4 Departementets vurderinger

Om den midlertidige lovens varighet uttalte justiskomiteens medlemmer følgende i Innst. 275 L (2019–2020) på side 3:

«Komiteen vil vise til at de foreslåtte bestemmelsene i Prop. 94 L (2019–2020) er unntaksbestemmelser som vedtas fordi landet står i en krisesituasjon. Komiteen mener lovens varighet bør være kortere enn regjeringen foreslår. Komiteen mener det er tilstrekkelig med en varighet på fem måneder, og at regjeringen på nytt må fremme sak for Stortinget dersom behovet og begrunnelsen for denne midlertidige loven fremdeles er til stede.»

I likhet med det store flertallet av høringsinstansene mener departementet at det er et klart behov for å videreføre loven utover 31. oktober 2020.

Flere av smitteverntiltakene som har vært og fortsatt er pålagt av myndighetene, har betydning for domstolenes virksomhet og gjennomføring av rettsmøter – som normalt i stor grad innebærer fysisk oppmøte. For eksempel vil det ved tilfeller av smitte, symptomer eller karantene hos aktørene være et klart behov for regler som legger til rette for at arbeidsoppgaver og gjennomføring av rettsmøter kan skje uten fysisk oppmøte. Også kravene om fysisk avstand vanskeliggjør gjennomføringen av fysiske rettsmøter, avhengig av antallet aktører og rettssalenes størrelse.

I april 2020 fikk man kontroll over smittespredningen i Norge. Dette gjorde det mulig med en kontrollert og gradvis avvikling av flere av de mest inngripende smitteverntiltakene. Fra slutten av juli steg imidlertid smittetallene på nytt. Den økte smitten ble møtt med ulike tiltak, primært på lokalt nivå, men det ble også innført enkelte landsdekkende tiltak. Covid-19 anses å være en trussel mot folkehelsen fram til en tilstrekkelig andel av befolkningen er immune ved vaksinasjon, og smitteverntiltakene er avgjørende for å beholde pandemien under kontroll. Det antas at Norge vil kunne motta vaksine i løpet av 2021, men antall doser og grad av beskyttelse er fortsatt usikkert. Departementet anser det derfor som sannsynlig at domstolene vil måtte forholde seg til både nasjonale og lokale smitteverntiltak i lang tid framover, noe som gjør at det er behov for å forlenge lovens varighet. Når det gjelder domstolene, må man være forberedt på at smittesituasjonen lokalt eller nasjonalt kan forverres på kort tid, og at enkeltdomstoler eller domstolene i sin alminnelighet på kort varsel vil kunne oppleve helt eller delvis nedstenging av rettssteder. Også uten nevneverdig forverring eller lokale utbrudd må det antas at situasjonen i domstolene vil være preget av at dommere eller aktører må avstå fra fysisk oppmøte på grunn av symptomer, smitte eller karanteneplikt, og at krav om fysisk avstand vil medføre behov for tilpasninger for å kunne gjennomføre rettsmøter.

Departementet mener at det ikke er noen rettssikkerhetsmessige betenkeligheter av betydning ved at de midlertidige reglene om tilpasninger i prosessregelverket gis forlenget varighet, slik pandemisituasjonen nå er. Gjennomgående for reglene er at de kan anvendes som et supplement, en utfylling eller kan fravike prosessregler når det er nødvendig, forsvarlig, ubetenkelig e.l.

Norsk Redaktørforening uttrykker i sin høringsuttalelse bekymringer knyttet til offentlighet ved bruk av fjernmøter og fjernavhør etter § 3. Viktigheten av offentlighetsprinsippet ble også fremhevet i Prop. 94 L (2019–2020), hvor det uttales følgende i punkt 3.3 side 12:

«Offentlighetens interesse i å følge rettssaker bør tilstrebes ivaretatt også når det holdes fjernmøter, og det bør etter departementets syn legges til rette for at pressen og andre interesserte kan delta i rettsmøter så langt dette lar seg gjøre på en betryggende måte. Pressen og andre interesserte bør i rimelig tid gis informasjon om rettsmøter og om hvilke muligheter det er for å følge dem, slik Norges institusjon for menneskerettigheter trakk frem i høringen. Dette kan for eksempel gjøres gjennom fjernmøteløsninger, som fremholdt i høringen av Kongsberg og Eiker tingrett, eller gjennom løsninger for strømming av video på internett. Muligheten til å overvære fjernmøter kan potensielt medføre at personer som ellers ville vært forhindret fra å følge forhandlingene på grunn av avstander, kan følge disse uten å måtte reise.»

Departementet understreker at den midlertidige loven § 3 om fjernmøter og fjernavhør må tolkes i lys av offentlighetsprinsippet i Grunnloven § 100 femte ledd og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 1. Offentlighetsprinsippet stiller absolutte krav til gjennomføringen av rettsmøter, og det vil inngå som en del av vurderingen av om det er «nødvendig og ubetenkelig» at et rettsmøte helt eller delvis holdes som fjernmøte eller at et avhør gjennomføres som fjernavhør.

Borgarting lagmannsrett og Sogn og Fjordane tingrett har gitt uttrykk for et ønske om å endre vilkårene i § 3 første ledd første punktum fra «nødvending og ubetenkelig» til «hensiktsmessig og forsvarlig». Departementet ser at det kan være gode grunner for en slik endring og for å vurdere dette nærmere, men vil ikke i forbindelse med forslaget om forlengelse av lovens varighet gå videre med dette. Departementet understreker at det ikke skal legges til grunn en for høy terskel for å beslutte at rettsmøter holdes som fjernmøte. Kravet om nødvendighet skal ikke praktiseres strengt, men tolkes i lys av risikoen for smitte og alternative avhjelpende tiltak. Det er lagt opp til en fleksibel ordning ved at fjernmøte kan besluttes for enkelte av aktørene, noe som kan gi fleksibilitet også hva angår fjernmøtedeltakelse for dommere.

Høringen, eller erfaringene med loven så vidt departementet er kjent med, gir ikke inntrykk av at det skulle være rettssikkerhetsmessige utfordringer ved anvendelsen av bestemmelsene, selv om det har kommet enkelte avklaringer i rettspraksis når det gjelder rammene for anvendelsen av enkeltbestemmelser.

Departementet merker seg innspillet fra Politidirektoratet om elektronisk forkynnelse, og vil vurdere å se nærmere på dette ved eventuell utredning av behovet for å foreslå at enkelte av bestemmelsene gjøres permanente.

Det er departementets klare utgangspunkt at den midlertidige loven ikke skal gis lengre varighet enn behovet tilsier. Siden slutten av juli har smittetallene vært økende, og dette er også tilfelle for situasjonen slik den nå er. Det innføres tiltak på lokalt nivå samtidig som tiltak på nasjonalt nivå opprettholdes. Dette tilsier etter departementets syn at det fortsatt er behov for tilpasninger i prosessregelverket for å opprettholde saksavviklingen i domstolene og justissektoren. At covid-19 innebærer en trussel mot folkehelsen fram til en tilstrekkelig andel av befolkningen er immune mot pandemien, og at smitteverntiltakene opprettholdes fordi de er avgjørende for å beholde pandemien under kontroll, tilsier etter departementets syn at det må kunne tas høyde for at det et godt stykke fram i tid vil være behov for regler som kan gjøre det mulig å avvikle saker slik at domstolene kan opprettholde sin virksomhet.

Ved vurderingen av hvor lang en eventuell forlengelse skal være, må det nødvendigvis også ses hen til at forlengelsen må være tilstrekkelig lang til at det er tid til å gjennomføre en lovbehandling av en eventuell ytterligere forlengelse.

Det klare flertallet av høringsinstansene støtter departementets forslag om å forlenge varigheten av den midlertidige loven fram til 1. juni 2021, blant annet med henvisning til at en slik varighet avveier de motstående hensynene på en god måte. Departementet mener i lys av dette at loven bør forlenges fram til 1. juni 2021.