3 Fylkeskommunens ansvar for opplæring i institusjonar etter barnevernlova etter statleg overtaking

3.1 Gjeldande rett

Opplæringsansvaret for barn og unge i barneverninstitusjonar er regulert i opplæringslova § 13-2. Etter gjeldande rett skal fylkeskommunen oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring for klientar i sosiale institusjonar som fylkeskommunen har ansvaret for å drive. Føresegna omfattar også kommunale institusjonar og private barneverninstitusjonar som er omfatta av fylkeskommunens ansvar etter kapittel 5 i lov 17.07.1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernlova).

Fylkeskommunens opplæringsansvar etter denne føresegna betyr at fylkeskommunen har ansvaret for opplæring av klientar når fylkeskommunen sjølv eig eller etter avtale har ansvaret for å drive institusjonen.

Departementet har vidare lagt til grunn at dersom eit barn eller ein ungdom blir plassert i kommunal eller privat institusjon på grunnlag av avtale mellom fylkeskommunen og institusjonen - som ledd i å oppfylle fylkeskommunens ansvar etter barnevernlova kapittel 5 - har fylkeskommunen også ansvaret for opplæring av barnet etter opplæringslova § 13-2. Denne rettsoppfatninga er ikkje basert på ei isolert tolking av ordlyden i § 13-2, men inneber at føresegna i opplæringslova må sjåast i lys av det ansvaret fylkeskommunen har for å skaffe institusjonsplassar etter barnevernlova.

Det er også lagt til grunn at dersom eit barn eller ein ungdom blir plassert i ein institusjon (offentleg eller privat) som ligg i eit anna fylke enn heimfylket, er det heimfylkeskommunen som blir ansvarleg for opplæringa etter § 13-2. Heimfylkeskommunen kan inngå avtale om å kjøpe opplæringstenester frå annan instans, men kan ikkje fråskrive seg ansvaret for at barnet eller ungdommen får den opplæringa lova krev.

Her er det likevel eitt unntak: Dersom eit barn blir plassert i ein barneverninstitusjon som ikkje er fylkeskommunal, og det heller ikkje er inngått avtale mellom fylkeskommunen og institusjonen om kjøp av plassar, er heller ikkje fylkeskommunen ansvarleg for grunnskoleopplæringa. I slike tilfelle er ansvarsforholdet regulert av forskrifta til opplæringslova § 18-1 bokstav b. Det vil seie at den kommunen som etter barnevernlova har det økonomiske ansvaret for barna, også er ansvarleg for grunnskoleopplæringa og dei kostnadene som heng saman med den.

3.2 Bakgrunnen for forslaget om lovendring

Barne- og familiedepartementet la 18. oktober 2002 fram Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven) m.v., med forslag om at staten skal overta ansvaret for å etablere og drive barneverninstitusjonar og for å rekruttere og formidle fosterheimar. Staten skal framleis kunne nytte kommunale eller private institusjonar, men desse må vere godkjende etter nærmare reglar.

I denne proposisjonen vart det, på bakgrunn av forslag frå Utdannings- og forskingsdepartementet, også foreslått å halde ved lag fylkeskommunens opplæringsansvar for barn og unge i barneverninstitusjonar etter statleg overtaking. Det vart foreslått ei lovendring i opplæringslova § 13-2, slik at fylkeskommunen der institusjonen ligg, vart pålagd å oppfylle opplæringsrettane etter opplæringslova for barn og unge i institusjonane etter statleg overtaking. Det går fram av merknaden til føresegna at fylkeskommunen der institusjonen ligg, får dette ansvaret også for klientar frå andre fylkeskommunar. Dei foreslåtte lovendringane vart vedtekne av Stortinget 27. februar 2003, og skal tre i kraft 1. januar 2004.

Denne lovendringa har dessverre ført til ei utilsikta forskyving av det økonomiske ansvaret frå fylkeskommunen der barnet eller ungdommen bur, til fylkeskommunen der barneverninstitusjonen er lokalisert. Dette vil kunne føre til store økonomiske utslag for den enkelte fylkeskommunen, da det ikkje er gjort endringar i rammeoverføringane til fylkeskommunane som kompensasjon for denne forskyvinga. På denne bakgrunn foreslår departementet ei ny lovendring, slik at gjeldande fordeling av ansvaret for opplæring av barn og unge i barneverninstitusjonane kan førast vidare også etter 1. januar 2004.

3.3 Høringsforslaget frå departementet

Utdannings- og forskingsdepartementet sende 15. september 2003 ut eit høringsbrev med forslag til endring av opplæringslova §§ 13-2 og 13-3a. Høringsbrevet vart sendt til fylkeskommunane, Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet og Barne- og familiedepartementet, med frist 19. september for fråsegn. Kommunenes Sentralforbund fekk utkastet 19. september med høringsfrist 25. september.

Følgjande høringsinstansar har gitt høringsfråsegn:

• Barne- og familiedepartementet

• Finansdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Oslo kommune

• Akershus fylkeskommune

• Hedmark fylkeskommune

• Oppland fylkeskommune

• Buskerud fylkeskommune

• Vestfold fylkeskommune

• Telemark fylkeskommune

• Aust-Agder fylkeskommune

• Vest-Agder fylkeskommune

• Rogaland fylkeskommune

• Møre og Romsdal fylkeskommune

• Sør-Trøndelag fylkeskommune

• Nord-Trøndelag fylkeskommune

• Nordland fylkeskommune

• Troms fylkeskommune

• Finnmark fylkeskommune

• Kommunenes Sentralforbund

Bakgrunnen for den korte høringsfristen var at forslaga om lovendring skulle kunne leggjast fram og bli behandla av Stortinget i løpet av 2003, slik at lovendringane kunne tre i kraft på det tidspunkt da staten overtek ansvaret for barneverninstitusjonane, 1. januar 2004.

For at det skal vere praktisk mogleg å gjennomføre dette i løpet av den tid som er til rådvelde, og sidan endringsforslaga i både § 13-2 og § 13-3a i hovudsak gjeld vidareføring av gjeldande ordningar, har Utdannings- og forskingsministeren, i medhald av utgreiingsinstruksen pkt. 1.3, fråvike reglane i utgreiingsinstruksen pkt. 5.2 om minimum høringsfrist på seks veker. Dette gjekk fram av høringsbrevet.

I høringsbrevet vart det vist til at formålet med lovendringa var å føre vidare det opplæringsansvaret fylkeskommunane har før staten overtek barneverninstitusjonane, men at det dessverre er blitt ei utilsikta utviding av det økonomiske ansvaret for vertsfylkeskommunane når det gjeld barn og unge frå andre fylke. Dette vart kommentert slik i høringsbrevet:

«Da forslaget om å endre § 13-2 om opplæringsansvaret for barneverninstitusjonene ble lagt fram, var ikke departementet oppmerksom på at lokaliseringen av barneverninstitusjonene var så ujevnt fordelt mellom fylkeskommunene, og at forslaget dermed ville gi så store og tilfeldige utslag for enkelte fylkeskommuner. Departementet er imidlertid gjort oppmerksom på at lovendringen i opplæringsloven § 13-2 sammenholdt med særmerknaden vil føre til betydelige merutgifter for de fylkene som mottar mange barn og unge fra andre fylkeskommuner. Dette tilsier at det bør foretas en lovendring, slik at bostedsfylkeskommunene også fra 2004 har det økonomiske ansvaret for barn og unge som plasseres i institusjoner i andre fylkeskommuner.»

I høringsnotatet la departementet til grunn ein viss tvil andsynes delt juridisk og økonomisk ansvar mellom heimfylkeskommunen og fylkeskommunen der barneverninstitusjonen er lokalisert, da dette reint generelt lettare vil kunne føre til uklare tilhøve. Departementet foreslo derfor at totalansvaret for opplæringa bør leggjast til den fylkeskommunen der barnet er busett på det tidspunktet da det blir gjort vedtak om plassering i institusjon. Dette betyr at denne fylkeskommunen også får ansvaret for å oppfylle rettane etter opplæringslova dersom det blir søkt om inntak og plassering i institusjon i ein annan fylkeskommune.

Hovudgrunngivinga var at ei klar ansvarsplassering, lagd til éin fylkeskommune, truleg vil vareta omsynet til kontinuitet og planlegging av opplæringa for den enkelte betre enn ved delt ansvar mellom fylkeskommunane. Mange av dei barna og ungdommane dette gjeld, har fleire institusjonsopphald bak seg og flytter ofte. Departementet meinte derfor at det er viktig å ha ei klar plassering av opplæringsansvaret. På denne bakgrunn vart det i høringsnotatet foreslått ei lovendring i § 13-2, slik at det går fram av ordlyden at fylkeskommunen der barnet eller den unge er busett når det blir gjort vedtak om plassering i institusjon etter barnevernlova, skal ha ansvaret for å oppfylle opplæringsrettane etter opplæringslova.

3.4 Høringsintansane

Fleire fylkeskommunar har kritiske kommentarar til den korte høringsfristen. Telemark fylkeskommune og Rogaland fylkeskommune meiner forslaget bør gå på ordinær høring.

7 fylkeskommunar og Kommunenes Sentralforbund støttar forslaget om endring av opplæringslova § 13-2. Fylkeskommunane er Hedmark, Oppland, Vestfold, Aust-Agder, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Troms fylkeskommune.

2 fylkeskommunar, Buskerud fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune, har ingen kommentarar på grunn av kort høringsfrist.

4 høringsinstansar har ingen merknader til forslaga; dette er Finansdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Nordland fylkeskommune.

3 fylkeskommunar støttar ikkje forslaget. Telemark fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune er til dels sterkt kritiske til forslaget.

Dei som støttar forslaget, uttaler mellom anna at forslaget er ei klargjering av opplæringsansvaret for barn og unge som blir plasserte i institusjon etter barnevernlova. Forslaget vil sikre vidareføring av dagens praksis på området. Det blir vist til at dette er særs viktig for denne elevgruppa, med fleire institusjonsopphald og til dels hyppig flytting. Ordninga er allereie innarbeidd og blir i dag gjennomført som samarbeidstiltak mellom fylkeskommunane. Det blir også vist til at forslaget har logisk samanheng med inntektsgrunnlaget til fylkeskommunane.

Kommunenes Sentralforbund uttaler:

«KS deler departementets syn angående uheldige konsekvenser av den foretatte endringen av § 13-2 i opplæringsloven, hvor opplæringsansvaret for barn i barnevernsinstitusjoner legges til fylkeskommunen hvor barnevernsinstitusjonen ligger. Dette vil utvilsomt gi en utilsiktet utvidelse av vertsfylkeskommunenes økonomiske ansvar for barn og ungdom fra andre fylker. Barnevernsinstitusjonene er meget ujevnt fordelt fylkene imellom, og de fylkeskommunene som mottar mange barn fra andre fylker, vil få betydelige merutgifter.

KS vil peke på viktigheten av at totalansvaret for opplæring av barn som plasseres i institusjon etter barnevernloven klargjøres og samles i én instans. Med totalansvar menes her ansvar i juridisk, forvaltningsmessig og økonomisk forstand. Etter vår oppfatning vil et delt ansvar fylkeskommuner imellom være svært uheldig da det lett vil kunne føre til uklarheter om opplegg og kostnader angående det enkelte barn - noe som til syvende og sist vil gjøre barnet til den skadelidende part i uenighet/tvister. Opplæring i forhold til barnevernsbarn bør etter KS' syn være mest mulig lik den som eksisterer for andre barn, slik at det ikke etableres en rekke særløsninger for denne gruppen.

Gjennom forslaget om at hjemfylkeskommunen får ansvaret for å oppfylle rettighetene etter opplæringsloven, sikrer man at en vel innarbeidet ordning fylkeskommunene imellom videreføres.

KS finner likevel grunn til å peke på det som i flere fylkeskommuner oppfattes som en urimelighet - nemlig at fylkeskommunene skal dekke utgifter til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp. Med utgangspunkt i at det generelle ansvaret på disse områdene er lagt til andre nivåer enn fylkeskommunen, kan det synes logisk at ansvaret ble lagt til enten kommunene eller staten. Når fylkeskommunene tidligere hadde ansvaret for både barnevernstjenesten og for opplæringstilbudet, var en slik ordning mer akseptabel. Når vi nå har en annen situasjon, er det ikke lenger like enkelt å se en logisk begrunnelse for ordningen.

Det er nå om å gjøre å finne den løsningen som sterkest understreker fylkeskommunenes opplæringsansvar i forhold til generell oppgavefordeling. Ut fra dette støtter KS departementets forslag til endring av opplæringslovens § 13-2.»

Oppland fylkeskommune viser til at avklaring av ansvaret også vil gi eit betre utgangspunkt for å få til eit betre tverretatleg samarbeid til beste for elevane, og uttaler mellom anna:

«Fylkesopplæringssjefen er enig i at en klar plassering av totalansvar (juridisk, faglig og økonomisk) på én fylkeskommune vil ivareta hensynet til kontinuitet og planleggingen av opplæringen for den enkelte, bedre enn ved delt ansvar mellom fylkeskommunene. Den praktiske gjennomføringen må skje etter avtale mellom de berørte fylkeskommuner og evt. andre samarbeidene instanser.»

Oslo kommune deler departementets oppfatning om at det er nødvendig å plassere både det juridiske, forvaltningsmessige og økonomiske ansvaret for opplæringa éin stad, det vil seie anten i bustadfylkeskommunen eller i institusjonsfylkeskommunen. Oslo kommune meiner likevel at dei endringar i opplæringslova med verknad frå 1. januar 2004 som Stortinget allereie har vedteke, bør haldast oppe, og at opplæringstilbodet ved barneverninstitusjonar bør finansierast ved statlege overføringar til dei fylkeskommunar der institusjonane er lokaliserte.

Telemark fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune og Rogaland fylkeskommune stiller spørsmål ved kvifor fylkeskommunen skal dekkje utgifter til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp, og meiner det er like logisk at anten kommunen eller staten overtek denne opplæringa.

Rogaland fylkeskommune uttaler forståing for endringsforslaga, som har til formål å rette opp ikkje tilsikta konsekvensar av eit tidlegare vedtak, og vil ikkje motsetje seg dette. Rogaland fylkeskommune uttaler vidare:

« Vi vil imidlertid be departementet vurdere om dette er den beste måten å løse de utfordringene opplæringsansvaret overfor denne gruppen barn og unge representerer. Den ordningen som har vært praktisert siden 1990 og som departementet nå vil vende tilbake til, hadde som sin fundamentale forutsetning at fylkeskommunene hadde ansvaret både for barnevernstjenesten og for opplæringstilbudet. Det var av den grunn at også ansvaret for grunnskoleopplæringen for den aktuelle målgruppen ble lagt til fylkeskommunene.

Dette er ikke lenger situasjonen og skaper en annen forhandlingssituasjon når et opplæringstilbud for barn og unge som omfattes av loven skal tilrettelegges. Den ordningen vi nå har med et delt ansvar mellom helseforetaket og fylkeskommunen og mellom den fylkekommunen der eleven bor og den fylkeskommunen der eleven er plassert, forutsetter et betydelig samarbeid som er kostnadskrevende og som i enkelte tilfeller kan gjøre den aktuelle eleven til «kasteball».

Etter fylkesdirektørens oppfatning bør saken snarest mulig tas opp igjen med tanke på å få til en mer kostnadseffektiv forvaltning og en kvalitetssikring av opplæringstilbudet.»

Telemark fylkeskommune gir uttrykk for liknande synspunkt, og peiker på at forslaget reiser ei rekkje prinsipielle spørsmål som burde vore gjenstand for nærmare utgreiing og vurdering, og at dette er umogleg innan den fristen som er sett for fråsegn.

Kommunal- og regionaldepartementet har ein kommentar til høringsbrevet:

«I lovproposisjonen som Stortinget ga sin tilslutning til 27.02.03 ligger det til grunn at fylkeskommunens opplæringsansvar for barn og unge i barneverninstitusjoner skal opprettholdes etter statlig overtakelse. KRD er enig i at det juridiske og økonomiske ansvaret bør være samlet, og at ansvarsforholdene slik de var før den siste lovendringen således videreføres. Vi finner det imidlertid uheldig å koble på faglig ansvar også. Det må ligge hos den fylkeskommunen som står for opplæringen. Etter vår mening vil det være praktisk vanskelig for en fylkeskommune å følge opp kvaliteten på undervisningen i en annen fylkeskommune. Dette må følges opp av det ordinære tilsynsapparatet. Hjemfylkeskommunen må selvfølgelig gjennom avtaler stille krav/forutsette at institusjonsfylkeskommunen tilbyr opplæringstjenester av god nok kvalitet og tilpasset den enkeltes behov. Dette er imidlertid etter vår mening noe annet enn å ha fagansvar overfor opplæringen av enkeltpersoner i barneverninstitusjoner som ligger i et annet fylke.»

Barne- og familiedepartementet viser i si fråsegn til høringsbrevet, der ansvaret er lagt til den fylkeskommunen der barnet eller den unge «er busett når vedtaket blir gjort», og at høringsbrevet viser til at det følgjer av § 18-1 a i forskrifta til opplæringslova at barn og unge er busette i den kommunen der foreldra bur. Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Barnevernloven forholder seg ikke til verken barnets bosted eller foreldrenes bosted hva gjelder ansvarsforholdene i barnevernet. Hvilken kommune foreldrene bor i på vedtakstidspunktet kan være helt tilfeldig i forhold til hvilken kommune som har reist sak/truffet vedtak etter barnevernloven. Denne tilfeldigheten vil dermed også kunne gjelde fylkeskommunen. Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning vil det derfor kunne gi svært urimelige løsninger om en fylkeskommune som ikke har hatt noe ansvar i forhold til barnevernsaken, verken på plasseringssiden eller mottakssiden, skal holdes juridisk og økonomisk ansvarlig for opplæringen. Vi vil derfor foreslå at ansvaret legges til «den fylkeskommune der den kommunen ligger som er ansvarlig for plasseringen, jf. barnevernloven § 8-4».»

Hedmark fylkeskommune og Oppland fylkeskommune viser til at det kan vere tilfeldig kva som avgjer om eit barn eller ein ungdom blir plassert i institusjon eller fosterheim, og foreslår at fylkeskommunens ansvar etter lovforslaget også må omfatte barn som blir plasserte i fosterheim. Akershus fylkeskommune og Vestfold fylkeskommune har fråsegner om same problematikk.

Akershus fylkeskommune uttaler:

«Opplæringslova er klar på at fylkeskommunen har grunnskoleansvar for barn i institusjoner av alle slag, og at kommunen har grunnskoleansvar for øvrige barn, også barn plassert i fosterhjem, barn som mottar hjemmebaserte barnevernstiltak etc.

Dette skillet har vært greit en stund, men er etter hvert blitt vanskelig i praksis, for barnevernet lar ofte barn skifte hyppig mellom de to plasseringsalternativene, og det oppstår mange gråsoner for opplæringsetaten. Stadig flere plasseres i fosterhjem som er knyttet opp mot institusjon. Institusjonene er i reserve, overtar ved kriser. Foreldrene i fosterhjemmet kan f.eks være tilsatt ved institusjonen, men barna bor like fullt i et fosterhjem. Den ønskede overgang til stadig mer hjemmebaserte tjenester ser også ut til å fungere ekstra godt når det finnes institusjonsplasser til avlastning for foresatte.

For skolen fører dette til at ansvaret for barnas skolegang skifter hyppig mellom kommune og fylkeskommune. Vi ser eksempler på at barn som fungerer godt i et fylkeskommunalt, godt bemannet skoletilbud, tas ut av dette når kommunen må betale for gjesteplass. Vi ser også at offentlige myndigheter bruker tid og ressurser til ankesaker for å avklare hvorvidt opplæringsansvar er kommunalt eller fylkeskommunalt.

Det finnes også eksempler på at dagens lovverk hindrer at eleven får det optimale totaltilbud (botilbud og opplæringstilbud), jfr. følgende eksempel: En ungdom bor ved en institusjon og får tilbud ved en fylkeskommunal grunnskole. I november flyttes ungdommen over i fosterhjem som er knyttet til institusjonen. Kommunen overtar opplæringsansvaret og velger å kjøpe opplæringstjenester av fylkeskommunen for resten av skoleåret. Alt er vel. For neste skoleår vurderer kommunen fortsatt det fylkeskommunale opplæringstilbudet som best, men velger det vekk av økonomiske grunner. Eleven tas inn i vanlig grunnskole. Det går bra i ca. en måned. Dernest skriver kommunen eleven inn igjen på institusjon, og eleven får igjen det fylkeskommunale opplæringstilbudet.

Fylkesrådmannens forslag: Det må gjøres en klar avgrensing av hva som er kommunalt og hva som er fylkeskommunalt grunnskoleansvar. Avgrensingen må gjøres i samarbeid med barnevernet, slik at den kan ta hensyn til utviklingen som gjøres innen denne sektoren.»

3.5 Vurderingar og forslag frå departementet

Vurderingar

Departementet held fast ved forslaget til realitetsendring i § 13-2 i samsvar med høringsnotatet. Departementet meiner at det er viktig med ei klar plassering av ansvaret for opplæring av barn og unge i institusjonar etter barnevernlova, og at det juridiske, faglege og økonomiske ansvaret for denne opplæringa blir lagt til den same fylkeskommunen. På bakgrunn av enkelte høringsfråsegner er departementet likevel komme til at ordlyden i lovforslaget bør justerast i høve til høringsutkastet.

I høringsnotatet vart det foreslått at ansvaret for å oppfylle opplæringsrettane etter opplæringslova blir lagt til fylkeskommunen der barnet er busett på det tidspunktet det blir gjort vedtak om plassering i institusjon. Barne- og familiedepartementet har i høringsfråsegna påpeikt at det kan være heilt tilfeldig kva kommune foreldra bur i på vedtakstidspunktet i forhold til kva kommune som har reist sak/gjort vedtak etter barnevernlova, og at denne tilfeldigheita dermed også vil kunne gjelde fylkeskommunen. Barne- og familiedepartementet foreslår derfor å endre ordlyden i § 13-2 i høve til høringsutkastet, slik at ansvaret blir lagt til fylkeskommunen der den kommunen ligg som er ansvarleg for plasseringa i samsvar med barnevernlova § 8-4. Utdanningsdepartementet legg til grunn at den kommunen der barnet oppheld seg, og som dermed er den kommunen som gjer vedtak etter barnevernlova § 8-4, i dei aller fleste tilfelle vil vere den kommunen der barnet er registrert som busett. Men i somme tilfelle vil barn og ungdommar kunne opphalde seg kortare eller lengre tid i ein annan kommune enn den kommunen der vedkommande er busett. I enkelte tilfelle blir det også gjort vedtak som gjeld barn utan bustad i landet. Departementet meiner det er viktig at ansvaret for opplæring i slike tilfelle også blir fanga opp av forslaget i § 13-2. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i forslaget til § 13-2 i samsvar med forslaget frå Barne- og familiedepartementet. Det vil seie at ansvaret blir lagt til fylkeskommunen der den kommunen ligg som er ansvarleg for plasseringa i samsvar med barnevernlova § 8-4.

I høringsnotatet vart det også foreslått at totalansvaret for opplæringa (juridisk, fagleg og økonomisk) bør leggjast til den fylkeskommunen der barnet er busett på det tidspunktet det blir gjort vedtak om plassering i institusjon. I høringsfråsegna er Kommunal- og regionaldepartementet samd i at det økonomiske og juridiske ansvaret for opplæringa bør være samla, men meiner at det faglege ansvaret bør liggje hos den fylkeskommunen som reint faktisk står for opplæringa. Etter Utdanningsdepartementets vurdering må det juridiske ansvaret også omfatte eit fagleg ansvar. For eksempel vil det i samband med ei eventuell rettssak om mangelfull opplæring vere manglar ved det faglege innhaldet som er føresetnaden for det juridiske og økonomiske ansvaret. Den fylkeskommunen som har det juridiske ansvaret, har dermed også ansvaret for å sikre seg at den praktiske gjennomføringa av opplæringa i ein annan fylkeskommune har eit tilfredsstillande fagleg innhald. Departementet held dermed fast ved at den fylkeskommunen som er ansvarleg for å oppfylle opplæringsrettane for barn og unge i barneverninstitusjonar etter opplæringslova § 13-2, har eit juridisk, fagleg og økonomisk ansvar for denne opplæringa.

Når det gjeld det prinsipielle spørsmålet om kva for eit forvaltningsnivå som bør ha ansvaret for opplæring etter opplæringslova for barn og unge i barneverninstitusjonar, viser departementet til omtalen av dette i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) side 86:

«Hovedbegrunnelsen for at fylkeskommunen fortsatt bør ha opplæringsansvaret etter statlig overtakelse av barneverninstitusjonene er den samme som ved statlig overtakelse av de medisinske institusjonene. Fylkeskommunen har lang erfaring med å ha ansvaret for opplæring ved barneverninstitusjonene. Fylkeskommunen har også ansvaret for videregående opplæring generelt, og dermed fagkompetanse på området. Fylkeskommunalt opplæringsansvar vil dessuten trolig gi større sammenheng mellom det opplæringstilbudet som blir gitt før, under og etter institusjonsoppholdet.

Opplæringsansvaret ved barneverninstitusjonene bør også ses i sammenheng med opplæringsansvaret ved de medisinske institusjonene. Flere fylkeskommuner har bygget opp en egen kompetanseenhet for institusjonsundervisning, med ansvar for opplæring av klienter i både de medisinske og sosiale institusjonene. Ved behandlingen av Ot. prp. nr. 30 (2001-2002) pekte flertallet i komitéen på at samme forvaltningsnivå bør ha ansvaret for opplæringen både i sosiale og medisinske institusjoner, fordi en del pasienter er elever begge steder, jf. Innst. O. nr. 27 (2001-2002).

I Ot.prp. nr. 30 ble det foreslått en gjennomgang av opplæringsvirksomheten ved de medisinske institusjonene. Flertallet i komiteen sluttet seg til dette, jf. Innst. O. nr. 27 (2001-2002). Departementet viser til dette, og finner det naturlig at en slik gjennomgang også omfatter opplæringsansvaret ved barneverninstitusjoner etter statlig overtakelse. En slik gjennomgang bør imidlertid ikke foretas før det har gått en viss tid etter at de medisinske institusjonene og barneverninstitusjonene er overført til staten, slik at man kan få et reelt inntrykk av hvordan fylkeskommunens opplæringsansvar fungerer etter statlig overtakelse.»

Departementet viser til det ovannemnde og den foreslåtte gjennomgangen av opplæringsansvaret ved dei medisinske institusjonane og barneverninstitusjonane. Departementet meiner at ein slik gjennomgang også bør omfatte opplæringsansvaret for barn og unge som blir plasserte i fosterheim. I høringa har somme fylkeskommunar vist til at det ofte kan vere tilfeldigheiter som avgjer om eit barn eller ein ungdom blir plassert i institusjon eller fosterheim. I tillegg blir det vist til at barnevernet ofte lèt barn skifte hyppig mellom dei to plasseringsalternativa, og at det følgjeleg oppstår mange gråsoner for opplæringsetaten. Dette har samanheng med at fylkeskommunen etter gjeldande rett er ansvarleg for både grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring av barn og unge i barneverninstitusjonar, medan kommunen er ansvarleg for grunnskoleopplæring av barn som blir plasserte i fosterheim.

På denne bakgrunn vil departementet gjennomgå opplæringsansvaret for barn og unge i medisinske institusjonar, barneverninstitusjonar og fosterheimar. I denne samanheng vil departementet prøve å få til ordningar som gir best mogleg tilbod til den enkelte eleven, utan unødig byråkrati.

Forslag

Frå 1. januar 2004 vil den statlege, regionale barnevernmyndigheita bli ansvarleg for etablering og drift av barneverninstitusjonar, jf. stortingsvedtaket 27. februar 2003. Departementet foreslår å endre opplæringslova § 13-2 slik at når det blir gjort vedtak om plassering i institusjon etter barnevernlova, vil det vere fylkeskommunen der den kommunen ligg som er ansvarleg for plasseringa, jf. barnevernlova § 8-4, som også blir ansvarleg for opplæringa av bebuarane ved institusjonen.

Opplæringsansvaret skal omfatte både barn og unge i statens eigne institusjonar, jf. barnevernlova § 5-1, og barn og unge i private og kommunale institusjonar som er godkjende etter barnevernlova § 5-8. Dei fleste som bur i barneverninstitusjon, vil få opplæring i vanleg skole i lokalmiljøet til institusjonen. I somme tilfelle vil dette likevel ikkje vere mogleg, og barnet må da få opplæring internt i institusjonen. For å sikre at det skal bli praktisk mogleg å gi opplæring i institusjonane i desse tilfella, meiner departementet at det bør gå fram av opplæringslova § 13-2 at institusjonane pliktar å stille nødvendige lokale til disposisjon for opplæringa.

Forslaget vil vere ei vidareføring av det opplæringsansvaret fylkeskommunen har i dag.