4 Ratifikasjon og gjennomføring av eCMR i norsk rett
4.1 Tilleggsprotokollen om elektroniske fraktbrev (eCMR)
Tilleggsprotokollen om elektroniske fraktbrev er utferdiget med tanke på at det fremdeles er reglene i CMR-konvensjonen som regulerer bruken av fraktbrevet. CMR-konvensjonen som sådan endres ikke av tilleggsprotokollen. Tilleggsprotokollen må derfor ses som en tilrettelegging for å kunne benytte fraktbrev i samsvar med CMR-konvensjonen, men nå med fraktbrevet i elektronisk form.
Tilleggsprotokollen inneholder 16 artikler, hvorav artikkel 1 til 6 er bestemmelser av innholdsmessig karakter og artikkel 7 til 16 er sluttbestemmelser av mer prosessuell karakter. Den innholdsmessige delen innledes med en definisjonsbestemmelse i artikkel 1, hvor de sentrale begrepene forklares. Her er «elektronisk fraktbrev» definert som et fraktbrev utstedt ved hjelp av elektronisk kommunikasjon av fraktføreren, avsenderen eller enhver annen part som blir berørt ved oppfyllelse av en fraktavtale som konvensjonen gjelder for. Av definisjonen følger videre at fraktbrevet også omfatter opplysninger som hører logisk sammen med den opprinnelige kommunikasjonen, og som enten samtidig med meddelelsen eller senere knyttes til den, for eksempel i form av vedlegg. Med «elektronisk kommunikasjon» forstås i denne sammenheng informasjon som genereres, sendes, mottas eller lagres med elektroniske, optiske, digitale eller lignende midler, slik at den kommuniserte informasjonen blir tilgjengelig for fremtidig bruk.
I høringsnotatet er eCMR artikkel 2 til 16 beskrevet slik, jf. punkt 3.1:
«I artikkel 2 er det gitt regler om det elektroniske fraktbrevets anvendelsesområde og virkning. Det sentrale her er for det første at ikke bare fraktbrevet skal kunne gjøres elektronisk, men også annen kommunikasjon i tilknytning til oppfyllelsen av fraktavtalen, for eksempel formidling av forbehold eller forholdsordre. For det andre skal gyldige elektroniske fraktbrev ha de samme virkningene som tradisjonelle fraktbrev – de to typene fraktbrev skal være likeverdige.
Artiklene 3 og 4 inneholder regler om hvordan elektroniske fraktbrev skal opprettes og bekreftes som autentiske. En naturlig konsekvens av at elektroniske fraktbrev skal ha de samme virkningene som vanlige fraktbrev, er at de også skal inneholde de samme opplysningene, se artikkel 4 nr. 1. Hvilke opplysninger dette er, fremgår av CMR-konvensjonen artikkel 6, som er gjennomført i vegfraktloven §§ 9 og 10. Ellers regulerer artikkel 4 fremgangsmåten for å opprette de elektroniske fraktbrevene, som også skal sikre integriteten til fraktbrevets innhold, det vil si opplysningene i fraktbrevet. Dette betyr at opplysningene skal kunne bestå uendret fra det tidspunktet fraktbrevet opprettes. Riktignok skal det være adgang til å foreta endringer tilsvarende endringer i papirbaserte fraktbrev, men slike endringer skal kunne påvises som sådanne samtidig som de opprinnelige opplysningene skal bevares. Reglene om autentisering i artikkel 3 skal sikre at den elektroniske signaturen er pålitelig. Fremgangsmåten antas å være pålitelig dersom visse vilkår er oppfylt.
Av artikkel 5 følger det at partene som blir berørt ved oppfyllelsen av fraktavtalen, skal avtale fremgangsmåten for å oppfylle kravene i tilleggsprotokollen og i CMR-konvensjonen. Blant annet skal det gjøres avtale om endringsprosedyrer og hvordan den berettigede etter fraktbrevet skal kunne legitimere seg. I artikkel 6 er det gitt regler om dokumenter som supplerer det elektroniske fraktbrevet, slik som kvittering til avsenderen. I tillegg til kvittering har avsenderen krav på opplysninger som er nødvendige for å identifisere godset og få tilgang til det elektroniske fraktbrevet.
De øvrige bestemmelsene i tilleggsprotokollen er som nevnt betegnet som sluttbestemmelser. I grove trekk er det tale om prosessuelle bestemmelser om protokollens tilblivelse, endring og opphør.»
Ratifiserer Norge eCMR, vil den være rettslig bindende for Norge fra og med den nittiende dagen etter deponering av ratifikasjonsdokument, jf. artikkel 7 nr. 5, jf. artikkel 8 nr. 2. Det er adgang til oppsigelse ved meddelelse til FNs generalsekretær, jf. artikkel 9 nr. 1. Oppsigelsestiden er tolv måneder etter at generalsekretæren mottar meddelelse om oppsigelse, jf. artikkel 9 nr. 2. Alternativt opphører eCMR å være bindende samtidig som CMR ved utmelding av sistnevnte. Det er ikke adgang til å ta forbehold ved ratifikasjonen, med unntak av forbehold fra artikkel 11, jf. artikkel 12 nr. 3 og 1. Artikkel 11 fastslår at en eventuell tvist mellom parter til tilleggsprotokollen vedrørende tolkningen av den kan bringes inn for Den internasjonale domstol (ICJ), dersom minst én av de berørte partene ønsker det og enighet ikke oppnås på andre måter.
Bruken av forkortelsen eCMR synes i praksis å ikke være helt entydig. Ofte brukes eCMR som en forkortelse for tilleggsprotokollen. Undertiden synes eCMR også å bli brukt som en forkortelse for selve de elektroniske fraktbrevene. I denne proposisjonen blir eCMR kun brukt som forkortelse for tilleggsprotokollen, og det blir ikke brukt forkortelser for papirbaserte eller elektroniske fraktbrev.
4.2 Gjeldende rett
Vegfraktloven har regler om utferdigelse av veifraktbrev i §§ 7 og 8. Om bruk av elektroniske fraktbrev ble det uttalt i høringsnotatet punkt 3.1:
«Det fremgår ikke uttrykkelig av ordlyden eller forarbeidene at elektroniske fraktbrev og digital signatur ikke godtas. Men dette var heller ingen aktuell problemstilling da loven ble vedtatt i 1974, og uttrykk som at fraktbrev skal ‘utskrives’ og ‘undertegnes’, forutsetter klart nok en papirbasert ordning med håndskreven signatur. Gjeldende rett antas derfor å være at elektroniske fraktbrev ikke har virkninger som fraktbrev i vegfraktlovens forstand.»
I vegfraktloven sondres det mellom bruk av fraktbrev ved innenriks og internasjonal godsbefordring. Sondringen har sin bakgrunn i at CMR inneholder regler om fraktbrev ved internasjonal godsbefordring på vei, og at lovgiver ikke har ønsket å la de samme reglene komme til anvendelse ved innenriks godsbefordring.
Ved internasjonal godsbefordring er bruk av fraktbrev obligatorisk, jf. § 7 første ledd første punktum og § 5 første ledd. Fraktbrevet skal utskrives i tre originaleksemplarer og undertegnes av fraktføreren og avsenderen i samsvar med § 8 første ledd første punktum og tredje ledd. Ett eksemplar leveres avsenderen, ett følger godset og det siste beholdes av fraktføreren, jf. § 8 første ledd annet punktum. Når godset har kommet frem, kan mottakeren kreve at det medfølgende fraktbrevet utleveres sammen med utleveringen av godset, jf. § 20 første ledd første punktum. Utlevering av det medfølgende fraktbrevet får bl.a. betydning for råderetten over godset, jf. § 17 annet ledd.
Også ved innenriks godsbefordring er hovedregelen at fraktavtalen skal bekreftes ved fraktbrev, men her gjelder flere unntak, jf. § 7 første ledd annet punktum. Blant annet kan partene bli enige om å unnlate bruk av (papirbasert) fraktbrev og dermed benytte seg av egne elektroniske fraktbrev. Som nevnt antas det at elektroniske fraktbrev etter gjeldende rett ikke har virkning som fraktbrev i vegfraktlovens forstand.
Dersom partene ved innenriks godsbefordring benytter fraktbrev i vegfraktlovens forstand, skal fraktbrevet undertegnes av fraktføreren, jf. § 8 annet ledd. Fraktbrevet skal utskrives i flere eksemplarer hvis avsenderen eller fraktføreren krever det, og ett eksemplar skal leveres avsenderen. Underskrift på fraktbrevet kan være trykt eller erstattet med stempel, jf. § 8 tredje ledd.
4.3 Forslaget i høringsnotatet
Etter oppfordring fra transportnæringen ble det i høringsnotatet foreslått at Norge ratifiserer eCMR.
CMR-konvensjonen er gjennomført i vegfraktloven ved transformasjon. Gjennomføring av eCMR i norsk rett kan skje ved inkorporasjon eller transformasjon. Inkorporasjon innebærer at det inntas en henvisningsbestemmelse i loven om at eCMR gjelder som norsk lov. Transformasjon innebærer at tilleggsprotokollens meningsinnhold gjengis i eksisterende bestemmelser i loven, eventuelt i kombinasjon med en eller flere nye bestemmelser. I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre eCMR ved transformasjon gjennom en ny § 8 a i vegfraktloven og enkelte endringer i eksisterende bestemmelser. Dette ble begrunnet slik:
«Etter departementets syn vil en transformasjon rettsteknisk gi best sammenheng i lovverket siden CMR-konvensjonen som sådan er gjennomført i norsk rett ved transformasjon i vegfraktloven. I våre naboland har Danmark valgt transformasjon og Sverige foreslått inkorporasjon, i tråd med hvordan disse landene har gjennomført CMR-konvensjonen i sin nasjonale rett.
Argumentene i favør av inkorporasjon er først og fremst at det kan gjøre regelverket mer forutsigbart og lettere tilgjengelig for internasjonale brukere. En side av dette er hensynet til effektiv regelharmonisering: Hovedformålet med denne typen konvensjoner er nettopp å sikre mest mulig ensartede regler på tvers av landegrensene, for på denne måten å fjerne handelshindringer. Generelt blir det gjerne vanskeligere å oppnå slik regelharmoni hvis konvensjonsstatene gjennomfører forpliktelsene i nasjonal språkdrakt og tilpasset egen lovgivningstradisjon. Departementet antar imidlertid at det avgjørende for valg av gjennomføringsteknikk bør være å følge gjennomføringsteknikken for CMR-konvensjonen.
Tilleggsprotokollen er utferdiget med tanke på at det fremdeles er reglene i CMR-konvensjonen som regulerer bruken av fraktbrevet. CMR-konvensjonen som sådan endres heller ikke av tilleggsprotokollen. Tilleggsprotokollen må derfor ses som en tilrettelegging for å kunne benytte fraktbrev i samsvar med CMR-konvensjonen, men nå med fraktbrevet i elektronisk form. Det kan derfor være naturlig ved transformasjon til norsk rett å se hen til hvilken funksjon fraktbrevet i sin tradisjonelle forstand har, og hvordan disse funksjonene ivaretas ved et elektronisk fraktbrev.»
Departementet antok i tillegg at det ikke er hensiktsmessig å gjøre større endringer i gjeldende lovstruktur enn nødvendig.
Forslaget i høringsnotatet gikk videre ut på at elektroniske fraktbrev skal være et frivillig alternativ til den papirbaserte ordningen etter gjeldende rett. Det ble åpnet for at partene skal kunne avtale at det skal benyttes elektroniske fraktbrev, og det ble uttalt at ved fravær av slik avtale mellom partene, «må gjeldende regler om papirbaserte fraktbrev legges til grunn».
Det ble ikke foreslått å skille mellom innenriks og internasjonal befordring når det gjelder adgangen til bruk av elektroniske fraktbrev.
Rettsvirkningene av å ha tilgang til opplysningene i et elektronisk fraktbrev ble i høringsnotatet foreslått å være de samme som å inneha et eksemplar av et fraktbrev på papir, jf. forslaget til § 8 a første ledd første punktum. Når det gjelder kravet om å utskrive fraktbrevet i tre eksemplarer, uttalte departementet følgende:
«Ved internasjonal befordring skal fraktbrevet etter § 8 utskrives i tre eksemplarer og undertegnes av avsenderen og fraktføreren. Et elektronisk fraktbrev kan selvsagt skrives ut på papir før det undertegnes og igjen digitaliseres. Det skulle heller ikke være noe til hinder, rent teknisk, for å opprette elektroniske fraktbrev i tre nummererte eksemplarer. Fraktføreren kan videre la en utskrift følge godset som foreskrevet i vegfraktloven § 8.
En slik fremgangsmåte ville imidlertid medføre at vesentlige deler av hensikten med å benytte elektroniske fraktbrev ikke realiseres. Tilleggsprotokollen artikkel 3 nr. 3 gir uttrykk for at innholdet i det elektroniske fraktbrevet skal være tilgjengelig for enhver part som skal ha tilgang til fraktbrevet. Etter departementets syn er det nærliggende å forstå bestemmelsen dithen at tilgang til fraktbrevets innhold skal kunne tre istedenfor kravet om å utskrive fraktbrevet i tre eksemplarer, jf. CMR-konvensjonen artikkel 5. Høringsinstansene oppfordres imidlertid til å særskilt å uttale seg om deres syn på spørsmål om tilleggsprotokollen skal forstås slik at også elektroniske fraktbrev skal utstedes i flere eksemplarer.»
Når det gjelder undertegning av elektroniske fraktbrev som er utferdiget i riket, foreslo departementet at det skulle vises til avansert elektronisk signatur i samsvar med esignaturloven, jf. forslagets § 8 a annet ledd første punktum. Høringsnotatet omtalte også forslaget til lov om elektroniske tillitstjenester, som nå er vedtatt som lov 15. juni 2018 nr. 44 til erstatning for esignaturloven:
«Regjeringen la i statsråd 6. april 2018 frem Prop. 71 LS (2017–2018) Lov om gjennomføring av EUs forordning om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked (lov om elektroniske tillitstjenester) og samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 22/2018 om innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen. Proposisjonen inneholder forslag til en ny lov om elektroniske tillitstjenester. Forslaget gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked. Lovforslaget skal bidra til økt elektronisk samhandling mellom næringsdrivende, innbyggere og offentlige myndigheter på tvers av landegrensen i EØS. Når den nye loven er vedtatt og trådt i kraft, oppheves dagens esignaturlov. I dag omfatter den norske definisjonen av elektronisk signatur også virksomhetssertifikater.
I forslaget i proposisjonen skilles det mellom elektronisk signatur (for fysiske personer) og elektroniske segl (for juridiske personer). Det kan være grunn til å anta at en del virksomheter vil foretrekke å signere med virksomhetens esignaturløsning fremfor en personlig esignatur, slik at loven bør henvise også til elektroniske segl. Tilleggsprotokollen art. 3 nr. 1 er nesten identisk med definisjonen av avansert elektronisk signatur i esignaturloven og eIDAS forordningen art. 26 samt med definisjonen av avansert elektronisk segl i artikkel 36. Departementet antar derfor at henvisningen bør endres ved vedtakelsen av lov om elektroniske tillitstjenester til ‘avansert elektronisk signatur eller avansert elektronisk segl i samsvar med lov om elektroniske tillitstjenester’.»
Om råderetten og utleveringen av godset ble det uttalt følgende i høringsnotatet:
«Gjeldende § 17 annet ledd viser til at avsenderens råderett over godset opphører når mottakeren får overlevert ‘det annet eksemplar av fraktbrevet’. Departementet foreslår generelt at fraktbrevet anses overlevert til mottakeren når det er gjort tilgjengelig for denne. Videre foreslår departementet, i samsvar med kravene i tilleggsprotokollen artikkel 5, at partene må avtale en nærmere fremgangsmåte – som inntas i fraktbrevet – om hvordan slike rettigheter etter det elektroniske fraktbrevet skal legitimeres og utøves.
Etter departementets syn må partene kunne avtale en hensiktsmessig fremgangsmåte for å oppfylle kravene i loven §§ 18 til 20. En løsning kan være at også elektroniske fraktbrev, som tidligere nevnt, utstedes i flere eksemplarer eller at selve tilgangen til opplysningene i fraktbrevet som sådan ‘overleveres’ ved å bli gjort tilgjengelig for mottakeren samtidig som avsender mister sin tilgang til fraktbrevet.»
I samsvar med dette inneholdt høringsnotatets forslag § 8 a tredje ledd annet punktum en bestemmelse om at partene skal innta i fraktbrevet en avtalt fremgangsmåte for bruk av fraktbrevet i samsvar med vegfraktloven og som bevarer fraktbrevets egenart og innholdets integritet. Videre fulgte det av forslaget til § 8 a tredje ledd første punktum at fraktbrevet skal utferdiges slik at dets originale innhold bevares og senere endringer kan spores.
4.4 Høringsinstansenes syn
Blant høringsinstansene er det bred oppslutning om ratifikasjon av eCMR og innføring av regler om elektroniske fraktbrev i vegfraktloven. Høringsinstansene som stiller seg positive til dette, er Fiskeridirektoratet, Kongelig Norsk Automobilklub, Norges Lastebileier-Forbund og NorStella. Ingen høringsinstanser går imot forslaget som sådan.
Fiskeridirektoratet, Norges Lastebileier-Forbund og NorStella fremhever en rekke fordeler og positive bieffekter ved elektroniske fraktbrev. Norges Lastebileier-Forbund gir uttrykk for følgende:
«Våre medlemmer har identifisert en rekke fordeler ved bruk av eCMR slik som:
Raskere informasjonstilgang
Tid spart på arkivering
Plass spart til arkivering
Reduserer manuell papirhåndtering
Bedre muligheter for raskere fakturering
Bedre sporing av godset
Mye mindre sjanse for at fraktbrevet rotes bort
Bedre informasjonsflyt og kontroll generelt
En utbredt holdning er at det er vanskelig å se annet enn fordeler ved overgang fra papirdokumentasjon i form av CMR-fraktbrev til elektronisk meldingsutveksling. Det vil riktignok kreves en viss opplæring og tilpasning for å ta eCMR i bruk. Men det samme gjelder for de fleste nye elektroniske løsninger.»
NorStella fremhever mange av de samme fordelene. Blant annet er det pekt på at elektroniske fraktbrev ikke blir borte, og at elektroniske fraktbrev kan føre til større sporbarhet, effektivisering og bedre kontroll for veimyndigheter og toll.
Av mer næringsspesifikke fordeler uttrykker Fiskeridirektoratet at matsvindel er en kjent problemstilling for fiskerinæringen. Direktoratet peker på risikoen for at utenlandsk fisk selges som norsk fisk og risikoen for at norskeksportert fisk under transporten byttes ut med fisk av lavere kvalitet, og uttaler:
«Alle tiltak som bedrer sporbarhet, gir økt kontroll og overvåkning av gods under transport og tilgang til bevis og sanntidsopplysninger om avhenting og utlevering av gods vil være nyttige. Det fremgår av høringsnotatet at dette er en forventet effekt.»
Videre uttaler Fiskerdirektoratet følgende om andre etater med sektoransvar som kan knyttes til fisk:
«Fiskeridirektoratet har avtale om kontrollsamarbeid med en rekke andre etater som har tilgrensende sektoransvar i sjømatnæringens verdikjede; disse forvalter regelverk som gjenspeiler andre samfunnsinteresser knyttet til en og samme ressurs; Fisk som mat – Mattilsynets regler om sporbarhet, fisk som omsettelig formuesgode – Justervesenet, Skatteetaten og Tolletaten. Dette utløser et behov for data knyttet til formuesgodet, men for ulike formål. I tillegg har aktørene i verdikjeden behov for data for sine formål. Det bør legges til rette for gjenbruk av opplysninger, eventuelt sikre tilgjengelighet for opplysninger på en måte som er ressursbesparende for aktørene sammenlignet med dagens ordninger.»
For veitransportnæringen fremhever Norges Lastebileier-Forbund at kombinert bruk av elektroniske fraktbrev ved både innenriks og internasjonal befordring kan gi Statens vegvesen, Tolletaten og andre kontrollmyndigheter bedre muligheter til å avsløre regelbrudd, herunder ulovlig kabotasjekjøring (transport hvor en transportør fra en stat driver transport mellom to punkter på territoriet til en annen stat). Forbundet fremhever også positive bieffekter ved elektroniske fraktbrev:
«De største spin-off-effektene ved å ta i bruk eCMR anses å ligge i mulighetene for å koble eCMR-dataene sammen med informasjon fra trafikk- og lagerstyringssystemer, sporings- og økonomidata mv. Utfra mottatte tilbakemeldinger antas dette gevinstpotensialet i første omgang å være størst for bedrifter som i dag allerede har slike datasystemer i bruk.»
Norges Lastebileier-Forbund peker dessuten på følgende:
«Erfaringer fra andre land som har tatt eCMR i bruk viser at det er viktig at offentlige kontrollmyndigheter som Statens vegvesen, Tolldirektoratet, Skattedirektoratet, Arbeidstilsynet og utrykningspolitiet:
gjøres oppmerksom på at også eCMR er et gyldig internasjonalt fraktdokument
får muligheter til at eCMR-meldinger filoverføres fra sjåføren /transportselskapet direkte til vedkommende kontrolletat.»
Forbundet understreker at de bedrede kontrollmulighetene også er viktige for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, noe som kan utgjøre en trussel for rettferdig konkurranse. Videre gis det uttrykk for at elektroniske fraktbrev må bli obligatoriske å bruke ved både nasjonal og internasjonal godsbefordring på vei.
I høringsnotatet inviterte departementet høringsinstansene til å uttale seg om det er behov for særlige regler om elektroniske fraktbrev ved nasjonal godsbefordring. Til dette uttaler Den Norske Advokatforening:
«Advokatforeningen kan ikke se at det skal være behov for særregler om elektroniske fraktbrev for nasjonal veifrakt, så langt partene selv har adgang til å avtale i hvilken utstrekning elektroniske fraktbrev skal benyttes.»
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at eCMR artikkel 3 nr. 1 innebærer at tilgang på opplysningene i det elektroniske fraktbrevet kan tre i stedet for kravet om utskrift i tre eksemplarer etter CMR artikkel 5 nr. 1. Advokatforeningen støtter dette synspunktet. Videre slutter foreningen seg til forslaget om at eCMR gjennomføres i norsk rett ved transformasjon. Det vises her til at også CMR er gjennomført i vegfraktloven ved transformasjon.
4.5 Departementets vurderinger
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet at Norge ratifiserer eCMR. Departementet kan ikke se behov for å ta forbehold ved ratifikasjonen.
Reglene foreslås gjennomført ved transformasjon gjennom en ny § 8 a i vegfraktloven og enkelte endringer i eksisterende bestemmelser, se punkt 6 og lovforslaget. Forslaget i proposisjonen samsvarer med løsningen som ble foreslått i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot den foreslåtte gjennomføringsmåten.
Elektroniske fraktbrev foreslås som et frivillig alternativ til papirbaserte fraktbrev ved godsbefordring på vei. I likhet med høringsinstansene antar departementet at bruk av elektroniske fraktbrev kan innebære en rekke fordeler for fiskerinæringen, veitransportnæringen, offentlige kontrollmyndigheter samt andre private aktører. Når det gjelder lovforslagets § 8 a, viser departementet til begrunnelsen i høringsnotatet, som er gjengitt i punkt 4.3. Høringsinstansene har i hovedsak stilt seg seg positive til dette forslaget.
Høringsinstansene ble i høringsnotatet oppfordret til å uttale seg om det bør innføres særlige regler om elektroniske fraktbrev ved innenriks godsbefordring. Ut fra høringen synes det ikke å være behov for slike særregler. Den Norske Advokatforening har støttet forslaget, og ingen av høringsinstansene har uttalt at særskilt regulering er ønskelig.
Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at tilgang til opplysningene i det elektroniske fraktbrevet kan tre i stedet for kravet om å utferdige fraktbrevet i tre eksemplarer, se punkt 4.3.
Når det gjelder undertegning av et elektronisk fraktbrev, har departementet kommet til at det i loven bør stilles et overordnet vilkår om at et elektronisk fraktbrev som er utferdiget i riket, skal anses undertegnet når det er signert med en pålitelig elektronisk signatur som sikrer at den er knyttet til det elektroniske fraktbrevet. Vilkåret er teknologinøytralt og samsvarer med tilleggsprotokollen artikkel 3 nr. 1. Dette innebærer at det kan legges til grunn at en elektronisk signatur er pålitelig, med mindre annet bevises, hvis den elektroniske signaturen oppfyller vilkårene i tilleggsprotokollen artikkel 3 nr. 1 bokstav (a) til (d).
Etter at høringsnotatet ble sendt på høring, er lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur (esignaturloven) opphevet og erstattet av lov 15. juni 2018 nr. 44 om gjennomføring av EUs forordning om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked (lov om elektroniske tillitstjenester). En avansert elektronisk signatur etter eIDAS forordningen artikkel 26 og et avansert elektronisk segl etter eIDAS forordningen artikkel 36 må oppfylle vilkår som er nesten identisk med vilkårene i tilleggsprotokollen artikkel 3 nr. 1 bokstav (a) til (d). Begge vil etter departementets oppfatning være omfattet av tilleggsprotokollens definisjon av elektronisk signatur. Avansert elektronisk signatur og avansert elektronisk segl i samsvar med lov om tillitstjenester anses derfor å oppfylle vilkåret om en «pålitelig signatur» i annet ledd første punktum med mindre annet er bevist.
Om andre signaturløsninger oppfyller vilkåret, må vurderes konkret. Skulle det bli behov for å avklare slike spørsmål, foreslår departementet en hjemmel for at dette kan gjøres i forskrift.
I tillegg har departementet kommet til at det bør kunne gis forskriftsregler om at elektroniske fraktbrev kan undertegnes med andre metoder for elektronisk autentisering. Vurderinger om hvilke metoder det eventuelt kan være aktuelt å tillate, vil kunne endre seg etter hvert som det utvikles nye tekniske løsninger. Regulering bør da kunne gjøres i forskrift.
Det foreslås også enkelte tilpasninger i nåværende §§ 7, 8, 9, 12, 17 til 20 og 23. For nærmere detaljer vises til merknadene til disse bestemmelsene i punkt 6.