13 Refselse og straff
13.1 Gjeldende rett
Av forsvarspersonelloven § 10 femte ledd fremgår det at overtredelse av bestemmelsene om pliktmessig avhold kan refses disiplinært i henhold til lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet. Militært personell kan ikke straffes for overtredelse av forbudet i denne bestemmelsen, jf. Rt. 1953, s. 1434 og Hans Petter Graver, LoR 1982, s. 230-231. De kan bare refses disiplinært, jf. Ot.prp. nr. 60 (2003–2004).
Vernepliktsloven § 48 lister opp forhold som gir grunnlag for bøter. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Den som unnlater å oppfylle meldeplikten etter vernepliktsloven §§ 39 eller 43, unnlater å innhente tillatelse til å reise ut av riket som nevnt i § 39 første ledd annet punktum, eller overtrer reiseforbud gitt i medhold av § 39 første ledd tredje punktum, straffes med bøter. Videre kan den som uten gyldig forfall uteblir fra eller kommer for sent til et møte som vedkommende er innkalt til i medhold av vernepliktsloven, møter i ikke edru tilstand, forlater møtet uten tillatelse, eller ved sin opptreden hindrer eller forstyrrer møtets gang, straffes med bøter. Det gjelder også den som unnlater eller nekter å oppfylle noen av de plikter som vedkommende er pålagt etter vernepliktsloven §§ 40, 41 eller 42, gir uriktige opplysninger om forhold som nevnt i § 40, eller ved sin atferd eller på annen måte søker å villede vernepliktsmyndighetene ved bedømmelsen av vedkommendes utskrivnings- eller vernepliktsforhold, eller overtrer eller forsømmer de plikter vedkommende er pålagt å ta vare på i henhold til vernepliktsloven § 44.
I § 48 andre ledd fremgår det at medvirkning ikke straffes. Andre ledd kom inn i forbindelse med lov om ikraftsetting av straffeloven, jf. Prop. 64 L (2014– 2015) punkt 12.6.
Vernepliktsloven § 49 hjemler fengselsstraff fra tre måneder til to år for den som ved forbigåelse som nevnt i vernepliktsloven § 48 nr. 1 til 3, søker å unndra seg utskrivning eller tjeneste i Forsvaret eller oppnå uberettiget fordel ved utskrivning, eller som medvirker til dette.
Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å gi lovpålagte opplysninger eller yte annen bistand, kan straffes med bøter, såfremt forholdet ikke rammes av noen strengere straffebestemmelser, jf. vernepliktsloven § 50.
Tilsvarende bestemmelser følger av heimevernloven §§ 32, 33 og 34.
13.2 Høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsforslaget å videreføre forsvarspersonelloven § 10 femte ledd i forslaget til §§ 66 og 67. Vi foreslo at bestemmelsen om refselse for overtredelse av pliktmessig avhold videreføres som en egen paragraf i kapittelet om refselse og straff. I høringsforslaget var det også gjort mindre språklige endringer, som ikke endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.
Departementet foreslo i høringsforslaget å samle alle straffebestemmelsene fra de fire lovene i en paragraf. Forslaget ble begrunnet slik:
«Departementet foreslår at alle straffebestemmelsene videreføres i en og samme paragraf, og inneholder korte og presise henvisinger til pliktbestemmelsene. Vernepliktsloven § 48 første ledd nr. 1 (om brudd på meldeplikten etter §§ 39 eller 43, og om brudd på plikten til å innhente utreisetillatelse etter § 39 første ledd andre punktum) og § 48 første ledd nr. 3 (om brudd på opplysningsplikten (deriblant uriktige opplysninger) etter §§ 40 og 42), er videreført i § 67 første ledd bokstav a.
Vernepliktsloven § 48 første ledd nr. 2 og heimevernloven § 32 første ledd nr. 2 er videreført i § 67 første ledd bokstav b og c.
Vernepliktsloven § 50 første ledd første punktum og heimevernloven § 34 første ledd er videreført i § 67 første ledd bokstav a. Heimevernloven § 32 nr. 1 er videreført i § 67 første ledd bokstav a og § 67 tredje ledd. Heimevernloven § 32 nr. 2 er videreført i § 67 første ledd bokstav b og c.
Vernepliktsloven § 48 første ledd nr. 3 om brudd på plikten til å la seg undersøke og vaksinere etter vernepliktsloven § 41 er videreført i § 67 andre ledd bokstav a og b.
Vernepliktsloven § 49 og heimevernloven § 33 er videreført i § 67 tredje ledd.
Vernepliktsloven § 48 første ledd nr. 4 og heimevernloven § 32 nr. 3 om brudd på plikten til å oppbevare våpen etter § 44, foreslås videreført i forskrift, jf. § 67 fjerde ledd. Vernepliktsloven § 48 første ledd om brudd på reiseforbudet i krig eller når krig truer etter § 39 første ledd tredje punktum, foreslås også videreført i fjerde ledd. Bakgrunnen for at disse bestemmelsene er flyttet fra lov- til forskriftsnivå, er at handlingsnormen står i en forskriftshjemmel. Eventuell straffesanksjon må derfor også følge av forskrift.
Departementet har tatt stilling til om vi skal følge strukturen i straffeloven 2005 og legge til grunn at forsett er den generelle skyldformen med mindre loven sier noe annet. I § 67 første ledd er skyldkravet forsett eller uaktsomhet og i andre ledd er skyldkravet forsett. Vi har kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig kun å nevne et skyldkrav, og forutsette at leseren er kjent med at skyldkravet er forsett der dette ikke er nevnt i loven. På bakgrunn av dette har vi valgt å angi skyldformen alle steder når man først gjør avvik fra straffelovens generelle regel. Imidlertid har vi ikke omtalt forsøk og medvirkning, idet dette er straffbart, og ikke trenger å nevnes særskilt i loven.
Vi foreslår også språklige endringer, som ikke endrer det materielle innholdet i lovteksten.»
13.3 Høringsinstansenes syn
Forsvaret har følgende merknad til høringsforslagets §§ 66 og 67:
«Bestemmelsen viderefører straffebestemmelsene i de opprinnelige lovene. Forsøk og medvirkning er ikke nevnt i bestemmelsen. Begrunnelsen for dette er at forsøk og medvirkning er straffbart, og derfor ikke trenger å nevnes særskilt i loven. En setning om at forsøk og medvirkning er straffbart vil bidra til å gjøre straffebestemmelsen tydeligere og mer forutsigbar. Et av formålene med revisjonen er nettopp å gjøre loven enklere å forstå og finne frem i, derfor bør forsøk og medvirkning reguleres i § 67.
Bestemmelsen viderefører heimevernsloven § 32 nr. 2 (og vernepliktsloven § 48 nr. 2). Av de någjeldende bestemmelsene fremgår det uttrykkelig at beruselse, forsinkelser og forstyrrelser straffes med bøter. Dette fremgår imidlertid ikke av forslaget til § 67 (eller §§ 9 og 19).
Av lovforslaget § 63 følger et forbud mot å møte beruset til tjeneste. Konsekvensen ved brudd er refs etter § 66. Det kan derfor ikke ilegges straff for overtredelse av forbudet. At forhold som refses ikke kan straffes er påpekt i høringsnotatet punkt 7.9.2, men det er ikke trukket noen link til HV-loven. Når det står i høringsnotatet at HV-loven § 32 nr. [2] er videreført i § 67 første ledd bokstav b og c, blir det feil hva angår beruselse.
Lovforslaget setter ikke forbud mot å møte beruset til sesjon, og heller ikke mot å komme for sent eller forstyrre/hindre møter. Selv om det må antas å være nokså åpenlyst at de ovennevnte handlinger ikke er tiltatt, kreves hjemmel for å ilegges refs/straff. Slik hjemmel kan delvis finnes i militær straffelov og militær disiplinærlov. Den gjelder imidlertid kun ansatte, vernepliktige etc. som bryter sine tjenesteplikter og militær skikk og orden, og vil i utgangspunktet ikke kunne benyttes på personer som møter på sesjon.
Hvis formålet var å videreføre HV-loven § 32 nr. 2 direkte i forsvarsloven § 67 b og c, slik det fremgår av høringsnotatet, bør dette sees på en gang til. Hjemmel for straff/refs av militært personell foreligger, men er vanskeligere tilgjengelig og mer uklar enn etter HV-loven og vernepliktsloven. Med mindre personer innkalt til sesjon også omfattes av de ovennevnte lover, foreligger ikke hjemmel for straff/refs slik det per dags dato gjør etter vernepliktsloven § 48 nr. 2.»
Generaladvokaten har følgende merknad til §§ 66 og 67:
«Departementet presiserer i høringsnotatet at § 66 er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen skal materielt videreføre forsvarspersonelloven § 10 femte ledd, som igjen var basert på avholdspliktloven av 1936 § 6. Regelen angir at brudd på pliktmessig avhold kun kan reageres mot med refselse.
I følge høringsnotatet begrunnes refselse som eneste reaksjonsmiddel på bakgrunn av høyesterettsdom inntatt i Rt-1953-1434, samt en artikkel av Hans Petter Graver i Lov og rett 1982, side 227. Begge rettskildene angår avholdsplikten av 1936, som i § 1 litra a hjemlet pliktmessig avhold for forsvarspersonell. Samme lov § 6 anga at reaksjonsformen for overtredelse av avholdsplikten var refselse.
Loven av 1936 gjaldt kun nytelse av alkohol i tjenestetiden. Høyesterett kom derfor til at en blott og bar alkoholnytelse (som dannet grunnlag for tiltalen) ble konsumert av denne bestemmelsen og at man derfor ikke kunne anvende militær straffelov § 77 om brudd på militære tjenesteplikter istedenfor. Høyesterett uttalte i denne sammenheng at bestemmelsen om refselse som reaksjonsmiddel ville vært overflødig om det ikke var meningen at man kun skulle kunne refse for overtredelser om ble konsumert av avholdspliktloven. Dette resonnementet følger av at det uten en slik bestemmelse uansett ville være adgang til å refse som følge av adgangen til å refse for brudd på borgerlige straffebestemmelser.
Rt-1954-1120 viser imidlertid at Høyesterett godtok at § 77 ble anvendt istedenfor avholdspliktloven av 1936 der det ikke bare gjaldt den blotte og bare alkoholnytelse, men hvor tjenestemannen også hadde brutt sine tjenesteplikter ved å sette seg ut av stand til å utføre tjenesten. Således kunne man anta at det etter dagens forsvarspersonellov § 10 ville være mulig å anvende § 77 for de mer graverende tilfellene. Etter Generaladvokatens oppfatning er dette imidlertid tvilsomt. Begrunnelsen for det er at forsvarspersonelloven § 10, i motsetning til loven av 1936, nettopp har til hensikt å beskytte de særlige interesser Forsvaret har i at personellet ikke er påvirket av alkohol eller andre midler når de skal utføre tjeneste, jf. Ot.prp. nr. 60 (2003–2004) pkt. 7.1 siste avsnitt. (Sitat ikke inntatt her). Med denne begrunnelsen for bestemmelsen antar Generaladvokaten at det ikke er adgang til å subsumere forhold under en (annen) straffebestemmelse (f.eks. § 77) der grunnlaget består i at en tjenestepliktig person har nytt alkohol eller annet berusende middel i tjenesten, eller denne har møtt til tjeneste påvirket av alkohol eller slike midler.
Etter Generaladvokatens oppfatning bør departementet vurdere å åpne for strengere reaksjon enn refselse for brudd på avholdsplikten. I likhet med andre yrker der det foreligger et særlig behov for avhold ifm. tjenesten, f.eks. luftfart, helsepersonell og liknende, kan det tenkes eksempler hvor det å møte påvirket av alkohol eller andre midler er en handling som er for alvorlig til å kunne avgjøres disiplinært. Dette kan f.eks. være hendelser hvor tjenesten involverer behandling av skarpe våpen/våpensystemer hvor risikoen er høy og farepotensialet stort. Det samme gjelder ved tjenesteoppdrag av særlig taktisk, operasjonell eller strategisk viktighet, hvor konsekvensen av feilvurderinger er meget alvorlige.
Luftfartsloven § 6-12 inneholder tilsvarende regel om pliktmessig avhold som forsvarspersonelloven § 10. Bestemmelsene er også sammenlignbare hva gjelder de bakenforliggende hensyn. Straffesanksjonen for overtredelse av avholdsplikten er angitt i luftfartsloven § 14-12, hvor strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år. Etter Generaladvokatens oppfatning bør militære tjenestepersoners brudd på avholdsplikten ha tilsvarende straffetrussel som i luftfarten, grunnet de potensielle konsekvenser en påvirkning kan ha på utførelsen av særskilte tjenesteoppdrag. En ny straffebestemmelse for denne typen overtredelser foreslås derfor som et nytt ledd i lovforslagets straffebestemmelse. […]
Bestemmelsen om refselse som reaksjonsmiddel slik foreslått i § 66, bør utelates. Dette innebærer at dagens refselsespraksis vedrørende de mildere og «normale» overtredelser av avholdsplikten fortsatt kan avgjøres ved refselse jf. disiplinærloven § 1 første ledd.
Dersom Generaladvokatens forslag tas til følge anbefales det en klargjøring i forarbeidene om at det fortsatt er meningen at brudd på avholdsplikten avgjøres ved refselse og at straff først er aktuelt hvor det foreligger omstendigheter som gjør overtredelsen mer alvorlig. Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt saken skal avgjøres disiplinært eller som straffesak vil være tjenestens karakter. For oppmøtetilfellene, vil den forestående tjenestens karakter og hvorvidt tjenestepersonen var klar over at en slik tjeneste ventet være viktige momenter i vurderingen.»
LO har bemerket til høringsforslagets § 67 at bestemmelsen er en repetisjon av militær straffelov § 35. LO mener det bør være tilstrekkelig med en henvisning.
13.4 Departementets vurdering
Refselse
Formålet med høringsforslagene til paragrafene om refs og straff har vært å videreføre de straffebestemmelsene som følger av gjeldende rett. Departement har sett behov for å se nærmere på bestemmelsene i forhold til disiplinærloven og militær straffelov. Dette må gjøres på et senere tidspunkt, når militær straffelov og disiplinærloven skal revideres.
Departementet viser til Forsvarets og Generaladvokatens innspill om at militært personell bare kan refses for overtredelse av bestemmelsen om pliktmessig avhold etter høringsforslaget § 63. Heimevernloven § 32 nr. 2 og vernepliktsloven § 48 nr. 2 om å «møte i ikke edru tilstand» erstattes av § 63 om pliktmessig avhold og kan refses etter § 66 og disiplinærloven. Forslaget til § 66 må ses i sammenheng med disiplinærlovens bestemmelser.
Departement er enig i Generaladvokatens innspill om at tjenestepliktige bør kunne straffes for brudd på avholdsplikten på lik linje med for eksempel personell som omfattes av luftfartsloven. Departementet vil vurdere dette nærmere og komme tilbake med et forslag til endring. Departementet opprettholder derfor forslaget til § 66 om refselse.
Straff
Generaladvokaten mener det er konkurrens mellom forslaget til § 67 første ledd bokstav c og militær straffelov § 34. Rettspraksis er i dag at personer som unnlater å møte til førstegangstjeneste eller gjentatte ganger unnlater å møte til heimevernstjeneste straffes etter militær straffelov § 34 jf. § 35. Departementet er enig i at personer som ikke møter til tjeneste kan straffes etter militær straffelov. Departementet foreslår derfor en henvisning til militær straffelov av pedagogiske grunner. Departementet opprettholder imidlertid høringsforslaget til § 67 første ledd bokstav c om at man også kan pålegges bot, hvis man ikke møter til tjeneste. Etter militær straffelov kan krigsmenn bares straffes med fengsel eller arrest. Skyldkravet etter forslaget til § 67 første ledd bokstav c er forsett eller uaktsomhet.
I samsvar med innspillet fra Generaladvokaten foreslår departementet å ta inn i forslaget til § 67 andre ledd bokstav c at brudd på oppbevarings- og vedlikeholdsplikten i forslag til § 64 kan straffes med bot. Departementet foreslår også å innarbeide Generaladvokatens forslag til endringer i forslaget til § 67 fjerde ledd.
Departementet er enig med Forsvaret i at det vil kunne være mer pedagogisk at det fremgår av straffebestemmelsen at man også kan straffes for forsøk og medvirkning. Departementet har imidlertid valgt å følge den lovteknikken som gjelder for regulering av straff. Det følger av straffeloven § 15 at hvis ikke annet er bestemt, vil medvirkning til overtredelse av straffebud kunne straffes. Medvirkning er ikke straffbart etter vernepliktsloven §§ 48 andre ledd, 50 første ledd andre punktum og heimevernloven §§ 32 andre ledd og 43 første ledd andre punktum. Bestemmelsene videreføres i forslag til § 67 tredje ledd. Det følger videre av straffeloven § 16 at hvis strafferammen er på 1 år eller mer, vil også forsøk kunne straffes. Dette innebærer at forsøk på overtredelse av de straffebud som fremgår av forslaget til § 67 fjerde og femte ledd kan straffes.