Jo Saglie (red.): Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse

Det nære demokratiet sammenligner lokaldemokratiets virkemåte i store og små kommuner, og kontrasterer dessuten det lokale demokratiet med det nasjonale. Utgangspunktet er Lokaldemokratiundersøkelsen som ble gjennomført ved kommune- og fylkestingsvalget i 2007. Første halvdel av boka handler om selve lokalvalget. Disse bidragene handler om lokalvalgkampens stridsspørsmål, om valgdebatten i lokalmediene og velgernes mediebruk, og om valgets utfall – velgervandringer og valgdeltakelse. Vi tar først og fremst for oss valget i 2007, men de tidligere undersøkelsene gjør det mulig å sette 2007-valget i perspektiv. Et sentralt spørsmål er om det er genuint lokale saker som står på dagsordenen, eller om lokalvalgene er dominert av rikspolitikken. Dessuten ser vi spesielt på de såkalte ikke-vestlige innvandrerne, som er blitt en betydelig velgergruppe i en del kommuner.

Det er ved valg at innbyggerne gir politikken retning de neste fire årene. Men like viktig er det som skjer mellom valgene, både blant folkevalgte og innbyggere. Bokas andre halvdel tar for seg lokal deltakelse og representasjon. Et viktig spørsmål er hvem som engasjerer seg i lokalpolitikken, og hvorfor de deltar – eller ikke deltar. Et annet emne dreier seg om legitimitet. Hvem har størst tillit i befolkningen: rikspolitikere eller kommunepolitikere? Et siste hovedtema er politisk representasjon: Hvilke roller skal lokalpolitikerne innta? Og hvordan fungerer representasjonen i konkrete saker, som f.eks. integreringspolitikk?

Det nære demokratiet belyser aktuelle lokaldemokratiske problemstillinger, som felles valgdag for lokal- og riksvalg, kommunesammenslåing og oppgavedeling mellom stat, fylke og kommune. Et grunnleggende dilemma preger debatten om lokaldemokratiet. Et demokrati må gi innbyggerne reelle muligheter for innflytelse. Dette oppnås lettest i små enheter. På den annen side må et demokrati ha evne til å løse oppgaver. Dette oppnås best i store enheter. Dagens debatt om kommunestruktur ser ut til å kretse om det sistnevnte. Flere av bidragene til denne boka kan likevel minne oss om at hensynet til folks muligheter til å engasjere seg og gjøre en forskjell, også fortjener en plass i debatten om lokaldemokratiets organisering. 

Innhold

1. Jo Saglie: Innledning: Demokrati på nært hold
2. Tor Bjørklund: Lokal orientering og høyredreining: Lokalvalget 2007
3. Nils Aarsæther og Hilde Bjørnå: Fra budsjettkamp til valgutfall – Lokalvalget i Kåfjord og Lyngen kommuner
4. Johannes Bergh og Tor Bjørklund: Få deltok, mange ble valgt: Innvandrerne og valget 2007
5. Bjørn Ervik: Lokal opinionsdanning? Deltakere, dagsorden og styringsnivåer i lokal valgdebatt
6. Rune Karlsen: Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks
7. Johannes Bergh og Tor Bjørklund: Lokalvalg og riksvalg: Forskjeller og likheter
8. Per Arnt Pettersen og Lawrence E. Rose: Å delta eller ikke – det er spørsmålet: Lokalvalgene 1995–2007
9. Tor Bjørklund og Jo Saglie: Ensaksdeltakelse: Om underskriftskampanjer og politikerkontakt
10. Jo Saglie: Hvorfor delta i lokalpolitikken – og hvorfor ikke?
11. Lawrence E. Rose og Per Arnt Pettersen: Lokaldemokratiets grunnvoll: Innbyggernes politiske interesse og kompetanse
12. Lawrence E. Rose og Per Arnt Pettersen: Lokaldemokratiets omdømme: Hvordan står det til?
13. Lars Chr. Monkerud, Jo Saglie og Signy Irene Vabo: Representantroller i et reformert lokaldemokrati
14. Anton Steen: Hvorfor tar kommunene imot ”de fremmede”? Eliter og lokal skepsis
15. Jørn Rattsø og Rune Sørensen: Gråhåret makt og offentlige budsjetter: De eldre må stole på seg selv
16. Jo Saglie: Avslutning: Det lokale i flernivådemokratiet
 
Sammendrag av enkeltkapitler

2. Tor Bjørklund: Lokal orientering og høyredreining: Lokalvalget 2007

Kapitlet er en gjennomgang og en analyse av lokalvalget i 2007. «Lokal orientering og høyredreining» er stikkord som karakteriserer valget. Lokal orientering understreker valgets lokale karakter. Ved å sammenlikne med tidligere valg peker flere indikatorer på økt vektlegging av det lokale aspektet både med hensyn til hva som var avgjørende for valg av parti, og hva som preget valgkampen i egen kommune.

Høyredreining referer til valgresultatet, til hvilke partier som ble vinnere og tapere. De to partiene på høyresiden – Høyre og Fremskrittspartiet – hadde begge framgang. Det normale er at når det ene av disse partiene går fram, går det andre tilbake. Det skjedde ikke i 2007, og i sum ble det dermed en høyredreining. Den samlede oppslutningen om Høyre og Fremskrittspartiet ble ved fylkestingsvalget 2007 større enn ved noe tidligere valg, riktignok med små marginer. Høyre fikk flere velgere enn Fremskrittspartiet og stod fram som en valgvinner. I tillegg gjorde Venstre et uvanlig godt valg.

En analyse av de individuelle velgerbevegelsene bekrefter karakteren av høyredreining. Velgerlekkasjene gikk til høyre i de fleste partier. Tilsiget av nye velgere kom dermed fra venstrekanten. Typisk i så måte, valgets mest entydige taper var SV – en halvering i forhold til det forrige kommunevalget – og uten at RV greide å erobre nye velgerandeler av betydning.

Fenomenene – lokal orientering og høyredreining – kan til dels tolkes ut fra et viktig valgkamptema, eiendomsskatt. En lovendring som trådte i kraft fra 2007 gjorde det mulig å innkassere eiendomsskatt på hele kommunens bygningsmasse, dvs. også hus utenfor tettbygd strøk inkludert fritidsboliger. Rundt en fjerdedel av landets kommuner hadde eiendomsskatt på boliger ved valget i 2007. Dermed berørte saken ulike kommuner i ulik grad. Det understreker valgets lokale orientering. Men eiendomsskatt kan også belyse høyredreiningen. Det var høyresiden som vant velgere på denne saken. Eiendomsskatt ble et stridspørsmål ikke minst i noen utkantkommuner i Nord-Norge og er en forklaring på Fremskrittspartiets beste enkeltresultat. Det finner vi i Nordreisa i Troms.

3. Nils Aarsæther og Hilde Bjørnå: Fra budsjettkamp til valgutfall – Lokalvalget i Kåfjord og Lyngen kommuner

Kapitlet er en kvalitativ studie av hva som skjedde ved valget i to nabokommuner i nord. Begge hadde rød-grønt flertall og ordførere fra AP som søkte gjenvalg. Valget gav imidlertid den ene kommunen borgelig flertall og ordfører fra FrP, mens den andre endte opp med et styrket AP og gjenvalg av ordføreren.

Fokus settes her på saker, politikk og lokale omstendigheter som kan forklare hvorfor valgutfallet ble så forskjellig i de to nokså like kommunene. Forskerne har tatt for seg budsjettdiskusjoner i kommunestyret, nye grasrotbevegelser og avisdebatter. Ikke overraskende skapte innføringen av eiendomsskatt i den ene kommunen stor misnøye. Dette tjente et stadig mer synlig og dristig FrP på; her spilles det på misnøye mot «the establishment». Befolkningen i visse områder av denne kommunen var også misfornøyd «for lite» oppmerksomhet. Også i den andre kommunen får FrP økt oppslutning, men her får AP et særdeles klart flertall (60%). Den politiske ledelsen har vist styringsdyktighet og har skapt tillit i foregående periode. De møter ikke samme erfarne opposisjon som i nabokommunen, og kan, blant annet fordi de har store kraftinntekter, i stor grad bevilge seg ut av ubehagelige prioriteringer når de møter misnøye fra «grasrota».

Nasjonale «vinder» påvirker valgresultatet, men funnene her tyder på at velgerne i høy grad har merket seg den politikken som ble ført lokalt i foregående periode (retrospektiv stemmegivning). Det å få fortsatt oppslutning og å vinne lokalvalg synes i stor grad å fordre at kommuneledelsen har økonomiske ressurser, og evner å manøvrere for å dempe en gryende misnøye.

4. Johannes Bergh og Tor Bjørklund: Få deltok, mange ble valgt: Innvandrerne og valget 2007

Personer med minoritetsbakgrunn og ikke-vestlig opphav utgjør en voksende del av den norske velgermassen. De er mer tallrike ved lokalvalg enn stortingsvalg som følge av regelen om at også de uten norsk statsborgerskap – og med tre års lovlig opphold – har stemmerett ved lokalvalg. Ved valget i 2007 utgjorde de 3,7 prosent av hele elektoratet, men variasjonen er stor mellom kommuner. I Oslo var det flest stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn: 12,8 prosent.

Valgdeltagelsen blant innvandrerne er lav, og til dels synkende over tid. I 2007 deltok 35,6 prosent av de stemmeberettigede ikke-vestlige innvandrerne. Deltagelsen er særlig lav blant personer med kort botid i Norge. Etter hvert som botiden øker, øker også deltagelsen.

Tre av fire innvandrere stemmer på venstresidens partier, og over 50 prosent foretrekker Arbeiderpartiet. Det er en form for ensartet stemmegivning – en samstemt gruppeopptreden – som i dag sjelden forekommer. Men det er mange historiske eksempler på gruppestemmegivning, jfr. den gangen arbeiderklassen marsjerte i takt på valgdagen.

Innvandrere er godt representert i norske kommunestyrer. I kommuner med en stor innvandrerbefolkning er denne gruppen i flere tilfeller overrepresentert i kommunestyret. Det skyldes ikke at partiene har gitt kandidater med minoritetsbakgrunn sikre plasser på listene, men at velgerne har løftet kandidatene fram ved hjelp av personstemmegivning.

5. Bjørn Ervik: Lokal opinionsdanning? Deltakere, dagsorden og styringsnivåer i lokal valgdebatt

Kapitlet tar for seg den politiske debatten slik den utspilte seg i lokalavisene i den nest siste uken av valgkampen. Gjennom innholdsanalyse av leserinnlegg og lederartikler er det kartlagt hvilke type saker og saksområder som fikk oppmerksomhet, samt hvilket av de tre styringsnivåene argumentasjonen var orientert mot. Undersøkelsen har samtidig registrert ulike kategorier av deltakere i den lokale opinionsdanningen.

Tre problemstillinger diskuteres i lys av datamaterialet. Disse er 1) graden av samsvar mellom dagsorden til alminnelige innbyggere og lokalpolitikerne som deltar, 2) innslaget av rikspolitiske saker og av saker som må avgjøres på nasjonalt nivå i politikken og 3) betydningen av kommunal og fylkeskommunal velferdsproduksjon for den politiske debatten i tilknytning til lokalvalget.

Materialet viser at lokalpolitikernes dagsorden i grove trekk var sammenfallende med dagsordenen til de alminnelige innbyggerne som tok del i debatten. Lokalpolitikerne ga imidlertid noe mer av sin oppmerksomhet til velferdstjenestene enn hva alminnelige innbyggere gjorde. Disse var på sin side noe mer fokusert på kommunens rolle som reguleringsmyndighet og på spørsmål om eiendomsskatt.
Vurdert i sin helhet er det ikke grunnlag for å hevde at dagsordenen ved lokalvalget er dominert av rikspolitikk. Her viser det seg imidlertid å være en klar forskjell mellom debattdeltakerne på det kommunale og på det fylkeskommunale nivået. Politikerne på fylkesnivået brakte langt oftere inn rikspolitiske temaer i debatten enn det deres kolleger på kommunalt nivå gjorde. Kun omkring en fjerdedel av fylkespolitikernes argumentasjon gjaldt saker som kan besluttes av fylkestinget. Til sammenligning profilerte kommunepolitikerne seg i stor grad på saker som kan løses på eget styringsnivå. Alminnelige innbyggere var i denne henseende mest på linje med kommunepolitikerne, mens redaktørene i sine lederartikler var mer på linje med fylkespolitikerne.

Velferdstjenestene fikk betydelig oppmerksomhet i den lokalpolitiske debatten. Materialet viser dessuten at en vesentlig del av kommunepolitikernes velferdspolitiske argumentasjon handlet om spørsmål som kan besluttes lokalt, det vil si i kommunens egne organer. Dette underbygger at de sentralt fastlagte rammevilkårene for driften av kommunale velferdstjenester fortsatt ikke er så snevre at tjenestene har tapt sin relevans for lokaldemokratiet, slik enkelte har antydet muligheten for.

6. Rune Karlsen: Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks

På bakgrunn av påstander om at lokalvalgkamp i Norge har et rikspolitisk fokus, retter dette kapitlet oppmerksomheten mot velgernes informasjonskanaler til lokalpolitikken og lokalvalgkamp. Det studeres i den sammenheng også om velgernes bruk av informasjonskilder har betydning for om de mener valgkampen har et lokalt eller et nasjonalt fokus, og for om de anser lokale forhold som viktige for sin stemmegivning. I motsetning til tidligere studier av stortingsvalg, der fjernsynet dominerer, finner vi i dette kapitlet at lokalavisene er viktigst når det gjelder lokalpolitikk. Nesten 80 prosent mente at lokalaviser var en viktig informasjonskilde i lokalpolitiske spørsmål. Fjernsyn kommer riktignok nest best ut, 60 prosent mente dette var en viktig kilde. Videre har velgere flest flere informasjonskilder til lokale valg. Over halvparten av velgerne mente at fire eller flere kilder var viktige for dem. Lokal mediebruk påvirker i noen grad om velgere mener at valgkampen har lokalt fokus, og både bruk av lokale medier og en oppfatning av at valgkampen handler om lokalpolitikk, har betydning for om lokale forhold anses som viktig for stemmegivning. Disse sammenhengene er samtidig delvis gitt av strukturelle rammebetingelser: I små kommuner er lokale kilder ansett som viktigere enn andre kilder, lokale saker dominerer valgkampen i større grad, og lokale saker er ansett som viktigere for stemmegivningen. Selv om lokale valgkamper blir anklaget for å ha et riksfokus, finner vi ikke riksdominans hos velgerne.

7. Johannes Bergh og Tor Bjørklund: Lokalvalg og riksvalg: Forskjeller og likheter

Lokaldemokratiundersøkelsen 2007 er den fjerde i rekken. Ved hvert lokalvalg siden 1995 er det gjennomført en valgundersøkelse. Et omfattende datamateriale gir oss en mulighet til å si noe generelt om kjennetegn ved lokalvalg i relasjon til stortingsvalg.

De fleste velgere bekrefter bildet man kan få i media og i offentlig debatt av at Stortingsvalg er det viktigste valget. Lokalvalg er blitt kalt «second-order elections», annenrangs valg. Men bildet kan nyanseres. Det er først og fremst i byene og i store kommuner at stortingsvalg ses på som viktigst. I små kommuner likestiller velgerne de to typene av valg.

Valgdeltagelsen varierer i tråd med valgenes «viktighet». I landet under ett, samt i store kommuner er deltagelsen størst ved stortingsvalg. I små kommuner er deltagelsen noenlunde like stor ved de to typene av valg.

Lokalvalg og riksvalg er blitt likere over tid, i den forstand at det i økende grad er de samme partiene som stiller lister ved nasjonale og lokale valg. De landsomfattende partiene har gradvis erobret den lokalpolitiske scene i nesten alle kommuner. Men trass i at de lokale listene i et historisk perspektiv entydig har vært på retur, har de hatt kraft til å overleve. Oppslutningen har imidlertid vært fallende og ved kommunevalget i 2007 kunne de lokale listene notere en oppslutning på kun 2,9 prosent. De landsomfattende partiene er således de dominerende aktører, og styrkeforholdet dem imellom er høyst sammenlignbare mellom riksvalg og lokalvalg.

 En forskjell er likevel markant: endringen i oppslutningen til de enkelte partiene varierer mer fra ett stortingsvalg til et annet enn fra et kommunevalg til et annet. Valgvindene ser ut til å blåse kraftigere ved stortingsvalg enn ved lokalvalg. Valgresultatene viser dermed større bevegelser ved stortingsvalg enn lokalvalg, partiene har sterkere framgang og tilbakegang. Velgernes såkalte nettovandringer blir dermed større. Betraktes derimot velgernes bruttovandringer – de individuelle bevegelsene mellom partier, og bevegelser inn og ut av hjemmesitternes rekker – er der en påfallende og overraskende likhet mellom stortingsvalg og lokalvalg. Forklaringen er at de rikspolitiske valgvinder er sterkere ved stortingsvalg enn lokalvalg. Velgerne marsjerer i større grad i takt ved valg av ett Storting enn av 430 kommunestyrer.

8. Per Arnt Pettersen og Lawrence E. Rose: Å delta eller ikke – det er spørsmålet: Lokalvalgene 1995–2007

Hva skiller velgerne fra hjemmesitterne? Tidligere forskning om politisk deltakelse har rettet oppmerksomhet mot tre grunnleggende forhold – om man kan (dvs. om man er berettiget og har de nødvendige ressursene for å delta), om man vil (dvs. om man ser betydningen av og er tilstrekkelig motivert til å delta), og eventuelt om man er blitt spurt av andre å delta. I kapitlet er disse forholdene drøftet innledningsvis med tanke på egenskaper som gjør seg gjeldende ved lokalvalg. Spørsmålet som legges til grunn for den empiriske analysen er hvilke egenskaper som skiller velgere fra hjemmesittere, og om de aktuelle egenskapene er de samme over tid.

I den empiriske analysen er det mange interessante trekk. Det første som slår en er at sannsyn¬ligheten for å delta i kommunevalgene er minst i de nest største kommunene. Det kan skyldes at i de mindre kommunen er politikken enkel og gjennomsiktig og at i de største kommunene begynner politikken å ligne på den nasjonale politikken. Dernest ser vi at livssyklus er av stor betydning. Folk over tretti år deltar langt mer enn de yngre og det samme gjelder folk som bor i stabile parforhold sammenliknet med enslige. Men om en er mann eller kvinne er av underordnet betydning. Når det gjelder ressurser er utdanning av betydning (folk med høy utdanning er mer tilbøyelig til å delta), men inntektens størrelse betyr lite.

Når det gjelder motivasjon – orienteringer og holdninger – er den generelle politiske interesse nærmest selvsagt av stor betydning. Og det samme gjelder oppfatningen av at valgutfallet vil være av betydning, og tilliten til politikerne. Men kanskje mest interessant er det at troen på at det å delta i valg er en borgerplikt er svært motiverende for selve deltakelsen. På den annen side betyr tilfredsheten med lokaldemokratiet lite. Det har også vært vanlig å anta at de yrkes¬aktive stimuleres mer til deltakelse enn de yrkespassive, men faktisk betyr dette skillet lite. Det samme gjelder deltakelse i yrkesorganisasjoner i forhold til folk som ikke har slikt medlemskap. Derimot kan medlemskap i organisasjoner generelt – noe som ofte omtales som grunnlaget for sosial kapital – være av betydning, spesielt dersom antallet organisasjons¬medlemskap er flere.

Selv om det er noen variasjoner fra det ene valget til det andre, er det et slående trekk hvor stabile de egenskapene som stimulerer til deltakelse i valg gjennomgående er, og hvor stabile sannsynlighetene for å delta i valg er for grupper med ulike egenskaper.

9. Tor Bjørklund og Jo Saglie: Ensaksdeltakelse: Om underskriftskampanjer og politikerkontakt

Kapitlet handler om tre former for politisk deltakelse: underskriftskampanjer, innbyggerinitiativ og personlig kontakt med lokalpolitikere.Alle er avgrenset i tid og rettet inn mot enkeltsaker i motsetning til det bredere og mer langvarige arbeidet i kommunale verv eller partiorganisasjoner. Forskjeller finnes også: å delta i underskriftskampanjer er en form for kollektiv handling som er mindre krevende enn å kontakte en politiker direkte. Adgangen til innbyggerinitiativ ble innført i 2003, og den gir en viss del av innbyggerne rett til å fremme en sak til behandling i kommunestyret. Innbyggerinitiativ har altså mye til felles med underskriftskampanjer, men har en mer institusjonalisert form.

Tidsserier viser at deltakelsen i underskriftskampanjer og direkte kontakt med politikere har økt. Veksten i underskriftskampanjer er i sin tur forsøkt fanget opp av de lokalpolitiske institusjonene gjennom ordningen med innbyggerinitiativ.

Deltakernes profil er undersøkt. De aktive i underskriftskampanjer utgjør en motpol til dem som kontakter politikerne direkte. I grove trekk har de som deltar i underskriftskampanjer fortsatt et preg av middelklasseradikalismen: kvinner, unge, høyt utdannede og SV-velgere er overrepresentert. Politikerkontakt derimot er knyttet opp mot tradisjonell politisk aktivitet. Grupper som her skiller seg ut som aktive er menn, litt tilårskomne, Senterparti-velgere, partimedlemmer og innbyggere i små kommuner. Selv om politikerkontakt er en individuell deltakelsesform, er den altså knyttet opp mot tradisjonelle deltakelsesformer. Deltakerne i innbyggerinitiativer ligger et sted imellom disse ytterpunktene. Men selv om den sosiale og partipolitiske profil til de aktive i innbyggerinitiativ ikke avviker stort fra snittet, er de som engasjerer seg partipolitisk overrepresentert. «Insiderne» i lokalpolitikken synes bedre i stand til å utnytte ordningen.

10. Jo Saglie: Hvorfor delta i lokalpolitikken – og hvorfor ikke?

Kapitlet utforsker spørsmålet om hvorfor folk engasjerer seg i lokaldemokratiet, og hvorfor de lar være. I Lokaldemokratiundersøkelsen ble de aktive spurt om grunner for sin aktivitet og de passive om grunner for sin passivitet. Engasjement i politiske saker trer fram som det klart viktigste motivet for politisk deltakelse. Men en del oppfatter også kobling til rekrutteringsnettverk som en viktig grunn, både for aktivitet og passivitet, mens sosiale og karriereorienterte grunner for aktivitet ser ut til å ha mindre betydning. Ser vi på grunner for passivitet, er andre motiver like viktige som de saksorienterte: mangel på ressurser som tid og kunnskap, og manglende tro på deltakelsens betydning. Tilfredshet med politikken vurderes som en middels viktig grunn for passivitet.

I tillegg undersøkes sammenhengen mellom disse motivene og fire utvalgte forklaringsvariabler – kjønn, alder, utdanning og kommunestørrelse – samt ulike deltakelsesformer. Noen resultater henger sammen med at folk i ulike livsfaser har ulike grunner til passivitet. Andre funn tegner et bilde av ulike motivasjonsprofiler. I underskriftskampanjer og aksjoner finner vi ikke bare en relativt god representasjon av kvinner, yngre og høyt utdannede, men også en motivasjonsprofil preget av saksengasjement og misnøye. Det andre ytterpunktet er tradisjonelle deltakelsesformer knyttet til partiene og de representative institusjonene. Her kan en forholdsvis høy deltakelse fra menn, eldre, lavt utdannede og mindre kommuner suppleres med en motivprofil der læring, kontakter og nettverksbygging får noe større tyngde.

11. Lawrence E. Rose og Per Arnt Pettersen: Lokaldemokratiets grunnvoll: Innbyggernes politiske interesse og kompetanse

Utbredt politisk interesse og kompetanse er en grunnleggende forutsetning for at det kommunale selvstyret skal fungere. Dette gjelder ikke bare for de folkevalgte, men også for folk flest. Analysene rapportert i dette kapitlet gir grunnlag for en beskjeden tilfredshet og optimisme i så henseende. Sammenlignet med andre land synes den generelle politiske interessen blant nordmenn å ligge på et forholdsvis høyt nivå. Interesse for lokalpolitikk ligger dessuten på omtrent samme nivå som for rikspolitikk. Det er bare interesse for fylkespolitikk som henger etter. Ikke alle er imidlertid like interessert. De som er mindre interessert synes å være personer som, av en eller annen grunn, er i en situasjon der de ikke har opplevet at lokalpolitikk kan være av spennende karakter. Det dreier seg om yngre personer, folk med mindre utdanning, mindre tilknytning til kommunen og de som i begrenset grad er involvert i organisasjonslivet. I en viss forstand er også innbyggere av større kommuner noe mindre interessert i lokalpolitikk.

Når det gjelder befolkningens lokalpolitiske kompetanse, finnes det ingen inter-nasjonale undersøkelser som på en lignende måte gjør det mulig å plassere Norge i et komparativt perspektiv. Men innbyggernes selverklærte lokalpolitisk kompetanse gir ingen umiddelbar grunn til alarm. I gjennomsnitt føler folk seg både rimelig godt informert om lokalpolitikken og nokså godt kvalifisert for å delta i lokalpolitikken. Andelen som oppfatter seg selv å være forholdsvis dårlig kvalifisert til å delta lokalpolitikken (vel over 20 prosent) gir imidlertid grunn til ettertanke. I forhold til spørsmålet om hva som forklarer hvorfor folk oppfatter seg selv som velinformert om og kvalifisert til å delta i lokalpolitikk, eventuelt at de ikke har slike oppfatninger, krever svaret en nyansering. Forklaringsfaktorene er til dels sammenfallende, til dels avvikende. Lokalpolitisk interesse er en ganske vesentlig underliggende faktor for begge komponenter av den enkeltes lokalpolitiske kompetanse. Det samme er også kjønn, utdanning og medlem¬skap i frivillige organisasjoner. Den enkeltes personlige inntekt er likeledes av betydning, men i svakere grad; personer med lavere inntekt opplever seg selv som mindre godt rustet. For øvrig varierer forklaringsfaktorene for henholdsvis følelsen av å være informert om lokalpolitikk og å være kvalifisert for å delta i lokalpolitikk.

12. Lawrence E. Rose og Per Arnt Pettersen: Lokaldemokratiets omdømme: Hvordan står det til?

Lokaldemokratiets omdømme og legitimitet er innfløkte begreper med mange sider; de gjelder politiske aktører så vel som institusjonelle ordninger og politiske spilleregler. Hver og en av disse representerer en brikke som folk kan ha diverse forventinger til, så vel som oppfatninger om, og som inngår i demokratiets sammensatte puslespill. Å komme med bastante, entydige og generelle påstander om lokaldemokratiets omdømme kan derfor lett være misvisende. Med dette inn mente kan resultatene presentert i dette kapittelet sammenfattes i fire punkter.

• Stort sett synes folk å ha gjennomgående positive oppfatninger om og holdninger til lokaldemokratiet i Norge. Lokaldemokratiets omdømme er godt og velforankret i befolkningen. Tilliten til lokale aktører og institusjoner ligger på høyde med eller over tilliten som kommer nasjonale aktører og institusjoner til gode. En slik konklusjon er særlig berettiget om man sammenligner folks vurderinger av de folkevalgte på lokalt og nasjonalt nivå.
• Slike vurderinger viser en betraktelig stabilitet over tid. Det er ikke mange sider av lokaldemokratiets omdømme som er blitt undersøkt over lengre tid, men i den utstrekning relevante opplysninger foreligger, er svarfordelingene ganske likeartede i perioden 1995-2007.
• Det er heller ingen indikasjon på en systematisk sammenheng mellom størrelsen på folks bostedskommune og hvordan de evaluerer ulike sider ved lokaldemokratiet. Dette gjelder spesielt for innbyggernes holdninger til lokaldemokrati som styringsform.
• Det forekommer mer vesentlige variasjoner med hensyn til kommunestørrelse når det gjelder tilliten innbyggerne uttrykker i forhold til ulike egenskaper ved de folkevalgte. Befolkningens vurdering av politikernes dyktighet viser en svak tendens til å bli mer positiv med økende kommunestørrelse, mens oppfatningen av de folkevalgtes representativitet og lydhørhet viser en tendens til å bli mer negativ med økende kommunestørrelse. Denne tendensen er særlig merkbar i svarene på spørsmålet om de folkevalgte mister kontakt med alminnelige folk.

13. Lars Chr. Monkerud, Jo Saglie og Signy Irene Vabo: Representantroller i et reformert lokaldemokrati

Tema for kapitlet er representantroller i norsk lokaldemokrati, nærmere bestemt hva innbyggerne og de folkevalgte selv mener ligger i rollen som folkevalgt representant. To hovedspørsmål står sentralt: vi har sammenlignet velgernes og kommunepolitikernes oppfatninger av hva som bør være prioriterte oppgaver for lokalpolitikerne, og vi har undersøkt hvilke faktorer som kan påvirke disse to gruppenes rolleforventninger – med særlig vekt på kommunens institusjonelle utforming.

For det første forventes lokalpolitikere å fylle mange roller samtidig. Alle oppgavene som inngår i undersøkelsen ble betraktet som viktige av både velgere og politikere, men velgerne hadde en enda sterkere tendens til å prioritere alle oppgaver høyt. Rollen som partipolitiker var den eneste som sto høyere i kurs blant politikerne enn blant velgerne.

Vårt andre hovedspørsmål gjaldt hvordan de senere årenes reformer i kommunenes organisasjon påvirker denne prioriteringen av oppgaver. Det viser seg at velgernes oppfatninger ikke henger sammen med hvordan kommunen er organisert, men for politikerne ser vi noen – riktignok begrensede effekter av kommunal organisering. Når det gjelder endringene i politisk organisering (dvs. å gå bort fra hovedutvalgsmodell) fremstår effekten av reformene som mer entydig negativ enn det tidligere forskning antyder. Videre har vi sett på to nyere reformtyper, der effekten på rolleforventninger har vært lite utforsket tidligere. Konkurranseutsetting har liten betydning for prioritering av oppgaver. Organisering av tjenester i egne selskaper ser derimot ut til å sette ombudsrollen under press, mens den partiorienterte rollen styrkes, sammen med visse sider av en strategrolle. Her ser vi et demokratisk dilemma: reform kan sies å styrke noen demokratiske kvaliteter og svekke andre.

14. Anton Steen: Hvorfor tar kommunene imot «de fremmede»? Eliter og lokal skepsis

Når flyktninger får innvilget beskyttelse i Norge gir det rett til bosetting i en kommune. Sentralmyndighetene kan påvirke, men ikke pålegge kommunene å ta imot denne gruppen av ikke-vestlige innvandrere.Det er de folkevalgte som gjennom avstemning i kommunestyret bestemmer om «de fremmede» får adgang til å bosette seg på kommunens territorium. Et stabilt flertall av innbyggerne er negative til å ta imot flyktninger til ens eget lokalsamfunn og fremmedskeptiske politiske partier mobiliserer i kommunestyrene på at innvandring kan være en belastning for lokalsamfunnet. Likevel, det er ofte et flertall blant de folkevalgte som vil åpne kommunegrensen. Hvorfor er det slik at statens anmodning om å bosette flyktninger veier tyngre enn lokale politiske forhold? Tesen er at hvordan makteliten i kommunen begrunner innvandring i den lokale diskursen er vesentlig for om det kan fattes vedtak på tvers av sterke fremmedskeptiske strømninger. Innvandring utfordrer det etnisk-tradisjonelle kommunefellesskapet, kulturelt og økonomisk. Men uro kan dempes dersom lederne kan vise til at statstilskudd som følger bosetting gir fordeler også til majoriteten. Hvilke muligheter velferdsstaten gir den lokale eliten for å legitimere selektive vedtak i allmenne behov er avgjørende for bosetting og integrering av «de fremmede». Datamaterialet er fra lokalvalgsundersøkelsens holdningsundersøkelser, kommunenes vedtak om bosetting i perioden 1997-2007, kommunale strukturelle forhold og den lokale diskursen i media.

15. Jørn Rattsø og Rune Sørensen: Gråhåret makt og kommunale budsjetter: De eldre må stole på seg selv

Diskusjonen om eldrebølgen og offentlige tjenester har særlig handlet om skoletilbudet kan bli svekket når det blir flere eldre. Vi analyserer generasjonskonflikt ved å ta hensyn til altruisme innenfor familien og husholdningen, det vil si at individer tar hensyn til velferden til familiemedlemmer. Analyser av striden om kommunale budsjetter må ta hensyn til den politiske styrken ulike aldersgrupper har, men også om middelaldrende har barn eller gamle foreldre. Vi undersøker betydningen av familiealtruisme både med bruk av spørreundersøkelser og data om demografiske og økonomiske forhold i kommunene. Familiealtruisme har betydning for kommunenes utgifter til skolen, men påvirker ikke utgiftene til eldreomsorg. Eldre omfattes av mer allmenn altruisme, siden innbyggere i alle aldersgrupper prioriterer eldreomsorg høyt. Det gjenstår likevel at de gamle primært må stole på seg selv for å sikre seg omsorg når eldrebølgen kommer.