23 Merknader til lovutkastet

I

Til endringene i straffeloven

Til § 12 første ledd nr 4 bokstav a

Departementet foreslår i tråd med Sikkerhetsutvalgets forslag å ta inn en henvisning til straffeloven § 104a i oppregningen i § 12 første ledd nr 4 bokstav a.

Paragraf 12 gjelder straffelovens stedlige virkeområde. Endringen innebærer at overtredelser av § 104a om deltagelse i organisasjoner av militær karakter eller som har til formål å forstyrre samfunnsordenen, kan straffes i Norge selv om handlingen er begått av en utlending i utlandet, og handlingen ikke er straffbar i det landet den er begått i.

Det er ikke et vilkår at virkningen av handlingen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt i Norge. Formålet med lovforslaget er å legge forholdene bedre til rette for et internasjonalt samarbeid for å bekjempe terrorisme.

Til § 90 første og annet ledd

Lovforslaget er i samsvar med Sikkerhetsutvalgets forslag.

Straffeloven § 90 rammer den som åpenbarer opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. I første ledd foreslås det at formuleringen «lige overfor anden Stat» tas ut av loven. Dette utvider området for det straffbare. Det skal etter forslaget ikke lenger være et vilkår at det er skadelig av hensyn til rikets sikkerhet i forhold til en annen stat at opplysningene åpenbares. Bestemmelsen skal også omfatte åpenbaring av opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet i forhold til andre enn fremmede stater, for eksempel terroristgrupper og terroristorganisasjoner.

Eksempler på slike opplysninger kan være opplysninger om beredskaps- og sikkerhetsopplegg omkring statsbesøk, begivenheter i kongehuset og andre nasjonale arrangementer. Det kan tenkes at det vil være skadelig av hensyn til rikets sikkerhet at slike opplysninger åpenbares, for eksempel til en terroristorganisasjon, selv om det ikke ville ha den samme skadelige virkningen om en fremmed stat fikk opplysningene.

Som etter gjeldende rett vil det forsatt være avgjørende hva slags opplysninger det dreier seg om, ikke hvem opplysningene overleveres til.

Endringen får også betydning for § 91 om spionasje i fredstid, som gjelder «Hemmelighed som i § 90 nævnt».

I første og annet ledd foreslås det dessuten at adgangen til å idømme hefte opphører. Hefte brukes ikke lenger i praksis. Forslaget har på dette punktet derfor ingen realitetsbetydning.

Til § 104a annet ledd

Paragraf 104a annet ledd rammer den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Fremleggelsen av Lundkommisjonens rapport (Dokument nr 15 (1995-96)) avdekket uenighet om forståelsen av bestemmelsen. Spørsmålet har særlig vært om organisasjonens formål i seg selv er avgjørende for straffbarheten eller om det må kreves at organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.

Lundkommisjonen la til grunn at § 104a bare kommer til anvendelse når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Kontroll- og konstitusjonskomiteen var enig i denne tolkningen. Det er også departementet, se 19.5.3. Det er denne lovforståelsen som nå foreslås presisert i lovteksten. Lovendringen er således ment bare som en presisering, ikke som en realitetsendring.

Forslaget innebærer at straff etter § 104a ikke kan idømmes så lenge organisasjonen nøyer seg med å hevde sine meninger og ikke har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Begrensningen skal gjelde alle de tre alternativene stifte, delta og støtte. Det innebærer at alternativet stifte sjelden vil ha selvstendig betydning.

De nevnte skrittene må være tatt av noen som kan representere organisasjonen. Det er ikke tilstrekkelig at noen av medlemmene har gjort det, så lenge de gjør det som enkeltpersoner og ikke på vegne av organisasjonen.

Skyldkravet er forsett også for vilkåret om at organisasjonen må ha tatt skritt for å realisere formålet ved ulovlige midler, se 19.5.3.1. Se ellers Dokument nr 15 (1995-96) s 82-83.

Til ny § 132a

Forslaget er i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Departementet foreslår i proposisjonen bestemmelser om utsatt underretning om ransaking, beslag, utleve ringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid , se utkastet §§ 200a, 208a, 210a og 210c. For at slike tvangsmidler skal ha betydning, må de tredjepersoner som besitter den aktuelle gjenstanden, og andre som kjenner til bruken av tvangsmidlet, kunne pålegges taushetsplikt. De nevnte paragrafene har bestemmelser om dette. Det er gjort unntak fra taushetsplikten for den mistenktes ektefelle og andre personer som er fritatt for vitneplikt etter § 122 første og annet ledd.

Utkastet § 132a er en ny straffebestemmelse som setter straff for den som bryter den nevnte taushetsplikten. Bestemmelsen gjelder enten pålegget om taushet er gitt av retten eller av påtalemyndigheten.

Skyldkravet er forsett, jf § 40. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år.

Til § 159

Paragraf 159 setter straff for nærmere bestemte forberedelseshandlinger som ellers ville ha vært straffrie. Den regner opp en del lovbrudd som skal være straffbare selv om gjerningspersonen bare er på forberedelsesstadiet. Departementet foreslår at straffeloven § 151b første ledd om sabotasje tas med i oppregningen. Annet ledd om uaktsomhet omfattes derimot ikke av forslaget.

Tredje ledd om medvirkning er heller ikke innarbeidet. Men dette har ingen praktisk betydning fordi § 159 etter sin ordlyd også retter seg mot den som inngår forbund i den hensikt å medvirke til forbrytelsen.

Strafferammen i § 159 er den samme som i § 151b første ledd, nemlig fengsel inntil 10 år. Ved straffutmålingen må det tas hensyn til at de fleste andre straffbare handlinger som omfattes av § 159, har en lengstestraff på 21 år. Straffen for å inngå forbund om sabotasje bør derfor vanligvis utmåles innenfor den nedre delen av strafferammen.

Departementet foreslår også å ramme den som inngår forbund med noen om å begå alvorlig frihetsberøvelse, grov legemsbeskadigelse eller drap. Men etter departementets syn bør bestemmelser om dette tas inn i § 223 nytt tredje ledd og en ny § 233a, ikke i § 159 som Sikkerhetsutvalget har foreslått, se nærmere kommentaren til disse bestemmelsene. I motsetning til Sikkerhetsutvalget foreslår departementet ikke å strafflegge det å inngå forbund om å begå forbrytelse mot §§ 222, 223 første ledd eller 292.

Til § 223 nytt tredje ledd

Forberedelseshandlinger er vanligvis ikke straffbare før det foreligger forsøk. Straffeloven har imidlertid enkelte straffebestemmelser som setter straff for forberedelseshandlinger. Departementet foreslår at det tas inn en slik bestemmelse i § 223 om frihetsberøvelse.

Utkastet retter seg mot den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i § 223 annet ledd om alvorlig frihetsberøvelse. Frihetsberøvelse som nevnt i første ledd, omfattes ikke. Å inngå forbund vil si at to eller flere personer inngår avtale om å begå forbrytelsen. Begrepet skal forstås på samme måte som i andre bestemmelser hvor det er brukt, se særlig §§ 94, 159 og 269 nr 1. Se også utkastet til § 159 og til ny § 233a.

Paragraf 223 annet ledd retter seg også mot medvirkning, jf gjerningsbeskrivelsen i første ledd. Dermed rammes også den som inngår avtale om å medvirke til at andre begår frihetsberøvelse, av utkastet tredje ledd, jf «en handling som nevnt i annet ledd».

Skyldkravet er forsett, jf § 40. I motsetning til i § 159 er det ikke et uttrykkelig vilkår at gjerningspersonen har til hensikt å begå eller medvirke til frihetsberøvelse. Men det er vanskelig å tenke seg tilfeller hvor slik hensikt rent faktisk ikke foreligger når noen inngår avtale om å begå frihetsberøvelse. Straffen er fengsel inntil 10 år.

Til ny § 233a

Forberedelseshandlinger er vanligvis ikke straffbare før det foreligger forsøk. Straffeloven har imidlertid enkelte straffebestemmelser som setter straff for forberedelseshandlinger. Departementet foreslår at det innføres en ny slik bestemmelse i § 233a. Bestemmelsen skal rette seg mot den som inngår forbund med noen om å begå grov legemsbeskadigelse eller drap.

Å inngå forbund vil si at to eller flere personer inngår avtale om å begå forbrytelsen. Begrepet skal forstås på samme måte som i andre bestemmelser hvor det er brukt, se særlig §§ 94, 159 og 269 nr 1. Se også utkastet til §§ 159 og 223 nytt tredje ledd.

Også den som inngår avtale om å medvirke til at andre begår grov legemsbeskadigelse eller drap, rammes av utkastet. Utkastet viser til slik handling som nevnt i § 231 og § 233, og disse bestemmelsene rammer også medvirkning.

Skyldkravet er forsett, jf § 40. I motsetning til i § 159 gjelder det ikke noe uttrykkelig krav om hensikt, se merknaden til utkastet § 223 tredje ledd. Straffen er fengsel inntil 10 år.

II

Til opphevelsen av lov 24 juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler

Loven gir hjemmel for telefonkontroll og postkontroll i saker om rikets sikkerhet. Departementet foreslår i tråd med Sikkerhetsutvalgets og Metodeutvalgets forslag å oppheve loven. Samtidig foreslås det at reglene om telefonkontroll og postkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven i henholdsvis kapittel 16a om kommunikasjonskontroll og §§ 211-212 om postkontroll. Se nærmere kommentarene til disse bestemmelsene og kapittel 8.2.

III

Til endringen i tvistemålsloven § 207 annet ledd

Se punkt 18.3 og de spesielle merknadene til straffeprosessloven § 122 annet ledd.

IV

Til endringene i straffeprosessloven

Til § 82 tredje ledd

Etter gjeldende rett får den mistenkte stilling som siktet blant annet når det er besluttet å bruke tvangsmidler mot ham. Den mistenkte får likevel ikke stilling som siktet hvis det er besluttet telefonkontroll etter straffeprosessloven kapittel 16a. Departementet foreslår å utvide dette unntaket til å gjelde alle tilfeller hvor det besluttes å bruke tvangsmidler som den mistenkte ikke varsles om, som kommunikasjonskontroll (§§ 216a og 216b) og skjult fjernsynsovervåkning (§ 202a). Unntaket skal også gjelde når det besluttes unnlatt eller utsatt underretning om et tvangsmiddel etter utkastet §§ 200a (ransaking), 202c (teknisk sporing), 208a (beslag), 210a (utleveringspålegg) og 210c (løpende utleveringspålegg). Unnlatt eller utsatt underretning etter § 212 annet ledd om postkontroll omfattes også.

Ved utsatt underretning inntrer stillingen som siktet når underretning om tvangsmidlet blir gitt, se annet punktum.

Så lenge den mistenkte ikke får stilling som siktet, får vedkommende ikke de rettigheter og plikter som denne statusen innebærer. Reglene om erstatning i anledning av strafforfølgning i straffeprosessloven kapittel 31 gjelder likevel, se tredje ledd tredje punktum.

Til ny § 100a

Departementet foreslår i utkastet til ny § 100a at det skal oppnevnes forsvarer for den mistenkte når retten behandler begjæringer om bruk av tvangsmidler som den mistenkte ikke varsles om. Det gjelder ingen slik ordning etter gjeldende rett. Utkastet er i det vesentlige i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Forsvarer skal oppnevnes når retten behandler begjæringer om utsatt underretning om ransaking, beslag, utleveringspålegg eller løpende utleveringspålegg (nye §§ 200a, 208a, 210a og 210c), teknisk sporing (ny § 202c) eller kommunikasjonskontroll (§§ 216a og 216b), se første ledd. Plikten til å oppnevne forsvarer oppstår når begjæring om bruk av tvangsmidlet kommer inn til retten. Det skal ikke oppnevnes forsvarer når påtalemyndigheten i hastesaker beslutter bruk av de «hemmelige» tvangsmidlene. Men når påtalemyndigheten senere forelegger beslutningen for retten til godkjennelse, skal forsvarer oppnevnes.

Det er forhørsretten som oppnevner forsvareren. Oppnevningen skal skje så raskt som mulig etter at retten mottar begjæringen, jf «straks». Det er viktig at forsvareren får tilstrekkelig tid til å forberede seg.

Blir det ikke oppnevnt forsvarer slik utkastet § 100a foreskriver, og den mistenkte begrunner en senere anke over en domfellelse med at det ikke var oppnevnt forsvarer under behandlingen av tvangsmidlet, skal feilen vurderes etter § 343 første ledd. Annet ledd nr 7 gjelder bare der loven krever forsvarer ved pådømmelsen, jf Rt 1985 s 1258, som gjaldt den tilsvarende bestemmelsen i § 393 annet ledd nr 5 i 1887-loven.

Utkastet § 100a er plassert i kapittel 9 om forsvareren. Det innebærer at de generelle bestemmelsene i kapitlet kommer til anvendelse også når forsvarer oppnevnes etter § 100a. Siden den mistenkte ikke har hatt mulighet til å fremsette ønske om en bestemt forsvarer, skal det som hovedregel oppnevnes en fast forsvarer, jf § 103. Gjelder saken forbrytelser mot rikets sikkerhet, vil § 102 annet ledd komme til anvendelse. I medhold av denne bestemmelsen kan det også opprettes faste utvalg for oppnevnelse i saker om rikets sikkerhet. Spørsmålet om habilitet reguleres av § 106 og spørsmålet om godtgjørelse av § 107.

Forsvareren skal ivareta den mistenktes interesser ved behandlingen av begjæringen, jf annet ledd første punktum. Siden forsvareren ikke kan sette seg i kontakt med den mistenkte, har han ikke den samme muligheten til å ivareta den mistenktes interesser som ellers. På den annen side er det særlig viktig at forsvareren tar sin oppgave alvorlig når ikke den mistenkte selv kan ta til motmæle.

Selv om forsvareren har få muligheter til å vite mer om de faktiske forhold enn det som kommer frem i saken, vil han ut fra mer generelle erfaringer kunne stille spørsmål ved påtalemyndighetens presentasjon av faktum. Mistanken er for eksempel fundert på løse rykter eller på vitneutsagn som er gitt under tvilsomme omstendigheter. Forsvareren vil også kunne komme med innvendinger hvis han mener at vilkårene for å bruke tvangsmidlet ikke er oppfylt slik faktum er presentert. Gir dette faktum skjellig grunn til mistanke om at den mistenkte har begått den aktuelle forbrytelsen? Er det nødvendig å bruke det aktuelle tvangsmidlet, eller kan mindre inngripende etterforskningsmetoder føre til det samme resultatet? Virker tvangsmidlet av andre grunner uforholdsmessig?

Forsvareren skal så langt mulig komme i den samme prosessuelle stillingen som om den mistenkte var klar over tvangsmidlet: Han skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, det vil si hvilke faktiske omstendigheter som ligger til grunn for begjæringen, se annet ledd annet punktum. Han skal varsles til rettsmøter til behandling av begjæringen og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Selv om det ikke er nevnt uttrykkelig i utkastet, har han også krav på å kunne legge frem dokumenter og annet skriftlig materiale.

Forsvareren kan påkjære rettens kjennelse, jf tredje punktum. For at denne retten ikke skal bli illusorisk, må begrunnelsen i kjennelsen være slik at det er mulig å etterprøve om vilkårene for tvangsmidlet er oppfylt. Dermed kan den ikke være for kortfattet. Dette er også viktig for at kontrollutvalgene skal kunne utføre en betryggende kontroll i henholdsvis saker om kommunikasjonskontroll og i saker om rikets sikkerhet. Påkjærer forsvareren kjennelsen, gjelder reglene om kjæremål i kapittel 26 så langt de passer. Blant annet vil kjæremålet bare ha oppsettende virkning hvis retten beslutter det, jf § 382 første ledd.

Selv om det ikke er uttrykkelig nevnt, må forsvareren også kunne begjære overfor retten at bruken av tvangsmidlet skal opphøre fordi vilkårene for kontrollen ikke lenger er oppfylt. På samme måte må forsvareren kunne begjære at det nå gis underretning til den mistenkte om et hemmelig tvangsmiddel.

For at formålet med tvangsmidlet ikke skal forspilles, kan forsvareren ikke sette seg i forbindelse med den mistenkte, se tredje ledd første punktum. Forsvareren har både overfor den mistenkte og andre utenforstående taushetsplikt om alt han får kjennskap til gjennom oppnevnelsen, se annet punktum. Brudd på taushetsplikten rammes av straffeloven § 121.

Skal retten vurdere fortsatt bruk av tvangsmidlet, bør som hovedregel den samme forsvareren oppnevnes, blant annet for å hindre at opplysningene om tvangsmidlet blir kjent for flere enn strengt nødvendig.

På grunn av taushetsplikten vil forsvareren kunne få problemer med å forholde seg til den mistenkte i en etterfølgende straffesak. Derfor kan det være uheldig om han oppnevnes som forsvarer. Retten kan beslutte at forsvareren ikke skal kunne oppnevnes som forsvarer senere i straffesaken, se siste ledd. Men utkastet forbyr ikke at forsvareren oppnevnes hvis det er ubetenkelig.

Til § 122 annet ledd

Høyesterett slo i en avgjørelse gjengitt i Rt 1996 s 222 fast at unntaket fra vitneplikten i § 122 annet ledd for personer som lever sammen i et ekteskapslignende forhold, også gjelder for personer som har levd sammen i et slikt forhold. Departementet foreslår at dette sies uttrykkelig i lovteksten. Departementet foreslår samme endring i den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 207 annet ledd.

Slik annet ledd er bygget opp, vil reglene om fraskilte også gjelde for de tidligere samboerne. Dette innebærer at spørsmålet om vitneplikt for den tidligere samboerens slektninger må løses på samme måte som for en fraskilt ektefelles slektninger.

Til § 157 tredje ledd nytt annet punktum

Det følger av § 157 tredje ledd at kroppslig undersøkelse kan foretas selv om den mistenkte ikke kan straffes fordi han var utilregnelig. Departementet foreslår at det presiseres i et nytt annet punktum at dette også gjelder når utilregneligheten har ført til at den mistenkte ikke har utvist skyld. Etter gjeldende rett er det noe uklart om kroppslig undersøkelse kan foretas i slike tilfeller.

Til § 160a første ledd nytt fjerde punktum

Departementet foreslår her den samme endringen som i § 157 tredje ledd, se nærmere merknaden til denne bestemmelsen.

Til nytt kapittel13a

Straffeprosessloven del 4 om tvangsmidler har egne kapitler for de enkelte tvangsmidler, men ikke noe generelt kapittel med fellesregler. Departementet foreslår en slik generell bestemmelse, se utkastet til ny § 170a. Det foreslås derfor at det tas inn et nytt kapittel 13a først i del 4 hvor det er naturlig å plassere slike fellesregler.

Til ny § 170a.

Departementet foreslår at det innføres en generell bestemmelse om blant annet forholdsmessighetsprinsippet, som skal gjelde for alle bestemmelsene i del 4 om tvangsmidler. Ingen av utvalgene har foreslått noen regel om dette.

Straffeprosessloven har enkelte bestemmelser som slår fast at et tvangsmiddel ikke kan brukes hvis det innebærer et uforholdsmessig inngrep, se §§ 174 første ledd og § 184 annet ledd annet punktum, jf også § 157 første ledd første punktum. Selv om det ikke er lovfestet, må et tilsvarende prinsipp gjelde for de øvrige tvangsmidler. Departementet foreslår at dette sies uttrykkelig i § 170a. Samtidig kan særbestemmelsene om dette oppheves. Det er ikke meningen å foreslå noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Rettskildefaktorer som i dag foreligger om de bestemmelsene som nå foreslås opphevet, vil dermed fortsatt ha betydning. Paragraf 157 om kroppslig undersøkelse står ikke i del fire om tvangsmidler. Departementet foreslår derfor av pedagogiske grunner at henvisningen til forholdsmessighetsprinsippet i denne bestemmelsen ikke oppheves.

Forholdsmessighetsprinsippet gjelder også i andre sammenhenger enn ved bruk av tvangsmidler. Utkastet § 170a er ikke ment å endre på det.

Forholdsmessighetsprinsippet har både betydning for spørsmålet om et tvangsmiddel kan brukes og for spørsmålet om hvor lenge et tvangsmiddel skal brukes, eventuelt om det skal opphøre før lengstefristen har løpt ut. Prinsippet er en minimumsregel. Ved enkelte tvangsmidler er det lovfestet et skjerpet forholdsmessighetsprinsipp, se særlig § 216c første ledd. Se også utkastet §§ 200a annet ledd og 202c annet ledd.

Spørsmålet om i hvilken utstrekning retten i kjennelse skal begrunne at vilkåret om forholdsmessighet er oppfylt bør løses på samme måte som for varetekt. Det må gå frem av begrunnelsen at retten har vurdert om bruk av tvangsmidlet vil innebære et uforholdsmessig inngrep. Derimot gjelder det ikke noe generelt krav om at retten skal gjøre rede for hvorfor den mener at det ikke vil være et uforholdsmessig inngrep å foreta tvangsmidlet. Men omstendighetene i den enkelte sak kan tilsi at det bør gjøres nærmere rede for spørsmålet om forholdsmessigheten, jf Rt 1991 s 1496.

I § 240 heter det at retten bare kan gi tillatelse til bruk av et tvangsmiddel når den finner tilstrekkelig grunn til det. Et sentralt spørsmål er da om inngrepet vil være uforholdsmessig, men retten kan også legge vekt på andre momenter, se 3.4. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, må et tilsvarende prinsipp gjelde når påtalemyndigheten beslutter bruk av et tvangsmiddel. Departementet foreslår at prinsippet slås fast helt generelt i utkastet til ny § 170a. Paragraf 240 kan samtidig oppheves. Det er ikke meningen å foreta noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. De rettskildefaktorer som foreligger om § 240, vil derfor fortsatt ha betydning.

Til § 174 første ledd

Se kommentaren til utkastet til ny § 170a.

Til § 183 tredje ledd

Utkastet er på dette punktet i samsvar med Sikkerhetsutvalgets forslag. Tredje ledd har i dag en særregel som forlenger den alminnelige fristen for å fremstille en pågrepet person for varetektsfengsling i saker om rikets sikkerhet. Etter departementets syn er det tvilsomt om denne bestemmelsen er i samsvar med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 punkt 3. Bestemmelsen foreslås derfor opphevet. Dermed vil hovedregelen i første ledd gjelde også i saker om rikets sikkerhet.

Til endringen i overskriften i kapittel 15

Kapittel 15 har i dag regler om både ransaking og skjult fjernsynsovervåkning. Kapitlet heter derfor ransaking m v. Departementet foreslår at § 202a om skjult fjernsynsovervåkning tas inn i et nytt kapittel 15a. «M v» kan derfor fjernes fra overskriften.

Til § 196 nytt annet punktum

Departementet foreslår her den samme endringen som i § 157 tredje ledd, se nærmere merknaden til denne bestemmelsen.

Til ny § 200a

Departementet foreslår at det innføres en adgang til å beslutte utsatt underretning om ransaking, dvs «hemmelig» ransaking. Se om tilsvarende forslag om utsatt underretning om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid i utkastet §§ 208a, 210a og 210c. Utkastet er langt på vei i samsvar med Metodeutvalgets forslag, men det er omformulert og omstrukturert. Det er også enkelte innholdsmessige forskjeller.

Etter første ledd er utsatt underretning om ransaking betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i minst 10 år. Metodeutvalget foreslår å sette grensen ved høyere straff enn fengsel i 6 år. Se første ledd siste punktum om betydningen av gjentagelse og konkurrens.

Metodeutvalget foreslår dessuten å gjøre unntak fra kravet til strafferamme for narkotikalovbrudd og forbrytelser mot rikets sikkerhet. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra kravet til strafferamme i disse sakene.

Beslutningen treffes av retten ved kjennelse. Beslutningen vil innebære at ransaking kan settes i verk uten at den mistenkte eller andre varsles. Det foreslås altså unntak fra varslingsplikten i § 200 annet ledd, jf § 199. Adgangen til hemmelig ransaking er indirekte også en adgang til å foreta beslag uten at den mistenkte eller andre som rammes, gis varsel.

Forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse og konkurrens kommer ikke i betraktning, jf første ledd annet punktum. Utsatt underretning om ransaking kan besluttes også når den mistenkte ikke kan straffes fordi han eller hun er utilregnelig, jf henvisningen i siste ledd til de øvrige reglene i kapittel 15, herunder § 196.

Ifølge annet ledd er tillatelsen betinget av at utsatt underretning vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Dette er de samme vilkår som § 216c stiller for tillatelse til telefonkontroll, og det skal forstås på samme måte. Det gjelder altså et skjerpet proposjonalitetsprinsipp i disse sakene.

Rettens avgjørelse treffes uten at den mistenkte eller andre som rammes av avgjørelsen, gis adgang til å uttale seg, jf henvisningen i tredje ledd første punktum til § 216e annet ledd. Dette er nødvendig for å sikre avgjørelsens effektivitet. Av samme grunn skal kjennelsen heller ikke meddeles den mistenkte. Men det skal oppnevnes forsvarer for den mistenkte, se utkastet § 100a.

Det kan være behov for fortsatt å unnlate å underrette om ransakingen og eventuelle beslag etter at tvangsmidlet er foretatt. Tredje ledd annet punktum åpner for dette. Vilkåret er at det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning fortsatt ikke gis. Det skal altså mye til før slik tillatelse kan gis.

Fortsatt utsettelse med å gi underretning kan som hovedregel besluttes for inntil 8 uker om gangen, jf tredje ledd tredje punktum. I saker om straffeloven kapittel 8 eller 9 kan retten beslutte at underretning kan utsettes for inntil 6 måneder om gangen eller helt unnlates, se tredje ledd fjerde punktum. Adgangen til helt å unnlate å underrette om ransakingen tar sikte på situasjoner hvor det vil by på særlige problemer å gi slik underretning. Etter departementets syn bør det mer tungtveiende grunner til enn ellers for helt å unnlate underretning hvis det gjelder ransaking av et privat hjem.

Underretning skal senest gis når tiltale tas ut, jf tredje punktum. Dette gjelder også i saker om rikets sikkerhet med mindre det er besluttet at underretning ikke skal gis i det hele tatt.

Underretning skal gis før fristen går ut hvis vilkårene for utsettelsen ikke lenger er oppfylt eller utsettelse ikke lenger er hensiktsmessig, jf henvisningen i tredje ledd siste punktum til § 216f annet ledd.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at den mistenkte skal gis underretning når tidsfristen er løpt ut og ikke forlenget. Er det besluttet at underretning helt skal unnlates, vil det ikke oppstå noen slik plikt. Underretningen skal omfatte både kjennelsen og ransakingen. Er det tatt beslag, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, også underrettes om at det er tatt beslag og om hva det er tatt beslag i. Videre skal de underrettes om den retten de har etter § 208 til å få beslaget brakt inn for retten, se annet punktum.

Paragraf 208a fjerde ledd annet og tredje punktum om pålegg om taushetsplikt skal ha tilsvarende anvendelse, se femte ledd. Hvis for eksempel en nabo blir oppmerksom på at politiet foretar hemmelig ransaking, kan vedkommende pålegges å bevare taushet om dette når særlige grunner taler for det. Se nærmere merknaden til § 208a fjerde ledd.

Kompetansen til å begjære rettens tillatelse til utsatt underretning om ransaking er som hovedregel lagt til politimesteren, jf henvisningen til § 216d i sjette ledd første punktum. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, bestemmer annet punktum at ordre fra påtalemyndigheten kan tre istedenfor kjennelse av retten. Også i slike tilfeller vil det som hovedregel være politimesteren som har kompetansen, jf henvisningen til § 216d i tredje punktum.

Påtalemyndighetens ordre kan ikke gjelde for mer enn 24 timer. Nærmere regler om beregningen av denne fristen finnes i § 216d første ledd annet punktum, som er gitt tilsvarende anvendelse gjennom henvisningen i tredje punktum.

Etter tredje punktum skal også § 197 annet ledd annet punktum og tredje ledd og § 216d første ledd tredje til femte punktum gjelde tilsvarende. Dette innebærer blant annet at påtalemyndighetens ordre bør være skriftlig og at den snarest mulig skal forelegges retten for godkjenning. Når påtalemyndigheten begjærer rettens godkjennelse, skal det opplyses om hvorfor hastekompetansen er benyttet. Og dommeren må i rettsboken gi uttrykk på sitt syn på om vilkårene for å bruke hastekompetansen var oppfylt eller ikke.

Ransakingen vil vanligvis være gjennomført når saker i hastetilfellene bringes inn for retten. Rettens behandling vil da til dels være en etterfølgende kontroll av den hemmelige ransakingen. Men hvis det er besluttet fortsatt utsettelse med å gi underretning etter tredje ledd eller pålegg om taushetsplikt, vil retten også måtte ta standpunkt til om dette fremdeles skal gjelde.

Reglene i § 200a suppleres av de alminnelige reglene om ransaking, som kommer til anvendelse så langt de passer, jf siste ledd. For eksempel vil § 201 første ledd første punktum om at ransakingen skal skje så skånsomt som mulig, ha betydning. Beslutningen om utsatt underretning medfører ikke at den mistenkte får stilling som siktet, se utkastet § 82 tredje ledd. Men når underretning gis, inntrer stillingen som siktet.

Til nytt kapittel 15a

Departementet foreslår at det innføres nye bestemmelser om teknisk sporing. Disse reglene kan etter departementets syn plasseres sammen med den gjeldende § 202a om fjensynsovervåkning i et nytt kapittel 15a. Kapitlet kan få overskriften Skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing.

Til § 202a tredje ledd

Departementet foreslår at det bestemmes i § 82 tredje ledd at den mistenkte ikke får stilling som siktet blant annet når det besluttes bruk av tvangsmidler som det ikke gis underretning om. Skjult fjernsynsovervåkning er et slikt tvangsmiddel. Som en konsekvens av dette forslaget foreslår departementet at begrepet «siktede» i § 202a tredje ledd skiftes ut med «mistenkte».

Til § 202b

Bestemmelsen er ny. Den regulerer adgangen til teknisk sporing, dvs plassering av elektronisk peileutstyr på et objekt med den hensikt å følge objektets posisjon. Paragraf 202b omhandler de minst inngripende formene for teknisk sporing, hvor peileutstyret plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. Skal utstyret plasseres i klær, håndbagasje m v, reguleres forholdet av utkastet § 202c.

Adgangen til teknisk sporing reguleres i dag av en ikke offentliggjort instruks fra riksadvokaten 30 januar 1990, se nærmere 14.1. Forslaget til § 202b tar sikte på å lovfeste den adgangen som i dag følger av instruksen. Men vilkårene er ikke helt de samme.

Departementets forslag er bygget opp og formulert annerledes enn Metodeutvalgets forslag. Blant annet foreslår utvalget å regulere alle former for teknisk sporing i én paragraf. Det er også enkelte realitetsforskjeller.

Etter første ledd første punktum kan teknisk sporing besluttes når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som kan straffes med fengsel i minst 5 år. Metodeutvalget foreslår at grensen settes ved fengsel i minst 4 år. Se første ledd annet og tredje punktum om betydningen av gjentagelse, konkurrens og utilregnelighet.

Kravene til mistanke og strafferamme er de samme som for kontroll av kommunikasjonsanlegg etter utkastets § 216b. I motsetning til § 216b, er det imidlertid ikke foreslått unntak fra kravet til strafferamme. Metodeutvalget foreslår at det gjøres unntak for handlinger som rammes av straffeloven § 162 eller straffeloven § 317, jf § 162, eller av noen bestemmelse i straffeloven kapittel 8 eller 9. Dette forslaget er ikke videreført i utkastet.

Teknisk sporing kan gå ut på at teknisk peileutstyr plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander for å klarlegge hvor den mistenkte eller gjenstandene befinner seg. Med teknisk peileutstyr menes elektroniske signalsendere som kan festes til en gjenstand og brukes til å følge denne gjenstandens bevegelser. Bestemmelsen omfatter ikke sendere som kan overføre lyd eller bilde.

Utstyret kan plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. Kjøretøy og gods er bare eksempler på gjenstander som utstyret kan plasseres på. Skal utstyret plasseres på den mistenktes klær, håndbagasje eller andre gjenstander som vedkommende bærer på seg eller med seg, reguleres adgangen av utkastet § 202c.

Plasseringen av utstyret må ha som formål å klarlegge hvor den mistenkte eller de gjenstander utstyret er festet på, befinner seg. Kommer politiet over et parti tyvegods eller smuglergods, kan det i en del saker være praktisk å la være å beslaglegge godset, men heller plassere peileutstyr på det for å se hvor det tar veien. Da er formålet med peileutstyret å følge den gjenstanden som det er plassert på. Andre ganger kan formålet være å følge mistenktes bevegelser. Peileutstyret plasseres for eksempel på den mistenktes bil. Utstyret kan imidlertid ikke med hjemmel i utkastet § 202b plasseres på den mistenktes klær eller andre gjenstander med en så nær tilknytning til mistenktes person at hans bevegelser vil kunne følges forholdsvis uavbrutt over en lengre periode.

Dersom politiet må foreta innbrudd for å plassere utstyret, reguleres adgangen av utkastet § 202c.

Kompetansen til å beslutte teknisk sporing foreslås lagt til påtalemyndigheten. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Se nærmere annet ledd om hvem som har kompetansen.

Det gjelder i dag ingen grense for hvor lang tid beslutningen om teknisk sporing kan gjelde for. En slik begrensning foreslås heller ikke innført. Dermed vil det være opp til påtalemyndigheten å vurdere hvilke tidsrammer som bør settes.

Beslutning om teknisk sporing medfører ingen underretningsplikt overfor den mistenkte. Også dette er i samsvar med gjeldende rett.

Ifølge første ledd annet punktum kommer forhøyelse av strafferammen pga gjentagelse eller konkurrens ikke i betraktning ved vurderingen av om strafferammekravet i første punktum er oppfylt.

Første ledd tredje punktum gir § 196 tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at teknisk sporing kan besluttes også når den mistenkte ikke kan straffes fordi han eller hun er utilregnelig, se nærmere kommentaren til § 196.

Når politiet treffer avgjørelse om teknisk sporing, skal avgjørelsen som hovedregel treffes av politimesteren, se annet ledd som viser til § 216d.

Til § 202c

Bestemmelsen er ny. I likhet med utkastet § 202b, regulerer den adgangen til teknisk sporing, dvs plassering av elektronisk peileutstyr på et objekt med den hensikt å følge objektets posisjon. Utkastet § 202c omhandler de mest inngripende formene for teknisk sporing, hvor peileutstyret plasseres i den mistenktes klær, håndbagasje m v. Skal utstyret plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander, reguleres forholdet av § 202b.

Utkastet tar sikte på å utvide adgangen i forhold til gjeldende rett. Departementets forslag er bygget opp og formulert annerledes enn Metodeutvalgets forslag. Blant annet foreslår utvalget å regulere alle former for teknisk sporing i én paragraf. Det er også enkelte realitetsforskjeller.

Etter første ledd er plassering av teknisk peileutstyr betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i minst 10 år. Metodeutvalget foreslår å sette grensen ved fengsel i minst 8 år (høyere straff enn «fengsel i 6 år», men strafferammer på 7 år brukes ikke i praksis). Se første ledd siste punktum om betydningen av gjentagelse, konkurrens og utilregnelighet. Metodeutvalget foreslår dessuten å gjøre unntak fra kravet til strafferamme for narkotikalovbrudd og forbrytelser mot rikets sikkerhet. Som ved teknisk sporing etter utkastet § 202b, ser departementet ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra kravet til strafferamme i disse sakene.

Kompetansen til å beslutte teknisk sporing etter denne bestemmelsen er lagt til retten, men se tredje ledd om hastekompetanse for påtalemyndigheten. Tillatelsen gis ved kjennelse.

Etter bokstav a kan teknisk peileutstyr plasseres i klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg. Med teknisk peileutstyr menes elektroniske signalsendere som kan festes til en gjenstand og brukes til å følge denne gjenstandens bevegelser. Sendere som kan overføre lyd eller bilde omfattes ikke.

Plassering av peileutstyr i den mistenktes klær m v, vil kunne gjøre det mulig for politiet å motta kontinuerlig informasjon om en persons bevegelser over en lengre periode. Eksempler på andre gjenstander som den mistenkte bærer på seg, er smykker, sko og belte. Bestemmelsen hjemler ikke plassering av peileutstyr på person, altså på selve kroppen.

Etter bokstav b kan peileutstyr plasseres i veske eller annen håndbagasje som den mistenkte bærer med seg. Her må det trekkes en grense mot plassering på andre gjenstander, som reguleres av utkastet § 202b. Det avgjørende er om gjenstanden har en så nær tilknytning til den mistenktes person at hans eller hennes bevegelser vil kunne følges forholdsvis uavbrutt over en viss periode. I så fall må de strengere vilkårene i § 202c være oppfylt.

Det er således ikke avgjørende for om § 202b eller § 202c skal brukes om formålet er å følge mistenkte eller å følge gjenstanden. Utkastets § 202b nevner selv plassering på kjøretøy. Formålet med slik plassering vil normalt være å følge mistenktes bevegelser, ikke kjøretøyets. I slike tilfeller vil imidlertid ikke plasseringen av peileutstyret være egnet til å følge mistenktes bevegelser uavbrutt over lengre tid.

Etter bokstav c kan politiet foreta innbrudd for å plassere peileutstyr. Det gjelder enten utstyret skal plasseres i klær, håndbagasje e l eller på gjenstander som omfattes av § 202b. Dersom politiet må begå innbrudd for å plassere utstyret, må vilkårene i § 202c være oppfylt, herunder vilkåret i annet ledd annet punktum om at innbruddet må være strengt nødvendig for å plassere utstyret. Med innbrudd menes det samme som i straffeloven § 147.

Første ledd siste punktum gir § 202b første ledd annet og tredje punktum tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse og konkurrens ikke kommer i betraktning, og at sporing kan besluttes også når den mistenkte ikke kan straffes fordi han er utilregnelig.

Ifølge annet ledd første punktum er tillatelsen betinget av at teknisk sporing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Dette er samme vilkår som § 216c stiller for tillatelse til kommunikasjonskontroll. Det gjelder altså et skjerpet proposjonalitetsprinsipp i disse sakene. Bruk av tvangsmidlet må heller ikke på annen måte være uforholdsmessig, jf utkastet § 170a.

Etter annet ledd annet punktum kan tillatelse til å foreta innbrudd bare gis dersom det er strengt nødvendig å foreta innbruddet for å plassere peileutstyret. Dette er et strengt vilkår, som kommer i tillegg til vesentlighetskravet i første punktum. Innbrudd er et alvorlig inngrep i den private sfære. Det er derfor ikke tilstrekkelig at plasseringen av utstyret vil være av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dersom utstyret kan plasseres på annen måte, uten vesentlige oppofrelser fra politiet, kan tillatelse til innbrudd ikke gis.

Tredje ledd første punktum gir § 216d annet ledd tilsvarende anvendelse når politiet ber om rettens tillatelse til teknisk sporing. Dette innebærer at avgjørelsen som hovedregel skal treffes av politimesteren.

Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, bestemmer tredje ledd annet punktum at ordre fra påtalemyndigheten kan tre istedenfor kjennelse av retten. Når politiet treffer beslutningen, er det som hovedregel politimesteren som har kompetansen, jf henvisningen til § 216d annet ledd i tredje punktum.

Påtalemyndighetens ordre kan ikke gjelde for mer enn 24 timer. Nærmere regler om beregningen av denne fristen finnes i § 216d første ledd annet punktum, som er gitt tilsvarende anvendelse gjennom henvisningen i tredje ledd tredje punktum. Etter tredje punktum skal også § 197 tredje ledd og § 216d første ledd tredje til femte punktum gjelde tilsvarende. Dette innebærer blant annet at påtalemyndighetens ordre bør være skriftlig og at den snarest mulig skal forelegges retten for godkjenning. Når påtalemyndigheten begjærer rettens godkjennelse, skal det opplyses om hvorfor hastekompetansen er benyttet. Og dommeren må i rettsboken gi uttrykk på sitt syn på om vilkårene for å bruke hastekompetansen var oppfylt eller ikke.

Etter fjerde ledd første punktum skal tillatelsen gis for et bestemt tidsrom. Tidsrommet må angis i tillatelsen og skal ikke være lenger enn strengt nødvendig. Bestemmelsen forutsetter at retten foretar en grundig vurdering av hvor lang tid som er nødvendig. Det tillatelsen må angi, er hvor lenge utstyret kan benyttes til peiling. At det først på et senere tidspunkt lar seg gjøre å fjerne peileutstyret, er ikke avgjørende. Ifølge fjerde ledd annet punktum kan tillatelse ikke gis for mer enn 4 uker. I motsetning til utvalget foreslår departementet ikke noen unntak fra denne fristen. Fristen kan forlenges med 4 uker om gangen.

Fjerde ledd tredje punktum gir § 216f annet ledd tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at sporingen må stanses dersom vilkårene ikke lenger antas å være oppfylt eller dersom sporingen ikke lenger anses hensiktsmessig.

Rettens avgjørelse treffes uten at den mistenkte eller andre som rammes av avgjørelsen, gis adgang til å uttale seg, jf femte ledd første punktum. Dette er nødvendig for å sikre avgjørelsens effektivitet. Av samme grunn skal kjennelsen heller ikke meddeles disse personene. Men det skal oppnevnes forsvarer for den mistenkte, se utkastet § 100a.

Femte ledd annet punktum bestemmer at den mistenkte skal gis underretning når bruken av peileutstyret er avsluttet. Underretningen skal omfatte både kjennelsen og resultatet av peilingen. Med resultatet av peilingen siktes det til hva som har kommet ut av peilingen. Politiet har for eksempel tatt beslag i gjenstander på det stedet hvor den mistenkte oppholdt seg da sporingen pågikk.

I saker om straffeloven kapittel 8 eller 9 kan påtalemyndigheten beslutte at underretning om at det har vært foretatt teknisk sporing kan utsettes eller unnlates helt, se sjette ledd første punktum. Vilkåret er at det er strengt nødvendig for etterforskningen at underretning ikke gis. Det er ikke angitt noen lengstefrist for hvor lenge underretningen kan utsettes.

I andre saker er det ikke adgang til å beslutte unnlatt underretning, men underretning kan utsettes, se annet punktum. Slik utsettelse må besluttes av retten. Beslutningen treffes ved kjennelse. Også her er det et krav at det er strengt nødvendig for etterforskningen at underretning ikke gis.

Utsatt underretning i andre saker enn sakene om rikets sikkerhet kan ikke besluttes for mer enn 8 uker om gangen, se tredje punktum. Underretning skal senest gis når tiltale tas ut, se tredje punktum. Med mindre det er besluttet at underretning ikke skal gis i det hele tatt, gjelder dette også i sakene om rikets sikkerhet.

Det følger av sammenhengen med femte ledd at også beslutningen om utsatt underretning treffes uten at den mistenkte gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen skal ikke meddeles den mistenkte. Underretning må gis før fristen løper ut hvis vilkårene for utsatt underretning ikke lenger er oppfylt, jf henvisningen til § 216f i fjerde punktum. Det gjelder også når påtalemyndigheten har beslutter utsatt underretning i saker om rikets sikkerhet.

Beslutningen om bruk av teknisk sporing medfører ikke at den mistenkte får stilling som siktet, se utkastet § 82 tredje ledd.

Når underretning etter femte ledd annet punktum gis, får den mistenkte derimot stilling som siktet, jf utkastet § 82 tredje ledd annet punktum.

Til ny § 208a

Departementet foreslår at det innføres en adgang til å beslutte utsatt underretning om beslag, d v s «hemmelig» beslag. Se om tilsvarende forslag om utsatt underretning om ransaking, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid i utkastet §§ 200a, 210a og 210c. Utkastet er langt på vei i samsvar med Metodeutvalgets forslag, men det er omformulert og omstrukturert. Det er også enkelte innholdsmessige forskjeller.

Etter første ledd er utsatt underretning om beslag betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i mer enn 6 måneder. Det er ikke tilstrekkelig at straffen er fengsel inntil 6 måneder med uttrykkelig hjemmel for å idømme bot i tillegg til fengselsstraffen. Metodeutvalget foreslår en tilsvarende grense. Se første ledd annet og tredje punktum om betydningen av gjentagelse, konkurrens og utilregnelighet. Utsatt underretning kan bare besluttes hvis det er strengt nødvendig for etterforskningen at underretning ikke gis. Det skal altså mye til før underretning kan utsettes.

Beslutningen treffes av retten ved kjennelse. Den kan gå ut på at beslag kan settes i verk uten at den mistenkte eller andre varsles. Hemmelig beslag etter § 208a vil ha selvstendig betydning i situasjoner hvor det ikke er nødvendig å foreta hemmelig ransaking for å gjennomføre beslaget.

Forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse og konkurrens kommer ikke i betraktning, jf første ledd annet punktum. Utsatt underretning om beslag kan besluttes også når den mistenkte ikke kan straffes fordi han eller hun er utilregnelig, jf henvisningen i tredje punktum til reglene i § 196. Se nærmere merknaden til § 196.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum er den samme som i utkastet § 200a tredje ledd første punktum, se merknadene til denne bestemmelsen foran. Også ved hemmelig beslag skal det oppnevnes forsvarer for den mistenkte, se utkastet § 100a.

I saker om straffeloven kapittel 8 eller 9 bestemmer påtalemyndigheten hvor lenge utsettelsen skal vare, se annet punktum. Det er ikke angitt noen lengstefrist for hvor lenge underretningen kan utsettes. Påtalemyndigheten kan også bestemme at underretning helt skal unnlates, se tredje punktum.

I andre saker kan retten beslutte utsatt underretning for inntil 8 uker om gangen. Retten kan ikke beslutte at underretning helt skal unnlates.

Underretning skal senest gis når tiltale tas ut hvis ikke det er bestemt at underretning helt skal unnlates. Underretning må gis før fristen går ut hvis vilkårene for utsatt underretning ikke lenger er oppfylt, jf henvisningen i fjerde punktum til § 202c sjette ledd tredje og fjerde punktum.

Tredje ledd første punktum bestemmer at den mistenkte og andre som rammes av beslaget, skal gis underretning når tidsfristen er utløpt og ikke forlenget. Er det besluttet at underretning helt skal unnlates, jf annet ledd tredje punktum, inntrer det ingen slik plikt. Underretningen skal omfatte både kjennelsen og eventuelle beslag. Er det tatt beslag, skal den mistenkte og andre som rammes av beslaget, også underrettes om den retten de har etter § 208 til å få beslaget brakt inn for retten, se annet punktum.

Hvis den som besitter en gjenstand som beslaglegges etter hemmelig beslag, forteller om beslaget til den mistenkte, vil formålet med tvangsmidlet forspilles. Retten kan derfor ved kjennelse pålegge besitteren taushetsplikt overfor den mistenkte om alt som har med beslaget å gjøre, se fjerde ledd første punktum. Besitteren kan da heller ikke på annen måte opptre slik at opplysningene blir kjent for den mistenkte, for eksempel spre dem til andre.

Når særlige grunner tilsier det, kan også andre pålegges taushetsplikt, se annet punktum. Medlemmer av besitterens husstand er for eksempel vitne til beslaget. I kravet til særlige grunner ligger at det skal mer til å pålegge taushetsplikt overfor andre enn overfor besitteren.

Pålegg om taushetsplikt kan ikke gis til den mistenktes ektefelle eller andre som er fritatt for vitneplikt etter § 122 første og andre ledd, se tredje punktum. Derimot kan pålegg gis til personer som er nevnt i § 122 tredje ledd. Dette er personer som retten etter en skjønnsmessig vurdering kan frita for vitneplikt, blant annet den mistenktes forlovede. Men overfor personer i denne gruppen bør det mer til enn vanlig før pålegg om taushetsplikt gis. Ofte vil det heller ikke ha så mye for seg å gi pålegg om taushetsplikt i slike tilfeller, fordi politiet ofte ikke vil kunne basere seg på at taushetsplikten overholdes.

Brudd på taushetsplikten straffes etter utkastet til ny § 132a i straffeloven.

Kompetansen til å begjære rettens tillatelse til utsatt underretning om beslag er som hovedregel lagt til politimesteren, jf henvisningen til § 216d i femte ledd første punktum. Dersom det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, bestemmer annet punktum at ordre fra påtalemyndigheten kan tre istedenfor kjennelse av retten. Kravet er altså mindre strengt enn ved hemmelig ransaking, hvor det kreves stor fare. Når politiet treffer beslutningen, er det som hovedregel politimesteren som har kompetansen, jf henvisningen til § 216d annet ledd. - Med hjemmel i hastekompetansen kan påtalemyndigheten også beslutte pålegg om taushetsplikt.

Påtalemyndighetens ordre kan ikke gjelde for mer enn 24 timer. Nærmere regler om beregningen av denne fristen finnes i § 216d første ledd annet punktum, som er gitt tilsvarende anvendelse gjennom henvisningen i tredje punktum. Etter tredje punktum skal også § 197 tredje ledd og § 216d første ledd tredje til femte punktum gjelde tilsvarende. Dette innebærer blant annet at påtalemyndighetens ordre bør være skriftlig og at den snarest mulig skal forelegges retten for godkjenning.

Beslutningen om utsatt underretning medfører ikke at den mistenkte får stilling som siktet, se utkastet § 82 tredje ledd. Men når underretning gis, inntrer stillingen som siktet.

Til § 210 nytt annet ledd

Forslaget er i samsvar med Metodeutvalgets utkast, men er noe omformulert.

Utleveringspålegg skal i dag alltid besluttes av retten. Påtalemyndigheten har ikke kompetanse til å beslutte utleveringspålegg i hastesaker. Departementet foreslår at påtalemyndigheten gis en slik hastekompetanse. Vilkåret skal etter forslaget være at det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide, se første punktum. Dette vilkåret skal forstås på samme måte som tilsvarende vilkår ellers i straffeprosessloven, for eksempel i § 197 annet ledd.

Utleveringspålegg er betinget av at den pålegget rettes mot, har vitneplikt. Andre enn offentlige tjenestemenn har ikke vitneplikt for politi og påtalemyndighet. Dette er imidlertid ikke avgjørende for påtalemyndighetens hastekompetanse. Kompetansen gjelder i de tilfeller hvor retten kan gi pålegg etter første ledd, altså så lenge den det gjelder har vitneplikt for retten.

Det er ikke regulert nærmere hvem i påtalemyndigheten som kan treffe avgjørelsen, sml for eksempel § 216d annet ledd. Det innebærer at det er de vanlige kompetansereglene som gjelder.

Påtalemyndighetens beslutning skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med utleveringspålegget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, jf henvisningen til § 197 tredje ledd annet punktum.Beslutningen skal snarest mulig forelegges retten for godkjennelse, jf tredje punktum.

Til ny § 210a

Departementet foreslår at det innføres en adgang til å beslutte utsatt underretning om utleveringspålegg. Se om tilsvarende forslag om utsatt underretning om ransaking, beslag og fremtidig utleveringspålegg i utkastet §§ 202a, 208a og 210c. Utkastet er langt på vei i samsvar med Metodeutvalgets forslag, men det er enkelte innholdsmessige forskjeller.

Etter første ledd er utsatt underretning om utleveringspålegg betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i mer enn 6 måneder. Adgangen til å idømme bot i tillegg til fengsel er uten betydning for adgangen til å beslutte utsatt underretning, det avgjørende er hvor lang fengselsstraff som kan idømmes.

Utsatt underretning kan bare besluttes hvis det er strengt nødvendig for etterforskningen at underretning ikke gis. Det skal altså mye til før underretning kan utsettes.

Beslutningen treffes av retten ved kjennelse. Den kan gå ut på at utleveringspålegg kan settes i verk uten at den mistenkte eller andre varsles. Den unnlatte underretningen gjelder selvfølgelig ikke den som pålegget retter seg mot. Når retten mottar begjæringen om utsatt underretning, skal det oppnevnes forsvarer for den mistenkte, se utkastet § 100a.

De nærmere reglene om utsatt underretning om utleveringspålegg skal være de samme som ved utsatt underretning om beslag, se annet ledd. Se nærmere merknadene til utkastet § 208a.

Til ny § 210b

Gjeldende § 210 er forstått slik at den gir grunnlag for å gi pålegg om utlevering av ting som den pålegget retter seg mot, vil få i fremtiden. Departementet foreslår at det innføres en uttrykkelig bestemmelse om dette i utkastet til ny § 210b. Vilkårene i denne bestemmelsen er etter forslaget strengere enn for utleveringspålegg etter § 210. Forslaget innebærer med andre ord en innsnevring av adgangen til å gi utleveringspålegg fremover i tid i forhold til gjeldende rett.

Utkastet er langt på vei i samsvar med Metodeutvalgets forslag. Men på enkelte punkter er det realitetsforskjeller. Det er også foretatt språklige endringer. Departementet har valgt å dele det som utvalget har med i utkastet § 210b, i to bestemmelser, se også utkastet § 210c.

Departementet foreslår at vilkårene for utleveringspålegg fremover i tid i utgangspunktet skal være de samme som ved vanlig utleveringspålegg. Men slikt pålegg skal bare kunne gis når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, jf første ledd første punktum. Utvalget foreslår at grensen settes ved straff av fengsel i minst 4 år. Betydningen av gjentagelse, sammenstøt av forbrytelser og utilregnelighet er regulert i første ledd tredje og fjerde punktum, se nedenfor. Departementet foreslår ingen unntak fra strafferammekravet, slik utvalget går inn for.

Utleveringspålegget skal, som i § 210, gjelde for ting som har betydning som bevis. Forskjellen er at det dreier seg om ting som den pålegget retter seg mot, vil få besittelsen av i fremtiden. Begrepene «ting», «besittelse» og «antas å ha betydning som bevis» skal forstås på samme måte som i § 210. Det er ikke avgjørende når vedkommende vil få tingen i sin besittelse. Men hvis han allerede har besittelsen, reguleres forholdet av § 210.

Pålegget kan gjelde utlevering av en enkelt gjenstand eller ett dokument med opplysninger. Men det kan også gå ut på løpende å utlevere for eksempel dokumenter med bestemte opplysninger, som kontoutskrifter. Se om kommunikasjonsdata i tredje ledd.

I en kjennelse inntatt i Rt 1997 s 470 var det spørsmål om NetComs registrering av samtaler over en mobiltelefon er ting som kan antas å ha betydning som bevis. Det var anført at opplysninger som kan lede til pågripelse av den siktede, ikke er bevis etter straffeprosessloven. Høyesteretts kjæremålsutvalg tok ikke standpunkt til spørsmålet fordi registreringene ville ha betydning som bevis på annen måte.

Metodeutvalget legger til grunn at utleveringspålegg kan gjelde dokumenter med opplysninger som alene kan bidra til å lokalisere den mistenkte. Det er departementet enig i.

Begrepet bevis må forstås slik at det både omfatter ting som direkte kan brukes som bevis, og ting som kan lede til opplysninger om andre bevis i saken. Se blant annet Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentar bind I s 548, som bruker navnelister som kan lede frem til vitner i saken som eksempel på den sistnevnte typen av bevis. Den mistenktes forklaring kan være et viktig bevis i saken. Om han nekter å forklare seg, kan også det ha bevisverdi. Dermed er det etter departementets syn naturlig å si at også opplysninger som gjør at politiet kan komme i kontakt med den mistenkte, og eventuelt pågripe ham, er av betydning som bevis. I tillegg kommer at mulighetene for å gjennomføre en straffesak er svært begrensede hvis politiet ikke får tak i den mistenkte: Adgangen til å føre en straffesak uten den tiltalte til stede er snever, jf straffeprosessloven § 281.

Utleveringspålegget besluttes av retten ved kjennelse. Departementet foreslår i motsetning til utvalget ikke hastekompetanse for påtalemyndigheten i disse sakene. Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten imidlertid treffe enkeltbeslutninger om utlevering etter § 210 når den pålegget skal rette seg mot, mottar tingen.

Tingen skal utleveres til politiet. Utleveringsplikten inntrer straks tingen er mottatt, altså med en gang det er praktisk mulig - innenfor rimelighetens grenser. Det kan for eksempel normalt ikke kreves at utleveringen skal skje om natten.

Som ved vanlig utleveringspålegg, kan utleveringspålegg fremover i tid bare gis overfor noen som plikter å vitne i saken, se annet punktum. Bankansatte og andre med «svak» taushetsplikt, har vitneplikt for retten. Taushetsplikten er derfor ikke til hinder for at pålegget gis til noen fra slike grupper. Se nærmere om betydningen av vitneplikt og taushetsplikt i 12.3.4.

Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning ved spørsmålet om strafferammekravet er oppfylt, se tredje punktum.

Reglene om utilregnelighet i § 196 gjelder tilsvarende ved utleveringspålegg fremover i tid, jf fjerde punktum. Også reglene i § 210 første ledd annet punktum er gitt tilsvarende anvendelse.

Reglene om hvor lenge utleveringspålegget kan vare skal etter forslaget være de samme som ved kommunikasjonskontroll, se annet ledd og § 216f.

I dag er både § 210 og § 216b hjemmel for å gi pålegg om utlevering av kommunikasjonsdata fremover i tid. Departementet foreslår at denne dobbelthjemmelen oppheves og at forholdet bare reguleres av § 216 annet ledd bokstav c, se tredje ledd.

Til ny § 210c

Departementet foreslår at det innføres en adgang til å beslutte utsatt underretning om utleveringspålegg fremover i tid. Se om tilsvarende forslag om utsatt underretning om ransaking, beslag og vanlig utleveringspålegg i utkastet §§ 202a, 208a og 210a. Utkastet er langt på vei i samsvar med Metodeutvalgets forslag, men det er en del omformulert og omstrukturert. Blant annet foreslår departementet at det innføres en ny § 210c, mens utvalget har plassert de aktuelle reglene i utkastet § 210b. Det er også enkelte innholdsmessige forskjeller mellom de to utkastene.

Utsatt underretning kan bare besluttes hvis det er strengt nødvendig for etterforskningen i saken at underretning ikke gis, se første ledd. Det skal altså mye til før underretning kan utsettes. Som utvalget, har departementet ikke foreslått noe skjerpet strafferammekrav i disse tilfellene.

Beslutningen treffes av retten ved kjennelse. Når retten mottar begjæringen om utsatt underretning, skal det oppnevnes forsvarer for den mistenkte, se utkastet § 100a. - Departementet har i motsetning til utvalget, ikke foreslått at påtalemyndigheten skal ha kompetanse til å beslutte utsatt underretning i hastetilfeller. Etter departementets syn er det ikke behov for en slik regel, se 13.6.5.

Beslutningen kan gå ut på at utleveringspålegg kan settes i verk uten at den mistenkte eller andre varsles. Den unnlatte underretningen gjelder selvfølgelig ikke den som pålegget retter seg mot.

Rettens avgjørelse treffes uten at den mistenkte eller andre som rammes, gis adgang til å uttale seg, jf henvisningen i annet ledd første punktum til § 216e annet ledd. Kjennelsen skal heller ikke meddeles den mistenkte. Derimot skal det oppnevnes forsvarer som skal ivareta den mistenktes interesser, jf utkastet § 100a. Annet ledd annet til femte punktum regulerer hvor lenge underretningen kan utsettes. Reglene er her de samme som ved utsatt underretning om beslag i utkastet § 208a annet ledd, se nærmere merknadene til disse bestemmelsene.

Når tidsfristen for utsatt underretning er løpt ut og ikke forlenget, skal den mistenkte underrettes om kjennelsen og om det som er utlevert, se tredje ledd. Dette gjelder ikke hvis det er besluttet at underretning helt skal unnlates etter annet ledd tredje punktum.

I fjerde ledd er det gitt tilsvarende regler om pålegg om taushetsplikt som i § 208a fjerde ledd, se nærmere merknadene til den sistnevnte bestemmelsen.

Beslutningen om utsatt underretning medfører ikke at den mistenkte får stilling som siktet, se utkastet § 82 tredje ledd. Men når underretning gis, inntrer stillingen som siktet.

Femte ledd har samme innhold som § 202c tredje ledd, se kommentaren til denne bestemmelsen.

Til § 212 første ledd nytt annet punktum og annet ledd nytt fjerde punktum

Departementet foreslår å oppheve telefonkontrolloven av 1915 og innarbeide reglene om telefonkontroll og postkontroll i saker om rikets sikkerhet i de alminnelige reglene i straffeprosessloven. Dermed kommer §§ 211 og 212 til anvendelse også i disse sakene. Men departementet foreslår et par særregler:

Postkontroll gjennomføres av retten med mindre avsenderen samtykker i at andre gjør det. Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9, foreslår departementet at retten - selv om det ikke foreligger noe slikt samtykke - kan overlate til politiet å åpne og gjennomse sendingen, se utkastet til første ledd nytt annet punktum. Vilkåret er at særlige grunner tale for det. Et sentralt spørsmål vil være om formålet med kontrollen lett kan reduseres eller forspilles hvis dommeren skal åpne og gjennomse posten. Det gjelder for eksempel store mengder post, eller det er grunn til å tro at avsenderen bruker et skjult kodespråk som man må ha særlig erfaring for å oppdage.

Utkastet gjør ikke unntak fra bestemmelsen om at det er retten som beslutter om det skal foretas postkontroll.

Beslutter retten å overlate til politiet å åpne og gjennomse posten, må den kunne stille visse vilkår, for eksempel om at en polititjenestemann med særlig kunnskap om kodespråk skal gjennomføre kontrollen.

Annet ledd åpner for at underretning til mottager og avsender om hva som er åpnet, og om hva som holdes under beslag, kan unnlates eller utsettes hvis slik underretning kan skade etterforskningen. Det siktes her til etterforskningen i den saken som mistanken gjelder, ikke andre saker. Departementet foreslår at underretning i saker om rikets sikkerhet også skal kunne unnlates eller utsettes av hensyn til etterforskningen i andre saker om rikets sikkerhet, se annet ledd nytt femte punktum. Unntaksbestemmelsen vil først og fremst ha betydning i forhold til saker som har nær tilknytning til den saken postkontrollen gjelder. Det er for eksempel snakk om den samme person, den samme terrorgruppe eller det samme lands etterretningsorganisasjon i begge tilfeller.

Til endringen i overskriften til kapittel 16a

Anvendelsesområdet for bestemmelsene i kapittel 16a foreslås utvidet til å omfatte også andre saker enn narkotikasaker. Dessuten foreslås det presisert at kontrollen skal kunne rette seg mot annen kommunikasjon enn tradisjonell telekommunikasjon. Kapitteloverskriften foreslås endret i tråd med dette.

Terminologiske endringer i kapittel 16a

Begrepet kommunikasjonskontroll er mer dekkende for det som reguleres i kapittel 16a enn begrepet telefonkontroll. Departementet foreslår derfor at «telefonkontroll(en)» skiftes ut med «kommunikasjonskontroll(en)» de steder der det er brukt, se §§ 216c, 216d, 216f, 216h og 216i.

Til § 216a

Utkastet er omstrukturert og omformulert i forhold til Metodeutvalgets utkast. Det er også foreslått materielle endringer.

Bestemmelsen gjelder avlytting av kommunikasjon som skjer ved tekniske hjelpemidler. Forslaget tar sikte på å utvide og avklare avlyttingsadgangen i forhold til gjeldende rett. Departementet har også foreslått å omstrukturere og omformulere bestemmelsen for å gjøre den lettere tilgjengelig.

Adgangen til telefonkontroll er etter gjeldende rett regulert i to forskjellige regelsett. Straffeprosessloven kapittel 16a med forskrift gir hjemmel for telefonkontroll i narkotikasaker, mens lov 24 juni 1915 nr 5 om kontroll av post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler med forskrift gir hjemmel for telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet. Etter utkastet skal all telefonkontroll reguleres av straffeprosessloven kapittel 16a. Lov om kontroll av post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler foreslås opphevet.

Første ledd angir grunnvilkårene for å iverksette kommunikasjonsavlytting. Innledningsvis slås det fast at kompetansen til å bestemme avlytting i utgangspunktet tilkommer retten. Påtalemyndigheten har imidlertid hastekompetanse etter § 216d. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Videre stilles det som vilkår at noen med skjellig grunn kan mistenkes for en nærmere angitt straffbar handling eller forsøk på en slik handling. Også på dette punktet videreføres gjeldende rett. De straffbare handlinger som kan gi grunnlag for avlytting, er angitt i første ledd bokstavene a og b. Det er på dette punktet vilkårene foreslås endret.

Etter bokstav a kan handlinger som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, gi grunnlag for kommunikasjonsavlytting. Dette er en vesentlig utvidelse av avlyttingsadgangen i forhold til gjeldende rett. I dag kan avlytting bare foretas ved etterforskning av narkotikasaker og saker om rikets sikkerhet. Forslaget innebærer en generell adgang til å foreta avlytting ved lovbrudd av en bestemt grovhet. Kravet til strafferamme er satt høyere enn i Metodeutvalgets utkast, se om begrunnelsen i 8.3.1.4. Se om betydningen av gjentagelse, sammenstøt av forbrytelser og utilregnelighet i første ledd annet punktum og annet ledd.

Etter bokstav b kan handlinger som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9 om rikets sikkerhet; av § 162 eller § 317, jf § 162 om narkotikaforbrytelse; eller av eksportkontrolloven § 5, gi grunnlag for avlytting, uavhengig av strafferammen for vedkommende handling. Dette er en videreføring av gjeldende regler for narkotikasakene. For saker om rikets sikkerhet, innebærer imidlertid utkastet en viss innskrenking av avlyttingsadgangen, se 8.3.2. - Eksportkontrolloven § 5 er ikke tatt med i Metodeutvalgets forslag.

Enkelte av bestemmelsene i kapittel 8 og 9 og § 162 første ledd har en relativt lav strafferamme. Det vil derfor ofte innebære at uforholdsmessig inngrep å avlytte i slike saker, jf utkastet § 170a. Men unntaksvis vil det kunne være grunnlag for å avlytte også i slike saker, se 8.3.1.4 og 8.3.2.4.

Ifølge første ledd annet punktum kommer forhøyelse av strafferammen pga gjentagelse eller konkurrens ikke i betraktning. Dette har bare betydning for bokstav a, da avlyttingsadgangen etter bokstav b er uavhengig av strafferammen.

Metodeutvalget foreslår å innta en uttrykkelig bestemmelse om de tilfeller der handlingen rammes av straffeloven § 232 (særlig smertefulle eller farlige legemskrenkelser). I slike tilfeller skal den forhøyede strafferammen etter § 232 legges til grunn ved vurderingen av om vilkårene for avlytting foreligger, jf Metodeutvalgets utredning s 95. Etter departementets syn vil den forhøyede strafferammen etter straffeloven § 232 være avgjørende selv om det ikke nevnes i loven. Det er dermed ikke nødvendig å nevne § 232 uttrykkelig. Utvalgets forslag på dette punktet er derfor ikke fulgt opp, men dette innebærer ingen realitetsforskjell.

I tillegg til vilkårene i første ledd, må vesentlighetskravet i § 216c være oppfylt. Denne bestemmelsen krever at avlyttingen må antas å være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Forholdsmessighetsprinsippet i utkastet til ny § 170a må også være oppfylt. Dette prinsippet vil særlig kunne få betydning for saker som faller inn under første ledd bokstav b, da det i disse sakene ikke stilles noe krav til strafferammen.

Annet ledd første punktum fastsetter at avlytting kan iverksettes selv om gjerningspersonen i gjerningsøyeblikket ikke var tilregnelig pga bevisstløshet, sinnssykdom eller fordi han var under den kriminelle lavalder, jf straffeloven §§ 44 og 46. Dette er en videreføring av nåværende § 216a annet ledd. Annet ledd annet punktum er nytt. Her bestemmes det at avlytting kan iverksettes selv om gjerningspersonen pga manglende tilregnelighet ikke har utvist skyld. Etter gjeldende rett er det uklart om tillatelse til avlytting kan gis i slike tilfeller.

Tredje ledd angir hva avlyttingen kan gå ut på. Den kan bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjontil og fra kommunikasjonsanlegg. I forhold til gjeldende bestemmelse utvides området for avlytting fra «samtaler» til «samtaler eller annen kommunikasjon». Dette omfatter all informasjonsutveksling mellom kommunikasjonsanlegg, uavhengig av hvilken form eller hvilket innhold informasjonen måtte ha. Samtaler er således bare et eksempel på kommunikasjon. Blant annet omfattes også overføring av tekst, bilde og film.

Uttrykket «avlytte» passer i en del tilfeller noe dårlig, for eksempel når kontrollen retter seg mot overføring av tekst eller bilder. Kommunikasjonen lar seg i slike tilfeller ikke avlytte i bokstavelig forstand. Det er imidlertid vanskelig å finne en annen betegnelse. Uttrykket er dessuten innarbeidet gjennom gjeldende § 216a. Departementet mener derfor at det er grunn til å beholde det. Det presiseres imidlertid at uttrykket er ment å dekke tapping av signaler fra alle typer av overføringer.

Bestemmelsen avgrenser kontrolladgangen til å gjelde avlytting av kommunikasjon. Dette innebærer at det bare er signalstrømmen mellom to kommunikasjonsanlegg som kan avlyttes. Denne begrensningen er aktuell i tilfeller der informasjonen som kommuniseres og/eller annen informasjon finnes lagret på ett eller flere av de anlegg som benyttes i kommunikasjonen. For å få tilgang til slik lagret informasjon, må politiet benytte reglene om beslag eller utlevering. Dette er blant annet praktisk i forhold til e-post. En melding som er lagret hos avsender, mottager eller en internettilbyder (typisk på sistnevntes «mail-server»), kan politiet bare få tilgang til gjennom beslag eller utleveringspålegg.

På den annen side gir beslags- og utleveringsreglene ikke hjemmel for å avlese informasjon som passerer gjennom en server, uten å lagres. I slike tilfeller er det nødvendig med en tillatelse til avlytting, jf Metodeutvalgets utredning s 63.

Politiet kan heller ikke på grunnlag av en avlyttingstillatelse koble seg på en datamaskin for å hente ut annen informasjon. Tilsvarende gjelder for andre typer av kommunikasjonsanlegg. For eksempel kan ikke politiet foreta fjernavspilling av en telefonsvarer på grunnlag av en avlyttingstillatelse. Samtalen kan bare avlyttes mens den pågår.

Med kommunikasjon menes i denne forbindelse overføring av informasjon fra en avsender til en mottager. Det er således ikke kommunikasjon når det tas utskrift av et datalagret dokument, selv om dokumentet da overføres fra datamaskinen til skriveren. Tilsvarende gjelder ved annen overføring mellom en datamaskin og periferienheter, for eksempel ved sikkerhetskopiering til et eksternt lagringsmedium.

ØKOKRIM har under høringen uttrykt ønske om at avlyttingsreglene skal omfatte såkalt TEMPEST-avlytting, dvs avlytting av den elektromagnetiske strålingen fra blant annet datautstyr. Denne avlyttingsmetoden går ut på å fange opp den elektromagnetiske strålingen fra skjermer, kabler eller annet utstyr og omforme dette til meningsgivende data. Ved avlytting av utstyr som avgir sterk stråling, kan denne metoden brukes på lang avstand. Det er i dag mulig å gjenskape en datamaskins skjermbilde på flere hundre meters avstand.

Tempoet i den teknologiske utviklingen gjør det sannsynlig at denne metoden raskt vil utvikles ytterligere. I tillegg vil det antagelig også dukke opp nye, hittil ukjente metoder for avlytting. Avlyttingsadgangen er derfor gjort uavhengig av hvilken teknologi som benyttes. Det avgjørende er om avlyttingen retter seg mot kommunikasjon. I forhold til TEMPEST-avlytting innebærer dette at metoden kan benyttes til å fange opp signaler mellom to kommunikasjonsanlegg idet signalene overføres. Metoden kan derimot ikke benyttes til å avlytte informasjon som ikke kommuniseres. Dette innebærer blant annet at en datamaskins skjermbilde ikke vil kunne avleses.

Dersom informasjonen finnes på et fast lagringsmedium (for eksempel en harddisk), kan den beslaglegges eller begjæres utlevert. I tilfeller der informasjonen verken lagres eller kommuniseres, vil imidlertid ikke politiet ha noen mulighet til å få tak i den.

Det har i denne forbindelse vært reist spørsmål om bruken av såkalte trojanske hester. Dette er dataprogrammer som skjuler seg inne i andre, tilsynelatende nyttige programmer eller dokumenter. Det finnes slike programmer som er laget nettopp med tanke på etterforskning. Disse installeres på den mistenktes maskin når mistenkte åpner en e-post melding han får tilsendt. Mistenkte vil ikke kunne merke at programmet blir installert. Når programmet er installert, vil det registrere all aktivitet på maskinen i en logg, som med jevne mellomrom overføres til politiet via e-post. Heller ikke dette vil den mistenkte kunne oppdage. Slik metoden er beskrevet ovenfor, vil den ikke ha hjemmel i utkastet til § 216a. Overvåkningen retter seg her mot all aktivitet på en datamaskin, ikke mot kommunikasjonen mellom maskiner. Departementet tar med dette ikke generelt stilling til bruken av trojanske hester som etterforskningsmetode, herunder de betenkeligheter som er knyttet til måten programmene installeres på.

Avlyttingsadgangen gjelder kommunikasjon mellom kommunikasjonsanlegg. Adgangen er således uavhengig av hvilke tekniske hjelpemidler som benyttes i kommunikasjonen. Som eksempler på kommunikasjonsanlegg nevner utkastet telefoner og datamaskiner. Telefaksmaskiner og personsøkere er eksempler på andre anlegg som vil omfattes.

Måten informasjonen transporteres på er uten betydning; avlyttingsadgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium som benyttes. Både kommunikasjon over fast nett, mobiltelefonnett og via satellitt omfattes. Dette antas å være i samsvar med gjeldende rett.

Adgangen er ikke begrenset til offentlige nett. Også private nett omfattes. Bestemmelsen skiller heller ikke mellom allment tilgjengelige nett og lukkede nett.

Det må imidlertid trekkes en grense mot de minste private nettverkene. Avlytting av interne hustelefoner eller callinganlegg kan ikke foretas etter reglene om kommunikasjonsavlytting. Dette må betraktes som romavlytting. Det samme gjelder flere datamaskiner i samme bygning som er koblet sammen i et lukket nettverk. Muligheten til å avlytte slike nettverk er i dag underlagt vesentlige praktiske begrensninger. For å avlytte et callinganlegg vil politiet normalt være avhengig av å komme seg inn i bygningen hvor anlegget befinner seg. Dette kan ikke gjøres med hjemmel i bestemmelsen om kommunikasjonsavlytting. Derimot kan det etter omstendighetene være mulig å benytte TEMPEST-teknologien til å avlytte kommunikasjonen i et nettverk fra utsiden av bygningen. Heller ikke slik avlytting vil ha hjemmel i denne bestemmelsen.

Avlyttingstillatelsen må gjelde bestemte kommunikasjonsanlegg. I dette ligger et krav om at det anlegg som skal avlyttes, må identifiseres i kjennelsen. Dersom det er en telefon eller en telefaksmaskin som skal avlyttes, vil anlegget kunne identifiseres ved telefonnummeret. Mobiltelefoner har i tillegg til telefonnummer et såkalt IMEI-nummer (International Mobile Equipment Identity) som er unikt for hvert enkelt apparat. Tillatelsen kan knyttes både til telefonnummeret og/eller til IMEI-nummeret.

Datamaskiner i nettverk identifiseres ved hjelp av en nettverksadresse. Denne adressen avhenger av hvilken nettverksprotokoll som benyttes. På Internett benyttes såkalte IP-adresser til å identifisere maskinene. Dersom en maskin har en fast IP-adresse, vil avlyttingstillatelsen kunne knyttes til denne adressen. En del maskiner får imidlertid tildelt en ny IP-adresse hver gang de kobler seg til Internett. Dette er for eksempel tilfelle for det store antall hjemmemaskiner som har tilgang til Internett gjennom et privat abonnement hos en internettilbyder. I slike tilfeller vil tillatelsen ikke kunne knyttes til IP-adressen, da denne ikke er egnet til å identifisere en bestemt maskin.

Avlyttingen kan bare rette seg mot anlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Med «bruke» menes i denne forbindelse en direkte bruk av det anlegg tillatelsen gjelder. For eksempel omfattes telefonapparater eller dataterminaler/arbeidsstasjoner som den mistenkte benytter til kommunikasjon. Telefonsentraler, servere eller lignende anlegg som informasjonen passerer gjennom, vil derimot ikke omfattes. Bruken vil i disse tilfellene være for indirekte.

Metodeutvalget foreslår at det åpnes for avlytting av telefoner som den mistenkte kan antas å ville ringe til og andre kommunikasjonsanlegg mistenkte kan antas å ville kommunisere med. En slik adgang vil etter departementets syn være for inngripende, se nærmere 8.4.2.4. Metodeutvalgets forslag er ikke fulgt opp på dette punktet.

Etter fjerde ledd første punktum er avlyttingsadgangen uavhengig av hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved kommunikasjonen. Ifølge Metodeutvalgets utkast skal avlyttingsadgangen gjelde «uten hensyn til hvem som er eier, operatør eller leverandør av det nett som brukes». På bakgrunn av endringer i telekommunikasjonsloven, har departementet funnet det hensiktsmessig å foreslå en annen formulering. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring i forhold til Metodeutvalgets utkast.

Uttrykket operatør er fjernet fra telekommunikasjonsloven. Loven fokuserer nå på de nett og tjenester som tilbys. Etter departementets syn bør dette følges opp i reglene om kommunikasjonskontroll. Departementets forslag omfatter således eier og tilbyder av nett og tjenester. Alternativet leverandør er etter departementets syn overflødig ved siden av tilbyder.

Ved den nærmere fastleggelsen av hvilke personer som omfattes av regelen, vil telekommunikasjonslovens definisjoner kunne gi veiledning. Det er imidlertid ikke fullstendig samsvar mellom de uttrykkene som defineres i telekommunikasjonsloven og uttrykkene i utkastet her. Reglenes formål er også svært ulike. Telekommunikasjonslovens definisjoner er derfor ikke avgjørende for tolkingen av utkastet.

Alternativet eier refererer seg til det nett som benyttes ved kommunikasjonen. Alternativet tilbyder refererer seg derimot både til nettet og kommunikasjonstjenestene. Normalt vil den som tilbyr et nett, også være eier av nettet. Skulle imidlertid disse være forskjellige, vil begge omfattes av bestemmelsen. Den som tilbyr alminnelige teletjenester, regnes etter bestemmelsen som tilbyder av kommunikasjonstjeneste. Det samme gjelder den som tilbyr andre kommunikasjonstjenester, for eksempel private internettabonnementer.

Fjerde ledd annet punktum pålegger eier eller tilbyder av nett eller tjeneste som benyttes ved kommunikasjonen, å gi politiet nødvendig bistand ved gjennomføringen av avlyttingen.

Til § 216b

Utkastet er omstrukturert og omformulert i forhold til Metodeutvalgets utkast. Det er også foreslått materielle endringer.

Bestemmelsen gir hjemmel for å avbryte og innstille kommunikasjon og til å stenge kommunikasjonsanlegg. I tillegg hjemles innhenting av opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som har vært i forbindelse med hverandre. Både historiske og fremtidige opplysninger omfattes. Forslaget tar sikte på å utvide og avklare kontrolladgangen i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er også omstrukturert og omformulert for å lette tilgjengeligheten.

Første ledd angir vilkårene for å iverksette kontroll. I likhet med avlytting etter utkastet § 216a må kontrollen besluttes av retten ved kjennelse, med unntak for påtalemyndighetens hastekompetanse etter § 216d. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen viderefører også kravet om at noen med skjellig grunn mistenkes for en nærmere angitt straffbar handling eller forsøk på slik handling. De straffbare handlinger som kan gi grunnlag for kontroll, er angitt i første ledd bokstav a og b.

Etter bokstav a kan kontroll iverksettes hvis mistanken gjelder en handling som kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer. Med dette utvides kontrolladgangen vesentlig i forhold til gjeldende rett. I dag kan kontroll bare iverksettes i etterforskning av narkotikasaker og saker om rikets sikkerhet. Forslaget innebærer en generell adgang til å foreta kontroll ved lovbrudd av en bestemt grovhet. Kravet til strafferamme er satt høyere enn i Metodeutvalgets utkast, se om begrunnelsen i 8.3.3. Se om betydningen av gjentagelse, sammenstøt av forbrytelser og tilregnelighet i første ledd annet punktum.

Etter bokstav b kan kontroll iverksettes hvis mistanken gjelder en handling som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9, § 145 annet ledd, § 162, § 211 første ledd bokstav d, § 317, jf § 162 eller § 390a. Kontrolladgangen er ny i saker der mistanken gjelder brudd på straffeloven § 145 annet ledd, § 211 første ledd bokstav d og § 390a. Begrunnelsen for at det i disse sakene gjøres unntak fra strafferammebegrensningen, er at etterforskningsmetoden vil være særlig effektiv ved denne typen lovbrudd, se 8.3.3.4.

Første ledd siste punktum gir reglene i § 216a første ledd annet punktum og annet ledd tilsvarende anvendelse. Det vises til merknadene til § 216a.

I tillegg til vilkårene i første ledd, må vesentlighetskravet i § 216c være oppfylt. Denne bestemmelsen krever at kontrollen må antas å være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Forholdsmessighetsprinsippet i utkastet til ny § 170a må også være oppfylt. Dette prinsippet vil særlig kunne få betydning for saker som faller inn under første ledd bokstav b, da det i disse sakene ikke stilles noe krav til strafferamme.

Annet ledd angir hva kontrollen kan gå ut på. Etter bokstav a kan kontrollen gå ut på å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. «Overføring » erstatter «ekspedering » i gjeldende lov. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring. Se om hva som menes med kommunikasjonsanlegg i merknaden til § 216a.

Nåværende bestemmelse gir hjemmel til å innstille eller avbryte samtaler til eller fra bestemte telefoner. Det er usikkert om den omfatter kommunikasjon til eller fra annet kommunikasjonsutstyr enn telefoner, for eksempel telefaks. Endringen gjør det klart at kontrolladgangen gjelder uavhengig av hvilke tekniske hjelpemidler som benyttes i kommunikasjonen. I likhet med utkastet til § 216a omfatter bestemmelsen all overføring av informasjon mellom forskjellige kommunikasjonsanlegg. Det vises til merknadene til § 216a.

Kontrollen kan bare rette seg mot anlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Det er også et vilkår at anlegget kan identifiseres. Disse kravene er i samsvar med gjeldende rett. Se merknadene til § 216a ovenfor for en nærmere redegjørelse for hva disse kravene innebærer.

Etter bokstav b kan kommunikasjonsanlegg som nevnt i bokstav a, stenges for kommunikasjon. Adgangen til å stenge anlegg er også en videreføring av gjeldende rett, men i forhold til gjeldende bestemmelse presiseres det at adgangen gjelder kommunikasjonsanlegg.

Bokstav c gir hjemmel for å innhente trafikkdata. Dette er opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som i et bestemt tidsrom skal settes eller har vært satt i forbindelse med et bestemt kommunikasjonsanlegg, og andre data knyttet til kommunikasjon.

De opplysninger som omfattes, er for det første opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som har kommunisert med et bestemt annet anlegg. Dette kan for eksempel være teleselskapenes registreringer av samtaler til og fra en telefon eller loggen over kommunikasjonen til og fra en datamaskin.

Videre omfattes andre data knyttet til kommunikasjonen. Dette inkluderer blant annet opplysninger om samtalenes varighet, mobiltelefoners geografiske plassering idet samtalene finner sted og hvem som var logget inn på en datamaskin på det tidspunkt maskinen ble benyttet til kommunikasjon.

Bestemmelsen omfatter både historiske data, dvs data som foreligger på det tidspunkt innhenting besluttes og fremtidige data, dvs data som vil oppstå etter dette tidspunktet. Historiske data vil også kunne innhentes etter reglene om beslag og utlevering. For fremtidige data foreslås det derimot en bestemmelse i ny § 210b siste ledd om at slike data bare skal kunne innhentes etter reglene om kommunikasjonskontroll. Se nærmere 13.9 om forholdet mellom kommunikasjonskontroll og beslag og utlevering av trafikkdata.

Tillatelsen må gjelde opplysninger om kommunikasjon som har funnet sted innenfor et bestemt tidsrom. Dette tidsrommet må angis i tillatelsen. For historiske data gjelder det ingen begrensning for hvilket tidsrom tillatelsen kan angi. For fremtidige data kan derimot tillatelsen som hovedregel ikke gjelde for mer enn 4 uker om gangen, jf § 216f.

Tillatelsen kan gå ut på at eier eller tilbyder av nett eller tjeneste som benyttes, skal gi politiet opplysninger som nevnt. Se merknadene til utkastets § 216a fjerde ledd for en nærmere redegjørelse for hvilke personer som omfattes av denne bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer en viss plikt for disse personene til å bistå politiet ved gjennomføringen av kontrollen. En slik plikt følger også av henvisningen fra tredje ledd til § 216a fjerde ledd.

Tredje ledd gir bestemmelsen i utkastet § 216b fjerde ledd tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at kontrollen kan besluttes uten hensyn til hvem som er eier eller tilbyder av det nett eller den tjeneste som benyttes, og at disse personene kan pålegges å gi politiet nødvendig bistand ved gjennomføringen av kontrollen.

Til § 216c annet ledd nytt tredje punktum

Annet ledd skjerper vilkårene for kontroll når den telefon som den mistenkte antas å ville bruke, er tilgjengelig for et større antall personer. I proposisjonen her foreslås det at «telefonkontroll» skiftes ut med «kommunikasjonskontroll» og «telefon» med «kommunikasjonsanlegg». De aktuelle begrepene brukes en rekke ganger i annet ledd. Lovteksten vil bli temmelig tungt formulert hvis det skal skje slike omformuleringer her. Samtidig er annet ledd mest praktisk i forhold til telefoner. Departementet foreslår derfor at første og annet punktum står uendret og at det i stedet gis et nytt tredje punktum hvor det heter at reglene i første og annet punktum gjelder tilsvarende for annen kommunikasjonskontoll.

Et eksempel på datamaskiner som er tilgjengelig for et større antall personer, er datamaskiner som hele studentmassen ved et lærested kan benytte seg av, som alle studentene ved et universitet eller fakultet.

Til § 216d første ledd første punktum

Departementet foreslår at vilkårene for at påtalemyndigheten kan beslutte kommunikasjonskontroll i hastesaker skjerpes. I gjeldende rett kreves det at etterforskningen vil lide ved opphold. Etter utkastet må det være stor fare for at etterforskningen vil lide.

Ingen av utvalgene har foreslått endringer i reglene om hastekompetansen.

Til § 216d første ledd nye fjerde og femte punktum

Forslaget skal bidra til å sikre at påtalemyndighetens kompetanse til å beslutte kommunikasjonskontroll i hastesaker bare blir brukt når vilkårene er oppfylt. Når påtalemyndigheten begjærer rettens godkjennelse av kontrollen, skal det opplyses om hvorfor hastekompetansen er benyttet, jf fjerde punktum. Og dommeren må i rettsboken gi uttrykk på sitt syn på om vilkårene for å bruke hastekompetansen var oppfylt eller ikke, jf femte punktum.

Til § 216f første ledd nytt tredje punktum

Tredje punktum er et unntak fra hovedregelen i annet punktum om at tillatelse til kommunikasjonskontroll ikke kan gis for mer enn 4 uker om gangen. I saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 kan tillatelsen gis for inntil 8 uker om gangen.

Vilkåret er at etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning. Unntaksregelen er utformet etter mønster av § 185 første ledd fjerde punktum og skal forstås på samme måte.

Det er særlig når etterforskningen er langvarig og det kan være nødvendig å opprettholde en kontroll over lengre tid at unntaket skal kunne brukes. Dette må påvises og begrunnes i det enkelte tilfellet; det er ikke tilstrekkelig at det ofte er behov for mer langvarig kontroll i slike saker.

Utkastet avviker noe både fra Sikkerhetsutvalgets og Metodeutvalgets forslag.

Til § 216g

Forslagene til endringer i § 216g om sletting av overskuddsinformasjon er bare delvis i samsvar med Metodeutvalgets forslag, jf nedenfor.

Det foreslås i proposisjonen at begrepet telefonkontroll skal erstattes av begrepet kommunikasjonskontroll. Dette er blant annet fulgt opp i utkastet til § 216g.

Departementet foreslår å dele bestemmelsen inn i bokstav a og bokstav b for å gjøre den lettere tilgjengelig. Dette innebærer ikke noen realitetsendring.

Bestemmelsen påbyr sletting av overskuddsinformasjon. Men den gjør unntak fra dette utgangspunktet:

Opplysningene skal etter gjeldende rett ikke slettes hvis de er av betydning for etterforskningen av straffbare forhold. Dette unntaket videreføres i utkastet. Men se utkastet § 216i første ledd tredje punktum bokstav b hvor det foreslås visse begrensninger i adgangen til å brukeopplysningene som bevis i en straffesak.

Departementet foreslår i utkastet § 216i at overskuddsinformasjon skal kunne brukes for å avverge at noen uskyldig blir straffet. Etter departementets syn er det ikke behov for å endre § 216g for å hindre at slike opplysninger blir slettet. Enten det gjelder å bevise at en person er skyldig eller å avkrefte at en mistenkt person er skyldig, er opplysningene «av betydning for etterforskningen av straffbare forhold».

I gjeldende rett er det i utgangspunkt et ikke adgang til å bruke overskuddsinformasjon til å forebygge straffbare handlinger (se 8.8.1). Som Metodeutvalget, foreslår departementet endringer her. Etter departementets forslag skal plikten til å slette overskuddsinformasjon ikke gjelde for opplysninger som er av betydning for å forebygge straffbare handlinger. Men også her foreslår departementet visse begrensninger i adgangen til å brukeopplysningene, se utkastet § 216i første ledd bokstav d og merknadene til denne bestemmelsen. Departementets forslag er noe annerledes formulert enn Metodeutvalgets forslag.

Selv om opplysningene gjelder straffbare forhold, må de i dag slettes hvis det dreier seg om uttalelser som retten ikke kunne ha mottatt vedkommendes vitneforklaring om. Men det er gjort unntak hvis den som har kommet med opplysningene, mistenkes for en straffbar handling som er nevnt i § 216a. Dette unntaket gjelder i prinsippet også for opplysninger som kommer frem ved kontroll etter § 216b, selv om det ikke er så praktisk at slike opplysninger kommer frem ved denne formen for kontroll. Unntaksbestemmelsen viser i gjeldende rett til § 216a. I utkastet foreslår departementet at § 216a og § 216b skal ha forskjellige anvendelsesområder. Henvisningen til § 216a vil dermed bli for snever.

Departementet foreslår i stedet at unntaket skal gjelde når vedkommende mistenkes for en straffbar handling som kunne gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Stammer opplysningene fra kommunikasjonsavlytting, må det dermed gjelde en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer eller en narkotikaforbrytelse eller overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9. Stammer opplysningen fra kommunikasjonskontroll etter § 216b blir unntaket mer omfattende: Da er det tilstrekkelig at det gjelder en forbrytelse med en strafferamme påfengsel i minst 5 år elleret av de andre lovbruddene som er regnet opp i bestemmelsen.

Adgangen til å unnlate sletting av opplysningene skal etter forslaget gjelde selv om den som er i ferd med eller som har begått lovbruddet, ikke kan straffes fordi han eller hun er utilregnelig, jf annet punktum.

Til § 216h

Det er foreslått enkelte terminologiske endringer for å bringe § 216h om kontrollutvalget i samsvar med terminologien i kapittel 16a for øvrig, se første ledd første punktumog tredje ledd.

I proposisjonen foreslås det at reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kapittel 16a. Dermed kommer alle bestemmelsene i dette kapitlet til anvendelse ved denne typen saker hvis det ikke gjøres uttrykkelige unntak.

Behandlingen av saker om rikets sikkerhet er underlagt en generell kontroll av et eget kontrollutvalg etter lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Kontrollen gjelder også bruken av kommunikasjonskontroll. Det er dermed ikke behov for at kontrollutvalget for saker om kommunikasjonskontroll skal føre kontroll med sakene om rikets sikkerhet. Departementet foreslår derfor at saker som omfattes av lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, unntas fra kontrollen etter § 216h, se nytt annet punktum i første ledd.Forslaget er i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Til § 216i første ledd

Første ledd tredje punktum gjør unntak fra hovedregelen om taushetsplikt i første og annet punktum. Utkastet utvider adgangen til å bruke opplysninger fra kommunikasjonskontroll utad i forhold til gjeldende rett. Det er dels videre, dels snevrere enn Metodeutvalgets forslag. Departementet har dessuten valgt en annen lovteknisk løsning enn utvalget. Utvalget foreslår å regulere adgangen til å bruke opplysningene i § 216g, med en henvisning til denne bestemmelsen i § 216i første ledd. I departementets utkast blir adgangen til å bruke opplysningene regulert direkte i § 216i.

Departementet foreslår at unntakene fra taushetsplikten reguleres i fem alternativer i tredje punktum(bokstav a til e). Bokatav aog bokstav eer i samsvar med gjeldende § 216i bortsett fra et par mindre språklige og terminologiske endringer.

Bokstav bregulerer adgangen til å bruke opplysningene som bevis i en straffesak. I gjeldende rett fører det generelle bevisforbudet til at opplysninger fra kontrollen aldri kan brukes som bevis i saken. Departementet foreslår å oppheve dette bevisforbudet. Alle opplysninger som har betydning for det straffbare forholdet som var bakgrunnen for kontrollen, skal etter forslaget kunne brukes som bevis. Det samme skal opplysninger som gjelder andre straffbare forhold (overskuddsinformasjon) hvis det straffbare forholdet er av en slik art at det kunne gi grunnlag for den formen for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra. Metodeutvalget har ikke foreslått noen tilsvarende begrensning.

Stammer opplysningene fra kommunikasjons avlytting,må den straffbare handlingen være av den art som er nevnt i § 216a. Det må altså dreie seg om en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller en narkotikaforbrytelse eller overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9. Gjelder det annen kommunikasjonskontroll, må handlingen falle inn under § 216b. Her er strafferammebegrensningen fengsel i minst 5 år. Dessuten omfattes en del nærmere angitte forbrytelser uavhengig av strafferammen.

Bokstav b legger ingen begrensninger på adgangen til å bruke opplysningene under etterforskningen; her gjelder bokstav a fullt ut.

Det er i § 216i ikke foreslått noe bevisforbud for opplysninger som har kommet frem i samtale med advokat, lege eller prest. Men et slikt bevisforbud følger indirekte av § 216g bokstav b, som påbyr at slike opplysninger som hovedregel straks skal slettes. Dermed vil det ikke være mulig å bruke dem som bevis i saken. Det ville være å omgå denne slettingsregelen om påtalemyndigheten i stedet førte en politimann som vitne for å forklare seg om hva som kom frem under samtalen.

Bokstav cåpner for å bruke opplysningene for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Dette er en lovfesting av gjeldende rett. I disse tilfellene gjelder det ikke noen begrensning for bruken. «Forebygge at noen uskyldig blir straffet» skal forstås på samme måte som den tilsvarende formuleringen i straffeprosessloven § 119 tredje ledd. For eksempel vil bestemmelsen også kunne gjelde der opplysningene kan få betydning for en vesentlig nedsubsummering, jf Rt 1994 s 1337.

Bokstav dregulerer adgangen til å bruke overskuddsinformasjon i forebyggende øyemed. Forslaget er her en utvidelse i forhold til gjeldende rett, og er også videre enn Metodeutvalgets utkast. Overskuddsinformasjonen skal kunne brukes til å avverge forbrytelser som kan medføre frihetsstraff. Opplysningene skal altså ikke kunne brukes for å avverge forseelser eller forbrytelser som bare kan medføre bot.

Tredje punktum er et unntak fra taushetsplikten i første og annet punktum. Bestemmelsen regulerer derfor bare i hvilken utstrekning opplysningene kan brukes utad - ved at de meddelses til andre. Bestemmelsen legger ikke begrensninger på politiets adgang til å bruke overskuddsinformasjon til å avverge straffbare handlinger så lenge dette kan skje uten at opplysningene meddeles til andre.

Politiet kan dermed på bakgrunn av overskuddsinformasjon foreta taktiske disposisjoner for å avverge en forseelse eller en forbrytelse som bare kan medføre bot. Politiet får for eksempel på bakgrunn av kommunikasjonskontroll kjennskap til at to unggutter avtaler å kappkjøre på en nærmere bestemt veistrekning en bestemt dag. Taushetsplikten er da ikke til hinder for at politiet kjører med uniformert bil på denne veistrekningen på det aktuelle tidspunktet.

Departementet går ikke inn for at overskuddsinformasjon skal kunne brukes ved personkontroll, slik Metodeutvalget foreslår (se 8.9.4)

Informasjon fra kommunikasjonskontroll skal kunne brukes som nevnt i utkastet første ledd tredje punktum selv om den informasjonen gjelder, ikke kan straffes fordi han eller hun er utilregnelig, se fjerde punktum.

Til opphevelsen av § 216 i tredje og fjerde ledd

Forslaget er i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Tredje ledd har i dag et unntak fra prinsippet om fri bevisførsel: Bevis som er ervervet ved telefonkontroll, kan ikke føres under hovedforhandlingen. Departementet foreslår at dette unntaket oppheves. (Se 8.7 om bakgrunnen for forslaget.)

Dermed vil de alminnelige regler om bevisførsel gjelde. Det innebærer at opptak og notater som er gjort i forbindelse med kommunikasjonskontroll, kan føres som bevis. Dessuten kan det føres vitner om de opplysninger som har kommet frem under kontrollen.

Bevis som er kommet frem ved kommunikasjonskontroll, kan som andre bevis avskjæres når vilkårene i § 292 annet ledd er oppfylt, se nærmere 8.7.1.

Adgangen til å føre som bevis opplysninger fra kommunikasjonskontroll som har skjedd i utlandet, er behandlet i 8.7.5.

Fjerde ledd gjør i dag unntak fra reglene om dokumentinnsyn. Departementet foreslår at også dette unntaket oppheves. Dermed vil de alminnelige reglene om dokumentinnsyn i §§ 242 og 264 gjelde også for opplysninger om kommunikasjonskontroll. Departementet gjør rede for omfanget av denne innsynsretten i 8.7.1 og 8.7.5.

Departementet foreslår at adgangen til å gjøre unntak fra reglene om dokumentinnsyn etter § 242 utvides i saker om kommunikasjonskontroll, se merknaden til denne bestemmelsen. I motsetning til Metodeutvalget foreslår departementet ikke noe slikt unntak fra § 264.

Spørsmålet om en dommer som har nektet innsyn i opplysninger om kommunikasjonskontroll, kan delta under hovedforhandlingen må løses etter de alminnelige reglene om habilitet.

Til § 216j første og annet ledd

Lovforslaget tar på dette punktet dels sikte på å samkjøre vilkårene for å få underretning om det har vært foretatt kommunikasjonskontroll med reglene om dokumentinnsyn. Dels er formålet å innføre en unntaksbestemmelse for saker om rikets sikkerhet.

Departementet foreslår at unntaket fra retten til dokumentinnsyn i § 216i fjerde ledd oppheves. Dermed vil den tiltalte ha krav på innsyn i opplysninger om kommunikasjonskontroll i den utstrekning opplysningene kommer frem i sakens dokumenter. Med en slik ordning er det ikke lenger grunn til å opprettholde unntaket i § 216j om at underretning om kontrollen ikke kan gis hvis det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt. Paragraf 216j annet ledd annet punktumforeslås derfor opphevet. Metodeutvalget foreslår ikke noen slik opphevelse.

Departementet foreslår at telefonkontrolloven av 1915 oppheves, og at reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kapittel 16a. Men etter departementets mening bør retten til å få underretning om at det har vært foretatt kommunikasjonskontroll, i alle fall foreløpig, ikke gjelde i saker om rikets sikkerhet. Det er derfor foreslått en egen unntaksbestemmelse om dette, se første ledd nytt annet punktum.Utkastet er på dette punktet i samsvar med Sikkerhetsutvalgets og Metodeutvalgets forslag.

Reglene i § 216j skal ikke gjøre innskrenkninger i retten til dokumentinnsyn etter §§ 242 og 264.

Det foreslås i proposisjonen at begrepet telefonkontroll skal erstattes av begrepet kommunikasjonskontroll. Dette er blant annet fulgt opp i utkastet til § 216j.

Til nytt kapittel 16b

Departementet foreslår en ny § 216l om opptak av samtaler som politiet selv deltar i eller som den ene samtaleparten har samtykket i. Denne bestemmelsen bør etter departementets syn plasseres i et nytt kapittel 16b.

Til § 216l

Bestemmelsen er ny.

Det er i gjeldende rett ikke forbudt for politiet å gjøre opptak av samtaler som det selv deltar i eller å avlytte og gjøre opptak av andres samtaler hvis den ene samtaleparten samtykker. Men dermed er det ikke gitt at opptaket kan brukes som bevis i retten. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet en sikker hjemmel for slik bruk, se nærmere 8.11. Metodeutvalget mener at det ikke er nødvendig å lovregulere slike inngrep, og har derfor ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse.

Bestemmelsen kommer bare til anvendelse når en av samtalepartene foretar eller samtykker i avlyttingen og opptaket. Bestemmelsen gir med andre ord ikke hjemmel for slik avlytting og slike opptak som omfattes av straffeloven § 145a. Derimot kan reglene om kommunikasjonskontroll i straffeprosessloven kapittel 16a gi slik hjemmel.

Det er bare avlytting og opptak med tekniske innretninger som omfattes. Departementet antar at avlytting uten slike hjelpemidler som utgangspunkt ikke utgjør et inngrep som krever hjemmel i lov, se nærmere 8.11.4. - «Teknisk innretning» skal forstås på samme måte som i straffeloven § 145a.

Videre omfattes bare avlytting og opptak som skjer med politiets medvirkning. Opptak som den ene samtaleparten har gjort uten politiets mellomkomst reguleres ikke. Departementet legger til grunn at slike opptak uten nærmere lovregulering kan brukes som bevis i en straffesak.

Vilkårene er regulert i første ledd.Den samtaleparten som ikke kjenner til avlyttingen/opptaket, må med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Inngrepet kan foretas selv om den mistenkte er utilregnelig, se annet punktum.Det gjelder selv om utilregneligheten har ført til at vedkommende ikke har utvist skyld. I tillegg kommer at inngrepet ikke må være uforholdsmessig og at det er tilstrekkelig grunn til å foreta inngrepet, jf utkastet § 170a.

Avlyttingen/opptaket kan gjelde telefonsamtaler eller andre samtaler. Den ene samtaleparten utstyres for eksempel med hemmelig opptaksutstyr i et lukket møte. «Samtale» skal forstås vidt. Det avgjørende er om partene kommuniserer muntlig. Om det helt eller i det vesentlige bare er den ene parten som snakker, setter ikke saken i en annen stilling.

Utkastet gjør ikke unntak fra reglene om taushetsplikt. Taushetsplikt vil derfor kunne begrense adgangen til å avlytte eller gjøre opptak etter utkastet § 216l. Samtaleparten som vil samarbeide med politiet er for eksempel advokat, lege eller prest.

Det følger av prinsippet om fri bevisførsel at opptak som er gjort med hjemmel i utkastet § 216l , kan brukes som bevis i retten.

Annet ledd første punktum foreskriver at beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Det er ikke foreslått noen bestemmelse tilsvarende § 216d annet ledd om at det normalt er politimesteren som treffer avgjørelsen når spørsmålet avgjøres av politiet. Beslutningen kan derfor også treffes av andre politijurister.

Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig, og en muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes, se henvisningen til § 197 tredje ledd i annet punktum.Paragraf 197 tredje ledd første punktum presiserer hva som skal gå frem av beslutningen. Det må blant annet angis hvem den mistenkte er og hva han mistenkes for, og hva som er formålet med inngrepet. Beskrivelsen må være slik at det går frem at vilkårene for inngrepet er oppfylt, herunder at det ikke er tale om et uforholdsmessig inngrep.Det skal også gå frem hva avlyttingen eller opptaket skal omfatte, det vil si hvilke samtaler det gjelder.

Det er ikke satt noen bestemt lengstefrist i loven for hvor lenge avlyttingen kan pågå, men forholdsmessighetsprinsippet vil kunne sette visse grenser her.

Siden utkastet § 216l er plassert i et eget kapittel 16b, gjelder ikke bestemmelsene i kapittel 16a for dette tvangsmidlet. Det innebærer blant annet at kontrollutvalget ikke skal føre tilsyn med bruken av tvangsmidlet.

Det er ikke foreslått egne regler om bruk av overskuddsinformasjon. Det betyr at det i første rekke er reglene om taushetsplikt i straffeprosessloven §§ 61a flg som setter grenser for bruken av opplysningene.

Reglene om dokumentinnsyn i §§ 242 og 264 vil regulere den mistenktes og forsvarerens rett til innsyn i opplysninger om avlyttingen og opptaket (se den tilsvarende problemstillingen for kommunikasjonskontroll, omtalt i 8.7.1).

Til § 222b fjerde ledd annet punktum

Henvisningen til § 174 første ledd foreslås tatt ut av bestemmelsen. Paragraf 174 første ledd er foreslått opphevet og erstattet av ny § 170a. Paragraf 170a skal gjelde for alle bestemmelser i del fire. Det er derfor ikke nødvendig med en uttrykkelig henvisning til den.

Til § 240

Se kommentaren til utkastet til ny § 170a.

Til § 242 første ledd nytt annet punktum

Utkastet er i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Departementet foreslår at adgangen til å gjøre unntak fra reglene om dokumentinnsyn utvides i saker hvor det har vært foretatt kommunikasjonskontroll. Opplysninger fra slik kontroll skal også kunne nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker.

Unntaksbestemmelsen tar særlig sikte på situasjonen hvor to saker har tilknytning til hverandre, og hvor det vil skade etterforskningen i den ene saken om innsyn gis i den andre. De aktuelle dokumenter har for eksempel opplysninger som gir grunn til å anta at også andre personer er mistenkt for tilsvarende eller andre lovbrudd. Ofte vil det kunne skade etterforskningen om det ble kjent at politiet har slike opplysninger. Det samme gjelder for opplysninger om bakmenn, ligaer og forbindelser i utlandet. Unntaksregelen vil trolig være særlig praktisk i narkotikasaker, men er ikke begrenset til slike saker.

Se nærmere 8.7.1 og 8.7.5 om når opplysninger om kommunikasjonskontroll inngår i sakens dokumenter.

Unntaket gjelder bare inntil tiltale er tatt ut. Fra dette tidspunktet reguleres innsynsretten av § 264. Departementet har i motsetning til Metodeutvalget ikke foreslått noen unntak fra denne bestemmelsen.

Brukes opplysninger fra kommunikasjonskontroll som bevis i en fengslingssak, kan en offentlig oppnevnt forsvarer likevel som hovedregel ikke nektes dokumentinnsyn, jf utkastets tredje punktum (nåværende annet punktum).

Til § 292 annet ledd nytt siste punktum

Bestemmelsen gir en noe videre adgang til å avskjære bevis enn hovedregelen i annet ledd første punktum åpner for. Utkastet er innholdsmessig i det vesentlige i samsvar med Metodeutvalgets forslag.

Det nye annet punktum gjelder bare opplysninger om hvilket sted politiet har foretatt en observasjon fra. Bestemmelsen åpner for at en slik opplysning kan avskjæres selv om den er relevant for saken - såfremt den er uten betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet.

Departementet antar at opplysningen vanligvis ikke vil ha betydning for straffespørsmålet. Derimot vil den kunne ha betydning for skyldspørsmålet. Opplysningen kan særlig være av betydning for å vurdere hvor sikre de observasjoner som er foretatt, er.

Spørsmålet om det er av betydning for skyldspørsmålet å vite nøyaktig hvor observasjonen er foretatt vil bero på hvilke andre opplysninger som foreligger i saken, blant annet hvilken beskrivelse retten har fått av avstanden mellom observasjonsstedet og det som er observert og av om noe stenger for utsikten osv. Det vil også være av betydning om det er tatt bilder som viser hva som kunne ses fra observasjonsstedet.

V

Til opphevelsen av lov 3 februar 1995 nr 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste § 7

Bestemmelsen gir kontrollutvalget hjemmel til å påkjære «rettslige kjennelser og beslutninger om straffeprosessuelle inngrep når siktede ikke selv er kjent med dem». Departementet foreslår at det ved blant annet kommunikasjonskontroll skal oppnevnes en forsvarer, som på vegne av den mistenkte skal kunne påkjære avgjørelser om kontroll. Derfor er det ikke lenger behov for at kontrollutvalget har en slik kjæremålsadgang. Bestemmelsen om dette foreslås derfor opphevet.

VI

Til ikrafttredelsesbestemmelsen

Lovforslaget innebærer at forskrift 31 mars 1995 nr 281 om telefonkontroll i narkotikasaker bør endres på flere punkter. Dessuten må det vurderes om lovendringen gjør det nødvendig å endre påtaleinstruksen. Lovforslaget bør ikke tre i kraft før dette er gjennomført. Det kan også være behov for å sende ut rundskriv om lovendringene. Departementet foreslår på denne bakgrunn av loven trer i kraft når Kongen bestemmer. Kongen kan etter forslaget bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.