12 Møterett for Høyesterett

12.1 Reguleringen i domstolloven

Domstolloven § 221 regulerer adgangen til å være advokat i saker for Høyesterett. Etter domstolloven § 221 første ledd nr. 3 må den som søker om tillatelse til å opptre som advokat ved Høyesterett, godtgjøre at vedkommende har vist seg skikket for sakførsel ved Høyesterett gjennom å avlegge en prøve for Høyesterett. Domstolloven § 221 andre ledd fastsetter nærmere vilkår for prøven. Prøven omfatter utføring av to muntlige saker. Minst en av sakene må være en sivil sak for den ankende part, med mindre Høyesteretts ankeutvalg av særlige grunner gir tillatelse til annet. Videre kan det bare være en prøveadvokat i samme sak, med mindre Høyesteretts ankeutvalg av særlige grunner gir tillatelse til annet.

Det ble ikke foreslått endringer i adgangen til å møte til prøve for Høyesterett i Prop. 214 L (2020–2021). Når advokatloven trer i kraft, vil imidlertid det som i dag reguleres av § 221, reguleres av § 218. Gjeldende § 221 vil oppheves.

12.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det ikke skal være adgang til å møte til prøve for Høyesterett når retten settes i storkammer eller plenum. Det ble samtidig foreslått en adgang for Høyesteretts ankeutvalg til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger særlige grunner. Forslaget ble blant annet begrunnet i at disse sakene bør prosederes av advokater med et høyt faglig prestasjonsnivå og at prøveadvokater vil kunne oppleve et ytterligere press som vil kunne påvirke advokatens prestasjon. Departementet foreslo også en overgangsregel som går ut på at lovendringen ikke skal gjelde for saker som er berammet før lovens ikraftsetting.

12.3 Høringsinstansenes syn

Høyesterett er positiv til forslaget og viser til at en god gjennomføring av saker som behandles i plenum og storkammer krever at advokatene har tidligere erfaring med saksforberedelse og prosedyre for Høyesterett:

«Høyesterett støtter følgelig forslaget og vil fremheve at det er viktig for å sikre en god gjennomføring av sakene som behandles i plenum og storkammer. Dette er saker av særlig viktighet, jf. domstolloven § 5, og det er avgjørende at sakens prosessfullmektiger bidrar til å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag gjennom å presentere saken på en måte som er tilpasset sakens prinsipielle betydning og Høyesteretts arbeidsform. Høyesteretts erfaring er at disse sakene krever at advokatene har tidligere erfaring med saksforberedelse og prosedyre for Høyesterett.

Den regelen som departementet har foreslått, ivaretar dette hensynet gjennom at det som utgangpunkt kreves at en advokat som vil prosedere saker for plenum og storkammer, må ha møterett for Høyesterett. Forslaget om at ankeutvalget kan samtykke hvis ‘særlige grunner’ foreligger, gir den nødvendige fleksibilitet til å foreta en konkret vurdering i den enkelte sak.

Høyesterett er også enig i forslaget til overgangsregel, som går ut på at lovendringen ikke får virkning for saker som er berammet før lovens ikraftsetting.»

Advokatforeningen har uttalt at den ikke har innvendinger til forslaget.

Juristforbundet og Landsorganisasjonen i Norge støtter ikke forslaget. De viser blant annet til at dagens regler fungerer tilfredsstillende og at hensynet til partene tilsier at disse videreføres. Landsorganisasjonen i Norge uttaler følgende:

«LO ser ikkje behov for at adgangen til å møte som prøveadvokat i Høgsterett skal strammast inn ved at det som hovudregel ikkje skal vere adgang til å gå opp til prøve i storkammer- og plenumssaker. Dei advokatane som møter til prøve har gjennomgåande god prosedyreerfaring og er svært godt førebudde. Høgsterett har mykje juridisk fagkompetanse, både på dommar- og utgreiarsida, samanlikna med andre domstolar. I storkammer- og plenumssaker i enno større grad enn i saker som går i avdeling. Eit fåtal av sakene som vert anka slepp inn, og dei som vert det gjer det ofte av omsyn til behovet for rettsavklaring og rettsutvikling. Det er regelmessig lite bevisføring under forhandlingane. Prosedyren handlar typisk om å presentere rettsstoff og argumentere for korleis eit på førehand avklart faktum skal subsumerast under rettsreglane prosessfullmektigane meiner at skal utleiast. LO meiner at risikoen for at prøveadvokatane ikkje skal klare å opplyse Høgsterett om dette på ein tilstrekkeleg god måte er relativt marginal. Omsynet til ynsket om å få storkammer- og plenumssakene prosedert av advokatar med møterett, bør difor vike for omsynet til partane. Eit alternativ til departementet sitt framlegg kan eventuelt vere at det skal vere adgang til å møte til prøve i storkammer- og plenumssaker, med mindre ankeutvalet til Høgsterett finn at det ligg føre særskilde grunnar til å nekte det.»

12.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det som hovedregel ikke skal være adgang til å møte til prøve i saker hvor Høyesterett settes i plenum eller storkammer.

I NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet konkluderte Advokatlovutvalget med at dagens ordning med prøve for å kunne føre saker for Høyesterett, burde opprettholdes. Utvalget foreslo en regel om at prøvesakene må være av en slik karakter at de er egnet til å vise at advokaten er skikket til prosedyre for Høyesterett. I sitt høringssvar til utredningen uttalte Høyesterett at det er behov for å endre ordningen for de sakene der Høyesterett er satt med forsterket rett, det vil si i plenum eller storkammer. Høyesterett foreslo en regel om at en advokat som hovedregel ikke kan møte til prøve når Høyesterett er satt i plenum eller storkammer, men at Høyesterett etter søknad kan samtykke til at en advokat møter til prøve også i saker som behandles i forsterket rett.

Departementet er enig med Høyesterett i at en slik regel har gode grunner for seg. Etter domstolloven § 5 fjerde ledd kan saker behandles i storkammer eller plenum kun dersom de er av «særlig viktighet». Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på om det oppstår spørsmål om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak, eller om saken reiser spørsmål om konflikt mellom lover, provisoriske anordninger eller stortingsbeslutninger og Grunnloven eller andre bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid. Hensynet til Høyesteretts funksjon som prejudikatdomstol tilsier at disse sakene prosederes av advokater med et høyt faglig prestasjonsnivå og at disse advokatene har erfaring med å prosedere saker for Høyesterett. Dersom advokaten skal møte til prøve i disse sakene, kan det føre til at advokaten opplever et ytterligere press som påvirker advokatens prestasjon. Dette gjelder særlig ettersom en prøve bare kan avlegges to ganger, og Høyesterett oppgir at en ikke ubetydelig andel av prøveadvokatene blir bedømt til ikke bestått.

Dersom parten er representert av en advokat uten møterett for Høyesterett, vil denne måtte bytte advokat hvis saken skal avgjøres i storkammer eller plenum. Etter departementets syn vil hensynet til parten være tilstrekkelig ivaretatt gjennom unntaket som åpner for at Høyesteretts ankeutvalg kan gi tillatelse til at advokaten likevel kan møte til prøve i en sak med forsterket rett dersom særlige grunner tilsier det. Hvorvidt det foreligger «særlige grunner» til å gjøre unntak, vil langt på vei bero på en vurdering av de samme omstendighetene som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen om at det bare kan være én prøveadvokat i samme sak.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre den vedtatte bestemmelsen i domstolloven § 218 om adgangen til å møte til prøve for Høyesterett. Det foreslås at advokater som møter til prøve for Høyesterett, som hovedregel ikke kan møte til prøve når retten settes i storkammer eller plenum. Videre foreslår departementet at det kan gjøres unntak fra hovedregelen dersom Høyesteretts ankeutvalg finner at det foreligger særlige grunner.

Det vises til lovforslaget i advokatloven § 74 nr. 1 og merknaden til bestemmelsen.

Departementet foreslår samtidig en overgangsregel om at lovendringen ikke gjelder for saker som er berammet før lovens ikraftsetting. Det vises til forslaget til overgangsregel i advokatloven § 73 ellevte ledd og merknaden til bestemmelsen.