Sjekkes mot fremføring
Ærede president,
I 1905 inntok Norge en selvstendig
plass i det internasjonale samfunnet. Et ønske om full uavhengighet
som hadde meldt seg med stadig større styrke i det norske folk, var
blitt en realitet.
2005 er et utenrikspolitisk
markeringsår. Norsk utenrikstjeneste er 100 år og Norges offisielle
forbindelser til mange sentrale samarbeidsland er 100 år. Derfor er
vi allerede igang med et omfattende utenlandsprogram, som har tre
overskrifter; vi skal synliggjøre Norge som en moderne kultur- og
kunnskapsnasjon; vi skal fremheve landets forvaltning av
naturressursene; og vi skal vise Norges rolle internasjonalt innen
fred og utvikling.
Dette markeringsprogrammet i
utlandet i 2005 illustrerer arbeidet med å styrke Norges omdømme
internasjonalt. Dette er en viktig del av utenrikstjenestens rolle
i dag. ’Norgesbildene’ kan trengs å moderniseres – eller i alle
fall nyanseres.
Jeg er ikke i tvil om at et synlig
Norge, med et godt omdømme internasjonalt, er av avgjørende
betydning både for norsk næringsliv, for kulturlivets samarbeid med
utlandet og for fremme av norske politiske synspunkter. Synlighet
gir gjennomslagskraft.
Utviklingen og erfaringene siden
1905 har vist at i møte med de mange felles og grenseoverskridende
utfordringer, strekker ikke nasjonal myndighet til. Nasjonalt styre
må utfylles av – ja, er i dag helt avhengig av, et forpliktende
internasjonalt samarbeid. Dette gjelder både i arbeidet for fred og
sikkerhet, et bærekraftig miljø og i kampen mot fattigdom, sykdom
og sult. Her må alle nasjoner bidra, innenfor – og utover – sine
egne grenser.
I løpet av disse 100 år har visse
grunnleggende verdier og interesser vokst frem i norsk
utenrikspolitikk. Særlig gjelder dette;
- Vårt arbeid for trygghet, sikkerhet og fred, både i vårt
nærområde og i et globalt perspektiv.
- Arbeidet for fremme av demokrati og menneskerettigheter i andre
land og vårt mål om å bekjempe fattigdommen.
- Innsatsen for å skape gode, forutsigbare økonomiske rammevilkår
til beste for norske næringsinteresser.
- Og de konsulære oppgaver knyttet til å bistå norske interesser
og nordmenn i utlandet.
Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia
2. juledag i fjor rystet en hel verden og understreket på nytt hvor
sårbare vi er overfor naturens krefter. Ingen av oss forble uberørt
av katastrofen. Selv besøkte jeg noen av de hardest rammede
områdene i Indonesia, Thailand og Sri Lanka. Det gjorde et
uutslettelig inntrykk å se de menneskelige lidelsene og de enorme
ødeleggelsene med egne øyne.
Mange har bidratt i hjelpearbeidet
på forskjellig vis. Alle har gjort en innsats det står stor respekt
av.
Jeg vil gjerne rette en varm takk
til alle som har stått på for å hjelpe pårørende, skadde og alle
andre som trengte assistanse og støtte. Det gjelder en lang rekke
enkeltpersoner, hjelpeorganisasjoner, helsepersonell,
representanter for kirken, politiet og mange andre, også ansatte i
utenrikstjenesten. De gjorde alle sitt ytterste, i en kritisk og
krevende situasjon.
Statsministeren ga i sin
redegjørelse for Stortinget 10. januar en foreløpig gjennomgang av
myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen. Nå arbeider et
regjeringsoppnevnt utvalg med å evaluere dette.
Jeg har selv innledet en hurtig,
intern gjennomgang av utenrikstjenestens håndtering. Jeg vil derfor
ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene nå, men vise til at for
umiddelbart å styrke beredskapen har vi iverksatt to tiltak.
For det første etableres to
kriseteam, som på skift skal være i beredskap for å kunne reise ut
til et kriseområde på meget kort varsel. For det andre er det
gjennomført en oppgradering av de virkemidler vi har til
disposisjon; det omfatter blant annet departementets eget
krisesenter.
President,
Respekt for menneskerettigheter,
demokrati og rettsstatsprinsipper utgjør fundamentet i det norske
samfunnet. Disse verdiene er også viktige forutsetninger for den
økonomiske veksten og velferden som vårt samfunn er kjennetegnet
av.
Også internasjonalt har vi erfart
at demokratiet er den beste garanti for trygghet, fred og
stabilitet. Fremme av demokrati og respekt for menneskerettighetene
er derfor mål for norsk utenrikspolitikk. Vi ønsker å engasjere oss
der demokratiet undertrykkes og har dårlige kår. Dette er viktige
bidrag til internasjonal sikkerhet og fred.
Selv om utfordringene fortsatt er
betydelige, er det gledelig å registrere at stadig flere land går i
en demokratisk retning.
De nylig avholdte valgene i Irak,
Afghanistan, Ukraina og i Det palestinske området har alle bidratt
til fremgang for demokratiet. Landene har tatt steg i en
demokratisk retning. Det er en svært positiv utvikling som vi
ønsker å støtte aktivt. Vi håper at valgene også vil tjene som
eksempler for andre land.
I Irak var valget først og fremst en seier for
velgerne som trosset terror og voldsbruk. Det viste at folkeviljen
ikke hadde latt seg knekke av tiår med undertrykking. Det viste en
genuin vilje til å bringe den demokratiske utviklingen videre.
Valgdeltakelsen på 58 prosent på landsbasis ble
høyere enn hva mange hadde fryktet, men oppslutningen var svært lav
i enkelte sunni-dominerte områder. Noe av dette skyldtes redselen
for å bli rammet av terror og noe skyldtes et ønske om ikke å delta
i valget. Det kan ikke gi dem som avsto noe veto mot den videre
politiske prosessen.
For å styrke styrets legitimitet og landets
stabilitet, er det imidlertid viktig at også sunni-muslimene tar
del. Valgets vinnere, det vil si det shia-muslimske flertallet og
de kurdiske partiene, må sørge for at alle etniske og religiøse
grupper trekkes med i den videre utviklingen. Så langt ser det ut
til at det finnes en vilje til det. Samtidig er det positivt at
enkelte representanter for grupper som boikottet valget, har
uttrykt ønske om å samarbeide med myndighetene om utarbeidelsen av
landets nye grunnlov.
Valget viser også at det var riktig tidlig å
fokusere på det som kunne bringe Irak videre og tilbake til fullt
irakisk styre. Det har vært viktig ikke å la volden avspore dette
arbeidet. Norge har derfor konsekvent sluttet opp om den politiske
prosessen i Irak, slik denne er vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Dette
redegjorde jeg for i Stortinget 23. november i fjor. Gjennom FN
bidro vi også økonomisk til avviklingen av valget.
Irak får nå en legitimt valgt, midlertidig
nasjonalforsamling og har dermed tatt et langt skritt mot reelt
folkestyre. Norge har satt av midler til gjenoppbygging og bidrar
gjennom NATO til å trene irakiske sikkerhetsstyrker. Men som
utenrikskomiteens leder, representanten Thorbjørn Jagland, pekte på
i et spørsmål i spørretimen for to uker siden, er det også viktig
med en vedvarende innsats for å bygge opp sivile institusjoner og
organisasjoner i Irak. Jeg er helt enig med Jagland i at denne form
for demokratibygging trenger vår støtte, og det vil derfor være
naturlig å vurdere dette når en ny irakisk regjering er på plass og
måtte be om det.
Vi ser frem til et fortsatt godt
samarbeid med irakiske myndigheter. Ikke minst gjelder dette
petroleumssektoren, der vi er i ferd med å innlede et samarbeid om
flere prosjekter. Vi må også gjøre vårt for å bidra til å skape
grunnlag for økonomisk vekst i Irak.
Også valget i Afghanistan er en
bekreftelse på folkets vilje til demokratisk utvikling. Relativt
høy velgeroppslutning, ikke minst blant kvinnene, vitner om dette.
Fra norsk side bidro vi ikke bare til sikkerheten i landet – men
også økonomisk til valgene via FN – og vi vil følge opp med mer
støtte til parlamentsvalget som planlegges til våren. Støtten til
den afghanske menneskerettighetskommisjonen vil også bli
videreført.
Valgene i Ukraina viste betydningen
av et sterkt folkelig engasjement, noe som resulterte i president
Jusjtsjenkos valgseier 26. desember. Landet tok et klart valg, for
demokrati og mot korrupsjon og fåmannsstyre. Det er nå en viktig
oppgave å styrke Ukrainas samarbeid med de europeiske og
transatlantiske institusjonene. Vi må også her støtte det sivile
samfunnet og media i landet. Norge styrker derfor betydelig
samarbeidet med Ukraina innenfor demokratibygging.
Presidentvalget i Det palestinske området var en
solid bekreftelse på folkets vilje til å bygge et samfunn basert på
demokratiske verdier. Dette vil etter alt å dømme bli bekreftet
også ved parlamentsvalget til sommeren.
President Abbas har helt siden sin valgseier
vist vilje og evne til å gå nye veier for å få startet en ny
prosess mot fred. La oss derfor håpe at møtet i Sharm el-Sheikh
virkelig innvarslet et vendepunkt. Deres løfte om gjensidig stans i
voldsbruken kan være innledningen på et nytt kapittel, der fokus
igjen rettes mot en palestinsk stat som lever fredelig sammen med
Israel. Det er – som vi alle vet – ikke første gang partene har
lovet å innstille voldsaksjonene, og vi er blitt skuffet mange
ganger.
Denne gang støttes imidlertid forståelsen på
sikkerhetsområdet også av en konkret mulighet til full israelsk
tilbaketrekning og evakuering av de jødiske bosetningene fra Gaza i
løpet av 2005. Det er gledelig at partene ble enige om å samordne
denne tilbaketrekningen. Dette er en forutsetning for at denne
operasjonen blir vellykket.
Det er viktig at det internasjonale
samfunn nå holder fast ved at tilbaketrekningen skjer i tråd med
det såkalte ’Veikart for fred’ og visjonen om en tostatsløsning.
Bare et samlet og målrettet arbeid fra den såkalte Kvartettens side
– det vil si FN, EU, USA og Russland – vil kunne gi kraft og
legitimitet til det fortsatte fredsarbeid.
Fra vår side står vi klar til å bidra til å
utnytte de nye muligheter som er oppstått til å gjenoppta
iverksettelsen av Veikartet og etterhvert fredsforhandlingene.
Velfungerende palestinske myndigheter vil være viktig for å få
istand en levedyktig tostatsløsning. Vi vil derfor fortsette vårt
omfattende bidrag til de palestinske reformbestrebelsene.
Giverlandsgruppen AHLC, som Norge leder, vil stå sentralt i dette
arbeidet.
Fokus på demokratiutvikling som del
av utenriks- og utviklingspolitikken betyr også å fremme godt
styresett, åpenhet og kamp mot korrupsjon.
Vi gjennomfører
menneskerettighetsdialoger med Kina, Indonesia og Vietnam. Denne
form for politiske kontakter er en konkret og konstruktiv form for
menneskerettighetsarbeid som vi har stor tro på.
Burma er dessverre et eksempel på
at det fortsatt vil være behov for betydelig innsats for å fremme
en demokratisk utvikling i mange land. Det er fortsatt uklart
hvilke konsekvenser høstens utskiftinger i regimets ledelse vil få.
Gjennom FN og andre kanaler arbeider vi for å støtte demokratiske
krefter i Burma. Aung Sang Suu Kyi og de demokratiske krefter må
gis anledning til å delta i den politiske prosessen. Norge har i en
årrekke støttet det burmesiske eksilmiljøet og bidratt til å styrke
det sivile samfunn. Vi arbeider også for å oppmuntre land i
regionen til å fremme politiske reformer i Burma gjennom sine
kanaler.
Det har imidlertid vist seg at
verken sanksjonslinjen eller engasjementslinjen har bidratt til
endringer i regimets politikk. Vi må derfor løpende vurdere hvilke
virkemidler som er mest egnet for å støtte en demokratisk utvikling
i landet. Tiltak for å fremme dialog vil i så måte være
sentrale.
President,
En annen bærebjelke i norsk
utenrikspolitikk er internasjonalt forpliktende samarbeid innen
rammen av FN, som i år markerer sitt 60 årsjubileum.
FNs generalsekretær Kofi Annan har
i jubileumsåret tatt særlige initiativ til å styrke organisasjonen.
Dette vil også gi verdenssamfunnet anledning til å bekrefte sin
oppslutning om FN og FN-pakten.
Et høynivåpanel nedsatt av
generalsekretæren la nylig frem forslag til hvordan vi bedre kan
møte trusler mot internasjonal sikkerhet og fred. Panelet
konkluderer med at verden står overfor en rekke ulike trusler og
utfordringer som ikke noe land kan håndtere alene. – Det være seg
bekjempelse av fattigdom og sykdom, klimaendringer og miljøtrusler,
forebygging og løsning av interne konflikter, bekjempelse av
terrorisme og internasjonal organisert kriminalitet.
Panelet viser hvordan truslene
henger sammen, og hvordan de må møtes gjennom felles tiltak på bred
front.
FNs generalforsamling vil senere i
år drøfte forslagene fra høynivåpanelet, sammen med en nylig
fremlagt rapport om hva som må til for å nå tusenårsmålene for
fattigdomsbekjempelse innen 2015.
Våre holdninger til høynivåpanelets
forslag kan sammenfattes i fem punkter:
- For det første legger vi fra norsk side stor vekt på at
reformforslagene følges opp gjennom konkrete tiltak.
- For det andre må vi styrke Sikkerhetsrådets troverdighet,
autoritet og handlekraft. Det er nå en anledning til å se med
friske øyne på rådets sammensetning. En bedre balanse mellom
regionene vil kunne oppnås gjennom en utvidelse av medlemskretsen
både når det gjelder faste og valgte medlemmer. Vår holdning er at
små land fortsatt må ha muligheter til å gjøre seg gjeldende i
Sikkerhetsrådet – og at rådet må en sammensetning som tar hensyn
til de land som bidrar mye til FNs målsettinger for fred og
sikkerhet og utviklingsbistand. – Dette er også panelets
anbefaling.
Det er imidlertid viktig at ikke
diskusjonen om rådets sammensetning får overskygge de mange andre
utfordringer og anbefalinger.
- Blant disse – og som mitt tredje punkt – støtter vi
høynivåpanelets forslag om å styrke FNs innsats for fredelig
konfliktløsning og statsbygging. Forslaget om å styrke FNs
kapasitet til å drive fredsbygging i videste forstand er positivt.
Dette omfatter også tiltak for å forebygge konflikter, støtte til
svake stater, og bistå land i overgangen fra krig til fred. Norge
har gjennom mange år tatt til orde for en integrert tilnærming –
det vil si at politiske tiltak, sikkerhet, humanitære bidrag og
utviklingsbistand ses i sammenheng.
- Og – for det fjerde – Norge slutter seg til panelets
understrekning av at verdenssamfunnet ikke kan la være å handle når
et lands myndigheter unnlater å beskytte sin egen befolkning.
Erfaringene fra Rwanda og Srebrenica viser hvor nødvendig det er å
skape større internasjonal enighet om behovet for felles handling.
Blant annet må det legges vekt på å gripe inn tidlig nok, før
behovet for militære tiltak melder seg.
- For det femte, Norge er enig i panelets forslag om universelt
medlemskap i FNs menneskerettighetskommisjon. Dette vil bidra til
økt legitimitet for kommisjonen ved at det politiske fokus dreies
fra hvem som er medlemmer, til de spørsmål kommisjonen arbeider
med.
Vi har med andre ord nå en
enestående mulighet til å reformere og modernisere FN for at
organisasjonen skal møte utfordringene i et nytt århundre.
Hovedmålet er at vi i fellesskap skal kunne redusere både nye og
gamle trusler mot vår felles sikkerhet – og forsterke innsatsen for
å nå tusenårsmålene.
Det er FNs høynivåmøte i september
som må legge grunnlaget for de endringer som er nødvendige.
Alternativet vil være en svekket
verdensorganisasjon og en mer uforutsigbar og utrygg verden for oss
alle.
President,
Når det gjelder FNs fredsbevarende
rolle står vi overfor spesielt store utfordringer i Afrika.
Norge har stått i første rekke i
arbeidet for en fredelig løsning på den langvarige konflikten i
Sudan. Vi forventer at FNs sikkerhetsråd om kort tid vedtar en
resolusjon om etablering av en fredsstøttende operasjon til Sudan
(UNMISUD) for å bistå den nye regjeringen med gjennomføringen av
fredsavtalen som ble undertegnet i Nairobi 9. januar i år.
Operasjonen vil få et sammensatt mandat. FN skal både overvåke
våpenhvilen og kanalisere og koordinere humanitær assistanse og mer
langsiktig utviklingsbistand til Sudan.
For å overvåke våpenhvilen
planlegger FN en kombinasjon av militære observatører og sivilt
politi, og en militær beskyttelsesstyrke og hjelpetropper, totalt i
overkant av 10.000 personer.
Norge vil bidra til at dette blir
en vellykket operasjon. I tillegg til å støtte de humanitære og
utviklingsrettede programmer, har regjeringen besluttet å stille
til rådighet stabsoffiserer, militære observatører og en
sanitetsenhet til den militære delen av operasjonen. Totalt sett
vil vårt militære bidrag utgjøre 30 personer.
Det er også til vurdering om vi
skal bidra med et mindre antall politirådgivere til
operasjonen.
Regjeringen vil komme tilbake til
Stortinget med forslag til bidrag og tilleggsfinansiering, slik at
vi kan opprettholde bidraget over tid, på minst tilsvarende
nivå.
Norge vil arrangere en
giverlandskonferanse for Sudan, forhåpentligvis i løpet av april i
år. En fredelig utvikling i hele Sudan vil være viktig for at det
internasjonale samfunn stiller med betydelige midler til
gjenoppbyggingen av landet.
Det er også en stor oppgave for det
internasjonale samfunn å bidra til å redusere de menneskelige
lidelsene i Darfur-regionen. Jeg ser med stort alvor på de grove
overgrep i Darfur som dokumenteres i rapporten fra FN
granskingskommisjon. Sikkerhetsrådet vil behandle rapporten i
slutten av februar og ta stilling til den videre håndtering. Fra
norsk side vil vi ta til orde for at rapporten oversendes til Den
internasjonale staffedomstolen i Haag for videre oppfølging.
Fredsavtalen som ble forhandlet
frem i Naivasha, åpner for en politisk løsning også i Darfur.
Avtalen vil endre sammensetningen av regjeringen i Khartoum og den
legger grunnlaget for et nytt politisk system som vil gjelde for
hele Sudan.
Vi må forhindre at
Darfur-konflikten truer fredsavtalen. Fra norsk side bidro vi til å
få partene i Darfur til å møtes ved forhandlingsbordet, og vi vil
fortsatt yte betydelig støtte til Den afrikanske unions (AUs)
overvåkingsoperasjon i Darfur.
Norge har også engasjert seg i andre afrikanske
konflikter. Vi har løpende kontakt med partene i Etiopia og Eritrea
om denne fastlåste konflikten, og norske militære observatører
deltar i FN-operasjonen som overvåker grensen mellom de to
landene.
Vi forsøker å bidra til kontakt mellom Ugandas
regjering og opprørsbevegelsen i Nord-Uganda med sikte på at den
tragiske konflikten i denne regionen kan bringes til opphør.
Det er imidlertid viktig at afrikanske land selv
tar ansvar for å skape et mer fredelig og stabilt kontinent. Det er
gledelig å notere at viljen er mer tydelig til stede nå – noe jeg
erfarte da jeg i november i fjor møtte lederen for Den afrikanske
union (AU). AU har etablert et eget freds- og sikkerhetsråd etter
mønster fra FN, og organisasjonen samarbeider nært med FN om en
byrde- og ansvarsfordeling.
Jeg ønsker å styrke vårt samarbeid med Den
afrikanske union. Vi vil derfor om kort tid inngå en rammeavtale
med AU for økt langsiktig støtte innen kapasitetsbygging for fred
og sikkerhet. Hovedmålet er å støtte de afrikanske landene til selv
å ta mer ansvar for å løse egne konflikter.
Det er derfor positivt at styrkebidragene til
fredsbevarende operasjoner i Afrika i økende grad kommer fra
afrikanske land selv. Et eksempel er samarbeidet med afrikanske
organisasjoner om fredsbevaring – det såkalte ‘Training for Peace
in Southern Africa’. Dette er et svært vellykket program som nå
blir utvidet til Vest-Afrika. Vi ønsker også å bidra til styrket
regionalt samarbeid for å hindre illegal spredning av
håndvåpen.
President,
Norge støtter FNs høynivåpanel også
i forslaget om et bedre rammeverk for felles innsats mot
internasjonal terrorisme – som også må omfatte politisamarbeid,
etterretningssamarbeid og skjerpet kontroll med
finanstransaksjoner.
De tragiske terrorhandlingene i New
York, Bali, Madrid og Beslan viser at vi står overfor en global
trussel. Det er ingen lettvinte løsninger i kampen mot
internasjonal terrorisme. For å lykkes i å bekjempe
terroristnettverkene kreves et sterkt og langsiktig internasjonalt
samarbeid – hvor FN må ha en sentral rolle. Det er også helt
avgjørende at regionale organisasjoner som EU og NATO deltar aktivt
i å bekjempe terroristnettverkene.
Vi er også enig med FNs
høynivåpanel i behovet for å styrke det internasjonale samarbeidet
for å hindre spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen. Avtalen
om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) er et av de viktigste
internasjonale instrumentene i dette arbeidet. Vi har tatt
initiativ til at tilsynskonferansen i mai i år skal få et resultat
som bidrar til å styrke avtalens bestemmelser. Dette vil bli
drøftet på et forberedende møte i Oslo i mars.
Irans kjernefysiske programmer er
en hovedutfordring for det internasjonale samfunn når det gjelder
ikke-spredning. Gjennom sin tilslutning til NPT-avtalen har Iran
forpliktet seg til ikke å skaffe seg kjernevåpen. Den siste tidens
usikkerhet omkring landets intensjoner er derfor alvorlig.
Positivt er det imidlertid at Iran
har kommet til enighet med Det internasjonale atomenergibyrået
(IAEA) om å suspendere anrikningsprogrammer for uran og gi fullt
innsyn i sitt atomprogram. EU hadde en positiv rolle i dette
arbeidet. Denne stans i anrikningen må imidlertid bli varig og Iran
må oppfylle sine løfter om fullt innsyn. Vi må være tydelige i vårt
krav om at Iran ikke skal anskaffe kjernevåpen. Det er viktig at
det internasjonale samfunn i fellesskap finner en politisk løsning
på Iran-spørsmålet. Enighet mellom USA og Europa vil styrke
mulighetene for en slik løsning.
Nord-Koreas uttalelser om at landet
er i besittelse av kjernevåpen og ikke lenger vil delta i nye
forhandlingsrunder om disse spørsmål, er sterkt beklagelig.
Nord-Koreas holdning utgjør en reell fare og en betydelig
utfordring for det internasjonale arbeidet med å hindre spredning
av masseødeleggelsesvåpen. Det er nå viktig å få gjenopptatt
sekspartsforhandlingene for å finne en politisk løsning.
President,
NATO har sikret fred og demokrati i
Europa. Vårt NATO-medlemskap utgjør en grunnplanke i vår utenriks-
og sikkerhetspolitikk. Den raske utvidelsen av NATO har knyttet
stadig flere land til det verdifelleskap som alliansen bygger på.
Gjennom sine fredsbevarende operasjoner har NATO bidratt til å
trygge freden og støtte demokratiske krefter på Balkan og i
Afghanistan.
USA og Europa har tradisjonelt stått sammen i å
ta ansvar for å løse internasjonale konflikter og håndtere
humanitære katastrofer. En vilje til et sterkere transatlantisk
samarbeid kom til uttrykk da jeg møtte mine allierte kolleger i
Brussel i forrige uke. Møtet viste at det nå er reell vilje til å
gå inn i en mer aktiv dialog mellom USA og Europa.
Jeg forventer at NATO-toppmøtet i
neste uke vil bekrefte denne viljen. Det er kun gjennom et sterkere
transatlantisk samarbeid at vi kan møte dagens sikkerhetstrusler.
Også på amerikansk side erkjennes dette. Bare i fellesskap kan vi
bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan, i Midtøsten og i
Irak.
I et slikt fellesskap må USA være
villig til å lytte til europeiske synspunkter i spørsmål som
berører oss alle. Men et styrket transatlantisk samarbeid hviler
ikke bare på USA, også Europa må vise vilje. Gledelig er det derfor
at sentrale europeiske land nå understreker betydningen av et
tettere samarbeid med USA.
For det ser vi klare tegn til. Men
samtidig ser vi tegn på at dialogen mellom USA og Europa om
sikkerhetspolitiske spørsmål ikke bare vil finne sted innenfor
NATO.
Sentrale europeiske land som
Frankrike og Tyskland ønsker å styrke den direkte dialogen med USA
om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål og de ser for seg en
mer selvstendig rolle for EU. Uttalelsen fra den tyske
forbundskansler Schröder i helgen om at NATO ”ikke lenger er det
primære forum hvor de transatlantiske partnere drøfter og
koordinerer sine strategier”, reiser spørsmål – og vekker
bekymring. Tyskland har tradisjonelt vært atlantisk orientert. Her
settes det spørsmål ved NATOs rolle. NATO er grunnleggende i vår
utenrikspolitiske orientering.
En utvikling der kjernen i
transatlantisk dialog finner sted direkte mellom EU og USA, vil
stille Norge overfor betydelige utfordringer. Vi kan risikere å bli
ytterligere marginalisert.
Samtidig er det viktig nå å bygge
videre på den tydelige viljen som er tilstede, både i Europa og
USA, om å styrke dialogen og samarbeidet innenfor NATO.
Afghanistan er et konkret eksempel
på hvordan man gjennom et sterkt transatlantisk samarbeid kan oppnå
resultater. Den internasjonale stabiliseringsstyrken under ledelse
av NATO, ISAF, var for eksempel helt avgjørende for den vellykkede
gjennomføringen av presidentvalget.
En av hovedutfordringene for
Afghanistan er nå, med støtte fra det internasjonale samfunn, å
legge til rette for parlamentsvalget senere i år.
Sikkerhetssituasjonen vil trolig være spent frem mot valget.
NATO må derfor fortsatt bidra til
stabilitet og sikkerhet i landet. Det er hovedgrunnen til at
ISAF-styrken i løpet av året vil bli gradvis utvidet vest og
sørover i Afghanistan.
Norge vil fortsatt bidra betydelig
til NATOs operasjon i Afghanistan også utenfor Kabul. I dag deltar
vi i et britisk-ledet regionalt stabiliseringslag i Meymaneh i
Nord-Afghanistan. Vi er i samtaler med britene med sikte på at
Norge senere i år vil kunne overta ledelsen av dette
stabiliseringslaget. Dette vil kunne være en naturlig videreføring
av vår deltakelse i Nord-Afghanistan og vil bidra til å lette den
videre utvidelsen av ISAF.
Selv om mye er oppnådd for å
bekjempe terroristorganisasjonen al-Qaida og det tidligere
Taliban-regimet, opererer fortsatt deler av nettverket i
grenseområdet mot Pakistan. Dette er en trussel både mot president
Karzais regjering og mot stabiliseringsoppgaven NATO utfører. Og
det er en global trussel. Derfor er også den amerikansk-ledede
operasjonen ’Enduring Freedom’ (OEF), fortsatt nødvendig.
Norge mottok for en tid tilbake en
anmodning fra USA om å stille norske spesialstyrker til denne
operasjonen i 2005. Regjeringen legger opp til å besvare
anmodningen positivt og tar sikte på å stille et bidrag for en
periode på inntil 6 måneder.
Norges bidrag i ’Operation Enduring
Freedom’ vil være en oppfølging av tilsvarende tidligere bidrag. I
2002 og 2003 bidro Norge med spesialstyrker, transport- og
jagerfly, samt mineryddere. Erfaringene med bidragene var gode, noe
som også ligger bak den fornyede henvendelsen fra USA.
Etter at NATO overtok ISAF-styrken
i 2003, har vi prioritert å bidra til denne. Samtidig er vi nå i en
situasjon hvor et norsk bidrag til ’Operation Enduring Freedom’
ikke vil gå utover vår deltakelse i NATOs operasjon.
Norsk deltakelse i OEF vil primært
ha som sikte å bekjempe internasjonal terrorisme og samtidig bidra
til å skape den sikkerhet og trygghet i Afghanistan som er en
forutsetning for at den NATO-ledede operasjonen ISAF skal kunne
fortsette sin utvidelse.
Det pågår nå en drøfting i NATO om
bedre samordning av disse to operasjonene i Afghanistan – OEF og
ISAF. Samordning vil bli stadig viktigere etter hvert som ISAF
utvider sitt ansvarsområde også til sør og øst i Afghanistan der
OEF pågår. På sikt kan det tenkes at begge operasjonene vil kunne
underlegges felles kommando. Dette vil vi støtte fra norsk
side.
En annen hovedutfordring er den
økende narkotikaproduksjonen, som også rammer våre samfunn.
Utviklingen er ødeleggende for den demokratiske prosessen.
President Karzai legger imidlertid stor vekt på å bekjempe denne
produksjonen. Han vil bare kunne lykkes med hjelp fra det
internasjonale samfunn, og det er et særlig behov for å trekke
Afghanistans naboland med i dette arbeidet. Det er bakgrunnen for
at vi fra norsk side bidrar til samarbeidsprosjekter blant annet i
regi av FN for å bekjempe narkotikatrafikken.
NATO gjør en viktig innsats for å
trene irakiske sikkerhetsstyrker, noe som også Norge bidrar til.
Høyere irakiske offiserer trenes ved NATO-hovedkvarteret i
Stavanger – og her vil en ny gruppe kunne starte opplæring i neste
måned. Vi er også i dialog med irakiske myndigheter med sikte på å
gjennomføre opplæring av irakiske politioffiserer i Norge.
President,
Arbeidet med å styrke den felles europeiske
sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) fortsetter, i tråd med EUs
politiske målsettinger. EU ønsker å ta et større ansvar i
internasjonale spørsmål. Dette vil på sikt bidra til en jevnere
byrdefordeling mellom Europa og USA. En slik utvikling vil vi være
tjent med på begge sider av Atlanteren.
I desember tok EU over NATOs
militære operasjon i Bosnia-Hercegovina og hvor Norge bidrar. Dette
er til nå EUs desidert største militære engasjement. Vi må forvente
at en vellykket operasjon vil styrke EUs ønske om å videreutvikle
forsvars- og sikkerhetspolitikken ytterligere.
Andre viktige beslutninger som EU har fattet på
det forsvars- og sikkerhetspolitiske området, er etableringen av
innsatsstyrker og et tettere forsvarsmateriellsamarbeid.
Etableringen av innsatsstyrker er viktig for EUs
evne til å støtte FNs krisehåndteringsoperasjoner. Jeg har stor tro
på at utviklingen av denne typen militære styrker vil gjøre det
lettere for FN å gripe tidlig inn i regionale konflikter.
Arbeidet med å opprette en nordisk innsatsstyrke
går som planlagt. Som tidligere meddelt Stortinget, er vi nå i ferd
med å ferdigstille avtalegrunnlaget med Sverige og Finland for
etableringen av denne styrken. Vi er dessuten i ferd med å foreta
en brevveksling med EU som klargjør forutsetningene for norsk
deltakelse.
Det europeiske
forsvarsmateriellsamarbeidet er nylig blitt en del av EU. Vi vil om
kort tid inngå en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrå,
EDA. Samarbeidet med EDA vil være et viktig element i vår dialog
med EU om forsvarspolitiske spørsmål. Avtalen innebærer
regelmessige konsultasjoner og åpner samtidig for norsk deltakelse
i EDAs prosjekter og programmer.
Vi er også i dialog med EU om et
styrket samarbeid om sivil krisehåndtering. Dette gjelder også EUs
planer om å etablere en egen styrke for sivil krisehåndtering, noe
som er blitt ytterligere aktualisert etter flomkatastrofen i
Sørøst-Asia. Dette er et område vi har erfaring med. Vi har
etablert en beredskapsstyrke for sivil krisehåndtering i utlandet
med personell fra alle deler av rettskjeden. Denne styrken – eller
’Styrkebrønnen’ – har vi allerede trukket på ved flere anledninger.
Personell fra Styrkebrønnen er nå i Georgia for å bidra til
reformer innenfor justissektoren.
President,
Selv om Norge har valgt å stå
utenfor EU, er et tett og nært samarbeid i Europa av stor viktighet
for vår utenrikspolitikk.
For regjeringens aktive
europapolitikk er EUs utvikling av sentral betydning. EU spiller en
betydelig rolle for fred, sikkerhet og demokrati i hele Europa.
2004 ble et merkeår. Den 1. mai ble
ti nye land opptatt som medlemmer. Fjorårets utvidelse er
imidlertid ingen endestasjon. Bulgaria og Romania blir medlemmer
fra 2007, og EØS vil utvides tilsvarende.
Kroatia, Makedonia og Tyrkia har
alle søkt om medlemskap. Ukrainas nye president har fastslått at
medlemskap er et langsiktig mål.
EUs beslutning om å innlede
medlemskapsforhandlinger med Tyrkia er historisk. Muligheten for
medlemskap er en sterk drivkraft for demokratiske reformer i
landet. Dette innebærer en ny epoke i EUs utvidelsesprosess, men
tyrkisk medlemskap ligger likevel langt frem i tid.
Det vil få konsekvenser for Norge.
Etter hvert vil Tyrkia kunne bli vår partner også i det indre
marked, med de muligheter og utfordringer det innebærer.
I juni vedtok også EUs stats- og
regjeringssjefer en ny forfatningstraktat – som er et viktig skritt
for EUs videre utvikling. Forfatningstraktaten innebærer
iverksettelse av reformer som åpner for at institusjonene effektivt
vil kunne ivareta felleskapsinteressene også etter de forestående
utvidelser. Det vil med andre ord føre til en forenkling og
demokratisering av EU.
For Norge – som for resten av
Europa – er det positivt at EU gjennom utvidelse og traktatreform
styrker sin innsats for stabilitet, demokrati og fredelig
utvikling.
Men det gir også helt spesielle
utfordringer for Norge. Det vil ikke bli lettere å få gjennomslag
for norske interesser og synspunkter når EU blir større og får
raskere og mer effektive beslutningsprosedyrer.
EU-samarbeidet berører Norge i
stadig økende grad, samtidig som våre egne muligheter til å påvirke
reduseres i takt med at EU-samarbeidet utvides og fordypes. Dette
er en viktig erkjennelse – og et tankekors.
EUs strategi for konkurranseevne
for perioden 2000-2010, Lisboa-strategien, er nå en av de viktigste
sakene på EUs dagsorden. Men EU sliter med å nå strategiens mål om
et mer konkurransedyktig Europa. Norge står overfor noen av de
samme strukturelle utfordringer som EU, og vi deler – og støtter –
målene i strategien. Det er viktig å opprettholde en balanse mellom
strategiens mål om økonomisk vekst, et bærekraftig miljø og sosial
utjevning. I praksis betyr dette å bevare det beste fra
velferdsstaten, samtidig som konkurranseevnen bedres og
miljømessige hensyn ivaretas.
EUs nye naboskapspolitikk viser
viljen til å videreføre og styrke sine kontakter med land som står
utenfor fellesskapet. Dette kom særlig til uttrykk under den
tilspissede situasjonen under valgene i Ukraina. EUs rolle var
svært viktig for en fredelig løsning og innebar en klar støtte for
demokrati og menneskerettigheter.
Vår indre og ytre sikkerhet blir
stadig mer sammenvevd. I stadig sterkere grad tar EU i bruk både
utenriks- og justispolitiske virkemidler for å møte trusler og
utfordringer knyttet til menneskesmugling og annen organisert
kriminalitet. Viktige elementer her er partnerskap med tredjeland
og samarbeid om demokrati- og velferdsfremmende tiltak i disse
landene.
For Norge er det en særlig
utfordring å sikre at Schengen-relevante problemstillinger
fortsetter å bli drøftet i fellesorganet. – Spesielt når sakene
stadig oftere får en sektorovergripende karakter og
Schengen-relevansen ikke er like entydig definert.
President,
Norge er EUs viktigste
fiskeripartner. Det gir oss tyngde. I de siste årene har vi i
økende grad hevdet våre rettigheter og vist vilje til å stå fast på
disse.
Forholdet til EU på fiskeriområdet
kompliseres av at EU står overfor en rekke interne utfordringer.
Til tross for intern motstand arbeider også EU aktivt for å få
kontroll med ressursuttak og overkapasitet i fiskeflåten.
Forvaltningen av våre
fiskeressurser bygger på prinsippet om bærekraftig høsting. Fra vår
side legger vi stor vekt på sonetilhørighet når ressursene deles
mellom flere land. Samarbeidet mellom Norge og EU på
fiskeressurssektoren har gitt betydelige resultater, men det
gjenstår også viktige uløste problemer.
En viktig sak for øyeblikket er
forhandlingene om norsk vårgytende sild. Det er her et stort
misforhold mellom den andelen av totalkvoten Norge har hatt de
siste år, og den sonetilhørighet silden har til Norge. I
forhandlingene med EU, Island, Færøyene og Russland har vi gjort
det klart at vi må ha en større andel av dette fisket.
Regjeringen gir meget høy prioritet
til arbeidet med å sikre norsk eksport av fisk og sjømat en stabil
og forutsigbar markedsadgang. Vår oppdrettsnæring har i femten år
vært utsatt for anklager og handelspolitiske tiltak på
EU-markedet.
EU innførte i forrige uke
beskyttelsestiltak mot import av oppdrettslaks. Tiltaket rammer i
hovedsak Norge og Chile. Saken ble lagt på Europakommisjonens bord
i form av en klage fra skotsk og irsk laksenæring for ett år siden.
Både statsministeren, fiskeri- og kystministeren og jeg har
gjentatte ganger tatt denne alvorlige saken opp med EUs medlemsland
og med kommisjonens medlemmer.
Dette er ikke utelukkende en
konflikt mellom Norge og EU. Det handler også om styrkeforholdet i
EU mellom land med stor foredlingsindustri og land som vil beskytte
små råvareprodusenter. Både forbrukere og foredlingsindustri
innenfor EU er tapere i denne saken.
Regjeringen har foretatt en grundig
vurdering av klagen som ligger til grunn for tiltakene og mener det
ikke er grunnlag for beskyttelsestiltak og at innføring av slike
tiltak vil være i strid med WTO-regelverket.
Når tiltakene nå er et faktum, har
vi intet annet valg enn å ta saken til WTO. WTO-regelverket er i
denne situasjonen vårt viktigste virkemiddel mot vilkårlighet,
proteksjonisme og den sterkestes rett.
President,
La meg kort omtale en konkret sak
som Stortingets utenrikskomite tidligere har bedt om nærmere
informasjon om (jfr. Innst.S. nr. 122 (2002-2003), og dok 8:144
(2002-2003)). Det gjelder Europakommisjonens handlingsplan om
tiltak mot import av ulovlig hogd tømmer. EU arbeider nå med en
forordning som forventes vedtatt i løpet av 2005.
Regjeringen deler selvsagt EUs
målsetting om å hindre ulovlig hogst og handel med ulovlig avvirket
tømmer. Vi har derfor nær kontakt med kommisjonen i arbeidet med
gjennomføring av handlingsplanen, blant annet for å vurdere et
nærmere samarbeid der det kan være formålstjenlig. Norge vil også i
andre relevante multilaterale fora arbeide aktivt for å motvirke
omsetning av ulovlig hogd tømmer. Den internasjonale organisasjonen
for tropisk tømmer, ITTO, bør blant annet gis et styrket mandat til
å arbeide med problemstillinger knyttet til ulovlig hogst og
sertifiseringsordninger.
President,
Regjeringen har tatt initiativ til
en bred gjennomgang av utfordringer og muligheter i Nordområdene,
og vil om kort tid legge frem en stortingsmelding. Det viktigste
budskap i meldingen vil være at vi ser store og positive muligheter
i nord, ikke minst hva angår økonomisk utvikling. Samtidig er det
viktig å sikre at denne utviklingen kan skje på en bærekraftig
måte.
Det har skjedd en dyptgripende endring i
nordområdene siden den kalde krigens dager. Den gang var
utviklingen i nord dominert av sikkerhetspolitikk og vår
hovedutfordring var å sikre alliert nærvær i nord.
I dag er de sikkerhetspolitiske
spørsmål kommet mer i bakgrunnen, og spørsmål knyttet til miljø og
ressurser er kommet høyt opp på den politiske dagsorden. Mens vi
under den kalde krigen kunne påregne alliert støtte for vår
nordområdepolitikk, kan vi i dag ikke ta det for gitt at våre
allierte fullt ut deler våre vurderinger og interesser i
nordområdene.
Vår utfordring vil være å skape forståelse for,
og støtte til, norske syn og vurderinger. Det gjelder ikke minst
den viktige avveiningen mellom hensynet til miljøet og økonomiske
hensyn knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Spørsmål som går
på klimaendringer i Arktis må vi få satt på den politiske
dagsorden, også hos andre land.
Arktisk Råds klimarapport viste at
klimaendringene i Arktis går raskere og vil få større konsekvenser
enn det man tidligere trodde. En ny rapport om Antarktis viser at
det er større fare for nedsmelting enn vi tidligere antok. Nyere
forskning fra polarområdene viser dermed at endringene går fortere
– og synes å bli større – enn hva vi antok for fire-fem år
siden.
Globale utslipp av klimagasser må
derfor reduseres drastisk. Norge har med det nye nasjonale
kvotesystemet fått på plass et virkemiddelapparat som fanger opp de
aller fleste av våre utslipp. Vi står ved våre Kyoto-forpliktelser,
men globalt sett er disse langt fra tilstrekkelige. Derfor arbeider
vi aktivt med sikte på et mer omfattende klimaregime fra 2012 – og
vi er beredt til å ta vår del av dette.
Bærekraftig utnyttelse av
naturressursene inngår også som en del av de nordområdedialogene
som regjeringen har igangsatt med sentrale land – og hvor fokus er
både på sikkerhetspolitiske og energipolitiske spørsmål. Vi har
innledet slike samtaler med Tyskland og USA, og vi vil følge opp
overfor land som Frankrike, Storbritannia og Kanada. Parallelt med
dette vil vi styrke samarbeidet med Russland i nord.
Under mitt besøk til
Nordvest-Russland og Kirkenes for få uker siden noterte jeg stor
optimisme og entusiasme på begge sider av grensen. Jeg fikk
positive meldinger om sterk økning i samhandelen og
næringslivssamarbeidet og en veldig tro på de perspektiver
utviklingen av gass- og oljeressursene åpner for utviklingen i de
nordlige landsdeler. Men jeg møtte også, på begge sider av grensen,
en bekymring for at vi politikere ikke klarer å holde tritt med
utviklingen og de utfordringer den reiser.
Det bilaterale samarbeidet med
Russland utvikler seg positivt og favner over et bredt spekter av
samarbeidsområder. – Ikke minst er folk-til-folk samarbeidet i
Barentsregionen en suksess.
På ett sentralt område har ikke
samarbeidet på norsk og russisk side av grensen svart helt til
forventningene – og det gjelder næringslivet. Riktignok har
samhandelen mellom Norge og Russland økt med over 30 prosent det
siste året – og utviklingen går gradvis i riktig retning. Men en
nøkkelfaktor for fortsatt fremgang er langsiktige, stabile og
kjente rammebetingelser som bare de russiske myndigheter kan sørge
for.
Fremtidig utnyttelse av olje- og
gassforekomster på land og utenfor kysten i Barentshavet, vil kunne
utløse et stort økonomisk samarbeidspotensiale.
Det er også viktig at spørsmål
knyttet til miljøhensyn og energiressurser får en mer sentral plass
i samarbeidet med russerne, først og fremst bilateralt, men også
innenfor rammen av Arktisk Råd og Barentssamarbeidet.
Nordområdemeldingen vil foreslå konkrete tiltak som går på
utviklingen av det bilaterale samarbeidet og på Barentssamarbeidet
og Arktisk Råd.
Vi må også se på de verktøy vi har
for samarbeidet i nord. Etter mitt syn fungerer Barentssamarbeidet
utmerket på det regionale plan. Her spiller de tre fylkene i nord
og Barentssekretariatet en viktig rolle. Det er bygd opp tillit og
et imponerende nettverk på tvers av grensene. Dette gir et godt
grunnlag for mer ambisiøst politisk samarbeid i årene som
kommer.
Den mellomstatlige del av
Barentssamarbeidet som nå har fungert i over ti år, kan etter mitt
syn trenge en gjennomgang og modernisering. Jeg vil derfor ta et
initiativ til å få en uavhengig evaluering av denne delen av
samarbeidet.
Avgrensningen av
kontinentalsokkelen og 200 milssonene i Barentshavet er en sak av
stor betydning for begge land. Regjeringen prioriterer arbeidet med
å komme frem til en avgrensningsavtale som samlet sett ivaretar
begge parters interesser. Men betydelige utfordringer gjenstår. I
dette spørsmålet må vi ikke la kortsiktige hensyn komme foran
behovene for en god løsning for Norge, en løsning som også vil stå
seg på lang sikt.
Samarbeidet med Russland om
fiskebestander i Barentshavet utgjør en viktig del av det
bilaterale forholdet. Økonomisk samkvem, forskning og forvaltning
knyttet til fiskeriene har for en stor del fungert godt og vært
betydelige, felles interesseområder gjennom mange år. Sentralt i
dette samarbeidet står prinsippet om bærekraftig utnyttelse og
forvaltning av havets levende ressurser.
Viktige sider ved dette samarbeidet
med Russland har imidlertid vært krevende de siste årene. Dette
gjelder kontrollen med ressursuttaket og samarbeidet om
forskningstokter. Fra norsk side arbeider vi bredt og vedvarende
for å få gode, felles løsninger på de utfordringer vi står overfor.
For at vi fortsatt skal kunne fremstå som ansvarlige og ryddige
forvaltere av verdifulle ressurser, må vi lykkes i dette.
Talen finnes på følgende
språk:
