Forord

«Kulturfrivilligheten» er et ord som ikke dukker opp så ofte i dagligtale. Men om du reiser rundt i landet vårt, til bygd og by, fra sør til nord, så kan du se den, høre den og, ikke minst, ta del i den!

Kulturfrivilligheten er yrende liv. Det er alle musikkinteresserte i korps og kor, spelemannslag og orkestre. Det er revyer og teaterlag, lokale spel og operaer. Det er alle som møtes for å lære av og med hverandre. I historielag. I vevstuer. I båtbyggelag. Husflid og håndverk.

For mange er deltakelse i kulturfrivilligheten en viktig del av livet. Det gir samhold og tilhørighet, kreativ utfoldelse, mestring, mening og glede.

Samtidig gir kulturfrivilligheten mer. Til alle. Den er en umistelig verdi for samfunnet som helhet.

Kulturfrivilligheten bidrar til å skape gode, inkluderende lokalsamfunn. Den er en åpen dør til rom der mennesker møtes, ler sammen og skaper sammen. Den er med på å gi oss identitet. Den gjør oss til et vi.

Profesjonelle kulturaktører rundt i landet har også stor glede av å kunne samarbeide med frivilligheten. Tenk bare hvor mye det har å si for lokale spel at aktører fra frivilligheten stiller opp i ferien, år etter år, i sol og regn og mygg, for å spille troll, hirdmann eller bryllupsgjest! Når lokale kor stemmer i og gir kraft og fylde til profesjonelle ensembler, da kommer gåsehudstemningen fort. For mange profesjonelle kulturutøvere er undervisning i kulturfrivilligheten også en viktig kilde til arbeid og inntekt. De lærer bort. Nye talenter utvikles – et vakkert kretsløp.

Og ikke minst, siden kulturområdet er de frie ytringers arena, spiller også kulturfrivilligheten en verdifull rolle når det kommer til å opprettholde demokratiet vårt.

Regjeringens viktigste mål for kulturlivet er kultur for alle. Vi jobber for et åpent, inkluderende og mangfoldig kulturliv alle kan ha glede av og ta del i. Da sier det seg selv at kulturfrivilligheten er sentral for oss.

Vi mener kulturfrivillighetens store samfunnsmessige bidrag og egenverdi ikke har fått oppmerksomheten den fortjener, verken økonomisk eller politisk. Derfor er ikke sektorens særlige behov blitt anerkjent. Mens sektorer som idrett, friluftsliv og humanitær frivillighet er blitt løftet frem med egne strategier, virkemidler og planer, har kulturfrivilligheten gått «under radar’n».

Med denne strategien løfter vi kulturfrivilligheten som eget politikkområde. Historiens første kulturfrivillighetsstrategi! Det er på høy tid.

I arbeidet med denne strategien, har vi gjennomgående fått tilbakemeldinger om at mange organisasjoner og tilbud mangler tilgang til egnede lokaler. Her må det innsats til.

Det trengs en nasjonal arenapolitikk, slik vi nå er i ferd med å lage for idretten. Da må vi begynne i riktig ende: Med kunnskap. Vi må skaffe oversikt over hvilke lokaler som finnes, vi må se på muligheter for oppgraderinger, for flerbruk og sambruk, og vi må styrke samarbeidet mellom kommuner, fylkeskommuner, staten, private aktører og den profesjonelle og frivillige delen av kultursektoren.

Med strategien vil vi sparke i gang et nasjonalt løft for å styrke og videreutvikle kulturarenaene frivilligheten trenger.

Samtidig må vi gjøre mer. For de frivillige.

Innsatsen og engasjementet fra lokale ildsjeler og bidragsytere er avgjørende for kulturaktivitetene i lokalsamfunnene. Vi må legge til rette for alle som stiller opp. Her vet vi at det er viktig å styrke og forenkle tilskuddsordninger, og at det trengs midler til å jobbe med rekruttering.

Med denne strategien ser vi fremover. Vi skal sette oss høye mål i arbeidet med å styrke kulturfrivilligheten. For vi vet hvor viktig den er.

Fellesskap og mestring, glede og opplevelser som beveger oss som mennesker, er ikke noe vi kan sette prislapp på. Vi vet det likevel så godt: Det er den største rikdommen vi har, og den er for alle.

Anette Trettebergstuen

Kultur- og likestillingsminister

Bergen Pride 2022 Foto: Thorbjørn Dagestad