1 Hovedlinjer i miljøvernpolitikken

1.1 Formålet med meldingen

Formålet med stortingsmeldingen Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand er å presentere utviklingen i miljøet og hovedpunktene i Regjeringens miljøvernpolitikk. Sammenhengen mellom utviklingen i miljøet, de faktorene som påvirker miljøet, og viktige utviklingstrekk i samfunnet blir analysert, og forventet utvikling beskrevet.

Stortingsmeldingen Regjeringens miljøvern­politikk og rikets miljøtilstand vil bli lagt fram årlig. Regjeringen legger opp til at det hvert år kan gis en mer utførlig omtale av ett eller et fåtall miljøvern­politiske tema i meldingen. Dette vil til en viss grad erstatte behovet for andre stortingsmeldinger i miljøvernpolitikken. I denne meldingen presenterer Regjeringen nye nasjonale resultatmål på flere av de miljøvernpolitiske resultatområdene. Målene gjør retningen og ambisjonsnivået i miljøvern­politikken tydelig. Det vises videre til at Stortinget under behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, ba Regjeringen legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning.En slik omtale av avfallspolitikken inngår som en integrert del av denne meldingen. På bakgrunn av lakseutvalgets utredning, NOU: 1999:9 Til laks åt alle kan ingen gjera?, gis også forvaltningen av de ville laksestammene en særskilt omtale i denne meldingen.

Regjeringen vil med denne meldingen vektlegge det økologiske perspektivet som grunnlag for politikkutformingen på alle områdene i samfunnet. På lik linje med Nasjonalbudsjettet som viser Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken og den økonomiske utviklingen, vil denne meldingen vise Regjeringens opplegg for den økologiske politikken og utviklingen i miljøet. Meldingen blir derfor lagt fram i nær tilknytning til framleggelsen av statsbudsjettet.

1.2 Drivkrefter – årsaker til miljøproblemene

Årsakene til miljøproblemene er sammensatte. De største utfordringene er ikke lenger knyttet til enkelte alvorlige utslipp eller andre inngrep i miljøet, men til virkningene av utallige dagligdagse handlinger innen transport, bolig og forbruk. Miljøskadene oppstår ofte fjernt fra handlingene, både i tid og avstand. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at vi produserer og forbruker mer enn naturen tåler, og at volumveksten mer enn oppveier virkningene av mer miljøvennlige produkter og produksjonsmetoder.

Folketallet i verden er mer enn doblet siden 1950. Produksjon og forbruk pr. hode er bortimot tredoblet i samme periode. Veksten i befolkningen og veksten i forbruk pr. innbygger er hovedfaktorer bak menneskenes økte belastning på miljøet. Folketallet øker med om lag 90 mill. pr. år. Nær 95   % av befolkningsveksten finner sted i utviklingslandene. Verdens fattige befolkning har en legitim rett til å øke sitt velferdsnivå. Naturgrunnlaget på jorda vil ikke tåle at forbruket i utviklingslandene innretter seg etter dagens forbruksnivå og forbruksmønster i industrilandene. Vi har fått de første indikasjoner på alvorlige globale miljøforstyrrelser. Tap av biologisk mangfold, spredning av miljøgifter og opphoping av klimagasser ødelegger naturgrunnlaget og undergraver mulighetene for økonomisk utvikling og et verdig liv for den stadig økende befolkningsmengden.

Teknologi og handel er to andre helt avgjørende faktorer. Det er teknologisk endring og økt handel og arbeidsdeling som fører til økt produksjon og økt forbruksmulighet. I forhold til miljøtilstanden kan begge disse faktorene ha både positive og negative virkninger.

Konkurransen i markedene tvinger bedriftene til å søke nye løsninger. Kundene vil ha billigere varer og tjenester, samtidig som bedriftene må tilby varer og tjenester som kundene vil betale tilstrekkelig for. Mer effektiv bruk av arbeidskraft, råvarer og kapital fører til at samfunnets produksjon vokser – og dermed forbruksmulighetene. Men miljøressursene blir ikke nødvendigvis brukt mer effektivt, siden mange av dem i utgangspunktet er gratis å bruke. Den økonomiske veksten har ført til ødeleggelser av miljøet fordi markedsøkonomien mangler mekanismer som gjenspeiler miljøets faktiske verdi.

De siste tiårene er trenden gradvis endret. Særlig i forhold til forurensende utslipp har ny teknologi bidratt til økt miljøeffektivitet, dvs. til reduserte miljøpåvirkninger pr. enhet. Ny motorteknologi har f.eks. ført til betydelige reduksjoner i bruk av drivstoff og i forurensning pr. kjørte kilometer. Det hører likevel med til det generelle bildet at framgangen i miljøeffektivitet ikke har vært tilstrekkelig til at den samlede miljøpåvirkningen er redusert. Den positive utviklingen i motorvognteknologi er f.eks. mer enn oppveid av volumveksten i biltransporten. Endringen i motorvognteknologi må tilskrives økt miljøbevissthet i markedene, og miljøkrav og virkemidler fra myndighetenes side. Miljøets faktiske betydning og verdi blir gradvis gjort synlig og integrert i økonomien. I figur 1.1 er menneskelige verdier markert som en egen faktor, som kommer til uttrykk gjennom politiske beslutninger og gjennom menneskenes markedsatferd.

Produksjon og forbruk i vid forstand er kilden til all menneskelig påvirkning av miljøet. Mye oppmerksomhet er etter hvert gitt til miljøvennlige endringer i produksjonsmetoder. Vi må også sette søkelys på forbruket som kan betraktes som det endelige formålet for all produksjon av varer og ­tjenester. Regjeringen vil bidra til økt bevissthet omkring miljøvirkningene av forbrukets størrelse og sammensetning.

Teknologiske endringer og økt arbeidsdeling setter oss i stand til å produsere og forbruke stadig mer pr. arbeidstime og innsats av produksjonskapital. Hva er det som avgjør i hvilken grad vi tar ut produktivitetsveksten i form av mer fritid og i form av mer kjøpte varer og tjenester – og hvilke faktorer er det som styrer valget av varer og tjenester innenfor husholdningene? Valgene må langt på vei oppfattes som bestemt av demografiske forhold, av kulturelle og psykologiske faktorer , av eksisterendeinfrastruktur og av måten interesser er organisert på.

Sammensetningen av befolkningen er viktig. Når tallet på personer pr. husholdning har falt gjennom hele dette århundret, bidrar det bl.a. til å forklare den kraftige veksten i boflate pr. innbygger. Endringer i befolkningens aldersstruktur styrer langt på vei fordelingen mellom privat og offentlig konsum og mellom utdanning, helsestell, omsorgstjenester osv.

Gjennom oppveksten tilegner vi oss kultur­bestemte verdier – en kollektiv oppfatning av hva som er rett og galt og i videre forstand hva som er et godt liv. Mange mennesker opplever at slike overleverte strukturer og etablerte vaner legger sterke begrensninger på valgmulighetene.

Det ligger et sterkt subjektivt eller psykologisk element i forbrukernes definisjon av sine egne behov. Forbruket er uløselig knyttet til livet vi lever, og når vi vil skape tilværelsen vår, skjer det langt på vei gjennom forbruksvalg. Forbruket inngår i hver enkelt forbrukers og husholdnings kommunikasjon med omverdenen. Kanskje er det slik at graden av tilfredshet avhenger av muligheten til å forbruke som «de andre» – eventuelt ulikt «de andre» i visse henseender – like mye som størrelsen på forbruket i seg selv.

Organisasjonene i samfunnet målbærer medlemmenes verdier og særlige interesser. Folk er organisert som lønnstakere, arbeidsgivere, ulike profesjoner m.m. Miljøets «interesser» faller i stor grad utenom dette mønsteret fordi miljøgoder er fellesgoder som ikke tilfaller særlige grupper.

Forbruket utvikles i et samspill mellom husholdninger og næringsliv. Produsentene konkurrerer om husholdningenes kjøpekraft gjennom reklame og markedsføring. Enkeltvis vil reklametiltak først og fremst påvirke folks valg mellom alternativer – men samlet kan all markedsføringen komme til å bidra til et allment forbrukspress. Forbrukernes valg avgjør produktenes skjebne. Dersom forbrukerne stadig etterspør mer miljøvennlige produkter, vil dette påvirke produsentenes valg av produkter og produksjonsmåter. En videreføring av dagens forbruksvekst vil ikke automatisk føre til en større behovstilfredsstillelse. Utfordringen ligger i å søke løsninger som er økologisk bærekraftige, og som samtidig er svar på menneskenes behov og er robuste alternativer i markedet. Denne utfordringen stiller krav til en effektiv integrasjon av miljøhensyn i alle sektorer. Arbeidet for en økologisk bærekraftig utvikling kan bare lykkes dersom vi utnytter de mulighetene som markedsmekanismene gir.

1.3 Sentrale elementer i Regjeringens miljøvernpolitikk

1.3.1 Sentrale tilnærmingsmåter i det nasjonale miljøvernarbeidet

Regjeringen vil:

• gjøre utfordringene og ambisjonene i miljøvernpolitikken tydelige ved å fastsette miljøvernpolitiske mål,

• ansvarliggjøre sektormyndighetene i gjennomføringen av miljøvernpolitikken,

• gjennom bruk av grønne skatter og andre miljøvernpolitiske virkemidler utvikle rammevilkår, slik at miljøhensyn blir reelt integrert i økonomien,

• sikre allmennheten god tilgang til miljøinformasjon,

• invitere til en bred lokal forankring og deltakelse i miljøvernarbeidet.

Regjeringen fastsetter i denne meldingen en rekke nye nasjonale mål i miljøvernpolitikken. Målene vil fokusere på de viktigste miljøutfordringene, slik at retningen og ambisjonsnivået i miljøvernpolitikken blir tydelig. De vil utgjøre grunnlaget for miljøverninnsatsen både nasjonalt, lokalt og i den enkelte sektor, og for en bred deltakelse i miljøvernarbeidet. Målene og innsatsen fra sektorene vil bli vurdert i forhold til utviklingen av miljøtilstanden og virkemiddelgjennomføringen.

Ambisjonsnivå i de nasjonale resultatmålene vil være avhengig av hvilke typer miljøressurser målene omfatter, jf. kap 1.4 i St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, og internasjonale forpliktelser. Noen miljøressurser er nødvendige for å sikre livsgrunnlaget på jorda, f.eks. bevaring av ozonlaget og det biologiske mangfoldet, hindre opphoping av klimagasser og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Prinsippene om føre var og naturens tålegrense må ligge til grunn for forvaltningen av disse miljøressursene. Andre miljøressurser kan gå ugjenkallelig tapt, f.eks. kulturminner og uberørt natur. Disse må bevares slik at også framtidige generasjoner får anledning til å benytte ressursen i samme utstrekning som oss. Noen miljøressurser påvirker først og fremst velferden i samfunnet. Nytte-/kostnadsvurderinger vil være retningsgivende for forvaltning av disse. Overgangen mellom disse kategoriene miljøressurser er flytende, og miljøvernpolitiske tiltak vil gjerne være begrunnet i mer enn en av dem. De ulike miljøutfordringenes art og alvorlighetsgrad vil også kunne endre seg over tid. Regjeringen vil understreke at alle typer miljøressurser utgjør deler av menneskenes samlede livsgrunnlag og velferd, og at det som går tapt på ett område, ikke kan kompenseres på et annet.

De nasjonale resultatmålene legger grunnlaget for den sektorovergripende miljøvernpolitikken. Virkemidler på tvers av sektorene, f.eks. CO₂ -avgiften, utgjør et grunnleggende element i Regjeringens miljøvernpolitikk. Tverrgående virkemidler bidrar til å sikre en kostnadseffektiv gjennomføring av miljøvernpolitikken. Slike virkemidler vil bli brukt for å nå de nasjonale resultatmålene der det er hensiktsmessig. Miljøproblemets karakter, hensynet til styringseffektivitet eller andre samfunnsmessige hensyn kan innebære at tverrgående virkemidler ikke benyttes, eller at styrken i disse virkemidlene ikke er tilstrekkelig for å nå målene. Sektorvise arbeidsmål og virkemidler vil da bli brukt for å nå de nasjonale resultatmålene.

De sektorvise arbeidsmålene vil bygge på de nasjonale resultatmålene. Arbeidsmålene vil, så langt det er mulig, være basert på analyser der effekten og kostnaden ved å gjennomføre tiltak i de ulike sektorene blir vurdert samlet. Hensikten med dette er å sikre en stor grad av kostnadseffektivitet på tvers av sektorer, også på de områdene som ­krever en mer sektorspesifikk virkemiddelbruk. Arbeidsmålene vil tydeliggjøre det politiske ansvaret, effektivisere virkemiddelbruken og legge til rette for effektiv resultatoppfølging. Målene vil gi sektormyndighetene fleksibilitet i virkemiddelbruken, slik at virkemidlene i miljøvernpolitikken kommer minst mulig i konflikt med andre målsettinger i sektoren.

Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at alle private og offentlige aktører i alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet. Miljøvernmyndighetenes ansvar vil være å samordne regjeringens arbeid med å fastsette de miljøvernpolitiske målene nasjonalt og for sektorene. Miljøvernmyndighetene skal også sørge for at det etableres et system for rapportering av utviklingen i miljøtilstanden, de faktorer som påvirker miljøtilstanden, og gjennomførte miljøtiltak og kostnadene ved disse. Sektormyndighetene skal ha oversikt over miljøvirkningene av virksomheten i sektoren og har ansvaret for å iverksette og gjennomføre tiltak innenfor eget ansvarsområde. Sektormyndig­hetene skal også ha ansvar for rapportering om miljøutviklingen i sektoren, og effekter og kostnader av gjennomførte tiltak. Regjeringen har kommet langt når det gjelder å utvikle en politikk for å oppnå dette. Tre grunnleggende forutsetninger er etablert eller under utvikling, jf. boks 1.1. Som det første land i Europa etablerer Regjeringen med denne meldingen klare mål for hva som skal oppnås i miljøvernpolitikken. For det andre skal sektorene utvikle sektorvise miljøhandlingsplaner der sektormyndighetene viser hvordan de bidrar til å oppfylle målene. For det tredje utvikles det et system for resultatrapportering der resultatene fra sektorenes innsats kan vurderes i forhold til utviklingen av miljøtilstanden.

Boks 1.1 Resultatoppfølging av miljøvernpolitikken

Figur 1.2 viser hovedelementene i resultatoppfølgingssystemet i miljøvernpolitikken. Delene i resultatoppfølgingssystemet er under utvikling, og det vil ta noen år før alle delene er ferdig utviklet. De viktigste elementene er:

• « Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand » er en årlig stortingsmelding som vil inneholde en systematisk rapportering om utviklingen i miljøet og presentere Regjeringens miljøverninnsats på de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene. Resultatområdene , jf. vedlegg 1, avgrenser innholdet og innsatsområdene i miljøvernpolitikken.

• For hvert resultatområde trekkes de langsiktige målene for miljøvernpolitikken opp gjennom strategiske mål . De strategiske målene blir konkretisert gjennom nasjonale resultatmål som så langt det er faglig grunnlag for det, skal være tidsbestemte og etterprøv­bare. Resultatmålene vil reflektere inngrep (utslipp, arealbruk mv.) som påvirker miljøtilstanden, eller uttrykke en ønsket tilstand i miljøet. Resultatmålene danner utgangspunkt for sektorvise arbeidsmål .

  Departementene har ansvar for å utarbeide sektorvise miljøhandlingsplaner . Planen vil omfatte de  samfunnssektorene som  forvaltningsmessig knyttes til vedkommende departement. Miljøhandlingsplanen vil presentere sektorenes miljøutfordringer, sektor­vise       arbeidsmål       og       virkemidler       og     tiltak innenfor de miljøvernpolitiske resultatområdene. Planene vil vanligvis bli revidert hvert 4. år. De sektorvise arbeidsmålene vil normalt være mål for redusert miljøpåvirkning og for gjennomføring av tiltak. Ny politikk og hovedpunktene i miljøhandlingsplanene vil også bli presentert i departementenes budsjettproposisjoner.

• Sektormyndighetene skal årlig rapportere de samlede resultatene for sin sektor til miljøvernmyndighetene. Disse rapportene vil være et viktig grunnlag for utarbeidelse av stortingsmeldingen Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

• Utviklingen av miljøtilstanden, forhold som påvirker miljøtilstanden og gjennomføringen av tiltak, skal følges ved hjelp av nøkkeltall . Tverrsektorielle analyser og resultatene som oppnås, vil samlet gi grunnlag for å justere mål eller virkemiddelbruk. Resultatrapporteringen er avhengig av gode systemer og verktøy for innhenting av og bearbeiding av data. De viktigste kildene for innhenting av data vil være miljøovervåkning og rapportering fra sektorene . Miljøstatistikk fra Statistisk sentralbyrå, beregninger og framskrivninger vil også brukes. Det vil bli utviklet nye former for rapportering til publikum og andre brukere. Her vil «Miljøstatus i Norge» på internett (http:/mistin.dep.no) stå sentralt.

Miljøvernpolitikken må bygge på kunnskap om sammenhenger i naturen, kunnskap om hvordan aktiviteten i samfunnssektorene påvirker miljøet og menneskers helse, og kunnskap om utforming av virkemidler for å forebygge og motvirke miljøskader. Sammenhengene i naturen og konsekvensene av menneskelig påvirkning er ofte vanskelige å påvise. Konsekvenser oppstår ikke alltid på samme sted eller til samme tid som en miljøpåvirkning skjer. En del miljøpåvirkninger kan være usynlige, og en rekke stoffer kjenner vi ikke virkningen av. Regjeringen vil styrke miljøovervåkningen . Kontinuerlig overvåkning av miljøtilstanden og av forhold som påvirker denne, vil gi grunnlag for å vurdere graden av måloppnåelse og behovet for endringer i politikken. Dette vil også gi grunnlag for å avdekke alvorlige endringer i miljøtilstanden på et tidlig stadium.

Regjeringen vil gjennom bruk av grønne skatter og andre miljøvernpolitiske virkemidler utvikle rammevilkår, slik at miljøhensyn reelt blir integrert i økonomien. Både i Norge og internasjonalt har det vært lagt mest vekt på administrative virkemidler i form av direkte reguleringer. Direkte reguleringer forplikter produsenter og forbrukere til å handle på bestemte måter. Økonomiske virkemidler som miljøavgifter, omsettelige utslippskvoter, pantesystemer og tilskudd/subsidier, virker gjennom å gjøre det økonomisk mer fordelaktig å innrette seg på en miljømessig forsvarlig måte. Det er ingen skarp grense mellom disse ulike virkemiddel­typene. I mange tilfeller utfyller de hverandre. Miljøavgifter skal stimulere til at det utvikles og tas i bruk miljøvennlig teknologi og miljøvennlige produkter. Miljøavgifter står derfor sentralt i arbeidet med å legge om produksjon og forbruk nasjonalt og globalt. Økte miljøavgifter vil også bidra til at skatter og avgifter som har negative virkninger på økonomiens funksjonsmåte, kan reduseres. Regjeringen vil øke omfanget av grønne skatter, blant annet fordi tiltak overfor en rekke av de gjenstående miljøproblemene berører økonomiens virkemåte. Et skifte fra røde til grønne skatter er sentralt for å få til en mer miljøvennlig og velfungerende økonomi. En forutsetning for at det markedsøkonomiske systemet skal kunne bidra til miljøeffektivitet og god ressursutnytting, er at alle kostnader, også miljøkostnader, gjenspeiles i prisene. Riktig skattlegging av miljøskadelig ressursbruk er viktig for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Innføring av grønne skatter tar utgangspunkt i forurenser betaler-prinsippet og viser hvordan økonomiens funksjonsmåte kan vris i miljøvennlig retning. Dette innebærer at den som påfører samfunnet miljøbelastninger, både privat og offentlig virksomhet og husholdningene, skal bære kostnadene ved å bekjempe forurensningen. Forurenseren skal både dekke kostnadene ved tiltak mot egne utslipp, og de kostnadene som eventuelle gjenstående utslipp påfører samfunnet.

En effektiv virkemiddelbruk innebærer at virkemidlene rettes mest mulig direkte mot miljøproblemene. Dette krever en god samordning av ulike typer virkemidler. Regjeringen vil som en del av prosjektet «Et enklere Norge» gjennomgå regelverket på miljøvernområdet for å bedre strukturen og utvikle et mer brukervennlig forskriftsverk.

Regjeringen vil sørge for at allmennheten får bedre tilgang på miljøinformasjon . Dette er nødvendig for å skape økt engasjement i og bedre forankring av miljøvernpolitikken. Alle mennesker har rett til å vite hvordan tilstanden i miljøet utvikler seg, og hvilke konsekvenser deres valg av varer, tjenester og handlinger kan ha for miljøet, både lokalt og globalt. I tillegg er tilgang på miljøinformasjon en forutsetning for enkeltmenneskers medvirkning i arbeidet for et bedre miljø, både gjennom egne valg og som deltakere i beslutningsprosesser. Skal vi nå de miljøvernpolitiske målene, må alle aktører i samfunnet bidra med å gjøre miljøriktige valg. Mangel på informasjon om hva som er det minst miljøbelastende alternativet, bør ikke være et hinder for at enkeltmennesker velger miljøriktig. Det vil derfor bli lagt til rette for at produsenter og leverandører i større grad enn i dag gir informasjon om miljøegenskapene til varene og tjenestene de frambringer.

Miljøvernmyndighetene skal tilby lettfattelig informasjon om miljøtilstanden og utviklingen i de aktiviteter som påvirker miljøet, bl.a. gjennom internettsatsingen «Miljøstatus i Norge». På denne måten vil det bli enklere for enkeltmennesker å medvirke i beslutningsprosesser som har betydning for miljøet. Bedre tilgang på miljøinformasjon skal også bidra til bedre kommunikasjon mellom alle aktørene som bidrar i miljøvernarbeidet.

Regjeringen legger vekt på at miljøvernpolitikken må være forankret lokalt og ha legitimitet i befolkningen. På grunnlag av prinsippet om at lokale miljøproblemer i utgangspunktet bør løses lokalt, har kommunal sektor et selvstendig ansvar på en rekke områder, som f.eks. arealbruk og avfallshåndtering. Den statlige styringen skjer gjennom fastsetting av miljømål, minstekrav og gjennom regelverk.

Lokalt initiativ og lokal medvirkning skal stå sentralt i miljøvernarbeidet. Mange miljøvernsaker er satt på dagsordenen som følge av lokalbefolkningens engasjement og innsats. Miljøvern som politikkområde har i stor grad vokst fram nedenfra, gjennom ad hoc-grupper, frivillige organisasjoner o.l. og i mange tilfeller virket sterkt mobiliserende. Gjennom lokal Agenda 21 vil Regjeringen videreføre og styrke den lokale medvirkningen i miljøvernpolitikken. Lokal Agenda 21 skal være et ­supplement til tradisjonell virkemiddelbruk på miljøvernområdet og støtte opp under det miljøvernarbeid som drives i kommuner og fylkeskommuner. Lokal Agenda 21 vil vitalisere lokaldemokratiet ved at grupper som sjelden ytrer seg, trekkes inn i samfunnsdebatten. Et viktig siktemål med lokal Agenda 21 vil være å vise sammenhenger mellom lokal handling og langsiktige globale konsekvenser. Regjeringen legger også vekt på at lokal Agenda 21 vil kunne spille en viktig rolle når det gjelder miljøinformasjon og kunnskapsspredning, og på denne måten stimulere til idéskaping og engasjement.

1.3.2 Internasjonalt miljøvernsamarbeid

Bevisstheten om miljøproblemenes internasjonale karakter har økt. Miljøgifter fra Europa og Nord-Amerika forurenser nordområdene, tap av biologisk mangfold i ett land kan påvirke matvaresikkerheten i andre deler av verden, og klimaendringer og endringer i ozonlaget vil kunne ramme hele kloden. Globale og regionale miljøproblemer må løses gjennom internasjonalt samarbeid.

På globalt nivå vil Norges hovedprioritering være knyttet til samarbeid om biologisk mangfold, helse- og miljøfarlige kjemikalier, klima og havspørsmål. Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale samarbeidet videreutvikles med sikte på å få fram ambisiøse og rettslig forpliktende avtaler på disse områdene, basert på prinsippene om å være føre var og om ikke å overskride naturens tålegrense. Avtalene må samtidig sikre bredest mulig internasjonal deltakelse, samt effektive gjennomføringsmekanismer. For å sikre aktiv deltakelse fra utviklingslandene, vil Regjeringen arbeide for avtaler som også innebærer teknologioverføring og gunstige finansieringsordninger for utviklingslandene, og vil gå inn for videreutvikling og styrking av den globale miljøfasiliteten (Global Environment Facility-GEF) som et finansierings­instrument for å nå globale miljømål.

Det er nødvendig å integrere miljøhensyn fullt ut i det bilaterale samarbeidet med utviklingslandene. Dette arbeidet skal både bidra til å forebygge globale miljøproblemer og bedre den lokale miljøtilstanden, og vil være til støtte for landenes deltakelse i internasjonalt samarbeid.

FN er fortsatt det eneste forum der verdens land møtes på like fot. Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) er FN-systemets organ for oppfølging av Rio-konferansen. FNs miljøvernprogram (UNEP) har viktige overvåknings- og analyseoppgaver for den globale miljøtilstanden og tar også ini­tiativ til nye avtaler. Regjeringen vil arbeide for at industriland og utviklingsland når fram til en felles forståelse av miljøsituasjonen, og for at nødvendige globale virkemidler tas i bruk. Norge har i alle år vært en av de fremste talsmenn for å videreutvikle og styrke UNEP som den viktigste globale institusjon for internasjonalt miljøvernsamarbeid. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet bl.a. gjennom å følge opp forslagene fra Generalsekretærens «Task Force» om bedre organisering av det globale miljøvernsamarbeidet. Et viktig element vil være å få til bedre koordinering av arbeidet under de ulike miljøvernavtalene.

Norge leder for tiden miljøvernarbeidet i OECD hvor et viktig analyse- og policygrunnlag blir lagt for miljøvernpolitikken i medlemslandene. Organisasjonen har akseptert bærekraftig utvikling som en sentral målsetting og arbeider på tvers av sektorene for å integrere bærekraftig utvikling i den økonomiske politikken. Regjeringen vil fortsatt gi sterk støtte til dette arbeidet.

Det regionale miljøvernsamarbeidet er på flere områder kommet langt. Regjeringen vil videreføre og styrke dette arbeidet, bl.a. gjennom det nordiske samarbeidet, ECE-arbeidet, det bilaterale samarbeidet med Russland og miljøvernsamarbeidet under Barentsrådet og Arktisk Råd. Innenfor det regionale miljøvernsamarbeidet vil Regjeringen legge vekt på integrering av miljøvern i sektorpolitikken og arbeidet med å sette russisk forvaltning og næringsliv bedre i stand til å håndtere landets egne miljøproblemer.

Regjeringen vil innenfor rammen av EØS-avtalen arbeide aktivt for å påvirke EUs arbeid med nye rettsakter på miljøvernområdet på et tidlig tidspunkt i prosessen, og bidra til at EU legger seg på et høyt ambisjonsnivå der hvor dette av hensyn til norsk vernenivå og miljøtilstand er nødvendig. Det nordiske samarbeidet er en viktig kanal for å påvirke EUs avgjørelser og løse problemer i Nordens nærområder. Regjeringen vil også legge vekt på å utnytte de mulighetene EØS-avtalen gir til samarbeid om viktige internasjonale miljøvernspørsmål. Med vår uavhengige stilling i forhold til EU spiller Norge en spesielt viktig rolle i det all-europeiske og det globale miljøvernsamarbeidet. Regjeringen vil arbeide for at det i kommende EU-direktiver på miljøvernområdet legges større vekt på bruk av økonomiske virkemidler enn hva som er tilfellet i dag, og at de enkelte medlemsland får større frihet i valg av virkemidler der dette er hensiktsmessig.

EØS-samarbeidet illustrerer en tendens som blir stadig tydeligere: Miljøutviklingen påvirkes sterkt av beslutningsprosesser i fora som i utgangspunktet ikke har hatt miljøvern som hovedmålsetting eller -ansvar. Internasjonalt er det derfor viktig å ha en konsistent politikk i alle relevante fora som tar beslutninger som kan påvirke miljøtilstanden eller rammevilkårene for miljøvernpolitikken. Verdens handelsorganisasjon (WTO) står foran en ny forhandlingsrunde. Regjeringen vil arbeide for at hensynet til miljø og bærekraftig utvikling blir et grunnleggende premiss i mandatet for forhandlingene, og at miljøhensyn kommer inn i alle relevante forhandlingstema. Regjeringen vil videre arbeide for at føre var-prinsippet og forurenseren betaler-prinsippet skal ligge til grunn for forhandlingene, og for at WTO-reglene utvikles slik at landenes frihet i virkemiddelbruken, herunder muligheten for bruk av handelstiltak i internasjonale miljøvernavtaler, opprettholdes. Utfallet av runden vil kunne påvirke både miljøtilstanden og rammene for miljøvernpolitikken. Miljøhensyn må integreres i handelsregelverket slik at handelssystemet bidrar til en bærekraftig utvikling.

1.4 Oppnådde resultater i miljøvernpolitikken

1.4.1 Framlagte miljøhandlingsplaner

1.4.1.1 Samferdselssektoren

Samferdselsdepartementet presenterte miljøhandlingsplan for samferdselssektoren i forbindelse med statsbudsjettet for 1999. I miljøhandlingsplanen påpekes det at samferdselssektoren fortsatt er en vesentlig kilde til flere miljøproblemer. Dette gjelder særlig innenfor områdene biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer, og klimaendringer, luftforurensninger og støy. Regjeringen legger stor vekt på å begrense de miljøulemper samferdselssektoren påfører samfunnet, og det vises til at den virkemiddelbruk som rettes mot samferdselssektoren i dag, er omfattende, både i form av økonomiske og administrative virkemidler.

Utformingen av miljøvernpolitikken på samferdselsområdet er sammensatt. Det er derfor nødvendig med en helhetlig tilnærming for å få gode resultater. Dette henger sammen med at samferdselssektoren står overfor mange ulike miljøutfordringer. For flere av miljøproblemene er dessuten samferdselssektoren bare en av flere sektorer som bidrar. I tillegg må miljøhensynene avveies mot hverandre og i forhold til andre hensyn som ligger til grunn for utformingen av samferdselspolitikken. De betydelige miljøutfordringene sektoren står overfor, stiller store krav til kostnadseffektivitet i virkemiddelbruken. Virkemiddelbruken bør tilpasses de ulike miljøproblemenes karakter, og økonomiske virkemidler vil bli brukt der det ligger til rette for dette.

Lokale miljøproblemer bør primært søkes løst ved hjelp av lokaltilpassede virkemidler og tiltak. Overfor grenseoverskridende miljøproblemer bør virkemiddelbruken i størst mulig grad ta utgangspunkt i et helhetlig perspektiv på tvers av landegrenser, sektorer og kilder. Samtidig kan miljøproblemer av ulik karakter ha samme kilde, slik at virkemiddelbruken overfor f.eks. globale og mer lokale miljøutfordringer må ses i sammenheng. Eksempler på lokale virkemidler som vil kunne ha betydelig positiv miljøeffekt, er veiprising og tidsdifferensierte bompengesatser, styrket kollektivtilbud, parkeringsreguleringer, piggdekkreguleringer samt diverse punkttiltak og akutte tiltak. Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging legger viktige rammer for transportplanleggingen, mens utforming av investeringspolitikken tar utgangspunkt i tranportformenes ulike egenskaper.

I miljøhandlingsplanen omtales videre prosjektet Bedre byluft hvor det tas sikte på å etablere et helhetlig system for overvåkning og varsling av lokal luftforurensning i de fem største byene. Aktuelle tiltak og virkemidler mot luftforurensning både på kort og lang sikt skal vurderes.

Av miljøhandlingsplanen går det også fram at det i dagens piggdekkpolitikk legges til grunn at piggfriandelen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger trolig må være om lag 80   % i 2002. Dette må oppfylles for at bestemmelsene i forskrift etter forurensningsloven om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy skal tilfredsstilles mht. svevestøv.

For å bevare det biologiske mangfoldet er samferdselsmyndighetenes målsetting å søke å unngå inngrep i vernede og større, sammenhengende urørte naturområder, sårbare naturtyper og andre områder av stor verdi for biologisk mangfold. Det biologiske mangfoldet skal ivaretas i alle faser av samferdselssektorens virksomhet. Kompetanse innen kulturmiljø- og kulturminneforvaltning er viktig for å ivareta disse elementene i samferdselspolitikken. En bredere miljøfaglig kompetanse på dette feltet bygges nå opp i samferdselsetatene.

1.4.1.2 Forsvaret

Forsvaret er i rask forandring, og betydelige strukturendringer er under gjennomføring. I miljøhandlingsplanen for Forsvaret er det prioritert en satsing på miljøledelse som en grunnleggende forutsetning for det videre miljøvernarbeid. Innen 2004 skal samtlige avdelinger i Forsvaret ha innført et felles system for miljøledelse som tar sikte på å kombinere økt faglig kompetanse med en mer systematisk håndtering av virksomhetens miljøaspekter.

Som ledd i innføringen av miljøledelse er det igangsatt omfattende opplæring av personell i Forsvaret. Dette vil bidra til å styrke den miljøvernfaglige kompetansen i avdelingene. Parallelt utvikles et IT-basert system for rapportering og resultatoppfølging. Her vil de viktigste forhold med betydning for miljøet bli fanget opp og samlet for å skaffe et bilde av miljøtilstanden. Dette bildet vil i sin tur igjen være grunnlag for å formulere konkrete mål og prioritere tiltak.

Kontroll med miljøpåvirkningene er en hovedutfordring, og kartlegging av miljøproblemer og oversikt over miljøvirkningene av egen aktivitet står derfor sentralt. Miljøhensyn må være en naturlig del av beslutningsgrunnlaget også ved omstillinger i Forsvaret, f.eks. ved anskaffelse av nytt materiell, og ved etablering og avhending av militære installasjoner og arealer.

Handlingsplanens mål gjelder vern og bruk av biologisk mangfold, hensyn til friluftsliv, bevaring av kulturminner, håndtering av utslipp fra militære anlegg, bistand til oljevernberedskap og havovervåkning, reduksjon av trusselen fra helse- og miljøfarlige kjemikalier, avfallshåndtering, kartlegging og sikring av forurenset grunn, begrensning av støyforurensning og utslipp av klimagasser fra militære anlegg. Sentrale tiltak i miljøhandlingsplanen er økt innsats mot støy, kartlegging og eventuell opprydding av forurenset grunn og sjøsedimenter, utarbeiding av handlingsplan for biologisk mangfold i Forsvaret og undersøkelse av langtidsvirkninger på miljøet i Troms.

En første handlingsplan for miljøvern i Forsvaret ble iverksatt med bakgrunn i St.meld. nr. 21 (1992–93) Handlingsplan for miljøvern i Forsvaret. En del tiltak av langsiktig karakter er fortsatt under gradvis integrering i Forsvarets virksomhet. Øvrige tiltak er i hovedsak gjennomført, eller er tatt inn i den oppdaterte miljøhandlingsplanen.

1.4.1.3 Fiskerisektoren

Fiskeridepartementets forvaltningsoppgaver er å skape næringsutvikling med grunnlag i havets ressurser og å legge til rette for en sikker og effektiv sjøtransport. I dette arbeidet er hensynet til og avhengigheten av miljøet i videste forstand grunnleggende.

Fiskeri og havbruk er næringsvirksomheter som har utgangspunkt i hav-, kyst- og fjordmiljøets egen evne til produksjon av fornybare ressurser. Vern av artsmangfoldet, fornuftig forvaltning av fiskebestander og et rent marint miljø er forutsetninger for en bærekraftig utvikling og framgang for næringen. Næringene har også skapt verdifulle kulturminner og -miljøer som må bevares. Fiskeri- og havbruksnæringen står på en rekke områder overfor utfordringer som det må arbeides langsiktig for å løse. Dels vil dette arbeidet gjøres gjennom å legge forholdene bedre til rette for miljøvennlige tilpasninger, dels gjennom forskning og utvikling. Forskning og økt kunnskap er nøkkelfaktorer for utforming av strategier og tiltak som bidrar til en fornuftig balanse mellom bruk og vern av miljøet.

Fiskeri- og havbruksnæringen er avhengig av det marine miljøet og er spesielt sårbar for negativ påvirkning. Norske fiskeri- og hav­om­råder er utsatt for belastning fra flere hold, både fra næringsvirksomhet og annen aktivitet. Det er derfor svært viktig å ha en tverrsektoriell tilnærming til miljøutfordringene. De viktigste oppgavene vil være å utvikle forvaltningsstrategier som tar hensyn til økosystemet som helhet, bevaring av biologisk mangfold, sikring av et rent havmiljø, bl.a. gjennom beskyttelse mot skipsulykker, og bevaring av kulturminner og -miljøer langs kysten.

Fiskeridepartementets overordnede miljøvernpolitiske mål er å forvalte de marine økosystemene, samt kyst- og fjordmiljøene, slik at en sikrer grunnlaget for en balansert og bærekraftig vekst og utvikling. Med utgangspunkt i dette målet vil Fiskeridepartementets miljøvernpolitiske rolle og ansvar følge av de næringsmessige aktivitetene departementet forvalter: Fiske og fangst (herunder tang- og tareressursene), havbruk, fiskeforedling, havner og infrastruktur for sjøtransport.

Innenfor fiske, fangst og foredling legges det stor vekt på tiltak som kan fremme totalutnyttelse av de marine ressursene og hindre forurensing av det marine miljøet slik at næringsaktiviteten ikke medfører negative effekter på det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet.

På havbruksområdet vil fokus bli satt på å videreutvikle teknologi og driftsformer som minimaliserer utslipp og rømninger, og som ikke medfører negative effekter på det biologiske mangfoldet og havmiljøet. Likeledes vil driftsformer som vektlegger sykdomsforebyggende arbeid og effektiv og miljøvennlig bekjempelse av lakselus, bli videreutviklet.

I kystforvaltningen skal det utarbeides tilfredsstillende standarder for farledstjenester, og moderne navigasjonshjelpemidler som ivaretar hensynet til sjøtrafikksikkerhet og miljøsikkerhet i farledene, skal utnyttes.

Fiskeriforvaltningen vil medvirke til planlegging som sikrer en balansert avveining mellom bruk og vern langs kysten og at kystens kulturverdier blir ivaretatt. Fiskeriforvaltningen vil også være en aktiv pådriver og premissleverandør i oppfølgingen av internasjonale miljøvern- og handelsavtaler.

1.4.1.4 Olje- og energisektoren

Olje- og energidepartementets miljøhandlingsplan presenterer hovedtrekk i Regjeringens miljøvernpolitikk på olje- og energiområdet. Planen tar utgangspunkt i de rammebetingelser som er lagt gjennom budsjettopplegget for 2000, langtidsmeldinger og andre relevante dokumenter, og den dekker forhold knyttet til produksjon og bruk av energi på fastlandet og på kontinentalsokkelen.

Det er i de senere årene gjennomført omfattende tiltak for å bedre miljøsituasjonen i olje- og energisektoren, men sektoren er fortsatt en vesentlig kilde til flere miljøproblemer. De viktigste utfordringene for sektoren framover er knyttet til å begrense utslipp til luft (klima, forsuring, bakke­nært ozon og lokale miljøproblem) og utslipp av olje og kjemikalier til sjø. Det er også utfordringer knyttet til bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskap og friluftsliv. Dette er vesentlig knyttet til stasjonær energiforsyning.

Regjeringens overordnede mål er å forene Norges rolle som et foregangsland i miljøvernspørsmål med å være en stor energiprodusent. Videre ser Regjeringen det som viktig med en forsterket innsats for å bedre miljøsituasjonen og legger derfor opp til en energipolitikk som underbygger en ambisiøs miljøvernpolitikk.

For å møte ovennevnte utfordringer og mål legges det opp til gjennomføring av flere tiltak. CO₂ -avgiften vil fortsatt være et hovedvirkemiddel for reduserte utslipp av CO₂ inntil denne eventuelt er avløst av et nasjonalt kvotesystem. Det er bl.a. en utfordring å oppnå utslippsreduksjoner innen kraftforsyningen til innretningene. For å redusere utslippene av VOC fra petroleumsvirksomheten vil det bli iverksatt nye tiltak. I hovedtrekk gjelder dette tiltak for å redusere utslippene fra lasting av råolje. Dette er nødvendig for å oppfylle forpliktelsen i VOC-protokollen av 1991, samt den nye protokollen under ECE-konvensjonen om langtranspor­tert grenseoverskridende luftforurensning. For å sikre oppfyllelse av den nye protokollen vil det også bli iverksatt nye tiltak overfor NO_x . Aktuelle tiltak vil kunne være innstallering av lav-NO_x -brennere på eksisterende innretninger og slukking av kontinuerlig fakkel. Utslippene av olje og kjemikalier til marine områder vil bli redusert i henhold til nullutslippsstrategien, jf. St.meld. nr. 58 (1996–97). Her er et viktig tiltak reinjeksjon av produsert vann. Regjeringens foreslåtte energipakke med en opptrapping av el-avgiften kombinert med tilskudd til investeringer innenfor en ramme på inntil 5 mrd. kroner over en tiårsperiode, skal bidra til å redusere miljøbelastningen fra energisektoren. Bevilgninger til forskning og utvikling skal understøtte målene for reduserte utslipp på alle områder som er nevnt over.

1.4.2 Miljøverntiltak i statsbudsjettet

Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at miljøhensyn skal integreres i alle deler av samfunnet. Dette stiller krav både til utformingen av den overordnede økonomiske politikken og til politikken innenfor de enkelte sektorer. Alle sektorer må derfor avsette midler og ressurser til miljøverntiltak, og gjennomføre andre nødvendige virkemidler og tiltak. I oppstillingen nedenfor over miljøverntiltak i statsbudsjettet, presenteres forslag til bevilgninger på departementenes områder, samt forslag til miljøavgifter. I 2000-budsjettet har Regjeringen valgt å satse spesielt på følgende områder:

• Følge opp strategien i energimeldingen . Regjeringen foreslår å øke el-avgiften med 2,5 øre/kWh. Avgifter på fyringsolje økes tilsvarende for å unngå overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av olje i oppvarming. Av de økte inntektene foreslår Regjeringen å bruke til sammen 170 mill. kroner til tiltak over Olje- og energidepartementets budsjett. Særlig vil tiltak som begrenser bruk av energi, og som fremmer produksjon og bruk av ny fornybar energi, bli prioritert. Satsingen på kunnskapsoppbygning og FoU vil også bli styrket. Over Miljøvern­departementets budsjett økes satsingen på klima- og energitiltak med 30 mill. kroner. Disse midlene er avsatt til ØkoBygg-programmet, til tiltak for å redusere utslippene av klimagassen metan fra avfallsfyllinger, til forskning og overvåkning, og støtte til klima- og energiplanleggingen i kommuner og fylkeskommuner som et ledd i lokal Agenda 21-arbeidet. Dette arbeidet vil skje i samarbeid med Olje- og energidepartementet.

• Videreføre satsingen på kollektivtransport, særlig gjennom styrking av jernbanen. Fra 1999 til 2000 foreslås derfor en økning i statlig kjøp av persontransporttjenester innen toggruppene intercity og nærtrafikk fra 630 mill. kroner til 662 mill. kroner. Dette vil bidra til å styrke jernbanens konkurranseposisjon rundt de større byene der miljøproblemene er størst, og der jernbanen har flest miljømessige fortrinn.

• Trappe ytterligere opp satsingen for å redusere utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier . Styrkingen på 8 mill. kroner omfatter en forbedring av allmennhetens tilgang på informasjon om kjemikalier, mer kunnskap, styrket kjemikalieforvaltningen og bedre beskyttelse for sårbare grupper som barn. I tillegg er det avsatt 12 mill. kroner over jordbruksavtalen for å redusere utslippene og bruken av plantevernmidler i landbruket.

• Bedre beslutningsgrunnlaget i miljøvernpolitikken. Bevilgningene til miljøovervåkning i miljøvernmyndighetenes regi og miljøvernforskning foreslås økt med om lag 12 mill. kroner. Styrkingen på miljøovervåkningen vil blant annet benyttes på områdene biologisk mangfold, kulturminner, klima og ferdigstilling av ny luftmålestasjon i Ny-Ålesund. Økningen i bevilgningene til forskning omfatter både nye og eksisterende forskningsprogrammer. Bevilgningene til forskning foreslås økt med 5,7 mill. kroner, hovedsakelig til styrking av klimaforskningen. Forskning innen helse- og miljøfarlige kjemikalier og regional planlegging vil styrkes.

Tabell 1.1 gir en oversikt over departementenes utgifter til miljøverntiltak. En slik oversikt har vært presentert på ulike måter siden midten av 1980-årene. Miljøverndepartementet har arbeidet med å forbedre og forenkle presentasjonen av utgifter til miljøverntiltak over statsbudsjettet. Den tidligere inndelingen av miljøverntiltak i tre kategorier oppheves, og den tallmessige oppstillingen omfatter fra nå av bare én kategori. Denne vil inngå som en del av den årlige presentasjonen av hovedpunktene i Regjeringens miljøvernpolitikk i denne stortingsmeldingen. For å gi en fullstendig sammenlikning mellom budsjettårene 1999 og 2000 er også oppsettet etter det tidligere systemet presentert i Miljøverndepartementets budsjettproposisjon for 2000.

I det nye systemet skal utgifter rapporteres som miljøverntiltak bare dersom bevilgningene i sin helhet benyttes til miljøforbedringer, miljøhensynet er avgjørende for at tiltaket/prosjektet gjennomføres, eller bevilgningene sikter mot å motvirke negative miljøeffekter av tiltak for øvrig (forebyggingstiltak).

Tallene i tabell 1.1 er usikre og må derfor tolkes med varsomhet. Mange tiltak har flere begrunnelser og skal bidra til å oppfylle ulike mål, noe som kan gjøre det vanskelig å skille ut miljøvernelementet på en entydig måte. For eksempel vil satsing på jernbane og annen kollektivtransport være begrunnet både i miljøvernhensyn og i behov for bedre framkommelighet, kapasitetsøkninger mv. Tallene inneholder skjønnsmessige vurderinger.

Tabellen viser at de samlede utgifter til miljøverntiltak over statsbudsjettet går opp fra 10 279,6 mill. kroner i 1999 til 10 864 mill. kroner i 2000, eller med om lag 5,5   %. Regjeringens miljøvernpolitiske prioriteringer avspeiles i de betydelige beløpsmessige økningene til miljøverntiltak på en rekke av departementenes budsjetter. På Samferdsels­departementets budsjett er det særlig bevilgningene til jernbanen, samt til miljøverntiltak langs deler av veinettet, som går opp. På Landbruks­departementets område skyldes økningen i første rekke økte midler over jordbruksavtalen til spesielle miljøverntiltak i jordbruket og til arbeid for redusert bruk av kjemikalier. På Olje- og energi­departementets område følger Regjeringen opp de tiltak som ble varslet i energimeldingen rettet mot en omlegging av energibruk og -produksjon. Veksten i Utenriksdepartementets miljøverntiltak har sammenheng med større bevilgninger til samarbeidet med Russland om atomsikkerhet i nordområdene. På budsjettet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet øker bevilgningene til miljøforskning, herunder forskningssamarbeid med EU. Nedgangen på Nærings- og handels­departementets budsjett skyldes i stor grad at oppryddingen ved tidligere Norsk Koksverk i Mo i Rana går mot slutten. For en mer detaljert beskrivelse vises det til omtale i det enkelte departements budsjettproposisjon.

Regjeringen har gitt høy prioritet til arbeidet med å innrette skatte- og avgiftssystemet i mer miljøvennlig retning. Formålet er å øke skattleggingen av miljøbelastende ressursbruk og redusere andre skatter. På grunnlag av innstillingen fra Grønn skattekommisjon fremmet Regjeringen i St.prp. nr. 54 (1997–98) Grønne skatter en rekke skatte- og avgiftsendringer. Flere av forslagene i proposisjonen ble lagt inn i skatte- og avgiftsopplegget for 1999 innenfor en provenynøytral ramme. De viktigste endringene var at CO₂ -avgiften ble utvidet til å gjelde luftfart, godstransport i innenriks sjøfart og supplyflåten. Videre ble det innført avgift på bruk av SO₂ som ikke hadde vært avgiftsbelagt, det ble innført sluttbehandlingsavgift på avfall, og det ble gjort fritak for investeringsavgift i forbindelse med anlegg for fornybar energi. Regjeringen har foreslått flere nye miljøavgifter og endringer i eksisterende i statsbudsjettet for 2000 kombinert med avgiftslettelser i form av forenklinger og strukturendringer:

• Avgiften på plantevernmidler trappes opp i tråd med forutsetningene i jordbruksavtalen. Målet er å redusere helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler med 25   % i perioden 1998–2002. I tråd med jordbruksforhandlingene og Regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett 1999 er kunstgjødselavgiften foreslått fjernet.

• Som ledd i Regjeringens arbeid for å redusere utslippene av miljøgifter, er det foreslått en avgift på løsemidlene trikloreten og tetrakloreten på 50 kroner pr. kg for begge stoffer. For trikloreten er det foreslått å innføre en refusjonsordning for å sikre en forsvarlig behandling av avfallet.

• Regjeringen har foreslått at det på trykkimpregnert trevirke innføres en avgift på miljøgiftene kobber, krom og arsen. Avgiften varierer med mengden av kobber, krom og/eller arsen i de ulike typene av impregneringsmidler.

• Det er foreslått en omlegging av miljøavgiftene på drikkevareemballasje. Miljøavgiften differensieres både etter innhold og materialtype. Glass får høyere miljøavgift enn plast og metall, mens kartong vil bli ilagt laveste avgift. Omleggingen er provenynøytral.

• For å finansiere en bedre innsamling av spillolje og utrangerte kjøretøy er det foreslått en ­økning i avgiftene på smøreolje og i vrakpant­avgiften. Vrakpantavgiften foreslås økt med 100 kroner, mens avgiften på smøreolje økes med 35 øre/liter til 1,46 kr/liter. Refusjonssatsen på spillolje foreslås redusert med 15 øre/liter til 1,65 kr/liter. Reduksjonen i refusjonssatsen tilsvarer den økningen som ble gjennomført for å kompensere for innføring av CO₂ -avgift og svovelavgift på forbrenning av spillolje, avgifter som nå er opphevet. Refusjonsgrunnlaget utvides til å omfatte all spillolje.

• Det er foreslått at engangsavgiften på kombinerte biler økes med 10 prosentpoeng til 45   % av avgiften på personbiler.

• Det er foreslått at vektårsavgiften på tyngre kjøretøy reduseres til EUs minstesatser. For å redusere utslippene av luftforurensende stoffer vil det fra 1. juli 2000 bli innført en miljødifferensiert årsavgift for lastebiler over 12 tonn.

• For å sikre større grad av likebehandling mellom autodiesel og bensin legger Regjeringen opp til en utjevning av avgiftene og har foreslått en økning i autodieselavgiften med 3,7   % reelt.

• Det er foreslått en ny differensiering av autodieselavgiften etter vektandel svovel ved at autodiesel som har høyere vektandel svovel enn 0,005   %, får en tilleggsavgift på 25 øre pr. liter.

• Stortinget ba Regjeringen i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1999, om å legge fram et forslag til hvordan CO₂ -avgiften på sokkelen kan reduseres inntil sektoren er inkludert i et eventuelt kvotesystem for klimagasser, herunder muligheten for å differensiere mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere til økt feltutbygging. Formålet med avgiften er å redusere utslippene av CO₂ . Regjeringen fant det ikke hensiktsmessig å foreslå en slik differensiering, men gikk i stedet inn for en generell reduksjon i avgiftssatsen fra 89 til 70 øre pr. liter olje/standard kubikkmeter gass.

• For å begrense veksten i energiforbruket har Regjeringen foreslått en økning i el-avgiften på 2,5 øre/kWh. For å motvirke en overgang til fyringsolje foreslås innført en grunnavgift på fyringsolje tilsvarende økningen i el-avgiften, dvs. 19 øre/liter.

• Regjeringen har foreslått å utvide det någjeldende unntaket fra prosentligning for fredete boliger til også å gjelde boliger i områder regulert til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. Samtidig foreslås en oppmykning av reglene for overgang mellom direkte ligning og prosentligning.

  Tabell 1.2 Oversikt over forslagene til endringer av miljøavgiftene i statsbudsjettet for 2000.

  Resultatområde	Skatte- og avgiftsforslag	Satser for år 2000
  5. Helse- og miljøfarlige kjemi­kalier	Økning i avgiften på plantevernmidler	Differensieres etter risiko for helse- og miljø­skader.
  	Innføring av avgift på trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER)	50 kr/kg. Refusjonsordning på TRI-avfall på 25 kr/kg.
  	Innføring av CCA-avgift på trykkimpregnert trevirke med kobber, krom og arsen	Differensiert etter bruk av mengde og type impregneringsmiddel, med høyeste sats på 3 325 kr pr. m3 og laveste sats på 67 kr pr. m3 .
  6. Avfall og gjenvinning	Omlegging av avgiftene på drikkevare­emballasje	Graderes etter type emballasjemateriale. Omleggingen er provenynøytral.
  	Økning i avgiften på smøreolje og redusert refusjonssats på spillolje	Avgiften på smøreolje økes til 1,46 kr/liter. Refusjonssatsen på spillolje reduseres til 1,65 kr/liter.
  	Økning i vrakpantavgiften for innsamling av utrangerte kjøretøy	Vrakpantavgiften øker med 100 kroner til 1 300 kroner.
  7. Klimaendringer, luftforurensning og støy	Økt engangsavgift på kombinerte biler	En økning fra 35   % til 45   % av avgiften på personbiler.
  	Redusert vektårsavgift og miljødifferensiert årsavgift på tyngre kjøretøy	Vektårsavgiften endres i tråd med EUs minstesatser, og årsavgiften differensieres etter typegodkjenning i EU.
  	Økt autodieselavgift	Økes med 3,7   % reelt, fra 3,54 til 3,74 kr/liter.
  	Differensiering av autodieselavgiften etter vektandel svovel	Tilleggsavgift på 25 øre pr. liter for høyere vektandel svovel enn 0,005   %.
  	Innføring av grunnavgift på fyringsolje	19 øre/liter.
  	CO2 -avgiften offshore	Reduseres fra 89 til 70 øre pr. liter olje/standard kubikkmeter gass.
  Tverrgående	Økning i forbruksavgiften på elektrisk kraft	Økes med 2,5 øre/kWh reelt, fra 5,94 øre/kWh til 8,56 øre/kWh.
  	Miljødifferensiering av tonnasjeskatten	Differensiert etter 9 miljøfaktorer. For skip med laveste miljøfaktor økes skatten med 50   %.

• Det er foreslått innført en frivillig ordning med miljødifferensiering av tonnasjeskatten, basert på miljødeklarasjoner. Tonnasjeskatten for skip med laveste miljøfaktor økes med 50   % i forhold til gjeldende satser, mens skip med høyeste miljøfaktor beholder tonnasjeskatt på dagens nivå.

Avgiftsforslagene er i tabell 1.2 presentert etter resultatområdene.

1.4.3 Viktige initiativ i miljøvernpolitikken

Forholdene som er omtalt nedenfor, kan stå som eksempler på miljøvernpolitisk gode saker som er tatt opp eller avsluttet i løpet av de siste par årene.

Kyotoprotokollen under Klimakonvensjonen ble vedtatt 11. desember 1997. Norge var ved framleggelsen av St.meld. nr. 29 (1997–98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen blant de første landene som la fram en strategi for oppfølging av protokollen. Norge har vært en pådriver i det internasjonale arbeidet for å få på plass et godt regelverk for bruk av fleksible mekanismer, slik at reelle utslipps­reduksjoner, innsyn, gode rapporteringsrutiner og sanksjonsmuligheter sikres.

Norge har vært aktiv i framforhandlingen av to regionale avtaler om begrensninger i bruk av miljøgifter . Avtalene setter begrensninger for produksjon, bruk og utslipp av utvalgte persistente, organiske forbindelser og tungmetallene bly, kvikksølv og kadmium. Norge deltar nå aktivt i arbeidet med en global konvensjon om regulering av organiske miljøgifter i regi av UNEP innen utløpet av 2000. Dette vil bli den første globale avtalen om begrensninger i bruk, produksjon og utslipp av farlige kjemikalier. Avtalen vil medføre at verden slutter å bruke noen av de verste menneskeskapte, organiske miljøgiftene vi kjenner. Avtalen skal også kunne ta inn flere stoffer etter hvert som landene mener det foreligger globalt reguleringsbehov. Norge har også vært med i framforhandlingen av en global konvensjon om bedre informasjon og forhåndssamtykke ved eksport av farlige kjemikalier som er første skritt i arbeidet for en bedre global kontroll med bruk og handel med farlige kjemikalier.

Regjeringen legger stor vekt på beskyttelsen av det marine miljø gjennom aktiv deltakelse i arbeidet innenfor konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR) og nordsjøkonferansen, som Norge nå har ansvaret for. På ministerkonferansen i OSPAR i 1998 ble det truffet viktige, bindende vedtak og oppnådd enighet om mål og strategier som vil være førende for arbeidet videre, bl.a. generelt forbud mot dumping og etterlatelse av utrangerte offshoreinstallasjoner (med unntak for betonginstallasjoner), stans i utslipp av miljøgifter innen 2020, vesentlig reduksjon i utslippene av radioaktive stoffer i 2000, og å bekjempe all eutrofiering i havområdet innen 2010. På nordsjøkonferansens mellomministermøte i Bergen i 1997 ble det oppnådd enighet mellom nordsjølandene om en strategi for å innarbeide miljøhensyn i fiskeripolitikken. Dette vil være et av temaene som vil bli videreført når Norge i 2002 vil avholde den 5. Nordsjøkonferanse.

Århus-konvensjonen , en ECE-konvensjon om tilgang til miljøinformasjon , allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker som angår miljøet, ble undertegnet på «Environment for Europe»-konferansen i Århus i juni 1998. Under ratifikasjonsprosessen vil Regjeringen nasjonalt arbeide for å få konvensjonen ratifisert så fort som mulig, samt spille en pådriverrolle internasjonalt, slik at konvensjonen kan tre i kraft. Dette er særlig viktig i land som mangler demokratiske tradisjoner og rett til informasjon, f.eks. land i Sentral- og Øst-Europa og tidligere sovjetiske republikker.

Miljøverndepartementet har lagt fram en handlingsplan for arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier . I handlingsplanen skisseres tre hovedstrategier for arbeidet: Bli kvitt de verste kjemikaliene, redusere risikoen generelt og å bedre informasjonen om helse- og miljøfarlige kjemikalier. I handlingsplan presenteres det konkrete tiltak og virkemidler innenfor hver av de tre strategiene. I tillegg er det iverksatt tiltak mot flere enkeltkjemikalier, bl.a. forbud mot ftalater i leketøy for barn under tre år og mot azofargestoffer i tekstiler. I begge tilfeller går Norge lenger enn EU i å gi barn en spesiell beskyttelse mot farlige kjemikalier.

Regjeringen har trukket opp hovedtrekkene i energipolitikken for årene framover i St.meld. nr. 29 (1998–99) Om energipolitikken. Regjeringen legger opp til en energipolitikk som underbygger en ambisiøs miljøvernpolitikk. Regjeringens energipolitikk bygger på at målene i miljøvernpolitikken vil bestemme produksjonsmulighetene. Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket mer enn om utviklingen overlates til seg selv. Vi må forberede oss på en framtid der energi, og særlig elektrisitet, blir et knappere og mer verdifullt gode. Det er særlig viktig at energiprisene i størst mulig grad gjenspeiler miljøkostnadene. I tillegg har Regjeringen som målsetting at det årlig blir brukt 4 TWh mer vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen år 2010. Regjeringen vil også sikre at det blir bygget vindkraft som årlig produserer 3 TWh innen år 2010. For å stimulere til videre utvikling av nye fornybare energikilder og bruk av vannbåren varme er investeringer i vindkraftanlegg, bioenergianlegg og varmepumper fritatt for investeringsavgift. Investeringer i vindkraftanlegg gis også støtte tilsvarende halv el-avgift pr. kWh produsert.

IPPC-direktivet er et rammedirektiv som krever at regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra samme virksomhet samles i en tillatelse, gitt av en myndighet. Ifølge direktivet skal det også kunne settes krav til energi­effektivitet i anlegg ved konsesjonsbehandling av forurensende virksomhet. Dette vil både direkte og indirekte føre til reduserte utslipp av klimagasser og andre forurensende komponenter som SO₂ , NO_x , VOC og partikler. Regjeringen har lagt fram forslag om å innarbeide dette hensynet i forurensningsloven, jf. Ot.prp. nr. 59 (1998–99). Stortinget sluttet seg til forslaget. Krav til effektiv energiutnyttelse vil kunne være aktuelt overfor bedrifter med store utnyttbare energimengder i form av spillvarme. Når det gjelder utslipp av klimagasser, må praktiseringen av IPPC-direktivet ses i sammenheng med etablering av et eventuelt nasjonalt kvotesystem for klimagasser, jf. kap. 8.1.3.

Norge var først ute i verden med å forby gen­modifiserte landbruksplanter med gener som koder for antibiotikaresistens. Revisjonen av direktiv 90/220 har vist at Norges syn på genmodifiserte organismer (GMO) i stadig større grad vinner gehør i EU. Endret holdning til antibiotikaresistens, bestemmelser om merking av GMO-produkter, større åpenhet i saksbehandlingen, mer omfattende risikovurderinger, midlertidig godkjenning kombinert med overvåkning og vurdering av etiske aspekter ved produktene, er eksempler på at EU nærmer seg den norske genteknologiloven.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å gi bedre miljøinformasjon . I 1998 ble det opprettet en side på internett («Miljøstatus i Norge») som gir informasjon om miljøutfordringene og hvordan miljøvernarbeidet skjer. Internettsiden gir også informasjon om miljøforhold i fylkene og i kommunene. Det er nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere hvilke rettigheter og plikter de ulike aktørene har til å gi miljøinformasjon, bl.a. i lys av Grunnlovens § 110 b) som gir borgerne en slik rett. Utvalget skal beskrive gjeldende rett og vurdere behovet for regelverksendringer. Etter initiativ fra Miljøverndepartementet har for første gang representanter fra forbruker- og miljøvernorganisasjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kommet fram til et felles forslag til tiltak for å bedre tilgangen på informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier. Organisasjonene har bl.a. foreslått å opprette databaser for åpen informasjon om kjemikalier. Miljøvernmyndighetene vil utrede mulighetene for å opprette slike databaser, og vil i all hovedsak følge opp gruppens forslag. Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet har videreført støtten til det nordiske Svanemerket. Svanemerket gir informasjon til forbrukerne om hvilke produkter innen en produktkategori som er minst miljøskadelige.

Barne- og familiedepartementet arbeider med å tilrettelegge, standardisere og forenkle informasjon om miljøaspekter ved forbruket , og med å styrke kunnskapen og engasjementet omkring temaet «miljøkonsekvenser av forbruk» i vid forstand. I denne forbindelse er Grønt husholdningsbudsjett lagt ut på internett.

Sosial- og helsedepartementet og Miljøverndepartementet står bak en nasjonal handlingsplan for miljø og helse . Hovedformålet med planen er å integrere helse- og miljøtankegangen i begge sektorer og å redusere miljørelaterte bidrag til helseproblemer. Tiltakene i planen omfatter bl.a. samarbeid om forskning, kunnskapsformidling, tilsyn, overvåking og regelverk generelt og innenfor de miljø- og helseområdene planen omfatter.

Flere departementer har gått sammen om å utvikle et møtested mellom skoler, forvaltning, forskning og andre samfunnsinteresser. Dette kalles Nettverk for miljølære og er tilgjengelig på internett. Hensikten er å gi skolene et faglig og metodisk støttenettverk for en samfunnsaktiv skole. Miljø­undervisningen skal være handlingsrettet og tverrfaglig. Gjennom nettverket får forvaltningen og forskningsmiljøer anledning til å samarbeide med skolene om å undersøke, bevare eller forbedre miljøet i sine nære omgivelser.

Lokal Agenda 21 er kommunenes redskap for å gripe fatt i bærekraftig utvikling i bred forstand. Fredrikstaderklæringen gir uttrykk for hvordan norske kommuner ønsker å arbeide for å følge opp sitt ansvar i forhold til Agenda 21. Alle fylkeskommunene og mer enn 150 kommuner har sluttet seg til denne erklæringen. Nasjonale myndigheter og Kommunenes Sentralforbund støtter arbeidet i kommunene slik at potensialet for bærekraftig handling i husholdningene, i næringslivet og i offentlig virksomhet kan bli utløst. Det er etablert møteplasser i alle fylker der veier til bærekraftig utvikling diskuteres og erfaringer utveksles. Kunnskap, idéer og erfaringer formidles via en egen hjemmeside på internett. Viktige kompetansemiljøer som Stiftelsen Idébanken, Miljøheimevernet, GRIP senter og Prosus er styrket og inngår i et kompetansenettverk som bistår kommuner, bedrifter og organisasjoner i deres arbeid. De sju kommunene som har deltatt i prosjektet Bærekraftige lokalsamfunn, har kommet godt i gang med egne tiltak. Prosjektet har vist at det er et betydelig potensiale for økt måloppnåelse, f.eks. innenfor avfalls- og energiområdet. Disse kommunene har også bidratt med ny kunnskap om hva som hemmer og fremmer endring. Departementene gjennomgår nå sin kommunerettede virksomhet med tanke på å stimulere det lokale arbeidet for bærekraftig utvikling.

Regjeringen legger stor vekt på at offentlig sektor skal være en drivende kraft og gå foran i miljøvernarbeidet. Offentlig sektor er relativt stor i Norge, og er derfor en viktig bidragsyter for å nå miljømål. Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Miljøverndepartementet iverksatte derfor i 1998 prosjektet G rønn stat som har som formål å redusere miljøbelastningene fra driften av statlig virksomhet og gi grunnlag for å vurdere hvordan integrering av miljøhensyn i staten best kan skje. I prosjektet deltar 10 statlige etater som utgjør et representativt utvalg av statlig virksomhet. Prosjektet ventes avsluttet i løpet av år 2000. Erfaringene fra prosjektet vil bli brukt for å vurdere hvordan arbeidet med systematisk integrering av miljøhensyn kan videreføres i andre statlige virksomheter. Parallelt med prosjektet vil bruken av fjernarbeid, telependling, videokonferanser m.m. økes i staten, bl.a. med formål om å redusere omfanget av transport som medfører en rekke miljøproblemer.

Offentlig sektor kjøper inn for ca. 200 mrd. kroner hvert år. Gjennom sin etterspørsel kan offentlig sektor påvirke produksjonen og tilbudene i en mer miljøvennlig retning. Dette var bakgrunnen for at Regjeringen foreslo en ny paragraf i Lov om offentlige anskaffelser som påla statlige virksomheter å ta miljøhensyn i planleggingen av sine innkjøp. Stortinget sluttet seg til forslaget. I det videre arbeidet, som skjer i et samarbeid mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet, vil det bli lagt ytterligere vekt på å synliggjøre at miljø og innkjøp inngår i lederansvaret i den enkelte virksomhet og øke offentlig sektors kompetanse på dette området, bl.a. knyttet til opplæringstiltak, utarbeidelse av veiledningsmateriell, arbeid gjennom etablerte nettverk og en styrking av rådgivningsvirksomheten.

Gjennom miljøbyarbeidet er det framkommet kunnskap og erfaringer om hvordan byer og tettsteder kan utvikles i en mer bærekraftig retning. På noen områder er en kommet forholdsvis langt, f.eks. legger kommunene opp til en bedre arealutnyttelse enn før. På andre områder er langt igjen til gjennomføring av de gode løsningene, særlig på transportsiden. En slik omlegging tar tid, og Regjeringen ser det som viktig å sette i verk tiltak som påvirker utviklingen i ønsket retning. Et av tiltakene er innføringen av etableringsstopp for kjøpe­sentre utenfor byer og tettsteder. Formålet er å legge til rette for en sterkere regional samordning av politikken for etablering og utvidelse av større kjøpesentre. Hensikten er å styrke eksisterende by- og tettstedssentre, unngå en utvikling som fører til unødvendig byspredning, og hindre økt bilavhengighet og dårligere tilgjengelighet for dem som ikke disponerer bil. I tiden som kommer er det nødvendig å prioritere utbyggingen av kollektivtilbudet i byområdene og legge til rette for syklister og fotgjengere.

Samferdselsdepartementet har satt i gang prosjektet Bedre byluft . Prosjektet er et eksempel på at ulike forvaltningsnivåer og myndigheter samarbeider om forslag til hvordan lokale miljøproblemer kan løses, nærmere bestemt hvordan den lokale luftforurensningen fra veitrafikk kan reduseres i de fem største byene. Vegdirektoratet leder prosjektarbeidet.

Bygg- og anleggsbransjen har tatt initiativ til ØkoBygg-programmet , der formålet er å øke miljø­effektiviteten i bransjen. Programmet definerer de viktigste miljøutfordringene for bransjen, setter mål for forbedringer, gjennomfører og støtter prosjekter/tiltak og utvikler indikatorer. Programmet er finansiert av Kommunal- og regionaldepartementet, Olje- og energidepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Miljøverndepartementet og av bransjen selv.

1.5 Sammendrag av meldingen

Det er oppnådd betydelige resultater på flere områder i miljøvernpolitikken. Dette er områder hvor årsaksforholdene er oversiktlige, hvor miljøproblemene har latt seg løse gjennom teknologiske nyvinninger, og hvor miljøvernmyndighetene har utviklet effektive virkemidler. Eksempler på dette er:

• Utslippene av svovel og nitrogenoksider som forårsaker forsuring, er betydelig redusert. Områder med forsuringsskader i Norge er redusert med mer enn 30   % siden 1985. Med den nye protokollen under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftfor­urensning vil slike områder bli redusert med ­ytterligere 50–60 %.

• I løpet av de siste tiårene er det norske forbruket av de ozonnedbrytende stoffene klorfluorkarbon (KFK), haloner, tetraklormetan, metylkloroform og hydrobromfluorkarbon (HBFK) stanset.

• Siden 1985 har utslippene av fosfor til eutrofi­påvirkede deler av Nordsjøen blitt redusert med 49   %.

• I 1996 gikk 57   % av avfallet til materialgjenvinning eller energiutnyttelse.

• Utslippene av enkelte av de farligste kjemikaliene er redusert med over 90   % siden 1985, særlig som følge av rensning av utslipp fra industrien.

• Om lag 6,4   % av fastlandsarealet er i dag vernet. Dette vil øke til om lag 13   % når barskogplanen, nasjonalparkplanen og de fylkesvise verneplanene er gjennomført.

• Over 1 700 områder er sikret til friluftsformål ved statlig deltakelse, de fleste langs kyst og vassdrag.

• Om lag 2 900 bygninger og områder er fredet etter kulturminneloven, noe som utgjør 0,1   % av antall bygninger.

Miljøproblemenes karakter har endret seg betydelig i Norge. Fra i hovedsak å være knyttet til større enkeltutslipp og enkeltinngrep med synlig og lokal virkning, skyldes de nå flere kilder. De er i større grad grenseoverskridende. Endringene i miljøtilstanden skjer ofte gradvis over lang tid og er derfor lite synlige. På mange områder er menneskene i ferd med å bryte, eller har allerede brutt, de grensene som naturgrunnlaget setter. Gjennomgående for de viktigste utfordringene vi nå står overfor, er at de i økende grad skyldes mange små enkelt­utslipp eller enkeltinngrep som følge av aktiviteten innen flere sektorer.

Økningen i forbruket av produkter, energi og transport gir økte utslipp av klimagasser både globalt og nasjonalt. Fra 1990 til 1997 økte de norske klimagassutslippene med 7,5   %. Mengden og antallet helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter øker. Innenfor EØS-området er det nå registrert omkring 100 000 kjemikalier. Endring i arealbruken som følge av veibygging, boligbygging m.m., har redusert omfanget av inngrepsfrie områder betydelig. Disse områdene utgjør i dag bare i overkant av 10   % av arealene i Norge. I byer og tettsteder er store deler av grøntområdene for det daglige, nære friluftslivet blitt nedbygd. Fysiske inngrep og endringer i arealbruken bidrar også vesentlig til det høye, årlige tapet av kulturminner på om lag 1   %, dvs. at i løpet av 50 år er halvparten av kulturminnene ødelagt.

På denne bakgrunn vil Regjeringen særlig prioritere arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet, redusere klimagassutslippene, redusere utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier, forbedre luftkvaliteten og redusere støyplagene i folks nærmiljø. Dette vil kreve en styrking av miljøverninnsatsen. Regjeringen vil særlig legge vekt på å:

• gjøre utfordringene og ambisjonene i miljøvernpolitikken tydelig ved å fastsette miljøvernpolitiske mål,

• ansvarliggjøre sektormyndighetene i gjennomføringen av miljøvernpolitikken,

• gjennom bruk av grønne skatter og andre miljøvernpolitiske virkemidler utvikle rammevilkår, slik at miljøhensyn blir reelt integrert i økonomien,

• sikre allmennheten god tilgang til miljøinformasjon,

• invitere til en bred lokal forankring og deltakelse i miljøvernarbeidet,

• styrke det internasjonale miljøvernsamarbeidet med vekt på å få fram ambisiøse og rettslig forpliktende avtaler.

I denne meldingen legger Regjeringen fram:

• Nye mål som grunnlag for bevaring av det biologiske mangfoldet . Målene fokuserer på bevaring av et representativt utvalg av norsk natur, unngå inngrep i truete naturtyper og opprettholde viktige økologiske funksjoner i hensynskrevende naturtyper. Verdiene i kulturlandskapet skal opprettholdes. Truete arter skal opprettholdes eller gjennoppbygges til livskraftige nivåer, og menneskeskapt spredning av organismer som er fremmede i vår natur, skal ikke skade naturen.

• Nye mål i friluftslivpolitikken . Målene legger vekt på at allemannsretten skal holdes i hevd, at områder av verdi for friluftsliv skal sikres og at den oppvoksende generasjon skal gis muligheter til å utvikle ferdigheter i friluftsliv.

• Nye mål i kulturminnepolitikken . Målsettingene er å halvere det årlige tapet av kulturminner, sikre et forsvarlig vedlikeholdsnivå og sikre en tilstrekkelig bredde av vernede kulturminner og kulturmiljøer.

• Nytt mål for oljeforurensning og akutt forurensning som innebærer at oljeutslippene ikke skal medføre uakseptabel helse- og miljøskade.

• Nye mål for avfall og gjenvinning . Utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Basert på at mengden avfall til sluttbehandling skal reduseres i tråd med hva som er et samfunnsøkonomisk og miljømessig fornuftig nivå, tas det sikte på at mengden avfall til sluttbehandling innen 2010 skal være om lag 25 % av generert avfallsmengde. I meldingen legges det fram forslag til en bred virkemiddelbruk og en rekke tiltak for å redusere avfallsmengden, øke gjenvinningen og sikre en forsvarlig sluttbehandling av avfallet.

• Nye mål for langtransporterte luftforurensninger med utgangspunkt i de forpliktelser Norge har gått inn for i den kommende protokollen under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Målene innebærer at Norge innen 2010 må redusere sine utslipp av svoveldioksid med 58   %, nitrogenoksider med 28   % og flyktige organiske forbindelser med 37   % i forhold til nivåene i 1990. Utslippene av ammoniakk skal i 2010 ikke overstige nivået i 1990. Målene medfører krav til større utslippsreduksjoner for Norge i forhold til tidligere mål.

• Nytt mål for redusert støy . Støyplagen skal reduseres med 25 % innen 2010 i forhold til 1999.

• Nye mål for miljøvernarbeidet i polarområdene . Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområdene i verden, og Norge skal arbeide for at våre nære, arktiske havområder bevares som noen av verdens reneste.

• Nye mål for redusert radioaktiv forurensning med fokus på å redusere risikoen for radioaktiv forurensning fra Russland og fra reprosesseringsanlegg i våre nærområder.

For å nå målene er det behov for å styrke virkemiddelbruken. Regjeringen fremmer i statsbudsjettet for 2000 flere nye forslag til miljøavgifter og økte bevilgninger til miljøverntiltak, jf. omtalen i kap. 1.4.2. Det er videre behov for å styrke det internasjonale miljøvernsamarbeidet, jf. kap. 1.3.2.

I tillegg presenterer meldingen Regjeringens politikk for forvaltningen av de ville laksebestandene og oppfølgingen av Villaksutvalgets innstilling (NOU 1999:9). Situasjonen for laksebestandene er svært alvorlig, og Regjeringen mener det er nødvendig å styrke innsatsen for å sikre den norske villaksen. Det legges opp til et forpliktende og mer effektivt sektorovergripende samarbeid, bedre beskyttelse av de viktigste bestandene og deres leveområder, kvotereguleringer i laksefisket, økt satsing på forskning og overvåkning og iverksetting av en rekke tiltak for å redusere de viktigste trusselfaktorene.