5 Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 Konsekvenser for private

Finansavtalelovens gjeldende bestemmelse om kontant betaling har vist seg å være vanskelig tilgjengelig, og den har gitt opphav til flere tolkningsspørsmål. Det er en klar fordel at regler som retter seg mot næringsliv og forbrukere på et så praktisk område, er enkle å forstå og innrette seg etter. Lovforslaget har som formål å gjøre reglene om kontant betaling klarere, og dermed også enklere å anvende i praksis både for selgerne og forbrukerne. Forslaget vil gi et tydeligere og mer hensiktsmessig vurderingstema for når næringsdrivende plikter å legge til rette for kontant betaling, enn det som følger av gjeldende lov, og det vil tilsvarende være enklere å forstå når retten til å betale med kontanter gjelder.

Forenkling og kostnadseffektivitet er hensyn som kan tale for at næringsdrivende selv bør kunne bestemme hva slags kontanttilbud de ønsker å tilby. Disse hensynene må imidlertid veies opp mot hensynet til forbrukerne og bredere samfunnsmessige hensyn, jf. punkt 3.5.1.

Når det gjelder salg av varer og tjenester fra salgslokaler, vil konsekvensene av forslaget for øvrig ikke være store sammenlignet med det som følger av gjeldende lov. Forslaget innebærer først og fremst en klargjøring av at forbrukeren vil ha en rett til å betale med kontanter i salgssituasjoner der man har en berettiget forventning om å kunne betale på denne måten.

I høringen har det vært pekt på kostnadene med kontanthåndtering. Videre har Regelrådet i sin uttalelse etterlyst en tallfesting av konsekvensene av forslaget. I rapporten Finansiell infrastruktur 2022 punkt 6 anslår Norges Bank at hver kontantbetaling hadde en samfunnsøkonomisk enhetskostnad på 19,2 kroner i 2020. Dette inkluderer kostnaden ved selve kontantbetalingene og kostnader knyttet til kontanttjenester og bruk av kontantinfrastrukturen. Til sammenligning hadde betalinger med kort en samfunnsøkonomisk enhetskostnad på 4,8 kroner. Norges Bank uttaler at faste infrastrukturkostnader utgjør en stor del av de samlede kontantkostnadene, og at færre kontantbetalinger derfor raskt påvirker enhetskostnaden. Utover dette er det vanskelig å tallfeste hvilke kostnader kontanthåndtering mer konkret innebærer for de næringsdrivende, i og med at disse kostnadene vil variere fra virksomhet til virksomhet blant annet basert på størrelse, vare- eller tjenestetilbud og beliggenhet.

Departementet vil dessuten peke på at det også etter gjeldende rett foreligger en plikt til å ta imot kontanter, og som nevnt vil plikten etter forslaget i det vesentlige gjelde i samme utstrekning som etter den någjeldende bestemmelsen. Forslaget går ikke ut på å innføre en ny plikt, men å tydeliggjøre hva en allerede eksisterende plikt går ut på. For selgere av varer og tjenester vil konsekvensene av forslaget dermed i det vesentlige avhenge av i hvilken utstrekning reglene overholdes i dag, og hvis de ikke overholdes, om man vil innrette seg etter de nye reglene. Næringsdrivende som i dag ikke overholder de gjeldende reglene, har hatt en urettmessig konkurransefordel sammenlignet med næringsdrivende som etterlever reglene. At disse næringsdrivende vil bli påført kostnader ved å innrette seg etter de nye reglene, er etter departementets vurdering selvsagt og naturlig.

Forslaget innebærer et unntak for selvbetjente utsalgssteder. Dette unntaket vil kunne være særlig praktisk for små butikker som er omfattet av Merkur-programmet, som er et program i regi av Kommunal- og distriktsdepartementet for å utvikle og styrke små butikker i Distrikts-Norge. Programmet har vist at fleksible åpningstider ved bruk av ny teknologi kan gi flere kunder, større omsetning og bedre lønnsomhet. Åtte nærbutikker som deltok i Merkur-programmets pilotprosjekt med døgnåpen drift og delvis selvbetjening, fikk en omsetningsvekst på over 40 prosent.

Etter forslaget vil ikke forbrukeren lenger ha noen rett til å betale med kontanter på forretningsstedet til betalingsmottakeren for varer og tjenester som selges utenfor salgslokaler. Departementet antar at denne retten knapt benyttes i dag, slik at forslaget ikke vil få store utslag i praksis. Men det vil være en fordel for de næringsdrivende at dette klargjøres, slik at det ikke er nødvendig å tilrettelegge for slik kontanthåndtering. Dette vil føre til besparelser for de virksomhetene som i dag legger til rette for kontant betaling.

I punkt 3.5.5 foreslås en regel om begrenset vekslingsplikt. Siden vekslingsplikten etter forslaget bare skal gjelde dersom selgeren har tilgjengelig veksel, legger departementet til grunn at denne delen av forslaget ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for de næringsdrivende.

Når det gjelder konsekvensene for kollektivtransporttjenestene, må dette vurderes når det tas stilling til hva en eventuell forskriftsregulering skal gå ut på.

5.2 Konsekvenser for det offentlige

Forslaget i punkt 3 om nye regler om retten til kontant betaling gjelder bare for dem som selger varer eller tjenester som ledd i næringsvirksomhet. Forslaget har dermed begrenset betydning for det offentlige, se nærmere punkt 3.5.4.

Forslaget vil likevel ha betydning for Forbrukertilsynet og Markedsrådet som tilsynsmyndigheter, se punkt 3.5.8.

Forbrukertilsynet legger i sin høringsuttalelse til grunn at forslaget samlet sett vil medføre økt ressursbehov for Forbrukertilsynet. Det vises i den forbindelse til at en ny bestemmelse om retten til kontant betaling vil skape forventninger om at Forbrukertilsynet vil prioritere å følge opp brudd på bestemmelsen. Som begrunnelse for dette vises det til følgende:

«Det har over tid utarbeidet seg en systematisk praksis på tvers av bransjer som bryter med på retten til kontant oppgjør. Denne praksisen ble ytterligere forsterket under Covid 19-pandemien. Flere bedrifter utarbeidet da en praksis for å nekte kontant betaling begrunnet i helsemessige årsaker. Kontantbetalingsløsninger er i stor grad ikke gjeninnført hos disse aktørene etter at smittevernhensyn har avtatt noe.

Det vil være en ressurskrevende jobb å håndtere dagens omfattende mengde brudd på den foreslåtte retten til kontant betaling, som vi har grunn til å anta at vil fortsette også når ny regulering trer i kraft. I tillegg til å ta opp saker der den næringsdrivende ikke overholder retten til kontant betaling, vil det også være et behov for omfattende veiledning ovenfor næringsdrivende i en overgangsperiode.»

Departementet legger til grunn at Forbrukertilsynet og Markedsrådet vil utøve sin kompetanse innenfor gjeldende budsjettrammer. Forbrukertilsynets høringsinnspill reiser spørsmål om omfanget av tilsynets tilsynsvirksomhet og prioriteringen av tilsynets ressurser. Dette er spørsmål som etter departementets syn må vurderes i en bredere sammenheng enn i forbindelse med forslaget om nye regler om kontant betaling.

Forslaget i punkt 4 om endring av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 2 vil ha begrenset betydning for det offentlige. For eventuelle offentlige myndigheter som i dag krever betalingsgebyr som overstiger myndighetens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet eller betalingsmiddelet, eller tar et fakturagebyr som overstiger de faktiske kostnadene ved å utstede og sende regningen, vil forslaget innebære at denne inntjeningen bortfaller. Utgangspunktet er uansett at ileggelse av slike gebyrer for offentlige myndigheter må ha hjemmel i lov eller budsjettvedtak.