2 Bakgrunnen for forslagene
2.1 Senking av nedre strafferamme for utvisning
2.1.1 Bakgrunn
En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet, Justis- og politidepartementet, Politidirektoratet og Utlendingsdirektoratet la frem rapporten «Om trusler og alvorlig kriminalitet, særlig familievold og annen grov vold» i mai 2002 (familievoldsrapporten). Mandatet knyttet seg hovedsakelig til å vurdere tiltak som kan bedre situasjonen for dem som er utsatt for vold og trakassering fra utlendinger i Norge. Et av tiltakene arbeidsgruppen foreslo var å senke kravet til den nedre strafferammen som vilkår for utvisning i utlendingsloven § 29 annet ledd fra fengsel i ett år eller mer til fengsel i seks måneder eller mer. Det ble også foreslått å endre den nedre strafferammen for utvisning i § 30 annet ledd bokstav b fra fengsel i tre år eller mer til fengsel i to år eller mer. At det ble foreslått en generell skjerping av strafferammen fremfor å nevne konkrete straffebud slik det er gjort med narkotikabestemmelsene, ble begrunnet med at det siste alternativet lovteknisk kan bli uoversiktlig ved fremtidige behov for tilføyelser.
2.1.2 Annet arbeid i kjølvannet av familievoldsrapporten
Det pågår annet beslektet lov- og forskriftsarbeid i departementet som følge av forslag i familievoldsrapporten. Det foreslås å forskriftsfeste enkelte momenter i forholdsmessighetsvurderingen, bl.a. at det skal legges særlig vekt på om utlendingen utgjør en trussel overfor personer i Norge eller er dømt for familievold eller annen grov vold. Videre foreslås en forskriftsendring som begrenser adgangen til å søke om oppholdstillatelse fra riket dersom utlendingen er siktet for straffbare forhold. Det foreslås også en lovendring som begrenser retten til utsatt iverksetting av negative vedtak dersom utlendingen utgjør en trussel overfor personer i Norge. En proposisjon vil bli fremmet mot slutten av året. Samtlige forslag forventes sendt på høring i løpet av våren.
En utvidet adgang til å ilegge utlendinger meldeplikt og/eller å pålegge dem et bestemt oppholdssted, samt en eventuell kombinasjon av bortvisningsvedtak med innreiseforbud, er spørsmål som vil bli utredet nærmere av Utlendingslovutvalget. Utvalget skal levere sin innstilling i løpet av året.
Andre tiltak som følger av familievoldsrapporten er allerede iverksatt. Blant annet skal Utlendingsdirektoratet prioritere saker som antas å få betydning for voldsofre. Hensikten med dette tiltaket er å sikre at utlendinger som ikke skal ha oppholdstillatelse i riket får dette raskest mulig avklart. En uttransportering av utlendingen på et tidligst mulig tidspunkt vil kunne virke som et beskyttelsestiltak overfor fornærmede.
Departementet er av den oppfatning at tiltakene kan bidra til å bedre forholdene overfor personer som er utsatt for vold og trakassering.
2.1.3 Gjeldende rett
2.1.3.1 Utvisningsreglene
Utvisningsreglene er et viktig virkemiddel for å fremme utlendingslovens formål, som blant annet er å «gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og med utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk», jf. lovens § 2 første ledd.
Hensynet bak reglene om utvisning er å forhindre at enkeltpersoner som av forskjellige grunner er uønsket i Norge, får oppholde seg her.
Utlendingsloven stiller opp flere grunnlag for å utvise utlendinger fra riket. Vilkårene for utvisning varierer med hva slags tilknytning utlendingen har til Norge. Den alminnelige regelen for utvisning er hjemlet i utlendingsloven § 29. Reglene om utvisning av utlendinger som har eller som fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, er hjemlet i utlendingsloven § 30. For utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, gjelder det egne regler i utlendingsloven § 58. Denne proposisjonen gjelder kun endringer i utlendingsloven §§ 29 og 30.
Utlendingsloven § 29 lyder:
«Utlending kan utvises
når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,
når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbart forhold som nevnt,
når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
når hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig,
når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse.
Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c og e besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder, kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.
Utvisning er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men som hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år. Etter søknad kan den som er utvist få adgang til riket, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.»
Utlendingsloven § 30 lyder:
«Utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises eller utvises.
Utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse, kan bare bortvises eller utvises
når hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig, jf. § 29 første ledd bokstav d,
når utlendingen har sonet eller er ilagt straff for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i tre år eller mer eller som gjelder overtredelse av straffeloven §§ 162 og 317 jf. 162, og dette er skjedd for mindre enn fem år siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her i riket. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbare forhold som nevnt,
når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, jf § 29 første ledd bokstav e.
Utvisning etter annet ledd bokstav b eller c besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.»
2.1.3.2 Utvisning på grunnlag av straffbare forhold
En av de viktigste utvisningsgrunnene er utvisning på grunnlag av straffbare forhold. Vilkårene for å utvise på dette grunnlaget er i stor grad knyttet til strafferammen for det straffbare forholdet. Den nedre strafferammen for utvisning varierer med utlendingens tilknytning til Norge.
Utgangspunktet er at en utlending kan utvises dersom vedkommende her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, eller dersom vedkommende flere ganger i løpet av de siste tre årene er ilagt fengselsstraff, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c. Dersom straffen er sonet eller er ilagt i utlandet kan utlendingen utvises dersom dette har skjedd for mindre enn fem år siden og forholdet etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b.
En utlending som har arbeids- eller oppholdstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder, kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd annet punktum.
Utlending som har eller som fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, kan bare utvises for et straffbart forhold når vedkommende har sonet eller er ilagt straff for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i tre år eller mer, eller som gjelder overtredelse av straffeloven §§ 162 og 317 jf. 162, og dette er skjedd for mindre enn fem år siden i utlandet eller mindre enn ett år siden her i riket, jf. utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b.
Utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises eller utvises, jf. utlendingsloven § 30 første ledd.
Utlendinger omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan som utgangspunkt kun utvises dersom hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, jf. utlendingsloven § 58. Etter denne bestemmelsen er dermed utvisningen som følge av straffbare forhold ikke knyttet til strafferammen for den straffbare handlingen.
2.1.3.3 Forholdsmessighetsvurderingen og skranker for utvisning og utsendelse
En utlending skal ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd første punktum og utlendingsloven § 30 tredje ledd, med mindre hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig. En forholdsmessighetsvurdering skal også foretas når en vurderer utvisning av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, jf. § 58 femte ledd. «Forholdets alvor» - hvor alvorlig kriminalitet utlendingen har begått - vil omfatte både straffebudets strafferamme og den faktiske idømte straffen. I vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» skal det også tas hensyn til andre i riket som har tilknytning til utlendingen, typisk utlendingens ektefelle og barn.
Ved vurderingen av utvisningssaker må myndighetene overholde internasjonale regler som Norge er bundet av, jf. utlendingsloven § 4. Blant annet er FNs konvensjon om barnets rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen særlig aktuelle i disse sakene. Barnekonvensjonens bestemmelser vil få betydning hvor den som vurderes utvist har barn i riket og hvor en utvisning vil få betydning for barnets samvær med en av foreldrene.
Menneskerettighetskonvensjonen art. 8 om vern av retten til familieliv og privatliv kan etter omstendighetene begrense myndighetenes adgang til å utvise utlendinger eller på annen måte sende dem ut av landet.
En utlending kan ikke utvises dersom vedtaket vil være i strid med utlendingsloven § 15, jf. utlendingsforskriften § 121. Det følger av utlendingsloven § 15 første ledd at en utlending ikke kan sendes til et område der vedkommende kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område. Tilsvarende vern gjelder utlending som av flyktningliknende grunner står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. Vernet gjelder ikke for utlending som er ekskludert i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 1 F, utlending som representerer en fare for rikets sikkerhet eller som har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og som av denne grunn utgjør en fare for samfunnet, jf. utlendingsloven § 15 tredje ledd.
Menneskerettighetskonvensjonen art. 3 fungerer som et vern mot utsendelse. Bestemmelsen forbyr tortur eller umenneskelig behandling og har i praksis fått eksterritorial virkning ved at utlending heller ikke kan returneres til land hvor vedkommende risikerer behandling i strid med art. 3.
2.1.4 Behovet for endring
Som nevnt innledningsvis er hensikten med forslagene for det første i større grad å beskytte dem som er utsatt for vold og trakassering av utlendinger i Norge, ved en utvidet mulighet til å utvise utlendinger som er ilagt straff eller særreaksjon for straffbare handlinger som viser at de kan utgjøre en fare for andre. Det vil være et særlig behov for en slik sanksjon i familievoldssaker. Departementet er klar over at voldsofre ikke nødvendigvis ønsker at overgriperen straffeforfølges og utvises. Hensynet til felles barn kan blant annet være en årsak til at det viktigste for fornærmede vil være å oppnå en effektiv beskyttelse, fremfor at overgriperen straffeforfølges og utvises. Departementet mener likevel at det er viktig å sørge for en større mulighet til å utvise utlendinger som kan utgjøre en fare overfor andre. Det må antas at trusselen om utvisning vil kunne ha en preventiv effekt. Endringsforslaget innebærer at utlending med arbeids- eller oppholdstillatelse kan utvises for blant annet legemsfornærmelse, uaktsom legemsbeskadigelse og brudd på oppholds- og besøksforbud. For en utlending som har eller som fyller vilkårene for bosettingstillatelse, vil endringsforslaget innebære at disse blant annet kan utvises for gjentatte brudd på oppholds- og besøksforbud, skremmende eller plagsom opptreden, grov krenkelse av forsørgelsesplikt mv. og manglende støtte til svanger kvinne som setter henne i nødstilstand.
For det andre mener departementet det er et behov for en utvidet utvisningsadgang også ved vold og truende adferd som er rettet mot andre enn nære familiemedlemmer. Det er et motiv i større grad å beskytte dem som er utsatt for umotivert vold og blind vold, ved at utlending med arbeids- eller oppholdstillatelse også kan utvises for forbrytelser som bæring av kniv på offentlig sted, deltakelse i slagsmål som medfører død eller betydelig skade og bruk av farlig redskap under slagsmål.
Departementet mener også at det er hensiktsmessig med en generell skjerping av utvisningsreglene for utlending som har eller som fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse. Flere forbrytelser med en stafferamme på to år er svært alvorlige, for eksempel væpnet innbrudd, falsk forklaring, dokumentfalsk, grovt uaktsomt bedrageri og uaktsomt heleri. Videre er det en stadig tilvekst og avdekking av blant annet organisert kriminalitet. Det antas at trusselen om utvisning vil kunne ha en preventiv effekt.
For på en effektiv måte å kunne fremme ett av utlendingslovens formål, som er å «gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og med utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk», jf. § 2 første ledd, mener departementet det er hensiktsmessig at det gis en større adgang til å vurdere utvisning av utenlandske borgere.
2.1.5 Høringsbrevets forslag
2.1.5.1 Utlendingsloven § 29 annet ledd annet punktum
I høringsbrev av 2. juli 2003 ble utlendingsloven § 29 annet ledd annet punktum foreslått endret slik at den nedre strafferammen for utvisning av utlending som har arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge senkes fra fengselsstraff i «mer enn ett år» til fengselsstraff i «6 måneder eller mer». Særregelen for nordiske borgere ble foreslått opphevet. Det ble vist til at nordiske borgere allerede omfattes av de spesielle reglene i utlendingsloven som gjelder for EØS- borgere, og at det må antas at de dermed allerede nyter et sterkere vern mot utvisning i henhold til utvisningsregelen i utlendingsloven § 58.
I høringsbrevet ble det fremhevet at man mener endringen vil kunne få en beskyttende effekt overfor dem som er utsatt for vold og trakassering av utlendinger i Norge. Det ble vist til at endringen blant annet vil åpne for utvisning av utlending som er ilagt straff for brudd på besøksforbud, jf. straffeloven § 342 annet ledd, og som er dømt for legemsfornærmelse, jf. straffeloven § 228 første ledd. Dette er straffebud som har en strafferamme som pr. i dag ikke er høy nok til å kunne føre til utvisning av utlending som har arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge.
I høringsbrevet ble det foreslått at den nedre strafferammen for utvisning reduseres uavhengig av hvilke straffebud som er overtrådt. Dette innebærer at det ikke bare gjøres enklere å utvise utlending som har overtrådt straffebud som viser at de kan utgjøre en fare overfor andre, men også utlending som overtrer andre typer straffebud. Blant annet kan utlending som er ilagt straff for naskeri i henhold til straffeloven § 391 a første ledd i utgangspunktet utvises.
Det ble understreket at selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, medfører ikke dette automatisk utvisning. Det skal alltid foretas en vurdering av om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller dennes nærmeste familie. Se nærmere punkt 2.1.5.3.
2.1.5.2 Utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b
I høringsbrevet ble utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b foreslått endret slik at ned nedre strafferammen for utlending som har eller som fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, reduseres fra fengselsstraff i «tre år eller mer» til «to år eller mer».
I Ot.prp. nr. 46 (1996-1997) ble den nedre strafferammen for utvisning av utlending som har eller som fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, satt til ti år eller mer. Dette ble imidlertid endret av Justiskomiteen til å gjelde lovbrudd med en strafferamme på tre år eller mer, og for narkotikaforbrytelser uavhengig av strafferammen, jf. Innst. O. side 18. Komiteen uttalte følgende i denne sammenheng:
«Komiteen vil påpeke at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatningen i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrerne som gruppe.»
I høringsbrevet ble det tatt til ordet for at dagens kriminalitetsbilde tilsier at strafferammen ytterligere bør reduseres til fengselsstraff i to år eller mer. Det ble lagt til grunn at lovendringen får en større generell enn spesiell betydning for dem som utsettes for vold og trakassering. Endringen fra fengsel i «tre år eller mer» til «to år eller mer» vil ikke direkte omfatte mange nye straffebud som retter seg mot dem som utsetter noen for vold og trakassering. Departementet mente imidlertid at endringen er av betydning for denne gruppen. Det ble blant annet vist til at straffebud med en lavere strafferamme kan komme opp i fengselsstraff i «to år eller mer» på bakgrunn av straffskjerpelsesregler, og til ny § 60 a i straffeloven, som skjerper straffen for straffbare handlinger som er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002-2003).
Om forholdsmessighetsvurderingen vises det til punkt 2.1.5.3.
2.1.5.3 Utvisning må ikke være et uforholdsmessig tiltak
I høringsbrevet ble det i tilknytning til forslaget til endringer i § 29 annet ledd annet punktum og § 30 annet ledd bokstav b, presisert at selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, medfører ikke dette automatisk utvisning. Det skal alltid foretas en vurdering av om utvisning, sett i forhold til forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller dennes nærmeste familie, jf. henholdsvis § 29 annet ledd første punktum og § 30 tredje ledd. Hensynet til felles barn vil for eksempel kunne tale for at en utlending ikke skal utvises selv om de objektive vilkårene er oppfylt. Informasjon om hvorvidt utlendingen representerer en trussel overfor enkeltindivider vil være blant de momenter som vil inngå i vurderingen.
Departementet skrev videre i høringsbrevet at når de objektive vilkårene for utvisning endres, slik at flere utlendinger i utgangspunktet kan vurderes utvist, blir det viktig med en tydelig angivelse av momenter for når et utvisningsvedtak er å anse som et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller dennes nærmeste familie. Det ble varslet at det vil vurderes å forskriftsfeste forholdsmessighetsvurderingen.
Det ble understreket at forslagene ikke medfører endringer av de skrankene for utvisning som er beskrevet under punkt 2.1.3.3.
2.1.6 Høringen
Høringsbrevet ble sendt på høring til følgende instanser:
Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
Organisasjon Mot Offentlig Diskriminering
UNHCR, Stockholm
Flyktningerådet
Norsk organisasjon for asylsøkere
Amnesty International Norge
Redd Barna
Antirasistisk senter
Norsk Folkehjelp
IAESTE Norge
Kirkerådet
Biskopene
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Den Norske Advokatforening
Norges Juristforbund
Den norske Dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets fellesforbund
Norges lensmannslag
Barneombudet
Likestillingsombudet
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Rettspolitisk forening
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Innvandrernes Landsorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Norsk Kommuneforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norsk Rederiforbund
Utenlandsforum
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyres hovedorganisasjon
Senterpartiets hovedorganisasjon
Venstre
Kystpartiet
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Kommunenes Sentralforbund
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn
Høringsfristen var satt til 7. oktober 2003. Følgende instanser har kommet med realitetsbemerkninger til forslaget:
Barne- og familiedepartementet
Justisdepartementet
Sosialdepartementet
Utenriksdepartementet
Utlendingsdirektoratet
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Datatilsynet
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
Organisasjon Mot Offentlig Diskriminering
Norsk organisasjon for asylsøkere
Antirasistisk Senter
Biskopene, Den norske kirke
Politiets Fellesforbund
Barneombudet
Juss-Buss
Innvandrernes Landsorganisasjon,
Landsorganisasjonen i Norge
Følgende høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ikke har realitetsmerknader:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Helsedepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Likestillingsombudet
Innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet i pkt 3.1.
2.2 Fritt rettsråd i asylsaker
2.2.1 Bakgrunn
2.2.1.1 Dagens ordning
I dag har alle asylsøkere rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Retten gjelder fra søknad fremsettes til den er endelig avgjort. Advokatbistanden dekkes i utgangspunktet etter faste stykkprissatser. For behandlingen i første instans, er stykkprisen i dag satt til tre ganger salærsatsen. Dersom Utlendingsdirektoratet verken innvilger asyl eller annen oppholdstillatelse på bakgrunn av søknaden, gis en stykkpris på tre ganger salærsatsen om søkeren ønsker å påklage vedtaket. Det gjelder særlige regler når medfølgende ektefelle og/eller barn også søker asyl.
Det har de siste årene vært stort fokus på advokatbistanden til asylsøkere og det arbeid advokatene utfører. Det har vist seg at enkelte advokater har hatt en svært stor klientportefølje, noe som har gått på bekostning av den individuelle rådgivningen og oppfølgingen av søkerne.
På bakgrunn av dette satte departementet høsten 2002 i gang ulike tiltak med sikte på å kartlegge den faktiske situasjonen rundt advokatbistanden i asylsaker. Departementet satte også i verk enkelte umiddelbare tiltak for å styrke asylsøkernes rettsikkerhet.
2.2.1.2 Evaluering av dagens advokatordning
Departementet utlyste høsten 2002 et evalueringsoppdrag av dagens advokatordning. Evalueringen ble utført av rhKnoff i samarbeid med Agenda Utredning & Utvikling og dr. juris Terje Einarsen. Evalueringen ble overlevert departementet den 31.03.2003.
I evalueringen konkluderer rhKnoff med at dagens ordning ikke er optimal, verken i relasjon til kostnadseffektivitet eller rettssikkerhet. rhKnoff kommer i tillegg med en rekke forslag til en forbedret advokatordning. Blant annet foreslår de at advokatbistanden for asylsøkere bør videreføres, men da med fast oppnevnte asyladvokater som rekrutteres på grunnlag av landsomfattende utlysning og etter geografisk definerte områder. Rapporten fremhever for øvrig at tildeling av verv som fast asyladvokat bør forutsette juridisk kompetanse på relevante spesialområder, at adgangen til å bytte advokat bør begrenses og at det blir satt et tak for antall honorerte timer per advokat. Det foreslås også at Utlendingsdirektoratet skal gis fullmakt til å unnta visse sakstyper fra rettshjelp i første instans, og at enkelte informasjons og formidlingsoppgaver kan og bør utføres av andre enn advokater. Det foreslås at en særskilt organisasjon får som oppgave å gi generell informasjon og ha individuelle samtaler med søkerne.
2.2.1.3 Vurdering av mulige alternativer til dagens ordning
Departementet nedsatte høsten 2002 en arbeidsgruppe ledet av Utlendingsdirektoratet, med representanter fra Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Arbeidsgruppen skulle vurdere og skissere alternativer til dagens advokatordning. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i slutten av desember 2002.
2.2.1.4 Andre lands ordninger
Som bakgrunn for vurderingene rundt forslaget til en ny advokatordning i asylsaker, har departementet også sett hen til rettshjelpstilbudet for asylsøkere i andre land. Flere land har ordninger hvor det ikke gis advokatbistand uten behovsprøving i første instans. Dette gjelder blant annet Danmark, Finland og Tyskland. Det er også vanlig i mange land å ha et sterkt innslag av frivillige organisasjoner. Dette gjelder blant annet for Danmark, Finland og Storbritannia. I Danmark har man en differensiert ordning for behandlingen av asylsaker. Saker som vurderes som åpenbart grunnløse av første instans, sendes til Dansk Flyktningehjælp (DF) for vurdering. DF er en privat, humanitær organisasjon som blant annet gir rådgivning til asylsøkere. Dersom DF er enig med avgjørelsen som er fattet i første instans, kan ikke vedtaket påklages. For andre saker enn Dublin/første asylland og åpenbart grunnløse saker, følges en normal to instans behandling, hvor advokaten tildeles når saken ankes inn for annen instans.
2.2.1.5 Innføring av midlertidig advokatvaktordning
Den 1.januar 2003 ble det innført en midlertidig advokatvaktordning for asylsaker. Denne innebærer en gjeninnføring av vaktordningen på transittmottakene og en begrensning i adgangen til advokatbytte. Vaktordningen innebærer også at det ble innført et tak på antall asylsaker hver advokat kan tildeles per år, skjerpede kompetansekrav og krav til kontakten mellom asylsøker og advokat. Formålet med vaktordningen var å sikre en ryddigere og mer oversiktlig tildeling av advokater, økt bruk av seriøse og kunnskapsrike advokater, en jevnere og mer forsvarlig saksmengde hos advokatene, raskere og bedre kontakt mellom asylsøker og advokat og færre tilfeller av advokatbytte.
2.2.1.6 Bevilgning av 5,2 millioner kroner til informasjonsvirksomhet i mottakene
Departementet avsatte videre 5,2 millioner kroner i 2003 til økte informasjonstiltak på mottakene, og på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet opprettet NOAS den 1.september 2003 et informasjonsprosjekt. NOAS tilbyr nå asylsøkerne både generell informasjon og individuelle samtaler på transittmottakene. Som en del av basisinformasjonen har NOAS utarbeidet en informasjonsfilm og informasjonsbrosjyrer som foreligger på 34 språk. Alle søkere skal informeres på sitt eget morsmål, eller på et annet språk de forstår godt.
2.2.2 Høringsbrevets forslag
Forslaget om endringer i reglene om fritt rettsråd som følge av innføringen av en ny advokatordning i asylsaker ble sendt på høring 19. desember 2003. Forslaget er beskrevet i pkt 2.2.2.1 - 2.2.2.4.
2.2.2.1 Hovedpunktene i forslaget til ny advokatordning
Ved vurderingen av behovet for, og ved utarbeidelsen av forslag til en ny advokatordning, har departementet sett hen til erfaringene med den midlertidige advokatvaktordningen og konklusjonene i de utredningene som er fremlagt. I tillegg er det lagt stor vekt på faktorene rettssikkerhet, effektivitet og økonomi. Departementet har videre lagt til grunn at de økonomiske rammene for en ny ordning har vært maksimalt 6 timer rettshjelp per sak, fordelt på første og annen instans.
På bakgrunn av disse vurderingene, foreslår departementet en ordning med følgende hovedprinsipper:
Asylsøkere gis advokatbistand uten behovsprøving (totalt 5 timer) kun i klageomgangen. Det gis ikke advokatbistand til søkere som er innvilget opphold etter søknad om asyl, men utelukkende klager på at de ikke er innvilget asylstatus. Departementet ønsker i tillegg en differensiering av bistanden i annen instans som innebærer følgende:
Det gis 2 timer rettsråd i klageinstansen for saker som gjelder mulig tilbakeføring av søkeren til land hvor han eller hun har oppholdt seg eller søkt asyl før søknaden ble fremmet i Norge, jf. EUs Rådsforordning 8EF) nr. 343/2003 (Dublin II-forordningen) og Passkontrolloverenskomsten av 12. juli 1957 (Dublin/første asylland). Dersom det gis utsatt iverksettelse på grunnlag av klagen, gis det ytterligere tre timer fritt rettsråd i disse sakene.
I saker som gjelder søknad om asyl hvor direktoratet anser at det er åpenbart at det ikke foreligger et behov for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 40 første ledd, det vil si at direktoratet ikke gir utsatt iverksettelse/oppsettende virkning fordi de finner at saken er åpenbart grunnløs, ytes det kun 3 timer fritt rettsråd uten behovsprøving i klageinstansen.
Ved søknader fra enslige mindreårige asylsøkere (EMA), og saker som kan berøre rikets sikkerhet, utenrikspolitiske forhold eller der eksklusjon kan bli utfallet, gis det rettshjelp også i første instans (3 timer).
Bortfall av rettshjelp i første instans, kompenseres med styrket informasjon fra en frivillig organisasjon og Utlendingsdirektoratet i søknadsfasen.
Utlendingsdirektoratet v/regionkontorene overtar noen av de praktiske arbeidsoppgavene som advokatene i dag utfører i første instans.
Advokat til asylsøkere fordeles etter regionale lister, og det settes et øvre tak på antall saker eller arbeidstimer.
2.2.2.2 Departementets vurderinger bak forslaget om å fjerne advokatbistanden i første instans
Departementets ønsker å innføre en advokatordning som innebærer at asylsøkerne som utgangspunkt ikke skal ha krav på fritt rettsråd uten behovsprøving i første instans. Det vil i stedet settes inn kompenserende informasjonstiltak utført av en frivillig organisasjon i denne fasen.
Bakgrunnen for forslaget er at det etter departementets vurdering ikke er noe stort behov for omfattende advokatbistand i søknadsfasen. Det viktigste på dette tidspunktet er ikke å argumentere juridisk, men å fremskaffe alle opplysninger som er relevante for vurderingen av beskyttelsesbehovet. Dette er en oppgave som vi mener i dag ivaretas godt av Utlendingsdirektoratet. Asylintervjuene blir foretatt av personer som har fått grundig opplæring og som skal sørge for at alle relevante opplysninger kommer frem og blir belyst på en tilfredstillende måte.
Departementet mener for øvrig at rettsikkerhet ikke er ensbetydende med advokatbistand, og at bistand til asylsøkere i enkelte tilfeller kan ytes av andre enn advokater. Intervjuundersøkelser foretatt i forbindelse med rhKnoffs evaluering har i tillegg gitt grunn til bekymring når det gjelder omfang og kvalitet på den advokatbistand som faktisk gis i søknadsfasen. Det konkluderes i rapporten med at mange asylsøkere føler seg dårlig ivaretatt av sine advokater, og at bistanden har vært mangelfull i alle fall for et betydelig mindretall av søkerne. Dette har gitt grunn til å vurdere om andre aktører enn advokater kan ivareta denne delen bedre.
Innføringen av den midlertidige vakttordningen fra 1.januar 2003, har ført til en raskere og mer omfattende kontakt mellom asylsøker og advokat. Advokatvaktordningen og evalueringen fra rhKnoff har imidlertid synliggjort at mange oppgaver som ligger til advokatene i dag er oppgaver som, også i følge advokatene selv, kan og bør gjøres av andre. Mye av den informasjon og bistand som skal gis til asylsøkere i første instans er for øvrig av ikke-juridisk karakter, og kan derfor naturlig utføres av andre enn advokater. Blant annet har evalueringen vist at advokatene i dag i stor grad fungerer som en ren videreformidler av informasjon under behandlingen av saker i første instans. Dette er en funksjon som etter departementets vurdering kan ivaretas av Utlendingsdirektoratets regionkontor.
Departementet vil imidlertid fremheve at enkelte grupper kan ha et særlig behov for bistand, og bør derfor gis fritt rettsråd uten behovsprøving både i første og annen instans. Enslige mindreårige asylsøkere er en slik gruppe. I tillegg finnes det enkelte saker, som grunnet deres alvorlige karakter eller juridiske særstilling, jf. utlendingsloven § 38 første ledd, tilsier at det gis advokatbistand på et så tidlig tidspunkt som mulig. Slike særlige unntakstilfeller omfatter saker som berører rikets sikkerhet, utenrikspolitiske hensyn og saker der man vurderer eksklusjon fra flyktningstatus. Det er her en forutsetning at disse gruppene sikres advokat i rimelig tid før direktoratet fatter sitt vedtak.
2.2.2.3 Organiseringen av advokatbistanden i klageomgangen
Advokatbistand er, etter departementets vurdering, viktigst når søkerne har fått et begrunnet avslag som kan påklages. Vedtaket vil være basert på juridiske vurderinger som det kan være nødvendig å bestride på rettslig grunnlag. Ofte vil bistanden til søkeren endre karakter i klageomgangen. I forbindelse med direktoratets vurdering av saken er det viktigst å fremlegge all relevant informasjon og i størst mulig grad dokumentere anførslene. Når det er fattet et vedtak på bakgrunn av den fremlagte informasjonen, vil det ofte være mer sentralt å argumentere juridisk for hvorfor den fremlagte informasjonen bør vurderes på en annen måte. Evalueringen fra rhKnoff underbygger departementets vurdering, ved å vise at asylsøkere gjennomgående har mer kontakt med advokaten mens de venter på å få en klage behandlet enn i tidligere faser. Av evalueringen fremgår det også at advokatene rapporterer lavere timeforbruk i søknadsfasen enn det som utbetales, og høyere timeforbruk enn det stykkprisen tilsier i klagefasen. Behovet for juridisk bistand synes derfor å være større i klagefasen enn i søknadsfasen. Dette gjenspeiles ikke i dagens advokatordning. Departementet har derfor besluttet å øke antallet timer advokatbistand i klageomgangen fra dagens tre timer til fem timer.
Den nye ordningen legger for øvrig opp til en differensiering mellom saker, slik at det gis mindre enn fem timers bistand i klageomgangen i antatt grunnløse saker. Bakgrunnen for dette er at man ikke ønsker å bruke store ressurser på saker som sjelden eller aldri fører frem, og saker der den juridiske argumentasjon sjelden kommer på spissen. En differensiert ordning er i samsvar med anbefalingene fra rhKnoff. Etter den nye ordningen vil det i antatt grunnløse asylsaker gis tre timer rettshjelp i klageomgangen. Ytterligere to timers bistand innvilges dersom det gis utsatt iverksettelse etter klagen. For Dublin/førsteasylland saker, gis det to timer rettshjelp i klageinstansen. Dette suppleres med ytterligere tre timer dersom saken gis utsatt iverksettelse. Departementet vurderer det slik at når Utlendingsdirektoratet ikke finner grunnlag for å gi utsatt iverksettelse, foreligger det ingen tvilsspørsmål som gir behov for ytterligere fritt rettsråd uten behovsprøving, jf. forskriftens § 40. Departementet mener videre at en Dublin/førsteasylland sak er mindre omfattende enn en vanlig asylsak, og at det derfor vil kreve mindre juridisk bistand for å utforme en klage/begjæring om utsatt iverksettelse i disse sakene. Departementet mener altså at behovet for juridisk bistand i klageomgangen differensieres i en viss grad på bakgrunn av sakstype, men først og fremst som følge av hvorvidt saken gis utsatt iverksettelse eller ikke.
rhKnoffs evaluering har pekt på behovet for økt personlig kontakt mellom advokatene og asylsøkerne, samt at kvaliteten på advokatenes bistand bør styrkes. Dette ivaretas i den nye ordningen ved at det opprettes egne advokatlister i de enkelte regioner, og at regionkontorene fordeler advokater til søkerne etter disse listene. Dette sikrer større nærhet mellom advokater og asylsøkerne i klagefasen, og åpner for mer personlig kontakt. Egne lister i distriktene vil også bidra til at advokatene i distriktene sikres et visst tilfang av klienter og kan bygge opp sin kompetanse, jf. evalueringen som peker på behovet for kompetansehevning for advokater med få asylsaker. Ved å sette et øvre tak på antall saker eller antall arbeidstimer for advokater som står på listene, vil man også kunne bidra til bedre kvalitet på det arbeidet som legges i den enkelte sak. Som utgangspunkt vil det fortsatt være fritt advokatvalg for søkerne. For de søkerne som ikke har skaffet seg advokat på egen hånd eller har ønske om en spesiell advokat, tildeler direktoratet en advokat ut fra sine lister. Når direktoratet har tildelt den enkelte søkeren en advokat, vil det imidlertid gjelde begrensninger i adgangen til å bytte advokat. Slike begrensninger gjelder også i dag i den midlertidige advokatvaktordningen.
2.2.2.4 Reguleringen av den nye ordningen i utlendingsloven
I dag reguleres retten til fritt rettsråd i asylsaker i liten grad gjennom utlendingsloven og utlendingsforskriften. Det følger av dagens § 42 at asylsøkere har en rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Utlendingsloven § 42 sier imidlertid ikke noe om på hvilket tidspunkt eller hvor mye rettshjelp søkeren har krav på. Regler om tidspunkt og omfang av bistand, reguleres i forskrift av 18.09.2001 nr. 1088 om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fritt rettsråd og i straffesaker (stykkprisforskriften).
Når departementet nå ønsker å innføre en ny advokatordning, er det derfor i utgangspunktet ikke behov for store endringer verken i utlendingsloven eller utlendingsforskriften. Departementet har likevel valgt å fastsette noen av hovedprinsippene for fritt rettsråd i asylsaker gjennom utlendingsloven og utlendingsforskriften, da vi menter at dette både er ryddig og ønskelig ved en større omlegging. Justisdepartementet vil for øvrig i løpet av 2004 gjøre endringer i stykkprisforskriften. Denne vil blant annet gjenspeile antallet timer rettsråd den enkelte vil ha rett på etter den nye ordningen.
2.2.3 Høringen
Høringsnotatet ble sendt på høring til følgende høringsinstanser:
Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
OMOD
UNHCR, Stockholm
Flyktningerådet
NOAS
Amnesty International Norge
Redd Barna
Antirasistisk senter
Norsk Folkehjelp
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Kirkerådet
Biskopene
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Den Norske Advokatforening
Norges Juristforbund
Den Norske Dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets fellesforbund
Norges lensmannslag
Barneombudet
Likestillingsombudet
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Rettspolitisk forening
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Innvandrernes Landsorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Fagforbundet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norges Rederiforbund
Utenlandsforum
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyres hovedorganisasjon
Senterpartiets hovedorganisasjon
Venstre
Kystpartiet
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Kommunenes Sentralforbund
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn
Jusshjelpa i Nord-Norge
Jus-Hjelpa i Midt-Norge
Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark
Fylkesmennene
Høringsfristen var satt til 2. februar 2004. Følgende instanser har kommet med realitetsmerknader til høringsnotatet:
Justis- og politidepartementet
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Landbruksdepartementet
Utlendingsnemnda
Utlendingsdirektoratet
Politidirektoratet
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Fylkesmannen i Hedmark
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag
Barneombudet
Den Norske Advokatforening
Norsk Organisasjon For Asylsøkere
FNs høykommissær for flyktninger
Flyktningerådet
Redd Barna
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Innvandrernes Landsorganisasjon
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
Juss-Buss
Norsk Psykologforening
Fagforbundet
Juristfirmaet Vallesverd Myhre
Følgende høringsinstanser har gitt uttrykk for en generell støtte til departementets forslag, uten å kommentere de enkelte forslagene nærmere:
Fylkesmannen i Vest-Agder
Følgende høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ikke har realitetsmerknader:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Helsedepartementet
Sosialdepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Fiskeridepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Miljøverndepartementet
Samferdselsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Riksadvokaten
Datatilsynet
Fylkesmannen i Vestfold
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet i pkt 3.2.