6 Merknader til bestemmelsene
6.1 Til endringen i politiloven
Til § 6
Femte ledd er nytt, og innebærer lovfesting også i politiloven av prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når politiets tjenestehandling berører eller skjer overfor eller i nærvær av barn. Prinsippet følger allerede av Grunnloven og menneskerettighetsloven, som gjør barnekonvensjonen til norsk lov så langt det er gitt tilslutning til den. Lovforslaget innebærer at barnets beste eksplisitt vil inngå i politilovens bestemmelse om alminnelige regler for hvordan polititjenesten skal utføres. Endringen innebærer imidlertid ingen realitetsendring, ettersom prinsippet om barnets beste allerede gjelder både innenfor politilovens saklige virkeområde og ellers ved handlinger og avgjørelser som berører barn.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med og tolkes i samsvar med Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 om barnets beste. Som barn anses alle personer under 18 år.
Barnet beste skal være et grunnleggende hensyn når politiets tjenestehandling berører eller skjer overfor eller i nærvær av barn. Bestemmelsen er ikke avgrenset til de tilfeller der politiet opptrer fysisk overfor barn eller under deres tilstedeværelse, men omfatter alle politiets handlinger og avgjørelser som berører barn. Dette medfører at politiet skal ta hensyn til barnets beste både før, under og etter handlinger og avgjørelser som berører barn. Politiet må allerede i planleggingsfasen ta hensynet til barnets beste i betraktning og vurdere hvordan oppdraget kan utføres og løses på en måte som ikke blir unødig belastende eller inngripende for barnet.
Så langt det er mulig bør politiet involvere barn i situasjoner som angår dem ved å gi informasjon om det forestående hendelsesforløpet og bakgrunnen for det. Dette kan bidra til å skape trygghet og en opplevelse av kontroll i situasjonen. Politiet må være oppmerksomme på at barn trenger mer tid enn voksne til å motta og fordøye informasjon. Barn som møter politiet kan også være preget av krise, sjokk eller ruspåvirkning. Det vil kunne være behov for at informasjon gjentas og forenkles for å sikre at barnet har forstått, og tolk vil kunne være nødvendig. Ansatte med god erfaring og trygghet i håndteringen av barn kan være avgjørende for barnets opplevelse av en dramatisk situasjon, og kan bidra til å skåne og minimere belastningen for barnet.
Det må så langt som mulig foretas en individuell og konkret vurdering av hva som er til barnets beste, der det tas utgangspunkt i behovet og forutsetningene til barnet eller barna. Relevante momenter i vurderingen er blant annet barnets synspunkter, den fysiske og psykiske helsen til barnet, hensynet til bevaring av familiemiljøet og opprettholdelse av relasjoner, omsorg, beskyttelse og sikkerhet for barnet og barnets sårbarhetsfaktorer. Barnets alder er et sentralt moment i vurderingen av hva som er til barnets beste og hvilke hensyn som må tas i den konkrete situasjonen. Barnets alder har betydning for dets fysiske og emosjonelle robusthet, kognitive nivå, forståelsen av verden rundt og evnen til å håndtere ulike situasjoner. Barnets mentale alder og modenhet påvirker også hvordan det reagerer på situasjonen og på sine foreldres atferd, og om det evner å uttrykke sine meninger og ønsker.
Når det er strengt nødvendig og andre mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig, kan politiet bruke makt og maktmidler, jf. politiloven § 6 fjerde ledd, også overfor barn. I slike situasjoner må politiet se hen til barnets beste som del av forholdsmessighets- og nødvendighetsvurderingen som skal foretas. Grunnet barns sårbarhet er terskelen for bruk av makt overfor barn høyere enn overfor voksne, og hensynet til barnets beste får også betydning for hvilke typer maktmidler politiet kan og bør benytte i ulike situasjoner.
Politiet vil ofte måtte gripe inn uten å vite om en ungdom er over eller under 18 år. Bestemmelsen her medfører ikke at politiet i enhver situasjon forventes å avklare de involvertes alder før eventuelle inngrep og maktbruk. Politiet må uansett vurdere om inngrep er nødvendig og forholdsmessig, sett hen til situasjonens alvor, tjenestehandlingens art og formål, samt omstendighetene for øvrig. Kravene til vurderingene beror blant annet på hvor mye tid og hvilke opplysninger som er tilgjengelig, men barnets beste skal inngå som et grunnleggende hensyn i politiets vurdering når det er eller bør være kjent at et barn er involvert eller berørt.
Også når politiet trer inn i en situasjon som involverer foreldre eller andre voksne, men der barn er til stede, er det vesentlig at politiet er seg bevisst hvilken effekt dette kan ha på barnet og hensyntar dette så langt situasjonen og tjenesteoppdraget tillater det. Prinsippet om barnets beste får anvendelse også i de tilfeller politiets handlinger ikke rammer barn direkte, men der politiet opptrer i nærvær av barn, eksempelvis der politiet bruker makt mot foreldre i barns påsyn. Slik maktbruk mot nærstående kan ha skadevirkninger også for barnet som observerer hendelsen. Hensynet til barnets beste vil typisk tilsi at politiet så langt mulig unngår maktbruk overfor foreldrene i barnas nærvær. Politiets mulighet for å hensynta og tilrettelegge i forkant, vil nødvendigvis bero på hva politiet er kjent med om barnet og dets tilstedeværelse, og typen oppdrag, herunder graden av hastverk.
At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn innebærer ikke at barnets beste er avgjørende. Der andre hensyn spiller inn, må barnets beste veies opp mot disse. Eventuelle konflikter mellom ulike hensyn må løses konkret fra sak til sak, og de ulike hensynene må avveies. Jo mer tungtveiende hensynet til barnet er, jo mindre vekt kan andre hensyn tillegges. I noen tilfeller vil hensynet til barnets beste kunne tale for at politiet foretar inngrep, også der inngrepet ikke er i samsvar med barnets uttrykte ønske. Maktbruk må antas i mange tilfeller også å ville være til barnets beste, vurdert opp mot alternativene i en gitt situasjon.
6.2 Til endringen i vaktvirksomhetsloven
Til § 2
Paragraf 2 tredje ledd er endret ved at unntakene er samlet i en bokstavliste. Bestemmelsen i § 2 tredje ledd bokstav d er ny og slår fast at vaktvirksomhetsloven ikke gjelder sikkerhetskontroll i sivil norsk luftfart som ikke innebærer personkontroll. Med personkontroll menes sikkerhetskontroll som innebærer kontakt med passasjerer og publikum der formålet med kontrollen er kontroll av personen.
Endringen medfører at sikkerhetskontroll som ikke innebærer kontroll av passasjerer eller andre personer, ikke omfattes av vaktvirksomhetslovens virkeområde lenger. Dette gjelder sikkerhetskontroll av flyfrakt og flypost, materiell og forsyninger m.m. til flygninger og flyplasser, samt sikkerhetskontroll av bagasje der eieren eller den som har innlevert denne ikke er tilstede samtidig med at sikkerhetskontrollen gjennomføres. Heller ikke sikkerhetskontroll av kjøretøy og sikkerhetskontroll i form av innpasseringskontroll, overvåking og patruljering inne på sikkerhetsbegrenset område på norske flyplasser, vil etter lovendringen omfattes av vaktvirksomhetslovens virkeområde.
Innpasseringskontroll og kontroll av kjøretøy vil nødvendigvis innebære en viss kontakt med for eksempel kjøretøyets fører og eventuelle passasjerer, men da kun i form av sjekk av ID-papirer og tillatelse til å passere inn på sikkerhetsbegrenset område på flyplassen. For det tilfelle at det skal gjøres en kontroll av fører eller passasjerer utover dette, skal dette fremdeles utføres av sikkerhetspersonell med vekterutdanning, slik som i dag.
For sikkerhetskontroll som ikke innebærer kontroll av personer vil det ikke lenger være et krav om vekterutdanning. Sikkerhetspersonellet vil som i dag, få opplæring i henhold til securityregelverket.