14 Oppfølging av barn og foreldre etter tiltak. Planer
14.1 Sammendrag
Utvalget foreslår å:
Presisere innholdet i omsorgsansvaret og foreldreansvaret for barnet etter en omsorgsovertakelse.
Ved oppfølging etter omsorgsovertakelse, presisere at barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak med hensyn til oppfølgingen av barnet.
Ved oppfølging etter omsorgsovertakelse, innta krav i loven om at barnevernstjenesten skal legge til rette for at omsorgen om mulig kan tilbakeføres til foreldrene.
Ved oppfølging etter omsorgsovertakelse, innta krav om at barnevernstjenesten skal tilby foreldrene en støtteperson.
Innføre krav i loven om at plan ved omsorgsovertakelse skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen.
Innføre krav i loven om at barnevernstjenesten også skal følge opp foreldre etter vedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke.
Lovfeste krav om at barnevernstjenesten skal følge opp både barn og foreldre under frivillig opphold i institusjon.
Regulere barnevernstjenestens oppfølgingsansvar overfor barn og foreldre ved hastevedtak.
Innføre ny bestemmelse om plan for gjennomføring av kontakt mellom barnet og barnets familie og nærstående etter omsorgsovertakelse og vedtak om bosted i institusjon.
Samle alle bestemmelsene knyttet til oppfølging av barn og foreldre etter tiltak, herunder ulike typer oppfølgingsplaner, i ett kapittel i loven.
14.2 Behov og problemstillinger
Utgangspunktet etter menneskerettslige forpliktelser, er at omsorgsovertakelser skal være midlertidige. Dette er særlig tydelig i EMDs praksis etter EMK artikkel 8, men gjelder også etter barnekonvensjonen artikkel 9 og Grunnloven § 102.1 Omsorgen skal om mulig tilbakeføres til foreldrene så snart vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er til stede. Staten har i forlengelsen av dette en aktiv plikt til å følge opp foreldre og barn etter en omsorgsovertakelse. Det er et spørsmål om dette i nødvendig grad fremgår av gjeldende lov, og om barnevernstjenestens plikter i denne forbindelse er tilstrekkelige. Dette er nærmere omtalt i punkt 14.3.3.
Etter en omsorgsovertakelse overtar barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet, mens foreldrene beholder foreldreansvaret. I praksis oppstår det avgrensningsproblemer mellom hva som ligger til omsorgsansvaret og foreldreansvaret, og det er et spørsmål om innholdet i omsorgsansvaret og foreldreansvaret for barnet etter en omsorgsovertakelse bør presiseres i loven. Dette behandles i punkt 14.3.4.
Av gjeldende lov fremgår det ikke at barnevernstjenesten har plikt til å følge opp barn og foreldre etter vedtak om bosted i institusjon med barnets samtykke (§ 4-26). Det er et spørsmål hvorvidt dette bør fremgå direkte av loven.
Det fremgår heller ikke av gjeldende lov at barneverntjenesten har plikt til å følge opp foreldre etter vedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke (§ 4-24). Det er et spørsmål hvorvidt en slik plikt bør etableres, for å sette foreldrene bedre i stand til å ivareta barnet når det kommer tilbake til hjemmet etter institusjonsoppholdet.
I gjeldende lov er det heller ikke inntatt en plikt for barnevernstjenesten til å følge opp barn og foreldre etter hastevedtak. Det er et spørsmål om en slik plikt til oppfølging bør fremgå direkte av loven.
På bakgrunn av forslaget til nye bestemmelser om rett til kontakt, er det et spørsmål om barnevernstjenesten skal ha plikt til å utarbeide en konkret plan for gjennomføringen av kontakt mellom barnet og familie og nærstående i etterkant av omsorgsovertakelse og vedtak om bosted i institusjon. Dette er omtalt i punkt 14.3.8.
14.3 Oppfølging og planer – ansvar for barnet
14.3.1 Oversikt og begrepsbruk
Flere bestemmelser i gjeldende lov angir at barnevernstjenesten har en plikt til å følge opp barn og foreldre etter tiltak. Oppfølging av hjelpetiltak er regulert i § 4-5, oppfølging av omsorgsovertakelse er regulert i § 4-16, oppfølging av såkalte atferdsplasseringer er regulert i § 4-24 andre ledd siste setning og oppfølging av vedtak om opphold i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel er regulert i § 4-30.
Omsorgsansvar og foreldreansvar etter omsorgsovertakelse handler også om oppfølging av barnet etter tiltak. I dag er dette regulert i § 4-18, som angir at barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet og at den daglige omsorgen utøves av enten fosterhjem eller institusjon hvor barnet er plassert. Foreldrene beholder foreldreansvaret etter omsorgsovertakelsen.
Forbudet mot å ta med barnet ut av landet etter vedtak om tiltak handler også om en form for oppfølging av barnet, og er regulert i gjeldende § 4-31.
Barnevernloven pålegger barnevernstjenesten å utarbeide planer når den iverksetter tiltak overfor barn og ungdom. Plikten gjelder både ved hjelpetiltak, omsorgsovertakelse eller plassering med hjemmel i lovens atferdsbestemmelser. Bestemmelsene som pålegger barnevernstjenesten en plikt til å utarbeide planer i forbindelse med ulike tiltak, kan ses på som en naturlig forlengelse av de ulike bestemmelsene som pålegger barnevernstjenesten en plikt til å følge opp de tiltakene som settes inn.
Planbestemmelsene «representerer en skriftliggjøring av en systematisk arbeidsform i barnevernet. At arbeidet er systematisk betyr at det er preget av en bevisst refleksjon, at det er en meningsfull og logisk sammenheng mellom de ulike elementene i arbeidet, at arbeidet følger en hensiktsmessig framdrift og at nødvendige justeringer foretas underveis. […] Ved at planene er skriftlige synliggjør de arbeidet og gir dermed mulighet for innsyn, diskusjoner og justeringer».2
Barnevernloven opererer med flere ulike begreper for planer. Begrepet tiltaksplan knyttes til hjelpetiltak og til plassering etter atferdsbestemmelsene, jf. § 4-5 og § 4-28. Når et barn blir tatt under omsorg av barnevernet skal det utarbeides en foreløpig plan for barnets omsorgssituasjon, og senest to år etter omsorgsovertakelsen en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. § 4-15. Den samme bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten å utarbeide en plan for framtidige tiltak for ungdom som ønsker hjelp fra barnevernet også etter at de er fylt 18 år. Nevnte planer omfattes av begrepet omsorgsplaner.
De ulike planene anses ikke som enkeltvedtak.
Utvalget foreslår å samle alle bestemmelsene om oppfølging og planer i et eget kapittel i loven. I dag er disse bestemmelsene plassert forskjellige steder i loven, og etter utvalgets oppfatning vil en samlet regulering av oppfølging og planer i ett lovkapittel øke disse bestemmelsenes tilgjengelighet for dem det gjelder. Hovedformålet med utvalgets forslag er å lovfeste en plikt for barnevernstjenesten til forsvarlig oppfølging av både barn og foreldre ved alle typer tiltak.
Utvalget foreslår videre både språklige, strukturelle og materielle endringer i gjeldende lovbestemmelser om oppfølging og planer. Endringsforslagene omtales fortløpende i det følgende.
Gjeldende lov § 3-2 a, om barnevernstjenestens plikt til å utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak, er foreslått inntatt i lovforslaget § 115 om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre sektorer mv., og er nærmere omtalt i kapittel 7 og 8.
14.3.2 Oppfølging og planer ved hjelpetiltak
14.3.2.1 Gjeldende rett
Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene når det settes inn hjelpetiltak, herunder om det er nødvendig med nye tiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-5.
Som et ledd i denne oppfølgingen skal det utarbeides en tidsavgrenset tiltaksplan for barnet og familien i forbindelse med vedtakelse av hjelpetiltak. Planen skal evalueres regelmessig. I forarbeidene er dette presisert til å som hovedregel tilsi hvert kvartal.3 Det er viktig at evalueringen er systematisk og at vurderinger og konklusjoner dokumenteres.4 I forarbeidene er det uttalt at en planmessig oppfølging av hjelpetiltak er viktig for å unngå at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål.
14.3.2.2 Utvalgets vurdering
Utvalgets forslag innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende § 4-5, men plandelen av bestemmelsen er tatt ut og inntatt i en egen lovbestemmelse – slik det også er gjort for planer knyttet til øvrige tiltak.
Videre er det i forslaget til § 45 om plan ved hjelpetiltak, inntatt at formålet med tiltaksplanen er å sikre en systematisk og regelmessig oppfølging av barnet og foreldrene. Det er også presisert at planen skal inneholde en angivelse av tiltakenes målsetting, innhold og antatte varighet.
Når det gjelder kravet om at tiltaksplanen skal evalueres regelmessig, er utvalget av den oppfatning at dette må være gjenstand for en konkret vurdering basert på blant annet hvilke hjelpetiltak som er satt inn og det aktuelle barnets fungering og behov. Det kan i en konkret sak være behov for å evaluere med kortere intervall enn hvert kvartal, som er intervallet signalisert i forarbeidene til gjeldende bestemmelse, og i andre saker kan det være forsvarlig med noe lengre perioder mellom evalueringene. Det alminnelige forsvarlighetskravet må etter utvalgets oppfatning være styrende ved denne vurderingen. Utvalget understreker viktigheten av forsvarlig oppfølging og evaluering av tiltaksplanen, for å unngå at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål.
Slik utvalget ser det inneholder § 4-5 for øvrig de nødvendige elementer med hensyn til en adekvat oppfølging av hjelpetiltak: Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med både barn og foreldre, vurdere om hjelpen fungerer etter sin hensikt eller om det er behov for endringer eller supplerende tiltak, samt eventuelt vurdere omsorgsovertakelse. Det er derfor ikke behov for materielle endringer i bestemmelsen for øvrig.
14.3.3 Oppfølging og planer etter omsorgsovertakelse. Støtteperson for foreldre
14.3.3.1 Menneskerettslige forpliktelser5
EMD har lagt til grunn at myndighetene har en plikt til jevnlig å undersøke om det har vært forbedringer i familiens situasjon som kan tilsi at et barn som er tatt ut av sin familie kan tilbakeføres.6 Det er imidlertid ikke tilstrekkelig etter konvensjonene at det jevnlig vurderes om vilkårene for å opprettholde omsorgsovertakelsen er tilstede. Myndighetene har i en viss utstrekning også en positiv plikt til å tilrettelegge for familiegjenforening.
Utvalget legger til grunn at det er positive plikter etter så vel Grunnloven § 102, barnekonvensjonen artikkel 9 og EMK artikkel 8 til å tilrettelegge for at et omsorgsovertatt barn kan tilbakeføres til sin familie. EMK har likevel de mest utpenslede reglene for hvilke forpliktelser staten har i denne henseende. Det er lang og fast praksis i EMD som viser at tiltak som ledd i gjennomføringen av en omsorgsovertakelse som utgangspunkt skal være i samsvar med et overordnet mål om gjenforening av barnet med foreldrene. Dette har nær sammenheng med utgangspunktet om midlertidighet. I K og T mot Finland uttalte EMD følgende:
«As the Court has reiterated time and again, the taking of a child into public care should normally be regarded as a temporary measure, to be discontinued as soon as circumstances permit, and any measures implementing such care should be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parent and the child. The positive duty to take measures to facilitate family reunification as soon as reasonably feasible will begin to weigh on the responsible authorities with progressively increasing force as from the commencement of the period of care, subject always to its being balanced against the duty to consider the best interests of the child.»7
Rekkevidden av plikten til å tilrettelegge for gjenforening beror altså på en forholdsmessighetsvurdering; en avveiing mellom foreldre og barns interesse av at familien gjenforenes på den ene siden og hensynet til å beskytte barnets helse og utvikling på den andre. Utgangspunktet etter EMDs praksis etter EMK artikkel 8, er at staten må treffe tiltak som fremmer et formål om at barn så raskt som mulig skal tilbakeføres for å kunne vokse opp med sine foreldre, med mindre det aktuelle tiltak kan skade barnets helse eller utvikling. EMDs sterke betoning av gjenforeningsmålet har vært kritisert i deler av norsk teori.8 Utvalget har merket seg at det synes å være en utvikling i EMDs praksis mot å lempe på gjenforeningsmålet, der det etter en viss tid viser seg at hjemflytting ikke vil være til barnets beste.9 EMD har akseptert at målet da ikke trenger å være hjemflytting raskest mulig, men å tilrettelegge for at barn kan opprettholde og utvikle en relasjon til sine foreldre på en positiv måte, slik at de en dag kan gjenforenes eller i det minste ha et godt og nært forhold. Utvalget legger til grunn at tilsvarende utgangspunkter gjelder etter barnekonvensjonen, mens det ikke er helt klart hva som kan sies å være innholdet i Grunnloven § 102.
14.3.3.2 Gjeldende rett
I gjeldende lov § 4-16 er det gitt bestemmelser om oppfølgningen av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse. Oppfølgningsansvaret gjelder så lenge omsorgsvedtaket består.
Overfor barnet innebærer ansvaret for det første en plikt til å vurdere om omsorgsovertakelsen fungerer etter sitt formål, og om barnet får den omsorg og behandling som ble forutsatt i vedtaket. Barnevernstjenesten har også et ansvar for å foreta eller foreslå de endringer som eventuelt viser seg nødvendige.
I forarbeidene er det lagt til grunn at oppfølgningsansvaret også må innbefatte oppfølgning av fosterforeldrene ut fra den tilknytning de har til barnet.10
Oppfølgningsansvaret overfor de biologiske foreldrene omfatter et ansvar for en fortløpende vurdering av foreldrenes situasjon etter omsorgsovertakelsen, herunder om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede. Barnevernstjenesten har også et selvstendig ansvar for å hjelpe foreldrene slik at de igjen kan makte omsorgen for barnet. Dette var forutsatt allerede i Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 47, men ble presisert og utdypet i forbindelse med lovendring i 2005. Det følger av forarbeidene til sistnevnte lovendring at barnevernstjenesten har en plikt til å innføre rutiner som sikrer at foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelsen gis tilbud om veiledning og oppfølgning, og at det må etableres rutiner som sikrer oppfølgning der foreldrene ønsker det.11
I forarbeidene knyttet til lovendringen i 2005 uttales det videre følgende om formålet med oppfølgningen av foreldrene:
«Formålet med barneverntjenestens hjelp varierer fra sak til sak, og er avhengig av innholdet i fylkesnemndas vedtak. I noen saker vil utgangspunktet for hjelpen være å gi foreldrene en reell mulighet til å komme i en slik posisjon at de igjen kan ha omsorgen for barnet. I andre saker er en tilbakeføring til foreldrene ikke realistisk. Her vil veiledningen og oppfølgingen fra barneverntjenesten kunne ha et annet innhold.»12
I nevnte forarbeider er det også pekt på behovet for samarbeid og samordning i tilknytning til oppfølgningen av foreldrene:
«Som vist vil foreldrenes behov ofte være sammensatte og omfattende. En god og helhetlig oppfølging krever derfor at flere etater og hjelpeinstanser involveres og gjør sin del. Barneverntjenestens oppgave vil, etter departementets forslag, være å veilede foreldrene om aktuelle instanser og tiltak, og dersom foreldrene ønsker det, formidle kontakt. Aktuelle instanser å formidle kontakt til kan være sosialtjenesten, psykiatrien, rusomsorgen, familievernkontoret, arbeidskontoret, trygdekontoret, m.v. I formidlingen av kontakt kan det ligge en anbefaling eller en oppfordring til andre hjelpeinstanser om å bistå foreldrene.»13
Når et barn blir tatt under omsorg av barnevernet skal det utarbeides en foreløpig plan for barnets omsorgssituasjon, og senest to år etter omsorgsovertakelsen en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. § 4-15. Den samme bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten å utarbeide en plan for framtidige tiltak for ungdom som ønsker hjelp fra barnevernet også etter at de er fylt 18 år.
14.3.3.3 Utvalgets vurdering
Utvalget foreslår å styrke oppfølgingen av foreldre og barn etter en omsorgsovertakelse.
Adekvat og tett oppfølging av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse er nødvendig for å oppfylle statens menneskerettslige forpliktelser som redegjort for i punkt 14.3.3.1. Ifølge EMDs praksis er omsorgsovertakelser i utgangspunktet midlertidige, og medlemsstatene er forpliktet til aktivt å arbeide for gjenforening av foreldre og barn. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad barnevernstjenesten i praksis følger opp denne målsettingen.14 Sammenholdt med den restriktive samværsfastsettelsen ved tiltak som antas å bli langvarige, kan statens plikt til å sikre familielivet – slik utvalget ser det – lett trås for nær. Utvalget foreslår derfor å tydeliggjøre barnevernstjenestens plikt til å følge opp både foreldre og barn etter en omsorgsovertakelse.
Utvalget foreslår at oppfølgingsansvaret overfor henholdsvis barn og foreldre etter omsorgsovertakelse, deles opp i to separate bestemmelser og utdypes, se § 41 og § 42.
Utvalget foreslår videre at kravet til oppfølging av henholdsvis barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon og hastevedtak reguleres i samme bestemmelser. Behovet for oppfølging er etter utvalgets oppfatning på mange områder likt for disse tiltakene, og det er da naturlig at de forenes i felles bestemmelser.
Presiseringen i loven av at barnevernstjenesten overfor barnet skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak, er nytt. Oppfølgingsansvaret innebærer en aktiv plikt til fortløpende å vurdere og eventuelt treffe de nødvendige tiltak, og etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig at dette fremgår direkte av lovens ordlyd.
Lovkravet om at formålet med oppfølgingen av foreldrene er å legge til rette for at omsorgen om mulig kan tilbakeføres til dem, er også nytt. Presiseringen må ses i sammenheng med statens forpliktelser etter EMK artikkel 8 og praksis fra EMD, som redegjort for i kapittelet om menneskerettslige forpliktelser ovenfor. Kravet om tilrettelegging for tilbakeføring av omsorgen for barnet, om mulig, er sentralt og bør etter utvalgets oppfatning fremgå klart av lovteksten.
Der det ikke er skadelig for barnet og tilbakeføring ikke er mulig, vil et sentralt formål med oppfølgingen være å tilrettelegge for at barnet kan opprettholde eller eventuelt utvikle kjennskap til sine foreldre slik at de en dag kan gjenforenes eller i det minste ha en god relasjon når barnet vokser til. Et oppfølgingsformål kan også være å forberede foreldrene på å ta i mot et barn som snart er 18 år og som ønsker å flytte hjem ved oppnådd myndighetsalder.
Videre foreslår utvalgets flertall, alle utvalgsmedlemmer unntatt Frode Lauareid, at det etableres en ordning hvor barnevernstjenesten ved rettskraftig avgjørelse om omsorgsovertakelse skal tilby foreldrene en støtteperson, se § 42 fjerde ledd. Det gis hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om støtteperson i forskrift. Støttepersonen skal gi foreldrene hjelp og støtte med de spørsmål den enkelte måtte ha i kontakt med det offentlige system, og hjelpe foreldrene med forberedelse og evaluering av møter og lese og forstå informasjon omkring bosettingen utenfor hjemmet. Utvalget er av den oppfatning at en støtteperson vil kunne bedre den konkrete oppfølgingen av foreldre, og fungere som et bindeledd mellom foreldrene og barnevernstjenesten. Skjæringspunktet for oppnevning settes til tidspunktet for rettskraftig avgjørelse om omsorgsovertakelse, ettersom foreldrene opp til dette tidspunktet vil ha rett til bistand fra advokat dekket av det offentlige.
Forslaget om støtteperson har sin bakgrunn i innspill fra blant annet Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF). Videre er forslaget en oppfølging av Raundalenutvalgets forslag om støtteperson for foreldre, som blant annet hentet inspirasjon fra en lignende ordning i Danmark.15 I Danmark er det fastslått i § 54 i Lov om Social Service at:
«Kommunen tilbyder forældremyndighedens indehaver en støtteperson i forbindelse med barnets eller den unges anbringelse uden for hjemmet, jf. § 52, stk. 3, nr. 8, og §§ 58 og 60».
For å sikre tilstrekkelig kompetanse og kvalitet hos støttepersonen som skal tilbys foreldrene, anbefales det at det etableres utvalg av slike støttepersoner og at de aktuelle personene både oppnevnes og godtgjøres av det offentlige.
Et mindretall, utvalgsmedlem Frode Lauareid, støtter ikke forslaget om støtteperson og har følgende særmerknad på dette punkt:
«Ei ordning med støtteperson kan like lett gjera relasjonen mellom barnevern og foreldre vanskelegare. Dette kan skuldast barnevernet, det kan skuldast foreldra og det kan skuldast støttepersonen. Denne støttepersonen vil fort kunna bli eit type ombod eller ein fullmektig for foreldra som kan bidra til å forsterka dei motsetnadene som måtte finnast mellom barnevernet og foreldra. I staden for å innføra krav om ein støtteperson er det betre å sterkt understreka at barnevernet har eit ansvar for å få kommunikasjonen mellom barnevernet og foreldra til å fungera. Så får det vera opp til barnevernet å avgjera om dette best kan gjerast med å engasjera ein utanforståande til å hjelpa til med dette.»
Gjeldende § 4-16 andre setning, om at det skal legges til rette for samvær med søsken, er foreslått opphevet. Søskensamvær omfattes nå av utvalgets forslag til generell bestemmelse om barnets rett til kontakt med foreldre og nærstående. Det er begrensning av søskensamvær som må begrunnes. Tilrettelegging for søskensamvær vil imidlertid være en del av planen som skal utarbeides for barnets kontakt med familie og nærstående.16
Utvalgets forslag til lovbestemmelse om plan ved omsorgsovertakelse, se § 46, tilsvarer i hovedsak gjeldende § 4-15 tredje og fjerde ledd om foreløpig og fremtidig plan. Nytt er kravet om at planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Dette må ses i sammenheng med forslaget til presisering av bestemmelsen om oppfølging etter omsorgsovertakelse, om at det primære formålet med oppfølgingen er å legge til rette for at omsorgen om mulig kan tilbakeføres til foreldrene.
14.3.4 Omsorgsansvar og foreldreansvar for barnet etter omsorgsovertakelse
14.3.4.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende lov § 4-18 har barnevernstjenesten ansvaret for omsorgen i foreldrenes sted i etterkant av en omsorgsovertakelse. På vegne av barnevernstjenesten utøver fosterhjemmet eller institusjonen den daglige omsorg for barnet. Foreldreansvaret forblir hos de biologiske foreldrene.
I NOU 1985: 18 og Ot.prp. nr. 44 (1991–92) ble det foreslått en generell hovedregel om at omsorgsovertakelse skulle innebære at også foreldreansvaret gikk over til sosialtjenesten. Det ble vist til at det etter gjeldende rett ofte var uklart hvilke beføyelser foreldrene hadde etter omsorgsovertakelsen, og at dette i praksis skapte avgrensningsproblemer.
Stortinget opprettholdt likevel skillet mellom omsorgsovertakelse og ansvarsfratakelse, for at ikke enhver flytting fra hjemmet skulle være et unødig omfattende inngrep. Avgrensningsproblemene man hadde tidligere, er således ikke løst i gjeldende lov og forarbeidene gir liten veiledning for disse.
Lindboe uttaler følgende om § 4-18 i gjeldende lov:
«… § 4-18 første ledd, regulerer et lite problematisk område, fordelingen av omsorgsansvaret mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene eller den institusjon barnet er plassert i. Dette kunne like godt vært løst i rundskriv eller i det påbudte skjema for fosterhjemsavtale. …
Paragraf 4-18 løser ikke det problem som har vært det vanskelige i praksis, nemlig ansvarsfordelingen mellom foreldre med foreldreansvar på den ene siden og barnevernet med omsorgen på den annen side. Annet ledd i § 4-18 er tilnærmet meningsløst etter at man opprettholdt skillet mellom å frata omsorgen og å frata ansvaret. …»17
Ofstad og Skar uttaler følgende om bestemmelsen:
«Bestemmelsen løser imidlertid ikke spørsmålet om hva det begrensede foreldreansvaret består i etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for barnet. Heller ikke i forarbeidene er dette spørsmålet tilstrekkelig avklart. …»18
Ansvaret for en del spørsmål har imidlertid fått en avklaring gjennom andre lovbestemmelser og i praksis. En skjematisk fremstilling av ansvarsfordelingen fremgår av tabell 14.1.
Tabell 14.1 Ansvarsfordeling etter omsorgsovertakelse
Foreldrene:
| Barnevernstjenesten:
| Fosterforeldre/institusjon:
|
I forarbeidene til § 4-18 er det vist til den løsning som følger av barnelova når det gjelder spørsmål om hvilke avgjørelser som treffes av den som har den daglig omsorgen, og at dette er en naturlig løsning også etter § 4-18.19
I Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) «Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.)» side 16 uttales det følgende om betydningen av skillet mellom foreldreansvaret, fast bosted og samvær for hvem som kan treffe avgjørelser etter barnelova:
«Foreldreansvar
… Større avgjørelser tas av foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar. Det omfatter blant annet vergemål, medisinsk behandling, valg av type skole, samtykke til adopsjon, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands.
…
Fast bosted
Den som barnet bor fast hos kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet alene. Det omfatter blant annet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet, som fritidssysler, skolefritidsordning og lignende.
…
Samvær
Den av foreldrene som til enhver tid er sammen med barnet tar avgjørelser som følger av å være sammen med barnet, så som mat og påkledning, leggetider, venner, følge opp skole og tilsyn og stell.»
14.3.4.2 Utvalgets vurdering
Utvalget foreslår at innholdet i omsorgsansvaret og foreldreansvaret etter en omsorgsovertakelse presiseres i loven, se § 24. Bestemmelsen skal bidra til å avklare hva foreldreansvaret består i etter en omsorgsovertakelse, for å avhjelpe de avgrensingsproblemer som har oppstått i praksis.
Utvalget tar utgangspunkt i barnelovas regulering når det gjelder å fastsette hva som hører til foreldreansvar og omsorgsansvar etter en omsorgsovertakelse. Det vises særlig til barnelova § 30 og § 37 (foreldreansvar og fast bosted). Begrepet «daglig omsorg» benyttes ikke lenger i barnelova, og utvalget har derfor valgt å gå bort fra dette begrepet også i barnevernsloven. «Daglig omsorg» er erstattet med «omsorgsansvar». Begrepsbyttet er ikke ment å innebære en materiell endring.
Til foreldreansvaret hører større avgjørelser vedrørende barnets personlige forhold som vergemål, valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og innmelding i trossamfunn. Dette vil høre til foreldrenes ansvar også etter en omsorgsovertakelse.
Til omsorgsansvaret hører avgjørelser om vesentlige sider av omsorgen for barnet, som spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo, fritidssysler, skolefritidsordning og lignende. Dette ansvaret overtas av barnevernstjenesten ved omsorgsovertakelse, og utøves på vegne av barnevernstjenesten av fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor. Rammene for de omsorgsoppgaver fosterhjem eller institusjon skal utøve må fastsettes av barnevernstjenesten i det enkelte tilfelle. For fosterhjem er det naturlig at dette blant annet reguleres i avtalen som det aktuelle fosterhjemmet inngår med barnevernstjenesten.
Barnevernstjenesten er også tillagt kompetanse etter annen lovgivning, som for eksempel å gi samtykke til helsehjelp for barn under 16 år, jf. pasientrettighetsloven § 4-4, gi samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern inntil tre uker, jf. psykisk helsevernloven § 2-2 andre ledd og utstedelse av pass, jf. passloven § 4. Etter opplæringslova § 15-6 første ledd, er det i utgangspunktet barnevernstjenesten som har rett til å ta avgjørelser med hensyn til opplæring på vegne av barnet etter omsorgsovertakelse. Ifølge opplæringslova § 15-6 andre ledd er det imidlertid likevel foreldrene til barnet som har rett til å velge privat skole, gi samtykke til fritak fra hele opplæringsplikten, velge målform, kreve fritak fra deler av undervisninga med hensyn til religion eller livssyn og kreve opplæring i finsk og på samisk.20
Oppramsingen i loven, over hva henholdsvis omsorgsansvaret og foreldreansvaret omfatter etter en omsorgsovertakelse, er ikke ment å være uttømmende. En uttømmende regulering i loven over hva omsorgsansvaret og foreldreansvaret omfatter, vil kunne føre til utilsiktede konsekvenser. Det vil derfor fortsatt kunne oppstå visse avgrensningsproblemer i praksis, også etter utvalgets forslag til presisering i loven.
Dagens § 4-18 første ledd siste setning, fastsetter at barnevernstjenesten kan bestemme at fosterhjem eller institusjon kan avgjøre andre spørsmål enn den daglige omsorg. Bestemmelsen kan gi det feilaktige inntrykk av at barnevernstjenesten kan redusere forhold som ligger til foreldreansvaret. Av denne grunn og fordi utvalget ikke kan se at den har noen praktisk verdi, foreslås den fjernet.
Utvalget foreslår også å fjerne gjeldende § 4-18 annet ledd om at fylkesnemnda kan bestemme at foreldrene skal ha bestemmelsesrett med hensyn til spørsmål som ikke gjelder den daglige omsorg. Foreldrene har dette i kraft av foreldreansvaret. Bestemmelsen er en rest etter at Stortinget bestemte at skillet mellom foreldreansvar og omsorgsansvar skulle opprettholdes. Så vidt kjent er bestemmelsen aldri benyttet.21
14.3.5 Oppfølging og planer etter vedtak om bosted i institusjon etter gjeldende §§ 4-24 og 4-26
14.3.5.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende lov § 4-24 andre ledd siste setning skal barnevernstjenesten fortløpende følge opp barn som er plassert i institusjon etter denne bestemmelsen, og vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart i seks måneder.
Når barn er plassert i institusjon som atferdstiltak, er barnevernstjenesten pålagt et spesielt oppfølgingsansvar.22 Loven bestemmer at barnevernstjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen. Dette forutsetter at barnevernstjenesten regelmessig har kontakt med institusjonen og barnet. Når plasseringen har vart i seks måneder, skal barnevernstjenesten vurdere tiltaket på nytt. Det må legges til grunn at dette innebærer at barnevernstjenesten på evalueringstidspunktet skal foreta en realitetsvurdering av om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket. I veilederen «Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten – en veileder», har departementet for øvrig understreket behovet for oppfølging av plasseringen ved å anbefale at evalueringer gjennomføres hver tredje måned.23
Etter gjeldende rett foreligger det ikke eksplisitt lovkrav om oppfølging av barn og foreldre ved opphold på institusjon med barnets samtykke, jf. § 4-26.
Når et barn blir plassert i institusjon, både etter § 4-24 og § 4-26, skal barnevernstjenesten sørge for at det utarbeides en tiltaksplan for barnet, jf. § 4-28. Departementet har utarbeidet egne retningslinjer for formålet med, og innholdet i en slik plan.24 Etter retningslinjene skal tiltaksplanen sikre at hjelpen er planlagt og målrettet, og at alle iverksatte og planlagte tiltak følges opp.
Tiltaksplanen skal endres dersom barnets behov tilsier det, og både utarbeidelse og endring av tiltaksplanen skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet, jf. § 4-28 andre ledd.
Barne-, ungdoms- og familieetaten har plikt til å bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplanen, jf. § 4-28 tredje ledd.
14.3.5.2 Utvalgets vurdering
Barnevernstjenesten har et særlig ansvar for å følge opp barn og unge med bosted i institusjon, for å vurdere hvordan de har det og om tiltaket fungerer etter sitt formål.
Utvalget er av den oppfatning at oppfølging er nødvendig overfor både barn og foreldre, og både ved opphold i institusjon med og uten barnets samtykke. Etter gjeldende rett er det ikke lovkrav til oppfølging ved bosted i institusjon etter samtykke, og heller ikke overfor foreldre ved bosted i institusjon uten samtykke. Både ved bosted med og uten samtykke i institusjon, er det viktig at også foreldre følges opp slik at de settes i best mulig stand til å ivareta barnet ved retur til hjemmet. Det gjelder selv om foreldrene beholder omsorgsansvaret etter at barnet er bosatt i en institusjon, og gjenforeningsaspektet ikke gjør seg gjeldende på samme måte som ved omsorgsovertakelser.
Når det gjelder det konkrete lovkravet til oppfølging er det utdypet og presisert i forhold til gjeldende rett, se § 43. Som nevnt er oppfølgingskravet tatt inn i felles bestemmelse sammen med kravet til oppfølging ved omsorgsovertakelser og hastevedtak; én bestemmelse for oppfølging av barn og én bestemmelse for oppfølging av foreldre. Utvalget mener at det langt på vei er de samme hensyn til oppfølging som gjør seg gjeldende ved både vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon og hastevedtak. Både barn og foreldre har behov for tett oppfølging ved slike tiltak, selv om formålet med og innholdet i oppfølgingen kan være ulikt for de nevnte tiltakene. Barnevernstjenesten må følge utviklingen til barn og foreldre nøye samt sette inn relevante tiltak som vurderes å være til barnets beste i det konkrete tilfellet. For eksempel må det vurderes om det er behov for å henvise til helsetjenesten for nærmere utredning eller behandling i helseinstitusjon.
Når det gjelder planbestemmelsen knyttet til vedtak om bosted i institusjon, se § 47, tilsvarer utvalgets forslag i all hovedsak gjeldende lov § 4-28. De foreslåtte endringene er av språklig og strukturell art. Etter utvalgets oppfatning inneholder bestemmelsen de nødvendige bestanddeler med hensyn til en planmessig oppfølging, og det foreslås derfor ikke materielle endringer.
Gjeldende § 4-28 siste ledd, om at departementet kan gi retningslinjer om tiltaksplanens innhold, er en unødvendig hjemmel og foreslås derfor opphevet. Slike retningslinjer kan gis uten hjemmel i lov.
14.3.6 Oppfølging og planer etter vedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel
14.3.6.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende lov § 4-30 andre ledd, har barnevernstjenesten det overordnede ansvaret for omsorgen for barnet etter vedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Institusjonen skal utøve den daglige omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. På dette punktet skiller § 4-30 seg fra institusjonsplassering med hjemmel i barnevernloven § 4-24, hvor foreldrene fortsatt har omsorgsansvaret for barnet etter plassering.
Etter § 4-30 tredje ledd skal barnevernstjenesten fortløpende følge opp plasseringen, i samarbeid med politiet, og vurdere om den er nødvendig eller om den kan opphøre. Barnet kan flyttes etter barnevernloven § 4-17, og politiet skal da gis anledning til å uttale seg. Flytting kan eksempelvis være nødvendig hvis bakmenn klarer å spore opp barnets plasseringssted.
Politiet skal også gis anledning til å uttale seg før plasseringen opphører.
Det følger av forarbeidene at politiets syn skal tillegges stor vekt i vurderingen av både flytting og opphør, men at politiets samtykke ikke er nødvendig.25 Det er pekt på at det er barnevernstjenesten som er nærmest til å vurdere hva som anses å være til barnets beste i slike situasjoner.
14.3.6.2 Utvalgets vurdering
Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende rett når det gjelder de materielle krav til oppfølging av barn som er bosatt i institusjon på grunn av fare for utnyttelse til menneskehandel. Bestemmelsen legger opp til tett oppfølging av barnet under institusjonsoppholdet, i nært samarbeid med politiet, se § 43.
Strukturelt er andre og tredje ledd i gjeldende § 4-30 tatt inn i en egen bestemmelse og flyttet inn i kapittelet om oppfølging og planer. Bestemmelsens første ledd, om valg av institusjon for barnet, er flyttet til § 30.
14.3.7 Oppfølging og planer etter hastevedtak
14.3.7.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett foreligger det ikke en egen bestemmelse i loven som omhandler barnevernstjenestens plikt til å følge opp akuttvedtak.
Det følger imidlertid av barnevernloven § 4-6 fjerde ledd at vedtak etter § 4-6 andre ledd bortfaller hvis ikke begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker. Som følge av dette påhviler det barnevernstjenesten et særlig ansvar for å følge opp og utrede saken så raskt som mulig for å begrense varigheten av midlertidige løsninger.26
I veilederen Faglig veileder for akuttarbeidet i institusjoner og beredskapshjem, beskriver Bufdir ti kvalitetsmål som skal ivareta kravet til forsvarlighet ved oppfølging av akuttvedtak.27 Hvordan Bufetat og kommunen skal følge opp akuttplasseringer er også beskrevet, med blant annet anbefaling om at det avholdes avklaringsmøte første virkedag etter plasseringen.
14.3.7.2 Utvalgets vurdering
Etter utvalgets oppfatning er det viktig at både barn og foreldre følges tett opp i fasen etter et hastevedtak. Tett oppfølging, og tilbud om veiledning, kan gjøre at begjæring om omsorgsovertakelse i forlengelsen av hastevedtaket ikke er nødvendig.
Utvalget foreslår derfor at oppfølgingsansvaret skal utformes på samme måte som for vedtak om omsorgsovertakelse og bosted på institusjon, se § 42. Barnevernstjenesten skal løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling, og foreta de endringer og tiltak som viser seg nødvendige. Barnevernstjenesten skal også følge opp foreldrene, og straks etter vedtaket skal det avholdes et møte med dem hvor de tilbys relevant veiledning og oppfølging, herunder at det eventuelt formidles kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Et raskt møte med foreldrene vurderes å være hensiktsmessig for å klarlegge saken ytterligere, og diskutere veien videre – herunder eventuelle tiltak som kan prøves ut.
Barnevernstjenesten skal også gi foreldrene informasjon om barnet i perioden for hastevedtaket.
14.3.8 Plan for gjennomføring av kontakt
14.3.8.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett er det ikke en egen planbestemmelse om gjennomføring av samvær etter tiltak i form av omsorgsovertakelse og institusjonsopphold. Slike forhold antas imidlertid å utgjøre en naturlig del av en omsorgsplanen etter § 4-15 eller tiltaksplanen etter § 4-28.
14.3.8.2 Utvalgets vurdering
Utvalget foreslår en ny og egen bestemmelse om plan for gjennomføring av kontakt, som angir at barnevernstjenesten etter omsorgsovertakelse og vedtak om bosted i institusjon, skal utarbeide en plan for gjennomføring av barnets kontakt med foreldre og nærstående. Planen skal evalueres regelmessig, men hyppigheten av evaluering må være gjenstand for en konkret vurdering, se § 48.
Formålet med den nye bestemmelsen er å sikre en systematisk oppfølging av barnets rett til kontakt etter utvalgets forslag § 37. Det er viktig med en konkret plan for kontakt når utvalget nå foreslår en utvidelse av barnets rett til kontakt med familie og nærstående, for å skape forutsigbarhet for blant annet barn, foreldre og fosterforeldre med hensyn til gjennomføringen av kontakt.
Barnevernstjenesten må ved utarbeidelsen sørge for å kartlegge både hvilke personer som ønsker regelmessig kontakt med barnet, hvem barnet selv anser det er viktig å ha kontakt med og hvilken kontakt barnevernstjenesten vurderer er best for barnet. Planen må utarbeides i samarbeid med både barnet og familien, og bør revideres jevnlig. Utvalget legger til grunn at planen i mange tilfeller vil gi en tilstrekkelig løsning av spørsmålene om hvem som skal ha kontakt med barnet, og i hvilket omfang. Planen sikrer forutberegnelighet for omfanget av kontakt og gir rom for at det kan gjøres endringer ved behov. Planen vil imidlertid ikke utgjøre noe vedtak om kontakt mellom barnet og andre. Der planen ikke vurderes å være tilstrekkelig, må det i stedet vurderes om det bør treffes vedtak om begrensning etter utvalgets forslag til bestemmelse om begrensning i kontakt i § 38.
Også i den finske loven, som til dels ligger nært opp til utvalgets forslag til kontaktbestemmelser, foreligger det krav om slik konkret plan for kontakt mellom barnet og andre.28 Den svenske Socialtjänestelag 11 kap. 3 § oppstiller også et krav om samværsplan.29
14.3.9 Forbud mot å ta med barnet ut av Norge
14.3.9.1 Gjeldende rett
Gjeldende § 4-31 fastsetter at det er forbudt å ta med barnet ut av Norge når vedtak etter §§ 4-6 andre ledd, 4-9 første ledd, 4-25 andre ledd andre setning og 4-29 fjerde ledd er iverksatt. Det er videre ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når vedtak etter §§ 4-8, 4-12, 4-24 og 4-29 første og andre ledd er truffet eller når begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda.
Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 18. desember 2015 nr. 126, som trådte i kraft 1. januar 2016, med ulike tiltak for å forhindre internasjonal barnebortføring. Overtredelse er straffesanksjonert i straffeloven § 261, med en strafferamme på inntil 2 års ubetinget fengsel.
14.3.9.2 Utvalgets vurdering
Det foreslås ingen materielle endringer i gjeldende § 4-31. Bestemmelsen er ny, og anses som et viktig element med hensyn til å motarbeide internasjonal barnebortføring.
Bestemmelsen inntas i kapittelet om oppfølging, ettersom forbudet mot utreise tematisk er en del av den helhetlige oppfølgingen av barnet i forbindelse med tiltak, se § 44.
14.4 Ettervern ut over 18 år
14.4.1 Gjeldende rett
Gjeldende lov § 1-3 andre ledd gir adgang til ettervern fra 18 til 23 år. Med ungdommens samtykke kan barnevernstjenesten fortsette iverksatte tiltak, eller påbegynne nye. I utgangspunktet vil alle typer tiltak etter barnevernloven kunne opprettholdes. Opprettholdelse av fosterhjemsplassering eller andre tiltak ut over 18 år med ungdommens samtykke må det fattes vedtak om som egen sak. Vedtaket skal fattes administrativt av barnevernstjenesten. Avslag kan påklages til fylkesmannen.
Ved lovendring 26. juni 1998 nr. 42 ble aldersgrensen for ettervern hevet fra 20 til 23 år. I høringsnotatet i forbindelse med lovendringen (10. september 1997), la departementet til grunn at mange tidligere barnevernsbarn er i en utsatt situasjon når de blir myndige og at de i mange tilfeller har fortsatt behov for hjelp og oppfølging.
Ved endringslov 19. juni 2009 nr. 45 ble det inntatt en presisering i andre ledd siste setning om at opphør av tiltak ved fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak, og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste. Det fremgår av forarbeidene at departementet hadde mottatt innspill som tydet på at regelverket ikke var godt nok til å sikre alle det ettervernet de hadde behov for.30 På denne bakgrunn ble det i loven presisert at barnevernstjenesten skal begrunne hvorfor en ungdom som tidligere har fått hjelp fra barnevernstjenesten, ikke lenger skal motta hjelp.
Gjeldende § 4-15 fjerde ledd pålegger barnevernstjenesten en plikt til å vurdere ettervern når barn under omsorg, i fosterhjem eller institusjon, nærmer seg myndighetsalder. Dersom ungdommen samtykker, skal dessuten barnevernstjenesten utarbeide en plan for tiltakene.
Departementet har gitt rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år.31 Det vises til nevnte rundskriv for en nærmere redegjørelse av ettervernet etter barnevernloven.
14.4.2 Utvalgets vurdering
Utvalget finner ikke grunn til å endre gjeldende aldersgrense for ettervern, se § 5. Det vises til at aldersgrensen allerede er blitt hevet fra 20 til 23 år etter vedtakelsen av gjeldende lov, og at aldersgrensen på 23 år nå er innarbeidet i praksis. Det klare utgangspunktet er at barnevernsloven omhandler tiltak inntil barnet når myndighetsalder. Tilbud om tiltak en periode etter dette fremstår som hensiktsmessig ut fra de særlige behovene som ofte foreligger hos barn med tiltak fra barnevernet. Slik utvalget ser det er en 5-års periode etter nådd myndighetsalder passende i så måte. På dette tidspunktet er det naturlig at andre offentlige ytelser overtar ansvaret for å ivareta eventuelle foreliggende behov.
Det foreslås heller ikke ytterligere materielle endringer i bestemmelsen om ettervern.
Det foreslås en strukturell endring. Reguleringen av at opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal anses som enkeltvedtak, flyttes til utvalgets forslag til kapittel 11 om saksbehandlingsregler § 76 andre ledd. Dette er i samsvar med utvalgets ønske om i størst mulig grad å samle lovens saksbehandlingsregler i forslaget til nytt kapittel 11 og kapittel 12 i loven.
Både KS og Fellesorganisasjonen har kommet med innspill til utvalget om å utvide statens økonomiske ansvar for ettervern. I gjeldende lov § 9-4 andre ledd har staten kun økonomisk ansvar frem til barnet fyller 20 år. Fellesorganisasjonen peker på at praksis viser at det både kan være behov for å opprettholde institusjonsplassering og forsterket fosterhjem etter fylte 20 år. Slik utvalget ser det faller imidlertid denne problemstillingen utenfor utvalgets mandat. Det vises til mandatet punkt 3 hvor det fremgår at utvalget ikke skal vurdere lovens ansvarsfordeling mellom stat og kommune.
Fotnoter
Se nærmere omtale i Sørensen (2016), punkt 5.7.1.
Barne- og likestillingsdepartementets veileder «Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten – en veileder», Q-1104 B, s. 8.
Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov om endringer i barnevernloven, s. 18.
Rundskriv Q-2016-982 (retningslinjer om hjelpetiltak) s. 24–25.
Det vises til Sørensen (2016) punkt 5.7.1 og 5.7.2.
For eksempel K og T mot Finland, avsnitt 179.
K og T mot Finland, avsnitt 138.
Haugli (2000) s. 692. Se også Sandberg (2003) s. 183.
Se nærmere Sørensen 2016 punkt 5.7.2.
Ot.prp. nr. 44 (1991–92) s. 47.
Ot.prp. nr. 64 (2004–2005) «Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) m.v.», s. 29 flg.
Ot.prp. nr. 64 (2004–2005) s. 30.
Ot.prp. nr. 64 (2004–2005) s. 29–30.
Flere representanter for barnevernet har overfor utvalget uttrykt at barneverntjenesten i liten grad følger opp foreldre med tanke på å sette dem i stand til å få omsorgen tilbake der det på tidspunktet for omsorgsovertakelse er lagt til grunn at tiltaket sannsynligvis vil bli langvarig. Organisasjon for barnevernsforeldre etterlyser en skikkelig plan og opplegg for gjenforening etter en omsorgsovertakelse.
NOU 2012: 5 s. 148.
Se nærmere punkt 14.3.8.
Lindboe (2012) s. 104.
Ofstad og Skar (2015) s. 173.
Ot.prp. nr. 44 (1991–92) s. 112.
Det vises for øvrig til Bufetats veileder «Oppfølging av skole og opplæring for barn og unge som bor i fosterhjem, institusjon og omsorgssenter».
Ofstad og Skar (2015) s. 178.
Ofstad og Skar (2015) s. 256–257.
Barne- og likestillingsdepartementets veileder «Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten – en veileder», Q-1104 B s. 48.
Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet, 1. februar 2000, «Retningslinjer for tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernloven § 4-24 og 4-26», Q-2000-9001.
Prop. 43 L (2011–2012) s. 36.
Ofstad og Skar (2015) s. 118–119.
Bufdir, «Faglig veileder for akuttarbeid i institusjon og beredskapshjem», (2015).
Barnskyddslag av 13. april 2007/417 30 § 3 mom.
Bestemmelsene er nærmere omtalt i kapittel 13.
Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) «Om lov om endringer i barnevernloven» s. 36 flg.
Det kongelige barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, «Rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år», 22.06.2011, Q-13/11.