4 Kort om politireformer i Danmark, Sverige og Finland

Også Danmark, Sverige og Finland har gjennomført, eller er i ferd med å gjennomføre, reformer i politiet.

Danmark iverksatte sin reform 1. januar 2007, parallelt med en stor kommunalreform og en domstolsreform. Reformen var basert på rapporten Fremtidens politi (Visionsudvalget 2005), utformet av et utvalg – Visionsudvalget – på oppdrag fra regjeringen.

Rapporten slo fast at målet for politiet er at «[b]orgerne skal have mest muligt og bedst muligt politi for pengene. Borgerne skal garanteres en åben og tilgængelig politibetjening med hurtig responstid, målrettet og fremsynet forebyggelse av kriminalitet og professionelt og effektivt opklaringsarbejde». Det konstateres i rapporten at de eksisterende rammene ikke la til rette for en optimal utnyttelse av politiets potensiale, og at det derfor var behov for omfattende endringer. Reformen innebar en ny styringsstruktur, en reduksjon av antallet politidistrikter («politikredser») fra 54 til 12, fastsetting av krav til responstid, en formalisering av samarbeidet mellom politiet og kommunene, bedre utnyttelse av ny teknologi, og en ny personalpolitikk med mer fokus på individuelle ferdigheter.

Erfaringene fra den danske politireformen er blandet. Reformen ble evaluert i rapporten Verdens bedste politi – politireformen i Danmark 2007–2011 (Jurist- og økonomforbundets Forlag 2011). Rapporten slår fast at politiets resultater falt betydelig i implementeringsprosessen, og at befolkningens tillit til politiet sank. Resultatene bedret seg imidlertid etterhvert. Det har vært mange problemer med implementeringen, blant annet ble det vanskelig å få bygget opp fagmiljøer fordi spesialistene ikke ønsket å flytte på seg.

På den annen side kommer det frem i evalueringen at reformen har gjort politiet mer profesjonelt og bedre i stand til å etterforske kompliserte og alvorlige saker, gitt et mer analysedrevet politi og bedre samarbeid på tvers av politidistrikter. Samarbeidet med kommunene er omtrent like bra eller bedre enn før, men mange melder at politiet nå har dårligere lokalkunnskap og mindre grad av personlige relasjoner til befolkningen, og i det hele tatt mindre lokal tilknytning. Forfatterne av boken mener at dette siste er det største problemet med den danske politireformen. En publikumsundersøkelse utført i januar 2013 viste at selv om et flertall av de spurte hadde tillit til politiet, var andelen som hadde stor eller meget stor tillit til politiet redusert fra 80 prosent i 2006 til 60 prosent i 2013 (Flemming Balvig og Lars Holmberg Politiet – og befolkningens tryghed der hvor de bor, Dansk Politi, vol 2, 2013).

Dansk politi utarbeider «Politiets Tryghedsindeks» som måler graden av trygghet for borgerne med hensyn til kriminalitet og utrygghetsskapende adferd i nabolaget. Indeksen er basert blant annet på opplysninger om anmeldelser og en publikumsundersøkelse med deltakelse fra mer enn 12 000 personer. Resultatet for 2013 var at 89 prosent av innbyggerne følte seg trygge (i en eller annen grad) i sitt nabolag.

Politiet i Sverige har vært organisert med en sentral forvaltningsmyndighet (Rikspolisstyrelsen), et kriminalteknisk laboratorium og 21 lokale politimyndigheter. Fra 1. januar 2015 er disse erstattet med én myndighet – Polismyndigheten. Säkerhetspolisen innrettes som en frittstående myndighet. Den nye Polismyndigheten organiseres i syv politiregioner, nasjonale avdelinger og et «kansli». De syv politiregionene har et helhetlig ansvar for polities virksomhet innenfor et angitt geografisk område. Ansvaret omfatter blant annet utredning, kriminalitetsforebyggende virksomhet og service. Den nye Polismyndigheten vil ha seks nivåer; Rikspolischefen, regionspolischef for hver region/avdelingschefer, polisområdeschef/enhetschef, lokalpolisområdeschef/sektionschef, gruppeschef og medarbeidere. Denne organiseringen vil være nasjonal med få unntak.

Sentrale mål med den svenske reformen er å få tydeligere ansvarsforhold og styringslinjer, og bedre forutsetninger for kvalitet og kostnadseffektivitet. Reformen er basert på utredningen En sammanhållen svensk polis (SOU 2012:13). Utredningen pekte på uklare ansvarslinjer mellom Rikspolisstyrelsen og de 21 politimyndighetene, og begrensende muligheter for Rikspolisstyrelsen til å styre virksomheten. De 21 politimyndighetene var av svært ulik størrelse, og har hatt varierende forutsetninger for å kunne være selvstendige enheter. De lokale politimyndighetenes autonomi har også vært til hinder for læring, enhetlig styring og utveksling av informasjon mellom de lokale enhetene. Rapporten peker på at det ikke har vært noen som har kunnet ta et helhetlig nasjonalt ansvar for utviklingen av politiet.

I Finland er politiet omstrukturert i flere faser (PORA I (2009), PORA II (2010) og PORA III (2014)). Den første fasen, PORA I, besto i å legge ned 90 polisinrättningar (politidistrikter) og etablere 24 nye. Hensikten med endringen var blant annet å frigjøre ressurser til operativt arbeid. PORA II gikk ut på å etablere et direktorat – Polisstyrelsen – med styringsansvar for politidistriktene, de nasjonale enhetene, Centralkriminalpolisen, skyddspolisen og rörliga polisen (utrykningspolitiet), og dessuten Polisyrkeshögskolan og Polisens teknikcentral. Politiets länsledningar ble lagt ned. Inenriksministeriets politiavdeling ble fornyet.

PORA III innebar en ytterligere reduksjon av antall polisinnrättningar til 11. Rörliga polisen og Polisens teknikcentral er lagt ned som separate administrative enheter. Polisstyrelsens og Centralkriminalpolisens organisasjon er forenklet, og politiets ansvarsområder ved regionförvaltningsverken er opphevet. Finsk politi har 11 hovedpolitistasjoner, 108 politistasjoner og en rekke mindre servicesteder der publikum kan få utført en del tjenester, i noen grad felles med andre etater. Finland har en egen grensekontrolletat (Rajavartiotos/Gränsbevakningsväsendet), som er en politiorganisasjon. Etaten har oppgaver med blant annet grenseovervåking, inn- og utreisekontroll, bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet, naturoppsyn og kontroll med jakt og fiske.