3 Departementets vurderinger og forslag
3.1 Opplysningsplikt
Departementet foreslår at diskrimineringsombudsloven § 3 første ledd, første punktum endres slik at det fremgår klart at reglene om opplysningsplikt også gjelder ombudets oppgaver etter loven § 1 annet ledd, jf. § 5 tredje ledd.
Bestemmelsens ordlyd er egnet til å skape tvil om rekkevidden av bestemmelsen. Diskrimineringsombudsloven § 3 første ledd, første punktum slår fast at offentlige myndigheter, uten hinder av taushetsplikt, plikter å gi ombudet og nemnda de opplysninger som er nødvendige for å håndheve bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Det kan for det første fremstå som uklart om den nye loven i det hele tatt pålegger offentlige myndigheter en opplysningsplikt overfor ombudet fordi det i bestemmelsen vises til:
«… de opplysningene som er nødvendige for å håndheve bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.»
Ved ikrafttredelsen av diskrimineringsombudsloven skal ikke ombudet lenger ha håndhevingsoppgaver, og begrepsbruken kan derfor være egnet til å skape uklarhet om opplysningsplikten overfor ombudet.
Det kan videre fremstå som uklart om opplysningsplikten gjelder ombudets tilsynsoppgave regulert i § 5 tredje ledd. Lovens § 3 første ledd, første punktum viser kun til bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd. Den manglende henvisningen kan derfor være egnet til å skape tvil om hvorvidt opplysningsplikten omfatter ombudets tilsynsoppgave etter § 5 tredje ledd.
Av Prop. 80 L (2016–2017) Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) fremgår:
«Departementet ser at tilsynsrollen vil kunne bli svekket, uten tilgang til en viss grad av opplysninger. Departementet foreslår derfor en videreføring av reglene om opplysningsplikt og bevisopptak.»
Det var lovgivers intensjon at offentlige myndigheter – på samme måte som i dag – skal ha opplysningsplikt overfor ombudet. Det må derfor anses som en ren inkurie at bestemmelsen har fått en utforming som er egnet til å skape uklarhet om hvorvidt opplysningsplikten også omfatter ombudets oppgaver. Departementet foreslår på denne bakgrunn at diskrimineringsombudsloven § 3 første ledd første punktum endres slik at uttrykket «å håndheve» erstattes med «gjennomføringen av», og ved å føye til en henvisning til § 5 tredje ledd.
§ 3 første ledd første punktum får etter dette følgende utforming:
«Offentlige myndigheter plikter uten hinder av taushetsplikt å gi ombudet og nemnda de opplysningene som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd, jf. § 5 tredje ledd.»
3.2 Håndheving i familieliv og andre rent personlige forhold
Departementet foreslår at Diskrimineringsnemndas myndighet avgrenses, slik at den ikke gis myndighet til å håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold.
Diskrimineringsombudsloven gir Diskrimineringsnemnda myndighet til å håndheve diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold, jf. loven § 7 første ledd. Dette er en utilsiktet konsekvens av at Stortinget ved behandlingen av Prop 81 L (2016–2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), etter forslag fra mindretallet i komiteen, gjorde endringer i lovforslaget, jf Innst. 389 L (2016–2017).
Regjeringen foreslo i Prop. 81 L (2016–2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) at loven skulle gjelde på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold. Ved stortingsbehandlingen av proposisjonen ble det imidlertid vedtatt at likestillings- og diskrimineringsloven skal gjelde på alle samfunnsområder.
Av mindretallets merknader fremgår det forutsetningsvis at diskrimineringsforbudet ikke skal håndheves i familielivet og andre rent personlige forhold (fra Innst. 389 L (2016–2017) s. 9):
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at flere høringsinstanser argumenterer godt for at diskrimineringslovenes (ikke bare likestillingslovens) virkeområde skal inkludere den private sfære, da det vil ha en viktig signaleffekt selv om det ikke håndheves. Disse medlemmer viser til at en rekke norske lover ikke håndheves aktivt, men likevel spiller en viktig normativ rolle.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at:
«… selv om likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder, står det helt klart i både loven og forarbeidene at den ikke skal håndheves når det gjelder familielivet og andre rent personlige forhold.»
Departementet mener på denne bakgrunn at det var Stortingets intensjon å videreføre likestillingslovens system. Likestillingsloven gjelder på alle områder i samfunnet, jf. likestillingsloven § 2. Dette betyr at loven også gjelder i familie- og privatlivet. Det fremgår imidlertid av § 26 annet ledd at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold. Det følger videre av forarbeidene at heller ikke domstolene skal håndheve diskrimineringsforbudet i slike tilfeller, jf. Prop. 88 L (2012–2013) kapittel 20.2 side 174.
Det ble likevel ikke vedtatt en avgrensning i Diskrimineringsnemndas håndhevingsmyndighet, ved behandlingen av Prop. 80 L (2016–2017) Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven).
Departementet foreslår derfor at det tas inn et nytt annet ledd i diskrimineringsombudsloven § 7, der det fremgår at Diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve likestillings- og diskrimineringslovens forbud mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold.
§ 7 annet ledd får etter dette følgende utforming:
«Diskrimineringsnemnda skal ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven.»