4 Pensjonskasser

4.1 Reglenes plassering

Pensjonskasser er i dag som nevnt ovenfor under kapittel 3 regulert av bestemmelser i forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften/forskriften). Forskriften er gitt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 1-1 annet ledd tredje punktum, og omfatter både private pensjonskasser og pensjonsfond (forskriftens kapittel I) og kommunale pensjonskasser og pensjonsfond (kapittel II).

Banklovkommisjonen har foreslått at regler for pensjonskasser og andre pensjonsforetak tas inn som et eget kapittel i forsikringsvirksomhetsloven (kapittel 7 i kommisjonens utkast til revidert forsikringslov). Banklovkommisjonen begrunner dette slik i utredningen avsnitt 7.2.3:

«En ny lovgivning om pensjonskasser vil måtte dekke behovet for regler om pensjonskasser som institusjon og om den virksomhet slike pensjonsinnretninger vil kunne drive innenfor rammen av pensjonslovene. Et naturlig utgangspunkt er at pensjonskassenes virksomhet i kommende år vil komme til å omfatte både ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger. Et annet utgangspunkt er at de norske pensjonskassene i privat og offentlig sektor hittil så å si bare har drevet kollektiv pensjonsforsikringsvirksomhet, og at slik virksomhet i alle tilfelle fortsatt vil utgjøre en meget stor del av pensjonskassenes samlede virksomhet.

Banklovkommisjonen mener ut fra dette at også den nye lovgivningen bør beholde sin hovedtilknytning til forsikringsvirksomhetsloven. Vesentlig her er også at bestemmelsene i EUs pensjonskassedirektiv som nå skal gjennomføres i norsk rett, i så stor grad bygger på EUs regelverk om livsforsikring. Et slikt lovopplegg åpner for atskillige forenklinger av det samlede regelverk for pensjonsinnretninger. Opplegget utelukker imidlertid ikke at virksomhetsområdet for en del pensjonskasser er videre og også omfatter pensjonsordninger som ikke er pensjonsforsikring. Slike pensjonskasser og pensjonsordninger er allerede omfattet av en viktig del av forsikringsvirksomhetsloven, nemlig kapittel 8c om flytting.

Banklovkommisjonen viser til at pensjonsinnretninger som driver pensjonsforsikring og andre pensjonsinnretninger alle er aktører i markedet for langsiktig pensjonssparing, og at det er viktig at de regler som gjelder for de ulike pensjonsinnretninger er avstemt i forhold til hverandre på en hensiktsmessig måte. Når det må legges til grunn at pensjonsinnretninger som driver pensjonsforsikring i overskuelig fremtid vil være den klart største gruppen, og når regelverket i EØS/EU-direktivet i hovedsak er basert på regler som i dag gjelder for livsforsikring, antar Banklovkommisjonen at det er mest hensiktsmessig at den nye lovgivningen blir utformet samlet innenfor rammen av forsikringsvirksomhetsloven.»

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til at regler for pensjonskasser gis i lov, og at disse reglene plasseres i forsikringsvirksomhetsloven (heretter omtalt som «forsikringsloven», jf. Banklovkommisjonens utkast til konsolidert lovtekst). Norges Bank uttaler blant annet:

«Norges Bank ser det som en fordel at pensjonskasseregelverket fastsettes i lov, og er enig i at loven bør være en rammelov med mindre rom for detaljstyring, jf. blant annet drøftingen i utredningens avsnitt 6.2 og 7.2.2. Norges Bank ser at det kan være hensiktsmessig at regelverket for livsforsikringsselskaper og pensjonskassenes virksomhet samles i én lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv.»

Barne- og familiedepartementet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Kredittilsynet og Sparebankforeningen gir blant annet uttrykk for tilsvarende synspunkter.

De selvstendige kommunale pensjonskasser og Norske Pensjonskassers Foreninggår på sin side i mot forslaget om at regler for pensjonskasser tas inn i forsikringsloven. De selvstendige kommunale pensjonskasser uttaler i den forbindelse:

«DSKP er positive til at regelverket for pensjonskasser nå nedfelles i lov, men kan ikke se at norske pensjonskasser er tjent med å bli omfattet av det samme lovverk som norske livsforsikringsselskaper - nemlig forsikringsvirksomhetsloven. Krav om endringer i forsikringsselskapenes virksomhet vil som konsekvens automatisk få virkning for pensjonskassene. Da dette lovverk er langt mer omfattende enn det som vil være vanlig regelverk for andre pensjonskasser, vil norske pensjonskasser fort komme i en særstilling.»

Enkelte høringsinstanser som ikke direkte går i mot forslaget om at regler for pensjonskasser tas inn i forsikringsloven, mener imidlertid at pensjonskasser ikke nødvendigvis bør underlegges samme regler som livsforsikringsselskapene. Dette gjelder for eksempel Aktuarkonsulenters Forum og Næringslivets Hovedorganisasjon. Aktuarkonsulenters Forum anfører i den forbindelse at enkelte av bestemmelsene i lovutkastet er uhensiktsmessige for pensjonskasser (i motsetning til for livsforsikringsselskaper). For øvrig anfører disse høringsinstansene (Aktuarkonsulenters Forum, De selvstendige kommunale pensjonskasser, Norske Pensjonskassers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon) i hovedsak at pensjonskasser ikke bør reguleres innenfor forsikringsvirksomhetsloven fordi slike like regler ikke nødvendigvis vil skape reelt like rammevilkår. Høringsinstansene er for øvrig delt i synet på om dette er tilfelle. Det vises her til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Statistisk sentralbyrå støtter Banklovkommisjonens forslag om at pensjonskasser skal underlegges det samme rammeregelverket som livsforsikringsselskaper. For øvrig vises det til at Kredittilsynet i høringsuttalelsen støtter Banklovkommisjonens siktemål om å skape like rammebetingelser for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser som tilbyr pensjonsordninger til privat og offentlig sektor, på de områder der dette faller naturlig.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det gis lovregler for pensjonskasser.

Når det gjelder spørsmålet om den nærmere plasseringen av lovreglene, legger departementet til grunn at valget står mellom å plassere reglene i eksisterende forsikringsvirksomhetslov, eller å foreslå en egen lov for pensjonskasser (og innskuddspensjonsforetak, jf. kapittel 6 nedenfor). Høringsinstansene har som nevnt hatt forskjellige syn på Banklovkommisjonens forslag om at reglene tas inn i forsikringsvirksomhetsloven. Slik departementet forstår høringsinstansene har denne uenigheten sammenheng med hvilke virksomhetsreglersom skal gjelde for pensjonskasser. Spørsmålet om hvilke virksomhetsregler pensjonskassene skal underlegges, behandles nærmere nedenfor i avsnitt 4.8. Det konkluderes der med at virksomhetsreglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8a om livsforsikringsvirksomhet (lovforslaget kapittel 9) bør gjelde tilsvarende for pensjonskasser. I tråd med dette foreslår departementet, som Banklovkommisjonen, at også de øvrige reglene for pensjonskasser plasseres i forsikringsvirksomhetsloven. Dette vil bidra til at regler for virksomhet knyttet til kollektiv livs- og pensjonsforsikring samles i én lov (forslaget til ny forsikringslov).

4.2 Virkeområde/anvendelsesområde

4.2.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Det følger av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) § 1-1 annet ledd tredje punktum at Kongen kan bestemme at forsikringsvirksomhetsloven skal gjelde helt eller delvis for pensjonskasser og pensjonsfond, og at Kongen kan gi nærmere regler om dette. Slike nærmere regler er gitt i pensjonskasseforskriften, jf. omtale ovenfor under avsnitt 4.1. Forskriften omfatter både pensjonskasser og pensjonsfond, uavhengig av om de er private eller kommunale.

Forskriftens kapittel I har regler for privatepensjonskasser og pensjonsfond. Privat pensjonskasse defineres i forskriftens § 1 første ledd som pensjonskasse som har pensjonsordning opprettet med hjemmel i lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (bokstav a), eller etter lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (bokstav b), og annen pensjonskasse som etter sine vedtekter er forsikringsteknisk oppbygget og som gir de forsikrede tilsagn om hvilke pensjoner de er berettiget til (bokstav c).

Privat pensjonsfond er definert i forskriften § 1 annet ledd som pensjonsfond i henhold til lov om foretakspensjon § 16-2 tjuetredje ledd.

Kommunal pensjonskasse og pensjonsfond er definert i forskriftens § 21. Etter denne bestemmelsens første ledd følger det at kommunal pensjonskasse defineres som pensjonskasse som er opprettet av kommune, fylkeskommune, eller kommunal, interkommunal eller fylkeskommunal bedrift og institusjon (bokstav a). Kommunal pensjonskasse omfatter også pensjonskasse som er opprettet av en ikke skattepliktig bedrift eller institusjon hvor ledelsen tilligger kommune eller fylkeskommune, eller som ledes av styre, råd eller nemnd valgt av myndighet i kommune eller fylkeskommune (bokstav b).

Det følger av forskriften § 21 annet ledd at kommunalt pensjonsfond er et pensjonsfond som er opprettet av enten en kommune, fylkeskommune eller annen bedrift eller institusjon som er nevnt i bestemmelsens første ledd.

Pensjonskasser regnes etter gjeldende rett som selveiende institusjoner, men er uttrykkelig unntatt fra lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser § 6 bokstav b.

Finansinstitusjoner reguleres av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), jf. denne lovens § 1-1. I henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd er finansinstitusjoner «selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet». Det følger videre av lovens § 1-4 hvilke institusjoner som kan drive «finansieringsvirksomhet». Av § 1-4 nr. 2 følger det at dette blant annet er selskap og annen institusjon som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven. Dette vil si at pensjonskasser kan drive finansieringsvirksomhet.

Det har tidligere vært reist spørsmål ved om bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd innebærer at det kun er institusjoner som faktisk driver finansieringsvirksomhet som er å regne som finansinstitusjoner. En slik tolkning ville innebære at institusjoner som omfattes av § 1-4, men som ikke forvalter midler i utlån, ikke er underlagt bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven. Finansieringsvirksomhetsloven skal etter departementets syn forstås, og har hittil vært forstått, slik at loven får anvendelse på institusjoner som etter lov og forskrift har adgangtil å drive finansieringsvirksomhet. Dette er de institusjoner som er nevnt i lovens § 1-4. Dette innebærer at det følger direkte av finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 nr. 2, jf. § 1-3, at pensjonskasser er å anse som finansinstitusjon, og at de er underlagt finansieringsvirksomhetsloven. Det samme gjelder forsikringsselskaper, jf. § 1-4 nr. 2. Dette gjelder uavhengig av om institusjonen for eksempel skulle ha fastsatt i vedtektene at den ikke kan drive slik finansieringsvirksomhet.

Pensjonskasser er imidlertid blitt unntatt fra enkelte regler gitt i eller i medhold av finansieringsvirksomhetsloven som har vært ansett for å ikke være hensiktsmessige for pensjonskasser. Dette gjelder for eksempel forskrifter gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-10 om høyeste engasjement med en enkelt kunde. Kredittilsynet har lagt til grunn at bestemmelsen i § 2-10 gjelder for pensjonskasser, men at de nærmere regler som er fastsatt med hjemmel i bestemmelsens annet ledd ikke omfatter pensjonskasser. Slike unntak må enten følge av lovens bestemmelser, eller bestemmelser gitt i medhold av loven, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-1.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet artikkel 2 regulerer hvilke institusjoner direktivets bestemmelser omfatter. Det følger av artikkel 2 nr. 1 at direktivet omfatter såkalte «yrkesbaserte pensjonskasser» (uoffisiell norsk oversettelse). Yrkesbasert pensjonskasse er definert i direktivets artikkel 6 bokstav a) som en institusjon som uavhengig av sin juridiske form forvalter fondsmidler og som er etablert atskilt fra oppdragsgivende foretak eller fagorganisasjon. Institusjonen må ha som formål å utbetale pensjonsytelser i forbindelse med en avtale som er inngått enten individuelt eller kollektivt mellom arbeidsgiver eller arbeidstaker, eller deres representanter, eller med selvstendig næringsdrivende i samsvar med lovgivningen i hjemstaten og vertsstaten. Institusjonen må videre utøve virksomhet som er direkte knyttet til disse avtalene.

Direktivet får imidlertid ikke anvendelse på de institusjoner som omfattes av artikkel 2 nr. 2. Dette gjelder for det første institusjoner som forestår sosiale trygdeordninger, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a). Videre unntas institusjoner som allerede er regulert i egne EU-direktiver, som livs- og skadeforsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, verdipapirfond og verdipapirforetak. Det vises til artikkel 2 nr. 2 bokstav b). Bokstav c) unntar institusjoner som drives på grunnlag av løpende utligning av utgifter, såkalte «pay-as-you-go»-ordninger. Institusjoner der arbeidstakerne ikke har rettskrav på ytelser, og arbeidsgiveren kan innløse aktiva når som helst, unntas etter artikkel 2 nr. 2 bokstav d). Etter bokstav e) unntas foretak som benytter regnskapsmessige avsetninger med sikte på å utbetale ytelsene til sine arbeidstakere. Felles for bokstavene c) til e) er at det dreier seg om institusjoner som ikke er forsikringsteknisk oppbygget (fondsbasert).

Artikkel 3, 4 og 5 modifiserer imidlertid den hovedregel og de unntak som fremgår av artikkel 2. Det følger av artikkel 3 at institusjoner som forestår sosiale trygdeordninger (jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og som driver virksomhet som omfatter frivillig yrkesbasert pensjon, skal omfattes av direktivet med hensyn til sistnevnte virksomhet. Artikkel 4 åpner på sin side for at medlemsstatene kan åpne for at enkelte av direktivets bestemmelser også skal anvendes på institusjoner som omfattes av direktiv 2002/83/EF om livsforsikringsvirksomhet (det konsoliderte livsforsikringsdirektivet). Dette gjelder imidlertid bare for den del av virksomheten som omfatter yrkesbasert alderspensjonsvirksomhet.

Direktivet åpner også for at medlemsstatene kan unnta mindre pensjonskasser helt eller delvis fra direktivets bestemmelser, jf. artikkel 5. Kravet er i så fall at pensjonskassen har mindre enn 100 medlemmer. Artikkel 19 skal imidlertid uansett anvendes. Samme bestemmelse åpner også for at direktivets bestemmelser i artikkel 9 til 17 ikke anvendes på institusjoner som forvalter lovfestede yrkesbaserte ordninger med pensjoner som garanteres av en offentlig myndighet. Artikkel 20 kan for øvrig bare anvendes hvis alle bestemmelsene i direktivet får anvendelse, jf. artikkel 5 annet ledd siste punktum.

4.2.2 Banklovkommisjonens forslag

Av Banklovkommisjonens utkast til § 7-1 fremgår det hva en pensjonskasse er. En pensjonskasse er etter denne bestemmelsen en selveiende finansinstitusjon som driver virksomhet basert på en eller flere kollektive pensjonsordninger, samt tilknyttet virksomhet. Banklovkommisjonen foreslår ikke endringer i stiftelsesloven, slik at pensjonskasser heller ikke etter utkastet vil være omfattet av denne lovgivningen.

Banklovkommisjonens forslag om at pensjonskasser er selveiende institusjoner er nærmere omtalt i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.2:

«En pensjonskasse er en selveiende institusjon - en egen juridisk person. Det har vært vanlig å betegne pensjonskassen som en stiftelse selv om stiftelsesloven ikke kommer til anvendelse (foran avsnitt 2.1.1). Pensjonskassene omfattes heller ikke direkte av annen selskapsrettslig lovgivning i norsk rett som følge av sin særlige rettslige form. Dette tilsier at de nødvendige regler om pensjonskasser som juridisk subjekt - på samme måte som reglene om gjensidige forsikringsselskaper - tas inn i forsikringsvirksomhetsloven.

Banklovkommisjonen mener at den selveiende institusjonsform har vist seg å være en hensiktsmessig og praktisk eierform, både for foretak og kommuner som velger å etablere en pensjonskasse, og for medlemmene av pensjonsordninger i pensjonskassen. I definisjonen av en pensjonskasse i lovutkastet § 6a-1 første ledd legges det til grunn at en pensjonskasse fortsatt skal kunne etableres som en selveiende finansinstitusjon.

(1) Banklovkommisjonen har vurdert om det bør åpnes for at en pensjonskasse skal kunne etableres i form av et aksjeselskap. Særlig i tilfeller hvor flere foretak eller institusjoner går sammen om å etablere en pensjonskasse uten at det foreligger et konsern- eller konsernlignende forhold mellom dem, for eksempel ved interkommunale pensjonskasser og foreningspensjonskasser (se foran avsnitt 8.3), kan aksjeselskapsformen oppfattes som mer hensiktsmessig enn en selveiende institusjon. Aksjeformen vil medføre at aksjelovens bestemmelser kommer til anvendelse og angi en velkjent ramme for de institusjonelle forhold vedrørende pensjonskasser. Banklovkommisjonen forutsetter at det i så fall bare er foretak og institusjoner med pensjonsordning i pensjonskassen, som skal kunne eie aksjer i pensjonskassen, og at pensjonskassens virksomhet vil være begrenset i hovedsak til de pensjonsordninger eierforetakene har etablert. Et slikt selskap vil i realiteten ligge svært nær et livsforsikringsselskap med avgrenset kundekrets - et såkalt livcaptive. Banklovkommisjonen viser til at denne type av livsforsikringsselskap kan etableres og drive virksomhet innenfor rammen av gjeldende lovgivning, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-8, og antar at det generelt sett derfor ikke vil være behov for særlige regler om pensjonskasser som aksjeselskap. Det vil således ikke være stor forskjell mellom innskudd i pensjonskassen i form av aksjekapital og innskudd i form av ansvarlig kapital i en selveiende pensjonskasse, og uavhengigheten er også da sikret ved at pensjonskassen er etablert som en egen juridisk person. Uavhengig av om institusjonen er selveiende eller aksjeselskap, må det skilles mellom foretakets eller institusjonens rolle som stifter/eier og deres rolle som forsikringstaker i de pensjonsordninger som etableres. Det antas for øvrig at det vanlige fortsatt vil være at pensjonskasser vil være selveiende institusjoner.»

Når det gjelder Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste i utkastet § 7-1 første ledd at en pensjonskasse er å regne som en finansinstitusjon, presiserer Banklovkommisjonen imidlertid at en pensjonskasse som inngår i et finanskonsern, vil være en selveiende institusjon som ikke er del av finanskonsernet etter bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a.

Banklovkommisjonen har ikke foreslått at mindre pensjonskasser (med 100 eller færre medlemmer), jf. pensjonskassedirektivet artikkel 5, skal unntas fra den foreslåtte reguleringen av pensjonskasser. Banklovkommisjonen har heller ikke foreslått at utkastets bestemmelser gjøres gjeldende for den del av livsforsikringsselskapenes virksomhet som omfatter yrkesbasert alderspensjonsvirksomhet (tjenestepensjonsordninger), i henhold til pensjonskassedirektivet artikkel 4. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av denne bestemmelsen i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 5.8.

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har avgitt merknader til denne delen av Banklovkommisjonens utkast.

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør lovfestes at pensjonskasser skal være selveiende institusjoner. Dette vil være en videreføring av gjeldende rett. Krav om en slik institusjonsform vil kunne innebære en hensiktsmessig avgrensning mot livselskaper med én eller et fåtall eiere, såkalte «livcaptives». Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens omtale og vurdering i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.2 (inntatt ovenfor i avsnitt 4.2.2), som departementet slutter seg til.

En pensjonskasse er en finansinstitusjon, jf. omtalen ovenfor under avsnitt 4.2.1. Departementet antar at det ikke vil være nødvendig å presisere i lovutkastet at pensjonskasser er finansinstitusjoner, jf. utkastet § 7-1 første ledd. Det vises til omtalen av forholdet mellom definisjonen av finansinstitusjon og pensjonskasser i avsnittet om gjeldende rett ovenfor.

En slik presisering for pensjonskasser ville også kunne skape uklarhet rundt finansieringsvirksomhetslovens rekkevidde i forhold til forsikringsselskaper.

Direktivet åpner som nevnt for at mindre pensjonskasser kan unntas fra direktivets bestemmelser, jf. omtale ovenfor under avsnitt 4.2.1. Departementet er i likhet med Banklovkommisjonen kommet til at en ikke vil foreslå regler som åpner for unntak fra lovreglene for slike mindre pensjonskasser. Det fremgår av direktivets fortale, jf. punkt 15, at denne adgangen er begrunnet ut fra at det vil lette tilsynet i noen medlemsstater. Hensynet til medlemmene og til sikring av deres rettigheter tilsier at også mindre pensjonskasser er underlagt et betryggende og hensiktsmessig regelverk. Departementet foreslår således at alle pensjonskasser, uavhengig av størrelse, skal omfattes av lovforslaget § 7-1 første ledd.

Departementet viser for øvrig til lovforslaget § 7-10, hvor det foreslås at pensjonskasser underlegges det samme regelverket som livsforsikringsselskaper. Det vises til at virksomhetsreglene for livsforsikring i hovedsak knytter seg til selskapenes virksomhet med kollektiv forsikring (pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven), som er den virksomhet pensjonskassene etter lovforslaget kan drive. Lovforslaget § 7-10 om virksomhetsregler for pensjonskasser er nærmere omtalt nedenfor under avsnitt 4.6.

4.3 Virksomhet

4.3.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Pensjonskasser kan bare overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 1-1 første ledd annet punktum. Slike kollektive pensjonsforsikringer vil blant annet omfatte pensjonsordninger opprettet i medhold av lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, jf. pensjonskasseforskriften § 1 første ledd bokstav a) og b), samt kommunale pensjonsordninger, jf. forskriften § 1 første ledd bokstav c).

Nærmere regler om adgangen til å opprette skattefavoriserte pensjonsordninger følger av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

EU-rett

Som nevnt ovenfor i avsnitt 4.2.1 omfatter pensjonskassedirektivet såkalte «yrkesbaserte pensjonskasser». Av direktivets artikkel 6 bokstav a) følger det at en yrkesbasert pensjonskasse forvalter fondsmidler og er etablert atskilt fra det oppdragsgivende foretaket eller fagorganisasjonen med formål å yte pensjonsytelser i forbindelse med en yrkesvirksomhet. Disse ytelsene utbetales på grunnlag av en kontrakt inngått individuelt eller kollektivt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, eller med selvstendig næringsdrivende i samsvar med lovgivningen i hjemstaten og vertsstaten. Pensjonskasser kan videre bare drive virksomhet direkte knyttet til disse avtalene. Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 avsnitt 5.4 omtalt direktivets regler for pensjonskassenes virksomhet nærmere:

«En pensjonsinnretnings virksomhet må således være basert i alt vesentlig på forvaltning av pensjonsordninger som skal yte alderspensjon, eventuelt med tillegg av uførepensjon og etterlattepensjoner (artikkel 6 bokstav d), til grupper av arbeidstakere og «self-employed persons». Til grunn for virksomheten ligger de avtaleforpliktelser pensjonsinnretningen har påtatt seg overfor et «pensjonstegnende foretak» («sponsoring undertaking»), dvs. arbeidsgiver, arbeidslivets organisasjoner eller selvstendige næringsdrivende (artikkel 6 bokstav c). Pensjonsinnretningen kan imidlertid også ha innslag av virksomhet som utspringer av pensjonsvirksomheten («tilknyttet virksomhet»).

En naturlig tolking av disse bestemmelser er at det ved etableringen av en pensjonsinnretning må være fastlagt hvilke pensjonsordninger virksomheten skal omfatte. Praktisk sett betyr dette at virksomhetens omfang må fastlegges ved vedtektsbestemmelser, og at en pensjonsinnretning vil være avskåret fra å forvalte pensjonsordninger som faller utenfor de grenser vedtektene angir. Det forutsettes i andre bestemmelser i direktivet at pensjonsinnretningen kan ha pensjonsordninger for ulike foretak og institusjoner, og det kreves ikke at de foretak og institusjoner det gjelder skal ha noen form for særlig tilknytning til hverandre, for eksempel inngå i et konsernforhold. Det stilles heller ikke krav om at de pensjonsordninger pensjonsinnretningen har, skal være av samme type. Direktivet forutsetter imidlertid at den enkelte stat selv kan fastsette regler om «the role and function of the various institutions providing occupational retirement benefits» (formålsparagraf 9). Slike nasjonale regler kan således stille krav om særskilte tilknytningsforhold mellom foretakene eller krav om hvilke typer av pensjonsordninger som kan overtas av en pensjonsinnretning.»

4.3.2 Banklovkommisjonens forslag

Etter lovutkastet er pensjonskassenes virksomhet begrenset til «kollektive pensjonsordninger», samt også såkalt «tilknyttet virksomhet». Begge typer virksomhet er nærmere beskrevet i utkastet § 7-1 annet og tredje ledd.

Etter utkastet § 7-1 annet ledd omfatter kollektive pensjonsordninger kommunale pensjonsordninger, ordninger opprettet i henhold til lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, samt andre kollektive pensjonsordninger og såkalte foreningspensjonsordninger.

Banklovkommisjonen har i utkastet § 7-1 tredje ledd angitt eksempler på hva som regnes som «tilknyttet virksomhet». Oppregningen er ikke uttømmende, jf. «blant annet». Etter Banklovkommisjonens utkast kan en pensjonskasse utstede fripoliser, pensjonsbevis, pensjonskapitalbevis, samt inngå tilleggsavtaler (for eksempel fortsettelsesforsikring) til slike poliser og bevis, jf. utkastet § 7-1 tredje ledd første punktum. I utkastet § 7-1 tredje ledd annet punktum foreslår Banklovkommisjonen en bestemmelse som slår fast at ulike gruppelivsordninger tilknyttet ytelses- og innskuddsbaserte ordninger kun regnes som tilknyttet virksomhet for pensjonskasser som er forsikringsteknisk oppbygget.

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

Akademikerne støtter forslaget om (begrenset) adgang til å ha kombinerte pensjonsordninger i pensjonskasse, samt utkastets bestemmelse om tilknyttet virksomhet. Når det gjelder de såkalte «foreningspensjonskasser» legger Akademikerne til grunn at Regjeringen vurderer utformingen og vilkårene for slike ordninger i forhold til spørsmålet om eventuelle lovbestemte tjenestepensjonsordninger for alle arbeidstakere.

Kredittilsynet har på sin side enkelte kommentarer knyttet til Banklovkommisjonens forslag om hvilken «tilknyttet virksomhet» pensjonskassene kan drive i forhold til tilleggsdekninger og adgangen til å utstede fripoliser og tilby fortsettelsesforsikringer og gruppelivsdekninger:

«Kredittilsynet vil peke på en problemstilling som berøres av vilkårene for tilknyttet virksomhet, nemlig tilleggsytelser utover det som følger av pensjonskassens pensjonsplan. Det forekommer også tilfeller hvor tariffavtaler stiller krav om slike tilleggsytelser. Dette er ikke omtalt i utredningen avsnitt 8.4.

Kredittilsynet vil peke på at pensjonskasseforskriften ikke er til hinder for at slike tillegg sikres. Det følger imidlertid av kravet til fondsdekning av pensjonskassens forpliktelser at dersom pensjonskassen skal yte tilleggsytelser må de enten finansieres ved engangspremie eller utbetales som en serviceytelse fra pensjonskassen på vegne av arbeidsgiver (som finansierer ytelsene). Kredittilsynet forutsetter at denne rettstilstanden videreføres.

(...)

AFP 62 - 64 år er, i hvert fall innenfor Hovedtariffavtalens område, arbeidsgivers ansvar og har hittil i prinsippet vært pensjonsordningen uvedkommende. Det som eventuelt ytes av pensjonsinnretningen hva angår AFP 62 - 64 år har vært en ren serviceordning hvor ytelsene utbetales fortløpende gjennom pensjonsinnretningen (mot vederlag fra arbeidsgiver) og har således ikke vært forsikringsteknisk dekket. Kredittilsynet anser imidlertid ikke pensjonskasseforskriften til hinder for at ytelsene alternativt kan finansieres ved engangspremie når forsikringstilfellet oppstår, men i så fall må dette også fremgå av pensjonskassens vedtekter («regelverk» iht. lovutkastet § 6a-8).

(...)

Det er i private pensjonsordninger med skattebegunstigelse (foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger) ikke adgang til å foreta tilpasninger til AFP - ytelser, hverken fra 62 år eller fra 65 år. Det kan derfor ikke utbetales tillegg fra pensjonsordningen til AFP - ytelser i den perioden en arbeidstaker mottar slike ytelser. I slike tilfeller må eventuelle tilleggsytelser sikres utenom pensjonsordningen. I private pensjonsordninger uten skattebegunstigelse vil tillegg til AFP - ytelser kunne dekkes ved engangspremie, da slike ytelser ikke anses som forsikringsbare.

Et fåtall pensjonskasser hadde under de tidligere skattereglene for tjenestepensjonsordninger (1968 - reglene) en «bruttogaranti». Dette innebar at et bestemt pensjonsnivå på 66 prosent ble sikret ved at differansen ble dekket i de tilfeller hvor faktisk folketrygd var lavere enn beregnet folketrygd. Enkelte pensjonskasser har et uttalt ønske om at «bruttogarantien» skal videreføres for arbeidstakere også etter at pensjonsplanen er tilpasset lov om foretakspensjon. Kredittilsynet er av den oppfatning at dette ikke kan aksepteres innenfor rammen av lov om foretakspensjon. Pensjonskassen kan m.a.o. ikke dekke differansen «inntil bruttogaranti». Differansen må eventuelt dekkes av foretaket, enten ved innbetaling av engangspremie til pensjonskassen uten skattebegunstigelse ved inntreden av forsikringstilfelle, eller over drift direkte eller gjennom pensjonskassen som en ren serviceordning.

(...)

Banklovkommisjonen mener at lovgivningen for pensjonskasser ikke bør være til hinder for at pensjonskasser selv kan utstede fripoliser og tegne fortsettelsesforsikring for medlemmene. Hvorvidt pensjonskassene har de nødvendige ressurser og egenskaper til å omfatte disse forsikringene, skal underlegges særskilt vurdering under konsesjonsbehandlingen.

Kredittilsynet vil, med referanse til den uttalelsen fra Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) side 109 som er gjengitt i lovutredningen, presisere at fripoliser alltid har vært inkludert i bransjen kollektiv rente- og pensjonsforsikring. Det er således ikke bransjeskilleproblematikk som har vært til hinder for at pensjonskassene har beholdt fripolisene selv, men det har vært et ressurs- og kostnadsspørsmål. Kredittilsynet har blant annet krevd systemer som ivaretar fripolisenes rett til årlig kontoutskrift, årlig overskuddstildeling og administrasjonsreserve.

Fortsettelsesforsikringer har vært ansett for individuelle forsikringer og kan etter gjeldende forståelse av forsikringsvirksomhetsloven § 1-1 ikke falle inn under den virksomhet som pensjonskassene kan drive. Disse forsikringene regnes likevel å inngå under bransjen kollektiv rente- og pensjonsforsikring, etter som de premietariffer som benyttes inneholder kollektive elementer.

Kredittilsynet har ingen merknader til at pensjonskassene skal kunne overta fripoliser. Dette er i realiteten bare videreføring av en svært lang praksis, selv om omfanget så langt ikke har vært veldig stort, da de fleste pensjonskasser som beholder fripoliser kun gjør dette for personer med mindre enn ett år igjen til pensjonsalderen.

Når det derimot gjelder fortsettelsesforsikringer vil dette bli en helt ny oppgave for pensjonskassene. Det skal pekes på at slike forsikringer krever egne premietariffer basert på at forsikringene ikke er en del av det øvrige premiebetalende kollektivet. Videre må det stilles tilsvarende krav som ved fripoliser i pensjonskasser til kontoføring, overskuddshåndtering og avsetninger til administrasjonsreserve. Det administrative merarbeidet vil følgelig bli ikke ubetydelig.

Kredittilsynet finner å ikke ville gi øvrige merknader til forslaget om at fortsettelsesforsikringer kan tegnes av pensjonskasser. Vi vil imidlertid presisere at det er et sterkt behov for en presisering av hvilke rettigheter pensjonskassene har i de tilfeller de ønsker å inngå avtale med et livsforsikringsselskap om fortsettelsesforsikring, men ikke får noe tilbud.

(...)

Banklovkommisjonen mener at lovgivningen for pensjonskasser ikke bør være til hinder for at pensjonskasser som er forsikringsteknisk oppbygget overtar gruppelivsforsikring for medlemmene. Hvorvidt pensjonskassene har de nødvendige ressurser og egenskaper til å omfatte også gruppelivsforsikring, skal underlegges særskilt vurdering under konsesjonsbehandlingen.

Kredittilsynet er i utgangspunktet tvilende til om det er hensiktsmessig at pensjonskassenes virksomhet omfatter gruppelivsforsikring. Vi vil peke på at gruppelivsforsikring er en egen forsikringsbransje som skiller seg svært mye fra bransjen kollektiv rente- og pensjonsforsikring. Flere bransjer innen en pensjonsinnretning krever klar atskillelse av premier, kostnader, tap, overskudd, avsetninger, mv., jf. forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-5, 8-1 og 8-2. Videre kreves separat regnskapsføring for hver bransje. Dette vil kreve betydelige kunnskapsmessige og systemmessige utvidelser. Alternativt må all administrasjon av gruppelivsvirksomheten settes bort. Det kan derfor stilles spørsmål om hvilke gevinster som kan oppnås. Kredittilsynet har merket seg at krav til kompetanse innen bransjen gruppeliv også kan få konsekvenser for godkjennelsen av pensjonskassens ansvarshavende aktuar. Hittil har det vært tilstrekkelig med kompetanse i bransjen kollektiv pensjonsforsikring for å bli godkjent som aktuar for en pensjonskasse.

Det bør klargjøres i lovtekst eller forarbeider om kravet til fortsettelsesforsikringer også skal gjelde for personer som slutter i foretaket, for det tilfelle at pensjonskassen har overtatt gruppelivsdekning.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at lovteksten ikke er uttømmende hva angår hvilke typer av virksomhet som omfattes av begrepet «tilknyttet virksomhet». Når det gjelder «fortsettelsesforsikringer» uttaler Finansnæringens Hovedorganisasjon:

«FNH antar at Banklovkommisjonen med «fortsettelsesforsikringer» også mener fortsettelsesforsikringer for gruppelivsdekninger for personer som slutter, i de tilfellene pensjonskassen omfatter gruppelivsforsikring. Lov om forsikringsavtaler § 19-7 gir medlemmer rett til fortsettelsesforsikringer enten ved fratreden i et livsforsikringskollektiv eller ved opphør av en kollektiv livsforsikring. Siste ledd sier imidlertid at dette bare gjelder for en forsikring som er dekket i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet. Dette innebærer at kollektive livsforsikringer i andre institusjoner, som pensjonskasser, ikke gir fratrådt medlem samme rett, fordi en institusjon som ikke har konsesjon som livsforsikringsselskap ikke har adgang til å tilby individuell fortsettelsesforsikring. Unntaket gjelder i de tilfeller annen lovgivning krever at det tilbys fortsettelsesforsikring eller fortsatt pensjonsspareavtale også for andre institusjoner.

Med de endringene som nå er foreslått, mener FNH det må være naturlig at pensjonskasser også er omfattet av denne bestemmelsen, både når det gjelder kollektive pensjonsordninger i og utenfor pensjonslovene, og for gruppelivsforsikringer (dersom pensjonskassen har dette). Det må jo være en relevant forutsetning at tilbud om fortsatt premiebetaling for et tidligere medlem må være uavhengig av om medlemskapet var knyttet til en pensjonskasse eller et livselskap. Dette gjelder både ut fra forbrukerhensyn og ut fra konkurransemessige hensyn. Hvorvidt pensjonskassen vil tilby fortsettelsesforsikringer selv eller inngå avtale om slikt tilbud med et livselskap, må så bli opp til den enkelte pensjonskasse.

...

FNH ber Finansdepartementet sikre at det kommer klart frem i lovverket (lov om forsikringsavtaler, eller lov om forsikringsvirksomhet) at pensjonskasser også er omfattet av plikten til å tilby fortsettelsesforsikringer.»

Den Norske Aktuarforeninger positiv til forslaget om at virksomheten også kan omfatte virksomhet som naturlig henger sammen med hovedvirksomheten:

«Vi er av den oppfatning at dette følger som en naturlig konsekvens av harmoniseringen av regelverket for pensjonskasser og livsforsikringsselskaper, samtidig som en slik retning er i samsvar med pensjonskassedirektivets artikkel 7. Aktuarforeningen er enig i at virksomhetens omfang vurderes under konsesjonsbehandlingen, og at forhold som økonomiske og faglige ressurser, om det kan oppnås tilstrekkelig risikoutjevning, samt hvilken reassuransedekning som kan oppnås bør vektlegges.»

Kredittilsynet støtter Banklovkommisjonens forslag til regler for foreningspensjonskasser, men er uenig i at forslaget innebærer en videreføring av gjeldende rett.

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at en pensjonskasses virksomhet skal være begrenset til virksomhet knyttet til kollektiv pensjonsordning. Dette vil innebære en videreføring av gjeldende rett, samt være i samsvar med direktivet. Departementet mener videre at hovedregel og utgangspunkt fortsatt skal være at pensjonskassens virksomhet er knyttet til én arbeidsgiver, dvs. ett foretak eller én kommune. Departementet har omformulert hovedregelen noe i forhold til utkastet fra Banklovkommisjonen, jf. lovforslaget § 7-1 første ledd.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens utkast til § 7-1 annet ledd, om hva som omfattes av begrepet «kollektive pensjonsordninger».

Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens utkast til § 7-1 tredje ledd. Bestemmelsen angir en eksemplifisering av hva som vil kunne regnes som «tilknyttet virksomhet», jf. lovforslaget § 7-1 første ledd. Banklovkommisjonen har i utredningen vist til at bestemmelsen ikkeer uttømmende, jf. «også» i utkastet § 7-1 tredje ledd. Spørsmålet om hvilken type virksomhet som kan drives av den enkelte pensjonskasse i medhold av lovforslaget § 7-1 første jf. tredje ledd, vil måtte avgjøres i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens uttalelser vedrørende dette i NOU 2001: 24 Del I s. 121.

Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å tilby ulike typer tilleggsdekninger, slutter departementet seg til Kredittilsynets høringsuttalelse som er sitert ovenfor i avsnitt 4.3.3. I forhold til fortsettelsesforsikringer forstår departementet Kredittilsynets merknad dit hen at en adgang for pensjonskassene til å tilby slike dekninger vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett. Departementet vil i den forbindelse vise til at spørsmålet om den enkelte pensjonskasse skal kunne tilby slike dekninger vil være et spørsmål som må vurderes i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det samme gjelder i forhold til dekningen gruppelivsforsikringer, jf. Kredittilsynets merknader vedrørende denne dekningen.

Departementet deler for øvrig Finansnæringens Hovedorganisasjons syn på lovutkastets forhold til forsikringsavtaleloven § 19-7, og legger til grunn at pensjonskasser, på samme måte som livsforsikringsselskaper, vil ha plikt til å tilby fortsettelsesforsikringer for personer som avslutter gruppelivsforsikring i den grad de har konsesjon til å utøve slik virksomhet.

4.4 Pensjonskasse for flere foretak/arbeidsgivere

4.4.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Hovedregelen og utgangspunktet i norsk rett er som nevnt ovenfor under avsnitt 4.3.1, at en pensjonskasses virksomhet er begrenset til å omfatte kollektiv pensjonsordning for den ene arbeidsgiveren som har opprettet pensjonskassen. Dette innebærer at flere foretak (evt. flere kommuner) ikke kan ha pensjonsordning i samme pensjonskasse, eller opprette en felles pensjonsordning. Unntak gjelder imidlertid for foretak i samme konsern. Foretakspensjonsloven kapittel 12 og innskuddspensjonsloven kapittel 10 inneholder regler om adgang for flere foretak i samme konsern eller andre foretak med tilsvarende nær tilknytning til å opprette en felles pensjonsordning. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 8b-2 kan kommuner og kommunale foretak som inngår i kommunalt konsernlignende forhold opprette felles pensjonsordning. Også foretak som kommunen har hatt eller har eierandel i, kan delta i en slik felles pensjonsordning.

Slik felles pensjonsordning kan opprettes i pensjonskasse i den grad annet regelverk gir adgang til at flere formelt atskilte arbeidsgiverforetak har en felles pensjonsordning.

Et annet spørsmål er i hvilken grad én pensjonskasse kan forvalte flere pensjonsordninger. Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven tillater i noen utstrekning at et arbeidsgiverforetak oppretter såkalte kombinerte eller såkalte parallelle ordninger. Hvis en arbeidsgiver tilbyr for eksempel både innskuddspensjon og foretakspensjon til de ansatte vil det være adgang til å la én pensjonskasse forvalte begge ordningene. Det er tilsvarende adgang for foretak i samme konsern, eller med annen tilsvarende tilknytning. Et foretak som har både skattefavorisert pensjonsordning, og pensjonsordning som ikke er skattefavorisert, må imidlertid opprette to separate pensjonskasser, en for hver ordning.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet har ikke nærmere regler om utformingen av pensjonsordningene.

4.4.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår at adgangen til å opprette konsernpensjonskasser videreføres, jf. utkastet § 7-2 første ledd. I henhold til utkastet skal foretak som inngår i en gruppe basert på gjensidige eierforhold kunne ha «felles pensjonsordning» i én pensjonskasse. Det presiseres for øvrig i utkastet at bestemmelsen også gjelder i «kommunale konsernlignende forhold». Det vises til utkastet § 7-2 første ledd, og nærmere omtale i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 8.2.1.

Banklovkommisjonen har videre foreslått at det åpnes for å opprette såkalte «interkommunale pensjonskasser», jf. utkastet § 7-2 annet ledd. Banklovkommisjonen foreslår at to eller flere kommuner kan avtale å ha «felles pensjonsordning» i en pensjonskasse. En slik felles pensjonsordning skal også kunne omfatte foretak som inngår i et kommunalt konsernlignende forhold med en av kommunene. Bestemmelsen om kommunale konsernlignende forhold i utkastet § 9-2 (eksisterende § 8b-2) får i henhold til utkastet § 7-2 annet ledd annet punktum tilsvarende anvendelse. Banklovkommisjonen foreslår også, som følge av at det åpnes for å opprette interkommunale pensjonskasser, en endring i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-2 annet ledd (utkastet § 9-2 annet ledd). Etter dette forslaget skal en pensjonsordning i en interkommunal pensjonskasse også utgjøre en fellesordning for premieberegning i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 8b-6 (utkastet § 9-6).

Videre foreslår Banklovkommisjonen at foretak som etter avtale skal omfattes av fellesordning for premieberegning, også kan ha felles pensjonsordning i samme pensjonskasse, jf. utkastet § 7-2 tredje ledd. Forslaget bygger på Banklovkommisjonens forslag til regler for et premieutjevningssystem (også) for private ytelsesbaserte pensjonsordninger, jf. kommisjonens 11. utredning (NOU 2003: 28).

Etter utkastet § 7-2 fjerde ledd skal foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-7 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-5 om konsernpensjonsordninger gjelde tilsvarende. Det er presisert at dette kun skal gjelde med mindre noe annet følger av reglene i utkastet kapittel 9 og 11 (hhv. om kommunale pensjonsordninger og kjønns- og aldersnøytralitet i private ordninger).

4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Akademikerne støtter Banklovkommisjonens forslag om at konsern og foretak som inngår i konsernlignende foretak kan opprette felles pensjonskasse.

Akademikerne, De selvstendige kommunale pensjonskasser og Kredittilsynetstøtter Banklovkommisjonens forslag om å åpne for at det kan opprettes såkalte interkommunale pensjonskasser.

Den Norske Aktuarforeningen uttaler:

«I utredningen er det lagt vekt på at det bør gis adgang til innenfor rammen av pensjonskassens virksomhet å utforme en samlet løsning for de pensjonsforhold som skal gjelde for arbeidstakerne.

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det heller ikke ut fra skattemessige hensyn være påkrevd å stenge for at en pensjonskasse overtar kollektive pensjonsordninger som ikke omfattes av det særlige skatteregimet som gjelder for pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.

I samsvar med dette antar Banklovkommisjonen at en kommunal konsernpensjonsordning etter forsikringsvirksomhetslovens § 8b-2 og en interkommunal pensjonsordning etter lovutkastet § 6a-2 annet ledd, bør kunne omfatte en pensjonsordning for kommunalt foretak som ikke er bundet av Hovedtariffavtalen til å ha kommunal pensjonsordning for sine arbeidstakere. Videre uttaler Banklovkommisjonen at for mange slike foretak vil det være aktuelt i stedet å velge en «privat» pensjonsordning som er ytelsesbasert eller innskuddsbasert, samt at det vil fremtre som en hensiktsmessig løsning at også en slik pensjonsordning etableres i den pensjonskasse hvor de øvrige av kommunens pensjonsordninger er etablert. Etter Aktuarforeningens syn medfører en slik antagelse en likestilling for de øvrige livselskap med Kommunal Landspensjonskasse (KLP) som i dag har konsesjonsfastsatt adgang til å overta slike pensjonsordninger.

Med bakgrunn i forrige avsnitt kan ikke Aktuarforeningen se noen prinsipielle forskjeller mellom det at en interkommunal pensjonskasse har flere «private» pensjonsordninger og det at det etableres flere pensjonsordninger i en pensjonskasse. Aktuarforeningen ser det slik at de «private» pensjonsordninger i den interkommunale pensjonskassen danner en felles pensjonsordning på samme måte som en felles pensjonsordning for flere foretak.»

4.4.4 Departementets vurdering

For skattefavoriserte ordninger er adgangen for flere forskjellige foretak til å delta i samme pensjonsordning regulert i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. For kommunale pensjonsordninger er den tilsvarende adgangen for flere arbeidsgivere til å ha felles pensjonsordning regulert i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-2.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at foretak i konsern, i den grad de har adgang til å ha felles pensjonsordning, fortsatt (slik som i dag) bør ha adgang til å ha slik felles pensjonsordning i pensjonskasse. Departementet foreslår imidlertid en omformulering av Banklovkommisjonens utkast § 7-2 første ledd, for å få frem at det er i den utstrekning foretak, kommuner og andre arbeidsgivere etter øvrig lovgivning er gitt anledning til å etablere felles pensjonsordning, de kan ha slik felles pensjonsordning i en pensjonskasse. Det vises til lovforslaget § 7-2 første ledd. Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende regler om hvem som kan etablere slike felles skattefavoriserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

Departementet foreslår heller ikke endringer i adgangen et foretak har til å opprette såkalte parallelle og kombinerte pensjonsordninger i medhold av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Det er ikke opprettet pensjonskasser med slike kombinerte eller parallelle ordninger under gjeldende rett. Kombinerte og parallelle pensjonsordninger som omfattes av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, antas etter gjeldende rett å kunne etableres i pensjonskasse, jf. henholdsvis foretakspensjonsloven § 2-2 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 2-2 første ledd. En slik adgang følger også av det foreliggende lovforslaget.

Foretak som velger å opprette en supplerende pensjonsordning som ikke omfattes av skatteloven, for eksempel for å sikre de ansatte eller grupper av ansatte høyere ytelser enn det som følger av pensjonslovene, har hittil måttet opprette egne kasser (suppleringskasser) for slike ordninger. I det foreliggende lovforslaget foreslås det imidlertid å videreføre Banklovkommisjonens forslag om at slike ordninger kan omfattes av samme pensjonskasse som arbeidsgiveren har opprettet for en skattefavorisert pensjonsordning. Dette innebærer altså at slike supplerende ordninger (som ikke er skattefavoriserte) ikke må opprettes i egen pensjonskasse.

Man kan også tenke seg at flere uavhengige foretak ønsker å ha sine enkelte pensjonsordninger i samme pensjonskasse. Gjeldende rett åpner ikke for at det kan opprettes en slik pensjonskasse, og det foreslås heller ingen adgang til dette i departementets lovforslag. Denne problemstillingen drøftes for øvrig nærmere nedenfor under avsnitt 4.5.4. Her vises det blant annet til at en gruppe av foretak vil kunne etablere et livselskap med begrenset konsesjon i henhold til reglene for såkalte captives, jf. gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 13-8. Det vises for øvrig til denne drøftelsen i avsnitt 4.5.4 nedenfor.

Banklovkommisjonens forslag om å åpne for interkommunale pensjonskasser, jf. utkastet § 7-2 annet ledd, har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet viser til at interkommunale pensjonskasser også er omtalt av Stortingets finanskomité i Innst. O. nr. 44 (2003-2004) på s. 10:

«Komiteen viser til brev fra departementet av 27. november 2003 hvor det opplyses at Banklovkommisjonen har påbegynt et arbeid med å utrede regelverket omkring pensjonskasser. Departementet opplyser videre at de vil be Kommisjonen om å utrede spørsmålet vedrørende etablering av interkommunale pensjonskasser. Komiteen er tilfreds med at Kommisjonen skal utrede spørsmålet og ber om at utredningen gis prioritet.»

Komitéens uttalelse ble avgitt i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004). I denne proposisjonen la Regjeringen frem forslag til regler om kommunale pensjonsordninger, herunder om fellesordning for premieberegning. Reglene ble vedtatt av Stortinget høsten 2003 og tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8b.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør være adgang for flere kommuner med kommunal pensjonsordning til å ha ordningen i en felles pensjonskasse - en såkalt interkommunal pensjonskasse. En adgang til å opprette interkommunale pensjonskasser som forvalter flere pensjonsordninger for forskjellige kommuner vil gjøre det mulig for kommuner å etablere fellesordninger for premieberegning i tråd med reglene i kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget kapittel 10) om kommunale pensjonsordninger. En fellesordning for premieberegning består i henhold til § 8b-6 (lovforslaget § 10-6) av flere selvstendige pensjonsordninger, jf. «flere pensjonsordninger» i gjeldende § 8b-6 første ledd første punktum. Etter departementets syn vil det derfor være mer hensiktsmessig at en interkommunal pensjonskasse kan bestå av flere pensjonsordninger. Banklovkommisjonen har, som omtalt ovenfor under avsnitt 4.4.2, foreslått at den interkommunale pensjonskassen skal bestå av én felles pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende en konsernpensjonsordning i henhold til foretaks- og innskuddspensjonslovene. Videre har Banklovkommisjonen foreslått at en slik felles pensjonsordning skal regnes som en «fellesordning» i henhold til forsikringsvirksomhetslovens regler om kommunale pensjonsordninger. Som det fremgår av omtalen ovenfor, har departementet imidlertid foreslått at en interkommunal pensjonskasse skal bestå av flere pensjonsordninger. Etter departementets vurdering vil dette forslaget i realiteten ikke fravike vesentlig fra kommisjonens forslag om en felles pensjonsordning etter mønster av konsernpensjonsordningsreglene i pensjonslovene. Et krav om at den enkelte kommune skal ha en egen pensjonsordning i den interkommunale pensjonskassen, vil etter departementets syn klargjøre forholdet til premieutjevningsreglene i lovforslaget kapittel 10 (eksisterende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8b). Det vises til at de separate pensjonsordningene som inngår i en interkommunal pensjonskasse vil kunne opprette fellesordning i henhold til lovforslaget § 10-6 (eksisterende forsikringsvirksomhetslov § 8b-6), og på denne måten oppfylle kravet til en fellesordning for premieberegning i § 8b-6 (lovforslaget § 10-6) selv om de velger å ha sine pensjonsordninger i pensjonskasse. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre Banklovkommisjonens utkast til endring i § 8b-2 annet ledd (utkastet § 10-2 annet ledd), som forutsetter at interkommunal pensjonskasse består av én pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende konsernpensjonsordninger. For øvrig vises det til lovforslaget § 7-2 annet ledd, og de endringer departementet har foreslått i forhold til Banklovkommisjonens utkast.

Det foreligger ikke noen tilsvarende adgang til å ha fellesordning for premieberegning i privat sektor. Banklovkommisjonen har i NOU 2003: 28 foreslått regler om fellesordning for premieberegning for private ytelsesbaserte pensjonsordninger (etter samme opplegg som Stortinget har vedtatt for kommunal sektor). Denne utredningen har vært på høring og er for tiden til behandling i departementet. Banklovkommisjonens utkast til § 7-2 tredje ledd, som bygger på det nevnte forslaget om fellesordning for premieutjevning i NOU 2003: 28, er ikke blitt gjennomført, og blir derfor ikke fulgt opp i departementets lovforslag.

Departementet foreslår heller ikke å videreføre Banklovkommisjonens utkast § 7-2 fjerde ledd, om at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonslovens regler for konsernpensjonsordninger får tilsvarende anvendelse med mindre noe annet følger av reglene for kommunale ordninger eller regler om premieutjevning i privat sektor. Departementet viser til at det i lovforslaget her i proposisjonen er åpnet for at foretak som etter øvrig lovgivning har adgang til å etablere felles pensjonsordning, kan ha denne i pensjonskasse. Pensjonslovene og lovforslaget kapittel 10 (gjeldende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8b) vil som i gjeldende rett regulere den felles pensjonsordningen, og det er således ikke nødvendig med en henvisning til disse reglene i forslaget til regler for pensjonskasser.

Når det gjelder den foreslåtte adgangen for flere kommuner til å ha sine pensjonsordninger i den samme pensjonskassen, jf. lovforslaget § 7-2 annet ledd, legges det opp til at det kan fastsettes nærmere regler om forholdet mellom disse pensjonsordningene i forskrift. Det vises til lovforslaget § 7-2 tredje ledd.

4.5 Avtalebasert pensjonssamarbeid

4.5.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er det det enkelte foretaket som oppretter pensjonsordning, jf. foretakspensjonsloven § 2-1 første ledd og innskuddspensjonsloven § 2-1 første ledd. Ett av vilkårene for at en pensjonsordning skal være skattefavorisert, er at pensjonsordningen omfatter alle arbeidstakere i foretaket, jf. foretakspensjonsloven § 4-2 første ledd, og innskuddspensjonsloven § 4-2 første ledd. Det er gjort enkelte unntak fra denne hovedregelen, for eksempel for visse grupper av deltidsansatte og sesongarbeidere, jf. samme bestemmelser. Det er ikke tilsvarende vilkår for pensjonsordninger som ikke er skattefavorisert, jf. at det for eksempel er adgang til å ha egne tilleggspensjonsordninger for høytlønte i foretaket.

Et annet hovedprinsipp i gjeldende rett er at forskjellige, uavhengige, arbeidsgivere ikke har adgang til å opprette felles pensjonsordning. Dette følger av de to pensjonslovene, som krever at det foreligger en viss tilknytning mellom foretakene for at de skal kunne opprette en felles pensjonsordning. For øvrig er et tilsvarende prinsipp antatt å gjelde også når pensjonsordningen ikke er skattefavorisert, og uavhengig av om ordningen gjelder alle, eller bare grupper av, de ansatte hos de forskjellige arbeidsgivere.

For visse yrkesgrupper er det imidlertid fastsatt regler om egne pensjonsordninger. Et eksempel på dette er sykepleierordningen, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere. Dette er en såkalt tverrgående ordning. For det første er sykepleiere ansatt hos flere uavhengige arbeidsgivere medlem av samme pensjonsordning. For det annet er sykepleiere ansatt hos en arbeidsgiver medlem av sykepleierordningen uavhengig av om de øvrige ansatte hos samme arbeidsgiver har pensjonsordning eller ikke. Bortsett fra spesialregulerte ordninger, som for eksempel sykepleierordningen, og ordninger som har utviklet seg sedvanerettslig, er det etter gjeldende rett ikke adgang til å ha skattefavoriserte tverrgående pensjonsordninger i den forstand at enkelte grupper ansatte i forskjellige uavhengige foretak er medlem av samme pensjonsordning.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet har ikke regler om pensjonssamarbeid.

4.5.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har for øvrig drøftet om det skal åpnes for såkalt avtalebasert pensjonssamarbeid på generelt grunnlag. Foruten pensjonssamarbeid i konsern, mellom kommuner og mellom foretak som har pensjonsordning som skal inngå i fellesordning for premieberegning, omfatter slikt samarbeid: 1) felles pensjonsordning for flere (private) foretak, og 2) tverrgående pensjonsordninger for en bestemt gruppe av arbeidstakere med forskjellige arbeidsgivere. Når det gjelder spørsmålet om flere private foretak skal kunne gå sammen og opprette en felles pensjonsordning i samme pensjonskasse, kom Banklovkommisjonens flertall til at det ikke skulle fremmes forslag til slike regler, og uttalte om dette (NOU 2004: 24 s. 77-78):

«Banklovkommisjonens flertall mener at utforming av generelle regler om avtalebaserte felles pensjonsordninger i privat sektor vil kunne reise spørsmål som det innenfor den tid som står til rådighet, kan vise seg vanskelig å få vurdert og avklart i Banklovkommisjonen på en tilfredsstillende måte, eller som ellers kan komplisere sluttføringen av utredningen. Dersom det er ønskelig sett fra Finansdepartementets side, vil det være mulig for Banklovkommisjonen å ta opp disse spørsmålene senere i tilknytning til en annen utredning. I denne omgang tar en såldes bare opp de spørsmål som gjelder forholdet mellom den nye lovgivningen om pensjonskasser og det utkast til nye med lovregler om fellesordninger for premieberegning som Banklovkommisjonen tidligere har fremlagt. For øvrig ble spørsmålet omtalt av finanskomiteen i Innst. O. nr. 4 (2004-2005) side 21 og 22.»

Et mindretall (bestående av medlemmene Gjelsvik, Gjønnes og Skomsvold) mener imidlertid at lovutkastet bør åpne for en generell adgang for at to eller flere foretak kan avtale å ha felles pensjonsordning i en pensjonskasse (NOU 2004: 24 s. 78):

«Disse medlemmeneviser også til at driftskostnadene i pensjonskasser ligger om lag på det halve av kostnadene i livsforsikring.

For mindre og mellomstore foretak medfører administrative kostnader imidlertid en vesentlig innvending mot å opprette og drive egen pensjonskasse. Administrasjonskostnader i prosent av forvaltningskapital ligger opp mot 2 prosent for pensjonskasser med en forvaltningskapital på mindre enn 10 mill. kroner. Øker forvaltningskapitalen til 50 mill. kroner synker kostnadsprosenten til 0,7 - 0,8 prosent og for pensjonskasser med mer enn en milliard kroner i forvaltningskapital tilsvarer kostnadene ikke mer enn ca 0,35 prosent. Det vises også til at lovutkastets forslag til minste grunnkapital, se nedenfor avsnitt 9.6.2 og lovutkastet § 6a-5, samtidig vil gjøre det vanskelig for mindre foretak å starte egen pensjonskasse.

For å kunne begrense kostnadene ved å opprette tjenestepensjonsordninger for mindre og mellomstore foretak, er disse medlemmene av den oppfatning at det er av avgjørende betydning, at en gruppe foretak kan gå sammen om å opprette en felles pensjonskasse. Banklovkommisjonen har ovenfor i dette avsnitt ikke funnet at etablering av felles pensjonskasser medfører særskilte reguleringsmessige problemer. I lovforslaget legges det således til grunn at det blir anledning til å opprette felles pensjonskasse for foretak som inngår i samme konsern (det er også mulig etter gjeldende lovgiving) eller gruppe basert på gjensidig eierforhold, se foran avsnitt 8.2.1. Det foreslås videre at to eller flere kommuner kan avtale en felles pensjonskasseløsning, se foran avsnitt 8.2.2, og at en vilkårlig gruppe private foretak skal kunne opprette en felles pensjonskasse, dersom deres pensjonsordninger skal omfattes av en fellesordning for premieberegning, se straks nedenfor under (2).

Når de problemstillinger som behandles tilsier det, legger disse medlemmene til grunn, at Banklovkommisjonen må kunne fremme forslag som ikke eksplisitt er etterspurt i mandatet. Det har da også kommisjonen gjort, og gjør, som for eksempel i spørsmålet om innskuddspensjonsforetak, se nedenfor avsnitt 9.2 (2) og kapittel 11. Disse medlemmene finner det derfor lite naturlig ikke å drøfte - og ikke å foreslå - en generell adgang til å opprette felles pensjonskasser i denne utredningen. Felles pensjonskasser for flere foretak vil kunne redusere administrasjonskostnadene ved en tjenestepensjonsordning for mindre og mellomstore foretak vesentlig. Disse medlemmene foreslår på denne bakgrunn en annen utforming av lovutkastet § 6a-2 enn Banklovkommisjonens flertall.»

Spørsmålet om det skal gis adgang til å opprette såkalte tverrgående pensjonsordninger, har Banklovkommisjonen drøftet nærmere i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 8.2.4:

«I forlengelsen av den omtalen av interkommunale pensjonsordninger som gis i brevet til Banklovkommisjonen av 27. januar 2004 (foran avsnitt 1.1), uttaler Finansdepartementet:

«Finansdepartementet antar at det i denne sammenheng også vil være naturlig å vurdere om det innenfor privat sektor bør være adgang til å etablere tverrgående pensjonskasser som dekker flere foretak som ikke har konserntilknytning, eventuelt bestemte yrkesgrupper eller selvstendig næringsdrivende.»

Banklovkommisjonen viser til at spørsmålet om «tverrgående pensjonskasser» - slik uttrykket benyttes i brevet - dels dekker pensjonskasser med pensjonsordninger for flere arbeidsgivere og dels pensjonskasser med pensjonsordning for arbeidstakere innenfor bestemte yrkesgrupper som er ansatt hos ulike foretak/arbeidsgivere, jf. uttalelsene i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 180 som gjengitt foran avsnitt 8.2.3. Interkommunale pensjonskasser er et eksempel på den første typen av pensjonskasser, og er behandlet foran avsnitt 8.2.2. Det tilsvarende spørsmål om pensjonsordninger for flere foretak i privat sektor er behandlet foran avsnitt 8.2.3. Disse typer av felles pensjonsordning for flere foretak/arbeidsgivere omfatter samtlige arbeidstakere hos hvert foretak/arbeidsgiver, og har meget til felles med konsernpensjonsordninger. De atskiller seg imidlertid prinsipielt fra en «tverrgående pensjonskasse» eller «tverrgående» pensjonsordning for en bestemt yrkesgruppe med medlemmer ansatt hos ulike arbeidsgivere.

Norske pensjonsordninger i så vel privat som kommunal sektor har hittil vært arbeidsgiverorganiserte, og dette er utgangspunktet for reglene om pensjonsordninger i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8b. «Tverrgående pensjonsordning» i betydningen pensjonsordning for en bestemt yrkesgruppe, har derfor hos oss hittil forekommet i meget begrenset utstrekning, og reiser spørsmål som hittil ikke har vært avklart i norsk pensjonslovgivning. Dette gjelder uavhengig av om slik pensjonsordning i tilfelle plasseres i pensjonskasse eller i livsforsikringsselskap.

Denne siste typen av «tverrgående pensjonsordning» vil - slik som forholdet er i Danmark (foran avsnitt 4.2) - medføre at arbeidstakerne i et og samme foretak ikke vil være dekket i samme pensjonsordning, noe som vil kunne medføre at enkelte grupper av arbeidstakere i et foretak ikke har pensjonsordning, eller at det ikke vil foreligge et rimelig forhold mellom pensjonsytelsene til de enkelte arbeidstakere i samme foretak. Dette vil ikke være i samsvar med de prinsipper om obligatorisk medlemskap og forholdsmessighet som ligger til grunn for foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, samt tilsvarende regelverk for kommunale pensjonsordninger.

I sin presisering av Banklovkommisjonens mandat om pensjonskasser i brev av 23. september 2004, har Finansdepartementet lagt til grunn at:

«Banklovkommisjonens mandat vedrørende private tverrgående pensjonskasser er knyttet opp til vurderingen av interkommunale pensjonskasser, og utjevning ved «kjønns- og aldersnøytrale premier». Mandatet omfatter ikke en vurdering av de sentrale prinsipper i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven om forholdsmessighet og om at pensjonsordninger som hovedregel skal omfatte alle arbeidstakere i et foretak.»

I Innst. O. nr. 4 (2004-2005) forutsetter finanskomiteen at Regjeringens stortingsmelding om Pensjonskommisjonens utredning vil komme tilbake med «vurderinger av ulike tjenestepensjonsordninger». Mindretallet i komiteen - medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti - omtaler i en merknad ulike spørsmål knyttet til «felles pensjonsordning for enkelte yrkesgrupper eller tariffområder».

Banklovkommisjonen viser til dette, og går derfor ikke nærmere inn på de spørsmål det her gjelder.»

Et medlem, medlemmet Gjelsvik, har for øvrig bemerket (NOU 2004: 24 Del I avsnitt 8.2.4):

«Medlemmet Gjelsvik vil særlig bemerke at prinsippene om obligatorisk medlemskap og forholdsmessighet i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, handler om krav til pensjonsordningen i det enkelte foretak og kan i seg selv ikke sikre et rimelig forhold mellom pensjonsytelsene til alle arbeidstakere. Pensjonskommisjonen fant at 8-900 000 arbeidstakere ikke er dekket av tjenestepensjoner. De største forskjellene i pensjonsmarkedet oppstår mellom de som har folketrygden og de som i tillegg har gode tjenestepensjoner. Så lenge avtalene er organisert i og av det enkelte foretak uten lovpålagte eller tariffbaserte standardiserte ytelser, vil det være vanskelig i praksis å sikre kjønns- og aldersnøytral finansiering og å videreføre medlemmenes pensjonsopptjening ved jobbskifte. Dette er svært viktige problemer knyttet til forholdet mellom pensjonister, og til arbeidsmarkedets funksjonsmåte og mobilitet.»

4.5.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansenes merknader knytter seg i hovedsak til om to eller flere private foretak skal kunne opprette en felles pensjonsordning i en pensjonskasse. Akademikerne, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, Konkurransetilsynet, Norges Rederiforbund, Norske Pensjonskassers Forening, Næringslivets Hovedorganisasjonog Yrkesorganisasjonenes Sentralforbundstøtter mindretallets forslag (jf. ovenfor) på dette punktet. Finansnæringens Hovedorganisasjonog Kredittilsyneter imidlertid enig med Banklovkommisjonens flertall i at det ikke er aktuelt å foreslå slike regler i denne omgang. Barne- og familiedepartementetmener at Banklovkommisjonen bør få i oppdrag å vurdere hvordan regler for felles pensjonsordning for flere foretak kan innpasses i ny lovgivning.

Landsorganisasjonenuttaler:

«LO tar til etterretning at Banklovkommisjonen har lagt fram nytt og modernisert regelverk for pensjonskasser. Det er i seg selv viktig at regelverket likestiller pensjonskasser og livselskaper i pensjonsmarkedet, og at pensjonskassene kan videreføres som et viktig instrument for å ivareta tjenestepensjoner både i offentlig og privat sektor. Praksis har vist at det er i de store og veldrevne pensjonskasser at administrasjonskostnadene blir lavest. Disse har også størst mulighet til å ivareta langsiktig trygghet og kjønns- og aldersnøytrale premier. Det er også viktig at regelverket harmoniserer med EU-direktiver på området.

Av de samme grunner beklager vi at forslag til regelverk som mer konsekvent kunne utnyttet stor- og samdriftsfordeler i pensjonsmarkedet ikke blir lagt fram, og viser i denne forbindelse til merknaden fra medlemmene Gjelsvik, Gjønnes og Skomsvold som mener at:

«lovutkastet bør åpne for en generell adgang for at to eller flere foretak kan avtale å ha felles pensjonsordning i en pensjonskasse. Disse medlemmene viser til at etter sammenslutningen mellom Vital og Gjensidige NOR Spareforsikring har to livsforsikringsselskap 90 prosent av markedet for private tjenestepensjoner i Norge utenom pensjonskassene. Muligheten for å opprette egen pensjonskasse er på denne bakgrunn et helt nødvendig konkurransemessig korrektiv i dette markedet. Disse medlemmene viser også til at driftskostnadene i pensjonskasser ligger om lag på det halve av kostnadene i livsforsikring.

(... ... ...)

For å kunne begrense kostnadene ved å opprette tjenestepensjonsordninger for mindre og mellomstore foretak, er disse medlemmene av den oppfatning at det er av avgjørende betydning, at en gruppe foretak kan gå sammen om å opprette en felles pensjonskasse. ( ) Disse medlemmene foreslår på denne bakgrunn en annen utforming av lovutkastet § 6a-2 enn Banklovkommisjonens flertall. «(kapittel 8.2.3, s 78)

LO viser videre til felles merknad fra Gjelsvik og Gjønnes samme sted og Gjelsviks merknad i avsnitt 8.2.4 Om tverrgående pensjonskasser.

LO viser også til St.meld. nr. 12 (2004-2005) hvor Regjeringen i avsnitt 6.2.3.5 bl.a. skriver:

«Foretaksbaserte modeller åpner for fellesforvaltning for alle arbeidstakere i foretaket. Dette vil gi rom for utnyttelse av kostnadsfordeler. Det synes naturlig å vurdere ytterligere åpning for større institusjoner for forvaltning for eksempel i form av pensjonskasser for innskuddspensjon der flere foretak kan gå sammen. En vil da oppnå større konkurranse i markedet.»

Når Regjeringen i Stortingsmeldingen åpner for tverrgående ordninger stiller LO seg uforstående til at departementet påla Banklovkommisjonen at den ikke skulle utrede tverrgående ordninger.

De kostnadene som mindre bedrifter må betale for forvaltning av pensjoner er betydelige når de regnes pr. ansatt. Så lenge det helt grunnleggende prinsippet er at tjenestepensjoner skal omfatte alle ansatte i bedriften, mener LO det vil være en stor fordel om det åpnes for pensjonskasser hvor flere foretak kan gå sammen slik at forvaltningskostnadene blir lavest mulige.»

Når det gjelder spørsmålet om såkalte tverrgående pensjonsordninger, har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon i høringen gått imot at det åpnes for slike ordninger i norsk rett. Akademikerne mener at det bør utredes nærmere hvilken plass slike ordninger skal ha, sett i lys av uttalelsene fra Stortingets finanskomité i Innst. O. nr. 4 (2004-2005).

4.5.4 Departementets vurdering

Avtalebasert pensjonssamarbeid brukes som en samlebetegnelse for 1) felles pensjonsordning for flere foretak, og 2) tverrgående pensjonsordninger der hvor man etter organisasjonstilknytning eller yrke er medlem på tvers av foretakene, og således ikke omfatter alle ansatte i et foretak. Disse spørsmålene er strengt tatt ikke direkte relatert til virksomhetsregler for pensjonskasser, men til hvilke regler som skal gjelde for pensjons ordninger. En eventuell adgang til å opprette slike ordninger vil imidlertid kunne få innvirkning på hvilke pensjonsordninger som kan etableres i en og samme pensjonskasse.

Et tredje spørsmål, som harsammenheng med virksomhetsregler for pensjonskasser, er spørsmålet om hvorvidt det skal være adgang til å ha flere pensjonsordninger (knyttet til ulike foretak) i en pensjonskasse. En slik adgang er som det fremgår av lovforslaget og avsnitt 4.4.4 foreslått for såkalte interkommunale pensjonskasser. Dette forslaget er begrunnet med at kommunale pensjonsordninger på denne måten kan etableres i pensjonskasser og samtidig omfattes av reglene for fellesordning for premieberegning i henhold til kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget kapittel 10). En adgang for private pensjonskasser til å omfatte flere pensjonsordninger vil imidlertid ikke oppfylle et tilsvarende formål, da det ikke er åpnet for fellesordning for premieberegning for private pensjonsordninger. En privat pensjonskasse som omfatter flere pensjonsordninger, vil også grense tett opp mot såkalte livcaptives, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-8 (lovforslaget § 15-8). Et såkalt captive er et forsikringsselskap med konsesjon til å drive virksomhet for en nærmere angitt krets av forsikringstakere. Dette taler etter departementets vurdering for at det ikke nå gis adgang til å opprette pensjonskasser som driver virksomhet knyttet til flere pensjonsordninger for forskjellige uavhengige foretak. Departementet viser også til at heller ikke Banklovkommisjonen har foreslått regler som gir en slik adgang.

Når det gjelder spørsmålet om flere uavhengige foretak skal kunne opprette felles pensjonsordning, viser departementet til at dette har vært vurdert tidligere - i forbindelse med arbeidet med foretakspensjonsloven. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) kapittel 14 ble det fremmet forslag om at en adgang for flere foretak til å ha felles skattefavorisert pensjonsordning bare skulle gjelde for foretak med en viss tilknytning til hverandre (konsern og foretak med tilsvarende nær tilknytning). Dette forslaget sluttet som kjent Stortinget seg til, og regler om dette finnes nå i foretakspensjonsloven kapittel 12. Tilsvarende regler finnes i innskuddspensjonsloven kapittel 10. I forarbeidene til foretakspensjonsloven (Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)) ble det blant annet vist til at foretak uten annen tilknytning enn at de for eksempel drev innen samme bransje, vil «være langt mindre ensartet enn de foretak som inngår i et konsern, og de vil heller ikke ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger som vil gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne typen ordninger vil også normalt være langt mindre stabile over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når ordningen skal forvalte midler som først kommer til utbetaling på et sent stadium i livet.»

I tråd med det som er uttalt i foretakspensjonslovens forarbeider, vil departementet peke på at én felles pensjonsordning for flere foretak, uavhengig av om denne er skattefavorisert eller ikke, kan føre til at det enkelte foretak mister innflytelse over pensjonsordningen. For foretak som sliter økonomisk kan slik manglende innflytelse være uheldig i tilfeller hvor pensjonsutgiftene i den felles pensjonsordningen øker. Etter departementets vurdering tilsier disse forhold at man ikke fraviker gjeldende retts hovedregel om at en pensjonsordning må være knyttet til ett enkelt foretak. Departementet foreslår således ikke nå regler som åpner for at det kan opprettes en felles pensjonsordning for flere foretak.

I St. meld. nr. 12 (2004-2005) om pensjonsreform (Pensjonsmeldingen) er det skissert alternative modeller for obligatoriske supplerende pensjonsordninger. Både spørsmålet om det bør gis adgang til at uavhengige foretak som har hver sin pensjonsordning går sammen om å opprette en felles pensjonskasse, og spørsmålet om det bør gis adgang til at flere uavhengige foretak går sammen om å opprette én felles pensjonsordning, vil, etter departementets syn, kunne vurderes i forbindelse med, eller i forlengelsen av, oppfølgingen av Pensjonsmeldingen med hensyn til behandlingen av spørsmålet om obligatoriske supplerende pensjonsordninger.

Både en modell med flere uavhengige pensjonsordninger i én kasse og en modell med én pensjonsordning for flere uavhengige foretak reiser mange spørsmål som vil kreve nærmere utredning. En modell med én pensjonsordning for flere uavhengige foretak reiser bl.a. kompliserte spørsmål i forhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

En adgang til å opprette såkalte tverrgående pensjonsordninger for en bestemt gruppe arbeidstakere eller særskilte yrkesgrupper ansatt hos ulike arbeidsgivere, ville, dersom ordningen skulle være skattefavorisert, nødvendiggjøre endringer av viktige regler i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Slike pensjonsordninger ville generelt innebærer ulik behandling av ansatte i samme foretak (for eksempel ulike behandling av ulike yrkesgruppe i samme foretak eller ulikhet innen foretaket avhengig av organisasjonstilknytning), og vil dermed være grunnleggende i strid med to grunnpilarer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, nemlig forholdsmessighetsprinsippet og pensjonslovenes krav om at ordningen skal omfatte alle ansatte i foretaket.

Videre viser departementet til at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven regulerer vilkår for at pensjonsordninger skal gis en skattemessig gunstig behandling. Ut i fra dette er det etter departementets vurdering rimelig at lovverket stiller krav som sikrer at kun pensjonsordninger med ønsket sosial og solidarisk profil gis en gunstig skattemessig behandling. Nettopp det forhold at kun enkelte grupper av ansatte omfattes av en tverrgående pensjonsordning, samt at en slik forskjellsbehandling vil skattefavoriseres, er etter departementets vurdering uheldig.

Departementet finner grunn til å peke på at også dette spørsmålet ble vurdert i forarbeidene til foretakspensjonsloven, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) avsnitt 14.2.1:

«Departementet ser det som vesentlig at skattefavorisert foretakspensjon omfatter samtlige av de ansatte innenfor samme foretak. Sentrale prinsipper som ligger til grunn for skattefavorisering som eksempelvis forholdsmessighetsprinsippet, bygger på dette. Det bør etter departementets syn ikke tillates opprettet ordninger hvor det gis inntektsfradrag til ordninger som kun tilgodeser enkelte grupperinger innenfor foretaket eller konsernet. På samme måte som utvalget mener departementet at regelverket bør utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som gruppe, og at de ansatte må gis like pensjonsrettigheter. Etter departementets syn vil ikke disse hensynene kunne ivaretas innenfor ordninger med medlemskap basert på samme type utdannelse eller stilllingstype. Lovforslaget omfatter derfor ikke denne typen ordninger.»

Finanskomitéen sluttet seg til Regjeringens lovforslag, jf. Innst. O. nr. 50 (1999-2000).

Departementet mener at det ovenstående klart taler imot at det foreslås regler som åpner for tverrgående pensjonsordninger. Departementet vil derfor ikke foreslå regler som åpner for dette.

4.6 Konsesjon og vedtekter

4.6.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 avsnitt 3.2.2 redegjort for anvendelsen av forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser om konsesjon og vedtekter på pensjonskasser:

«Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2 om konsesjon er ikke gitt anvendelse på pensjonskasser. Dette betyr at så vel private som kommunale pensjonskasser kan etableres uten konsesjon, og at det ikke skjer noen formell og systematisk konsesjonsbehandling før pensjonskassen kan etableres og starte opp sin virksomhet. Forsikringsvirksomhetsloven § 3-2 om vedtekter er imidlertid gitt anvendelse på pensjonskasser. Dette innebærer et krav om at pensjonskasser skal ha vedtekter, og at Kredittilsynet må godkjenne pensjonskassens vedtekter før den kan opprettes og drive sin virksomhet. I praksis godkjennes vedtektene sammen med godkjennelse av pensjonskassens beregningsgrunnlag (pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25) og ansvarshavende aktuar for pensjonskassen (pensjonskasseforskriften §§ 18 og 24). For at vedtektene skal kunne godkjennes av Kredittilsynet, kreves det at de er gjennomgått av en advokat og en aktuar. En erklæring fra disse skal følge med vedtektene ved oversendelse til Kredittilsynet. Ved senere endringer av vedtektene, gjelder en meldeplikt til Kredittilsynet. Dette til forskjell fra forsikringsvirksomhetsloven § 3-2 som krever en godkjennelse av endringer i vedtektene.

Pensjonskasseforskriften §§ 5 og 24 fastsetter i hovedsak generelle krav til vedtektene og hvilke forhold som skal reguleres der. Av forskriften fremgår det imidlertid ikke direkte krav til selve innholdet av vedtektene, utover kravet i forsikringsvirksomhetsloven § 3-2 annet ledd om regler om utbytte og tilbakeholdelse av overskuddsmidler. Praksis har vært at pensjonskassens vedtekter i tillegg til bestemmelser om de institusjonelle forhold, inneholder pensjonsplanen i pensjonsordningen, eller pensjonsplanene dersom de varierer for ulike konsernforetak, samt de nærmere forsikringsvilkår. En pensjonskasses vedtekter omhandler således også de forhold som - innenfor rammer foretakspensjonsloven setter - er regulert i forsikringsavtalen mellom et livsforsikringsselskap og forsikringstaker samt forsikringsvilkårene hva gjelder forholdet mellom et livsforsikringsselskap og de forsikrede. Bakgrunnen for dette er at vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet, og at godkjennelsesordningen praktisk sett har ført til at pensjonskassene i hovedsak har utformet sine vedtekter slik at de ligger forholdsvis nær opp til bestemmelsene i standardvedtekter utarbeidet av Kredittilsynet.»

Videre har Banklovkommisjonen redegjort for Kredittilsynets standardvedtekter, jf. rundskriv nr. 23/2001, 28/2001 og 32/2001 (NOU 2004: 24 avsnitt 3.2.3):

«Det fremgikk opprinnelig av pensjonskasseforskriften at det skulle foreligge standardvedtekter for pensjonskasser, men bestemmelsen ble opphevet i 2000 da pensjonskasseforskriften § 5 ble endret og fikk nye regler om behandling av pensjonskassers vedtekter. Praksis knyttet til bruk av standardvedtekter ble likevel videreført.

Standardvedtektene er delt inn i tre hoveddeler; (1) selskapsrettslige bestemmelser, (2) forsikringsmessige bestemmelser og (3) forsikringsrettslige bestemmelser. I den første delen (selskapsrettslige bestemmelser) inngår i hovedsak tilsvarende bestemmelser som finnes i et livsforsikringsselskaps vedtekter, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 3-2.

I den forsikringsmessige delen av standardvedtektene inngår pensjonsordningens pensjonsplan, og de bestemmelsene som inngår her kan sammenlignes med forsikringsvilkårene for kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap, utformet innenfor de rammer foretakspensjonsloven setter. Her inngår for eksempel detaljerte bestemmelser om hvem som er medlem av pensjonsordningene, en angivelse av ytelsene i pensjonsordningen og regler om utbetaling av pensjoner. Det er lagt vekt på at vedtektene skal sikre at de informasjonsplikter som forsikringsgivere har etter forsikringsavtaleloven, gis anvendelse for pensjonskasser så langt de passer. I denne forbindelse er det også lagt vekt på at vedtektene skal ha et opplysningsformål overfor de enkelte medlemmer utover de minstekravene til informasjon som følger av forsikringsavtaleloven.

I den siste delen, som er kalt forsikringsrettslige bestemmelser, er det tatt inn bestemmelser av litt forskjellig art. Dette omfatter blant annet bestemmelser om foretakets informasjonsplikt, medlemmenes opplysningsplikt, ansvarsbegrensninger i tilfelle krigshendelser og om prøving av pensjonskassens vedtak.

Standardvedtektene inneholder altså bestemmelser som regulerer en rekke forsikringsmessige forhold som ikke nødvendigvis er direkte hjemlet i lover og forskrifter, men som det på grunnlag av praksis er funnet betryggende og hensiktsmessig å nedfelle i en pensjonskasses vedtekter. Dette har gjort at standardvedtektene er forholdsvis omfangsrike og detaljerte, og på en del områder er det også åpnet for valg mellom ulike alternativer. Etter Kredittilsynets oppfatning har det vært av stor verdi at den redaksjonelle utformingen av den enkelte pensjonskasses vedtekter har skjedd i samsvar med oppsettet i standardvedtektene. Det fremgår av veiledningen til standardvedtektene inntatt i de enkelte rundskriv, at Kredittilsynet forutsetter at samtlige pensjonskasser følger den rekkefølge og nummerering av kapitler og paragrafer som standardvedtektene angir. Pensjonskasser som har et reelt behov for vedtektsbestemmelser som avviker fra standardvedtektene, må dokumentere dette behovet.

Bruken av standardvedtekter med tilhørende godkjennelsespraksis innebærer at pensjonskassers vedtekter vil komme til å inneholde en rekke bestemmelser om utformingen av ytelsesbaserte pensjonsordninger innenfor de rammer og den valgfrihet som foretakspensjonsloven gir. Ordningen fører således også til en høy grad av standardisering av regelverket («forsikringsvilkårene») for pensjonsordninger i pensjonskasser. Dette må sees i sammenheng med pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25 hvoretter også en pensjonskasses premietariff - sammen med beregningsgrunnlaget - må være forhåndsgodkjent av Kredittilsynet før en pensjonskasse kan begynne sin virksomhet. Kredittilsynet fører ikke tilsvarende tilsyn basert på forhåndsgodkjennelse av utformingen av premietariffer og forsikringsvilkår for ytelsesbaserte pensjonsordninger i livsforsikringsselskaper.»

I henhold til rundskriv nr. 23/2001, 28/2001 og 32/2001 (Kredittilsynets rundskriv om standardvedtekter for henholdsvis private og kommunale pensjonskasser) skal pensjonskasser registreres i Enhetsregisteret.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet inneholder ikke krav til konsesjon ved etablering av pensjonskasse. Det følger imidlertid av direktivets artikkel 9 nr. 1 bokstav a) at institusjonen skal være «registrert» i et nasjonalt register, eller godkjent, av tilsynsmyndigheten. Dersom institusjonen skal drive grensekryssende virksomhet skal registeret også angi de medlemsstatene som institusjonen driver virksomhet i, jf. samme bestemmelse.

Når det gjelder slik grensekryssende virksomhet følger det av artikkel 9 nr. 5 at vilkårene for institusjonens drift skal forhåndsgodkjennes av vedkommende myndigheter i hjemstaten.

Pensjonskassedirektivet har ikke regler om vedtekter.

4.6.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har foreslått regler om konsesjon i utkastet § 7-3. Forslaget er nærmere omtalt i NOU 2004: 24 avsnitt 9.3.1, hvor Banklovkommisjonen uttaler:

«Det er en generell regel hos oss at finansinstitusjoner ikke kan drive virksomhet uten konsesjon, selv om kravet om konsesjon og en forutgående konsesjonsbehandling i en del sammenhenger kan fremstå som en unødvendig omstendelig prosess. Dette gjelder også i forhold til pensjonskasser som ikke er noen ensartet gruppe, men omfatter alt fra meget små enheter til institusjoner som etter sin virksomhet kan sammenlignes med livsforsikringsselskaper. EUs pensjonskassedirektiv innholder ikke noe generelt krav om konsesjon, men krever at institusjoner som skal drive grenseoverskridende virksomhet må ha tillatelse fra hjemlandet (foran avsnitt 5.3). En konsesjonsbehandling for pensjonskasser vil imidlertid i seg selv ikke være mer omfattende enn den godkjennelsesbehandling som hittil har vært fulgt, og vil dessuten kunne følge det vel innarbeidede mønster som gjelder for andre små og store finansinstitusjoner. Dette innebærer blant annet:

• en konsesjonsbehandling åpner for et klart skille mellom selve konsesjonen og pensjonskassens institusjonelle vedtekter, og dessuten for å unnta det forsikringsrettslige regelverk for pensjonsordning i pensjonskassen fra myndighetsgodkjennelse (se nedenfor avsnitt 9.3.2),

• stifterne tvinges til å sette seg inn i det regelverket som gjelder for virksomheten samt å gjøre de nødvendige vurderinger før etableringen og oppstart av virksomheten gjennom utarbeidelse av forsikringsteknisk opplegg, driftsplan og budsjett, og det kontrolleres at disse forhold er vurdert på forsvarlig måte,

• en formell konsesjonsbehandling kan i større grad sikre gjennomsiktighet og trygghet for medlemmer og kreditorer enn en registrering hos offentlige myndigheter i etterkant av en etablering,

• kontroll av at ledelsen besitter den kompetanse og de kvaliteter som er nødvendig for å drive en slik virksomhet eller eventuelt kontroll av at slik kompetanse vil bli hentet utenfra,

• kontroll av at det foreligger tilstrekkelig kapital til at virksomhet kan startes opp og drives som planlagt,

• myndighetene kan få et bedre og mer helhetlig bilde av den konsesjonspliktige institusjon enn det en fragmentarisk godkjennelse av for eksempel vedtekter og beregningsgrunnlag kan gi,

• det kan stilles vilkår ved meddelelse av tillatelse, blant annet fastsettes begrensninger når det gjelder arten og omfanget av virksomheten i pensjonskassen, tilpasset tilgjengelig kompetanse og ressurser.

En konsesjonsprosess vil således bidra til at forutsetningene for å drive den planlagte virksomhet - og bestå som institusjon over tid - foreligger ved etablering, samt gi en ryddig tilnærmingsmåte til de vurderinger som må gjøres ved etablering av en pensjonskasse (se ovenfor avsnitt 7.3.2 og 9.1). En innføring av et konsesjonssystem for pensjonskasser som ligger nær opp til konsesjonssystemet for livsforsikringsselskaper, vil videre gi myndighetene et konkurransenøytralt styringsverktøy. Banklovkommisjonen mener derfor at det vanlige konsesjonssystemet bør gjøres gjeldende også for pensjonskasser, og at regelverket om konsesjon i forsikringsvirksomhetsloven bør kunne gis tilsvarende anvendelse. Kravet om konsesjon vil innebære at hele pensjonskassens virksomhet må ligge innenfor de rammer konsesjonen angir. Dersom pensjonskassen ønsker å utvide sin virksomhet utover det pensjonskassens konsesjon dekker, vil det måtte søkes om utvidelse av konsesjonen.

For forsikringsselskap fastsetter forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 at det ikke kan drives virksomhet uten tillatelse fra Kongen. Tillatelse skal gis med mindre det er grunn til å tro at selskapet ikke vil oppfylle de krav som stilles i lov eller i medhold av lov, at startkapitalen ikke står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet eller at tillatelse på annen måte vil få uheldige virkninger for forsikringstakere eller grupper av forsikringstakere. I tillegg til dette stilles det krav til lokalisering i Norge samt til eierforhold. I Innst. O. nr. 4 (2004-2005) er det videre foreslått en ny bestemmelse i § 2-1 annet ledd som innebærer at tillatelse kan nektes dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten, ikke antas å ha nødvendig erfaring eller vandel til å ivareta stillingen på en forsvarlig måte. Forsikringsvirksomhetsloven § 2-2 gir Kongen adgang til å tilbakekalle konsesjonen i en del tilfeller, og loven § 2-3 fastsetter hva en konsesjonssøknad skal inneholde. Søknad om konsesjon for etablering av forsikringsselskap skal sendes Kredittilsynet for forberedende behandling før oversendelse til Finansdepartementet for avgjørelse.

Banklovkommisjonen mener at det vil være hensiktsmessig å etablere et tilsvarende system som for forsikringsselskaper. I lovutkastet § 6a-3 foreslås det derfor at en pensjonskasse ikke kan drive virksomhet uten tillatelse gitt av Kongen. Banklovkommisjonen legger til grunn at konsesjonsmyndighetene vil være de samme som for forsikringsselskap, nemlig at Finansdepartementet etter delegasjon fra Kongen skal treffe avgjørelse om det skal gis konsesjon og på hvilke vilkår. Det vil imidlertid være opp til Finansdepartementet å vurdere om og i eventuelt hvilken grad, kompetanse på dette området skal delegeres til Kredittilsynet.

Lovutkastet innebærer at tillatelsen må dekke hele pensjonskassens virksomhet. Dersom pensjonskassen ønsker å utvide sin virksomhet utover det pensjonskassens konsesjon dekker, vil det måtte søkes utvidelse av konsesjonen. I lovutkastet § 6a-3 annet ledd foreslås det at det fremgår uttrykkelig av lovteksten at det kan settes vilkår for tillatelsen, herunder vilkår som avgrenser den virksomhet pensjonskassen kan drive (se ovenfor avsnitt 8.2, 8.3 og 8.4). For øvrig foreslås det at reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 2-1 flg. gis tilsvarende anvendelse, herunder også forslaget i Innst. O. nr. 4 (2004-2005) til nytt annet ledd i § 2-1 om kompetanse og egnethet hos ledelsen (se nedenfor avsnitt 9.4.3).

Innføring av et generelt krav om konsesjon for pensjonskasser reiser særlige spørsmål om overgangsregler for eksisterende pensjonskasser som i dag ikke har noen formell konsesjon for å drive sin virksomhet. Dette er drøftet nedenfor i kapittel 12.»

Banklovkommisjonen har foreslått å videreføre kravet om at en pensjonskasse skal ha vedtekter, jf. utkastet § 7-4 første ledd. Vedtektene skal godkjennes av Kongen, jf. utkastet § 7-4 annet ledd. Banklovkommisjonen har også foreslått at vedtektene skal oppfylle visse minstekrav, jf. oppramsingen i utkastet § 7-4 første ledd bokstav a) til og med g). Banklovkommisjonens forslag innebærer at vedtektene kun må omfatte vanlige selskapsrettslige bestemmelser, samt at det bare er minstekravenesom angis i lovreglene. Disse minstekravene er nærmere redegjort for i NOU 2004: 24 avsnitt 9.3.2:

«Når det gjelder innholdet av vedtektene, legger Banklovkommisjonen til grunn at disse som et minimumskrav bør angi pensjonskassens navn, forretningssted og virksomhet. Det må angis hvilke foretak og institusjoner som pensjonskassen tilbyr pensjonsordninger til og hvilke typer pensjonsordninger dette dreier seg om. Videre må vedtektene ha regler om styret, daglig leder og andre organer, herunder bestemmelser om valg av styremedlemmer, styreleder, andre organer og revisor. Det er neppe hensiktsmessig å ta inn detaljerte regler om dette i loven fordi forholdene i de enkelte pensjonskasser vil kunne variere betydelig. Kravet i dag er at medlemmenes styrerepresentanter skal velges av og blant medlemmene. I en pensjonskasse for et foretak med et begrenset antall ansatte, vil det ikke by på problemer å avholde et direkte valg av medlemsrepresentant(er) til styret. I en konsernpensjonskasse for flere foretak som er geografisk spredt, vil dette derimot være praktisk vanskelig å gjennomføre. Banklovkommisjonen finner det hensiktsmessig at valgordninger for styremedlemmer og styreleder mv. fastsettes i vedtektene ut i fra hva som er det beste for den enkelte pensjonskasse. Det kan for eksempel tenkes at valg av medlemsrepresentant(er) i styret skjer gjennom arbeidstakerorganisasjonene og pensjonistforeninger tilknyttet foretakene eller gjennom et særskilt organ som velger styret og daglig leder. Om den valgte fremgangsmåte er betryggende, må bli opp til myndighetene å vurdere ved spørsmålet om godkjennelse av vedtektene.

Banklovkommisjonen mener videre at vedtektene minst bør angi minstekravet til grunnkapital for pensjonskassen. Hvor lavt dette kravet kan settes, følger av en egen bestemmelse i lovutkastet som drøftes nedenfor i avsnitt 9.6. Fastsettelse av hva som skal være et forsvarlig minstekrav for den enkelte pensjonskasse, vil måtte bero på omfanget av den virksomhet pensjonskassen har til hensikt å drive, herunder omfanget av pensjonsrettigheter som skal sikres i pensjonskassen, antall pensjonsordninger og eventuelle tilleggsprodukter pensjonskassen tenker å tilby. I samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 3-2, foreslås det også at vedtektene skal angi regler om utbytte av grunnkapitalen og andre kapitalinnskudd i pensjonskassen.»

Banklovkommisjonen har for øvrig lagt til grunn at innholdet i forsikringsvilkårene fastsettes av partene i regelverket etter reglene for pensjonsordninger i lov om foretakspensjon, innskuddspensjonsloven og forsikringsavtaleloven kapittel 19, og altså ikke i pensjonskassens vedtekter.

Endelig har Banklovkommisjonen foreslått en presiserende bestemmelse om at pensjonskassen skal være registrert i Foretaksregisteret, jf. utkastet § 7-4 tredje ledd. Det vises til lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 2-1 første ledd nr. 5.

4.6.3 Høringsinstansenes merknader

Statistisk sentralbyråstøtter Banklovkommisjonens forslag om å innføre konsesjonskrav for pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak. Byrået støtter også forslaget om at pensjonskassene skal registreres i Foretaksregisteret. Imidlertid mener Statistisk sentralbyrå at registreringen i Foretaksregisteret bør innebære at det lages en link mellom pensjonskassenes organisasjonsnummer og «sponsorforetakets» organisasjonsnummer. Byrået mener videre at det bør vurderes å opprette en egen organisasjonsform for pensjonskasser, samt om en oversikt over pensjonskasser med konsesjon skal utgjøre et tilleggsregister til Brønnøysundregistrene.

Brønnøysundregistrenehar i tilknytning til Banklovkommisjonens forslag om at pensjonskasser skal registreres i Foretaksregisteret, uttalt følgende:

«Banklovkommisjonen legger til grunn at pensjonskassenes virksomhet må betraktes som næringsvirksomhet. Det anføres videre at foretaksregisterloven 21. juni 1985 nr. 78 § 2-1 første ledd nr. 5 - som omfatter «[f]oreninger og innretninger som driver næringsvirksomhet eller har til formål å drive slik virksomhet» - pålegger pensjonskassene en registreringsplikt i Foretaksregisteret. Som en følge av at det i lovutkastet § 6a-4 tredje ledd inntas en uttrykkelig bestemmelse om at en pensjonskasse skal være registrert i Foretaksregisteret, er det etter vår oppfatning mer naturlig å søke hjemmelen for registreringsplikt i foretaksregisterloven § 2-1 første ledd nr. 11.

Lovutkastet § 6a-4 tredje ledd sier ingenting om når pensjonskassen må meldes til Foretaksregisteret. Bestemmelsen skiller seg således fra någjeldende § 3-3 første ledd i forsikringsvirksomhetsloven som understreker at et forsikringsselskap skal meldes «til Foretaksregisteret senest seks måneder etter at tillatelse etter § 2-1 er gitt». Det følger videre av annet ledd at Foretaksregisteret «skal kontrollere at selskapet har tillatelse etter § 2-1 til å drive virksomhet, og at dets vedtekter er godkjent etter § 3-2». Denne bestemmelsen er ikke gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskassene. Det bør tilføyes et annet punktum i lovforslaget, slik at § 6a-4 tredje ledd blir lydende som følger:

«En pensjonskasse skal være registrert i Foretaksregisteret. § 3-3 første og annet ledd gjelder tilsvarende.»

Alternativt kan man foreta en implementering av meningsinnholdet i § 3-3 første og annet ledd, slik at henvisningen til § 6a-3 kommer tydeligere frem.

Banklovkommisjonen tar ikke uttykkelig stilling til hvilke opplysninger som skal registreres i Foretaksregisteret. Henvisningen til foretaksregisterloven § 2-1 første ledd nr. 5 kan imidlertid tolkes slik at opplysningene nevnt i § 3-6 skal registreres. Dette bør i så fall komme klarere frem i loven. Også overskriften i foretaksregisterloven § 3-6 kan i denne sammenhengen endres, slik at pensjonskasser uttrykkelig blir nevnt. Alternativt kan det utformes en egen bestemmelse for pensjonskasser. Dersom grunnkapitalen skal registreres i Foretaksregisteret, må denne angis med et konkret beløp i norske kroner. Det bør derfor være et krav om at grunnkapitalen må angis med et kronebeløp i vedtektene, jf. forslaget til lovendringer § 6a-4 første ledd bokstav c.

Ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal registreres er det videre naturlig at departementet tar stilling til om det er nødvendig med endringer i foretaksregisterloven § 4-4, som angir hvilke vedlegg som er pliktige ved førstegangs- og endringsmeldinger til Foretaksregisteret.

...

Når det gjelder spørsmålet vedrørende Foretaksregisterets kontroll av at innskuddspensjonsforetaket har konsesjon og at dets vedtekter er godkjent, vil det som er drøftet ovenfor om pensjonskassene gjelde tilsvarende, jf. forslaget til lovendringer § 6a-15 som viser til 6a-4.

Det bør videre etter Brønnøysundregistrenes oppfatning komme klarere frem av overgangsbestemmelsene at eksisterende virksomhet, som bare er registrert i Einingsregisteret, innen en gitt frist har en plikt til å registrere seg i Foretaksregisteret. I denne sammenheng bør det også reguleres hvilke konsekvenser manglende registrering i Foretaksregisteret skal få.»

Akademikernemener at det ikke bør stilles krav om at pensjonskasser som allerede er godkjent av Kredittilsynet må søke konsesjon som følge av eventuelle nye regler for pensjonskasser. De selvstendige kommunale pensjonskasseranmoder på sin side om at det blir gitt god tid for eksisterende pensjonskasser til utarbeidelse av nye vedtekter.

Kredittilsynethar i sin høringsuttalelse vist til at forholdet til grenseoverskridende virksomhet er foreslått regulert i utkastet § 6a-3 fjerde ledd, hvor det foreslås at Kongen kan gi nærmere regler om utenlandske pensjonskassers adgang til å drive virksomhet her i riket, samt norske pensjonskassers adgang til å drive virksomhet i en annen stat. I tilknytning til dette uttaler Kredittilsynet:

«Kredittilsynet mener at når Regjeringen fremmer et lovforslag for Stortinget om regelverk for norske pensjonskasser (trolig i første kvartal 2005), og det samtidig åpnes for grenseoverskridende virksomhet, bør en belyse og vurdere de samlede konsekvensene av grenseoverskridende virksomhet, herunder hvilke deler av det norske regelverk som skal/kan gjøres gjeldende for utenlandske pensjonsinnretninger.»

I høringsuttalelsen del I punkt 2 redegjør Kredittilsynet for enkelte regler i direktivet, og drøfter betydningen både for norske og utenlandske pensjonskassers virksomhet i henholdsvis utlandet og Norge. Kredittilsynets høringsmerknad på dette punktet er omfattende, og det vises til at høringsuttalelsen følger ved proposisjonen som utrykt vedlegg.

Forholdet til reglene i forsikringsavtaleloven og flyttereglene tas også opp. Avslutningsvis har Kredittilsynet en særlig merknad knyttet til direktivets bestemmelser om tekniske avsetninger og aktiva. Kredittilsynet viser i denne forbindelse til at reglene i direktivet er utformet slik at minstekravene fastsatt av den enkelte nasjonale myndighet vil kunne variere fra land til land.

Kredittilsynet har også enkelte merknader knyttet til de tilsynsmessige konsekvensene ved Banklovkommisjonens forslag til regler om konsesjonsplikt og vedtekter:

«Etter gjeldende rett må pensjonskassens vedtekter være godkjent av Kredittilsynet før en privat pensjonskasse kan begynne sin virksomhet. Ved endringer av tidligere godkjente vedtekter skal melding om vedtektsendringene sendes Kredittilsynet før iverksettelse. Kredittilsynet kan ikke se at en ordning som krever godkjennelse av de selskapsrettslige vedtektene ved konsesjonsbehandlingen, og ved endringer i vedtektene, samt meldeplikt for pensjonsplaner og forsikringsvilkår skal medføre en vesentlig reduksjon og forenkling av Kredittilsynets arbeid. Forslaget om at alle eksisterende pensjonskasser vil måtte utarbeide en konsesjonssøknad vedlagt nye vedtekter og oversikt over pensjonskassens økonomiske forhold vil medføre et betydelig arbeid for Kredittilsynet, iallfall i en overgangsperiode.

Etter Kredittilsynets oppfatning vil det samlede arbeid med pensjonskasser måtte økes dersom lovutkastet blir vedtatt, også etter den overgangsperiode der konsesjonssøknadene blir behandlet. Det vises til at særlig en ordning med fortsettelsesforsikringer og gruppelivsforsikring i en pensjonskasse vil kreve store ressurser hos tilsynsmyndighetene. Videre skal det pekes på at den foreslåtte ordning med meldeplikt for forsikringsavtaler, hvor pensjonsplanene inngår, vil bli om lag like ressurskrevende som i dag, ikke minst ut fra erfaringer som viser at svært mange av de meldte pensjonsplaner ikke er i henhold til kravene i foretakspensjonsloven. Det som isolert sett kan bidra til en reduksjon av arbeidet på pensjonskasseområdet, vil være dersom en rekke pensjonskasser velger å avvikle pensjonskassen etter innføringen av ny lovgivning. Det kan nevnes at det har vært en betydelig avvikling av private pensjonskasser i de senere årene.»

Den Norske Aktuarforeninghar enkelte merknader knyttet til utkastets regler for vedtekter og konsesjon:

«Aktuarforeningen mener at den nye organisering av virksomheten som er betinget av konsesjon, samt adgangen til å utvide produktspekteret og muligheten for at flere foretak kan ha felles pensjonsordning i en pensjonskasse, er et argument for å erstatte dagens standardvedtekter for pensjonskasser med vedtekter, forsikringsvilkår og forsikringsavtale.

Ved en slik tredeling vil det imidlertid være vanskeligere å opprettholde en felles struktur som i dagens standardvedtekter, som vi antar vil være ønskelig både for tilsynsmyndighetene og bransjen forøvrig.»

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det innføres konsesjonskrav for pensjonskasser. Et slikt konsesjonskrav vil delvis erstatte Kredittilsynets godkjenning av pensjonskassenes standardvedtekter, slik at disse vedtektene etter forslaget vil kunne få mindre generell betydning. Det stilles etter gjeldende regler krav om konsesjon for livsforsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner, og departementet er enig med Banklovkommisjonen i at et konsesjonskrav også for pensjonskasser vil være et konkurransenøytralt styringsverktøy for myndighetene (NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.3.1). I likhet med Banklovkommisjonen mener departementet at en slik forutgående konsesjonsbehandling i realiteten ikke vil være mer omfattende enn den forutgående godkjennelsesbehandlingen av pensjonskasser som Kredittilsynet foretar pr. i dag. Etter departementets vurdering bør konsesjonskravet også gjelde for allerede godkjente pensjonskasser. Et slikt krav vil bidra til å sikre at eksisterende pensjonskasser tilpasser seg det nye regelverket. Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens vurdering av denne problemstillingen i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 12.2, som departementet slutter seg til.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at pensjonskasser skal registreres i Foretaksregisteret. Det vises til at et tilsvarende krav gjelder for forsikringsselskaper i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 3-3 (som foreslås videreført i utkastet § 3-3). I likhet med Brønnøysundregistrene mener imidlertid departementet at det bør fremgå av lovforslaget § 7-4 tredje ledd at § 3-3 første og annet ledd gjelder tilsvarende. Denne henvisningen innebærer at tidspunktet for registrering av pensjonskassen fremgår av bestemmelsen, samt Foretaksregisterets plikt til å kontrollere at tillatelse er blitt gitt samt at vedtektene er godkjent. Det vises til lovforslaget § 7-4 tredje ledd annet punktum.

Departementet viser til at spørsmålet om hvilke opplysninger som skal registreres i Foretaksregisteret når det gjelder forsikringsselskaper, ikke er regulert i forsikringsvirksomhetsloven. Slik regulering hører naturlig inn under foretaksregisterloven. Departementet legger til grunn at foretaksregisterloven § 3-6 kommer til anvendelse, i det pensjonskasser ser ut til å ville omfattes av begrepet «andre innretninger» i overskriften. Departementet legger videre til grunn at det ikke vil være nødvendig å fastsette krav i lovs form om at pensjonskassens grunnkapital skal oppgis i norske kroner i vedtektene. Departementet legger til grunn at dette vil være den naturlige måten å oppgi beløpet på i alle tilfeller.

I likhet med Banklovkommisjonen foreslår departementet at overgangsregler utover de som følger av lovforslagets del III, kan fastsettes i forskrift.

Banklovkommisjonen har ikke foreslått regler som direkte gjennomfører pensjonskassedirektivets artikkel 20 om grensekryssende virksomhet. Banklovkommisjonen har foreslått at nærmere regler kan fastsettes i forskrift, jf. utkastet § 7-3 fjerde ledd. Departementet er enig i at slike regler fastsettes i forskrift, og viser blant annet til at slike regler for forsikringsselskapers vedkommende er fastsatt i forskrift med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven, jf. for eksempel forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske og økonomiske samarbeidsområde m.m. For øvrig er det flere problemstillinger som må vurderes i forbindelse med utarbeidelse og vedtakelse av regler for grensekryssende virksomhet. Dette gjelder forholdet mellom direktivets bestemmelser og det foreliggende lovforslaget. Direktivet er som nevnt innledningsvis et såkalt minimumsdirektiv. I den grad de norske reglene går lenger enn direktivets bestemmelser, må det vurderes om det foreligger hjemmel for å anvende disse reglene overfor utenlandske pensjonskasser. Når det gjelder norske pensjonskassers virksomhet i utlandet, må det vurderes hvilke regler som i henhold til nasjonal lovgivning skal gjelde for slike pensjonskasser. Departementet legger også til grunn at forholdet til pensjonslovene og deres anvendelse overfor utenlandske pensjonskasser, vil kunne måtte vurderes nærmere.

Departementet vil be Kredittilsynet om å utarbeide utkast til nærmere regler for grensekryssende virksomhet, som deretter vil sendes på høring.

4.7 Kapitalkrav

4.7.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Banklovkommisjonen har redegjort for norsk retts regler om kapitalkrav for pensjonskasser (NOU 2004: 24 avsnitt 3.2.4):

«En pensjonskasse skal ha ansvarlig kapital for å kunne drive sin virksomhet, jf. finansinstitusjonsloven § 2-9. For pensjonskassene er kapitaldekningsreglene gjort gjeldende på samme måte som for andre finansinstitusjoner, jf. pensjonskasseforskriften § 8 og forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 med forskrifter. Kapitaldekningsreglene innebærer at pensjonskassen skal ha en minste ansvarlig kapital som utgjør 8 prosent av pensjonskassens samlede eiendeler samt forpliktelser utenfor balanse beregnet etter prinsipper for risikoveiing.

For pensjonskasser med en forvaltningskapital på mindre enn 10 millioner kroner er minstekravet satt til 10 prosent av beregningsgrunnlaget. I tillegg er det for pensjonskasser fastsatt et absolutt indeksert minstenivå for innbetalt ansvarlig kapital i medhold av pensjonskasseforskriften § 8 som for tiden utgjør 238 000 kroner. Beløpet ble senest regulert 17. desember 2003 ved Kredittilsynets rundskriv nr. 26/2003. Det stilles også krav til at en del av den ansvarlige kapital skal kunne godkjennes som kjernekapital.

Solvensmarginkravene som er gjort gjeldende for livsforsikringsselskapene ved siden av kapitaldekningsreglene, er ikke gjort gjeldende for pensjonskasser.»

EU-rett

Pensjonskassedirektivets bestemmelser om kapitalkrav for pensjonskasser er omtalt i NOU 2004: 24 avsnitt 5.5.4:

«Direktivet artikkel 17 inneholder bestemmelser om krav til pensjonsinnretningenes egenkapital - «regulatory own funds» - i tillegg til den kapital som kreves for full fondering av avsetningskravene. Direktivets egne krav til ansvarlig kapital (artikkel 17 nr. 1) gjelder imidlertid bare pensjonsinnretninger som:

• har påtatt seg pensjonsforpliktelser med biometrisk risiko,

• har påtatt seg pensjonsforpliktelser med renteforpliktelser, eller

• har påtatt seg pensjonsforpliktelser med fastsatt ytelsesnivå.

I formålsparagraf 30 uttales det: «In these circumstances, the products offered are similar to those of life insurance companies and the institutions concerned should hold at least the same additional own funds as life-assurance companies».De aller fleste norske pensjonskasser i privat eller offentlig sektor driver i dag - på samme måte som livsforsikringsselskaper - virksomhet basert på pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon eller tilsvarende pensjonsordninger. Norske pensjonskasser vil derfor omfattes av kapitalkravet i direktivet artikkel 17.

Den ansvarlige kapital i pensjonsinnretninger skal tjene som bufferkapital, og de eiendeler som motsvarer kapitalkravet skal være «free of all foreseeable liabilities and serve as a safety capital to absorb discrepancies between the anticipated and the actual expenses and profits» (artikkel 17 nr. 1). Når det gjelder omfanget av kapitalkravet og hvilke eiendeler som kan benyttes til å dekke kravet, gis bestemmelsene om krav til solvensmarginkapital i livdirektivet artikkel 27 og 28 tilsvarende anvendelse (artikkel 17 nr. 2). Det er nevnt foran i avsnitt 3.3.4 at bestemmelsene om krav til solvensmarginkapital i livsforsikringsselskaper hittil ikke er gitt tilsvarende anvendelse for norske pensjonskasser. Dagens kapitalkrav til norske pensjonskasser bygger på reglene om det alminnelige kapitaldekningskrav for finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven § 2-9), og er fastsatt i pensjonskasseforskriften § 8. Hovedregelen i § 8 er at kravet til kapitaldekning bestemmes på samme måte som for livsforsikringsselskaper i henhold til gjeldende forskrifter.

Etter direktivet artikkel 17 nr. 3 er bestemmelsene om kapitalkrav i artikkel 17 nr. 1 ikke til hinder for at hjemlandet fastsetter generelle kapitalkrav for pensjonsinnretninger med hovedforretningssted i staten, eller fastsetter mer detaljerte regler når dette er begrunnet i soliditets- og tilsynshensyn. I formålsparagraf 20 angis det således uttrykkelig at direktivet selv fastsetter «certain minimum prudential standards».»

4.7.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har foreslått regler om grunnkapital, solvenskapital og kapitaldekning. Forslagene er utførlig drøftet i utredningen, jf. NOU 2004: 24 avsnitt 9.6. Det vises til Banklovkommisjonens omtale og vurdering i dette avsnittet.

I utkastet § 7-5 om kapitalforhold har Banklovkommisjonen i bestemmelsens første ledd foreslått at pensjonskassen skal ha en minste grunnkapital som svarer til 10 ganger folketrygdens grunnbeløp, forkortet G. Kravet skal gjelde «til enhver tid». Kravet er et minstekrav, og gjelder med mindre et høyere krav er fastsatt i vedtektene eller som vilkår for konsesjon etter utkastet § 7-3.

Etter utkastet § 7-5 annet og tredje ledd skal pensjonskassen kunne ta opp ansvarlig lånekapital og utstede grunnfondsbevis etter regler gitt av Kongen. Utkastet § 7-5 fjerde ledd fastsetter at pensjonskassens grunnkapital og ansvarlige kapital ikke kan settes ned eller forhøyes uten samtykke av Kongen, og heller ikke på annen måte enn ved fondsopplegg.

Banklovkommisjonen har i utkastet § 7-9 foreslått regler om krav til ansvarlig kapital mv. Etter utkastet § 7-9 første ledd skal en pensjonskasse som forvalter pensjonsordninger som anses som livsforsikring ha en forsvarlig ansvarlig kapital og solvensmarginkapital. Kravet gjelder til enhver tid. For øvrig skal bestemmelsene i utkastet §§ 6-3 til 6-5 med tilhørende forskrifter gjelde tilsvarende. Utkastet §§ 6-3 til 6-5 gjelder henholdsvis krav til kapitaldekning, solvensmarginkapital og kontroll med forsikringsselskapenes solvens. For pensjonskasser med pensjonsordninger uten forsikringselement foreslås imidlertid bare §§ 6-3 og 6-5 (med tilhørende forskrifter) i utkastet gjort gjeldende, jf. utkastet § 7-9 annet ledd annet punktum. Kravet om at pensjonskassen til enhver tid skal ha forsvarlig ansvarlig kapital følger av utkastet § 7-9 annet ledd første punktum.

For å sikre at soliditeten i pensjonskassen til enhver tid er forsvarlig, kan arbeidsgiver, foretak, forening eller en annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen skyte inn ny kapital. Det samme gjelder for å sikre at minstekravene til grunnkapital og annen kapital er oppfylt. Arbeidsgivere tilknyttet interkommunale pensjonsordninger og foreningspensjonskasser omfattes også av bestemmelsen. Det vises til utkastet § 7-9 tredje ledd.

Banklovkommisjonen har også foreslått at lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner kapittel 3 og 4 skal gjelde tilsvarende, jf. utkastet § 7-9 fjerde ledd.

Når det gjelder forslaget om å videreføre gjeldende kapitaldekningsregler for pensjonskasser, uttaler et mindretall i Banklovkommisjonen følgende (NOU 2004: 24 avsnitt 9.6.4):

«Medlemmene Breck, Dyrhaug, Skrede, Skomsvold og Vannebo vil særlig vise tilbake til en omfattende merknad vedrørende reguleringsfilosofi, og dissens til flere konkrete forslag til bestemmelser, blant annet om kapitaldekning i Banklovkommisjonens utredning nr. 4 (NOU 1998: 14). Disse medlemmene er innforstått med at det av tidsmessige årsaker ikke er hensiktsmessig å drøfte spørsmålet om opphevelse av kravet til kapitaldekning for pensjonskasser i denne omgang, og er enige i at spørsmålet bør vurderes i sammenheng med tilsvarende problemstilling for livsforsikringsselskapene.

Krav om kapitaldekning for forsikring og pensjonskasser er særnorske bestemmelser, som ikke har noen parallell i andre EØS-land. Kravene i disse landene går utelukkende på solvenskapital. Solvenskravene er gjort gjeldende for norske forsikringsselskaper og foreslås nå i samsvar med pensjonskassedirektivet innført for norske pensjonskasser.

Det er ikke på noen måte godtgjort at det av sikkerhetsmessige grunner skulle være behov for et dobbelt sett av egenkapitalkrav. Tabellene i kapittel 9.6.3 og Banklovkommisjonen omtale i avsnittet her, tilsier at krav til ansvarlig kapital i tillegg til et solvensmarginkrav ikke innebærer noen økt sikkerhet for institusjonene. Kravet innebærer en unødig administrativ byrde for institusjonene og økte kostnader for kundene.

Etter disse medlemmenes oppfatning er det ikke en holdbar løsning å avvente resultatet av «Solvency II» før spørsmålet om kapitaldekningskrav for forsikringsselskaper og pensjonskasser tas opp til vurdering. Det er uansett for lenge å vente til nye solvensregler i forsikring foreligger. Etter alt å dømme vil dette neppe skje før tidligst i 2010. For det første representerer kapitaldekningskravene en konkurransemessig ulempe for de selskaper som er underlagt norsk forsikringslovgivning. Dette vil slå sterkere ut etter hvert som den europeiske og spesielt den nordiske integrasjonen medfører at selskaper med ulik nasjonalitet konkurrerer side om side i de samme markeder. For det andre er det minst to forhold som uansett krever en gjennomgang av kapitaldekningsreglenes anvendelse i forsikring på et tidligere tidspunkt. Det ene er endringene i bankenes kapitaldekningsregelverk (Basel II). Det andre er at innføringen av ny regnskapsstandard nødvendiggjør en egen gjennomgang av regelverket for å utarbeide korrigerende bestemmelser for tilsynsformål (prudential filters).

Disse medlemmene forutsetter derfor at spørsmålet om kravet til kapitaldekning skal videreføres, underlegges nærmere vurdering i nær fremtid, og at denne vurderingen også må omfatte skadeforsikringsselskapene, som i høy grad også er berørt.»

4.7.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget om at kravet til grunnkapital forhøyes til et beløp tilsvarende 10 G. Norske Pensjonskassers Foreninguttaler imidlertid at det bør fastsettes overgangsregler som gjør at eksisterende pensjonskasser som ikke oppfyller dette kravet, kan videreføre sin virksomhet. Etter foreningens syn vil det være mest hensiktsmessig at kravet ikke gjøres gjeldende for pensjonskasser som er etablert før reglene trer i kraft.

Kredittilsynetuttaler for øvrig:

«Etter Kredittilsynets oppfatning vil det foreslåtte minstekrav til grunnkapital bidra til å begrense etableringen og videreføringen av svært små pensjonskasser. Fra et tilsynsmessig perspektiv er dette en klar fordel, ettersom disse pensjonskassene ofte har relativt høye kostnader og lav kapitalavkastning, og gir dessuten opphav til uforholdsmessig mye oppfølging fra Kredittilsynets side.»

For øvrig er høringsinstansenes merknader i hovedsak knyttet til spørsmålet om pensjonskasser skal underlegges reglene om kapitaldekning og reglene om solvensmarginkrav. Kredittilsynetstøtter Banklovkommisjonens flertall og uttaler:

«Kredittilsynet slutter seg til de vurderinger flertallet i Banklovkommisjonen har pekt på, og vil særlig vektlegge både behovet for og viktigheten av at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har en kapital som står i forhold til den risiko som overtas. De beregninger som er vist i utredningen viser at kapitaldekningskravet for livselskapene er atskillig mindre enn minstekravene til solvensmarginkapital i de fleste år. Tilsvarende antas å ville gjelde også for pensjonskasser. Dette medfører at det vil være solvensmarginkravet som normalt har reell betydning for pensjonsinnretningene. Dette kan tilsi at en opprettholdelse av kapitaldekningskravet i tillegg til solvensmarginkravet, vil ha liten betydning for og innvirkning på livsforsikringsselskapene og pensjonskassene.»

Kredittilsynet mener imidlertid at det på sikt vil være tilstrekkelig med ett kapitalkrav, både for livselskaper og for pensjonskasser:

«Kredittilsynet er av den oppfatningen at det på sikt vil være tilstrekkelig med ett kapitalkrav for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Det synes mest tjenelig med et kapitalkrav som har til formål å sikre selskapene soliditet i forhold til investeringsrisiko, markedsrisiko og forsikringsmessig risiko, i stedet for kapitaldekningskravet (som først og fremst er rettet mot kredittrisiko knyttet til forvaltning). Den konkurransemessige ulempen som kapitaldekningskravet representerer for pensjonsinnretninger som er underlagt norsk forsikringslovgivning anser Kredittilsynet som lite heldig over tid. Det skal for ordens skyld nevnes at EUs solvensmarginregelverk er basert på en minimumsharmonisering, hvilket innebærer at det er anledning til for norske myndigheter å stille strengere krav til solvenskapitalen enn det minimumskrav som følger av solvensmarginregelverket. Ved et noe høyere solvenskrav for pensjonskasser enn i dag, vil man i så godt som alle situasjoner ha høyere krav enn det gjeldende kapitaldekningskrav.

Det vises også til Kredittilsynets brev av 12. november 2001 til Finansdepartementet vedrørende Banklovkommisjonens syvende utredning («ny livsforsikringslovgivning»), hvor det blant annet sies følgende (punkt 2.7):

«For livselskaper i andre land innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet stilles det ingen andre krav til egenkapital enn kravene i EUs solvensmarginregelverk. Kredittilsynet har tidligere gitt uttrykk for at dette regelverk ikke på en tilfredsstillende måte tar hensyn til de risikoer et forsikringsselskap er eksponert for, bl.a. bør regelverket i større grad ta hensyn til investeringsrisiko og da spesielt markedsrisiko. (...) Kredittilsynet vil oppfatte det som en klar fordel om Norge hadde de samme regler for solvens som de land det er naturlig å sammenligne seg med. Det bør også påpekes at det eksisterende system for ansvarlig kapital hensyntar primært kredittrisiko, mens den viktigste risiko på aktivasiden for livselskapene er markedsrisiko.»

Kredittilsynet mener etter dette, hvilket også fremgår av brevet av 12. november 2001, at ettersom minstekrav til ansvarlig kapital og solvenskapital i realiteten har samme funksjon, bør det, i lys av den utviklingen som finner sted på dette området innenfor EU, være grunnlag for å tilpasse det norske regelverket til det solvensregelverket som gjelder i andre land.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon, Konkurransetilsynet, Norges Bankog Nærings- og handelsdepartementetuttaler at spørsmålet om kravet til kapitaldekning skal videreføres (i tillegg til solvensmarginkravet), må vurderes nærmere etter at forslag til regler for pensjonskasser er fremmet. Disse høringsinstansene går således ikke imot Banklovkommisjonens forslag på dette punktet, men forutsetter at spørsmålet om pensjonskasser (og livselskaper) skal underlegges et dobbelt kapitalkrav følges opp av departementet.

Aktuarkonsulenters Forum, De selvstendige kommunale pensjonskasser, Den Norske Aktuarforeningog Norske Pensjonskassers Foreningstøtter likeledes Banklovkommisjonens forslag om å innføre solvensmarginkrav for pensjonskasser. Den Norske Aktuarforening påpeker i den sammenheng at det er viktig at det gis rimelige overgangsregler. Imidlertid går disse høringsinstansene imot forslaget om at gjeldende kapitaldekningsregler skal videreføres. De selvstendige kommunale pensjonskasser uttaler:

«Solvensmarginkrav som basis for beregning av nødvendig egenkapital synes som en opplagt arvtager til nåværende «Basel I-regler». Solvensmarginkapitalen beregnes ut fra markedsverdier på aktivaene minus beregnede forpliktelser som nettopp baserer seg på evnen til å møte det underliggende forretningsformålet. «Basel I - regler» gjør ikke det og har i tillegg en rekke bieffekter som bl.a. fremmer prisskjevheter i finansmarkedet og gir insentiver for pensjonsinstituttene til å opptre medsyklisk i forvaltningen, som igjen kan føre til økt volatilitet i det norske finansmarkedet. Det er derfor flere grunner til at «Basel I - regler» bør erstattes med andre solvensregler.

Krav til solvensmargin bør avpasses behovet for sikkerhet som igjen er avhengig av pensjonsinstitusjonens avgitte garantier innen administrasjon, biometrisk risikodekning og avkastningsgaranti sett opp mot investeringsrisikoen. Noen land praktiserer i dag bruk av situasjonsbetingede stresstester («trafikklys»-regulering) hvor inputparametrene er avhengig av markedssituasjonen og at selskapene blir pålagt å ha en positiv solvensmarginkapital basert på «Prudent person»-prinsippet («rød, gul eller grønn sone» avhengig av størrelsen til solvensmarginkapital utover kravet).

Det er fristende for de regulerende myndigheter å sette kravene til garantikapital og bufferkapital høyt slik at man ikke kommer opp i finansielle stressituasjoner. Høye krav til solvensmarginkapital fører i beste fall til en overfinansiering av ordningen, i verste fall hindre etableringer/opprettholdelse av gode garanterte pensjonsordninger for å bli erstatte med enkle og usikre pensjonsordninger eller andre personalgoder.

...

En eventuell overgang til solvensmarginkrav vil kunne gjøre oppfølgningen av pensjonskassenes soliditet enklere og bedre. I og med at definisjonen av solvensmarginkapital og solvensmarginkrav kan gjøres presise, vil forholdet dem i mellom gi et entydig mål på soliditet. Hvis solvensmarginkapitalen dekker solvensmarginkravet, er det full dekning (100%) av forsikringstekniske forpliktelser i pensjonskassens formue pluss en overdekning for å møte definerte innebyggede risiki. Krav til garantikapital vil gjøre at dekningen skal alltid være over 100%. Kravene kan spesifiseres slik de er definert i livdirektivets artikkel 29 (som ikke gjelder for pensjonskasser) og det er opp til medlemslandene selv å fastsette individuelle krav til garantikapital. Det ville være naturlig å spesifisere et minimumsbeløp som alle kassene måtte ha. Forslaget fra banklovkommisjonen om en grunnkapital på 10 ganger Folketrygdens grunnbeløp virker rimelig.

For beregning av bufferkapitalkrav (jfr. Kapitalforvaltningsforskriftens §5a) kan det eventuelt utarbeides «prudent person» standarder for hvor stor overdekningen skal være. Disse kan erstatte dagens heller kompliserte bufferkapital- og stresstestkravberegninger. Standardene kan gjøres avhengig av investeringsrisikoen i de individuelle pensjonskassene og man kan definere tiltak hvis standardene underskrides («trafikkfyr»-regulering).

...

Solvensmarginkrav skulle gi god erstatning til dagens egenkapitalregelverk med BIS-vekting. Det vil være i samsvar med kravene som EU-direktivene setter jfr artikkel 17 1-3 - nemlig at kravene skal begrunnes med de risikiene som er forbundet med de forretningsmessige forholdene (pensjonsforpliktelser og investeringsgarantier). Banklovkommisjonens forslag om å innføre 2 sett av egenkapitalkriterier, Basel I regler og Solvensmarginkrav virker bare kompliserende uten å oppnå mer sikkerhet. Doble sett av regler vil kreve betydelig merarbeid, komplisere regelverket og vanskeliggjøre regelforståelsen uten at man oppnår mer sikkerhet for de forsikrede og forsikringstakeren.

Eneste begrunnelsen som vi ser for opprettholdelsen er at reglene skal være like de som gjelder for bankene og dermed livselskapene - altså en næringspolitisk begrunnelse. En slik begrunnelse vil etter vår bedømning være i strid med EUs direktiv om tjenestepensjoner. I tillegg vil Base 1 reglene ha den virkning at investeringene blir vridd mot enkeltaktiva f.eks. mot stats- og kredittobligasjoner (0% / 20% -vektet) fra industriobligasjoner (100%). Det vil i så fall være i strid med tjenestepensjonsdirektivets forbud mot regler som styrer investeringene mot enkeltaktiva (artikkel 18-3).»

Norske Pensjonskassers Forening uttaler:

«Etter lovforslaget skal en pensjonskasse med pensjonsordning som anses som livsforsikring til enhver tid oppfylle både krav til ansvarlig kapital og til solvensmarginkapital. De to kravene gjelder parallelt og innebærer følgelig ingen dobling av faktisk kapitalkrav. Det vil normalt være solvensmarginkravet som vil være effektivt i pensjonskassene. Kravet til ansvarlig kapital tar utgangspunkt i kredittrisiko og er laget for og tilpasset banker og kredittforetaks virksomhet - ikke langsiktig pensjonssparing. For pensjonskasser vil et krav om risikokapital sett i forhold til markedsrisiko være langt mer relevant. I tillegg til kapitaldekningskravet og solvensmarginkravet, som skal være oppfylt til enhver tid, er pensjonskassene da også underlagt krav om bufferkapital beregnet i forhold til markedsrisiko i porteføljen.

Kapitaldekningsregelverkets (BIS-regelverket) risikovekter er sjablonmessig fastsatt og innebærer at pensjonskassene i gitte situasjoner justerer balansen på en lite heldig måte. Et fallende verdipapirmarked vil føre til salg av aksjer og obligasjoner med høy risikovekt. Slik medsyklisk adferd vil ha negativ innvirkning på avkastningen over tid. I situasjoner med lav kapitaldekning vil egenkapitalkravet også bidra til å vri pensjonskassenes investeringer i retning av kortsiktige plasseringer.

Solvensmarginkravet er tilpasset forsikringsvirksomhet og er det kapitalkrav som vil gjelde for utenlandske pensjonskasser og livsforsikringsselskap. Norske Pensjonskassers Forening mener derfor at kapitaldekningskravet (BIS-regelverket) bør avvikles for pensjonskasser - og for livsforsikringsselskap - når solvensmarginkravet blir gjort gjeldende. Investeringsrisikoen for pensjonskassene vil være tilstrekkelig ivaretatt - og ivaretatt på en mer hensiktsmessig måte - gjennom solvensmarginkravet og krav til bufferkapital. Jf. dessuten lovforslagets bestemmelser om forsvarlig kapitalforvaltning - jf. § 6a-7.

Norske Pensjonskassers Forening vil for øvrig advare mot, at en på norsk hold legger til grunn en strengere utforming av solvensmarginbestemmelsene enn hva som er vanlig i andre land.»

De selvstendige kommunale pensjonskasser mener at nødvendigheten av at kommunale ordninger skal ha like stor egenkapital som private pensjonskasser og livsforsikringsselskaper bør utredes nærmere:

«Iht. kommuneloven kan ikke kommuner erklæres konkurs. Videre har Hovedtariffen 2004 mellom partene i kommunal sektor fastslått at pensjonsforpliktelsene til enhver tid skal være fullt ut fundert. Eventuell eksponering for arbeidsgivers (forsikringstakers) manglende dekning av premie eller dekning av underskudd, vil være av svært kortsiktig natur - maksimum et regnskapsår. I og med at det ikke kan være noen insolvensrisiki på en kommunal arbeidsgivers hånd, vil det være uhensiktsmessig for kommunene og kostbart for samfunnet å bygge opp institusjoner og/eller betale for slike insolvensgarantier for kommunene for å sikre de kommunalt ansattes pensjonsrettigheter. Dagens regelverk for kommunale pensjonskasser er derfor unødvendig strenge hva egenkapitalkravet angår og påfører samfunnet ekstrakostnader. Eventuelle nye egenkapitalregler og krav til garantikapital bør ta dette med i betraktning. I de kommunale ordninger der det er tatt opp kommunale bedrifter som ikke har samme konkursbeskyttelse bør løsningen være å skaffe seg insolvensgaranti, jfr. kapittel 4.2.3, fremfor å heve minimumskravene til egenkapital.»

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør være et mininumskrav til grunnkapital for pensjonskasser og at dette bør settes til et beløp tilsvarende 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Det vises til lovforslaget § 7-5 første ledd. Etter departementets vurdering bør kravet gjelde for alle pensjonskasser, også overfor eksisterende pensjonskasser som pr. i dag ikke oppfyller dette kravet. Etter departementets vurdering vil spørsmålet om en eventuell frist for å tilpasse seg dette kravet for disse pensjonskassene bli et spørsmål som må løses i forbindelse med utarbeidelsen av overgangsreglene. Det legges fra departementets side opp til å utarbeide hensiktsmessige og romslige overgangsregler for eksisterende pensjonskasser på dette punktet. Det vises til lovforslagets § 17-1 hvor det følger at slike regler kan fastsettes i forskrift.

Når det gjelder krav til ansvarlig kapital i forhold til aktiva, vil departementet vise til at det i Norge gjelder et krav om ansvarlig kapital på åtte prosent av vektet balanse for alle typer finansinstitusjoner. Like kapitalkrav for alle finansinstitisjoner sikrer at et engasjement behandles likt med hensyn på egenkapitaldekning uansett hvilken type finansinstitusjon som har engasjementet. Dette bidrar til like konkurransevilkår, og har dessuten en meget viktig soliditetsmessig side ved at en unngår at engasjementer kanaliseres til institusjoner med lave kapitalkrav.

Krav til ansvarlig kapital utgjør en meget viktig del av vårt soliditetssikringssystem ved at reguleringen sikrer at selskapenes risikoeksponering knyttet til kapitalforvaltningen står i forhold til selskapenes ansvarlige kapital, og dermed også til risikoen selskapene kan bære.

Virksom konkurranse mellom pensjonskasser og livsforsikringsselskaper fordrer at de to typene av pensjonsinnretninger behandles likt, med mindre det er særegne forhold som skulle tilsi ulik behandling. Slike særegne forhold er ikke tilstede i denne saken. Like soliditetsregler er svært viktig i forhold til insentiver og mulighetene for flytting av pensjonsordinger og fripoliser fra livsforsikringsselskaper til pensjonskasser, og omvendt, og sikring av disse. Departementet legger vekt på at de ulike typer av forvaltere av pensjonsordninger skal ha likeverdige rammevilkår.

Departementet viser til at det følger av lovforslaget § 7-7 første ledd at pensjonskassens virksomhet ogøkonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Dette kravet følger opp pensjonskassedirektivet artikkel 8. Kravet gjelder generelt for alle pensjonskasser, både private og kommunale. Etter lovforslaget § 7-9 vil for eksempel en arbeidsgiver ha adgang,men ingen plikt, til å skyte inn kapital i pensjonskassen. Arbeidsgivers forpliktelser i forhold til arbeidstakerne vil for øvrig styres av avtale inngått mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, for eksempel Hovedtariffavtalen hva angår kommuner og kommunalt ansatte. Etter departementets vurdering er det imidlertid viktig at kravene til soliditetenstyres av lovregler, og det bør i den sammenheng ikke være forskjell på private og kommunale pensjonskasser. Det er helt sentralt at en pensjonskasse som sådan er forsikringsteknisk oppbygget og at vi har betryggende lovregler om soliditet. Når premie er betalt inn, skal ytelsene være sikret.

4.8 Organisering av virksomheten mv.

4.8.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25 bestemmer at pensjonskassens premietariff (beregningsgrunnlag) skal være godkjent av Kredittilsynet før pensjonskassen starter opp sin virksomhet. Også endringer i beregningsgrunnlaget skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. samme bestemmelser.

For øvrig har pensjonskasseforskriften regler om avsetninger, sikkerhetsfond, underdekning og rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til en forsikringskontrakt (flytting). Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 3.2.5 redegjort nærmere for disse reglene:

«Pensjonskasser skal ha forsikringsmessige avsetninger (forsikringsfond) som tilsvarer nåverdien av pensjonskassens fremtidige forpliktelser, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 som er gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskassen skal anvende samme beregningsgrunnlag ved beregning av premiene og avsetningene (forsikringsfondet). I pensjonskasseforskriften § 16, jf. § 28, er det sagt uttrykkelig at kravet til forsikringsfond også gjelder midler til dekning av administrasjonsutgifter som etter vedtektene skal belastes pensjonskassen. Gjennom forvaltningspraksis er det lagt til grunn at det er pensjonskassen som skal dekke egne administrasjonsutgifter. Disse skal ikke dekkes av foretaket som pensjonskassen er opprettet for.

Videre er forsikringsvirksomhetsloven § 8-4 om sikkerhetsfond gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskasseforskriften § 17, jf. § 24, gir også forskrift 29. november 1990 nr. 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring tilsvarende anvendelse på pensjonskasser.

For tilfeller hvor det oppstår underdekning i forhold til en pensjonskasses forsikringsfond, dvs. pensjonskassens eiendeler er ikke tilstrekkelig til å dekke forsikringsfondet, er det gitt særlige bestemmelser i pensjonskasseforskriften §§ 20 og 28A. For private pensjonskasser kan Finansdepartementet i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode samtykke til at en pensjonskasse kan ha lavere forsikringstekniske avsetninger eller lavere kapitaldekning enn det forskriften krever. Praksis her har vært restriktiv. Dersom det oppstår en underdekning, er pensjonskassen forpliktet til umiddelbart å fremlegge en plan for Kredittilsynet for hvordan forskriftens krav igjen skal kunne oppfylles.

I medhold av pensjonskasseforskriften § 28A tredje ledd var det en del kommunale pensjonskasser som i 1996 fikk godkjent en opptrappingsplan for oppbygging av de forsikringstekniske avsetningene. Av i alt 19 pensjonskasser som fikk godkjent en opptrappingsplan var det bare tre stykker som var i en slik situasjon at pensjonskasseforskriftens maksimale opptrappingsperiode på 25 år kom til anvendelse. Avslutningen på opptrappingsperiodene for de pensjonskassene som fortsatt har underdekning varierer som følge av dette fra 2007 til 2020. Fra Kredittilsynet er det opplyst at opptrappingen synes å ha fulgt de oppsatte planer for minste forsikringsfond. Aktuarenes rapporter om det forsikringstekniske oppgjør for de ulike pensjonskassene har vist at flere pensjonskasser i de senere år har ligget godt i forkant av opptrappingsplanen. Det har derfor ikke vært behov for Kredittilsynet å vurdere avvikling av noen av disse pensjonskassene, slik Kredittilsynet har adgang til etter pensjonskasseforskriften § 28A.

Det skal også nevnes at pensjonskasseforskriften § 12, jf. § 24, gir forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 om rett til flytting tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Denne bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved lov av 19. desember 2003 nr. 121 og erstattet med bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8c om flytting som også gjelder for pensjonskasser.»

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 første og tredje ledd om kapitalforvaltning, samt flere bestemmelser i denne bestemmelsens tilhørende forskrift, er også gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Det vises til pensjonskasseforskriften §§ 9 og 24. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 første ledd første punktum fastsetter at forsikringsselskapet skal sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning. Videre skal selskapet for å sikre oppfyllelsen av sine forsikringsforpliktelser sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetningene til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte. Dette skal ses i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning.

Etter § 7-4 tredje ledd er Kredittilsynet gitt hjemmel til å pålegge selskapet å endre plasseringen innen en fastsatt frist. Denne adgangen gjelder dersom Kredittilsynet finner at et selskap har plassert sin kapital i strid med lov eller forskrifter, eller for øvrig på en ubetryggende eller åpenbart uheldig måte.

Som nevnt ovenfor, er også flere av de nærmere bestemmelsene om kapitalforvaltning i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (kapitalforvaltningsforskriften), gitt tilsvarende anvendelse overfor pensjonskasser, jf. § 9 og § 24 i pensjonskasseforskriften. Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 3.2.6 redegjort for hvilke bestemmelser dette gjelder:

«Pensjonskasseforskriften § 9 gir også mange av de sentrale bestemmelser i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (kapitalforvaltningsforskriften) tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Disse bestemmelsene angir både kravene til organisering av, og kontrollrutiner for, kapitalforvaltningen, og fastsetter i tillegg ulike begrensninger når det gjelder hvordan pensjonskassens midler kan plasseres. Kredittilsynet kan og har ved ulike rundskriv gitt nærmere regler og retningslinjer for kapitalforvaltningen i pensjonskasser. Det vises blant annet til Kredittilsynets rundskriv nr. 7/1998, 2/1999 og 30/2001.

Disse prinsippene gjelder uavhengig av om pensjonsordningen(e) i pensjonskassen er underlagt fellesforvaltning i regi av pensjonskassen eller investeringsvalg (se ovenfor avsnitt 2.5). Når pensjonsordningens midler er underlagt fellesforvaltning av pensjonskassen, kommer en del tilleggsbestemmelser som fastsetter nærmere retningslinjer og ytre rammer for kapitalforvaltningen til anvendelse, utover de svært generelle prinsippene som fremkommer i forsikringsvirksomhetsloven § 7-4.

(1) I samsvar med kapitalforvaltningsforskriften § 4 kreves det således at styret i en pensjonskasse skal fastsette retningslinjer for pensjonskassens kapitalforvaltning og for rapportering til styret om kapitalforvaltningen. Videre er de generelle kapitalforvaltningskravene i § 5 annet og tredje ledd gjort gjeldende for pensjonskasser. Dette innebærer at pensjonskassen skal påse at eiendelene er sammensatt slik at de i forhold til arten av pensjonskassens forsikringsforpliktelser, forvaltes under hensyn til sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet. Pensjonskassen skal særlig ivareta hensynet til sikkerhet for dekning av langsiktige forsikringsforpliktelser. I tillegg skal det sørges for tilstrekkelig god likviditet til påregnelige utbetalinger til dekning av erstatningsoppgjør.

Videre gir pensjonskasseforskriften bestemmelsene om oppfølging av markedsrisiko og bruk av stresstester i kapitalforvaltningsforskriften § 5a tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Også forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften) er gitt anvendelse på pensjonskasser så langt de passer. Internkontrollforskriften krever blant annet at styret og daglig leder skal sørge for at det årlig foretas en gjennomgang av vesentlig risiko på institusjonens ulike aktivitetsområder og de interne kontrolltiltak som skal sikre disse. Det skal også utarbeides rapporteringsrutiner for gjennomføring av kontrollen i institusjonen.

(2) En del av de særskilte plasseringsbegrensningene i kapitalforvaltningsforskriften er også gjort gjeldende for pensjonskasser, men disse plasseringsreglene gjelder bare forvaltningen av eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger. Dette gjelder kapitalforvaltningsforskriftens § 7 første til fjerde ledd som blant annet innebærer at aksjer og andre eierandeler til sammen ikke kan utgjøre mer enn 35 prosent av pensjonskassens forsikringsmessige avsetninger. Endelig er kapitalforvaltningsforskriftens bestemmelser om valutaposisjonsgrenser gjort gjeldende for pensjonskasser, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 13.

For enkelte av de bestemmelsene i kapitalforvaltningsforskriften som ikke er gitt anvendelse på pensjonskassen, er det i pensjonskasseforskriftens § 9, jf. § 24, fastsatt særlige begrensninger i plasseringen i ulike aktiva som er knyttet til foretaket/institusjonen som pensjonskassen er opprettet for. En pensjonskasse kan således ikke eie aksjer, eierandeler eller andre former for ansvarlig kapital i dette foretaket. Heller ikke skal en pensjonskasses beholdning av andre verdipapirer utstedt av foretaket og lån til foretaket, inklusive lånegarantier, overstige 20 prosent av forvaltningskapitalen. Dersom pensjonskassen også eier fast eiendom som leies eller på annen måte brukes av foretaket eller foretak i samme konsern, kan plasseringen i slik fast eiendom med tillegg av verdipapirer og lån som nevnt, ikke overstige 35 prosent av forvaltningskapitalen.

For pensjonskasser som er opprettet med investeringsvalg, gjelder kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 om særregler for livsforsikring med investeringsvalg tilsvarende, jf. pensjonskasseforskriften § 9 tredje ledd. Når det gjelder sammensetningen og forvaltningen av de enkelte investeringsporteføljene, henviser kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 til lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond §§ 4-4 til og med 4-7 så langt de passer. (Etter endring av verdipapirfondsloven ved lov av 15. juni 2001 nr. 48 skulle henvisningene i kapitalforvaltningsforskriften ha vært oppdatert. Riktig henvisning hadde vært verdipapirfondsloven §§ 4-6 til 4-9.) Forvaltningsreglene vil derfor i hovedsak bli de samme for investeringsporteføljer i livsforsikringsselskap, pensjonskasser og verdipapirfond.

I henhold til pensjonskasseforskriften § 13 gjelder forskrift 21. november 1989 nr. 1170 om forvaltning og bruk av midler i premiefond, pensjonsreguleringsfond og innskuddsfond tilsvarende for pensjonsordninger i private pensjonskasser. Dette innebærer blant annet at midlene i premiefondet kan underlegges særskilt forvaltning i pensjonskassen eller i annen pensjonsinnretning.»

EU-rett

Pensjonskassedirektivets artikkel 8 fastsetter at hver medlemsstat skal sikre at det foreligger rettslig atskillelse mellom det oppdragsgivende foretaket og pensjonskassen. Formålet med bestemmelsen er å beskytte pensjonskassens aktiva i medlemmenes og pensjonsmottakernes interesse i tilfelle det oppdragsgivende foretaket går konkurs.

For øvrig har artikkel 10 til 18 flere minstekrav til alminnelige regler for pensjonskassens virksomhet. Det følger for det første av artikkel 10 at det skal fastsettes regler om at pensjonskassen skal utarbeide årsregnskap og årsberetning etter nærmere regler. Artikkel 11 som pålegger pensjonskassene visse informasjonskrav behandles nedenfor i avsnitt 4.11. Etter artikkel 12 skal medlemsstatene kreve at det utarbeides en redegjørelse for investeringspolitikken, minst hvert tredje år. Artikkel 13 og 14 inneholder enkelte regler i forhold til tilsynsmyndighetene.

Pensjonskassedirektivet artikkel 15 fastsetter for det første et krav om at pensjonskassene skal ha tilstrekkelige tekniske avsetninger som dekker pensjonskassens økonomiske og biometriske risiki. Bestemmelsen har også nærmere regler om beregningen av de tekniske avsetningene. For øvrig vises det til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 5.5.3.

Etter artikkel 16 skal medlemsstatene kreve at institusjonene til enhver tid har tilstrekkelige og egnede aktiva til å dekke de tekniske avsetningene for de pensjonsordningene institusjonen forvalter. Bestemmelsen har også regler om at hjemstaten i enkelte tilfeller kan tillate at en institusjon har underdekning. I så tilfelle skal det kreves at institusjonen vedtar en konkret og gjennomførbar opptrappingsplan for å sikre at kravet om tilstrekkelige og egnede aktiva oppfylles.

Artikkel 17 har regler om lovfestet egenkapital. Denne bestemmelsen er omtalt ovenfor under avsnitt 4.7.

Når det gjelder direktivets regler for kapitalforvaltning, følger disse av artikkel 18 (investeringsregler). Bestemmelsen har regler om at investeringene skal foretas i samsvar med «forsiktighetsprinsippet» (den såkalte «prudent person rule», jf. direktivets engelske versjon). Bestemmelsen oppstiller en rekke nærmere regler. Banklovkommisjonen har omtalt bestemmelsen i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 5.5.2. Det vises til denne omtalen.

4.8.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har i utkastet § 7-7 foreslått en (institusjonell) bestemmelse som regulerer organisering av virksomheten. I likhet med pensjonskassedirektivets artikkel 8, jf. omtale ovenfor, foreslår Banklovkommisjonen at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Det vises til utkastet § 7-7 første ledd.

I utkastet § 7-7 annet til fjerde ledd foreslår Banklovkommisjonen enkelte regler om styrets ansvar og oppgaver. Banklovkommisjonens utkast til slike regler omtales nærmere nedenfor under avsnitt 4.9 om styre og daglig leder.

I NOU 2004: 24 Del I kapittel 10 redegjør Banklovkommisjonen for sine forslag til alminnelige regler for virksomheten. Banklovkommisjonen har foreslått regler om dette i utkastet § 7-10. Utkastet til denne bestemmelsen angir ved henvisning hvilke øvrige bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven som skal gjelde for pensjonskassens virksomhet.

Utkastet § 7-10 første ledd angir hvilke bestemmelser som skal gjelde genereltfor pensjonskasser, dvs. det skilles ikke mellom pensjonskasser som har tillatelse til å overta ordninger henholdsvis med og uten forsikringselement. Banklovkommisjonen foreslår at utkastet § 6-1 om forbud mot annen virksomhet, § 6-2 om eierandeler og innflytelse i andre selskaper, § 6-6 om kapitalforvaltning, § 6-7 om forsikringsvilkår, § 6-8 om gjenforsikring, samt kapittel 9 om kommunale pensjonsordninger og kapittel 10 om flytting med tilhørende forskrifter skal gjelde tilsvarende for pensjonskasser.

Etter utkastet § 7-10 annet ledd skal bestemmelsene om livsforsikring i utkastet kapittel 8 og 11 med tilhørende forskrifter gjelde tilsvarende for pensjonskasser med tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring. Utkastet kapittel 8 tilsvarer kapittel 8a om livsforsikring, mens utkastet kapittel 11 tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til kapittel 8d om alders- og kjønnsnøytralitet i kollektive pensjonsordninger (private ytelsesbaserte ordninger). Disse bestemmelsene skal i så fall anvendes i tillegg til de bestemmelsene det er vist til i utkastet til første ledd. Banklovkommisjonen har for øvrig foreslått at disse kapitlene skal gjelde med mindre noe annet er fastsatt i lov eller i forskrift gitt av Kongen.

Utkastet § 7-10 tredje ledd angir således hvilke bestemmelser som gjelder for pensjonskasser som har tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement. Banklovkommisjonen har foreslått at følgende bestemmelser skal gjelde så langt de passer: utkastet § 8-3 om pristariffer, §§ 8-7 til 8-9 om kapitalforvaltning og tilordning av avkastning, §§ 8-15, 8-18 og 8-19 om avsetninger, § 8-23 om kontoutskrift og § 8-24 om aktuar.

I utkastet § 7-10 fjerde ledd har Banklovkommisjonen foreslått at Kongen skal kunne gi nærmere regler om pensjonskassers virksomhet. Slike regler kan også omfatte regler til gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i utkastet § 7-10.

4.8.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norges Bankstøtter Banklovkommisjonens forslag om at pensjonskasser skal underlegges (i hovedsak) det samme regelverket som livsforsikringsselskaper. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«FNH vil generelt gi uttrykk for støtte til forslag til regler for pensjonskasser. FNH støtter videre at reglene legges nært opp til regelverket for livsforsikringsselskaper, og mener dette er et sentralt poeng sett i lys av Banklovkommisjonens målsetning om bedre konkurranse i markedet for livsforsikringsprodukter.»

Norges Bank uttaler at «konkurransehensyn tilsier at likeartet virksomhet gis like rammebetingelser.»

Motsatt går Aktuarkonsulenters Forum, De selvstendige kommunale pensjonskasser og Norske Pensjonskassers Forening(som støttes av Næringslivets Hovedorganisasjon) imot Banklovkommisjonens forslag om at virksomhetsreglene for livsforsikringsselskaper skal gjøres gjeldende for pensjonskasser. Disse merknadene er tatt inn ovenfor under avsnitt 4.1.3. Disse høringsinstansene har generelt gitt uttrykk for at regler for pensjonskasser bør ta utgangspunkt i pensjonskassedirektivet, og ikke følge reglene som gjelder for livselskaper. Norske Pensjonskassers Forening uttaler i tilknytning til dette at det heller burde være aktuelt å la livselskapenes virksomhet knyttet til tjenestepensjonsordninger underlegges dette samme regelverket.

Den norske Aktuarforeninguttaler følgende om forholdet til direktivet og om pensjonskassene som institusjon:

«Aktuarforeningen stiller seg mildt talt undrende til at den påståtte tilpasningen til pensjonskassedirektivet nærmest ikke på noe felt fører det norske regelverk nærmere det som gjelder i andre europeiske land, og slett ikke følger opp intensjonene i pensjonskassedirektivet.

Aktuarforeningen er videre av den mening at problemstillingen i en pensjonskasse, som er en institusjon med to hovedinteressenter (foretaket og medlemmene), er en helt annen enn i et livsforsikringsselskap, der en tredje part kommer inn, nemlig eierne av selskapet. Vi har forståelse for at det kan være behov for mer detaljerte regler når en tredje part skal ha muligheten til å få utbytte av sine investeringer som aksjonærer eller eiere på annen måte, enn når pensjonsforholdet er institusjonalisert gjennom en pensjonskasse. Hvis hovedformålet med innstillingen er å få like regler for livselskap og pensjonskasser, mener vi at man burde gått stikk motsatt vei, nemlig å tilpasse livselskapenes porteføljer av tjenestepensjoner til et passende regelverk for pensjonskasser.»

De selvstendige kommunale pensjonskasser har enkelte merknader knyttet til de konkrete bestemmelsene som er foreslått gjort gjeldende:

«Tilleggsavsetninger blir det viktigste verktøyet for å bufre risikiene i en pensjonskasse. Det er derfor avgjørende at reglene for anvendelse av disse reservene er skreddersydd formålet til pensjonskassen. Vi synes ikke de anbefalte begrensningene er faglig vel begrunnet og vi vil anbefale å fjerne begrensningene. Dette bør gjøres uavhengig av hvilken tolkning som måtte bli gjort gjeldende for livselskaper.

Vi vil foreslå at kursreguleringsfondet blir fjernet. Det har få positive effekter for pensjonskassene. Det representerer ingen buffer når finansmarkedene svikter slik hensikten opprinnelig var. Snarere kompliserer det regnskapet, setter ineffektive kiler i kapitalforvaltningen og gjør det lettere å manipulere regnskapsresultater og avkastningsmålingen.

DSKP vil anbefale at prinsippene som skal styre kapitalforvaltningen innarbeides i pensjonskasselovverket. Det er i dag styrt av forskrifter. EUs direktiver for livselskaper og tjenestepensjonsordninger har bestemmelser om hvilke kapitalforvaltningsprinsipper som skal gjelde. Det synes derfor naturlig at det kommer i lovs form i det norske lovverket.»

Også Norges Bank har kommentarer vedrørende reguleringen av kapitalforvaltningen for pensjonskasser:

«Direktivets formålsparagraf 6 viser til «prudent person» som det underliggende prinsippet for kapitalinvesteringer. I tråd med dette prinsippet fastsetter direktivet forholdsvis generelle regler om forsvarlige plasseringer og liten grad av kvantitative begrensninger. Banklovkommisjonen foreslår å videreføre de generelle prinsippene vedrørende kapitalforvaltning nedfelt i § 7-4 i gjeldende forsikringsvirksomhetslov, men viser til at det vil være behov for å fastsette egne forskriftsbestemmelser med nærmere rammer for pensjonskassers kapitalforvaltning, jf. lovutkastet § 6a-10. Norges Bank antar at fastsettelse av en slik utfyllende forskrift vil være nødvendig for at pensjonskassedirektivet kan anses gjennomført i norsk rett. Lovforslagets del III, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser annet ledd, hjemler en generell adgang til å fastsette overgangsregler. Ettersom det er lagt opp til mindre grad av detaljregulering enn tidligere og ettersom gjeldende kapitalforvaltningsforskrift inneholder bestemmelser som må antas å kunne være i strid med direktivbestemmelsene, jf. blant annet artikkel 18 nr. 5 tredje ledd, legger Norges Bank til grunn at det ikke er aktuelt å gjøre kapitalforvaltningsforskriften gjeldende i overgangsperioden frem til forskrifter til loven er fastsatt. Etter Norges Banks oppfatning vil det derfor være viktig å fastsette forskrifter for å presisere regelverket i samsvar med direktivet så fort som mulig.»

Aktuarkonsulenters Forum har merknader knyttet til anvendelsen av enkelte konkrete bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8a (utkastet kapittel 8):

«Slik vi har forstått lovforslaget skal hver enkelt eiendel i pensjonskassen være tenkt tilknyttet enten egenkapital (selskapskapital) eller forsikringsfond (kollektivporteføljen).

Selskapskapitalens årlige inntekter vil foruten avkastning av eierkapitalens spesifikke eiendeler være risikopremie for rentegaranti, fortjenestemargin på årets risikopremie for dødsrisiko og uførerisiko pluss bruttotillegget i årspremien fratrukket den del som er øremerket avsetning til administrasjonsreserve.

Selskapskapitalens årlige utgifter vil være driftskostnader, skatt og evt. overføring til forsikringsfondet for dekning av mulig underskudd eller styrking av reservene.

I relasjon til skattereglene er imidlertid vår forståelse at det ikke vil bli skilt mellom eiendeler tilknyttet selskapskapital og kollektivportefølje idet alt regnes som pensjonskassens eiendom. Pensjonskasseloven og skatteloven bør derfor henholdsvis utformes og endres slik at kollektivporteføljen juridisk sett regnes som forsikringstakerens og medlemmenes ikke skattepliktige midler, idet pensjonskassen dermed kun innleverer selvangivelse for selskapskapitalens regnskap og balanse. Dette fordrer separate bankkonti og VPS-konti for midler tilhørende hhv selskapskapitalen og kollektivporteføljen.

Hvis det ikke innføres sondring mellom hvilke juridiske personer innenfor pensjonskassen som eier hvilke deler av for eksempel aksjeporteføljen, så vil hele selskapskapitalen kunne gå tapt under en lavkonjunktur såfremt kollektivporteføljen er investert 20 - 30% i aksjer. Dette skyldes at aksjetap på midlene som egentlig er bundet til kollektivporteføljen da vil utløse skatt på selskapskapitalen, jfr. nye skatteregler fra 26.03.2004 der det for foretak ikke lenger sondres mellom realiserte og urealiserte gevinster på aksjeinvesteringer.

Dette må være mer foruroligende enn at selskapskapitalen efter foreslått pensjonskasselov og gjeldende skattelov vil kunne fremvise skattemessig underskudd i det gode finansår 2004 som så senere kan utnyttes til økning av egenkapitalen uten at det da betales inntektsskatt.

...

Det foreslås en forhåndsinnbetaling av risikopremie for «stop loss» forsikringsresultat (litra a) og rentegaranti (litra b). Et slikt prinsipp foreslås til erstatning for nåværende regime hvor tilførsel til økning av selskapskapitalen skjer i etterhånd såfremt pensjorskassens årsresultat er positivt.

At årets risikopremie (død, -uførhet og forventet dødelighetsarv) brytes opp på henholdsvis selskapsporteføljen og kollektivporteføljen er ulogisk. I stedet burde denne i sin helhet gå til kollektivporteføljen, slik at man i år med gode overskudd kunne overføre dette til risikoutjevningsfondet/selskapskapitalen.

Det samme resonnementet kan gjøres på rentegarantirisikopremien. For å underbygge dette syn vil vi her vise til kapittel 3.4 i Ot.prp. nr 74 (2003-2004) hvor det bl.a. omtales at Kredittilsynet har innhentet nærmere opplysninger om hvordan tjenestepensjonsordninger er regulert i stater som omfattes av EØS-avtalen. I nevnte kapittel sies det avslutningsvis:

Kredittilsynet opplyser også at samtlige land svarer at der en har produkter med rentegaranti, dekkes kostnadene for rentegarantien ved at overskuddet reduseres.

Vi har problemer med å se at en forhåndsinnbetalt rentegarantirisikopremie skal kunne ha relevans for en pensjonskasse.

For det første er det slik at det vil være arbeidsgiver som uansett vil måtte stå som garantist for oppnåelse av et tilfredsstillende renteresultat (ikke minst gjelder dette innenfor en pensjonskasse for enkeltforetak). Det er derfor ulogisk at arbeidsgiver samtidig skal måtte akseptere å betale en premie for dette.

For det andre skaper dette en mulig utilsiktet skattemessig komplikasjon. I følge vår forståelse av lovforslaget vil rentegarantirisikopremien tilhøre sponsor og gå inn i egenkapitalen (selskapskapitalen) når den ikke kommer til anvendelse. Dette vil da utløse skatt, jfr. våre kommentarer ovenfor. Man vil kunne unngå skatt på denne premien dersom den i stedet henføres til annen buffer, eksempelvis legges inn i «supplerende reserve». Da er man imidlertid så nær opp til tilleggsavsetning funksjonelt sett at man like gjerne kunne definere dette premieelementet til en gitt prosent av premiereserven og overføre det direkte til kollektivporteføljen.

For det tredje vil vi peke på det faktum at grunnlagsrenten jo i utgangspunktet skal være lagt til den sikre siden. Selv om denne forståelse naturligvis er fundamental, forsterkes den gjennom bestemmelser gitt i forskrift av 24. november 2003 hvorpå effektiv rente på langsiktige statsobligasjoner skal ligge direkte til grunn for en årlig fastettelse av grunnlagsrenten fra Kredittilsynets side. At det i en slik situasjon skulle være behov for å innkreve en særskilt risikopremie for rentegaranti, undergraver etter vår oppfatning tilliten til at myndighetene skal kunne fastsette grunnlagsrenten ut fra gjeldende regelverk med tilstrekkelig sikkerhetsmargin.

...

I lovforslagets § 8-12 er det gitt særskilte regler for overskudd tilordnet fripoliser. Dette er myntet på pensjonskasser som har fripoliser på egen balanse. Av overskuddet på avkastningsresultatet (korrigert for fradrag for negativt risikoresultat) skal inntil 20 % kunne tilbakeføres til selskapet. Isolert sett mener vi dette er en regel som i alt for stor grad tar hensyn til selskapets interesser på bekostning av fripoliseinnehaverne.

I en periode med stigende renter, hvor samtidig de fleste fripoliser etter hvert er avsatt med 3 % garantert rente vil det kunne bli betydelige overskudd til selskapet ved den nevnte 20%-regelen. Vi kan ikke se logikken i dette. Hvis man ikke har reserver som oppfyller foreslått målsetting 1 foran (nevnt under «Generelt»), burde det ikke overføres til midler til egenkapital (selskapskapital) i det hele tatt. Er målsetting 1 oppfylt, burde egenkapital kunne bygges opp gjennom tilførsel av slik resultatandel fra kollektivporteføljen:

• beregnet (fiktiv) ett års risikopremie på rentegaranti knyttet til premiereserven

• beregnet (fiktiv) ett års risikopremie for en «stop loss» død og uførhet.

...

Vi forstår lovforslaget slik at forsikringstaker skal innbetale årlig forskuddspremie for rentegaranti på pensjonistbestanden på lik linje med aktivbestanden. Når det først gis en særskilt tilbakeføringsregel for en fripolisebestand er det ulogisk at samme regel ikke skal kunne anvendes for en pensjonistbestand i en pensjonskasse. Begge bestander er «fullt betalt» og eksponert for den samme avkastningsrisiko.

For mange pensjonskasser utgjør pensjonistbestanden en betydelig del av totalbestanden. Vi kan ikke finne det rimelige i at det skal legges totalt forskjellige kriterier til grunn for overskuddstilbakeføring til bestander som har de samme karakteristika.

Pensjonistbestanden har i likhet med fripolisebestanden en egen tilordnet administrasjonsreserve etter dagens regelverk, som i prinsippet dekker nåverdien av alle fremtidige administrasjonskostnader knyttet til vedkommende medlemmer. Meningen med dette er at man skal kunne overføre et årlig gebyr fra administrasjonsreserven (kollektivporteføljen) til årets drift (selskapsporteføljen) istedenfor å gebyrlegge foretaket med kostnader knyttet til medlemmer som ikke lenger er aktive.

...

Vi oppfatter lovforslaget slik at man skiller mellom pris for kapitalforvaltningskostnader og øvrige administrative tjenester, idet førstnevnte inngår i rentegarantirisikopremien.

Vi ser det som en fordel at kapitalforvaltningskostnadene på denne måten spesifiseres og tydeliggjøres særskilt. Under dagens regelverk er det uomtvistelig at kapitalforvaltningskostnadene pr definisjon skal inngå som en del av pensjonskassens driftskostnader og følgelig skal finansierer gjennom administrasjonstillegget i premien. Ikke desto mindre er det nok en rekke pensjonskasser i dag som nettofører hele eller deler av kapitalforvaltningskostnaden innenfor Kostnader ved finansielle eiendeler og således henfører dette element direkte inn i renteresultatet.

Pensjonskassens daglige leder sitter i prinsippet på selskapskapitalen og forvalter denne. Daglig leder trenger da å kjenne til en definert kostnad for dette, hvilket etter vår oppfatning kan rettferdiggjøre en egen premie her for dette element.

Når dette er sagt vil vi imidlertid stille et spørsmål ved behovet for kapitalforvaltningsgebyr for en pensjonistbestand, jfr. det som foran er sagt om administrasjonsreserve og det ulogiske i å forskjellsbehandle fripolise- og pensjonistbestanden. Den samme innvending har vi mot forslaget om å innføre et årlig gebyr på kostnader knyttet til øvrig administrasjon av pensjonistbestanden; også disse kostnader skal være dekket gjennom tidligere års avsetninger til administrasjonsreserven.

Når det forøvrig gjelder gebyrlegging av kapitalforvaltningstjenester eksklusive rentegaranti, mener vi det bør sondres mellom forvaltning av premiereserven og øvrige fondsmidler.

Spesielt i en situasjon med tilleggsavsetninger av en viss størrelse menet vi det er ulogisk å kreve et forhåndsgebyr fra forsikringstaker for deler av forvaltningskostnadene for denne type midler. Her må en viss naturlig del på for eksempel 0,3 % kunne transporteres fra kollektivporteføljen til selskapskapitalen til dekning av sponsors forvaltning av midler knyttet til tilleggsavsetningene.

AKF mener videre at det ikke er rasjonelle grunner til å videreføre prinsippet med rentegaranti på premiefondsmidler, all den stund sponsor kan velge å plassere premiefond i bank der det er helt uaktuelt med slik garanti. Vi synes for øvrig det burde kommet klarere til uttrykk i lovutkastet hvilke deler av forsikringsfondet rentegarantien skal gjelde for. Vår oppfatning er at rentegarantien bare bør gjelde for selve premiereserven.

...

Det vil ikke lenger være adgang til å la kollektivporteføljens positive renteresultat finansiere dens mulige negative forsikringsresultat (risikoresultat) og vise versa. (vi legger her til grunn at begrepet «risikoresultat» ikke skal brytes ytterligere ned på eksempelvis uføreresultat og resultat for dødelighet/langt liv.)

Vi mener dette er et område hvor lovgiver med fordel burde lagt vekt på hensynet til pensjonskassenes egenart. En pensjonskasse vil på grunn av sin størrelse og som et eget forsikringskollektiv være spesielt utsatt for sterkt varierende resultater for den biometriske risiko år for år. Jo mindre pensjonskassen er, jo sterkere vil disse variasjoner kunne være og mer risikoutsatt er pensjonskassen. Spesielt gjelder dette pensjonskasser hvor pensjonistbestanden utgjør en vesentlig del av bestanden. Under normale omstendigheter vil en slik pensjonskasse ha sterkt svingende «dødelighetsarv» fra år til år med derav følgende risikoeksponering. Det vil derfor være både urimelig og ulogisk om man ikke i slike tilfeller skal kunne benytte avkastning utover beregningsrenten til å dekke risikounderskudd eller omvendt.

Pensjonskassene vil også få en mer eksponert egenkapital dersom det ikke skulle kunne være tillatt å foreta slike disposisjoner. I og med at en pensjonskasse er opprettet for å ivareta interessen til de ansatte i et foretak/konsern, er det lite ønskelig med en risikoeksponering av egenkapitalen som i et forsikringsselskap, der eierne (aksjonærene) forventer å få en avkastning på sine innskutte midler.

For øvrig nevnes at når over-/underskudd på et risikoelement ikke kan bidra til å finansiere tilsvarende på et annet element, må nødvendigvis prisen for det enkelte element fastsettes med større sikkerhetsmarginer enn tidligere. Dette bidrar til å gjøre pensjonskostnadene høyere i foretakene.

...

Lovutkastet gir bestemmelser om nytt risikoutjevningsfond til erstatning for nåværende sikkerhetsfond. Det fremgår at risikoutjevningsfondet (i likhet med sikkerhetsfondet) kun kan benyttes til å styrke de tekniske reserver varig, dvs. pga mulig oppsving i levealder eller endring i dødelighets/uførenivå.

AKF er av den oppfatning at dersom risikoutjevningsfondet skal ha noen reell funksjon for pensjonskasser (utover den marginale rolle sikkerhetsfondet har hatt til nå) må fondet også kunne anvendes til å dekke svingninger i det årlige risikoresultat. Pensjonskasser, selv de av en viss størrelse, vil som nevnt kunne ha betydelige svingninger i risikoresultatet fra år til år, som det vil være fornuftig å få nøytralisert over tid ved å kunne anvende risikoutjevningsfondet.

Ettersom risikoutjevningsfondet skal erstatte siikkerhetsfondet vil det, - på bakgrunn av sikkerhetsfondets historisk sett helt neglisjerbare rolle som forsikringsteknisk instrument (noe som dog naturligvis også skyldes størrelsen), - for pensjonskassers del være lite fremsynt å ikke la dette nye fondet samtidig få en utvidet funksjon som et atskillig mer anvendelig instrument enn det gamle sikkerhetsfondet. Det synes også å kunne bli et definisjonsproblem knyttet til den foreslåtte anvendelse av risikoutjevningsfondet i forhold til hva som vil være et (varig) trendskifte mht de biometriske elementer.

Vi mener følgelig at risikoutjevningsfondet, i alle fall overfor pensjonskasser, logisk sett bør kunne få samme funksjon som, og kunne sidestilles med tilleggsavsetningene, hvor fondet/avsetningen er myntet på dekning av årlig underskudd.

Vi viser også til parallellen innenfor skadeforsikring og captives hvor sikkerhetsavsetningenes formål er å demme opp for årlige svingninger i risikoresultat.

Et regelverk for risikoutjevningsfondet slik som her foreslått blir desto viktigere i falle pensjonskassen skal etablere gruppelivsforsikring for medlemmene, jfr. lovforslaget § 7-1.»

Den Norske Aktuarforening reiser spørsmål ved om § 7-2 tredje ledd skal gjelde for pensjonskasser:

«I forarbeidene til § 6a-10 (kapittel 10.2) vises det til §§ 2 og 22 hvor det sies at § 7-2 i Forsikringsvirksomhetsloven har vært gjort gjeldende for pensjonskasser. Pensjonskasseforskriftens § 2 sier at er det kun er første og annet ledd i § 7-2 som er gjort gjeldende for pensjonskasser. Aktuarforeningen savner en begrunnelse for at tredje ledd også skal gjelde for pensjonskasser.»

Norske Pensjonskassers Forening tar opp et spørsmål knyttet til merverdiavgift på pensjonskassenes kjøp av administrative tjenester, som etter foreningens syn er helt sentral for pensjonskassenes konkurransesituasjon:

«I brev av 27. januar 2004 utdypet Finansdepartementet Banklovkommisjonens mandat i forbindelse med gjennomgangen av regelverket for pensjonskasser. I brevet heter det bl.a.:

«Forvaltning av pensjonsordninger utgjør en vesentlig del av norske livsforsikringsselskapers virksomhet, og Banklovkommisjonen bes derfor om å ta utgangspunkt i at både pensjonskasser og livsforsikringsselskaper bør kunne forvalte pensjonsmidler på likeverdige vilkår.»

Den viktigste ulikhet i faktiske rammevilkår mellom pensjonskasser og livsforsikringsselskap knytter seg imidlertid ikke til virksomhetsregler, men til effekten av merverdiavgiftsregelverket.

Verken livsforsikringsselskaps eller pensjonskassers virksomhet er avgiftspliktig. Disse institusjoner er følgelig sluttbrukere i avgiftskjeden og må bære full avgift på kjøp av varer og tjenester. Selv om livsforsikringsselskap og pensjonskasser i denne sammenheng formelt er i samme stilling, vil effekten for de to grupper være vidt forskjellig. Pensjonskassene er gjennomgående svært små institusjoner med liten eller ingen egen administrasjon. Deres virksomhet er følgelig i stor grad basert på kjøp av alle eller størstedelen av de administrative tjenester fra eksterne leverandører. Merverdiavgiften bidrar derfor til å øke pensjonskassenes driftskostnader vesentlig, i mange tilfeller med fra 10 % - 15 %.

De to største livsforsikringsselskapene har ca 200 ganger så store forvaltningskapital som den gjennomsnittlige pensjonskasse. Institusjoner av en slik størrelse utfører det aller meste av sine administrative tjenester internt, slik at det ikke gir opphav til merverdiavgift. Det minste livsforsikringsselskapet, Sparebank I Livsforsikring, er på størrelse med den største pensjonskassen. Sparebank I Gruppen har fått fritak for merverdiavgift på leveranser mellom selskap i gruppen.

Dersom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal kunne forvalte pensjonsmidler på reelt sett like vilkår, må det etableres en ordning med fritak for merverdiavgift på administrative tjenester til pensjonskassene. Norske Pensjonskassers Forening ber derfor om at Finansdepartementet tar opp dette forhold i tilknytning til proposisjonen om lovregler for pensjonskasser.»

4.8.4 Departementets vurdering

Når det gjelder kravet om rettslig atskillelse mellom pensjonskassen og «sponsorforetaket» (dvs. det foretaket som har opprettet pensjonskassen og som betaler inn premie for sine ansatte), slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag. Det vises i den forbindelse til at et slikt krav vil gjennomføre pensjonskassedirektivet artikkel 8. Et slikt lovkrav vil etter departementets vurdering også føre til at skillet mellom det oppdragsgivende foretaket og pensjonskassen som institusjon blir synliggjort. Det vises til lovforslaget § 7-7 første ledd.

Kollektiv livsforsikringsvirksomhet reguleres av kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven, jf. § 8a-1 første ledd. Pensjonskassers virksomhet reguleres av bestemmelsene i kapittel 8a (lovforslaget kapittel 9) i den grad pensjonskasser tilbyr kollektiv livsforsikring. Også etter gjeldende rett er pensjonskasser i all hovedsak regulert av de regler som gjelder for livsforsikringsselskaper. Banklovkommisjonens forslag på dette punktet er således en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn for gjeldende rett.

For øvrig slutter departementet seg til Banklovkommisjonens vurdering i NOU 2004: 24 Del I kapittel 10, jf. avsnitt 6.2.1, og er enig med Banklovkommisjonen i at pensjonskasser underlegges de samme regler som livsforsikringsselskapene.

I forhold til Aktuarkonsulenters Forums merknader til de enkelte bestemmelser i kapittel 8a (lovforslaget kapittel 9), viser departementet til at Stortinget nylig har tatt stilling til det materielle innholdet i disse bestemmelsene. Departementet ser, i likhet med Banklovkommisjonen, jf. NOU 2004: 24 Del I avsnitt 10.3, ikke at det skulle gjøre seg gjeldende hensyn som tilsier at pensjonskasser ikke skal underlegges disse virksomhetsreglene.

Det har vært reist spørsmål ved om anvendelsen av kapittel 8a på pensjonskasser vil være i samsvar med pensjonskassedirektivets bestemmelser. Banklovkommisjonen har lagt til grunn at lovutkastet gjennomfører pensjonskassedirektivet. Norske Pensjonskassers Forening og De selvstendige kommunale pensjonskasser, er imidlertid av den oppfatning at anvendelse av kapittel 8a på pensjonskasser vil kunne være i strid med direktivets bestemmelser. Disse høringsinstansene har særlig pekt på direktivets regler om kapitalforvaltning og avsetninger.

Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 5.5 gjennomgått direktivets bestemmelser om virksomhetsregler. Departementet slutter seg til denne fremstillingen. For øvrig vil departementet vise til at direktivet er et såkalt minimumsdirektiv og at hjemstaten med hjemmel i direktivets artikkel 9 nr. 3, 15 nr. 5, 17 nr. 3 og 18 nr. 5 kan pålegge andre og strengere krav til institusjonene.

Etter departementets vurdering bør pensjonskasser, som nevnt ovenfor, underlegges de samme virksomhetsreglene som livsforsikringsselskapene, fordi disse to typene av institusjoner opererer innenfor det samme markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger. De virksomhetsreglene som her foreslås gjort gjeldende for pensjonskasser, det vil si eksisterende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8a, er videre særlig tilpasset kollektiv livsforsikring. Dette tilsier etter departementets vurdering at pensjonskassene og livsforsikringsselskapene underlegges i hovedsak det samme rammeregelverket.

Etter lovforslaget § 7-10 fjerde ledd kan Kongen gi nærmere regler om virksomheten til pensjonskasser, herunder nærmere regler om gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i paragrafen. Dette innebærer at det blant annet kan fastsettes særlige regler for kapitalforvaltning og avsetninger for pensjonskasser, hvis dette skulle vise seg å være nødvendig. På denne bakgrunn legger departementet i likhet med Banklovkommisjonen til grunn at det foreliggende lovutkastet gjennomfører direktivets bestemmelser. Det vises til lovforslaget § 7-10.

I henhold til pensjonskasseforskriften § 2 og § 22 er gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 7-2 første og annet ledd om forbud mot eierandeler og innflytelse i andre selskaper gjort tilsvarende gjeldende for pensjonskasser. Banklovkommisjonen har imidlertid i utkastet § 7-10 første ledd foreslått at også bestemmelsens tredje ledd skal gjøres gjeldende. Denne utvidelsen i forhold til gjeldende rett er ikke begrunnet nærmere. Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. lovforslaget § 7-10 første ledd.

Norske Pensjonskassers Forening har bedt departementet vurdere om det kan innføres fritak for merverdiavgift på administrative tjenester for pensjonskasser. Departementet viser til at regulering av merverdiavgift ikke omfattes av virksomhetsregelverket verken for livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser. Etter departementets vurdering er det ikke aktuelt å vurdere denne problemstillingen i tilknytning til dette lovforslaget.

AktuarKonsulenters Forum har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at kollektivporteføljen bør tilhøre forsikringstakeren i relasjon til skattereglene, og at porteføljen ikke skal være underlagt skatteplikt på forsikringstakerens hånd. Innledningsvis vises det til at det er lagt til grunn at skattereglene for gjensidige livsforsikringsselskaper får tilsvarende anvendelse på skattepliktige pensjonskasser. Departementet viser til at det AktuarKonsulenters Forums forslag ikke vil være i samsvar med gjeldende skattelovgivning, og at forslaget vil bety et endelig skattefritak for eiendeler som inngår i kollektivporteføljen. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til likebehandling i skattereglene mellom ulike bransjer og selskaper at skattelovens alminnelige prinsipper ikke bør fravikes. Det foreslås således ingen endringer i gjeldende regler på dette området.

Departementet viser videre til at det gis skattemessig fradrag for avsetning til forsikringsfond eller annet fond som er nødvendig for å dekke eller sikre kontraktsmessige overtatte forpliktelser overfor de forsikrede. Etter departementets syn må det foretas en konkret vurdering av om avsetningen reelt sett skal sikre selskapets fremtidige forpliktelser. Det foreslås på denne bakgrunn ikke endringer i skattereglene på dette punktet.

4.9 Styre og daglig leder

4.9.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Det følger av pensjonskasseforskriften § 2 og § 22 at forsikringsvirksomhetsloven § 5-1 første ledd og § 5-2 får anvendelse overfor pensjonskasser. Paragraf 5-1 første ledd stiller krav om at et forsikringsselskap skal ha et styre bestående av minst tre medlemmer, hvorav de ansatte skal være representert. Flertallet av styret skal imidlertid ikke være ansatt i selskapet, eller i et selskap som inngår i samme konsern. Dette gjelder også formannen. Vedtektene skal for øvrig inneholde regler om varamedlemmer. I § 5-2 fastsettes det at et forsikringsselskap skal ha en administrerende direktør (daglig leder).

Pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22 sier imidlertid at de angitte bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kun får anvendelse i den utstrekning det ikke er fastsatt noe annet i selve forskriften. I pensjonskasseforskriften § 6 og § 24 er det gitt enkelte særlige regler for styre og daglig leder i pensjonskasser.

Av forskriften § 6, jf. § 24, fremgår det at en pensjonskasse skal ha et styre på minst fire medlemmer. I henhold til § 6 fjerde ledd gjelder dette også for privat pensjonsfond. Minst to av disse medlemmene med personlige vararepresentanter skal velges av og blant medlemmene av pensjonskassen. Dette gjelder med mindre noe annet i særlige tilfeller er godkjent av Kredittilsynet. Det vises til § 6 annet ledd, jf. § 24. Private pensjonskasser skal i henhold til bestemmelsens tredje ledd ha en daglig leder som utpekes av styret. Dette gjelder også bare med mindre noe annet er godkjent av Kredittilsynet.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet har ikke nærmere regler om styre og daglig leder i institusjonen.

4.9.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.4 drøftet behovet for og utkast til regler om styre og daglig leder i pensjonskasser.

I utkastet § 7-6 har Banklovkommisjonen foreslått regler om krav til styret og daglig leder. Pensjonskasser som har en forvaltningskapital på under 100 millioner kroner, skal ha et styre på minst tre medlemmer. Dersom forvaltningskapitalen er 100 millioner kroner eller mer skal pensjonskassens styre bestå av minst fem medlemmer. Det vises til utkastet § 7-6 første ledd første punktum.

Et flertall i Banklovkommisjonen har foreslått at minst ett styremedlem skal være uten tilknytning til pensjonskassen eller til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen, jf. utkastet § 7-6 første ledd annet punktum. Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Gjønnes og Skomsvold) foreslår at annet punktum utgår. Av utkastet § 7-6 første ledd tredje punktum følger det av medlemmene i pensjonsordningen(e) skal være representert i styret.

Banklovkommisjonen foreslår at pensjonskassen skal ha daglig leder. Daglig leder skal være utpekt av styret, og kan ikke være medlem av styret. Det vises til utkastet § 7-6 annet ledd.

I utkastet § 7-6 tredje ledd har Banklovkommisjonen foreslått en bestemmelse om at nærmere angitte bestemmelser i aksjeloven om styret og daglig leders oppgaver og ansvar får tilsvarende anvendelse. Disse bestemmelsene er §§ 6-1 til 6-3, 6-6 til 6-15, 6-19 og 6-34. I utkastet § 7-6 tredje ledd annet punktum er det foreslått at § 6-17 i aksjeloven gjelder dersom det er fastsatt i konsesjonsvilkårene.

Et flertall i Banklovkommisjonen har foreslått at det innføres krav om at revisor og ansvarshavende aktuar i pensjonskassen skal møte samtidig i minimum to styremøter i året. Et mindretall bestående av medlemmene Gjønnes og Skomsvold foreslår på sin side at et slikt krav utgår.

For øvrig har Banklovkommisjonen i utkastet § 7-7 annet til tredje ledd foreslått enkelte bestemmelser om styrets ansvar og oppgaver. Av utkastet § 7-7 annet ledd følger det at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten. Det presiseres at i dette ligger det et krav om å sørge for at det foreligger systemer for internkontroll. I henhold til utkastet § 7-7 tredje ledd kan styret inngå avtale med tjenesteyter om utførelse av følgende oppgaver: 1) forsikringstekniske beregninger, 2) registrering av medlemmer og rettigheter, 3) andre særskilte arbeidsoppgaver som omfattes av den daglige ledelse av virksomheten. Når det gjelder avtale om kapitalforvaltning, foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 7-7 tredje ledd annet punktum at slik avtale bare kan inngås med bank eller livsforsikringsselskap som har adgang til å drive virksomhet her i riket. Slik avtale kan imidlertid også inngås med verdipapirforetak med adgang til å drive aktiv forvaltning her i riket.

Etter utkastet § 7-7 fjerde ledd skal styret sørge for at det foreligger skriftlig fastsatte retningslinjer for forsvarlig kapitalforvaltning. Dette kravet gjelder etter utkastet til enhver tid. Styret skal også drøfte disse retningslinjene minst hvert år. Etter utkastet § 7-7 fjerde ledd annet punktum skal det også utarbeides en redegjørelse for investeringsstrategien som omfatter metoder for måling og styring av investeringsrisiko, samt allokering av eiendeler sett i forhold til pensjonsforpliktelsenes art og varighet.

4.9.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynetstøtter Banklovkommisjonens forslag vedrørende regler for krav til styret og styrets oppgaver:

«Kredittilsynet deler flertallets oppfatning om at et krav om ett eksternt styremedlem vil bidra til økt kompetanse i styret, og også bidra til uavhengighet til foretaket/arbeidsgiveren. Kredittilsynet støtter derfor flertallets forslag om at det i lovutkastet § 6a-6 første ledd tas inn et krav om at styret skal ha minst ett medlem uten tilknytning til pensjonskassen eller til arbeidsgiver, foretak, foreningen eller annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen.

...

Etter Kredittilsynets vurdering bør de institusjonelle bestemmelsene utpeke hvem som er ansvarlige for de ulike deler av pensjonskassens virksomhet, og herunder bidra til et klart skille mellom styrets og daglig leders ansvar og oppgaver. Kredittilsynet støtter derfor forslaget om at daglig leder ikke skal kunne være medlem av styret.

...

Erfaringer fra tilsyn i pensjonskasser over en årrekke viser at det i en del pensjonskasser er et begrenset samarbeid mellom pensjonskassens styre og aktuar/revisor. Det vil etter Kredittilsynets vurdering være svært hensiktsmessig å innføre et krav om at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte samtidig i minst to styremøter pr. år da dette vil styrke kommunikasjonen og samarbeidet mellom pensjonskassens organer.

...

Kredittilsynet deler Banklovkommisjonens oppfatning om at reglene om styret og daglig leders oppgaver i pensjonskasser bør bygge på de alminnelige reglene i aksjeloven.

...

På bakgrunn av at de institusjonelle bestemmelsene for pensjonskasser best mulig bør sikre at pensjonskassen organiseres på en slik måte at den sikres faktisk og rettslig uavhengighet fra foretaket, kommunen eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen, jf. også kravet i lovutkastet § 6a-7 første ledd om at økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt, er det Kredittilsynets oppfatning at aksjeloven § 6-17 bør få tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Det er viktig at alle kostnader blir dekket av pensjonskassen, ikke minst ut fra en forutsetning om like konkurransebetingelser på kostnadssiden mellom ulike pensjonsinnretninger (livselskaper/pensjonskasser).»

Kredittilsynet er også enig med Banklovkommisjonen i at styret bare kan sette bort kapitalforvaltningen til banker, livsforsikringsselskaper og verdipapirforetak med tillatelse til å drive aktiv forvaltning. Videre uttaler Kredittilsynet:

«Banklovkommisjonen vurderer om man i forhold til små pensjonskasser kan tenke seg situasjoner hvor det bør kreves at deler av virksomheten settes bort til andre. Kommisjonen kommer til at et krav om bortsetting bør vurderes konkret i de enkelte tilfeller gjennom tilsynsmyndighetenes oppfølging av styrets ansvar om å sørge for en forsvarlig organisering av pensjonskassens virksomhet, og finner således ikke grunn til å regulerer dette spørsmålet nærmere i lov.

Kredittilsynet er enig i at en slik bestemmelse ikke bør inntas i loven. Det må som hovedregel være opp til pensjonskassen selv å bestemme hvordan virksomheten skal organiseres. En inngripen i dette bør, etter Kredittilsynets vurdering, være forbeholdt særlige tilfeller.

Den norske Revisorforeningstøtter Banklovkommisjonens forslag om at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte samtidig i to styremøter pr. år:

«DnR støtter forslaget, og viser til at dette er i tråd med det formål som ligger til grunn for «Norsk anbefaling om eierstyring og selskapsledelse (corporate governance)» av 7. desember 2004, pkt. 14 om revisor. Det vises ellers til Banklovkommisjonens alminnelige motiver i utredningens Del 1 pkt. 9.4.2 s. 136.»

De selvstendige kommunale pensjonskassermener forslaget om at det skal være minst ett eksternt styremedlem, har både fordeler og ulemper:

«DSKP mener at forslaget kan føre til at ny og nyttig kompetanse blir bragt inn i styret, men øyner også fare for at de minste pensjonskassene kanskje vil få økte kostnader i form av høyere styregodtgjørelser.»

Norges Rederiforbund og Norske Pensjonskassers Forening(som støttes av Næringslivets Hovedorganisasjon) støtter mindretallets forslag om å fjerne kravet til eksternt styremedlem og om at ansvarshavende aktuar og revisor skal møte to ganger pr. år i styremøte. Kommunenes Sentralforbundmener at «det neppe er grunn til å detaljregulere styrets sammensetning» og at forslagene om dette bør fjernes. Norske Pensjonskassers Forening uttaler for øvrig:

«En pensjonskasse vil ha representanter fra sponsorforetaket og fra medlemmene av pensjonsordningen. Med dette er alle parter som har interesse av pensjonskassens virksomhet representert i styret. Det er da vanskelig å se at eksterne representanter nødvendigvis vil tilføre styrearbeidet noe.

For mange pensjonskasser vil det kunne være hensiktsmessig å trekke på ekstern kompetanse i ulike sammenhenger. Det er imidlertid høyst usikkert om det gjøres mest effektivt ved å trekke slik kompetanse inn i styret. Mindre pensjonskasser vil ofte ha satt ut hele eller deler av administrasjonen og kjøper på det viset kompetanse.

Det er ikke vanlig at medlemmer av pensjonsordningen eller foretakets ansatte avlønnes for styreverv i pensjonskassen. Eksterne styremedlemmer vil måtte lønnes, hvilke vil innebære en ikke ubetydelig merkostnad for de mindre kassene.

Det er ikke et krav at pensjonskasser skal framlegge delårsregnskap. Bl.a. på denne bakgrunn synes det lite rimelig med et pålegg om at revisor og aktuar skal delta på minst to styremøter i året. En må kunne legge til grunn, at pensjonskassens styre innkaller revisor og aktuar etter behov.

Norske Pensjonskassers Forening mener på denne bakgrunn at lovforslaget § 6a-6, første ledd, annen setning, samt fjerde ledd bør gå ut.»

4.9.4 Departementets vurdering

Når det gjelder spørsmålet om det skal stilles krav om at styret i en pensjonskasse skal ha (minst) ett eksternt styremedlem, viser departementet til at et slik krav for det første vil kunne bidra til å øke kompetansen i styret. For det andre vil et slikt krav kunne bidra til å øke uavhengigheten til foretaket. Uavhengighet til foretaket er et sentralt element både i direktivet og i departementets lovforslag, jf. lovforslaget § 7-7 første ledd. Departementet slutter seg til flertallet i Banklovkommisjonen sitt utkast, jf. lovforslaget § 7-6 første ledd.

Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag om at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte samtidig i styremøte minst to ganger i året. Etter departementets vurdering vil også en slik bestemmelse kunne bidra til økt kompetanse i styret. Et slikt krav vil også kunne bidra til et tettere samarbeid mellom pensjonskassens organer, noe som etter departementets vurdering vil være gunstig. Det vises til lovforslaget § 7-6 fjerde ledd.

4.10 Forsikringsavtalerettslige forhold

4.10.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Standardvedtektene for private og kommunale pensjonskasser (jf. rundskriv nr. 23/2001, 28/2001 og 32/2001 fra Kredittilsynet) har i del II og del III bestemmelser som omtales som henholdsvis forsikringsmessige og forsikringsrettslige bestemmelser. I del II har vedtektene således bestemmelser om medlemskap, tjenestetid, herunder medregning og opptjente pensjoner, pensjonsgrunnlag, pensjonsalder, alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon, regulering av pensjoner under utbetaling, pensjonistenes overskuddsfond, premier og premiefond, rett til opptjent pensjon ved opphør av medlemskap (i kommunale pensjonsordninger kalles dette oppsatt pensjon), samt utbetaling av pensjoner.

Vedtektenes del III har regler om foretakenes informasjonsplikt og medlemmenes opplysningsplikt, rettighetenes uangripelighet, ansvarsbegrensningsregler som følge av krigshendelser, samt prøving av pensjonskassens vedtak.

For øvrig legges det til grunn at forsikringsavtaleloven gjelder forsikringsavtaleforholdet mellom pensjonskassen og foretaket, samt forholdet til medlemmene i pensjonskassen. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av dette forholdet i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 3.3.2.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet har ikke forsikringsavtalerettslige bestemmelser utover artikkel 11 (og artikkel 9 nr. 1 bokstav c) og f)) om informasjonskrav. Disse bestemmelsene omtales nedenfor under avsnitt 4.11 om informasjonskrav.

4.10.2 Banklovkommisjonens forslag

Når det gjelder en pensjonskasses vedtekter, har Banklovkommisjonen foreslått at disse bare skal inneholde selskapsrettslige bestemmelser. Det vises til utkastet § 7-4 og omtale ovenfor under avsnitt 4.6. Banklovkommisjonen har videre lagt til grunn at innholdet i forsikringsvilkårene fastsettes i pensjonsordningens regelverk, og innenfor de rammer som pensjonslovgivningen for øvrig fastsetter (for eksempel lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven). Dette er foreslått i utkastet § 7-8 første ledd. I utkastet til denne bestemmelsen fremgår det uttrykkelig at regelverket for en pensjonsordning skal fastsettes ved avtale mellom pensjonskassen og arbeidsgiveren. I utkastet § 7-8 første ledd annet punktum presiseres det hva «arbeidsgiver» omfatter. Bestemmelsen er for øvrig nærmere omtalt i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.3.2.

Dersom pensjonsordningen skal forvaltes som egen investeringsportefølje, foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 7-8 tredje ledd enkelte nærmere bestemmelser om hva som i så fall skal fremgå av avtalen.

I henhold til utkastet § 7-4 fjerde ledd skal reglene i forsikringsavtaleloven for kollektive kontrakter gjelde tilsvarende så langt de passer.

Banklovkommisjonen har også foreslått at utkast til regelverk skal forelegges pensjonskassens aktuar til uttalelse før avtalen inngås. Det vises til utkast til § 7-4 annet ledd.

4.10.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette punktet.

4.10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens forslag, med enkelte justeringer, jf. lovforslaget § 7-8.

4.11 Informasjonskrav

4.11.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Det er gitt regler om informasjonsplikt for pensjonskasser (og forsikringsselskaper) i forsikringsavtaleloven med tilhørende forskrifter, jf. lovens kapittel 11 og § 19-3. Det er også egne bestemmelser om informasjonsplikt i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, jf. hhv. § 2-8 og § 2-7.

Det følger videre av pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22 at forsikringsvirksomhetsloven § 7-10 om kontoføring og kontoutskrift får tilsvarende anvendelse overfor pensjonskasser. Denne bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven pålegger selskapene å opprette og føre en konto for hver forsikring. Denne kontoen skal inneholde regnskap og status for forsikringen pr. 31. desember i hvert enkelt år. Selskapet skal også sende forsikringstakeren utskrift av kontoen. I medhold av bestemmelsens annet ledd er Kredittilsynet gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler. En tilsvarende bestemmelse finnes i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-16 for kommunale pensjonsordninger.

I pensjonskasseforskriften § 14 (private pensjonskasser) og § 27 (kommunale pensjonskasser) er det gitt enkelte særlige regler for pensjonskasser.

EU-rett

Pensjonskassedirektivet artikkel 11 regulerer krav til opplysninger som skal gis til medlemmer og pensjonsmottakere. Formålet med bestemmelsen er å sikre at medlemmer og pensjonister får riktig informasjon om pensjonsordningen, sine rettigheter og om selve institusjonen. Det vises i den forbindelse til fortalens artikkel 23.

Bestemmelsen angir minimumskravene til slike opplysninger. Enkelte opplysninger skal kun gis på anmodning fra medlemmene eller deres representanter, så som årsregnskap og årsberetning. Informasjon om relevante endringer i reglene for pensjonsordningen skal imidlertid gis uansett. Det samme gjelder i forhold til at medlemmene hvert år skal motta en kortfattet informasjon om institusjonens situasjon og det aktuelle nivået på finansieringen av medlemmenes rettigheter. Pensjonsmottakere skal ved pensjonering eller i de tilfeller de får rett til andre ytelser få egnede opplysninger om ytelsene de har rett til og om de tilhørende alternativene for utbetaling, jf. artikkel 11 nr. 3.

4.11.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har i utkastet foreslått en egen bestemmelse om informasjonskrav. Det vises til utkastet § 7-11. Forslaget er nærmere omtalt i NOU 2004: 24 Del I avsnitt 9.5.5.

I henhold til kravene i pensjonskassedirektivet artikkel 11 foreslår Banklovkommisjonen at medlemmer og pensjonister hvert år skal underrettes om endringer i regelverket for egen pensjonsordning, jf. utkastet § 7-11 første ledd. Videre foreslår Banklovkommisjonen at det enkelte medlem og den enkelte pensjonist skal motta en oppgave med informasjon om nivået på vedkommendes opptjente rettigheter hvert år. I tillegg skal det orienteres om pensjonskassens investeringsstrategi i tilfelle resultatet av kapitalforvaltningen er av direkte betydning for omfanget av pensjonsrettighetene. Det vises til utkastet § 7-11 annet ledd.

I utkastet § 7-11 tredje ledd er det foreslått at medlemmer og pensjonister «på anmodning» skal få tilsendt årsregnskap og årsberetning for pensjonskassen, og for egen pensjonsordning i tilfelle det er flere ordninger i samme kasse.

Det er også foreslått at Kongen kan fastsette nærmere regler, jf. utkastet § 7-11 fjerde ledd.

4.11.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsyneter av den oppfatning at § 7-11 tredje ledd annet punktum synes å være en unødvendig dobbeltregulering. Datatilsynet viser til at personopplysningsloven § 18 gir den registrerte innsynsrett i opplysninger om seg selv.

De selvstendige kommunale pensjonskasserreiser spørsmål ved om direktivet pålegger en generell årlig informasjonsplikt overfor medlemmet når det gjelder nivået på den enkeltes opptjente rettigheter:

«DSKP er enig i at det er viktig at medlemmer og pensjonister får god og ikke minst riktig informasjon. Når det gjelder kommunale bruttoordninger så er medlemmenes interesse knyttet til hva de vil få i samlet pensjon (inkl. ytelser fra folketrygden). Det er dette bruttoordningen sikrer. Kommunale bruttoordninger kan ikke oppgi «nivået på» de opptjente rettigheter.

Banklovkommisjonens tolkning av informasjonsplikten i EU's pensjonskassedirektiv er at det årlig skal sendes informasjon til alle medlemmer og pensjonister. Det er imidlertid mulig å tolke direktivet på en annen måte, nemlig at kravet om årlig informasjon kan gjelde kun situasjoner beskrevet i artikkel 11 § 4 (d) - når pensjonsrettighetene til en person som har sluttet, løftes over til en annen institusjon. DSKP anmoder Finansdepartementet om å undersøke hvilken tolkning som er korrekt.

Dersom direktivet ikke gir noe absolutt krav om årlig informasjon om opptjente rettigheter, bør informasjonsplikten utformes slik som i forsikringsavtaleloven § 19-3 der det stilles krav om informasjon ved innmelding og deretter med jevne mellomrom.»

Finansnæringens Hovedorganisasjonmener at ordlyden i utkastet ikke er tilpasset innskuddspensjonsordninger og kommunale ordninger:

«FNH vil påpeke ordlyden i § 6a-11, som skal gjelde alle pensjonskasser, er lite egnet i forhold til innskuddspensjonsordninger og kommunale pensjonsordninger, i og med at det ikke kan gis eksakt informasjon om «nivået på vedkommendes opptjente rettigheter» i slike pensjonsordninger. På denne bakgrunn mener vi at § 6a-11 må endres slik at en fanger opp særegenhetene i innskuddspensjonsordninger og kommunale pensjonsordninger.

Informasjonsplikten i innskuddspensjonsordninger er allerede regulert i forskrift til innskuddspensjonsloven. Her fremgår det at det skal gis årlig informasjon om blant annet pensjonskapitalens størrelse, forventet fremtidig alderspensjon og veiledende informasjon om de forutsetninger som er lagt til grunn for beregningen av pensjonens størrelse. Uttrykket «opptjent pensjon» fremkommer imidlertid ikke, siden dette i utgangspunktet ikke er en størrelse i ordninger med investeringsvalg (uten rentegaranti). FNH mener det bør tas inn en henvisning til denne forskriften i § 6a-11.

For kommunale ordninger finnes det heller ikke en konkret størrelse på opptjent pensjon. Det er en rekke faktorer som gjør at en ikke kan oppgi et nøyaktig nivå verken på opptjente rettigheter i dag eller fremtidig pensjon. Herunder kan nevnes samordningsreglene, at en har 30 års opptjeningstid i den ordningen en står i, men 40 år om en går av før pensjonsalder, effekten av overføringsavtalen (at all offentlig tjenestepensjon utbetales av siste pensjonsordning) og medregning av tidligere tjenestetid.

FNH mener på denne bakgrunn at det er et klart behov for at det inntas en forskriftshjemmel i § 6a-11 der det gis fullmakt til at det skal utarbeides en egen forskrift som skal definere hvilke opplysninger som skal fremkomme i den årlige informasjonen til medlemmer i kommunale pensjonsordninger.

Vi vil samtidig peke på at det i lov om forsikringsvirksomhet § 8b-16 tredje ledd (§ 9-16 tredje ledd etter forslag til ny nummerering) er satt et krav til informasjon som skal gis til personer som fratrer sin stilling i offentlig sektor. Der står det at det skal utstedes et pensjonsbevis til arbeidstakere som fratrer sin stilling uten rett til straks begynnende pensjon. Pensjonsbeviset skal opplyse hvilke pensjonsrettigheter vedkommende har opptjent (oppsatte rettigheter) på fratredelsestidspunktet. Også her kan det diskuteres hva som skal stå i pensjonsbeviset.

FNH vil i denne sammenheng påpeke at selv om Statens pensjonskasse ikke er fondert, og derfor ikke omfattet av pensjonskassedirektivet, bør også de ha et informasjonskrav til sine medlemmer på linje med det andre pensjonskasser og livselskaper har. Det er jo ikke fonderingsformen, men informasjonen til medlemmene, som her er viktig.

På bakgrunn av de problemstillinger som reiser seg i forhold til informasjon til medlemmer i offentlige pensjonsordninger mener FNH at det bør nedsettes en arbeidsgruppe som skal se nærmere på hvilken informasjon som skal gis årlig, eventuelt også ved fratreden. En slik arbeidsgruppe kan for eksempel bestå av partene i Overføringsavtalen.

FNH forutsetter at informasjonskravet knyttet til årlig informasjon ikke blir gjort gjeldende for kommunale ordninger før et slikt arbeid er avsluttet.

FNH mener at teksten i loven om informasjonskrav må tilpasses forholdene nevnt over. Samtidig ber FNH departementet påse at en ikke innfører doble informasjonskrav i forhold til andre lover.»

Kredittilsynethar også enkelte merknader knyttet til informasjonsplikt for pensjonskasser:

«Pensjonskassedirektivet artikkel 9 krever at medlemmene skal gis tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter og forpliktelser, og om finansiell og annen risiko knyttet til pensjonsplanen, og om hvordan slik risiko er fordelt. Det påligger pensjonskassen å sikre at medlemmene mottar denne informasjonen. Direktivet artikkel 11 stiller videre krav om at pensjonskassen hvert år skal gi medlemmene en kortfattet oppgave som inneholder opplysninger om pensjonsinnretningens situasjon og avkastningsnivået på midler knyttet til den enkeltes rettigheter. Det er inntatt bestemmelser i samsvar med direktivet i lovutkastet § 6a-11. Kredittilsynet foreslår at det i § 6a-11 presiseres at det er pensjonskassen som pålegges å gi slik informasjon.

Etter Banklovkommisjonens vurdering, vil medlemmene ha samme behov for direkte informasjon fra pensjonsinnretningen uansett om pensjonsordningen er etablert i en pensjonskasse eller i et livsforsikringsselskap. Det bør derfor etter kommisjonens syn vurderes om livselskaper skal pålegges tilsvarende plikter. (Det vises til at forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om forsikringsavtaler bare gjelder forholdet til forsikringstaker.) Det fremkommer av utredningen at dette kan gjøres ved forskrift hjemlet i foretakspensjonsloven § 2 - 8 og innskuddspensjonsloven § 2-7.

Det kan etter Kredittilsynets oppfatning være hensiktsmessig med like rammebetingelser for alle institusjoner som tilbyr pensjonsordninger til privat og offentlig sektor på dette punkt. Dette tilsier at livselskapene pålegges tilsvarende opplysningsplikter som pensjonskassene både for private og kommunale (offentlige) pensjonsordninger. Kredittilsynet reiser derfor spørsmål om ikke informasjonsplikten bør gis som supplerende og utfyllende bestemmelser til forsikringsavtaleloven § 19 - 3, med hjemmel i forsikringsavtaleloven § 11 - 4. Kredittilsynet antar at avtaleloven gir hjemmel for dette.»

4.11.4 Departementets vurdering

Departementet antar at direktivets krav om informasjon ikke er særlig strengt, og at det vil kunne oppfylles gjennom nasjonale regler med krav om at hvert enkelt medlem og pensjonist årlig skal motta informasjon om det som må anses for å være opptjent. Utgangspunktet må tas i de opplysninger som må anses for å være relevante for den enkelte. Etter departementets vurdering vil dette typisk være hvilke endringer som har funnet sted siden forrige gang medlemmet/pensjonisten fikk informasjon (herunder opptjening i løpet av året).

Departementet viser til at utkastet § 7-11 tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelser om informasjon til medlemmer og pensjonister.

Med hensyn til De selvstendig kommunale pensjonskassers spørsmål om direktivets krav om informasjon til medlemmene bare skal gjelde ved overføring av midler, viser departementet til at det følger klart av direktivet artikkel 11 nr. 4 annet ledd at kravet til informasjon til medlemmet gjelder årlig, jf. «hvert år» («every year» i den engelske versjonen).

Banklovkommisjonen har foreslått å benytte ordlyden «nivået på opptjente rettigheter». Dette må ses i forhold til hva som vil være relevant informasjon for den enkelte pensjonsordning. For øvrig vises det til at det er lagt opp til at det kan gis nærmere regler i forskrift. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Banklovkommisjonens utkast. Det vises til lovforslaget § 7-11.

Departementet viser avslutningsvis til at medlemmets rett til informasjon om regnskapet for egen pensjonsordning etter lovforslaget § 7-11 tredje ledd annet punktum, ikke vil omfattes av personopplysningsloven. Retten innebærer en rett til å få tilsendt regnskapet for en kollektivpensjonsordning man omfattes av, dersom det er flere slike kollektive ordninger i pensjonskassen.

4.12 Avvikling mv.

4.12.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Banklovkommisjonen har redegjort for gjeldende regler med hensyn til avvikling mv. av en pensjonskasse (NOU 2004: 24 avsnitt 3.2.7):

«Når det gjelder avvikling av en pensjonskasse er forsikringsvirksomhetsloven § 10-1 om krav til godkjennelse av avvikling og § 10-3 om overdragelse av forsikringsbestanden til annen pensjonsinnretning gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22. I pensjonskasseforskriften §§ 19 og 29 er det gitt nærmere krav til de prosedyrer som skal følges for at Kredittilsynet skal kunne godkjenne en avvikling av en pensjonskasse. Kredittilsynet skal forelegges et sluttregnskap og en beregning av medlemmenes rettigheter ved opphør. Kredittilsynet har lagt til grunn at det skal foreligge en bekreftelse fra et livsforsikringsselskap på at kapitalen tilknyttet medlemmenes pensjonsrettigheter er overført til livsforsikringsselskapet.

Foretakspensjonsloven §§ 15-1 flg. og innskuddspensjonsloven §§ 13-1 flg. gir også regler om avvikling av pensjonsordning i pensjonskasse og inneholder også visse regler for avviklingen. Det fastsettes der at en pensjonskasse skal avvikles når pensjonsordningen skal opphøre som følge av avvikling av foretaket eller som følge av vedtak i foretaket.

En pensjonskasse kan ikke gå konkurs. Pensjonskasseforskriftens § 2, jf. § 22 bestemmer at forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 om offentlig administrasjon av forsikringsselskaper får tilsvarende anvendelse på pensjonskasser så langt de passer. Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 ble imidlertid opphevet i 1996, og erstattet med banksikringsloven (lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner). Av § 1-1 tredje ledd i Banksikringsloven følger det at Kongen kan bestemme at lovens kapittel 3 (Betalings- og soliditetsvansker) og 4 (Offentlig administrasjon) skal gjelde for pensjonskasser. Denne adgangen har så langt ikke vært benyttet.»

EU-rett

Pensjonskassedirektivet har ikke egne regler om avvikling mv. av pensjonskasser. Det følger imidlertid av artikkel 14 nr. 4 at tilsynsmyndighetene kan forby eller begrense virksomheten til en institusjon etablert i vedkommende stat dersom et av vilkårene i artikkel 14 nr. 4 bokstav a til d er oppfylt.

4.12.2 Banklovkommisjonens forslag

Utkastet § 7-12 regulerer sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse. Etter denne bestemmelsens første ledd krever dette samtykke av Kongen. Videre er lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner kapittel 3 og 4 foreslått gjort tilsvarende gjeldende for pensjonskasser. Det vises til utkastet § 7-9 fjerde ledd.

For øvrig foreslår Banklovkommisjonen at bestemmelsene i foretakspensjonsloven kapittel 13, 14 og 15, samt innskuddspensjonsloven kapittel 11, 12 og 13 gjøres gjeldende så langt de passer, jf. utkastet § 7-12 annet ledd. Dette gjelder med mindre Kongen i samtykke gitt i medhold av første ledd i utkastet § 7-12 fastsetter andre vilkår.

Banklovkommisjonen har omtalt forslaget nærmere i avsnitt 9.7 i NOU 2004: 24 Del I.

4.12.3 Høringsinstansenes merknader

Brønnøysundregistreneuttaler:

«Forslaget til lovendringer har i § 6a-12 bestemmelser om sammenslåing, deling og opphør av pensjonskasser. Etter Brønnøysundregistrenes vurdering bør det fremgå av loven hvilke meldeplikter til Foretaksregisteret slike endringer vil medføre. Henvisningen i § 6a-12 annet ledd til foretakspensjonsloven 24. mars 2000 nr. 16 og innskuddspensjonsloven 24. november 2000 nr. 81 regulerer ikke de selskapsrettslige sidene av denne type endringer. Den selskapsrettslige saksbehandlingen ved slike endringer bør etter vårt syn vurderes nærmere. Dette gjelder særlig behovet for kreditorvarsling. Felles for de øvrige juridiske personene som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven er at det er gitt regler om selskapsrettslig saksbehandling enten direkte gjennom aksjelovgivningen eller via henvisningen i forsikringsvirksomhetsloven § 10-5 annet ledd. De samme spørsmålene vedrørende meldeplikt og kreditorvarsel reiser seg også ved endringer i pensjonskassers kapitalforhold.»

Kredittilsynet uttaler:

«Vi er også noe i tvil om pensjonskasseforskriftens bestemmelser i § 19 om avvikling av privat pensjonskasse blir tilstrekkelig ivaretatt i det nye lovutkastet. Det sies i denne paragrafen at før en privat pensjonskasse skal avvikles, skal sluttregnskap forelegges Kredittilsynet til godkjennelse sammen med beregning av medlemmenes rettigheter ved opphøret. Videre sies det at Kredittilsynet kan gi nærmere regler om avvikling av private pensjonskasser. (For kommunale pensjonskasser gjelder § 29 tilsvarende.)»

4.12.4 Departementets vurdering

Pensjonskasser er i motsetning til forsikringsselskap, bare delvis underlagt bestemmelsene i aksjeloven. Aksjeloven har blant annet regler om at vedtak om for eksempel fusjon og fisjon skal meldes til Foretaksregisteret. Departementet antar at det bør gjelde et tilsvarende krav om å melde sammenslåing, deling og opphør av pensjonskasse til Foretaksregisteret. Det vises til lovforslaget § 7-12 første ledd annet punktum.

For øvrig viser departementet til at Kongen etter lovforslaget § 7-12 annet jf. første ledd har hjemmel til å sette vilkår for sitt samtykke til sammenslåing osv. Dette innebærer at en pensjonskasse ikke uten videre kan avvikles, slås sammen eller deles. Etter departementets vurdering innebærer dette en tilstrekkelig regulering av disse tilfellene. Det foreslås allikevel en adgang for Kongen til å gi nærmere regler om sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse, jf. lovforslaget § 7-12 første ledd tredje punktum.

Med unntak av de endringer som er foreslått ovenfor, slutter departementet seg til Banklovkommisjonens utkast, jf. lovforslaget § 7-12.