10 Etterperioden
10.1 Gjeldende rett
Gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd lyder slik:
Dersom skyldneren innen to år etter gjeldsordningsperiodens utløp mottar arv, gevinst eller liknende av betydelig omfang, kan retten, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, sette gjeldsordningen helt eller delvis til side i den utstrekning skyldnerens økonomi og hensynet til fordringshaverne tilsier det. Gjeldsordningen kan ikke settes til side på grunn av gevinst som skyldes verdiøkning på bolig.
Tilsidesettelse av gjeldsordningen innebærer at skyldneren blir pålagt å betale mer til kreditorene enn det som opprinnelig var bestemt, ved mottak av et beløp av «betydelig omfang» innen to år etter endt gjeldsordning. Det er ikke satt noen beløpsmessig grense når det gjelder hvor store verdier som skal til før det er tale om et større beløp, men i forarbeidene er det antydet 1G som veiledende for vurderingen. Grunnbeløpet (G) per 1. mai 2023 er 118 620 kroner. Tiden hvor tilsidesettelse kan skje, omtales vanligvis som «etterperioden».
Det er sparsomt med rettspraksis, i alle fall fra de overordnede domstoler, om perioden etter gjennomført gjeldsordning. Sakene gjelder hovedsakelig arvefall i perioden, og tvist om selve fordelingen av beløpet mellom skyldneren og kreditorene.
I sak LB-2010-99266 for Borgarting lagmannsrett mottok skyldner kort tid etter gjeldsordningsperiodens utløp, en arv etter sin bestemor på ca. 1 million kroner. Lagmannsretten fant å kunne akseptere at 300 000 kroner ble fordelt på kreditorene og at skyldneren beholdt resten. Det ble lagt vekt på sykdom i familien og behov for større bolig.
I sak LE-2006-68540 for Eidsivating lagmannsrett, døde skyldnerens mor noen måneder etter at gjeldsordningen var fullført, og etterlot seg 570 000 kroner. Saken endte med at skyldnerens tre barn kunne få 50 000 kroner hver og at det overskytende, 420 000 kroner, skulle gå til kreditorene. I sak LG-2002-105 kom Gulating lagmannsrett til at skyldneren kunne beholde 200 000 kroner av en testamentarv mottatt vel ett år etter gjeldsordningens utløp.
I sak LE-2013-11933 fikk skyldneren beholde en arv på 650 000 som var mottatt innenfor etterperioden. Begrunnelsen var at pengene var spilt bort, slik at det ikke var noe å fordele på kreditorene.
10.2 Bakgrunnen for lovforslaget
Opprinnelig var tidsfristen for tilsidesettelse fem år etter ordningens utløp. Bestemmelsen ble utsatt for til dels sterk kritikk. Ved lovrevisjonen i 2002 ble perioden tatt opp til revidering. I proposisjonen omtalte departementet regelen slik:
«En slik regel finnes etter det departementet er kjent med, ikke i noe annet lands lovgivning på dette området. Bestemmelsen om at enhver gjeldsordning skal etterfølges av en ‘etterperiode’ på fem år har møtt sterk kritikk fra flere hold. Det har bl.a. blitt anført at det blir lite igjen av lovens intensjon om en ny start, når det først fastsettes en gjeldsordningsperiode på normalt fem år eller mer, og det dernest kommer en ny periode på fem år, hvor man kan risikere at det hele blir omgjort. Det pekes blant annet på at skyldneren får en følelse av aldri å bli helt ferdig med problemene når sluttstreken settes så langt inn i fremtiden.
Det har vist seg at bestemmelsens skjønnsmessige karakter kan skape sosial utrygghet for skyldneren og familien i lang tid etter at gjeldsproblemene er overvunnet. Enkelte har f.eks. vært usikker på om verdistigning på bolig, en større lønnsøkning eller lignende, vil kunne medføre at gjeldsordningen blir satt til side. Til dette kommer at skyldneren relativt enkelt og på lovlig måte kan innrette seg slik at bestemmelsen omgås. Det tenkes her på reglene om private beslagsforbud, retten til å avslå eller gi avkall på arv mv. Den som kjenner regelverket eller har tilgang på juridisk bistand kan således unngå å bli rammet av bestemmelsen. Den kan dermed virke sosialt skjevt. Departementet antar at en rekke av de personer som har fullført en gjeldsordning og som er oppmerksom på regelen vurderer og tilpasser sine disposisjoner i lys av denne, og at den derfor heller ikke vil ha særlig praktisk betydning for kreditorene. Endelig kan det pekes på at en rekke krav kan være foreldet når det inntreffer omstendigheter som medfører at bestemmelsen blir aktuell.»
Etter behandlingen av proposisjonen i Stortinget, ble perioden redusert til to år. Det ble vedtatt en bestemmelse om at verdiøkning på bolig ikke skal tas i betraktning ved vurderingen av om gjeldsordningen skal settes til side.
I 2012 ble spørsmålet vurdert på nytt. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det burde gjøres endringer i regelen om etterperiode ved eventuell innføring av regler om nye typer oppgjørsformer i gjeldsordningsloven. Det ble pekt på flere ulike alternativer. Høringsinstansene var delte i synet på om etterperioden burde fjernes. Departementet kom etter en samlet vurdering til at bestemmelsen skulle bestå.
10.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet ba om høringsinstansenes syn på om reglene om etterperioden skal tas helt ut av loven. Formålet med endringen er å skape mer forutsigbarhet og trygghet for skyldneren, og motvirke skjevheter med omgåelse av reglene for mer ressurssterke personer. Dersom etterperioden ikke tas helt ut av loven, mente departementet at det er behov for enkelte presiseringer av prosessen ved tilsidesettelse av gjeldsordningen.
Departementet foreslo følgende forslag i høringsnotatet:
Regelen om etterperiode tas helt ut av loven.
Alternativ 1 til forslag 1: Etterperioden skal bare gjelde i tilknytning til enkelte typer oppgjør, for eksempel engangsbeløp og ordninger uten gjeldsordningsperiode.
Alternativ 2 til forslag 1: Etterperioden skal bare gjelde for gjeldsordningsperioder på tre år eller mindre
10.4 Høringsinstansenes syn
Av de som har uttalt seg, slutter de aller fleste seg til forslaget om å ta regelen helt ut av loven. Dette gjelder bl.a. Nav Gjøvik, Nav Gjesdal, kommunene Ålesund m.fl., Nav Haugesund, Nav Søndre Nordstrand, Arbeids- og velferdsdirektoratet, ØRN, Gjeldsoffer-alliansen, Røde Kors, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Namsfogden i Oslo, Asker og Bærum, Innlandet politidistrikt, Nav Falkenberg og Lerkendal, Norges Politilederlag i Parat, Rettspolitisk forening, Konkursrådet, Spillavhengighet Norge, Aleneforeldreforeningen, Jussbuss, Gatejuristen, Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge, Wayback og Joni Jestilã. Dette begrunnes hovedsakelig med hensynet til forutsigbarhet for skyldner, muligheten til omgåelse av regelverket for ressurssterke skyldnere, at det kan være vanskelig å følge opp regelen for kreditorene og at regelen har liten praktisk betydning for kreditorenes dekningsmuligheter.
Konkursrådet mener det er viktig at skyldneren blir ferdig med saken på den tid som var besluttet da ordningen ble vedtatt. Det er etter Konkursrådets syn ikke noe argument at det kommer en arv etter at perioden er utløpt. Om dette uttales følgende:
«De som har juridisk kompetanse, kan sørge for å frafalle arv, jf. dekningslovens § 2- 12. Denne bestemmelsen ble endret i 1999. Før endringen måtte et avkall skje før konkurs for at midlene ikke skulle gå inn i boet. En av begrunnelsene for endringen var at de som hadde ressurser/kunnskap kunne gi avkall på arv før konkurs – når man så hvor det bar.»
Oslo tingrett støtter opphevelse, men bemerker at særlig hensynet til en personlig kreditor kan gjøre det urimelig dersom kreditor selv er kommet i vanskeligheter på grunn av skyldners opptreden. Vest politidistrikt og Namsfogden i Bergen er positiv til fjerning av etterperioden hvor skyldner har fullført sin gjeldsordning, men tar forbehold for saker med ulike typer oppgjørsformer.
Følgende instanser støtter et av departementets andre alternativer. Intrum mener primært at etterperioden bør bestå eller reduseres til ett år. De begrunner dette med at en slik endring ville føre til at fristen for å begjære opphevelse, endring som følge av begjæring om opphevelse, og hel eller delvis tilsidesettelse, fikk samme frist på ett år etter sluttdato, og at muligheten for å begjære opphevelse og tilsidesettelse ville falle bort fra samme tidspunkt. Instansen peker på at dette ville være en mellomløsning der det ble tatt hensyn til både skyldner og kreditorene. Intrum støtter subsidiært alternativ 2 til forslag 1. Dette alternativet er det foretrukne av Kredinor. Finans Norge og Skatteetaten mener alternativ 1 til forslag 1 er den beste løsning. Skatteetaten begrunner dette med at det bør opprettholdes en etterperiode for gjeldsordninger som går ut på innbetaling av lave engangsbeløp eller engangsbeløp tilsvarende samlet dividende. Ved et oppgjør med engangsinnbetaling på 25 prosent, antas behovet for en etterperiode å være mindre. Finans Norge mener risikoen for tilpasninger knytter seg til enkelte typer oppgjør og at dette alternativet vil ha best preventiv effekt.
10.5 Departementets vurderinger
10.5.1 Om bortfall av etterperioden
Ved tidligere høringer har synet på etterperiode vært delt. I denne høringsrunden har derimot et flertall ment at etterperioden bør fjernes helt.
Hovedargumentet for å beholde etterperioden tidligere har vært at det kan oppfattes som støtende at en person som mottar en større lotterigevinst, arv eller lignende like etter at gjeldsordningen er over, ikke skal måtte betale noe ekstra til kreditorene. Det føres ikke årlig statistikk på antall saker om tilsidesettelse, men manglende rettspraksis på området tyder på et begrenset omfang sammenlignet med eksempelvis begjæringer om omgjøring på grunn av vesentlige forbedringer i skyldners økonomiske stilling, jf. gol. § 6-2 første ledd. Departementet syn er at selv om det fra kreditorsiden kan virke støtende at skyldner får beholde et større beløp etter at kreditors gjeld er ettergitt, bør det være tungtveiende hensyn for å opprettholde regelen. Ingen høringsinstanser har tatt til orde for å opprettholde regelen, slik den er utformet i dag.
Departementet ser at etterperioden kan skape betydelig utrygghet og usikkerhet for skyldneren, samtidig som den i realiteten betyr lite for kreditorenes dekningsmuligheter. Regelen kan også sies å uthule det grunnleggende prinsipp i gjeldsordningsloven om at en gjeldsordning skal være et endelig oppgjør.
Bestemmelsen hindrer heller ikke ressurssterke skyldnere fra å omgå regelverket, dersom skyldner ønsker å unnta enkelte midler fra kreditorenes beslag i etterperioden, slik Konkursrådet påpeker.
I høringsnotatet foreslo departementet alternative forslag til betaling av engangsbeløp som endelig oppgjør. Departementet fremmer ikke lovforslag om ulike typer betalingsoppgjør i denne proposisjonen. En vurdering av om en etterperiode skal gjelde for slike ordninger uten gjeldsordningsperioder, er dermed ikke aktuelt.
Departementet viser i tillegg til at det ikke er kjent at noen andre land opererer med en etterperiode, selv ikke der gjeldsordningsperioden er vesentlig kortere enn i Norge. En regel om etterperiode synes også å være ukjent både når det offentlige inngår akkordavtaler med private, og ved utenrettslige gjeldsordninger i regi av kommunene. Det bør derfor være andre mekanismer som tilrettelegger for at kreditorenes interesser blir ivaretatt, fortrinnsvis under gjeldsordningen. Regler som ivaretar kreditorenes interesser, er bl.a. vurdering av støtende forhold ved skyldner og skyldners økonomiske forhold, jf. gol. §§ 1-3 og 1-4 ved åpning av gjeldsforhandlinger, samt muligheten til å begjære endring av skyldners gjeldsordning etter kapittel 6 i gjeldsordningsperioden. Dersom en privat kreditor har kommet i vanskeligheter på grunn av skyldners opptreden, slik Oslo tingrett fremhever, vil et slikt forhold være et relevant moment å vektlegge før åpning av gjeldsforhandlinger.
Departementet har, etter en samlet vurdering, kommet til at regelen om tilsidesettelse innen to år etter gjeldsordningsperiodens utløp bør fjernes helt. På denne bakgrunn foreslår departementet at gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd oppheves.
10.5.2 Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet kan ikke se at forslaget gir administrative eller økonomiske konsekvenser. Bortfall av regelen vil ikke gi noen større besparelser hos namsmennene eller domstolen, da saker om tilsidesettelse av en gjeldsordning har vært begrenset. For kreditorene har regelen liten økonomisk betydning, da antallet saker om tilsidesettelse er lite.