2 Om sosialt entreprenørskap

2.1 Framvekst og utvikling

Sosialt entreprenørskap er som fag- og forskningsfelt relativt nytt i Norge, men ikke som fenomen. Enkeltaktører og organisasjoner i sivilsamfunnet har gjennom lang tid vært viktige drivkrefter i utvikling av innovative løsninger innenfor ulike sektorer. De har funnet løsninger og etablert tiltak, der det offentlige ikke hatt tilbud eller tilbudet ikke har vært tilstrekkelig. Dette har vært tiltak som senere i mange tilfelle har blitt overtatt av det offentlige.

Begrepet «sosial virksomhet» ble tatt i bruk i Europa på begynnelsen av 1990-tallet, da først knyttet til kooperativbevegelsen i Italia. I løpet av de neste to tiårene har flere europeiske land og internasjonale organisasjoner som OECD og EU-kommisjonen tatt initiativ til å utvikle planer og virkemidler for å legge til rette for utvikling av sosiale virksomheter og sosialt entreprenørskap. I følge Eimhjellen og Loga (2016) må framveksten av sosialt entreprenørskap og sosiale virksomheter forstås i lys av den historiske og strukturelle konteksten denne finner sted i. Type velferdsmodell, i hvor stor grad et land er rammet av økonomisk nedgang og hva slags tradisjon og organisasjonskultur som finnes for sosialt engasjement, vil påvirke både omfang og hvilken form virksomhetene tar.

Siden 2008 har det også i Norge vært en økende interesse og oppmerksomhet knyttet til sosialt entreprenørskap. Antall aktører og organisasjoner som definerer seg som sosiale entreprenører har økt, særlig de siste årene. Det finnes ikke et offentlig register over sosiale entreprenører i Norge. Det er således ikke mulig å si noe eksakt om omfanget. Tall fra to nylig gjennomførte utredninger på området, peker imidlertid i retning av et antall i størrelsesorden 300-400.3

2.2 Definisjoner og kjennetegn

Det finnes både i forskning, forvaltning og praksis en rekke definisjoner av sosialt entreprenørskap. I noen studier, eksempelvis i de to nevnt over4, er kriteriet for å inngå i studien, hvorvidt personen/organisasjonen selv definerer seg til feltet og om andre aktører regner dem som tilhørende til feltet.

Vi ser det ikke som vår oppgave å foreta en bred gjennomgang og drøfting av ulike definisjoner av sosialt entreprenørskap. Dette mener vi allerede er gjort på en god måte blant annet av professorene Linda Lundgaard Andersen og Lars Hulgård ved Roskilde Universitet i rapporten fra den nordiske arbeidsgruppen.5

Vi ser det imidlertid som viktig for videre arbeid i departementene og politikkutvikling på området å definere noen kjennetegn som vurderes som vesentlige og som avgrenser sosialt entreprenørskap mot tradisjonell virksomhet i offentlig, privat og frivillig sektor.

Vi vil her ta utgangspunkt i kjennetegnene som den nordiske arbeidsgruppen la til grunn for sitt arbeid og gjennomgå disse i lys av norske forhold. Dette er følgende kjennetegn:

• Sosialt formål eller udekket velferdsbehov
• Nyskapende løsninger på disse utfordringene
• Drives av sosiale resultater, men også av en forretningsmodell som kan gjøre virksomheten levedyktig/bærekraftig
• Målgruppeinvolvering
• Samarbeid på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller.6

Kjennetegn 1 Sosialt formål eller udekket velferdsbehov

Utgangspunktet for sosialt entreprenørskap er et sosialt problem eller et udekket velferdsbehov.

Den norske velferdsstaten er omfattende med et bredt spekter av tjenester og ordninger rettet mot ulike samfunnsmessige behov. En rekke frivillige organisasjoner arbeider for å løse sosiale problemer og har et sosialt formål. I tillegg leverer etter hvert også flere kommersielle aktører tjenester og tilbud innenfor flere samfunnsområder/sektorer.

Kjennetegn 2 Nyskapende løsninger på disse utfordringene

Sosialt entreprenørskap bidrar med nyskapende løsninger på utfordringene virksomheten er rettet mot.

Den nordiske arbeidsgruppen viser i denne sammenheng til skillet mellom sosialt entreprenørskap, sosial innovasjon og sosial(økonomiske) virksomheter. Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon er nært forbundet, men kan også være to helt avgrensede områder. Man kan oppnå sosial innovasjon uten forutgående sosialt entreprenørskap. Sosial(økonomiske) virksomheter kan være kjennetegnet ved innovasjon, og nyskapende løsninger, men ikke nødvendigvis.

I følge Eimhjellen og Loga (2016) finnes det tydelige elementer av innovasjon og entreprenørskap i feltet i Norge. Innovasjonen skjer gjennom nye måter å løse oppgaver på og gjennom å skape inkludering i samspill med velferdsstaten.

Nyskaping og innovasjon skjer også i andre sektorer. Offentlig sektor har ikke minst de siste årene vært gjenstand for flere større reformer, og forsøks- og utviklingsarbeid skjer som en del av den ordinære virksomheten. Frivillig sektor har gjennom historien tatt initiativ til nyskapende tiltak på en rekke områder. Når det gjelder sosiale entreprenørskap handler det om noen bestemte kjennetegn ved virksomhetsmodellen og de nyskapende løsningene. Vi kommer nærmere inn på dette i punktene under.

Kjennetegn 3 Drives av sosiale resultater, men også av en forretningsmodell som kan gjøre virksomheten levedyktig/bærekraftig

Sosialt entreprenørskap drives både av de sosiale resultatene, eller sagt på en annen måte, av å skape sosiale verdier, og av en forretningsmodell som kan gjøre virksomheten levedyktig/bærekraftig.

Den nordiske arbeidsgruppen nyanserer dette noe. Arbeidsgruppen viser til at sosialt entreprenørskap kan organiseres som en egen virksomhet, men også foregå innen etablerte (frivillige) organisasjoner eller offentlige institusjoner. Økonomisk bærekraft kan både være knyttet til den enkelte virksomhet og i et bredere perspektiv til samfunnsøkonomisk bærekraft.

Eimhjellen og Loga (2016) peker på at sosiale entreprenører i Norge vokser fram både som små og nyskapende aksjeselskap knyttet opp mot nettverk i næringslivet, og ut av frivillig sektor og større ideelle aktører som har virksomhet rettet mot sosialt arbeid.

Feltet i Norge kjennetegnes ifølge disse forskerne av to relativt ulike former og tilnærminger. Den ene representeres av små, nyetablerte og private virksomheter organisert som AS, ideelle AS og næringsdrivende stiftelser, og har få ansatte og relativt liten omsetning. Den andre representeres av eldre, store og profesjonaliserte organisasjoner organisert som frivillige organisasjoner, ideelle stiftelser og samvirker, som i økende grad tilpasser seg et kommersielt marked og interesse for sosial innovasjon i sin prosjektutvikling. Sistnevntes inntekter kommer fra både egen inntjening, private gaver eller fra offentlig støtte og tilskudd. I tillegg er det også eksempler på aktører som har vokst fram ut av det offentlige.

Kjennetegn 3 og 4 Målgruppeinvolvering og samarbeid på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller

Den nordiske arbeidsgruppen peker også på ytterligere to kjennetegn: målgruppeinvolvering og samarbeid på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller.

I målgruppemedvirkning ligger at målgruppen, slik som brukere av tjenester eller personer med egen erfaring med problemet som skal løses, medarbeiderne eller andre interessenter, har innflytelse og medvirker i det sosialentreprenøriske arbeidet. Denne medvirkningen kan foregå på ulike nivåer, både ved at målgruppen er aktive i tiltaksutformingen, medeiere av en virksomhet, medlemmer i styrer etc. Det essensielle er at målgruppen har innflytelse og medvirker. Samarbeid på tvers handler om å utvikle nye nettverk på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller der partene samspiller på nye måter for å løse gjenstridige problemer.

Av respondentene i studien gjennomført av Eimhjellen og Loga (2016) som selv eller sammen med noen andre startet virksomheten, hadde over halvparten tilknytning til målgruppen.

2.3 Aktuelle politikkområder

Sosialt entreprenørskap handler således kort oppsummert om å utvikle og ta i bruk nyskapende og bærekraftige løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer. Sosialt entreprenørskap oppstår og utvikles på ulike måter. Sosialt formål, nyskapende løsninger, forretningsmessige metoder og levedyktig/bærekraftig forretningsmodell er etter arbeidsgruppens vurdering kjennetegn som gjør samarbeid med sosiale entreprenører relevant og interessant både for stat og kommune.

I Norge, som i de andre nordiske landene, skjer sosialt entreprenørskap i samspill med en offentlig sektor som kjennetegnes ved en stor grad av universelle sosiale ordninger og et bredt spekter av tjenester. Innenfor de ulike sektorene er det en rekke virkemidler for å videreutvikle tjenester og metoder for å møte nye utfordringer.

Relevans og betydning av sosialt entreprenørskap varierer mellom ulike politikkområder, men uavhengig av sektor og tema er det noen generelle aspekter ved sosialt entreprenørskap vi ønsker å trekke fram.

Sosiale entreprenører kan bidra til offentlig sektors innovasjonsarbeid på alle nivå. Innovasjon omfatter her prosesser som har som mål å produsere mer kostnadseffektive tjenester og prosesser som har som mål å skape sosiale verdier. Nytenkning og sektorovergripende tiltak kan gi løsninger som har vært vanskelig å få til innenfor etablerte forvaltningsstrukturer. I tillegg til å gi opphav til nye løsninger og tiltak for å løse sosiale problemer, kan løsningene sosiale entreprenører utvikler og tar i bruk, utgjøre et viktig supplement til eksisterende løsninger i offentlig regi.

Innenfor velferdspolitikken kan sosiale entreprenører bidra til å utvikle nye arbeidsmetoder og løsninger. Dette gjelder blant annet det boligsosiale arbeidet, særlig der hvor boliger og tjenester må sees i sammenheng, og i arbeidet for å inkludere ulike utsatte grupper i arbeid og aktivitet. Sosiale entreprenørers evne til å utvikle nye nettverk på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller der partene samspiller på nye måter, kan bidra med nye og andre løsninger enn de de som utvikles og gjennomføres i offentlig regi. Ved at flere aktører tar tak i ulike sosiale problemer kan antallet løsninger som prøves ut øke. Sosiale entreprenørers erfaringsbaserte kunnskap og praktiske erfaringer som innebærer et nedenfra perspektiv, kan gi raskere identifikasjon av udekkede behov og mer tilpassende tjenester.

Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon drevet fram av sivilsamfunnsaktører har vært en viktig drivkraft i utviklingen av tilbud og tiltak innenfor bl.a. barnevern, barnehager, opplæring, krisesentre, familievern og kommunale helse- og omsorgstjenester. På flere områder har det offentlige overtatt ansvaret for tiltak som er utviklet i regi av sivilsamfunns-aktører. Sivil og ideell sektor kan bidra til målet om at mennesker med psykisk sykdom skal kunne leve så normale liv som mulig og oppleve mestring og mening i tilværelsen. For omsorgstjenestene er sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon særlig aktuelt for å møte og løse sosiale behov som mestring, aktivitet, meningsfulle hverdager, fellesskap, pårørendestøtte og helhetlig oppfølging av brukere. Kunnskap om og opplæring i sosialt entreprenørskap er i tråd med grunnskolens samfunnsoppdrag om å utdanne elever til sosialt ansvar og solidaritet. Sosial entreprenører er aktuelle samarbeidspartnere for utdanningssystemet. Det kan være tilbud til elever som faller fra i utdanningen eller ulike tiltak for å bedre det sosiale miljøet i skolen for å hindre mobbing og konflikter. Sosiale entreprenører kan også være en aktuell samarbeidspartner i arbeidet med å forebygge tilbakefall til kriminalitet.