5 Muntlig forkynnelse

5.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 160 første ledd må det som skal forkynnes foreligge skriftlig, være undertegnet og datert.

Ved lov 19. juni 2020 nr. 82 ble det etter innspill fra domstolene tilføyd regler om telefonforkynnelse i midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. § 12 b. Bakgrunnen var at andre forkynnelsesformer var vanskelige eller ikke mulig å gjennomføre som følge av covid-19-tiltak og tilpassede arbeidsmåter, slik at det var behov for å kunne forkynne på måter som ikke innebar kontakt eller nærhet mellom den som forkynner og adressaten.

Etter midlertidig lov § 12 b første ledd kan offentlige myndigheter som nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd forkynne over telefon eller ved hjelp av annet fjernmøteutstyr når det som skal forkynnes, er egnet for telefonforkynnelse. Selve forkynnelsen utføres ved at dokumentet som skal forkynnes, gjengis overfor adressaten, jf. annet ledd første punktum. Forkynnelsen skal etter annet ledd annet punktum anses som skjedd når den som forkynner har forsikret seg om at den det har blitt opprettet kontakt med, er rette vedkommende, og dokumentet har blitt gjengitt. Retten kan i rettsmøte pålegge den som skal motta en forkynnelse å være tilgjengelig for telefonforkynnelse i et bestemt tidsrom, jf. tredje ledd. Dersom et slikt pålegg er gitt, skal forkynnelsen uansett anses som skjedd dersom det etter to forsøk ikke oppnås kontakt med mottakeren i det angitte tidsrommet, med mindre det er grunn til å tro at mottakeren har gyldig fravær. I tillegg til telefonsamtalen, skal det som forkynnes oversendes til den det ble forkynt overfor sammen med en bekreftelse på at forkynnelsen har skjedd, jf. fjerde ledd. Bekreftelsen skal angi når og hvordan dokumentet ble forkynt.

5.2 Fremmed rett

5.2.1 Sverige

I Sverige kan muntlig forkynnelse (muntlig delgivning) skje ansikt til ansikt, over telefon eller ved hjelp av videokonferanseutstyr, jf. 19 § delgivningslag. Forkynnelsen utføres ved at hele innholdet i det som skal forkynnes, leses opp overfor den som skal motta forkynnelsen, se Prop. 2009/10:237 side 240. Det som forkynnes, skal også oversendes dersom det ikke anses unødvendig, jf. 19 § 2 st. Forkynnelsen anses som skjedd når det som skal forkynnes, er lest opp, jf. 21 §.

For en oversikt over forkynnelsesformene i svensk rett vises det til punkt 4.2.1.

5.2.2 Danmark

I Danmark kan forkynnelse skje over telefon ved at den som skal motta en forkynnelse, får meddelt det som skal forkynnes (telefonforkyndelse), jf. retsplejeloven § 155, stk. 1, nr. 6. Den det forkynnes overfor, kan kreve dokumentet opplest. Før eller etter samtalen skal den det forkynnes overfor, få tilsendt eller overlevert det som ble forkynt. Etter samtalen skal det sendes en bekreftelse på forkynnelsen, som kan gis elektronisk, jf. § 154 a, stk. 1, nr. 5. Forkynnelsen skjer i telefonsamtalen, og verken oversendelsen eller bekreftelsen er et vilkår for å anse forkynnelsen som skjedd, jf. Lovforslag L 12 (2012–2013) side 24.

Den som forkynner, skal forsikre seg om at den som ringes er den som skal motta forkynnelsen, og bør kontrollere den oppringtes fødselsdato. Lovens ordning krever at den det skal forkynnes overfor, vedkjenner seg å være rette vedkommende. Den som forkynner, skal vurdere om den det forkynnes overfor, må antas å ha forstått telefonsamtalen, jf. § 156 a. Er det tvil om identiteten til den som ringes, eller kan det ikke antas at den som skal motta forkynnelsen, har forstått samtalen, anses ikke forkynnelsen som skjedd, noe som medfører at det må forkynnes på annen måte. Stevnevitnene eller ansatte ved retten kan utføre forkynnelsene, jf. § 57 og § 58, som uten særlig beskikkelse også kan foretas av polititjenestemenn, sognefogeder, eller noen som er beskikket etter § 58.

Alle dokumenter kan i utgangspunktet forkynnes muntlig, men forkynnelsesformen kan ifølge forarbeidene være særlig egnet for innkallinger, betalingskrav, konkursbegjæringer og rettsmøtebegjæringer, og mindre egnet for stevninger i sivile saker og tiltalebeslutninger, fordi disse dokumentene kan være omfattende og kompliserte, se Lovforslag L 12 (2012–2013) side 24.

For en oversikt over forkynnelsesformene i dansk rett vises det til punkt 4.2.2.

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 18. desember 2020 foreslo departementet å videreføre de midlertidige reglene om telefonforkynnelse som permanente regler. Selv om aktørene syntes å ha hatt begrenset erfaring med forkynnelsesformen, hadde departementet mottatt signaler om at det var ønskelig med regler som åpnet for muntlig forkynnelse på permanent basis. Samtidig var departementet kjent med at det var delte oppfatninger om behovet for regler om, og innretningen på, fremgangsmåten for telefonforkynnelse.

I høringsnotatet ble det, i tillegg til forkynnelse over telefon og ved hjelp av annet fjernmøteutstyr, gitt uttrykk for at forkynnelse burde kunne skje også ved påtreff, altså muntlig direkte overfor den det forkynnes for, i stedet for indirekte gjennom fjernmøteutstyr.

5.4 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Oslo byfogdembete, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett, Landbruks- og matdepartementet, Dommerforeningen, Riksadvokaten, Økokrim, Oslo statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Forsvarsdepartementet, Skattedirektoratet, Advokatforeningen og Stine Sofies Stiftelse uttalte seg om forslaget.

Bergen tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Økokrim, Øst politidistrikt og Landbruks- og matdepartementet støttet forslaget uten å uttale seg om dets enkelte sider.

Gulating lagmannsrett og Skattedirektoratet stilte spørsmål ved behovet for reglene i en normalsituasjon.

Oslo statsadvokatembeter ga uttrykk for at telefonforkynnelse fremstår som noe mer usikkert enn andre elektroniske løsninger, men at det kunne være hensiktsmessig med en bestemmelse i tråd med midlertidig lov § 12 b.

Gulating lagmannsrett oppfordret departementet til å konkretisere i lovteksten hvilke dokumenter som kan telefonforkynnes, og Riksadvokaten etterlyste nærmere retningslinjer om hvilke dokumenter som ikke kan forkynnes over telefon. Advokatforeningen, Oslo politidistrikt og Stine Sofies Stiftelse ba departementet tydeliggjøre hvilke dokumenter som lovlig kunne telefonforkynnes.

Fredrikstad tingrett og Halden tingrett mente at fremgangsmåten burde forbeholdes enkle forkynnelser, som for eksempel av innkalling til rettsmøter og mindre omfangsrike dokumenter. Rogaland statsadvokatembeter viste til at vitnestevninger krever mye ressurser, og at det burde være tilstrekkelig at slike enkle opplysninger som tid og sted skjer via telefon, så lenge stevnemyndighetene kan bekrefte at de har snakket med riktig person. Den fysiske innkallingen burde etter statsadvokatembetets syn kunne oversendes som SMS eller e-post i forlengelse av telefonsamtalen.

Domstoladministrasjonen ga uttrykk for at anvendelsesområdet for telefonforkynnelse ikke burde begrenses i for stor grad, men var enig i at forkynnelsesformen ikke var egnet for forkynnelse av mer omfattende dokumenter. Dette ville imidlertid kunne stille seg annerledes ved bruk av en videoløsning med mulighet for å vise dokumenter på skjerm.

Asker og Bærum tingrett la til grunn at dokumenter som den klare hovedregel må leses opp i sin helhet ved telefonforkynnelse, og anså dermed fremgangsmåten som tungvinn. Tingretten oppfordret departementet til å klargjøre i hvilken grad det er nødvendig å lese opp dokumentene som sendes sammen med innkallingsbrevet i enedommersaker, for eksempel siktelser og påtegning fra politiet. Det ble videre stilt spørsmål ved om det burde være nødvendig å lese opp i sin helhet de dokumenter som er oversendt til mottakeren før telefonsamtalen dersom denne bekrefter å være kjent med dem. Riksadvokaten uttalte at det i lovforslagets annet ledd burde tilføyes at det er «innholdet av» dokumentet som må være gjengitt, og at innholdet «er oppfattet» av mottakeren. Oslo byfogdembete bemerket at det burde presiseres i lovteksten at det er hovedinnholdet i dokumentet som må være gjengitt.

Asker og Bærum tingrett viste til at siden det etter forslaget ikke skulle være et vilkår for telefonforkynnelse at dokumentet også var oversendt og forkynnelsen bekreftet skriftlig, burde lovteksten endres slik at det fremgår at dette ikke skal være et vilkår. Det burde også presiseres i lovteksten at oversendelsen kan skje elektronisk, ettersom ordlyden «kopi av dokumentet» kan bli oppfattet som et krav om fysisk oversendelse.

Eidsivating lagmannsrett anså telefonforkynnelse for å være mindre hensiktsmessig i praksis, fordi det er vanskelig å sikre notoritet for å ha snakket med rette vedkommende. Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett bemerket at det muligens burde vurderes om og eventuelt hvordan man kan dokumentere at man har hatt telefonkontakt med rette vedkommende.

Asker og Bærum tingrett foreslo at det burde vurderes om forkynnelse kunne skje over videolink kombinert med forutgående oversendelse av dokumenteter per e-post. Uansett burde det avklares om forkynnelse via telefon eller video er et rettsmøte som det må føres rettsbok fra. Dommerforeningen og Bergen tingrett fremholdt at forkynnelse ved fjernmøteteknikk vil være særlig praktisk ved forkynnelse overfor fremmedspråklige, hvor tolk skal innkalles for oversettelse av avgjørelsen.

Riksadvokaten uttrykte skepsis til lovforslagets tredje ledd om pålegg om å være tilgjengelig for telefonforkynnelse med fraværsvirkninger, og bemerket at praktiske hensyn syntes å ha fått gjennomslag i en grad som ikke nødvendigvis var forenlig med formålet bak forkynnelsesreglene. Det ble bemerket at det i de tilfellene der det kan være behov for en etterfølgende bekreftelse på når og hvordan en forkynnelse skjedde, vil kunne ha betydning på hvilket tidspunkt vedkommende mottok bekreftelsen. Riksadvokaten mente at det derfor kunne reises spørsmål om den skriftlige bekreftelsen burde skje innen en nærmere angitt frist.

Uavhengig av behovet for telefonforkynnelse, var Gulating lagmannsrett skeptisk til å åpne for forkynnelsesmetoder med så begrenset notoritet. Lagmannsretten fremholdt at det ikke ville gi en god løsning å «gjemme» kriteriet om at den det forkynnes overfor må ha forstått telefonsamtalen i forarbeidene, og at dette underbygger at telefonforkynnelse generelt er problematisk.

Hålogaland lagmannsrett var ikke enig i at telefonforkynnelse kan være en tilfredsstillende løsning, og viste blant annet til at flere av vilkårene for en lovlig forkynnelse vil være vanskelig å etterprøve. Etter lagmannsrettens syn gjaldt dette både om noe etter sitt innhold og omfang er egnet for telefonforkynnelse, og om at den som forestår forkynnelsen, har forsikret seg om at den det forkynnes overfor er rette vedkommende. Lagmannsretten uttalte imidlertid at telefonforkynnelse trygt burde kunne brukes når det gis pålegg om å motta forkynnelse elektronisk. Stine Sofies Stiftelse ga uttrykk for skepsis til forslaget, og viste blant annet til at det ville være vanskelig å vite om den man kontakter, er rette vedkommende. Det ble derfor foreslått å regulere at den som ringer opp skal kontrollere opplysninger som er egnet til å identifisere den som skal oppnå kontakt med, for eksempel ved å be om fødselsdato.

For høringsinstansenes syn på forslaget om innhenting av telefonnummer og pålegg om å være tilgjengelig for forkynnelse vises det til punkt 4.4.

5.5 Departementets vurderinger

Departementet ser på nåværende tidspunkt ikke behov for å foreslå permanente regler om muntlig forkynnelse. Til forskjell fra det som gjelder for elektronisk forkynnelse, har muntlig forkynnelse så langt vært uregulert og ikke nærmere utredet i norsk rett utover i forbindelse med utbruddet av covid-19. Erfaringene er begrensede. Enkelte høringsinstanser som uttalte seg om forslaget, stilte spørsmål ved behovet for slike regler, og flere høringsinstanser mente at fremgangsmåten var upraktisk og gjorde det vanskelig å ivareta hensynet til notoritet.

Elektronisk forkynnelse kan begrunnes med sparte utgifter, at forkynnelsen kan gjennomføres raskere enn tradisjonell postforkynnelse, og at befolkningen er tilvendt og forventer at offentlige myndigheter kommuniserer elektronisk. Også telefonforkynnelse kan utføres raskere enn tradisjonell postforkynnelse, men dersom det som etter den midlertidige loven § 12 b skal kreves at det som skal forkynnes også skal oversendes og at utført forkynnelse skal bekreftes skriftlig, vil det antagelig være begrensede effektiviseringsgevinster. Videre antas det at befolkningen ikke på samme måte som for elektronisk kommunikasjon, har en forventning om at offentlige myndigheter meddeler viktig informasjon muntlig. Departementet utelukker derimot ikke at slike regler vil kunne bli aktuelle i fremtiden, siden måten vi kommuniserer på er i stadig endring og Sverige og Danmark har innført slike forkynnelsesformer.

Selv om departementet ikke foreslår permanente regler om muntlig forkynnelse i denne proposisjonen, understrekes det at bruk av telefon og andre fjernkommunikasjonsmidler har vist seg å være praktisk i kombinasjon med skriftlig kommunikasjon. Etter departementets syn bør det ikke være noe i veien for at telefon eller andre kommunikasjonsmidler brukes i forbindelse med andre forkynnelsesformer, for eksempel for å gjøre oppmerksom på oversendelser eller for å gi veiledning muntlig eller per SMS. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for å gi et særskilt rettsgrunnlag for dette, men understreker særskilt viktigheten av å ivareta personvernet også ved slik kommunikasjon.