2 Bakgrunn

Etter terrorangrepene i Paris i november 2015 og i Brussel i mars 2016, publiserte Kommisjonen i april 2016 en melding om sterkere og smartere informasjonssystemer for grenser og sikkerhet (COM(2016) 205 final). Meldingen omhandlet svakhetene i EU-informasjonssystemene for grensekontroll, migrasjonsforvaltning og kriminalitetsbekjempelse, og tiltak for mer effektiv beskyttelse av Schengens yttergrenser og indre sikkerhet. Mer helhetlig informasjonsforvaltning og mer effektiv utnyttelse av eksisterende informasjon ble ansett som sentrale tiltak. I tilknytning til dette ble det identifisert et behov for å lette berørte aktørers tilgang til nødvendig informasjon gjennom utvikling av multifunksjonelle løsninger og enhetlig regulering. Ved å få informasjonssystemene til å kommunisere med hverandre, såkalt interoperabilitet, mente Kommisjonen at informasjonen kunne utnyttes bedre, kvaliteten heves og kostnadene reduseres.

Forordning (EU) 2019/817 om opprettelse av en ramme for interoperabilitet mellom EU-informasjonssystemer for grenser og visum, og forordning (EU) 2019/818 om opprettelse av en ramme for interoperabilitet mellom EU-informasjonssystemer for politisamarbeid og rettslig samarbeid, asyl og migrasjon, ble vedtatt samtidig i 2019, og inneholder i det vesentlige likelydende bestemmelser. Inndelingen i to forordninger skyldes at man på denne måten ivaretar hensynet til at noen av EUs medlemsstater står utenfor Schengen-samarbeidet, mens andre har egne avtaler knyttet til politisamarbeidet.

Forordningene tar sikte på å legge til rette for en mer effektiv utnyttelse av EU-informasjonssystemene som understøtter forvaltningen av grense-, migrasjons- og sikkerhetsområdet. Dette gjøres ved at det opprettes en portal som gjør det mulig for medlemsstatenes systemer å søke i flere EU-informasjonssystemer samtidig. Tilgangen til biografiske og biometriske opplysninger som i dag lagres i enkeltdatabaser, samles, og det etableres muligheter for å identifisere personer som er registrert i flere systemer. Dette vil også styrke muligheten for å oppdage personer som er registrert med ulike identiteter eller som bruker en annens identitet.

Interoperabilitetsforordningene er senere endret ved forordningene (EU) 2021/1133 og (EU) 2021/1134 om endringer i VIS-forordningen mv., samt forordningene (EU) 2021/1150 og (EU) 2021/1152 om fastsettelse av vilkårene for tilgang til andre EU-informasjonssystemer for ETIAS, alle av 7. juli 2021.

Som Schengen-medlem er Norge del av et felles regelverk om visum, som gir tredjelandsborgere fra land med visumplikt adgang til å besøke Schengen-området i inntil 90 dager i løpet av en 180-dagers periode, jf. Visumforordningen (EF) nr. 810/2009. Visumsamarbeidet omfatter også visuminformasjonssystemet (VIS), som er en felles database for visumsøknader. VIS ble i 2021 endret ved forordningene (EU) 2021/1133 og (EU) 2021/1134. Endringene innebærer blant annet at virkeområdet for VIS utvides til at også informasjon om visum for langvarig opphold (utover 90 dager) og oppholdstillatelser skal legges inn i databasen, og at VIS knyttes til andre EU-informasjonssystemer for grensekontroll, sikkerhet og migrasjon gjennom interoperabilitet.

ETIAS utgjør et tillatelsessystem for fremreise for tredjelandsborgere fra visumfrie land som ønsker å krysse Schengens yttergrenser. Forordningene (EU) 2021/1150 og (EU) 2021/1152 endrer ETIAS-forordningen, EES-forordningen, VIS-forordningen, SIS-forordningene og interoperabilitetsforordningene, og fastsetter hvilke løsninger for informasjonsutveksling og -tilgang som skal benyttes i forbindelse med grensekontroll og under behandling av saker om fremreisetillatelse etter ETIAS-forordningen.