3 Endring i diskrimineringsombudsloven
3.1 Gjeldende rett
3.1.1 Generelt
Diskrimineringsombudsloven § 7 første ledd fastsetter at Diskrimineringsnemnda skal håndheve bestemmelsene nevnt i diskrimineringsombudsloven § 1 andre og fjerde ledd. Nemndas håndhevingsmyndighet avgrenses mot enkeltbestemmelser i loven, jf. diskrimineringsombudsloven første ledd bokstavene a til g.
Diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd fastsetter at Diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven. Det legges videre til grunn i forarbeidene at heller ikke domstolene skal håndheve diskrimineringsforbudet i slike tilfeller, jf. Prop. 10 L (2017–2018) punkt 3.2 side 3.
Det er ikke avklart eksplisitt hverken i lovtekst eller forarbeider hvorvidt begrensningen i § 7 andre ledd også gjelder trakassering og seksuell trakassering. Trakassering er en særlig form for diskriminering, og det er etter gjeldende rett lite tvilsomt at avgrensningen mot personlige forhold i § 7 andre ledd omfatter Diskrimineringsnemndas håndheving av lovens trakasseringsforbud. Det er også slik bestemmelsen i § 7 andre ledd praktiseres av Diskrimineringsnemnda. Det er eksplisitt slått fast i direktiv 2006/54/EF (EUs likebehandlingsdirektiv) artikkel 2 at trakassering og seksuell trakassering er å anse som en særlig form for diskriminering. Departementet vil videre vise til arbeidsmiljøloven § 13-1 andre ledd og skipsarbeidsloven § 10-1 andre ledd som slår fast at trakassering anses som diskriminering. For øvrig kan det vises til Prop. 81 L (2016–2017) kapittel 30 side 319, der det også forutsetningsvis fremgår at trakassering anses som diskriminering:
«Trakassering kan være handlinger og unnlatelser, og vil da også kunne rammes av diskrimineringsforbudet.»
Det følger av ulike menneskerettskonvensjoner at staten har plikt til å sikre borgerne mot diskriminering, også innen familieliv og rent private forhold, for eksempel CEDAW artikkel 16, CERD artikkel 5 og CRPD artikkel 23.
Hvorvidt et forhold anses som familieliv eller rent personlige forhold beror på en konkret vurdering. I forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven er det likevel presisert at begrepet «familieliv og andre rent personlige forhold skal tolkes snevert, jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 9.1.9.1 side 67.
Det avgjørende er ikke om partene har en personlig eller familiær relasjon, det skal foretas en helhetlig vurdering av saksforholdet. I Prop. 81 L (2016–2017) punkt 9.1.2.4 side 62 er det vist til at det ved vurderingen er avgjørende om den aktuelle situasjonen dreier seg om valg eller handlinger av rent personlig karakter. For eksempel vil personlige eller familiære relasjoner innenfor et arbeidsforhold eller i næringsvirksomhet ikke uten videre gjøre at forholdet regnes som et privat anliggende som ikke kan håndheves etter diskrimineringsombudsloven. Det skal i disse sakene alltid foretas en konkret vurdering av sakens faktum. En restauranteiers avvisning av gjester vil for eksempel reguleres av loven, også dersom den som avvises er eierens søster, se Prop. 81 L (2016–2017) punkt 9.1.2.4. side 62. Det er videre uttrykkelig presisert at ansettelsesforhold ikke regnes som private forhold selv om det er tale om ansettelse av nære familiemedlemmer, jf. Prop. 81 L (2016–2017) kapittel 30 side 310.
Uttrykket «familieliv og andre rent personlige forhold» må også tolkes i lys av grunnloven § 102 om respekt for familieliv og privatliv, og tilsvarende bestemmelser i menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av, jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 9.1.3 side 63.
Departementet gjør oppmerksom på at trakassering i form av hatefulle ytringer på grunn av hudfarge, nasjonal og etnisk opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og eller nedsatt funksjonsevne kan være straffbart etter straffeloven § 185. Straffeansvar forutsetter at ytringen enten er fremsatt offentlig eller i andres nærvær. Straffalternativet «andres nærvær» innebærer at også ytringer som fremsettes i halvoffentlige og private omgivelser kan rammes, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.1 side 399.
3.1.2 Familieliv
Med «familieliv» menes først og fremst det som foregår i familien innenfor hjemmets fire vegger, og er begrenset til forhold mellom nære familiemedlemmer. Av Prop. 81 L (2016–2017) kapittel 30 side 310 fremgår at:
«Det dreier seg om aktiviteter innenfor en smalt avgrenset personkrets, hvor alle involverte er i slektskap med hverandre, eller er ektefeller/samboere. Forutsetningen er at det dreier seg om nære familiemedlemmer.»
Det som foregår mellom ektefeller og samboere, eller mellom foreldre og barn i forbindelse med barneoppdragelse og forsørgelse, fordeling av ansvar og oppgaver mellom ektefeller, private avtaler om samvær med barn, fordeling av bo etter samlivsbrudd mv., anses som en del av familielivet. Det kan i denne forbindelse vises til Diskrimineringsnemndas avgjørelse DIN-2023-350:
«… forhold og konflikter av privat karakter, som omfattes av vilkåret «familieliv og andre rent personlige forhold», omtalt i diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd. I forarbeidene til bestemmelsen er det blant annet vist til at det som foregår mellom foreldre og barn i forbindelse med barneoppdragelse og forsørgelse, private avtaler om samvær med barn og fordeling av bo etter samlivsbrudd, anses som en del av familielivet.»
Diskrimineringsnemndas avgjørelse i DIN-2021-70 illustrerer videre de snevre rammene som skal legges til grunn. Saken gjaldt påstand om seksuell trakassering påført av en person i klagerens private omkrets. Partene bodde på samme gårdstun uten andre boliger i nærheten, og den påstått ansvarlige var gift med tanten til fornærmedes ektemann. Nemnda tok stilling til klagen uten å vurdere hvorvidt saken gjaldt et forhold innenfor familieliv og andre rent personlige forhold.
3.1.3 Rent personlige forhold
Begrepet «rent personlige forhold» viser at det er tale om rent private anliggender.
Forhold som knytter seg til personlige bekjentskaper og omgangskrets vil normalt anses som rent personlige forhold, for eksempel valg av kjæreste eller venner. Det som foregår mellom venner og i selskapelig samvær vil også være rent personlige forhold. For en nærmere redegjørelse av hva som ligger i «rent personlig forhold», se Prop 81 L punkt 9.1.2.4 side 62.
Av Diskrimineringsnemndas praksis fremgår at bestemmelsen typisk blir brukt der innklaget er klagers tidligere ektefelle/samboer, se for eksempel DIN-2019-182, DIN-2019-379 og DIN-2023-350. I DIN-2019-182 ble det vist til at:
«Diskrimineringsombudsloven § 7 annet ledd bestemmer imidlertid at Diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven. Forhold mellom tidligere ektefeller faller innenfor denne kategorien saker og klagen mot klagers eksmann må avvises.»
Se også DIN-2022-1039 som gjaldt påstand om trakassering og diskriminering fra klagers tidligere svoger. Saken ble avvist under henvisning til at saken var av svært privat karakter og direkte knyttet til rent personlige forhold som har preget den nære familien.
3.2 Forslag i høringsnotatet
Departementet foreslo å presisere ordlyden i diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd, for å klargjøre at nemnda ikke skal håndheve trakassering og seksuell trakassering i «familieliv og andre rent personlige forhold». Det ble vist til at det er til dels uklart hvorvidt begrensningen i § 7 andre ledd også inkluderer trakassering og seksuell trakassering.
3.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene er generelt positive til forslaget.
Akademikerne, Diskrimineringsnemnda, Juristforbundet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Det norske maskinistforbund, LO og Rettspolitisk forening støtter departementets forslag.
Diskrimineringsnemnda viser i sin høringsuttalelse til at det er slik de praktiserer bestemmelsen i § 7 andre ledd, men presiserer at:
«Nemnda er likevel enig i at ordlyden i bestemmelsen, slik den nå lyder, er upresis og bl.a. kan levne tvil om begrensningen i nemndas håndhevingsmyndighet også omfatter lovens gjengjeldelsesforbud.»
Likestillings- og diskrimineringsombudet presiserer at det vil være viktig med gode eksempler i forarbeidene som gjør at nemnda og domstolene ikke tolker unntaket utvidende, men i stedet utvikler en konsekvent praksis som er i tråd med lovgivers intensjon.
Ombudet har også påpekt at det i en drøfting av håndhevingsmyndigheten i saker om trakassering og seksuell trakassering innen familieliv eller rent personlige forhold vil være naturlig å kommentere hvordan begrensningen skal forstås sett opp mot forbudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185.
3.4 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget om å presisere ordlyden i diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd.
Av likestillingsloven 1978 § 2 andre ledd fulgte det at «[f]or så vidt gjelder familieliv og rent personlige forhold skal loven ikke håndheves av» Klagenemnda for likestilling og Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Da likestillingsloven 1978 ble erstattet av likestillingsloven 2013, ble ordlyden i § 26 andre ledd endret til at «[o]mbudet og nemnda skal ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold», uten at endringen ble omtalt i forarbeidene. Formuleringen fra likestillingsloven 2013 ble deretter videreført i diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd. At Diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve loven i familieliv og rent personlige forhold, følger forutsetningsvis av forarbeidene til diskrimineringsombudsloven, se Prop. 10 L (2017–2018) kapittel 2. Det kan etter dette se ut til at dagens ordlyd skyldes en feil som skriver seg fra 2013.
Av Diskrimineringsnemndas høringsuttalelse fremgår videre at:
«Trakassering er en særlig form for diskriminering og det er etter gjeldende rett ikke tvilsomt at avgrensningen mot personlige forhold i § 7 andre ledd omfatter nemndas håndheving av lovens trakasseringsforbud. Det er også slik bestemmelsen i § 7 andre ledd praktiseres av nemnda. Nemnda er likevel enig i at ordlyden i bestemmelsen slik den nå lyder er upresis og bl.a. kan levne tvil om begrensningen i nemndas håndhevingsmyndighet også omfatter lovens gjengjeldelsesforbud.»
Det er på denne bakgrunn ikke holdepunkter for å anta at håndheving av forbudet mot trakassering og seksuell trakassering skal vurderes på en annen måte enn diskriminering innen familieliv og rent personlige forhold. Departementet mener etter dette at bestemmelsens innhold bør presiseres, slik at ordlyden bedre reflekterer gjeldende rett.