5 Norske finansforetaks etablering av datterforetak i annen EØS-stat

5.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven kapittel 4 inneholder særlige bestemmelser om norske finansforetaks virksomhet i utlandet. Det følger av finansforetaksloven § 4-1 første ledd at:

«Et norsk finansforetak kan ikke etablere eller erverve finansforetak som datterforetak i annen EØS-stat uten tillatelse etter § 17-1. Saksbehandlingsreglene i § 17-5 og kapittel 3, unntatt § 3-2 annet ledd, § 3-3 og § 3-4, gjelder tilsvarende. For konsernforholdet mellom datterforetaket og finansforetaket og det finanskonsern finansforetaket inngår i, gjelder §§ 17-7 til 17-9 og kapittel 18 tilsvarende.»

Det følger videre av finansforetaksloven § 17-1 første ledd at:

«Et finanskonsern kan bare etableres etter tillatelse gitt av departementet. Tilsvarende gjelder dersom et finanskonsern utvides ved at det etableres konsernforhold til et annet finansforetak eller til verdipapirforetak, forsikringsmeglerforetak, eiendomsmeglerforetak, eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Bestemmelsene i § 6-1 fjerde og femte ledd og § 6-5 gjelder tilsvarende.»

Samme krav til tillatelse vil dermed gjelde ved etablering av finanskonsern, uavhengig av om datterforetaket er etablert i Norge eller i en annen EØS-stat.

5.2 EØS-rett

EØS-avtalen artikkel 31, jf. artikkel 34, angir at det ikke skal «være noen restriksjoner på etableringsadgangen» innenfor EØS-området, også for juridiske personer hjemmehørende i en EØS-stat. Det foreligger en restriksjon hvis nasjonale tiltak forhindrer utøvelsen av etableringsfriheten, eller gjør det mindre tiltrekkende å benytte seg av den. En restriksjon på etableringsfriheten kan likevel opprettholdes dersom den forfølger et tvingende allment hensyn, og hvis den er egnet og nødvendig for å oppnå det tvingende allmenne hensynet som det nasjonale tiltaket er ment å beskytte. Etableringsfriheten etter EØS-avtalen kan også komme til anvendelse i tilfeller der det er foretakets hjemstat som hindrer eller gjør det mindre interessant for foretaket å etablere seg i en annen EØS-stat.

Direktiv 2013/36/EU (CRD4) gjelder for kredittinstitusjoner og visse verdipapirforetak, og inneholder regler om krav til tillatelse for å drive slik virksomhet innenfor EØS. Minstekrav til kapital for kredittinstitusjoner følger av forordning (EU) 575/2013 (CRR).

Det kreves tillatelse for å drive virksomhet som kredittinstitusjon, jf. artikkel 8. Ved mottatt søknad om tillatelse til å drive slik virksomhet som et datterforetak av en kredittinstitusjon i en annen EØS-stat, skal datterforetakets hjemstat konsultere morselskapets hjemstatsmyndigheter, jf. artikkel 16.

Ved etablering av finanskonsern gjennom erverv av datterforetak (i motsetning til opprettelse av et datterforetak), skal erververen gi melding om ervervet til den kompetente myndigheten som regulerer det aktuelle foretaket, jf. artikkel 22. Et norsk foretak som ønsker å kjøpe et foretak i en annen EØS-stat, skal altså kontakte myndighetene i den aktuelle EØS-staten. Informasjonsutvekslingen mellom myndighetene gjelder særlig i forbindelse med egnethetsvurderingen av potensielle eiere eller erververe.

Direktiv 2009/138/EF (Solvens II) gjelder for forsikringsforetak, og harmoniserer regler for å oppnå virksomhetstillatelse som gir adgang til å drive virksomhet innenfor hele EØS. I tillegg inneholder Solvens II minstekrav til kapital for forsikringsforetak.

Tilsvarende som for kredittinstitusjoner, inneholder Solvens II krav om tillatelse for å drive forsikringsforetaksvirksomhet, jf. artikkel 14. Myndighetene i den staten der foretaket ønskes etablert, skal etter artikkel 26 konsultere myndighetene i en annen EØS-stat når forsikringsforetaket blir datterforetak av et foretak i den andre staten. Vedrørende erverv som medfører etablering av konsern med datterforetak i annen EØS-stat, inneholder Solvens II artikkel 57 og 60 tilsvarende regler som CRD4 artikkel 22 og 24, jf. ovenfor.

Direktiv 2003/41/EF1 regulerer virksomhet som pensjonsforetak innenfor EFTA/EØS-området. Artikkel 9 stiller krav før oppstart av pensjonsforetaksvirksomhet og om tillatelse fra hjemstatsmyndigheten før pensjonsforetaket utfører grensekryssende aktiviteter, jf. artikkel 20.

Direktiv 2007/44/EF regulerer betalingsforetak innenfor EFTA/EØS-området.2 Direktivet har som formål å fullharmonisere kravene til betalingsforetak, jf. fortalen premiss 14.

Direktiv 2009/110/EF regulerer virksomhet som e-pengeforetak innenfor EFTA/EØS-området.3 Direktivet gir en del av reglene som gjelder for betalingsforetak tilsvarende anvendelse på e-pengeforetak, jf. fortalen premiss 9, og det følger dermed av direktivet artikkel 3 at blant annet artikkel 5, 10 og 25 i direktiv 2007/64/EF skal gjelde så langt de passer for e-pengeforetak.

Regler for finansieringsforetak er ikke gjort til gjenstand for harmonisering gjennom en sekundærrettsakt, og mulige inngrep i etableringsfriheten for finansieringsforetak må vurderes direkte under EØS-avtalen artikkel 31, jf. artikkel 34.

5.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen foreslår at de gjeldende reglene om krav til tillatelse for å etablere datterforetak i annen EØS-stat, erstattes av en meldeplikt og mulighet for norske myndigheter til å gripe inn på nærmere spesifiserte vilkår. Etter arbeidsgruppens vurdering er det sentralt at finanskonsern har en finansiell stilling som gjør etablering eller erverv av datterforetak i andre EØS-stater forsvarlig ut fra hensynet til finansiell stabilitet.

Arbeidsgruppens forslag går ut på at finansforetaket skal gi melding om etablering av datterforetak i annen EØS-stat til Finanstilsynet senest 60 dager før konsernendringen gjennomføres. Det forslås videre av arbeidsgruppen at Finanstilsynet kan sette vilkår for endringen og gi pålegg om stans i gjennomføringen av planene hvis konsernendringene kan utsette konsernselskapene for særskilt risiko, eller dersom ervervet eller etableringen vil vanskeliggjøre tilsynet med foretaket eller konsernet. I vurderingen skal det legges vekt på effekten på finansiell stabilitet.

Arbeidsgruppen viser til at det gjeldende kravet om tillatelse fra norske myndigheter ved etablering av datterforetak i annen EØS-stat omfatter alle typer finansforetak, og uttaler at det heller ikke etter den nye ordningen med meldeplikt kan differensieres mellom ulike typer finansforetak.

5.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge har uttalt seg overordnet om forslagene inntatt i kapittel 10 i arbeidsgrupperapporten vedrørende problemstillinger som ikke er relatert til gjennomføring av bankpakken, og gir en generell støtte til arbeidsgruppens forslag. Finans Norge uttaler følgende i høringssvaret på side 58: «[…] I all hovedsak gjelder forslagene presiseringer i konsesjons- og virksomhetsregler med det formål at norsk regelverk oppfyller EØS-regler, herunder etter pålegg fra EFTAs overvåkningsorgan. Etter Finans Norges vurdering har arbeidsgruppen foreslått hensiktsmessige tilpasninger og vi har således ingen ytterligere merknader til denne del av rapporten.»

5.5 Departementets vurdering

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har stilt spørsmål ved om finansforetaksloven § 4-1 første ledd er i samsvar med EØS-retten (sak 16/39). ESA sendte 8. juli 2020 grunngitt uttalelse til Finansdepartementet, hvor ESA anfører at regelen i finansforetaksloven § 4-1 første ledd er i strid med både EØS-avtalen artikkel 31 om etableringsfrihet, og flere direktivbestemmelser som konkret gjelder ulike typer finansforetak. ESA mener at konsesjonskravet etter finansforetaksloven § 4-1 innebærer at norske myndigheter i praksis foretar vurderinger som etter de øvrige direktivene i hvert fall delvis skal utføres av datterforetakets hjemstatsmyndigheter. Norge har svart på ESAs grunngitte uttalelse i Finansdepartementets brev av 8. desember 2020, hvor departementet også foretar en EØS-rettslig vurdering av problemstillingen. Departementet konkluderte i brevet at EØS-retten ikke er til hinder for en meldeplikt ved etablering av finansforetak som datterforetak i annen EØS-stat, eller ved erverv av kvalifiserte eierandeler i finansforetak i annen EØS-stat. Departementet viser til denne vurderingen.

Arbeidsgruppen har foreslått at norske finansforetak som ønsker å etablere finanskonsern med datterforetak i annen EØS-stat, enten ved opprettelse av datterforetak eller erverv av kvalifiserte eierandeler, skal sende melding til Finanstilsynet 60 dager før konsernetableringen gjennomføres. Finanstilsynet skal etter forslaget kunne stille vilkår for konsernetableringen og ev. forhindre konsernetableringen dersom den anses å kunne utsette (det norske) foretaket eller konsernet for særskilt risiko, eller hvis den vil vanskeliggjøre tilsynet med konsernet.

Departementet mener at det finnes gode grunner til å ha en regel som gir Finanstilsynet kompetanse til å gripe inn i konsernetableringen, særlig i tilfeller der det er aktuelt for et norsk finansforetak å eventuelt kjøpe en eksisterende virksomhet i en annen EØS-stat.

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag, men anser at meldeplikten ved erverv av kvalifiserte eierandeler bør inntre også ved etterfølgende erverv som øker eierandelen til visse definerte terskelverdier. Det vises til forslaget til § 4-1 første ledd. Departementet foreslår også visse minstekrav til hva meldinger etter § 4-1 skal inneholde. Det vises til bestemmelsens tredje ledd. Departementet foreslår videre at Finanstilsynet ved behandling av meldinger etter § 4-1, skal følge de samme fristregler som gjelder ved vurdering av kvalifiserte erverv i et finansforetak, jf. finansforetaksloven § 6-2 tredje ledd. Departementet viser til forslaget i § 4-1 sjette ledd.