5 Den bilaterale landbruksavtalen

Handelen med ubearbeidede landbruksvarer er ikke regulert i EFTA-konvensjonen. WTOs regelverk forutsetter imidlertid at vareomfanget i en frihandelsavtale skal dekke hoveddelen av samhandelen. Det er derfor fremforhandlet egne bilaterale landbruksavtaler mellom de enkelte EFTA-statene og SACU-statene.

I de bilaterale forhandlingene har det vært en forutsetning at hver avtalepart skal kunne gjennomføre sin egen nasjonale landbrukspolitikk. Avtalen mellom Norge og SACU-statene inneholder lister over tollkonsesjoner fra norsk side, samt opprinnelsesregler for handelen med landbruksvarer.

Fra norsk side har en minst gjennonført de ordinære GSP-preferanser i frihandelsavtalen, mens de GSP-preferanser en gir til de minst utviklede land (MUL), inkludert Namibia og Botswana, som Norge pr. i dag gir MUL- behandling bindes frem til 31. desember 2007 og videreføres autonomt etter den tid. Man har gitt Botswana og Namibia en tollfri storfekjøttkvote på 500 tonn innenfor frihandelsavtalen og videreført dagens autonome tollfrie kvote på 2700 tonn under GSP-systemet.

Dagens ordning med autonome tollpreferanser under GSP-systemet gir de minst utviklede land (MUL) toll- og kvotefri markedsadgang. Blant SACU-statene tilhører kun Lesotho MUL-gruppen, men Botswana og Namibia gis like fullt etter dagens norske GSP-ordning samme behandling som MUL med unntak for kjøtt samt korn, mel og kraftfôr.

Landbruksavtale mellom Norge og SACU-statene innebærer at dagens GSP-ordning, gjennom en ensidig norsk erklæring, videreføres autonomt og parallelt med frihandelsavtalen. Det gjelder også betingelsene for MUL (Lesotho) samt Botswana og Namibia, med visse presiseringer og tidsangivelser for eventuelle endringer i vilkårene.

Partene er i artikkel 20 enige om en sikkerhetsmekanisme for landbruksvarer slik at beskyttelsestiltak kan iverksettes dersom importen øker slik at den forårsaker markedsforstyrrelser. Avtalen forplikter også partene til å søke å oppnå en utvikling i handelen med landbruksvarer.