9 Meldeplikt etter § 10-1

9.1 Gjeldende rett

Etter sikkerhetsloven § 10-1 gjelder meldeplikten for «den som vil erverve» en kvalifisert eierandel i en virksomhet som er underlagt loven etter § 1-3, altså investoren. Meldeplikten er nasjonalitetsnøytral. Se nærmere om gjeldende terskler for meldeplikt i punkt 10.1.

9.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at meldeplikten i sikkerhetsloven § 10-1 utvides fra å gjelde kun for erverver til å gjelde også for avhender av eierandelene i virksomheten som ønskes ervervet, og for virksomhetens styre og daglige leder dersom de er kjent med ervervet.

Bakgrunnen for forslaget var å sikre at melding kommer inn slik at myndighetene får kunnskap om ervervet og kan vurdere om det kan tillates gjennomført. Etter forslaget er meldeplikten oppfylt når ett av pliktsubjektene har sendt melding. Det ble også foreslått en presisering om at melding skal sendes «på forhånd». I høringsnotatet ble det foreslått at meldeplikten inntrer på det tidspunktet avhender har kommet til enighet med en potensiell kjøper om å gå videre i forhandlinger.

9.3 Høringsinstansenes syn

Statsforvalteren i Oslo og Viken støtter forslaget.

Andøya Space uttaler blant annet at forslaget vil redusere muligheten for at trusselaktører som foretar erverv ikke fanges opp når både avhender og erverver skal melde fra. Virksomheten vil imidlertid måtte etablere interne prosedyrer og kompetanse for å sikre at bestemmelsen etterleves.

Direktoratet for e-helse støtter forslaget og anser en utvidelse av meldeplikten som nødvendig for å oppnå formålet. De har imidlertid stilt spørsmål ved om ikke styrets medlemmer også bør omfattes av meldeplikten på linje med virksomhetens leder.

Politiets sikkerhetstjeneste uttaler at det er en praktisk og god tilnærming at meldeplikten er oppfylt i det en av de aktuelle aktørene har sendt melding.

Samferdselsdepartementet mener at forslaget vil kunne bidra til en mer hensiktsmessig oppfyllelse av intensjonen med bestemmelsen.

Etterretningstjenesten bemerker blant annet at i Danmark, Storbritannia og Tyskland er det investor/oppkjøper som har meldeplikt, noe som reduserer administrative kostnader forbundet med meldeplikten. De påpeker imidlertid at disse landene har en mer forutsigbar lovgivning med hensyn til hvilke økonomiske transaksjoner overfor hvilke virksomheter som utløser meldeplikt. Etterretningstjenesten uttaler videre

«Etter sikkerhetsloven kap. 10 vil en utenlandsk aktør i mange tilfeller ikke være kjent med at virksomheten er underlagt kap. 10, i det vi forstår det slik at det ikke skal offentliggjøres lister over enkeltvedtak etter forslaget til nytt annet ledd i sikkerhetsloven § 1-3. Det taler for at avhender og leder for virksomheten som det erverves eierandeler i, pålegges meldeplikt, selv om dette i enkelte tilfeller kan medføre økte administrative byrder».

Forsvarets forskningsinstitutt uttaler at forslaget i sin nåværende form er uklart og vil kunne skape usikkerhet for kjøpere og selgere av virksomheter. Forsvarets forskningsinstitutt mener at en meldeplikt primært må tilligge selskapet som erverves, og ikke enkeltpersoner i dette. De påpeker videre at uttrykkene «leder for virksomheten» og «virksomheten» er uklare og mangler selskapsrettslig avgrensning. De uttaler også at en forutsetning for å gjøre ledelsen i et selskap til pliktsubjekt må være at også selskapet er pliktsubjekt.

Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening uttaler seg kritisk til forslaget. De uttaler blant annet at det er uklart når i prosessen meldeplikten inntrer, hvem som er pliktsubjekt for meldeplikten og meldepliktens anvendelse i konkrete typetilfeller. De uttaler også at virksomheten ikke alltid er kjent med at det foregår et erverv.

Næringslivets hovedorganisasjon uttaler blant annet at avhender ikke nødvendigvis er kjent med meldingsplikten, og at dette oftere er tilfellet jo mindre eierandel en avhender har. De mener at dersom departementet går videre med forslaget om meldeplikt for avhendere, bør den gjelde bare for avhendere som er kjent med at målselskapet er underlagt loven, slik det er foreslått for leders meldeplikt.

Næringslivets sikkerhetsråd uttaler i samme retning at eierandelens størrelse påvirker blant annet eiers kunnskap om selskapet, for eksempel om at det er underlagt sikkerhetsloven. En overdragelse av aksjer mellom to aksjeeiere skjer ofte uten at målselskapet er kjent med det. Først når handelen har funnet sted kan det bli kjent for daglig leder/styret slik dette er beskrevet i aksjeloven.

9.4 Departementets vurdering

Enkelte høringsinstanser har påpekt at forslaget om å innføre krav om at melding skal sendes «på forhånd», sammenholdt med gjennomføringsforbudet, harmonerer dårlig med hvordan kjøp og salg av virksomheter foregår i dag. Departementet er enig i dette og mener at det ikke er nødvendig å endre ordlyden. Se nærmere om gjennomføringsforbudet i punkt 11 nedenfor.

Flere høringsinstanser har problematisert forslaget om å inkludere virksomhetens daglige leder og styre som et av pliktsubjektene for meldeplikten. Departementet deler langt på vei motforestillingene til dette, og foreslår derfor at virksomheten angis som pliktsubjekt etter bestemmelsen.

Flere høringsinstanser har påpekt at partene som er foreslått som pliktsubjekter for meldeplikten (avhender, erverver og virksomheten) ikke alltid vil være kjent med forholdene som utløser meldeplikten.

Departementet er enig med høringsinstansene i at pliktsubjektene (avhender, erverver og virksomheten) i utgangspunktet vil kunne ha ulik kunnskap om meldeplikten, om et erverv er i ferd med å skje og om et eventuelt erverv møter terskelen for at meldeplikten utløses.

Dagens ordning med at det kun er den ervervende part som har meldeplikt, innebærer imidlertid en svakhet ved at ordningen er avhengig av at denne parten overholder sin plikt.

Det kan tenkes at erververen ikke er kjent med, eller ikke ønsker å overholde meldeplikten. Bevisst unnlatelse av å melde, kan være aktuelt når den ervervende part ønsker å benytte ervervet for å komme i posisjon til å utøve sikkerhetstruende virksomhet. Dersom erververen er den eneste som plikter å melde om overdragelsen, vil kontrollen i slike tilfeller ikke være reell etter dagens ordning. Den som avhender eierandeler i virksomheten vil på et tidlig tidspunkt ha kunnskap om ervervet, og oftest være kjent med at den aktuelle virksomheten er underlagt sikkerhetsloven. En meldeplikt for avhender vil bidra til å sikre at myndighetene får kunnskap om endringer i eierskap. Det kan i enkelte tilfeller være vanskelig for avhender å vurdere hvem som er erververs reelle eier og hva erverver reelt sett eier. Det kan for eksempel være at et datterselskap kjøper en andel, som sammen med eierandelen til et annet datterselskap, gir morselskapet en kvalifisert eierandel. Departementet legger derfor opp til at avhenders meldeplikt avgrenses til når den konkrete avhendingen fører til at erververs direkte eierandel når tersklene angitt i bestemmelsen. Dette til forskjell fra erververs meldeplikt som også omfatter tilfellene hvor det oppnås en indirekte eierandel. Dersom avhenderen ikke er kjent med at virksomheten er underlagt sikkerhetslovens bestemmelser om eierskapskontroll, eventuelt ikke kjenner til hvorvidt ervervet utløser meldeplikten, må avhender gjøre nødvendige undersøkelser ved å kontakte virksomheten eller søke informasjon i relevante kilder, for eksempel ved å søke informasjon i aksjeeierboken og aksjeeierregisteret. Virksomheten som er gjenstand for ervervet vil ha kunnskap om at den er underlagt sikkerhetsloven. Virksomheten skal melde fra om ervervet når den blir kjent med dette. Heller ikke virksomheten kan forutsettes å vurdere hvem som er erververs reelle eier og hva erverver reelt sett eier. Meldeplikten for virksomheten bør derfor avgrenses på samme måte som meldeplikten for avhender.

En meldeplikt som også gjelder for avhenderen og virksomheten som det erverves i, vil etter departementets syn øke sannsynligheten for at myndighetene får kunnskap om erverv som kan utgjøre en risiko for uønsket økonomisk aktivitet. Dette vil igjen bidra til en mer reell kontroll med eierskap av virksomheter av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser.