NOU 2023: 20

Tegnspråk for livet— Forslag til en helhetlig politikk for norsk tegnspråk

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Sentrale problemstillinger og perspektiver

Språkloven § 7 slår fast at norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket i Norge, og at det «som språkleg og kulturelt uttrykk» er «likeverdig med norsk». Norsk tegnspråk slik vi i dag kjenner det, utviklet seg i naturlig bruk på døveskolene fra 1825 og utover. Som andre språk er det et språk som har oppstått naturlig i kommunikasjon mellom mennesker. Språkloven gir norsk tegnspråk status som det nasjonale tegnspråket. I det ligger det både at det er oppstått blant hørselshemmede og døve i Norge, og at det er ulikt for eksempel svensk, dansk eller britisk tegnspråk. Norsk tegnspråk er samfunnsbærende for døvesamfunnet i Norge. Norsk tale- og skriftspråk og norsk tegnspråk er språklige uttrykk for samme nasjonale kultur. Norsk tegnspråk har ikke et eget skriftspråk. Det uttrykkes gestuelt (med ansikt, munn og hender) og oppfattes visuelt (med øynene) eller taktilt (med hendene, av døvblinde).

1.1 Norsk tegnspråk er vitalt, men under press

Tegnspråkene var lenge skjulte språk for storsamfunnet og lingvistisk sett stort sett upløyd mark fram til 1960-tallet. Døve har levd livet blant hørende, men har brukt tegnspråk seg imellom. Tilhørighet til andre mennesker har gått gjennom tegnspråket. Gjennom uhindret kommunikasjon med andre på tegnspråk har også miljøer av tegnspråklige vokst fram. Her har det utviklet seg en døvekultur. Mange tegnspråklige hørselshemmede og døve identifiserer seg med disse miljøene og andre hørselshemmede og døve.

Tegnspråkene har internasjonalt og i Norge blitt sett på som annenrangs kommunikasjonsformer. Derfor ble også døve i Norge lenge først og fremst undervist i norsk tale og skrift ved hjelp av munnavlesning og taletrening. Samtidig ble dette gjort for å gi hørselshemmede og døve adgang til norsk, fellesspråket i samfunnet. Da tegnspråkene fra 1960- og 70--tallet ble språkvitenskapelig anerkjent som fullverdige språk, skjøt norske døves kamp for å få samfunnets anerkjennelse av norsk tegnspråk fart. I praksis fikk norsk tegnspråk først formell anerkjennelse ved at skolene tok i bruk læreplaner i norsk tegnspråk i 1997. Det er et avgjørende år i norsk tegnspråks historie og i opplæring av hørselshemmede og døve barn.

De fleste hørende møter få døve i løpet av livet, fordi døve utgjør en svært liten del av befolkningen. Hørende flest kjenner heller ikke godt til norsk tegnspråk, og de forholder seg sjelden til tegnspråklige i det daglige. De fleste hørende mennesker tenker neppe over om et språk er sansemessig tilgjengelig eller ikke. De tar det som en selvfølge. For alle mennesker er språk livet. Språk gir tilgang til og utløp for både egne tanker, følelser og ideer, og det gir tilgang til andre mennesker. Slik er det også for tegnspråklige.

Utredningen viser at norsk tegnspråk har fått en stadig høyere formell status og anerkjennelse. Bruken av norsk tegnspråk har langvarig institusjonell støtte i flere sektorer og i egne institusjoner, men også i offentlig finansierte virksomheter som fremmer bruken av norsk tegnspråk på ulikt vis. Bruk av tegnspråk er derfor utbredt på flere domener, noe som også sikrer en viss terminologiutvikling. Tolketjenesten er, tross mangler, blant de best utbygde i verden, og den bidrar til døves samfunnsdeltakelse og fremmer tegnspråk, fordi tolking gjør at språket brukes daglig på flere områder i samfunnet. Døve har også rett til tolk i arbeidslivet, noe som gjør det mulig å delta i arbeidslivet med tegnspråk. Slike rettigheter finnes for eksempel ikke i Sverige. Videre er rettighetene til opplæring i og på tegnspråk samlet sett gode, selv om etterlevelsen av dem kan være mangelfull. Foreldre har tilbud om tegnspråkkurs med et timetall som overgår det andre land tilbyr. Den offentlige støtten til norsk tegnspråk er kort og godt, sammenliknet med flere andre land, omfattende både i tiltak, ordninger og regelverk.

Mange av språkbrukerne har en positiv holdning til sitt eget språk og en sterk vilje til å bruke det. Det påvirker framtiden til språket positivt. Språksamfunnet er fundamentet for at språket kan styrkes og holdes i hevd. Norsk tegnspråk er på flere måter vitalt, men likevel under press. Siden det først og fremst er skolen som overfører norsk tegnspråk til nye språkbrukere, er elevtall en direkte måte å ta språket på pulsen på. Gjennomgangen utvalget har gjort, viser at tallene på grunnskoleelever varierer fra år til år, men at det likevel kan noteres en nedgang over de siste 20 til 25 årene. Nedgangen ser imidlertid ut til å ha stoppet opp og landet på et stabilt nivå det siste tiåret. Det er mulig dette kan ses som et tegn på at nedgangen i alle fall ikke er dramatisk, og kanskje kan det danne grunnlag for forsiktig optimisme.

Utvalget har gjort et grovt anslag over tallet på førstespråkbrukere. Et nøkternt estimat er at det er mellom 3000 og 3500 døve tegnspråklige (førstespråklige) i landet. Dette er ikke et ubetydelig tall, men det er likevel noen færre enn de anslagene som er gjort av andre. Det totale tallet på tegnspråklige i Norge har utvalget sannsynliggjort at ligger på rundt 10 500.

Flertallet av tegnspråklige bruker altså norsk tegnspråk som andrespråk. At andrespråklige er i flertall, og at de fleste av de andrespråklige har norsk som førstespråk, gjør at norsk tegnspråk påvirkes av norsk språk. Dette er ikke uvanlig, og det viser også at tegnspråkene er minoritetsspråk som eksisterer side om side med talte og skrevne majoritetsspråk. At flere yngre førstespråkbrukere i tillegg har bedre tilgang på talespråk i dag enn tidligere, kan forsterke påvirkningen fra norsk, spesielt når det gjelder tegnspråklig syntaks (tegnrekkefølge). Talespråknært tegnspråk kan ses på som et press mot tegnspråklige normer.

Samtidig viser flere talespråklige interesse for å lære tegnspråk. Dette er et synlig bevis på en faktisk anerkjennelse av tegnspråkene, og et tegn på positive språkholdninger til norsk tegnspråk. At andrespråkbrukere er interessert i å lære og bruke språket, er en ressurs for å styrke et språk, også tegnspråk. Slik interesse kan ikke tas for gitt. Tallet på andrespråkbrukere, for eksempel tolker, gjør det mulig for førstespråkbrukere å møte og bruke språket sitt til daglig. Det gjør det også mulig for flere å motta offentlige tjenester på tegnspråk, og å delta i arbeids- og samfunnsliv på sitt eget språk.

Utredningen viser at norsk tegnspråk ikke er et sterkt opplæringsspråk. Hovedårsakene er at det er kritisk mangel på språklig kompetente lærere og skolemiljøer hvor språket kan brukes naturlig mellom jevnaldrende barn og unge. Presset mot norsk tegnspråk som opplæringsspråk forsterkes ytterligere av at det i liten grad støttes av relevante tegnspråklige læremidler i skolen. Den samlede effekten av disse faktorene, sammen med flere andre faktorer som rapporten vil peke på, antas å påvirke læringsutbyttet og kvaliteten i opplæringen negativt.

Norsk tegnspråk er fremdeles et nokså ubeskrevet språk. Som alle andre språk trenger også norsk tegnspråk vedlikehold, dokumentasjon og utvikling. Spesielt merkbart er dette for akademiske fagbegreper. Slike tegn er på vei inn i språket fordi døve tar høyere utdanning, men fagbegreper trenger også å jobbes fram aktivt. Utvalget vil peke på at posisjonen norsk tegnspråk har i samfunnet, er svekket av at det er lite systematisk kunnskap om språkstrukturen og tegnforrådet i språket. For eksempel mangler det gode ordbøker. Et ubeskrevet, lite utbygd og lite dokumentert språk framstår som mindre betydningsfullt enn et språk som er solid dokumentert og beskrevet. Det er også vanskeligere å utvikle undervisningsmateriell for både grunnskoleopplæring, videregående opplæring og voksenopplæring når språket det undervises i, er mangelfullt beskrevet. Bortsett fra notasjonssystemer (måter å skrive tegnspråklige ytringer med tegn på) som brukes i forskning, er tegnspråkene ikke skriftliggjort. Dette er en normal situasjon for et tegnspråk, men det er samtidig et rammevilkår som hører med i en beskrivelse av hvilke språklige og ikke-språklige faktorer som påvirker språkets situasjon. I et moderne, skriftbasert samfunn som det norske påvirker det samfunnets og tegnspråklige elevers evne til å ta til seg og se norsk tegnspråk at det ikke kan leses. Et skriftspråk er et viktig språkbruks- og læringsdomene som ikke finnes for tegnspråk. Derfor må det også finnes sterke arenaer der tegnspråk læres og brukes muntlig.

Hørselsteknologi, og særlig kokleaimplantat (CI), er en faktor forskere mener utgjør et press mot tegnspråkene i et moderne samfunn, også det norske. Grunnen er at høreapparat og CI gir effekt for stadig flere, og mange har også god effekt. I dag får det store flertallet av barn født med alvorlig nedsatt hørsel, tilbud om CI. Dette er den gruppen som gjennom historien har vært kjernebrukere av norsk tegnspråk. De fleste barn som har høreapparat eller CI, vil kunne utvikle talespråk, og mange vil oppfattes som lett hørselshemmede under optimale lydforhold. Det er samtidig store variasjoner i effekten av både høreapparat og CI mellom enkeltpersoner og i ulike situasjoner. Med den teknologiske utviklingen er det ikke grunn til å tro at det blir færre som har god effekt om 20–30 år. Utvalget vil samtidig understreke at hørselsteknologien ikke kan gjøre hørselshemmede og døve barn normalt hørende.

Mange yngre tegnspråklige ser ut til å foretrekke talespråk i dialog med hørende familiemedlemmer og omgivelser. Når hørende ikke-tegnspråklige foreldre og barna deres kan bruke talespråk seg imellom, styrker talespråket seg. At foreldre overfører språket sitt til barna utgjør et sentralt vilkår for at et talt språk er vitalt. Overføringen av talespråk til hørselshemmede og døve barn skjer på tross av at barna må sies å ha begrenset sansemessig tilgang til talespråklig kommunikasjon og bedre sansemessig tilgang på tegnspråk. Uten tilgang til gode tegnspråkmodeller og tegnspråkmiljøer vil barnas tegnspråklige ferdigheter eller motivasjon for å bruke språket, ikke styrkes.

Døves organisasjoner er i dag positive til CI. Å «reparere» nedsatt hørsel og gi så god tilgang til lyd og talespråk som mulig er også i tråd med offisiell helsepolitikk og CRPD. Det er foreldres rett å bestemme om et barn skal ha høreapparater eller CI, og retten gjelder også det å velge at barnet ikke skal ha høreapparat eller CI. Utvalget mener at hørselsteknologi og norsk tegnspråk kan leve side om side, selv om dette endrer rammebetingelsene for norsk tegnspråk. Mange brukere av høreapparat og CI vil anse seg selv som tospråklige, og de velger ikke det ene språket foran det andre. Andre vil kunne betrakte norsk tegnspråk som det språket de uttrykker seg best på og identifiserer seg med, også følelsesmessig. Andre igjen ser norsk tegnspråk som et språk de kan falle tilbake på dersom hørselen eller teknologien ikke strekker til. Dette rokker ikke ved anerkjennelsen av at norsk tegnspråk er et fullverdig språk, lingvistisk sett, og av språket som kulturuttrykk. Men det stiller krav til at de som har norsk tegnspråk som sitt primærspråk, ser det som en ressurs at noen har det som reservespråk, og at det er legitimt at foreldre ønsker at eget barn får norsk talespråk som sitt foretrukne språk. De som betrakter tegnspråk som et reservespråk, er avhengige av at noen har det som sitt primærspråk, og de har nytte av at primærspråkbrukerne har god tilgang til det. Gode og varierte muligheter til å bruke språket gavner alle språkbrukerne, uansett hvilket forhold de har til språket. Hvilket forhold den enkelte har til både norsk tegnspråk og andre språk, kan også variere over tid og i ulike situasjoner.

Tilgang til tegnspråk er viktig for å få likeverdig tilgang til tjenester. Tegnspråklige har for eksempel samme rettigheter til helse- og omsorgstjenester som alle andre. Likevel gjør særlig tre faktorer at hørselshemmede og døve tegnspråklige opplever å ikke ha den samme tilgangen til og kvaliteten i tjenestene. Faktorene er for det første at det er ytterst få muligheter til å få helse- og omsorgstjenester levert på norsk tegnspråk. For det andre er det forsvinnende lite informasjon om helse og helserelaterte temaer på norsk tegnspråk. For det tredje er både omfanget og kvaliteten på tolketjenester begrenset, selv om Norge trolig har den best utbygde tolketjenesten i verden. Som et resultat av dette kan alvorlige misforståelser oppstå, og det kan få store konsekvenser for pasientene, for eksempel når det gjelder diagnostisering, behandling og medisinering.

Utvalget mener at hørselshemmede og døve tegnspråklige er utsatt for diskriminering og urettferdig behandling. Det er dokumentert at grupper av personer med et særlig diskrimineringsvern har dårligere tilgang til arbeidsmarkedet og offentlige tjenester enn andre. Utvalget mener dette også gjelder for hørselshemmede og døve, som har et diskrimineringsvern i kraft av å ha en funksjonsnedsettelse. Døve enkeltindivider opplever uheldig forskjellsbehandling sammenliknet med hørende, og samfunnet som helhet er langt på vei utformet på en måte som legger til grunn at folk har direkte tilgang til lyd og talespråk. Videre kan det være liten grad av tilrettelegging for og lite kjennskap til og kunnskap om tegnspråk.

1.2 Tegnspråk må læres i tegnspråklige miljøer

En stor utfordring for tegnspråklige barn i dag er at de bor spredt, og at mange dermed mangler tegnspråklige miljøer å tilegne seg norsk tegnspråk i. Om lag 56 prosent av elevene i Norge som får opplæring i og på tegnspråk, ser ut til å gå på en skole med et visst tegnspråklig miljø. Dette er betydelig høyere enn for eksempel på New Zealand. Der ser andelen ut til å være om lag 10 prosent. I Danmark har ikke elever med god effekt av CI rett til tegnspråklig undervisning. Slik er det ikke i Norge. Selv om kommuner kan velge å gi opplæring i og på tegnspråk ved en annen skole enn den eleven sokner til, og nærskoleprinsippet dermed ikke gjelder for denne elevgruppen, går trolig 44 prosent av elevene som får slik opplæring, integrert i hørende klasser. Mange av disse igjen er den eneste tegnspråklige eleven i klassen sin eller på hele skolen. Utvalget mener det er lite trolig at kommuner flest kan gi god opplæring et språk som ingen andre elever eller lærere kan eller bruker, og som eleven selv ikke har hjemmefra. Utvalget ser også at noen foreldre velger å flytte for å kunne gi barnet sitt tilgang til et tegnspråklig miljø.

Norsk tegnspråk tilhører kategorien nasjonalt tegnspråk. Nasjonale tegnspråk har det felles at de har oppstått i tilknytning til døveskoler. At organisering av opplæringstilbudet og rettigheter til tegnspråkopplæring er en sentral betingelse for opprettholdelse av språket, synes opplagt. Å ta vare på norsk tegnspråk som opplæringsspråk er samtidig ikke det fremste målet med opplæring i og på tegnspråk. Målet er å sikre likeverdige framtidsmuligheter for alle som får slik opplæring. Men opplæringen vil også bidra til å verne og fremme norsk tegnspråk som et språk i seg selv. Utvalget vil påpeke at hørselhemmede elever har ulike styrker. Ut fra sine individuelle forutsetninger er det også en gruppe hørselshemmede elever med et talespråklig utgangpunkt som får en god opplæring ved å være inkludert i hørende klasser på nærskolen. Men utvalget mener at barn som blir født med nedsatt hørsel i Norge i dag, ikke har de samme mulighetene til opplæring av god kvalitet og til å lykkes i opplæring og utdanning som andre barn. Skolene lykkes i dag i ulik grad å inkludere hørselshemmede elever på en god måte. Det må derfor være et sentralt mål å legge til rette for bedre opplæring i og på norsk tegnspråk, noe som forutsetter reelt tegnspråklige miljøer.

1.3 Mangel på kompetanse skaper negativ spiral

Utredningen dokumenterer at mangelen på kompetente tegnspråklige lærere og på tegnspråklig kompetanse generelt er stor. Dette er en hovedutfordring. Også de største skolene som tilbyr opplæring i og på tegnspråk, har problemer med å rekruttere lærere med tegnspråkkompetanse. Selv mange lærere som har formell kompetanse i tegnspråk, har for svake tegnspråkkunnskaper og -ferdigheter til å kunne gi opplæring av god nok kvalitet til barn som har norsk tegnspråk som opplæringsspråk. Da døveskolene ble lagt ned, smuldret også mange tegnspråklige arbeidsmiljøer opp. Å være den eneste tegnspråklige læreren ved en skole kan være utfordrende og lite attraktivt, enten man har gode eller dårlige ferdigheter i språket.

Et tegnspråklig barnehage- og skoletilbud av for dårlig kvalitet får virkning for videre utdanning og muligheter i arbeidslivet. Utvalget er bekymret over at andelen tegnspråklige som oppnår studiekompetanse fra videregående opplæring, ser ut til å være svært lav. Svært få, totalt 16 elever, går i studieprogrammer som gir studiekompetanse og dermed mulighet til å gå direkte over i høyere utdanning. Tallet varierer imidlertid fra år til år. Utvalget understreker at ikke alle elever som kan norsk tegnspråk, nødvendigvis ønsker eller har rett til videregående opplæring i og på tegnspråk, og det kan dermed være flere enn disse 16. Det er likevel viktig å si fra om at rekrutteringsgrunnlaget til høyere utdanning fra videregående opplæring, er lavt.

Situasjonen i dag er dermed preget av noen negative spiraler som hindrer god tilgang til norsk tegnspråk. Tegnspråklige er en gruppe elever som er sårt tiltrengte ressurser i framtidas opplæringssystem, for eksempel som barnehagelærere, lærere og pedagogiske assistenter. Også innenfor andre sektorer som for eksempel helse og omsorg, arbeid og velferd og høyere utdanning er det et stort behov for personell som både har formell kompetanse og høy tegnspråklig kompetanse. Utvalget mener at disse sektorene vil ha utfordringer med å oppfylle kravene om å tilby likeverdige tjenester til tegnspråklige uten at ressursene de tegnspråklige selv utgjør, brukes bedre. En hovedutfordring er at det er behov for de samme menneskene til mange tjenester samtidig. Dette påvirker for eksempel hvor realistisk det er å innfri krav og forventninger til tjenester utført på tegnspråk uten bruk av tolk, økt andel lærere og førskolelærere med solid tegnspråklig kompetanse, tegnspråklige journalister og kulturarbeidere, og tegnspråklige lingvister.

Språkforskning er et viktig fundament for språkopplæring. Utvalget vil peke på at de språkvitenskapelige miljøene for norsk tegnspråk er svært små. Rekrutteringen til språkvitenskapelige disipliner som dokumenterer norsk tegnspråk, er veldig svak. Det henger også sammen med at få tegnspråklige oppnår generell studiekompetanse eller tiltrekkes av språkvitenskapelige studier. Utvalget vil peke på at utviklingen av video-, redigerings- og annoteringsteknologi gir gode muligheter for dokumentasjon av tegnede språk. Arbeid med dette krever også språkvitenskapelig førstespråkkompetanse.

Hørende barn av døve foreldre utgjør en viktig ressurs ettersom mange av dem har norsk tegnspråk som morsmål og dermed er førstespråkbrukere. Det er viktig at døve foreldre overfører norsk tegnspråk til dem, men også at det offentlige legger til rette for å bruke språkferdighetene deres. Med de knappe ressursene som førstespråkbrukere utgjør for å fylle behovene for lærere, barnehageansatte og andre funksjoner, er det også viktig å understreke at andrespråkbrukere er en helt nødvendig ressurs.

1.4 Ulike forventinger til målet om tospråklighet

Da norsk tegnspråk ble innført som opplæringsspråk i 1997, var læreplanen ikke bare en ordinær læreplan som ga føringer for hva og hvordan elevene skulle lære. Læreplanen var en offisiell erklæring om at norsk tegnspråk var anerkjent som et fullverdig språk. I denne anerkjennelsen lå det også et premiss om at tegnspråk var døves førstespråk, fordi de ikke hadde sansemessig tilgang til talespråk. Norsk var ikke definert som et andrespråk i læreplanen, men ble forstått slik. I gjennomgangen av kunnskapen om hvordan opplæringsfeltet har fungert, blir det tydelig at ingen av faktorene som skulle til for at norsk tegnspråk skulle kunne regnes som førstespråk, har vært til stede. Unntaket er kanskje for enkelte elever som hadde døve foreldre, og som dermed hadde norsk tegnspråk som morsmål og første språk før de begynte på skolen. De fleste andre hørselshemmede og døve barn hadde i liten grad kontakt med tegnspråket, og de hadde også i varierende grad tilgang til talt språk før de begynte på skolen.

I dag er situasjonen annerledes. Mange, men ikke alle, kommer til tegnspråklig opplæring med et etablert talespråk, men uten full sansemessig tilgang til det. Noen få elever har fortsatt norsk tegnspråk som sitt førstespråk og morsmål, uten sansemessig tilgang til talespråk. Det skaper i utgangspunktet ikke motsetninger mellom elevene at de har ulike språklige styrker. Men ulike forventinger til bruk av tegnspråk og talespråk skaper noen utfordringer i undervisningen.

Samtidig med at læreplanene i norsk tegnspråk ble innført, utviklet hørselsteknologien seg mye. Innføringen av CI, sammen med lytte-tale-trening, vakte til live døves historiske erfaringer med mislykkede og uetiske forsøk på reparasjon av døvhet, der formålet var at de skulle lære å tale. Døve uttrykte derfor i starten en skepsis til teknologien, en skepsis storsamfunnet ikke helt forsto. Tilhengerne av CI anklaget døve og deres hørende allierte for å ville hindre døve barn retten til det tilhengerne mente var et normalt liv, der døve kunne leve uten bruk av tolk og med færre av de hindrene døve selv kjempet for at samfunnet skulle minimere. Motsetningene på feltet har tidvis vært store. De har, grovt skissert, handlet om enten å se språklig likestilling som det beste politiske grepet for å utlikne forskjeller mellom å være døv og hørende medlemmer av samfunnet, eller om å oppvurdere medisinsk teknologi som redskap for det samme.

Et språklig og et medisinsk perspektiv på døvhet har levd side om side. Døve har sett på tegnspråk og døves kultur som fundament for å få full tilgang til et språk og dermed tilgang til utvikling, kommunikasjon, deltakelse og læring. Pedagogikkens til dels manglende resultater i å lære døve norsk skriftlig og muntlig via munnavlesning og taletrening, har blitt assosiert med det medisinske rehabiliteringsfokuset. Mange døve har ment at prioriteringen av hørsels- og talerehabilitering har satt til side døves egne erfaringer om hva det vil si å være døv eller hørselshemmet. En sterk selvbevissthet og kunnskap om betydningen av full sansemessig tilgang til språk for kognitiv utvikling, læring og deltakelse, kjennetegner døves kamp for anerkjennelse av både språkbrukergruppen og tegnspråk. Hørende foreldre har sett sine døve barns beste i sitt perspektiv. Selv om motsetningene i dag ikke framstår like sterke, er det fortsatt konflikter mellom ulike perspektiver. Feltet er derfor preget av dilemmaer når det skal utvikles offentlig politikk.

Utvalget mener å se at det eksisterer en typisk tilnærming blant hørende foreldre. De ønsker først og fremst utvikling av talespråket ut fra barnets forutsetninger for det. Noen av dem søker barna inn i tegnspråklig opplæring fordi de ser på tospråklighet med tegnspråk som en fordel for barnet, og som noe som vil gi barnet valgfrihet og flere muligheter i framtiden. Men flere anser trolig norsk tegnspråk først og fremst som et hjelpespråk i undervisningen, hjemme eller i andre situasjoner der barnets hørsel kommer til kort, eller i situasjoner der hørselsteknologi ikke blir brukt. For andre foreldre og barn er det ikke tilstrekkelig at norsk tegnspråk fungerer som et hjelpespråk. Det er foreldrenes foretrukne språk, eller rett og slett det språket barnet lærer best gjennom og fungerer sosialt på. Mange hørende foreldre anstrenger seg mye for å lære norsk tegnspråk på en måte som gjør at de kan være foreldre på tegnspråk for disse barna.

Gjennomgangen av læreplaner og innretningen av dem viser at føringene i dag for å oppnå tospråklighet oppfattes prinsipielt ulikt av flere aktører. Føringene praktiseres også noe ulikt i skolene. Dette kan påvirke samarbeidet mellom hjem og skole. Utvalget mener at denne situasjonen delvis er resultat av en svakt utviklet fagdidaktikk. Hvordan tegnspråklige elever oppnår tospråklighet på skolen, er i liten grad forsket på etter innføringen av norsk tegnspråk som opplæringsfag i 1997. Tospråklighet i skolen har en tenkt overskrift med et «ja, takk begge deler»-motto, men uten at mottoet er artikulert og fylt med et innhold som foreldre kan forholde seg til. Døve elever av døve foreldre, døve elever av hørende foreldre og døve elever som har foreldre med innvandrerbakgrunn, har ulike utgangspunkt for å utvikle god språkbeherskelse i norsk tegnspråk, norsk (både muntlig og skriftlig) og andre språk, og det må heller understrekes oftere – enn å underkommuniseres. I Sverige har blant annet krav fra hørende foreldre ført til at de statlige svenske skolene for hørselshemmede og døve nå underviser på talte språk i språkfagene for elever som ønsker og har forutsetninger for det. Samtidig fastslås det at svensk tegnspråk skal være det foretrukne språket i opplæringen. Begge deler blir kommunisert tydelig. Forskere hevder at det er mulig å tilpasse undervisningen til elevenes individuelle styrker bedre. For eksempel pekes det på at elever som først og fremst ønsker en talespråklig undervisning, og kan norsk godt, kan ha tilfredsstillende eller godt utbytte av undervisning med tegnstøttet tale. Med en slik undervisning vil imidlertid elever uten god tilgang på talespråk ikke kunne delta i fellesskapet. Denne gruppen elever trenger et fullverdig tegnspråk for å få tilgang til likeverdig opplæring. Målet for den tegnspråklige og tospråklige opplæringen bør være at den blir forskningsbasert, og at det lages føringer som klargjør hvordan målet om tospråklighet kan praktiseres, og hvordan språkbruk- og språkopplæringen for barne- og elevgruppene kan og bør organiseres for å ivareta det språklige mangfoldet blant elevene.

Foreldrenes betydning for norsk tegnspråk er sammensatt. På den ene siden blir de betraktet som relativt uviktige for overføring av norsk tegnspråk, fordi de ikke kan språket i utgangspunktet, og fordi de vet lite om hva hørselshemming innebærer før de selv får døve eller hørselshemmede barn. I deler av døvemiljøet eksisterer det derfor en idé om at hørende foreldre ikke er i stand til å ta språkvalg på vegne av det døve barnet sitt, og at de ikke vet sitt eget barns beste. På den andre siden ses det som svært ønskelig at foreldrene lærer seg tegnspråk samtidig med barna sine for å kunne ta del i aktiviteter sammen med andre tegnspråklige, også sammen med egne barn.

Foreldre har også i faglige sammenhenger blitt beskrevet som «ofre» for dårlige råd fra det offentlige hjelpeapparatet som har frarådet tegnspråk, uten at de blir anerkjent som tenkende aktører som tar selvstendige valg. Samfunnsfaktorer, helst inkluderingsideologien (nedlegging av døveskoler) og teknologioptimisme (utbredelse av CI), er i noen deler av forskningslitteraturen omtalt som de faktorene som presser tegnspråkene mest, uten at det er gjort greie for foreldrenes rolle i denne utviklingen. Men mye tyder på at det var foreldre selv, om ikke foreldre til døve barn direkte, som var medskapere av den inkluderingsideologien som førte til nedlegging av spesialskolene. Enkelt sagt er det slik at inkluderingsideologien og hørselsteknologien ikke hadde kunnet hatt det samme påvirkningspotensialet på situasjonen for norsk tegnspråk om foreldre ikke hadde ønsket disse velkommen.

Utvalget mener at innholdet i, kvaliteten og tilgjengeligheten på tilbudet fra det offentlige må antas å virke inn på hvor «fritt» foreldrene velger, og hvilke valg som oppleves som reelle. Foreldrene blir påvirket av hvilken informasjon de får, og av ulike samfunnsmessige faktorer. De foretar likevel selvstendige valg, og foreldrenes egne vurderinger er avgjørende for om barna får tilgang til tegnspråk eller ikke. Dersom foreldre blir møtt med en idé om at de ikke vet sine egne barns beste med mindre de velger tegnspråklig opplæring, kan dette virke avskrekkende for de foreldrene som ikke føler det er tvingende nødvendig å velge tegnspråk for barna. For at flere foreldre skal velge norsk tegnspråk, må kvaliteten i skole- og barnehagetilbudene være god, og det må oppleves attraktivt at barna blir del av et inkluderende tegnspråklig miljø. Her spiller også språk- og sivilsamfunnet en rolle.

Utvalget vil påpeke at hørende foreldre som opplever at deres døve barn har god nytte av CI, har støtte fra forskning når de stimulerer dem talespråklig fra tidlig alder. Tidlig innputt av språk, likegyldig om det er tegnspråk eller talespråk, er også verdifullt for å utvikle lese- og skriveferdigheter senere. Utvalget er derfor opptatt av at to- eller flerspråklighet er en ressurs, og at norsk tegnspråk og norsk kan utfylle hverandre.

1.5 Historien må forstås

Utvalget mener at dagens samfunn og forholdet mellom døvesamfunnet og storsamfunnet må forstås i lys av historien. Om denne historien skal gjøres kort, kan den fortelles med å si at det norske storsamfunnet har stilt spørsmål ved døves kognitive evner, det vil si evner til å lære, kommunisere og delta i samfunnet. Til ulike tider har nedlatende holdninger gitt seg ulike utslag, fra uetiske medisinske forsøk, undervurdering av norsk tegnspråk og til lave forventninger til døves skoleprestasjoner. Disse faktorene har preget døves levekår, fungert diskriminerende, og gjort at døve som gruppe har hatt lav tillit til at storsamfunnet forstår deres perspektiver og liv. Mange døve har også til en viss grad internalisert samfunnets holdninger til døve som mindreverdige. Selv om døve i Norge har oppnådd mye, er samfunnet preget av mangel på kunnskap om døves liv og språk.

For å forstå statlig politikk og hvilke virkemidler staten har brukt overfor og sammen med døve til ulike tider, kreves det at politikken settes i en større sammenheng, og at den forstås ut fra det samfunnet som skapte politikken, og den tiden den ble skapt i. Utvalget vil understreke at gjennomgangen av døvehistorien og ulik politikk er gjort selektivt ut fra hva som er relevant for tilgang til norsk tegnspråk og i tråd med mandatet ellers.

Skolehistorien er sentral for å forstå kampen for norsk tegnspråks anerkjennelse. Fra et døvehistorisk perspektiv starter historiefortellingen med at Andreas Christian Møller, som selv var døv, grunnla den første døveskolen etter at han selv hadde fått sin skolegang ved en døveskole i København. For utvalget er det viktig å legge til at Møller ikke kunne ha grunnlagt og drevet en offentlig skole uten at staten la til rette for det. Da Kirkedepartementet ga tilsagn om å opprette en offentlig døveskole i Trondheim i 1825, skapte dette også et språkmiljø som skulle gi grunnlag for utvikling av norsk tegnspråk, selv om det siste ikke var den primære hensikten med å opprette en døveskole. Departementet hadde undersøkt om det var elevgrunnlag for å starte skolen. Den norske staten tolket med dette situasjonen for døve i Norge slik at de trengte skolegang for å bli samfunnsborgere, og at de var opplæringsdyktige. Andreas Christian Møller ble skolens første lærer. Utvalget vil understreke at han er en pionér i norsk skolehistorie, men også et eksempel på at døve har bidratt sterkt til å jobbe fram egne institusjoner. Staten argumenterte for at Møller egnet seg som lærer, og anerkjente med det også at en døv person kunne ha et så viktig yrke som læreryrket. Norsk tegnspråk ble brukt både i undervisningen og på fritiden på internatet, uten at departementet la føringer for noe annet.

Da staten etter hvert tok et større og mer systematisk ansvar for opplæringen av døve, ble føringene strammere. Abnormskoleloven inneholdt en regel om at skolen selv måtte velge mellom enten tegnmetode eller talemetode. Regelen gjaldt fra 1881 til 1951. Dette utgjorde ikke et eksplisitt forbud mot bruk av tegnspråk i undervisningen, men det er ingen tvil om at norsk tegnspråk ble degradert. Forbud ble effekten i praksis. Dette førte til langvarig undertrykking av norsk tegnspråk som i generasjoner påvirket elevenes språklige selvtillit, deres identitet som døve og de mulighetene de hadde til å lære. I pakt med tidligere tiders disiplinering av barn på skolene har det også blitt brukt fysisk avstraffelse for å avlære barna det naturlige tegnspråket i undervisningen. Samtidig ble ikke barna hindret i å bruke norsk tegnspråk på skolens internat og utenom undervisningen, eller i enkelte håndverksfag. Tvert imot ble norsk tegnspråk overført fra eldre elever til yngre, og fra for eksempel håndverkslærere, husmor, vaktmestere. Døveskolene, med internatet der døve barn var samlet store deler av året, var norsk tegnspråks vugge, og ikke språkets grav, slik skolen i noen grad har vært for samiske språk. Utvalget vil understreke at det ble slik uten at den formelle opplæringen bidro til det.

Talemetoden, som besto i å terpe på uttale av ord og avlesing av munnbevegelser, var en mekanisk og slitsom etteraping av talespråket som tok verdifull tid fra formidling av kunnskapsstoff. Helt fram til 1960-tallet underviste lærere etter talemetoden, uten tegnspråk. Utvalget mener skolen på den måten lenge hindret døve barn i å få likeverdig utdanning. Med datidens blikk var likevel talemetoden knyttet til et prinsipp om å utnytte resthørsel hos elevene, slik at de lettere kunne utvikle skriftspråk og kommunikasjon med det hørende samfunnet. Bruk av tegnmetoden har vært basert på en anerkjennelse av at døves naturlige språk er visuelt-gestuelt. Det betyr likevel ikke at tilhengere av tegnmetoden på 1800-tallet nødvendigvis anerkjente at tegnspråk var lingvistisk likeverdig med talespråk. Tilhengere tok også delvis for gitt at døve skulle bli håndverkere, og det var bare en håndfull døve som tok examen artium før 1960-tallet. Det er samtidig viktig å være klar over at også den tidlige bruken av tegnspråk på døveskolen i Trondheim fikk kritikk for ikke å bidra godt nok til lese- og skriveferdigheter hos døve.

Døveundervisningen har altså vært preget av metodestrid. Også på 1800-tallet var det ulike syn på hvordan eller om undervisningen skulle differensieres ut fra tilgang på hørsel. Utvalget vil peke på at skolemyndighetene og staten som sådan har ansvar for den språkpolitikken som har fremmet talemetoden framfor bruk av tegnspråk i undervisningen. Utvalget mener videre at storsamfunnet på noen måter har erkjent og unnskyldt seg for behandlingen av døve og norsk tegnspråk. Arbeidet med språkloven har tvunget fram en eksplisitt anerkjennelse, som utvalget stiller seg bak:

«Fram til 1980-åra vart døve på døveskulane underviste utan bruk av teiknspråk; det var ikkje lov å bruke det. Hendene måtte haldast i ro eller på ryggen. Dei døve og høyrselshemma fekk høyre at teiknspråk ikkje hadde nokon verdi, og at norsk var språket dei måtte meistre. Døve og høyrselshemma gøymde seg for å snakke saman og kjende skam dersom dei bruka teiknspråk offentleg. Dette er ikkje ein del av historia vi er stolte over» (Prop. 108 L (2019–2020): 77).

Utvalget vil samtidig peke på at norsk tegnspråk ikke var forbudt i samfunnet. Det er først og fremst som undervisningsspråk at norsk tegnspråk har vært aktivt motarbeidet. Hundreåret fra 1880 til 1980 må likevel karakteriseres som en undertrykkingsperiode, der døvhet i seg selv har blitt stigmatisert på måter som den norske staten ikke har erkjent offentlig i tilstrekkelig grad.

Staten kan derimot ikke sies å ha vært en aktiv pådriver for den språkpolitikken som utvalget, i tråd med noen forskere, vil omtale som fornorsking av selve språket. Fornorskingen gikk ut på at utførelsen av tegnspråk ble underlagt norsk språks setningsbygning, og at nye tegn ble konstruert for å tilpasses norske begreper og uttrykk. Et slik konstruert tegnspråk fikk navnet «tegnspråknorsk». Gjennomgangen viser at politikken for tegnspråknorsk ble initiert og gjennomført av Norges Døveforbunds demokratiske organer, altså av døve selv. Utvalget mener at politikken med å utvikle tegnspråknorsk kan beskrives som et blindspor, fordi den ikke tok utgangpunkt i språkets egne ressurser, fordi den manglet kunnskap om språk generelt, og fordi målet var en språklig fornorsking som gjorde at norsk tegnspråks status snarere ble svekket enn styrket. Dette er med på å forklare hvorfor forskningen på og dokumentasjonen av norsk tegnspråk fikk en svak start sammenliknet med dokumentasjonen av for eksempel svensk tegnspråk. Det preger situasjonen også i dag.

Boks 1.1 Begrepsbruk

Døv kan både defineres som en kulturell identitet og som en medisinsk tilstand. Store norske leksikon definerer medisinsk døvhet slik: «Døvhet er total eller nesten total mangel på evnen til å høre. Døvhet kan være medfødt, oppstå i forbindelse med fødselen, eller oppstå senere i livet.» I tillegg til å ikke kunne høre, identifiserer mange døve seg med et fellesskap av andre døve. Mange døve har dessuten en ikke ubetydelig hørselsrest de kan utnytte til talespråklig kommunikasjon med bruk av hørselstekniske hjelpemidler.

I rapporten brukes begrepet døv om personer som har full tilgang til et gestuelt-visuelt språk, tegnspråk, men som har en nedsatt hørsel som gjør det vanskelig å tilegne seg talespråk på uanstrengt vis med eller uten bruk av hørselsteknologiske hjelpemidler.

Døvesamfunnet er et begrep som brukes i samfunnsfaglig litteratur. Det norske døvesamfunnet kjennetegnes ved å ha norsk tegnspråk som fremste kulturelle kjennetegn. Tegnspråklige hørende er del av døvesamfunnet, for eksempel som foreldre, søsken, venner eller som profesjonsutøvere. Døve orienterer seg ofte mot andre døve og tegnspråklige og opplever fellesskap med døve i andre land. I denne rapporten brukes likevel begrepet døvesamfunnet stort sett spesifikt om det norske døvesamfunnet i en nasjonal kontekst. Det norske døvesamfunnet er slik sett en nasjonal, sosiokulturell minoritetsgruppe med norsk tegnspråk som kulturbærer. Døvesamfunnet er samtidig ganske lite, noe som gjør at nettverkene av tegnspråklige kan være relativt tette. Disse forbindelsene kan forsterke følelsen av å tilhøre et språklig og kulturelt fellesskap, selv om det kan være et stort mangfold og variasjon i de individuelle erfaringene og levemåtene.

Med tegnspråklig menes personer som identifiserer seg med eller kan ett eller flere tegnspråk, eller som er funksjonelt tegnspråklige. Dette er personer som både forstår og kan gjøre seg godt forstått på ett eller flere tegnspråk som første- eller andrespråk. De aller fleste tegnspråklige kan også ett eller flere tale- og skriftspråk. Mange tegnspråklige er hørende. En døv person blir ikke tegnspråklig uten å ha gått gjennom en språktilegnelsesprosess, tidlig eller sent i livet.

Hørende er ikke et ord hørende bruker om seg selv. Hørende er et begrep som døve bruker om «de andre», de som ikke er døve. Hørende kjennetegnes også ved at de fleste av dem ikke er tegnspråklige, eller at de ikke har kjennskap til døve. Døvblitte, altså de som har hørt, men som er blitt døve sent eller i voksen alder, er ikke alltid definert som døve av døvesamfunnet selv. De kan oppfattes som «hørende som ikke kan høre». Fra et døvekulturelt perspektiv betyr ikke «hørende» at noen har hørsel i medisinsk forstand, men at hørende har holdninger og erfaringer, basert på hørsel, som døve ikke har. Disse erfaringene tar hørsel som en selvfølge.

Språkdeprivasjon er definert som mangel på tilgang til fullverdig språk. Døve barn som ikke får lære tegnspråk, kan risikere å ikke få tilgang til språk i en tidlig fase av livet (Glickmann og Hall 2019). Manglende tilgang til språk kan føre til kognitive utfordringer og psykiske problemer. Glickman og Hall beskriver en nær sammenheng mellom manglende tilegnelse av tegnspråk hos døve småbarn i USA og psykiske helseplager. Språkdeprivasjon er ikke et mye brukt begrep i kliniske studier i Norge. Men det er også norske studier som påpeker sammenhenger mellom dårlig psykisk helse og adferdsproblemer hos hørselshemmede og døve barn med dårlig språkutvikling.

Uttrykket tilgang til språk forstås i utredningen på to måter. Tilgang er for det første brukt i betydningen å sikre adgang til selve språket. Slik tilgang handler om å ha mulighet til å lære, utvikle og bruke språket. Tilgang til tolketjenester sikrer imidlertid også bruk av norsk tegnspråk, men på en indirekte måte, fordi språkbrukeren ikke trenger å gå over til et annet språk i møte med offentlige tjenester, i arbeid eller fritid så lenge tolken er til stede.

Da Stortinget på 1980-tallet begynte å omtale norsk tegnspråk som døves eget språk, var det gått rundt 20 år siden de første språkvitenskapelige arbeidene hadde vist at tegnspråkene var lingvistisk fullverdige. Og da forskerne begynte å interessere seg for norsk tegnspråk på 1980-tallet, tok det ikke lang tid før myndighetene erkjente at døve var tospråklige, og at norsk tegnspråk var døves språk. Fra 1980-tallet kom norsk tegnspråk mer og mer i bruk i skolen. Utvalget vil peke på at den samlede innsatsen norske myndigheter la ned for å støtte innføringen av norsk tegnspråk som opplæringsspråk etter L97, var stor og et markant brudd med tidligere politikk.

Abnormskoleloven gjorde det mulig å straffe foreldre med bøter dersom de ikke sendte barna på skole. De hadde ikke noe annet valg enn å sende sju–åtte-åringer på skole langt hjemmefra. Med dagens øyne er dette et sterkt inngrep i foreldrenes rettigheter og barns liv. At barna ble sendt hjemmefra har medført både sorg, savn og smerte for barn og foreldre. Men barna fikk et språk, en utdanning og et sosialt miljø som også la grunnlag for livslange vennskap.

1.6 Tegnspråkpolitikk i flere sektorer

Norsk tegnspråk eksisterer ikke i et vakuum, der språkpolitiske og språkfaglige vurderinger klart kan skilles fra den hverdagen og de levekårene som døve og tegnspråklige opplever i det daglige. En samordnet politikk på tegnspråkfeltet er nødvendig for å sikre at så mange som råd kan delta i samfunnet på like vilkår, men også for å styrke en sårbar del av den språklige kulturarven. For å bidra til det må tegnspråklige hørselshemmede og døve ha tilgang til likeverdig opplæring og få samme likeverdige tjenester som resten av befolkningen. Tilgang til norsk tegnspråk i møte med tjenestene styrker tilgangen til likeverdige tjenester.

Fram til nyere tid, også etter at hørselshemmede og døve fikk rett til opplæring i og på tegnspråk, har tegnspråkundervisning blitt definert som en del av spesialundervisningen. Dette sto seg etter hvert ikke så godt da språkvitenskapen utover andre halvdel av 1900-tallet dokumenterte at tegnspråkene som brukes av hørselshemmede og døve verden over er genuine språk i lingvistisk forstand, på samme måte som talte språk. Det vitenskapelige utgangpunktet får flere implikasjoner, blant annet at tilegnelse av tegnspråk har samme gunstige effekt for barns kognitive utvikling som tilegnelse av talespråk, og at tegnspråkene er viktige kulturbærere og har samme egenverdi som talte språk har, slik det også uttrykkes i språkloven.

Utvalget mener at det ikke er formålstjenlig å se døve enten bare som personer med nedsatt funksjonsevne eller bare som en minoritetsspråklig gruppe. Begge perspektiver blir for snevre alene. De må dessuten vektlegges ulikt i ulike kontekster. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 30 nr. 4 har språkpolitiske implikasjoner for norsk tegnspråk: Personer med nedsatt funksjonsevne har på lik linje med andre rett til anerkjennelse av og støtte til sin spesielle kulturelle og språklige identitet, herunder tegnspråk og døvekultur. Utvalgets syn er at en utredning om norsk tegnspråk må kombinere et språkpolitisk perspektiv med forhold som handler om at døve, som personer med funksjonsnedsettelser, møter barrierer i samfunnet.

Formålsparagrafen i språkloven innebærer at fremming og styrking av norsk tegnspråk skal utøves i de ulike sektorene som del av det samfunnsoppdraget den enkelte sektoren har. Språkloven stiller, slik utvalget ser det, krav om at språkpolitikk skal koples på eksisterende sektorpolitiske mål på relevant vis, ikke legges utenpå eller ved siden av. De ulike sektorene må videre sies å ha ulik relevans for fremming av norsk tegnspråk. I tråd med dette peker utvalget på tre sentrale sektorer: opplæringssektoren, helse- og omsorgssektoren og kultursektoren. Disse tre sektorene spiller en nøkkelrolle for tilgang til norsk tegnspråk fordi de har virkemidler som er avgjørende for å lære, bruke og møte norsk tegnspråk på måter som sikrer at tegnspråklige opplever et likeverdig tjeneste- og kulturtilbud fra det offentlige. Kunnskaps- og opplæringssektoren sitter på de viktigste virkemidlene som gjør det mulig å tilegne seg norsk tegnspråk. Her ligger det som i praksis er den viktigste språkloven for barn og unge, nemlig opplæringsloven. I tillegg har sektoren ansvar for å sikre pedagogiske utdanninger, skoleforskning og språkvitenskapelige miljøer. I helse- og omsorgssektoren skal døve sikres helse- og omsorgstjenester, som må gis på tegnspråk for å sikre trygg diagnostisering, behandling og oppfølging. Siden norsk tegnspråk er en del av norsk kulturarv, har kultursektoren viktige virkemidler for å styrke arenaer for bruk av tegnspråk (museumsformidling, teater, film, media) og for dokumentasjon av norsk tegnspråk og døvekultur.

I opplæringssektoren er det et mål om at alle elever skal ha mulighet til å realisere potensialet sitt i en inkluderende skole. Hørselshemmede og døve elever i skolen må først og fremst ivaretas som individer som har behov for å lære både norsk (og andre talte språk) skriftlig og muntlig, og norsk tegnspråk. Målet med å fremme norsk tegnspråk som opplæringsspråk i skolen må være å sikre den enkelte eleven muligheter til personlig og kognitiv utvikling, noe som gir muligheter for å delta i samfunnet på like vilkår.

Utvalget mener at offentlige tjenesteytere er språklige institusjoner i seg selv, og at språk ikke kan tenkes adskilt fra en tjeneste. Det er utvalgets klare utgangspunkt at staten ikke kan nå sine ulike politiske mål uten å etterleve språklovens krav om å fremme tegnspråk. For å nå de språkpolitiske målene må de formuleres på en måte som samsvarer med de sektorspesifikke målene i hver sektor. Dette er avgjørende for at språkpolitikken skal fungere sektorovergripende, slik språkloven forutsetter. I praksis betyr det at de språkpolitiske tiltakene som utvalget foreslår innenfor helse- og omsorgssektoren, samtidig må fremme eller styrke helsepolitiske mål. De språklige tiltakene og perspektivene som løftes for opplæringssektoren, må samtidig være med på å fremme sentrale opplæringsmål. I kulturpolitikken er utvalgets forslag til å fremme norsk tegnspråk sammenfallende med å tilby et bredt kulturtilbud og sikre viktig kulturarv.

1.7 Utvalgets hovedanbefalinger

Utvalgets overordnede vurdering er at norsk tegnspråk er under press, og at det kreves et krafttak for å styrke språket, der alle tilgjengelige ressurser må tas i bruk og ses i sammenheng. Samtidig er det et dilemma at det ikke er mulig å sette i gang mange tiltak samtidig, fordi det vil oppstå rift om den samme kompetansen til flere tiltak. At tallet på tegnspråklige elever som avslutter videregående skole med generell studiekompetanse er svært lavt, kan bety at det kan være få tegnspråklige med spesialkompetanse «på vei» inn i de ulike sektorene.

Utvalget foreslår seks løft for å verne og fremme norsk tegnspråk, og i disse inngår til sammen 65 tiltak. Hvert enkelt tiltak er plassert under et konkret løft, men mange tiltak kan høre hjemme under flere løft samtidig. En kapittelvis liste over alle tiltak er presentert i kapittel 22, tabell 22.1.

1.7.1 Løft 1: Tegnspråklige arenaer

Utvalget foreslår å styrke tilgangen til tegnspråklige miljøer og arenaer ved å legge til rette for at flere barn i barnehagen og i skolen får være del av et utviklende og sosialt miljø med andre tegnspråklige, samtidig som utvalget understreker at tilgang til tegnspråklige arenaer er viktig i alle livets faser. Tilgang til inkluderende tegnspråklige miljøer er også viktig for nye språkbrukere, for eksempel foreldre til døve barn og nyankomne innvandrere som skal lære norsk tegnspråk. Utvalget vil understreke betydningen av språksamfunnet og sivilsamfunnet i arbeidet med å skape gode språkarenaer. Utvalget foreslår også innsats for å samle og styrke tegnspråklige kompetansemiljøer, for eksempel i skolen og innen forskning.

Et viktig tiltak som inngår i dette løftet, er forslaget som gjelder organisering av tegnspråklig opplæring i grunnskolen. Utvalget foreslår en primær og en sekundær strategi.

Utvalgets anbefalte hovedstrategi er at hørselshemmede elever gis en rett til å få opplæringen både «i og på» tegnspråk på enten en landsdekkende eller i en av tre regionale knutepunktskoler. Bostedskommunen skal ikke lenger måtte tilby tegnspråkopplæring «på» tegnspråk. Kommunen vil bare ha plikt til å gi opplæring «i» norsk tegnspråk. Dette anbefaler utvalget for å sikre elevene opplæring i tegnspråklige miljøer. Samtidig må kvaliteten i opplæringen styrkes med flere og samtidige tiltak.

Utvalgets sekundære strategi er å beholde dagens organisering og rett til opplæring «i og på» tegnspråk i bostedskommunen, og at elever får en rett til opplæring «i og på» tegnspråk i på landsdekkende skole eller i en annen kommune enn bostedskommunen. Også i denne strategien settes det inn flere og samtidige tiltak for å styrke kvaliteten i opplæringen, og elever gis rett til å få opplæring i en annen kommune enn bostedskommunen. Det øker sannsynligheten for at flere elever kan få tilgang til et tegnspråklig miljø, og at færre elever trenger å bli den eneste eleven ved skolen som får opplæring i og på tegnspråk.

I begge strategiene foreslår utvalget at staten tar ansvaret for å opprette og drifte både deltids- og heltids botilbud for elever, og at skoletilbudene lokaliseres sammen med andre viktige tjenestetilbud til tegnspråklige elever. Utvalget mener at det ikke er realistisk å sikre likeverdig opplæring for hørselshemmede og døve tegnspråklige elever uten at elevene samles, og at det er flere å bruke tegnspråk med, både i og utenfor klasserommet.

Under løft 1 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • Norge må ta initiativ til en tilleggsprotokoll til minoritetsspråkpakten (kap. 9)

  • Gi kommunale tegnspråklige grunnskoletilbud regional eller landsdekkende funksjon (kap. 13)

  • Grunnskoleopplæring «i og på» tegnspråk skal gis bare på knutepunktskoler (strategi 1, kap. 13)

  • Grunnskoleopplæring «i og på» tegnspråk skal gis av alle kommuner og på én knutepunktskole (strategi 2, kap. 13)

  • Gi rett til opplæring «i og på» tegnspråk i en annen kommune (strategi 2, kap. 13)

  • Opprette heltids og deltids botilbud (kap. 13)

  • Plikt til å tilby en del av grunnskoleopplæringen i et tegnspråklig miljø (kap. 15)

  • Teater Manu må styrkes som språk- og inkluderingsarena (kap. 21)

  • Utvide NRK Tegnspråk med en nyhetsredaksjon (kap. 21)

  • Vurdere om mediestøtteregelverket fremmer tegnspråk (kap. 21)

  • Legge til rette for at sivilsamfunnet styrker sin tillitsbyggende kraft (kap. 21)

1.7.2 Løft 2: Tidlig tilgang til tegnspråk

Utvalget foreslår innsats for å sikre at barn får tilgang til norsk tegnspråk så tidlig som mulig etter at et hørselstap er avdekket. Foreldre må bli i stand til å ta informerte valg om tegnspråk og de fordelene tegnspråk kan gi, for at barn skal utvikle begreper, oppmerksomhet, samhandling, og for å stimulere barnas sosiale og kognitive utvikling.

Under løft 2 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • Tilby informasjon om tegnspråk tidlig (kap. 11)

  • Helhetlig vurdere alle tidlige tjenester (kap. 11)

  • Tegnspråktilbud må iverksettes raskt (kap. 11)

  • Sertifisere morsmålsmodeller (kap. 11)

  • Lovfeste rett til å få dekket reiseutgifter til «Se mitt språk» (kap. 11)

  • Gi rett til å gå i barnehage i en annen kommune (kap. 12)

  • Gi barn av døve og søsken til døve rett til tegnspråkopplæring (kap. 13)

  • Døve asylsøkere må få bo i samme mottak (kap. 18)

  • Døve flyktninger må bosettes nær tegnspråklige arenaer (kap. 18)

1.7.3 Løft 3: Styrke kvaliteten i opplæringen

Utvalget foreslår en rekke tiltak for å styrke kvaliteten i opplæringsløpet og gi likeverdig opplæring, fra barnehage til videregående opplæring, for å bedre elevenes språkutvikling, trivsel og skoleresultater. Det skal bidra til at disse elevene gis de samme mulighetene som andre barn.

Under løft 3 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • Utvikle støttemateriell om tegnspråk i barnehagen (kap. 12)

  • Sette i gang språkprosjekter i barnehager (kap. 12)

  • Videreutvikle kartleggingsverktøy for barnehagen (kap. 12)

  • Samlokalisere knutepunktskoler og relevante statlige tjenester (kap. 13)

  • Evaluere deltidstilbudet til tegnspråklige elever (kap. 13)

  • Analysere skolenes forståelse av læreplanene (kap. 14)

  • Øke produksjonen av tegnspråklige læremidler (kap. 14)

  • Utvikle retningslinjer for tospråklig opplæring (kap. 14)

  • Utvikle kartleggingsverktøy for tegnspråklige elever (kap. 14)

  • Gi rett til sakkyndig vurdering før vedtak om tegnspråkopplæring (kap. 15)

1.7.4 Løft 4: Kompetanseheving

Utvalget foreslår et løft for å heve kompetansen i norsk tegnspråk. Alle språkstyrkingstiltakene som denne utredningen anbefaler, er avhengig av kompetanse i tegnspråk, ofte i kombinasjon med høyere utdanning. Manglende kompetanse kan ikke ses atskilt fra hvilket rekrutteringsgrunnlag det finnes blant hørselshemmede og døve selv. Dette rekrutteringsgrunnlaget er i dag lite. Dersom alle kompetanseressurser settes inn for å gjennomføre ett tiltak ett sted, vil det påvirke gjennomføringen av andre tiltak. Derfor må mange av tiltakene prioriteres strengt og grunnleggende, trappes opp over tid, og i tillegg baseres både på førstespråklig og andrespråklig tegnspråkkompetanse. Maksimal utnytting av fagressurser krever at språk- og fagkunnskap samles i miljøer. Studenter som skal rekrutteres til miljøer, skal ha et sted å praktisere og samtidig få brukt sin særegne kompetanse.

Under løft 4 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • Lage retningslinjer for tegnspråklige ferdigheter hos barnehagelærere og lærere (kap. 12)

  • Kartlegge behovet for studietilbud på tegnspråk (kap. 16)

  • Etablere eller tilrettelegge flere studietilbud på tegnspråk (kap. 16)

  • Utvikle vurderingssystemer for norsk tegnspråk som andrespråk (kap. 16)

  • Etablere deltidsstudium i tegnspråk på grunnleggende nivå (kap. 16)

  • Ettergi av studielån for lærere og barnehagelærere i tegnspråk (kap. 16)

  • Sette i gang kompetansehevende tiltak og informasjonstiltak for helsepersonell (kap. 17)

  • Etablere tilbud for å spesialisere tegnspråktolker (kap. 20)

  • Opprette en praktikantordning i NRK (kap. 21)

1.7.5 Løft 5: Likeverdige tjenester

Utvalget foreslår å styrke innsatsen for at tegnspråklige flest skal kunne delta i samfunnet på like vilkår. Da må tegnspråklige ha tilgang til likeverdige tjenester. Tilgang til norsk tegnspråk i møte med tjenestene, styrker tilgangen til likeverdige tjenester.

Under løft 5 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • CRPD må følges opp med oppmerksomhet på norsk tegnspråk (kap. 9)

  • Utarbeide en oversikt over regelverk med relevans for norsk tegnspråk (kap. 10)

  • Lovfeste rett til tegnspråktolk (kap. 15)

  • Sette i gang informasjonstiltak for å rekruttere tegnspråklige til høyere utdanning (kap. 16)

  • Opprette videreutdanning for ansatte i helse- og velferdssektoren (kap. 16)

  • Gjøre universiteter og høyskoler mer tilgjengelige for tegnspråklige (kap. 16)

  • Etablere tegnspråklige tolketjenester ved store sykehus (kap. 17)

  • Etablere lavterskel psykisk helsetilbud på tegnspråk (kap. 17)

  • Etablere medisinsk nødtjeneste på tegnspråk (kap. 17)

  • Legge til rette for likepersonsarbeid på tegnspråk (kap. 17)

  • Styrke helseinformasjon på tegnspråk (kap. 17)

  • Øke tilgangen til tolking til og fra andre tegnspråk (kap. 18)

  • Tegnspråk må synliggjøres i diskrimineringsregelverket (kap. 19)

  • Arrangementstolking må prioriteres (kap. 19)

  • Informasjon om tegnspråk og tegnspråklige må styrkes for å motarbeide diskriminering (kap. 19)

  • Utrede oppføring av døve tolker i Nasjonalt tolkeregister (kap. 20)

  • Tegnspråklige informasjonsvideoer må tilbys systematisk på museer (kap. 21)

  • NRK-plakaten må fastslå ansvar for norsk tegnspråk (kap. 21)

1.7.6 Løft 6: Forskning og dokumentasjon

Utvalget vil understreke behovet for mer forskning og dokumentasjon og foreslår å opprette et nasjonalt senter for tegnspråk i opplæringen. Det bør ha ekspertise på tospråklighet mellom norsk tegnspråk og norsk. Ansvaret kan plasseres hos en institusjon som forsker på barnehage og skole generelt, eller hos en av institusjonene som allerede driver med noe forskning på tegnspråk. Forskere fra andre miljøer kan inngå i senteret uten å være lokalisert der.

Utvalget foreslår at norsk tegnspråk må dokumenteres bedre. Dette vil styrke språkets formelle status og legge grunnlaget for å utvikle terminologi i norsk tegnspråk, samtidig som fagspråket også utvikles. På lang sikt må de språkvitenskapelige miljøene som jobber for å dokumentere norsk tegnspråk, styrkes. Det må også forskes på tegnspråk i bruk og tilgang til tegnspråk på ulike arenaer.

Under løft 6 foreslår utvalget følgende tiltak:

  • Etablere et nasjonalt senter for tegnspråk i opplæringen (kap. 14)

  • Bedre statistikken om tegnspråklige tjenester (kap. 14)

  • Styrke forskningen på tegnspråkliges møte med helse- og omsorgstjenester (kap. 17)

  • Evaluere tilbudene til nyankomne døve (kap. 18)

  • Diskriminering av tegnspråklige må følges med på (kap. 19)

  • Tolketjenestens statistikk må forbedres (kap. 20)

  • Innsamlet arkivmateriale må gjøres digitalt tilgjengelig (kap. 21)

  • Øke den språkvitenskapelige innsatsen for norsk tegnspråk (kap. 21)

2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

2.1 Oppnevning og mandat

Tegnspråkutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 13. august 2021.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

De fleste døve, som er potensielle tegnspråkbrukere, fødes inn i familier som ikke bruker tegnspråk. Da er det det særlig viktig at det offentlige sikrer tilgangen til språket. Å utvikle språk og en språklig identitet er en menneskerett og et viktig utgangspunkt for en aktiv, norsk språkpolitikk.
Med utgangspunkt i formålet med språkloven er hovedoppdraget til utvalget å foreslå hvordan tilgangen til tegnspråk kan økes i relevante sektorer, uten at det dermed gis en heldekkende gjennomgang av levekårene til døve. Dette skal gi grunnlag for en fornyet tegnspråkpolitikk i tråd med språkloven. I arbeidet bør utvalget:
  • gjennomgå lovverk, ordninger og tiltak som i ulike sektorer omfatter norsk tegnspråk.

  • sammenfatte tilgjengelig kunnskap om hvordan ulike regelverk som gir rettigheter til tegnspråkbrukere, blir etterlevd.

  • hente inn ny kunnskap om hva som er hovedutfordringene når det gjelder tilgang til tegnspråk.

  • hente inn dokumentasjon på hvordan disse utfordringene virker inn på ulike områder i livet.

  • levere en språkvitenskapelig beskrivelse av norsk tegnspråk, som utfyller § 7 i språkloven, der norsk tegnspråk blir anerkjent som et fullgodt språk.

  • identifisere behov for dokumentasjon av norsk tegnspråk, som vil styrke forsking på språket og fremme bruken av det.

  • se til virkemiddelapparatet i andre land.

  • gi en vurdering av holdninger til døve og politikk som har vært døve og tegnspråkbrukere til del.

  • foreslå relevante tiltak og ordninger som kan styrke tilgangen til tegnspråk.

  • foreslå relevante perspektiv og strategisk innsats, som vil være egnet til å skape tillit mellom døvesamfunnet og storsamfunnet.

  • legge til rette for innspill til og offentlig debatt om utredningen.

Utvalget skal holde seg orientert om relevant regelverksarbeid i regi av andre departement enn Kulturdepartementet. Arbeidet skal ikke være en bred levekårsundersøkelse på vegne av døve og tegnspråkbrukere. Utvalget må avgrense tydelig hva som utgjør en språkpolitisk dimensjon i ulik sektorpolitikk, og hva en kan oppnå med dette. De skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslag til tiltak og ordninger. Minst ett av tiltakene som foreslås, skal baseres på uendret ressursbruk. Frist for å levere rapport er 1. juni 2023. Utvalgets sekretariat skal ligge i Kulturdepartementet.

2.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

  • Hilde Haualand, professor, Oslo (leder)

  • Joseph Murray, professor, Ål

  • Torill Ringsø, ph.d.-stipendiat og universitetslektor, Trondheim

  • Brita Fladvad Nielsen, førsteamanuensis, Malvik

  • Arnstein Overøye, lærer, Klepp

  • Sissel Gjøen, pensjonist, Nordre Follo

  • Hilde Sollid, professor, Tromsø

  • Rune Anda, pensjonist, Bergen

  • Jon Christian Fløysvik Nordrum, førsteamanuensis, Drammen

  • Camilla Høiberg, administrasjonsdirektør, Oslo

Utvalgets sekretariat har bestått av sekretariatsleder Marie Seland, seniorrådgiver Sigfrid Tvitekkja og seniorrådgiver Kjetil Aasen.

Utvalget har hatt fem faste tegnspråktolker knyttet til seg. De fem tolkene har vært Mariann Eidberg (koordinerende tolk), Camilla Jin Berg, Agate Drivvold, Kristin Øhrn Taylor-Øvregaard og Lisa Ødemotland.

2.2.1 Utvalgets sammensetning – styrker og dilemmaer

Utvalget har vært sammensatt med bred representasjon av personer med bakgrunn fra eller tilknytning til døvesamfunnet og tegnspråkmiljøet. Seks av utvalgets ti medlemmer er døve tegnspråklige. Bare to av medlemmene er uten forutgående tilknytning til døvesamfunnet. En slik sammensetning er en styrke, men det fører også med seg noen dilemmaer. Det er viktig å dele refleksjoner om dette, for å bidra til åpenhet om arbeidet.

På den ene siden har flertallet av medlemmene i utvalget både «skoen på» og en viss egeninteresse av de tiltakene som utvalget foreslår. Sammensetningen gir legitimitet ved at utfordringene tegnspråklige møter i livet, er beskrevet med utgangspunkt i deres livserfaringer. Hvis ikke en stor del av utvalget selv hadde slike erfaringer, kunne det ha skapt uheldig usikkerhet rundt forankringen av utredningen. På den andre siden har utvalget de samme forventninger og krav til seg som ethvert utvalg. Det er derfor særlig viktig for utvalget at det kunnskapsgrunnlaget som utredningen bygger på, så langt som mulig er aktuelt, bredt og oppdatert.

Det norske døvesamfunnet og det tegnspråklige mindretallet i Norge utgjør en liten gruppe. Derfor er det forventet og naturlig at nettverkene mellom tegnspråklige er tette. Det ville trolig være umulig å sette sammen et utvalg med bred representasjon av tegnspråklige med relevant faglig bakgrunn og erfaring der det ikke finnes personer som har private eller profesjonelle relasjoner seg imellom. Tette bånd kan i seg selv ikke være et hinder for døve tegnspråkliges deltakelse i et utvalgsarbeid som gjelder deres eget språk. Tegnspråkutvalget har hatt en personsammensetning med private og profesjonelle relasjoner mellom flere medlemmer, og mellom medlemmer og personer som representerer aktører som utvalget har vært i kontakt med. Flere av medlemmene har også nåværende eller tidligere tilknytninger til aktørene, blant annet gjennom ansettelsesforhold og verv. I tillegg har også representanter for aktørene utvalget har hatt kontakt med, personlige og profesjonelle relasjoner seg imellom. Dette har nødvendigvis påvirket arbeidet. Det har trolig skilt dette utvalgets arbeid fra arbeidet i mange andre offentlige utvalg, og det har krevd særlig bevissthet hos hver enkelt rundt dilemmaer som kan oppstå. Det innebærer også at utvalget i møte med aktører utenfor døvesamfunnet kan ha blitt oppfattet som representant for døvesamfunnet mer enn som et uavhengig utvalg.

Alle involverte i utvalgsarbeidet har vært nødt til å utfordre sine egne forhåndsantakelser. På den ene siden har utvalgsmedlemmene med tilknytning til døvesamfunnet vært nødt til å se på seg selv og tegnspråket med et utenfra-blikk. På den andre siden har utvalgsmedlemmene uten en slik tilknytning måttet ta et perspektiv som er nytt for dem.

Arbeidet har foregått på to språk, norsk tegnspråk og norsk. Alle utvalgsmøtene og mange møter ellers der utvalgsmedlemmer og sekretariat har deltatt, har vært tolket mellom norsk og norsk tegnspråk. I slike møter mellom tegnspråklige og ikke-tegnspråklige får alle erfaring med tolkemediert kommunikasjon. Dette er noe tegnspråklige har mye erfaring med fra før. I et arbeid som dette har alle involverte fått en felles erfaring av å både bli tolket og tolket for, der ingen har vært overordnet eller underordnet de andre, men likeverdige deltakere. Utvalget erkjenner at bruk av tolk har gitt reelle og merkbare kommunikasjonsutfordringer underveis. Samtidig har uklarhetene knyttet til tolkingen gitt rom for utdyping av påstander og oppklaring av misforståelser som ellers kanskje ikke ville blitt avdekket.

2.3 Utvalgets arbeid

2.3.1 Utvalgets arbeidsform

Utvalget har hatt 14 utvalgsmøter siden arbeidet startet i september 2021. Tolv av disse har vært dagsmøter. To av møtene har vært todagersmøter. Av alle møtene ble to gjennomført digitalt. Tre av møtene har vært kombinert med institusjonsbesøk. Ett møte ble kombinert med besøk til Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede i Oslo, ett med besøk til forskjellige institusjoner i Trondheim, og ett med besøk til Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Disse besøkene er omtalt særskilt nedenfor. De øvrige møtene har vært holdt i Oslo.

Følgende instanser, fagpersoner, forskere og andre ressurspersoner har vært invitert til utvalgets møter og holdt innledninger:

  • Språkrådet ved Åse Wetås, direktør: «Behov for dokumentasjon av norsk tegnspråk» og Sonja Myhre Holten, seniorrådgiver: «Prosjektbeskrivelse: ‘Kartlegging av helsestasjonenes rolle i rådgivning til foreldre med døve barn’»

  • Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH), Oslo universitetssykehus ved Hege Saltnes, seksjonsleder, Audun Brunes, forsker og psykologspesialist, og Beate Øhre, forsker og psykologspesialist: «Psykisk helse og hørselstap: En undersøkelse blant medlemmer av Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund»

  • Johan Hjulstad, førsteamanuensis, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet: «Dagens situasjonen for hørselshemmede i skoler»

  • Statped ved Aina Therese Fossum, leder for fagavdeling tegnspråk i Oslo, Siv Hillesøy, FoU-rådgiver, og Mette Eid Løvås, leder for SLOT (Læringsressurser og teknologiutvikling): «Om Statpeds oppgaver og rolle, tilbudet til barn og foreldre, læringsressurser og forskning og utvikling»

  • Norges Døveforbund (NDF) ved Petter Noddeland, generalsekretær, og Elisabeth Frantzen Holte, konstituert generalsekretær: «Døveforbundets arbeid og rolle, med særlig vekt på den språkpolitiske innsatsen»

  • Norges Døveforbunds Ungdom (NDFU) ved Marte Kvinnegard, nestleder, og Lasse Skjerset Furnes, ungdomskonsulent: «Unge døve, tegnspråklige arenaer og tospråklighet»

  • Rikshospitalet ved Leif Runar Opheim, overlege og seksjonsleder ved CI-enheten, og Åsrun Edvardsen Valberg, audiopedagog: «CI-enheten ved Rikshospitalet. Oppdrag og oppfølging av barn med cochleaimplantat i alderen 0–3 år»

  • Marita Løkken, universitetslektor, Seksjon for tegnspråk og tolking, Institutt for språk og litteratur, NTNU: «Tegnspråkliges møte med helsetjenestene. Hva vet vi?»

  • Barneombudet ved Silje Steinardotter Hasle, seniorrådgiver: «Barnekonvensjonens betydning for tegnspråklige barn»

  • Språkrådet ved Sonja Myhre Holten, seniorrådgiver, og Knut E. Karlsen, seniorrådgiver: «Dokumentasjon av norsk tegnspråk»

  • Specialpedagogiska skolmyndigheten (SPSM) ved Per Ekström, verksamhetsområdeschef, og Lina Jerpö, tvåspråkighetssamordnare: «Den statliga specialskolan i Sverige. Tvåspråkig undervisning i teckenspråkig miljö»

  • Johanna Mesch, professor, Insitutionen för lingvistik, Stockholms universitet: «Svenskt teckenspråk. Forskning, språkdokumentation och undervisning»

  • Dansk Sprognævn ved Janne Boye Niemelä, vitenskapelig medarbeider: Innledning om dansk tegnspråks nåværende stilling og språkdokumentasjon

  • Rolf Piene Halvorsen, forsker, Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH), Oslo universitetssykehus: «Hva er norsk tegnspråk?»

  • Statped ved Annemarie Bechmann Hansen, direktør: «Omstilling og ny organisering i Statped», Berit Fulsaas, avdelingsleder hørsel, divisjon barnehage: «Tidlig innsats», Bente Prøybo, rådgiver, avdeling hørsel, divisjon barnetrinn: «Rådgivning og tospråklighet» og Jenny Karlsson, avdeling tegnspråkopplæring 0–9 år: «Erfaringer som språkmodell i møte med brukere»

  • Hørselshemmede barns organisasjon (HHBO) ved Monica Thorsen, mor og styremedlem, og Guro Gullin Kjellsen, mor og styremedlem: Innledning om foreldres erfaringer og språkvalg

  • Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) ved Hans Petter Østreng, far og medlem av foreldre- og barnutvalget: «Norsk som morsmål»

  • NRK ved Ola Harder Fredriksen, redaksjonsleder i NRK Tegnspråk, og Siri Antonsen, tilgjengelighetssjef i NRK: «NRKs tegnspråk- og tolketilbud»

  • Døves Media ved Paal Richard Peterson, daglig leder: «Døves Media. I dag og i morgen»

  • Supervisuell ved Finn Arild Thordarson, daglig leder: «Supervisuell. I dag og i morgen»

  • Oslo Economics ved Ingrid Gaarder Harsheim, Senior Economist, og Magne Krogstad Asphjell, partner: «Kartlegging av støtteapparatets veiledning av foreldre om døve barns språkutvikling og tilgang til tegnspråk»

Utvalgsmedlemmer har også bidratt med innledninger til utvalgsmøtene.

Besøk hos Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede i Oslo

Utvalget besøkte skolen i forbindelse med et utvalgsmøte. Utvalget fikk en orientering om tilbudet ved Vetland skole ved rektor Toini Rysstad, assisterende rektor Siv Fosshaug og undervisningsinspektør Ingvild Hodne Titlestad. Orienteringen dreide seg om organiseringen av tilbudet og opplæringen i og på tegnspråk, målsettinger og verdigrunnlag, elevgruppen, skolen som tegnspråklig arena, utfordringer og forventinger fra foreldre, og om Vetland som universitetsskole i samarbeid med OsloMet. Utvalget fikk i mindre grupper observere undervisning på 1., 6. og 9. trinn.

Besøk i Trondheim

Ett av utvalgets møter var i sin helhet satt av til besøk til relevante aktører i Trondheim:

Huseby skole og Kolstad barnehage – A.C. Møller tegnspråksenter: Utvalget fikk presentert skolens opplæringstilbud for tegnspråklige elever, og tegnspråkopplæring for lærere, og tilbud til søsken til døve barn og barn av døve foreldre. Videre fikk utvalget presentert det tegnspråklige tilbudet ved Kolstad barnehage. Utvalget møtte rektor Inger Sagen Hasselø, avdelingsleder Elin Skjønberg, lektor Charlotte Helene Agerup og faglærer Kjetil Hestnes fra Huseby skole. Fra Kolstad barnehage møtte utvalget enhetsleder Elin Ødegård, audiopedagog Ellen Ravndal og barnehagelærer Ingrid Grønning By.

Statped midt: Utvalget fikk møte en gruppe med elever på ungdomstrinnet som deltok på Statpeds deltidstilbud, og en gruppe med foreldre som deltok på foreldrekurset «Se mitt språk». Fra Statped møtte utvalget avdelingsleder for fagavdeling tegnspråk Aina Therese Fossum og avdelingsdirektør landsdekkende faglig enhet Elisabet Dahle.

Trondheim kommune, Ressurssenter for syn og hørsel: Utvalget møtte avdelingsleder Nina Øyan, vernepleier Berit Emilie Sørnypan, førstekonsulent Anita Sellevåg og tolk Linda Røsvik fra ressurssenteret. Heidi Heggdal Nilsen deltok på vegne av Trondheim voksenopplæringssenter.

Norsk døvemuseum: Det ligger administrativt under Museene i Sør-Trøndelag, Sverresborg folkemuseum. Utvalget ble orientert om Norsk døvemuseum og visjonen for museet av Brynja Birgisdóttir, direktør ved Sverresborg folkemuseum. Utvalget møtte også Line Serine Strøm, leder for avdeling for kulturarvsforvaltning ved Museene i Sør-Trøndelag. Thomas Johannessen, vert og omviser, ga utvalget en omvisning på museet.

Besøk hos Ål folkehøyskole og kurssenter for døve

Ett av utvalgets møter ble holdt hos Ål folkehøyskole og kurssenter for døve i Hallingdal. Formålet med møtet var blant annet å bli kjent med Ål folkehøyskole og kurssenter for døve som tegnspråkarena. Rektor Ann Kristin Malmquist og avdelingslederne Agnes Stueflaten og Morten J. Lundahl holdt presentasjonen «Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. En unik arena for tegnspråk, døvekultur og mangfold».

Andre besøk med utvalgsmedlemmer

Ved tre anledninger har mindre grupper fra utvalget reist på institusjonsbesøk henholdsvis i Bergen, hos Stiftelsen Signo i Andebu og hos Lillestrøm kommune.

I Bergen ble det holdt møter med flere institusjoner og personer: Signo Konows senter (sykehjem for døve og døvblinde) ved daglig leder Rita Steckmest Sivertsen, tidligere daglig leder Kjell Moldestad, tegnspråklig sykepleier Marte Hove Haugen og veileder Hege Rykkje Jordalen; Bergen Døvesenter, der utvalget møtte seniorgruppen og ble orientert av daglig leder Martin Berhovde om Døvesenteret som tegnspråkarena; og Vadim Kimmelman, professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen, som orienterte om pågående forskningsprosjekter.

Besøket til Stiftelsen Signo i Andebu i Vestfold ble gjennomført sammen med utvalgsmedlemmer og sekretariatsmedarbeidere fra Likestillings- og mangfoldsutvalget.1 Stiftelsen Signo er en diakonal stiftelse innen Den norske kirke som gir tilbud til døve og døvblinde som har behov for tilrettelagte tilbud og tjenester i et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. Programmet for besøket omfattet en orientering om Signo som organisasjon, tjenesteleverandør og arbeidsgiver for tegnspråklige døve, ved generalsekretær Hege Farnes Hildrum; informasjon om Signo kompetansesenter og foreldrekurset «Se mitt språk» for Signos målgrupper og møte med foreldre som var på kurs, ved daglig leder Erik Sørensen og avdelingsleder Cecilie Horgen; besøk hos Signo grunn- og videregående skole, med særlig vekt på tilpassing av kommunikasjon som forutsetning for læring, møte med elever og lærere, ved rektor Anne Waal Søyland; omvisning i Tomaskirken, en «sansekirke» tilrettelagt for døvblinde, ved prest Marco Kanehl; og informasjon om arbeidsmarkedstiltaket Signo Grantoppen, orientering om arbeidsmarkedstiltak til Signos målgrupper og møte med en tiltaksdeltaker, ved daglig leder Heidi Nilsen Askjem.

Bakgrunnen for besøket hos Lillestrøm kommune var at kommunen planlegger å samle sitt tilbud for tegnspråklige og hørselshemmede elever ved en barnehage, en barneskole og en ungdomsskole like ved hverandre i Lillestrøm sentrum. I møtet presenterte kommunen bakgrunnen for sine beslutninger om ny organisering av tilbudet, og framtidig og nåværende tegnspråktilbud i barnehage og grunnskole. Fra Lillestrøm kommune deltok: avdelingssjef pedagogisk-psykologisk avdeling Kjersti Jørgensen, assisterende kommunalsjef skole Pål Kristensen, pedagogisk-psykologisk rådgiver hørsel Ida Noem Sexe, kommunalsjef barnehage Julie Størksen Hagesæther, assisterende kommunalsjef barnehage Borghild Smedsrud, assisterende barnehagestyrer Linn Rosmari Håkonsen, rektor Olav Martin Hauglid Øyen og rektor Heidi Borgersen Almlid.

Møter mellom sekretariatet og eksterne aktører

Sekretariatet har hatt en rekke møter med eksterne aktører. På enkelte av møtene har utvalgslederen eller enkeltmedlemmer av utvalget også deltatt. Møtene har vært med både organisasjoner, offentlige og private institusjoner, og enkeltpersoner i kraft av deres egen kompetanse og kunnskap. Enkelte institusjoner og personer har sekretariatet møtt flere ganger.

Sekretariatet har møtt følgende skoler: Nattland oppveksttun (Bergen), Nydalen videregående skole (Oslo) og Skullerud voksenopplæring (Oslo).

Sekretariatet har møtt følgende offentlige institusjoner: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Kunnskapsdepartementet, Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH), Sametinget, Språkrådet, Statped og Utdanningsdirektoratet.

Sekretariatet har møtt følgende organisasjoner: Hørselshemmede barns organisasjon (HHBO), Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og Norges Døveforbund (NDF).

Sekretariatet har møtt følgende enkeltpersoner: Martin Berhovde, siviløkonom og daglig leder for Bergen døvesenter; Nina Gram Garmann, professor ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet; Anna Sara Hexeberg Romøren, førsteamanuensis ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet; Johan Hjulstad, førsteamanuensis ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, OsloMet; Marita Løkken, universitetslektor ved Institutt for språk og litteratur, NTNU; Thorbjørn Johan Sander, tidligere redaktør for Døves Tidsskrift; Eva Simonsen, tidligere forsker hos Statped og professor II ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo og Arnfinn Muruvik Vonen, professor ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, OsloMet.

Utvalgets nettsted

Utvalget har hatt et eget nettsted der utvalget har vært kort presentert med mandatet og en oversikt over utvalgsmedlemmene og deres bakgrunn. Det har blitt lagt ut kortfattet informasjon om utvalgsmøtene etter hvert møte.

Det har vært mulig å sende innspill til utvalget via nettsiden eller direkte på e-post. Innspill fra organisasjoner, institusjoner og grupper av personer har blitt lagt ut offentlig. Innspill fra privatpersoner har blitt sammenfattet i anonymisert form, og sammenfatningen har blitt lagt ut på utvalgets nettsted. De fleste innspillene har vært skriftlige, men enkelte har vært gitt på norsk tegnspråk.

2.3.2 Kartlegginger utvalget har bestilt

Utvalget har bestilt følgende kartlegginger:

  • Hva er norsk tegnspråk?, en språkvitenskapelig beskrivelse av norsk tegnspråk ved Rolf Piene Halvorsen, ph.d. og forsker ved Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH).

    Halvorsen har gitt en språkvitenskapelig beskrivelse av norsk tegnspråk, for å oppfylle ett av kravene i mandatet til utvalget, og utfylle språkloven § 7, som anerkjenner norsk tegnspråk som et fullgodt språk. Oppdraget gikk ut på å beskrive både språktypologiske (sammenlikning av norsk tegnspråk med andre tegnspråk og med andre talte språk) og grammatiske sider ved språket beskrevet synkront (i et nåtidsperspektiv).

  • Kartlegging av støtteapparatets veiledning av foreldre om døve barns språkutvikling og tilgang til tegnspråk, Oslo Economics, rapport 2022-107.

    Oslo Economics har gjennomført en kartlegging av hvordan foreldre til hørselshemmede og døve barn opplever å bli møtt av sentrale aktører i helse- og opplæringssektoren, både på kommunalt og statlig nivå. Aktørenes holdninger til tegnspråk er undersøkt, og problemstillingene er belyst både fra støtteapparatets og foreldrenes side. Oslo Economics har brukt et todelt opplegg for informasjonsinnhenting; en spørreundersøkelse rettet mot foreldre og dybdeintervjuer med aktører i helse- og opplæringssektoren, samt foreldrerepresentanter. Analysen bygger på 88 mottatte spørreskjemaer og 12 dybdeintervjuer med foreldre og 16 dybdeintervjuer med representanter for ulike institusjoner i støtteapparatet. Oslo Economics har gjennomført kartleggingen i samarbeid med ph.d. Anna-Lena Nilsson, professor i tegnspråk og tolking ved Institutt for språk og litteratur, NTNU. Resultatet fra oppdraget har vært et viktig kunnskapsgrunnlag for utvalget for å vurdere om foreldre til hørselshemmede og døve barn får god, oppdatert og tilstrekkelig informasjon om tegnspråk.

  • Informasjon på norsk tegnspråk. En kartlegging av tilgang til informasjon på norsk tegnspråk fra det offentlige, ved Marte Kvinnegard, jurist.

    Kvinnegard har kartlagt i hvilken grad det offentlige gjør informasjon tilgjengelig for tegnspråklige i Norge. Kvinnegard har undersøkt hva slags informasjon offentlige aktører gir på norsk tegnspråk, hvor lett tilgjengelig informasjonen er, og i hvilken grad den er tilpasset tegnspråklige. Kartleggingen omfatter statlig og kommunal informasjon. Videre har Kvinnegard særlig undersøkt helseinformasjon, informasjon for barn og unge, informasjon om beredskapsplaner og informasjon fra museer med tilknytning til det offentlige.

De tre kartleggingene er offentliggjort som digitale vedlegg til Tegnspråkutvalgets rapport.

2.3.3 Utvalgets øvrige kunnskapsinnhenting

Utvalget har i utarbeidelsen av situasjonsbeskrivelsen for norsk tegnspråk brukt forskjellige kilder. Sekretariatet har orientert seg i akademisk forskningslitteratur på relevante felter, det vil si bøker, tidsskriftartikler og forskningsrapporter. Det er særlig lagt vekt på norsk og nordisk litteratur fra de om lag siste ti årene, uten at dette har vært praktisert som en streng begrensning. Også internasjonal forskningslitteratur har blitt gjennomgått. En rekke relevante rapporter som er utarbeidet som FoU-arbeid og oppdragsforskning om temaer med tilknytning til norsk tegnspråk, og politiske dokumenter som er relevante for norsk tegnspråk, er gjennomgått.

Døve selv har inntil for få år siden vært svakt representert som forskere på tegnspråk og innen døvestudier generelt.

Sekretariatet har fått god hjelp med litteratursøk fra ansatte ved biblioteket til Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS).

Det er innhentet kunnskap og statistikk ved å ta kontakt direkte med relevante instanser. Utvalget henvendte seg også til 20 utvalgte kommuner og spurte om tilbudet til tegnspråklige barn, unge og voksne i kommunen. Kun 3 av de 20 kommunene svarte på spørsmålene fra utvalget.

Sekretariatet har hatt et fast nyhetssøk med tegnspråk som tema.

2.4 Rapportens oppbygning

Utredningens del I, den innledende delen, består av kapitlene 1 og 2.

I kapittel 1 gjør utvalget greie for sine sentrale perspektiver som også danner utgangspunktet for de sentrale problemstillingene utvalget har valgt å se nærmere på. Utvalget beskriver den overordnede situasjonen for norsk tegnspråk som språk, at tegnspråklige miljøer er nødvendig for at særlig barn skal lære språket, de negative følgende av at det mangler tegnspråklig kompetanse i samfunnet, ulike forventninger til tospråklighet i norsk tegnspråk og norsk, synet på fortiden og nåtiden på tegnspråkfeltet, og det at tegnspråk må fremmes i de forskjellige sektorene i samfunnet og offentlig forvaltning. Utvalgets hovedanbefalinger presenteres som seks løft for å verne og fremme norsk tegnspråk. Alle forslagene til tiltak listes opp, og utvalget kommenterer egen begrepsbruk i rapporten.

I kapittel 2 gis det en oversikt over utvalgets mandat og arbeid.

Del II i utredningen består av kapitlene 3 til 8 og inneholder utvalgets situasjonsbeskrivelse og utfordringsbildet slik det framstår for utvalget.

Kapittel 3 omtaler norsk tegnspråks historie. Det beskriver hvordan språket oppsto i de gamle døveskolene, der døve barn kom sammen og fikk et felles tegnspråk. Videre beskrives rettighetskamper og den gradvise anerkjennelsen av norsk tegnspråk som språk i egentlig forstand. Kapitlet beskriver også norsk tegnspråk som et mindretallsspråk i et samfunn med norsk som majoritetsspråk, forholdet mellom døvesamfunnet og storsamfunnet, og ulike forståelser av døvhet.

Kapittel 4 beskriver hvilke konsekvenser det får for norsk tegnspråk at det er i minoritetsposisjon i det norske storsamfunnet. Kapitlet kommer inn på vurdering av språks vitalitet, faktorer som påvirker et tegnspråks levedyktighet, språkplanlegging og sammenhengen mellom tospråklighet og språkbytte hos mennesker.

I kapittel 5 beskrives gruppen av hørselshemmede og tegnspråklige i Norge i et nåtidsperspektiv. Utvalget gir også sitt overslag over det totale antallet tegnspråklige i Norge. Det gjøres også kort greie for levekår blant hørselshemmede i Norge, med vekt på utdanningsnivå, arbeidsdeltakelse, helse og livskvalitet.

Kapittel 6 tar for seg hørselshemmede barn og unge og familiene deres. Kapitlet har det perspektivet at barnas hørselshemming og døvhet er noe som berører hele familier, og at foreldrene er helt sentrale aktører i sine barns liv. Det gjøres greie for barns språkutvikling og flerspråklighet i et tegnspråkperspektiv, foreldrenes rolle og strategier i barnas språkutvikling, og om språkmiljøer og barn i oppveksten.

Temaet for kapittel 7 er hørselshemmede barn i barnehage og skole. Kapitlet beskriver gruppen med barnehagebarn og skoleelever og deres utfordringer i forbindelse med opplæringen. Skolen beskrives som en helt sentral tegnspråkarena, der det samtidig er mangel på tegnspråkkompetanse.

Kapittel 8 beskriver voksne hørselshemmede og døves deltakelse i sivilsamfunnet og noen utfordringer i møtet med offentlige tjenester. Døvesamfunnets organisasjonsliv og døves internasjonale orientering er ett av temaene. Videre gjøres det greie for tegnspråkliges opplevelse av diskriminering. Kapitlet kommer også inn på bruk av tegnspråktolk og på tegnspråklige og bruk av moderne kommunikasjons- og språkteknologi.

Del III i utredningen består av kapitlene 9 til 21 og omhandler ulike virkemidler som er relevante for tilgangen til norsk tegnspråk. Kapitlene inneholder en tematisk gjennomgang av ulike politikkområder. Hvert kapittel innledes med en faktadel og avsluttes med utvalgets vurderinger og forslag til tiltak. Tiltakene kan innebære endringer i strategier og eksisterende virkemidler, nye tiltak og forslag til endringer i lovverket.

I kapittel 9 gis det en overordnet beskrivelse av menneskerettigheter og internasjonal rett som har en relevans for norsk tegnspråk og norsk tegnspråkpolitikk. Kapitlet gjør greie for generelle internasjonale menneskerettigheter, menneskerettigheter i Grunnloven og spesifikt tegnspråklige bestemmelser i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). I tillegg beskrives internasjonale avtaler med relevans for tegnspråk, uten at det direkte dreier seg om menneskerettigheter.

Kapittel 10 handler om språkloven fra 2021 som virkemiddel til å sikre norsk tegnspråk i flere sektorer. Det blir påpekt hvordan språkloven aktualiserer døves tospråklighet med norsk og norsk tegnspråk. Kapitlet kommer også inn på Språkrådets rolle og på tegnspråk i språklovgivningen i andre nordiske land.

Temaet i kapittel 11 er tidlige tjenester til hørselshemmede barn og familiene deres. Både tidlig avdekking og oppfølging av hørselstap omtales. Kapitlet omtaler også de pedagogiske tilbudene til barna og foreldrene, medregnet Statpeds foreldrekurs «Se mitt språk».

Kapittel 12 omhandler tegnspråk i barnehagesektoren i Norge, med det utgangspunktet at barnehagen er en viktig arena for språktilegnelse og språkutvikling, særlig for barn som skal tilegne seg tegnspråk, men som står uten eller med begrenset tilgang til språket i egen familie.

I kapittel 13 ser utvalget på organiseringen av og det faktiske tilbudet i opplæring i og på norsk tegnspråk i skolen, og dessuten på Statpeds tilbud om deltidsopplæring for elever i grunnskolen. Videre ser utvalget på tegnspråklig kompetanse hos lærere og på tegnspråkopplæring for hørende barn av døve og søsken til døve.

Innholdet i opplæringen i grunnskolen og videregående opplæring er temaet i kapittel 14. I kapitlet gjennomgås læreplanene for elever med tegnspråk i norsk skole, det vil si de sentrale styringsdokumentene for det konkrete innholdet i opplæringen. Videre gjøres det greie for tilgangen til tegnspråklige læremidler og forskning om tegnspråklige barn i barnehage og skole.

Kapittel 15 tar utgangspunkt i regjeringens forslag til ny opplæringslov som skal avløse den gjeldende opplæringsloven fra 1998. I kapitlet gjennomgås enkeltforslag som gjelder norsk tegnspråk, og disse omtales i sammenheng med gjeldende rett.

I kapittel 16 gjennomgår utvalget saksfeltet høyere utdanning. Kapitlet dreier på den ene siden om studietilbud som gis i, om eller på norsk tegnspråk. På den andre siden tar kapitlet for seg hørselshemmede og døve studenter i høyere utdanning og tilrettelegging av studier for gruppen. Med tanke på rekruttering både av tegnspråklige til høyere utdanning og av studenter til tegnspråkstudier generelt, ser utvalget hen til virkemidler rettet mot samisk og kvensk språk i lærerutdanninger.

Kapittel 17 ser på organiseringen og innretningen av helse- og omsorgstjenestene, retten til og behovet for likeverdige tjenester, tilgang til helsetjenester for psykisk syke, tilgang medisinske nødtjenester for tegnspråklige, omsorgstjenester til eldre tegnspråklige og tilgang til helseinformasjon på tegnspråk.

Virkemidler rettet mot asylsøkere og nyankomne innvandrere som er hørselshemmede eller døve, er temaet i kapittel 18. I kapitlet ser utvalget på de særskilte behovene som gjør seg gjeldende overfor denne gruppen, og deres tilgang til norsk tegnspråk.

Kapittel 19 tar for seg likestilling og diskriminering sett i et tegnspråklig perspektiv. Kapitlet kommer blant annet inn på hvordan språk håndteres i sammenheng med regelverk om diskriminering.

Kapittel 20 handler om tolking til og fra norsk tegnspråk. I kapitlet kommer utvalget inn på organiseringen av tolketjenesten for hørselshemmede og døvblinde i NAV. Videre ser kapitlet på de individuelle rettighetene til tolking. Et annet tema er tegnspråktolking sett i lys av tolkeloven og tolkeforskriften.

I kapittel 21 gjennomgår utvalget kulturfeltet med særlig vekt på døvekultur og norsk tegnspråk. Utvalget ser på hvordan arkiv- og museumsfeltet kan bidra til å fremme tegnspråk og synliggjøre døves kultur og historie. Sider av teater- og mediepolitikken som er viktige for å fremme tegnspråklige ytringer og demokratisk deltakelse på tegnspråk blir også gjennomgått. I kapitlet undersøker utvalget sivilsamfunnet og den rollen det har med tanke på medvirkning, tillit og relasjoner i befolkningen. Kapitlet kommer også inn på forholdet mellom døvesamfunnet og hørende foreldre, og på et språksamfunns rolle i språkstyrkingsarbeid.

Del IV i utredningen består av kapitlene 22 og 23.

I kapittel 22 beskriver utvalget økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag. Utvalget beskriver først samfunnsmessige begrunnelser for og konsekvenser av forslagene, og deretter omtales kort økonomiske og administrative konsekvenser av enkelttiltak som utvalget har foreslått.

Kapittel 23 inneholder utvalgets konkrete forslag til lovendringer og merknader til de foreslåtte lovendringene.

Fotnoter

1.

Likestillings- og mangfoldsutvalget avga NOU 2023: 13 På høy tid. Realisering av funksjonshindredes rettigheter til kultur- og likestillingsministeren 2. mai 2023.

Til forsiden