7 Politiets oppgaver

7.1 Innledning

Politiet skal opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, og beskytte borgerne og deres lovlydige virksomhet. I tillegg har norsk politi en rekke forvaltningsoppgaver og oppgaver innenfor den sivile rettspleien, se eksempelvis beskrivelsen i politianalysen punkt 11.1. Det at politiet har et bredt spekter av oppgaver, er sett som ett av elementene i prinsippet om at politiet skal ha et sivilt preg. På begynnelsen av 1980-tallet uttalte Politirolleutvalget blant annet følgende (NOU 1981: 35 punkt 5.2.2.2):

«Politiets sivile preg henger også nøye sammen med hvilke oppgaver det har. Dersom politiet har mange slags gjøremål utenom kriminal- og ordenstjenesten, vil det ikke skille seg så sterkt ut fra andre sivile myndigheter. Det vi særlig tenker på her er politiets forvaltningsoppgaver, service- og hjelpefunksjonen, samt det forebyggende arbeid. Alle disse gjøremål gir rikelig anledning til bred og nær kontakt med publikum, noe som igjen er en forutsetning for at politiet skal kunne fylle sine primæroppgaver.»

Politirolleutvalget pekte på at forebygging og etterforskning er avhengig av den støtte som en bred og variert kontakt med publikum kan gi. Samtidig advarte utvalget mot å legge for stor vekt på forvaltningsoppgavenes betydning for politiets profil, og det nevnte også at enkelte forvaltningsoppgaver kan skape konflikter og antipatier mot politiet. Av hensyn til etatens sivile preg, konkluderte utvalget likevel med at politiet fortsatt burde ha en del forvaltningsoppgaver. Det la også vekt på at forvaltningsoppgavene gir innsikt for etatens tjenestemenn, og på at oppgaveutførelsen kan gi kontakt som er nyttig i annet politiarbeid. Utvalget pekte videre på at samfunnet trenger et forvaltningsorgan som kan ta seg av «restoppgavene», men mente også at politiets rolle som «restorgan» burde vurderes på nytt.

I utredningen NOU 1991: 29 Lensmannsetatens oppgaver og organisering er det antatt å kunne ligge en effektivisering i å redusere omfanget av de sivile gjøremål og skjerme politioppgavene som lensmannsetatens primærfunksjon, og at det er mulig å overføre de aller fleste sivile oppgavene til kommunene eller andre statlige etater. Under henvisning til positive bieffekter av oppgavene, foreslo imidlertid utvalget å beholde namsmannsoppgavene i lensmannsetaten (utredningen punkt 7.1.2 og 8.1). Utvalget la vekt blant annet på at namsmannsoppgavene gir et inngående kjennskap til distriktet.

Verdien av at politiet har forvaltningsoppgaver, er fremholdt også senere. I St. meld. nr. 22 (2000–2001) Politireform 2000 Et tryggere samfunn ble det pekt på mange av de samme hensynene som Politirolleutvalget la vekt på, og det ble trukket opp noen kriterier for hva slags forvaltningsoppgaver politiet bør ha (meldingen punkt 3.3.5). Kriteriene går blant annet ut på at oppgavene bør ha tilknytning til politiets primærfunksjoner, at politiet må ha faglige forutsetninger for å kunne ivareta dem, og at det kan være naturlig at politiet er forvaltningsmyndighet på områder der vandel spiller en sentral rolle (eller oppgavene må utføres av offentlige tjenestemenn som er underlagt et særskilt krav til vandel). Videre går kriteriene ut på at det kan være naturlig å legge forvaltningsoppgaver som består i direkte fysiske inngrep, til politiet, og at forvaltningsoppgaver som forutsetter bruk av tvangsmidler, ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier og juridisk innsikt, bør legges til politiet. I St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver uttales det blant annet at politiets brede oppgaveportefølje og desentraliserte tjenesteenhetsstruktur er bevisst valgt for å sikre et lokalt forankret politi (punkt 1.2 i meldingen). Meldingen peker på at en reduksjon av politiets oppgaver vil kunne bety en tydeligere politirolle og et mindre kontrollspenn, men konkluderer likevel med at etatens oppgaveportefølje for tiden (2005) er hensiktsmessig. Det vises til at oppgaveporteføljen bidrar til å sikre politiet et sivilt preg, er samfunnsøkonomisk hensiktsmessig og en forutsetning for å opprettholde et lokalt forankret politi. Samtidig uttales det at departementet vil arbeide videre med en gjennomgang av etatens samlede forvaltningsoppgaver for å vurdere mulig overføring av noen av oppgavene til andre deler av forvaltningen (meldingen punkt 7.1). Under behandlingen på Stortinget sluttet Justiskomiteen seg i hovedsak til meldingens konklusjoner om politi- og lensmannsetatens oppgaver (Innst. S. nr. 145 (2005–2006)).

7.2 Utvalgets forslag

En av hovedanbefalingene i politianalysen er at politiet i større grad bør kunne konsentrere seg om politiets kjerneoppgaver. Bare tilleggsoppgaver som direkte understøtter politiets formål, bør etter utvalgets vurdering forbli i politiet. Utvalget anbefaler således at enkelte polisiære oppgaver, en rekke forvaltningsoppgaver og de aller fleste oppgavene innen den sivile rettspleien utredes med tanke på overføring til andre etater. Utvalget peker på at den brede oppgaveportefølje trekker oppmerksomhet og ressurser vekk fra kjerneoppgavene. Utvalget har heller ikke funnet dokumentasjon for at de mange tilleggsoppgavene virkelig gir politiet en bred kontaktflate som brukes systematisk for å skaffe informasjon og drive kriminalitetsbekjempelse, og det peker på lovmessige begrensninger for informasjonsbruken. I sin begrunnelse viser utvalget også til at politiet i Sverige, Danmark og Finland har en vesentlig smalere oppgaveportefølje enn norsk politi.

7.3 Høringsinstansens syn – generelle merknader

De fleste høringsinstansene er enig i at en del av politiets oppgaver bør overføres til andre eller utredes videre med tanke på slik overføring. Finansdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Domstoladministrasjonen, Difi, Kriminalomsorgsdirektoratet, flere fylkesmenn, en del kommuner, Politijuristene i Norges Juristforbund og Gjeldsofferalliansen er blant dem som er positive til å utrede overføring. Det samme gjelder mange av politidistriktene. Datatilsynet mener at det er helt nødvendig med et bevisst og aktivt forhold til politiets fullmakter og samfunnets forventninger overfor etaten, og at enkelte oppgaver bør ut av politiet. Tilsynet peker på at slike endringer kan minske risikoen for at det skjer en uheldig sammenblanding av roller og oppgaver innad i politiet. Riksadvokaten gir en betinget tilslutning til spissing mot kjerneoppgavene, men mener det kan være gode argumenter for å beholde flere forvaltningsoppgaver enn dem som utvalget angir.

En rekke høringsinstanser savner en mer generell analyse av hva slags politi vi skal ha. Riksadvokaten er blant dem. Høringsinstansen uttaler at særlig gjelder dette

«[…] når det, etter riksadvokatens oppfatning, kan reises spørsmål om man ikke ser konturene av det en kan betegne som et aksjons- og beredskapspoliti, til fortrengsel for den mer tradisjonelle politirolle, og som til nå har vært bygget på et idemessig grunnlag opprinnelig utviklet av Politirolleutvalget, […]»

Asker og Bærum politidistrikt antar at en sterkere samling om kjerneoppgavene med komplisert kriminalitet som det styrende, vil gi politiet en mer spisset og tøffere preg. Romerike politidistrikt spør om det er ønskelig med et politi med større preg av «aksjonspoliti», og peker blant annet på at et aksjonspoliti kan få utfordringer med å være et proaktivt politi. Sogn og Fjordane politidistrikt er enig i at det bør settes i gang et utredningsarbeid med tanke på å begrense politiets oppgaver, men mener at det også må vurderes om det er hold i påstanden om at en bred oppgaveportefølje gir informasjon og kontakt med publikum som støtter opp under kjerneoppgavene. Sør-Trøndelag politidistrikt påpeker at avveiningen mellom et operativt politi og merverdien av samfunnskontakt og politiets sivile preg må utredes nærmere. Troms politidistrikt etterlyser en drøftelse av politiets rolle som en grunnforutsetning for vurdering av andre spørsmål, men mener også at det er på tide å fornye politirollen.

Norges politilederlag beskriver at det blant egne medlemmer er ulike meninger med hensyn til om politiet bør ha færre oppgaver, og mener at argumentasjonen i politianalysen er mangelfull. Flere høringsinstanser understreker at det ved en eventuell flytting av oppgaver er viktig å ta hensyn til konsekvensene for publikum. Parat mener utvalget overdriver den negative betydningen av politiets tilleggsoppgaver for løsningen av kjerneoppgavene, og påpeker at tilleggsoppgavene i stor grad utføres av sivilt ansatte.

Politihøgskolen mener at politianalysen bygger på et for snevert syn på politiarbeid, og at utvalget ikke har tatt inn over seg betydningen av nærhet og lokalkunnskap. Den uttaler blant annet:

«Utvalget ser ut til å glemme at politiets mest sentrale rolle er å være en del av lokalsamfunnet, en integrert gatebyråkrat som utøver et yrke i direkte kontakt med publikum. Det er gode grunner til at politiet er et yrke som er ytterst vanskelig å avgrense, de er generelle problemløsere med service-, hjelpe og veiledningsoppgaver og myndighetenes direkte møte med befolkningen […] Etter Politihøgskolens oppfatning er det i dette møtet, i denne rollen politiet oppfyller sine grunnleggende samfunnsoppgaver. Dette må tas med når NOU2013:9 skal følges opp. Utfordringen blir å ivareta denne delen av politirollen i arbeidet med å fastlegge ny struktur.»

Vestfinnmark politidistrikt påpeker at utredningen ikke belyser hva man mister med å overføre oppgaver, og nevner blant annet spørsmål om de sivile gjøremålene påvirker innbyggernes terskel for å kontakte politiet, om de sivile gjøremålene påvirker innbyggernes tillit til politiet, og om de sivile gjøremålene tilføres noe positivt ved å være tilordnet politiet.

Noen av politidistriktene har pekt på at det kan være et alternativ til utflytting å løse oppgavene mer samlet innenfor politiet. Vestfold politidistrikt er enig i at de aller fleste forvaltningsoppgavene bør flyttes til andre, men viser også til at forvaltningsoppgavene i eget politidistrikt nå er samlet i en felles forvaltningsenhet. Follo politidistrikt mener det finnes gode løsninger for organisering av sivil rettspleie og forvaltning både i og utenfor politiet. Distriktet viser til at det der er etablert store og bærekraftige avdelinger innenfor sivil rettspleie og forvaltning, og slik at oppgavene ikke stjeler ressurser fra de polisiære oppgavene på den måte som politianalysen nevner. Politidistriktet mener at samling av oppgavene, større fagmiljøer og spesialisering der har ført til mindre ressursbruk og kortere saksbehandlingstid, samtidig som nærheten til publikum er tilfredsstillende. Parat mener at man bør se nærmere på for eksempel Follo politidistrikts modell for løsning av sivile saker. Troms politidistrikt mener at forvaltningsgjøremål som ikke er en del av politiets kjerneoppgaver eller støtter opp under disse, kan overføres til andre etater, men at flere av forvaltningsoppgavene er relevante for kriminalitetsbekjempelsen. Romerike politidistrikt nevner kontroll av brukthandler og oppfølging av vaktselskaper som verktøy for å forebygge og bekjempe kriminalitet. Rogaland politidistrikt viser til erfaring for at enkelte av forvaltningsoppgavene er nyttige redskaper for å forebygge og bekjempe kriminalitet. Sunnmøre politidistrikt nevner at det i de senere år er rettet oppmerksomhet mot hvordan politiet bedre kan utnytte forvaltningsoppgavene i kriminalitetsbekjempelsen og det forebyggende arbeidet, og at man bare så vidt har begynt å ta ut gevinsten av dette.

En del er opptatt av ressursmessige sider ved en eventuell overflytting av oppgaver. Follo politidistrikt påpeker at dersom stillinger knyttet til oppgavene fjernes, vil dette svekke politidistriktenes samlede beredskap. Telemark politidistrikt er bekymret for at en videre utredning vil vise at utflytting av oppgaver ikke lønner seg fordi områder som utlegg, gjeldsordning mv. drives for billig i politidistriktene i dag, med negative følger for kvalitet og saksbehandlingstid. Politidistriktet mener at oppgavene kan løses bedre utenfor politiet. Salten politidistrikt mener at oppgaver bør overføres til andre, men at det må være en forutsetning blant annet at politiet ikke taper store ressurser på overføringen. Vestfinnmark politidistrikt påpeker at det ved mange lensmannskontorer er de som utfører de sivile gjøremålene som utgjør kontinuiteten blant de ansatte, og som overfører kunnskap og innsikt om forhold som er av betydning for polititjenesten og de politiansatte i lensmannsdistriktet. Østfinnmark politidistrikt mener at tanken om fokus på kjerneoppgavene er god, men frykter at ressursene, både i form av ansatte og penger, vil forsvinne sammen med oppgavene. En frykter også at dersom sivilt ansatte forsvinner fra politiet, vil polititjenestemenn på små steder måtte utføre oppgaver som nå utføres av sivilt personell. Politidistriktet peker også på at de sivile oppgavene er en arena for positiv kontakt med publikum, og at man særlig på mindre steder får mye informasjon gjennom disse oppgavene. Sunnmøre politidistrikt mener det bør utredes nærmere hva som gir best samfunnsøkonomi, kvalitet i oppgaveløsningen, best publikumsservice og konsekvensene for politiets kompetanse og ressurser før det besluttes overføring av forvaltningsoppgaver. Flere kommuner understreker at dersom kommunene skal overta oppgaver, må det følge penger med, og de må involveres i den videre prosessen.

Parat påpeker at det ikke vil gi noen budsjettmessig gevinst å overføre oppgaver med mindre politiet beholder ressursene som går med til å løse disse. Organisasjonen mener videre at en flytting av tilleggsoppgaver vil føre til dårligere publikumsbetjening, og at flere oppgaver heller kan overføres fra politiutdannede til sivilt ansatte. Videre påpeker høringsinstansen blant annet at sivilt ansatte ikke kan overføres til kjerneoppgavene, slik at ved overføring av oppgaver vil politiet miste den kompetansen som de sivilt ansatte besitter.

Securitas mener det er en mangel ved utredningen at man ikke i større grad har drøftet den samfunnsøkonomiske nytten, og politiets nytte, av å samarbeide med den private sikkerhetsbransjen om oppgaveløsingen.

Blant annet Karasjok kommune, Åmot kommune, Norsk tjenestemannslag (NTL), NTL – Politiet, Konfliktrådet i Sør-Rogaland og Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum er helt eller i stor grad negative til å føre oppgaver ut av politiet. NTL peker på at det brede oppgavesettet gir en bred kontaktflate, og at organisasjonens medlemmer mener at utvalget tar feil når det kommer til at forvaltningsoppgavene ikke er av betydning for forebygging og oppklaring av straffbare forhold. Høringsinstansen mener også at det er feil å legge til grunn at det vil være enklere for politiet å innhente informasjon fra andre etater enn fra egne registre og informasjonskilder. NTL mener politianalysen gir et unaturlig bilde av hva som er politiets kjerneoppgaver. Det fremheves også at oppgaver som krever maktbruk bør utføres av politiet alene, og ikke spres på flere etater.

Istedenfor utflytting av sivile oppgaver, tar Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum til orde for en ressursmessig styrking av oppgavene. Høringsinstansen peker på at disse oppgavene gir politiet et sivilt preg, at Norge har forholdsvis lite registrert kriminalitet, og at informasjonsflyten neppe vil bli like effektiv som i dag dersom oppgaver flyttes ut av politiet.

Departementet kommer noe mer inn på høringen i punkt 7.4 nedenfor.

7.4 Departementets vurdering

7.4.1 Innledning

Det er ikke uten videre enkelt å sortere politiets oppgaveportefølje ved bruk av begreper som «kjerneoppgaver» og «tilleggsoppgaver», slik blant annet Politihøgskolen er inne på i sin høringsuttalelse. Politiets funksjon kjennetegnes i noen grad ved at den er vanskelig å definere og avgrense presist.

Det skal arbeides videre med helt eller delvis å overføre følgende oppgaver til andre aktører:

• oppgaver med transport av varetektsinnsatte til kriminalomsorgen

• oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder til Mattilsynet eller kommunene

• godkjenning av brukthandler til kommunene

• forvaltning av hittegods til kommunene

• avholdelse av skjønn

• skiltmyndighet til Statens vegvesen

• transport av psykisk syke til helsetjenesten

I samarbeid med andre berørte departementer vil Justis- og beredskapsdepartementet forberede de regelverksendringer mv. som er nødvendige for å gjennomføre endringer på disse områdene. Videre skal det vurderes nærmere om:

• utstedelse av pass og meldingsordningen for EØS-borgere kan overføres til kommunene. Politifaglige og økonomiske hensyn utredes nærmere.

• sekretariatsfunksjonen for forliksrådene kan overføres til kommunene. De administrative og økonomiske hensyn utredes nærmere.

Det er i dag utstrakt bruk av glattceller i politidistriktene, også i tilfeller hvor isolasjon ikke er påkrevd. Det skal gjennomføres forsøk med å overføre ivaretakelse av overstadig berusede personer til helsevesenet. Forsøket skal gjennomføres i minst ett politidistrikt.

Av ulike grunner legger ikke departementet opp til å utrede videre alle de oppgavene som politianalysen peker på. For noen av oppgavene skyldes dette primært at det er en sammenheng mellom oppgaven og øvrige politioppgaver som ikke bør svekkes, mens det for andre er avgjørende at oppgavene uansett vil måtte utføres på en hensiktsmessig måte, og at det vil være ressurskrevende å utruste andre organer for å overta dem. Behovet for, og hensiktsmessigheten av, å overføre en oppgave beror dessuten på om det kan være rom for en bedre organisering av oppgaveløsingen innenfor politiet. Som departementet kommer tilbake til nedenfor, er det mye som tyder på at dette kan være tilfelle for noen oppgaver, ikke minst for oppgaver innen den sivile rettspleien.

I det følgende går departementet noe nærmere inn på spørsmålet om overføring for en del av de oppgavene som det er pekt på i politianalysen.

Under høringen av utredningen er det tatt opp behov for å vurdere også andre oppgaver enn dem som er nevnt der. Finansdepartementet nevner således blant annet oppgavefordelingen på grensen (herunder passkontroll), og etterforskning og sanksjonering av overtredelser på kontrolletatenes ansvarsområder. Samferdselsdepartementet foreslår at politiet overtar vandelsvurderingen av personer som skal ha adgang til sikkerhetsbegrenset område på en lufthavn, en oppgave som Luftfartstilsynet har i dag. Kriminalomsorgsdirektoratet har nevnt muligheten for at den etaten overtar hele eller deler av ansvaret for politiets arrester. Departementet ser at det også fremover vil være behov for å diskutere innretningen av noen av politiets oppgaver, men går i dette dokumentet i liten grad inn på oppgaver som ikke er tatt opp i politianalysen.

7.4.2 Nærmere om polisiære oppgaver

Transport og fremstilling av arresterte og varetektsinnsatte

Som hovedregel har politiet i dag ansvar for transport og fremstilling av arresterte og varetektsinnsatte (uavhengig av om de sitter i politiarrest eller i varetekt i ordinært fengsel), mens kriminalomsorgen som hovedregel har ansvaret for transport av domsinnsatte. Transport og fremstilling av innsatte er ressurskrevende, og det har vært påpekt lenge at det brukes for mye politiressurser på dette. Alternative modeller for oppgaveløsingen, i form av bruk av private selskap til å utføre transporten og særskilt samarbeid mellom politidistriktene og kriminalomsorgen, har vært forsøkt på prosjektbasis, og det er i noen grad ansatt egne arrestforvarere med begrenset politimyndighet til å utføre transportoppdrag. Politianalyseutvalget anbefaler å utrede om kriminalomsorgen kan overta politiets ansvar for transport og fremstilling av varetektsfanger (med unntak for fremstilling for førstegangsfengsling når mistenkte/siktede sitter i arrest på politistasjonen). Ved transport av «høyrisikofanger» bør politiet etter utvalgets syn bistå kriminalomsorgen i henhold til generelle rutiner for bistand fra politiet til offentlige myndigheter (utvalget viser til «bistandsinstruksen»).

Under høringen er blant annet Kriminalomsorgsdirektoratet, Parat og en rekke politidistrikter positive til forslaget (enkelte nevner også muligheten for at kriminalomsorgen kan overta hele eller deler av ansvaret for politiets arrester). Flere har imidlertid påpekt behovet for nærmere utredning. Securitas mener at dette er en oppgave som kan ivaretas av private eller i samarbeid med private.

Etter anmodning fra departementet, vurderte en arbeidsgruppe i regi av Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet i 2014 ulike modeller for organisering av arbeidet med transport og fremstilling av varetektsinnsatte. Arbeidsgruppen anbefaler at ansvaret for oppgaven overføres til kriminalomsorgen. Den anbefaler at kriminalomsorgen skal være «prosesseier» for oppgaven (motta bestillinger, standardisere rutiner mv.), men at det åpnes for at transporter og fremstillinger kan gjennomføres av andre aktører under nærmere regulerte forutsetninger. Oppdrag forbundet med høy risiko, og transport og fremstilling tilknyttet førstegangsfengslinger, bør etter arbeidsgruppens syn fortsatt høre under politiets ansvar. Arbeidsgruppen har også gitt anbefalinger for hvorledes overføringen mer detaljert bør gjennomføres. Blant annet påpeker den at oppgaveoverføringen må gjennomføres med en handlingstakt som ivaretar en god balanse mellom fremdrift og kvalitet. Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet har ikke tatt stilling til detaljene i arbeidsgruppens rapport, men har sluttet seg til seg anbefalingen om å overføre oppgaver knyttet til transport og fremstilling av varetektsinnsatte til kriminalomsorgen.

Videre er det satt i gang et pilotprosjekt i regi av de to direktoratene, med at kriminalomsorgen overtar enkelte av oppgavene knyttet til transport av innsatte, i utgangspunktet for politidistriktene Vestfold, Telemark, Søndre Buskerud og Nordre Buskerud. Prosjektperioden varer ut 2015.

Departementet ser at det ligger til rette for å overføre ansvar for oppgaver med transport og fremstilling av varetektsinnsatte til kriminalomsorgen. Departementet har ikke tatt stilling til enkelthetene i det som er anbefalt, men vil følge opp anbefalingene og pilotprosjektet på en hensiktsmessig måte.

Transport av personer innen psykisk helsevern

Helsetjenesten har hovedansvaret for nødvendig transport av personer innen psykisk helsevern. Helsetjenesten kan be om bistand fra politiet når dette er nødvendig. I et felles rundskriv fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke, redegjøres det for oppgavefordelingen mellom de to etatene (revidert mai 2012). Det understrekes der at bistand fra politiet ved transport av psykisk syke skal være forbeholdt tilfeller der dette er nødvendig, at politiet ikke skal benyttes kun som transporttjeneste, og at anmodning om bistand ikke kan være begrunnet i ressursmangel i helsetjenesten.

Politianalyseutvalget peker på at det er et problem at politiet brukes ved transport av psykisk syke på generell basis, både ressursmessig og ved at politiet ikke har den kompetansen oppgaven krever. Det viser til ordningen i Bergen med en egen psykiatriambulanse, og synspunkter om at tjenesten bør implementeres også i andre deler av landet. Under høringen har Helse- og omsorgsdepartementet sagt seg enig i at politiet ikke skal ivareta et generelt transportansvar for psykisk syke, men at helsetjenesten må ha mulighet til å be om bistand fra politiet når det er nødvendig. Flere politidistrikter støtter også utvalgets synspunkter. Det opprettes prosjekter i Helse Sør-Øst RHF, Helse Vest RHF, Helse Midt RHF og Helse Nord RHF med formål blant annet å avlaste politiet for transportoppdrag. Etablering av egne ambulanser for transport av psykisk syke skal vurderes som ledd i prosjektet. Departementet vil arbeide videre for at det ikke skal brukes mer politiressurser enn nødvendig til transport av psykisk syke.

Ansvar for berusede personer

Det inngår i politiets oppgaver å bringe inn og sette i politiarrest berusede personer som forstyrrer den offentlige ro og orden, forulemper andre eller er til fare for seg selv eller andre. Dersom den innbrakte på grunn av beruselsen er ute av stand til å ta vare på seg selv eller å gjøre rede for seg, skal politiet straks vurdere umiddelbart å overføre vedkommende til sykehus, legevakt eller avrusingsstasjon. Dersom personen ikke overføres, skal vedkommende ha legetilsyn ved innsettelsen i arresten. I forskning om dødsfall blant politiarrestanter er det påpekt at det kan være et viktig tiltak at personer med stor grad av beruselse anses som alvorlig syke, med behov for medisinsk observasjon og behandling.

Politianalyseutvalget har konstatert at rusede personer som utgjør en ordensforstyrrelse, hører det under politiets ansvar å ta hånd om på stedet. Det å ta vare på rusede personer, ligger imidlertid utenfor det politiet har kvalifikasjoner for. Sterkt rusede personer bør etter utvalgets syn tas hånd om av helsepersonell, og ikke legges på glattcelle. Under høringen viser Helse- og omsorgsdepartementet til at det ikke er helsetjenestens oppgave å ivareta ordensproblemer i samfunnet, og mener at politiet fortsatt må ha hovedansvaret for å ivareta ordensproblemer, inkludert berusede personer som skaper slike problemer. Høringsinstansen antar likevel også at det kan være et potensiale for bedre samarbeid mellom helsetjeneste og politi i denne type situasjoner, herunder når sterkt berusede personer oppbevares på glattcelle. Parat mener at gjeldende ordning bør opprettholdes. Det samme gjør Romerike politidistrikt, som uttaler:

«Overstadig berusede personer representerer ofte et ordensproblem. Det er grunn til å tro at politiet vil bli involvert i håndteringen av disse selv om primæransvaret overføres helsevesenet. Vi mener ivaretakelse av overstadig berusede personer må være politiets oppgave fordi de som regel fanger opp atferd av kriminell eller ordensmessig art. Vi har veldig få tilfeller med rent «fyll». […] I dagens gatebilde er det ikke lenger vanlig med overstadig berusede personer liggende i parker og lignende. Det er vanskelig å se at en gevinst med oppsøkende enheter som henter overstadig berusede personer fra gata.»

Departementet har inntrykk av at politiet i hvert fall noen steder, bruker en del ressurser på å kjøre hjem unge overstadig berusede. I noen tilfeller kan det være naturlig å koble inn barnevernsmyndighetene. Det skal gjennomføres forsøk med å overføres ivaretakelse av overstadig berusede personer til helsevesenet. Forsøket skal gjennomføres i minst ett politidistrikt.

7.4.3 Nærmere om barnehusene

Statens barnehus er etablert for å styrke rettssikkerheten for, og bedre ivaretakelsen av, barn under 16 år og psykisk utviklingshemmede som man mistenker er utsatt for vold og seksuelle overgrep, og der saken er anmeldt til politiet. Barnehusene skal gi et samlet oppfølgingstilbud til barn og psykisk utviklingshemmede som fornærmede og deres omsorgspersoner. Barnehusene skal være utstyrt for å gjennomføre dommeravhør og medisinske undersøkelser. I tillegg skal det være rom for samtale og terapi. Barnehusene skal bidra til å utvikle kompetansen til dem som arbeider med volds- og overgrepsutsatte barn og psykisk utviklingshemmede, og skal bidra til samarbeidet mellom ulike etater i volds- og overgrepssaker.

Barnehusene er et samarbeidsprosjekt mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, og Justis- og beredskapsdepartementet. Det er nå ti slike barnehus i landet. Den overordnede oppfølgingen av barnehusene ligger til Politidirektoratet, mens hvert av barnehusene er underlagt og styres av politimesteren i politidistriktet der huset er lokalisert. Den norske ordningen er inspirert av tilsvarende ordninger i USA, Sverige og Island. I Sverige synes det å variere noe hvordan barnehusene er organisert. Barnehuset i Stockholm er et samarbeid mellom politiet i Stockholms län, påtalemyndigheten lokalt, Stockholms läns landsting, Stockholm by og enkelte kommuner. Ledelsen der ivaretas dels av politiet og dels av Stockholm by. Den islandske ordningen er organisert under barnevernet.

Politianalyseutvalget beskriver formålet med barnehusene som å ivareta barnas ve og vel, og viser til at politiet verken har spesifikk kompetanse på drift av barnehus eller å ivareta et helhetlig ansvar for barn. Utvalget mener at ansvaret for barnehusene kan ivaretas bedre av for eksempel helsevesenet eller barnevernet. Dette støttes under høringen av Parat og Østfold politidistrikt. Riksadvokaten mener det ikke er opplagt at politiet fortsatt bør ha dette ansvaret. Kripos og en del politidistrikter mener at barnehusene bør forbli i politiet. Det vises blant annet til at økt rettssikkerhet er et sentralt formål med barnehusene, at man har gode erfaringer med dommeravhør der, og at barnehusene har bidratt til å avlaste politiet. Nordland fylkeskommune er også blant de som mener at barnehusene bør forbli i politiet. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt uttrykk for at man ikke bør ta standpunkt til barnehusenes forankring nå, men ta en grundigere gjennomgang av konsekvensene av å flytte ansvaret til barnevernet eller helsetjenesten.

Evaluering av barnehusene i 2012 ga synspunkter blant annet på barnehusenes organisatoriske forankring (Barnehusevalueringen 2012 delrapport 1 og 2, PHS Forskning 2012: 6 og NOVA rapport nr. 9/12). Det fremgår av evalueringsrapportene at ansatte i barnehusene har savnet en helhetlig styring av barnehusene fra sentralt nivå, men også at det blant ledere for barnehusene er en oppfatning om at forankringen i politiet har gitt barnehusene større grad av legitimitet blant dommere, advokater og etterforskere enn det forankring i andre sektorer ville gitt.

Evalueringsrapportene refererer forslag fra barnehusledere om at barnehusene legges direkte under Justis- og beredskapsdepartementet, og får en styringsgruppe med representanter fra de tre departementene. Rapportene anbefaler at blant annet dette vurderes.

I 2013 fikk Politidirektoratet i oppdrag å nedsette en arbeidsgruppe for utvikling av anbefalinger til felles retningslinjer for barnehusene. I oppsummeringen av sine anbefalinger gir arbeidsgruppen uttrykk for at den mener at det ikke er grunn til å vurdere nærmere alternative organisatoriske tilknytninger for barnehusene, men at det er avgjørende at departementet må sikre andre relevante departementers involvering. Det er opprettet et barnehusråd under ledelse av Politidirektoratet, med deltakelse fra riksadvokatembetet, Domstoladministrasjonen, Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Barnehusrådet skal styrke det tverretatlige samarbeidet om barnehusene, og sikre forankringen hos de involverte offentlige virksomhetene.

Departementet mener at barnehusene har bidratt til å styrke barns rettssikkerhet og gitt bedre rammer for gjennomføringen av viktige etterforskningsskritt. Funksjonen som en god ramme for etterforskningen knytter barnehusene tett til politiets kjernevirksomhet. Slik departementet ser det, sikres denne funksjonen best ved at barnehusene fortsatt administreres av politiet. Med den klare siden til etterforskning, bør ikke ansvaret overtas av andre. Departementets inntrykk er videre at Politidirektoratet nå ivaretar styringsbehovet i større grad enn tidligere. Etter departementets syn hører derfor ikke oppgaven med å administrere barnehusene med blant det som bør utredes for overføring.

7.4.4 Nærmere om enkelte forvaltningsoppgaver

7.4.4.1 Utlendingsforvaltning

Politiets oppgaver innen utlendingsforvaltningen er i hovedsak delt mellom politidistriktene og særorganet Politiets utlendingsenhet (PU). Politidistriktene mottar og forbereder saker om oppholds- eller arbeidstillatelse, reisedokumenter og statsborgerskap. Politiets utlendingsenhet har som hovedoppgave å registrere asylsøkere som kommer til Norge og fastsette deres identitet, transportere ut av landet personer uten lovlig opphold, og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.

Politianalyseutvalget har anbefalt at politidistriktenes oppgaver med å behandle saker om oppholdstillatelse og statsborgerskap og EØS-registreringsordningen, overføres til Utlendingsdirektoratet. Utvalget har vist til at det allerede pågår utredning om effektene av slik overføring (førstelinjeprosjektet). Under høringen støtter blant annet Utlendingsdirektoratet anbefalingen om å overføre førstelinjen for oppholdssaker til utlendingsforvaltningen. Blant politidistriktene er det noe ulike syn, og skepsis begrunnes blant annet med at koblingen mellom utlendingsforvaltning og kriminalitet etter alt å dømme vil bli stadig tettere. Rogaland fylkeskommune mener at utlendingsforvaltningen kan defineres som en kjerneoppgave for politiet. Tinn kommune er generelt positiv til overføring av politioppgaver, men uttrykker bekymring for mulig sentralisering eller overføring av oppgavene knyttet til utlendingsforvaltningen:

«Tinn kommune har tatt et stort ansvar når det gjelder flyktninger, både ved å drive flyktningmottak og ved ordinær bosetting. Vi har hatt et utstrakt samarbeid med det lokale politiet bl.a. ved at de har utført oppgaver knyttet til utlendingsforvaltningen på en utmerket måte. Med dagens ordning har politiet god kontakt, og fanger tidlig opp den enkelte flyktnings utfordringer. Dette er forebyggende og politiet sammen med mottaket håndterer eventuelle utfordringer på et tidlig tidspunkt.»

Suldal og Hjelmeland kommuner viser til stor arbeidsinnvandring og mange utenlandske statsborgere i Ryfylke, og mener derfor det er viktig at politiet med sin lokale tilstedeværelse fremdeles har ansvar for utlendingssaker.

Departementet bemerker at det er utredet mulige løsninger for overføring av politiets oppgaver med å motta og forberede saker om oppholdstillatelse og statsborgerskap og arbeid knyttet til registrering av EØS-borgere (det såkalte førstelinjeprosjektet). Sentrale mål for arbeidet har vært å redusere ressursbruk og få en raskere og bedre saksbehandling. Sakene krever fysisk oppmøte hos den etaten som skal behandle dem. En overføring til utlendingsmyndighetene vil derfor kreve opprettelse av nye kontorer som delvis må driftes parallelt med politiets struktur. Utredning tilsier at dette vil medføre betydelige kostnader, med mindre antallet lokale enheter holdes på et relativt lavt nivå. Vesentlig færre brukersteder vil på den annen side medføre større reiseavstander. Samlet sett har ikke departementet funnet det hensiktsmessig å overføre førstelinjeoppgavene fra politiet til UDI. Departementet har isteden lagt opp til at førstelinjeoppgavene skal samles på noe færre steder i politiet. Samtidig ser departementet at det kan være en mulighet for at kommunene vil kunne forvalte ordningen med registrering av EØS-borgere, og vil utrede om det kan være en god løsning. Det kan også være aktuelt å se på innholdet i ordningen.

Politianalyseutvalget har videre anbefalt at Utlendingsdirektoratet bør overta det samlede ansvaret for utlendingsforvaltningen, herunder uttransportering av personer uten lovlig opphold. I Sverige har Migrationsverket ansvaret for uttransporteringen, mens gjennomføringen håndteres av kriminalomsorgen. Utvalget mener at en slik løsning kan tenkes også i Norge.

Politiets utlendingsenhet mener at enhetens oppgaver på utlendingsfeltet må beholdes av politiet, og peker blant annet på at uttransportering av personer uten lovlig opphold, i likhet med andre av politiets oppgaver innenfor utlendingsforvaltningen, bidrar til kriminalitetsforebygging. I forbindelse med sakene vil det ofte være nødvendig å benytte tvangsmidler, og behov for etterforskning og pågripelse av utlendinger uten lovlig opphold. Dermed må politiet uansett involveres. Sunnmøre politidistrikt uttaler seg i samme retning. Siljan kommune mener at uttransportering er en oppgave hvor politiet kommer i en bistandsrolle, og som det derfor vil være lite ressursbesparende å flytte ut av politiet. Norsk tjenestemannslag mener også at politiet skal beholde oppgavene knyttet til utlendingsforvaltning, og viser blant annet til at oppgavene til dels krever bruk av makt. Parat mener at uttransportering av ikke-kriminelle bør ligge under Utlendingsdirektoratet. Securitas mener at private, alene eller i samarbeid med politiet, kan utføre uttransporten. Kriminalomsorgsdirektoratet bemerker at denne typen transporter ligger utenfor det som er etatens ordinære oppgaver i dag, og stiller seg tvilende til om denne oppgaven bør overføres til andre. Videre påpeker samme høringsinstans blant annet at det trolig er hensiktsmessig at samme etat har ansvar for institusjoner som politiets utlendingsinternat på Trandum og gjennomføringen av transporter, og at en vurdering av om kriminalomsorgen skal overta ansvar for fremstilling av varetektsinnsatte, også bør inkludere spørsmål om overføring av ansvaret for uttransport av innsatte som overføres til soning i hjemlandet eller som utvises i forbindelse med løslatelsen. Utlendingsdirektoratet er fornøyd med dagens oppgavefordeling mellom etatene blant annet når det gjelder uttransportering. Det vises til at dette til dels krever tvangsmyndighet, og derfor fortsatt bør ligge til politiet.

Departementet bemerker at ved siden av den gjennomgangen av særorganstrukturen som skal gjennomføres, vil departementet utrede hvordan politiets oppgaver på asylområdet bør organiseres. Foreløpig understreker departementet at det vil legge stor vekt på behovet for en effektiv avklaring av identitet, og for å se utlendingsforvaltningen og kriminalitetsbekjempelsen i sammenheng. Arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold skal styrkes, blant annet gjennom raskere retur. Arbeidet bør utføres kostnadseffektivt, og bruken av politiårsverk begrenses til det som er nødvendig. Samtidig er det viktig å sikre at andelen av personer uten lovlig opphold som kan returneres, er så høy som mulig.

7.4.4.2 Utstedelse av pass

Politiet er passmyndighet, og utsteder pass på i underkant av 200 tjenestesteder i Norge. I tillegg utstedes det pass på en rekke norske utenriksstasjoner. Passet er i hovedsak et reisedokument som det er knyttet sikkerhetskrav til fra den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO og EU. Det er utviklet betydelige krav til funksjonalitet og sikkerhet, og Norge er forpliktet til å etterleve komplekse systemer for sikring av biometri og sertifikathåndtering. Oppgaven med å utstede pass må utføres enhetlig, og således under sterk sentral styring. I tillegg til å være reisedokument, er passet foreløpig norske borgeres eneste offisielle identitetsbevis. Det arbeides med å etablere en ordning med nasjonalt ID-kort, og det er bevilget midler til å anskaffe et nytt saksbehandlingssystem for utstedelse av pass og nasjonalt ID-kort (det siste fra årsskiftet 2016/2017). Utstedelsen av pass og nasjonalt ID-kort bør ligge til samme myndighet.

Politiet behandler søknader om pass, og utsteder pass til norske borgere som oppfyller lovens krav. Politiet fatter videre vedtak om nektelse av pass etter reglene om passhindringer i passloven § 5. Pass skal ikke utstedes dersom søkeren er etterlyst, besluttet pågrepet, er varetektsfengslet eller har samtykket til innlevering av pass som et alternativ til pågripelse eller fengsling. Pass skal heller ikke utstedes når det foreligger utreiseforbud eller i tilfeller hvor utreise vil være ulovlig. Passutstedelse kan dessuten nektes etter en skjønnsmessig vurdering blant annet dersom søkeren ikke kan reise ut av landet på grunn av pålegg om frihetsberøvelse i dom, kjennelse eller annen lovhjemlet beslutning. Også ellers kan pass i noen tilfeller nektes utstedt. Passmyndigheten kan kreve innlevering eller ta beslag i passet etter reglene i passloven § 7.

I Danmark er Rigspolitiet fortsatt øverste passmyndighet, men fra 1. januar 2007 hører det under kommunene å utstede pass. I kommunene er det borgerservicekontorene som står for passutstedelsen. Søknader om pass kobles til Det Centrale Pasregister, og innholdet der avklarer om kommunen kan utstede pass. I Sverige og Finland ligger passforvaltningen hos politiet.

Politianalyseutvalget har foreslått at ansvaret for utstedelse av pass utredes overført til Skatteetaten. Utvalget viser blant annet til at folkeregisteret, som ligger under Skatteetaten, allerede inneholder omfattende personopplysninger, og at det vil være naturlig at utstedelse av nasjonale ID-kort i fremtiden også legges til Skatteetaten.

Under høringen har blant annet Datatilsynet og flere av politidistriktene støttet tanken om at passforvaltningen bør ut av politiet. Enkelte andre har fremhevet at utstedelse av pass har et grensesnitt mot øvrig politiarbeid. Det er også påpekt at arbeidet med å utstede pass kan effektiviseres ved å sentralisere det i det enkelte politidistrikt, og at politiet uansett vil måtte ha en viktig rolle i forbindelse med vedtak om passnektelse, beslag og tilbakekalling av pass. Parat er enig i at passutstedelse ikke er en kjerneoppgave for politiet, men bemerker at det er tradisjon for at politiet gjør dette. Organisasjonen bemerker ellers blant annet at passutstedelse utføres av sivilt personell, og at det er liten gevinst å hente på en overføring. Finansdepartementet påpeker at utstedelse og tilbakekall av pass ikke naturlig inngår i Skatteetatens kjernevirksomhet, og at forslaget om overføring dit ikke tar tilstrekkelig hensyn til behovene for tilgjengelighet og lokal tilstedeværelse. Måsøy, Forsand og Hjelmeland kommuner tar til orde for at det fortsatt må være mulig å få utstedt pass ved det lokale politikontoret.

Departementet bemerker at misbruk av identitet er relatert til ulike former for alvorlig kriminalitet, og at mangelfull kjennskap til personers korrekte identitet er en betydelig sikkerhetstrussel. Det er således en essensiell interesse for samfunnet at personer registreres med rett identitet, at registreringene er korrekte, og at den enkelte er registrert med bare én identitet. Oppgaven med å utstede pass er avhengig av informasjon fra politiet, og politiet bør ha tilgang til informasjonen i passregisteret. Om en annen myndighet bemyndiges til å utstede pass, vil politiet således fortsatt måtte kobles inn i arbeidet med å behandle passøknader. På den annen side vil det kunne innebære en vesentlig avlastning for politiet om eksempelvis kommunene overtar arbeidet med å motta søknader og utføre innledende kontroller. På denne bakgrunn, og med henvisning til ordningen i Danmark, vil departementet derfor utrede muligheten for at kommunene kan få en rolle i arbeidet med å utstede pass.

7.4.4.3 Godkjenning av vaktselskaper

Ansvaret for å gi tillatelse til, og føre kontroll med, utøvelsen av vaktvirksomhet, ligger til politiet. Tillatelse gis av politidistriktet der foretaket har sitt hovedsete, og forutsetter vandelsvurdering av personer som har vesentlig innflytelse på foretaket. Videre utsteder politiet politiattest til vektere og ordensvakter som skal ansettes i foretakene, og godkjenner ordensvakter som skal utøve tjeneste på utesteder med pålegg etter serveringsloven om å benytte godkjente vakter. Den personlige godkjenningen av ordensvakter vil opphøre når nye sentrale opplæringskrav etter vaktvirksomhetsloven trer i kraft.

Politidistriktene utøver årlig kontroll med tillatelsene som er gitt. Kontrollansvaret omfatter dokumentkontroll og besøkskontroll, og gir grunnlag for eventuelle vedtak om tilbakekall av tillatelse etter vaktvirksomhetsloven § 7. Politidirektoratet er klageinstans for vedtak om tilbakekall eller avslag på søknad om tillatelse, og fastsetter læreplan for vekterutdanningen.

Også i Danmark ligger myndighet til å gi autorisasjon for vaktvirksomhet mv. til politiet (delegert fra justisministeren). I Sverige er det länsstyrelsen som, etter å ha innhentet Rikspolisstyrelsens uttalelse, gir og tilbakekaller autorisasjon til å drive vaktvirksomhetsforetak. Länsstyrelsen godkjenner også personalet i disse foretakene, mens politiet har ansvar for opplæring av ordensvaktene. I Finland gis tillatelse til å drive vaktselskap av Inrikesministeriets tilsyn för säkerhetsbranschen.

Politianalyseutvalget betegner ansvar for å godkjenne vaktselskaper og ordensvakter som en forvaltningsoppgave uten bruk av særlig politikompetanse, og mener at Brønnøysundregistrene kan overta oppgavene (med unntak for det å utstede politiattester). Under høringen har Parat støttet utvalgets anbefaling. Asker og Bærum politidistrikt mener at noen oppgaver knyttet til vaktvirksomheter og ordensvakter kan flyttes ut av politiet, men at politiet også i fremtiden bør være ansvarlig for vandelsvurderingene og deler av kontrollen slik at kontakten med og nærheten til bransjen opprettholdes. Romerike politidistrikt støtter delvis utvalgets forslag, og mener blant annet at det bør vurderes om utstedelsen av tillatelser til å drive vaktselskap kan sentraliseres nasjonalt i politiet. Oslo politidistrikt mener at godkjenning av vaktselskaper og ordensvakter fortsatt bør være en politioppgave fordi oppgaven har betydning for det å opprettholde ro og orden. Østfold politidistrikt uttaler at det å skille utstedelses- og kontrollmyndigheten vil føre til en fragmentering av ansvaret, være mindre effektivt og gi økt byråkrati. Også Salten politidistrikt mener at politiet fortsatt bør godkjenne vaktselskaper og ordensvakter. Rogaland politidistrikt er skeptisk til å flytte oppgaven ut av politiet blant annet fordi den gjelder virksomheter som politiet bør ha oppmerksomhet mot.

Departementet bemerker at vaktselskapene driver virksomhet som på mange måter ligger nær opp til politiets oppgave med å opprettholde ro, orden og sikkerhet. Utøvelsen av vaktvirksomhet skal være underlagt effektiv offentlig kontroll for å ivareta publikums rettssikkerhet og sikre kvalitet, seriøsitet og sikkerhet. Den kontakten politiet får med foretakene gjennom søknadsbehandlingen, kan være av betydning for utøvelsen av kontroll med bransjen. Etter departementets vurdering vil en utskillelse av søknadsbehandlingen derfor kunne svekke distriktenes kontrollarbeid. Vurderinger av vandel må dessuten fortsatt høre under politiet. På denne bakgrunnen anser ikke departementet det hensiktsmessig å utrede videre om oppgavene knyttet til behandling av søknader om tillatelse til å utøve vaktvirksomhet bør føres ut av politiet. En annen sak er at det kan være rom for å effektivisere politiets oppgaveløsing på dette området.

7.4.4.4 Godkjenning og stenging av brukthandler

Brukthandelloven har som formål å forebygge omsetning av stjålne varer eller ulovlig mottatte gjenstander, og å lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander. Formålet er med andre ord nært knyttet til politiets oppgaver med å forebygge og forfølge kriminalitet. Drift av brukthandel krever tillatelse fra politiet. I vilkårene for slik tillatelse ligger et krav om at søkeren har god vandel. Politiet kan til enhver tid foreta kontroll av brukthandler.

Politianalyseutvalget har anbefalt at det utredes om kommunene kan overta ansvaret for å godkjenne og stenge brukthandler. Utvalget viser blant annet til at kommunene har innsyn i forhold av betydning for etablering av brukthandel, og må antas å ha nødvendige forutsetninger for å utstede bevillinger, utføre kontroller og frata bevillinger. Utvalget peker på at politiets ansvar for brukthandler er historisk betinget, og viser også til at den største delen av omsetningen av brukte varer i dag foregår over nettet.

Grimstad kommune, Parat, Romerike politidistrikt og Østfold politidistrikt støtter utvalgets forslag. Romerike politidistrikt understreker samtidig at politiet må beholde hjemlene til å kontrollere brukthandler og muligheten for å se brukthandel i sammenheng med heleri. Distriktet nevner at dette er lavt prioritert i dag, men også at distrikter som bruker ressurser på kontroller, avdekker kriminalitet og kan hindre kriminelle i å drive brukthandel. Asker og Bærum politidistrikt er i tvil om oppgaven med å godkjenne brukthandler bør flyttes ut, mens Oslo politidistrikt mener at godkjenning av brukthandler bør forbli i politiet fordi oppgaven gir mulighet til å finne tyvegods og oppklare straffesaker. Vestfold politidistrikt uttaler seg i samme retning. Koblingen til sporing av tyvegods mv. bør etter dette distriktets syn utnyttes bedre enn i dag, mens overføring til kommunene antas å kunne gjøre informasjonsinnhentingen vanskeligere.

Departementet bemerker at det er nær sammenheng mellom formålet med dette regelverket og politiets oppgaver med å bekjempe vinningskriminalitet. Samtidig er det vanskelig å se oppgaven med godkjenning og stenging av brukthandler som en vesentlig forutsetning for kriminalitetsbekjempelsen. I likhet med Politianalyseutvalget antar departementet at kommunene vil kunne ivareta oppgaven. Etter departementets syn taler derfor det meste for å overføre oppgaven til kommunene. I samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet vil departementet derfor ta initiativ til dette. I dette arbeidet må det blant annet vurderes hvorvidt det er behov for særskilte mekanismer for å sikre nødvendig informasjonstilgang for politiet. En overføring av oppgaven vil ikke stå i veien for at politiet kan kontrollere eller sanksjonere virksomheten.

7.4.4.5 Håndtering av hittegods

Hittegods er løsøre som har kommet bort fra eieren uten vedkommendes vilje. Politiets oppgaver knyttet til hittegods er i hovedsak å motta og registrere hittegods, søke opp gjenstander ved henvendelser fra publikum, utlevere gjenstander der eier er kjent, utbetale finnerlønn, og å sende gjenstander til auksjon dersom eier ikke er funnet innen tre måneder. Også i Sverige, Danmark og Finland ligger håndteringen av hittegods til politiet. I Finland finnes det egne hittegodsbyråer som bistår politiet med oppbevaring og salg.

Politianalyseutvalget viser til at ansvaret for å håndtere hittegods i dag er svært fragmentert, ettersom håndteringen av hittegods på mange offentlige steder utføres av private aktører. Utvalget mener det bør vurderes om hittegods kan håndteres av kommuner eller private selskaper. I høringen støttes dette blant annet av Romerike, Østfold og Nordmøre og Romsdal politidistrikter. Romerike politidistrikt peker samtidig på enkelte problemstillinger knyttet til avdekking av om gods er stjålet og muligheten for tilbakeføring av gods dersom ansvaret flyttes ut av politiet. Sunnmøre politidistrikt bemerker den nære sammenhengen mellom tapt og stjålet gods. Asker og Bærum politidistrikt stiller blant annet spørsmål om det vil være noen større gevinst for politiet å få oppgaven flyttet ut. Securitas mener dette er en oppgave som kan ivaretas av sikkerhetsselskapene.

Selv om hittegods har en side til vinningskriminalitet, ser ikke departementet at den er så sentral at den bør stå i veien for å føre oppgaven ut fra politiet. Etter departementets syn er det mye som taler for at oppgaven bør overføres til kommunene. Departementet vil arbeide videre med dette.

7.4.4.6 Håndtering av løshunder og forbud mot farlige hunder

I tillegg til hjemmel for å gripe inn overfor hunder og hundeholdere, gir hundeloven politiet ansvar for praktiske oppgaver som å ta hånd om løse hunder og eventuelt selge, omplassere eller avlive dem. Det hører også under politiet å vedta avliving eller omplassering av ulovlige og farlige hunder. I forarbeidene til hundeloven er det uttalt at departementet den gang ikke så andre praktiske løsninger for hvem som skal ta hånd om løse hunder enn at oppgaven fortsatt må ligge til politiet (Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) punkt 11.5). I henhold til opplysninger fra Politidirektoratet tar politiet i praksis ikke selv hånd om hunder lengre enn den tiden det tar før et vaktselskap eller annen samarbeidspartner kan hente hunden. Samarbeidspartner bringer så hunden til den kennelen politidistriktet har avtale med.

Politianalyseutvalget mener det er lite formålstjenlig å bruke politipersonell til hundehold, og at det bør utredes om Mattilsynet, eventuelt kommunene, kan ivareta et helhetlig ansvar for hundehold og overta oppgaver etter hundeloven. Utvalget legger til grunn at politiet kan ha en bistandsfunksjon når politikompetanse unntaksvis er nødvendig for å håndtere hunder eller farlige dyr. Utvalget synes også å legge til grunn at politiet fortsatt skal kunne gi uttalelse om farlige hunder og gripe inn ved ulovlig hundehold. Under høringen er det få som har uttalt seg konkret om denne anbefalingen.

Departementet ser at mye kan tale for at politiet avlastes for oppgaver etter hundeloven, og vil i samarbeid med andre berørte departementer arbeide for overføring av slike oppgaver til enten Mattilsynet eller kommunene. I situasjoner der det er nødvendig med politikompetanse for å håndtere hunder, vil politiet fortsatt kunne bistå. Videre vil politiet fortsatt kunne gi uttalelse om farlige hunder, og gripe inn dersom det avdekkes ulovlig hundehold.

7.4.4.7 Enkelte øvrige forvaltningsoppgaver

I politianalysen er det anbefalt at skiltmyndighet bør høre under Statens vegvesen. Senere har departementet gitt støtte til et forslag fra Statens vegvesen om overføring av politiets skiltmyndighet til vegvesenet. Regelverket er endret med virkning fra 1. januar 2015, slik at Vegvesenet nå har den aktuelle myndigheten.

Kjøreseddel utstedes til sjåfører som driver med persontransport. Politiet har ansvar for å utstede, beslaglegge og tilbakekalle kjøresedler. I politianalysen er det anbefalt at det vurderes om Statens vegvesen kan overta ansvaret for utstedelse og administrasjon av kjøresedler, men slik at politiet fortsatt skal foreta skikkethetsvurderingen og tilbakekalle kjøreseddelen når innehaveren ikke lenger oppfyller kravene til skikkethet og edruelighet. Departementet vil vurdere dette videre i samarbeid med Samferdselsdepartementet.

7.4.5 Nærmere om politiets oppgaver med sivil rettspleie

7.4.5.1 Innledning

Med «den sivile rettspleien på grunnplanet» menes forliksrådene, namsmannsfunksjonen (tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning), stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene. Etter loven er lensmannen namsmann i lensmannsdistrikter, namsfogden namsmann i namsfogddistrikter, og politistasjonssjefen namsmann i politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver. Som namsmenn har de betydelige oppgaver innen tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning. Videre følger det av loven at de er sekretariat for forliksrådet, og at de har ulike andre oppgaver innen den sivile rettspleien på grunnplanet, herunder å avholde skjønn og ivareta funksjonen som hovedstevnevitne. For gjeldsordningssaker åpner loven for at sakene kan samles hos noen av namsmennene innen et politidistrikt.

Regelverket om organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet ble reformert med virkning fra 1. januar 2006, ved at den sivile rettspleien på grunnplanet mer enn før ble samlet i politi- og lensmannsetaten. Tidligere var namsmannsfunksjonen organisert forskjellig på ulike steder, og oppgaven med å være sekretariat for forliksrådene lå hos kommunene. Formålet med å samle oppgavene var å få en bedre oppgaveløsing. Ulike modeller for organiseringen ble drøftet, blant annet en fogdmodell (en ny etat i tingrettsdistriktene), en kommunemodell (kommunalt stevnevitne, konfliktråd og sekretær for forliksrådet, men med namsmannsfunksjonen i politiet) og en servicekontormodell (samling av flere typer offentlige tjenester på kommunale kontorer). Politiets desentraliserte struktur og kostnadseffektive oppgaveløsning var viktige momenter for å samle oppgavene i denne etaten. De øvrige modellene ble vurdert som å ville bli kostbare, ikke sikre nødvendig kompetanse, eller samsvare dårlig med anbefalt oppgavefordeling mellom stat og kommune. Noen år tidligere hadde et utvalg gitt uttrykk for at det er et nasjonalt ansvar å sørge for rettssikkerhet og trygghet for innbyggerne gjennom blant annet politivesenet og rettsapparatet, og at staten derfor burde overta det økonomiske og administrative ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet (NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune, punkt 9.9.1).

Det er lang tradisjon i Norge for at lensmennene har innkrevingsoppgaver. Namsmannsoppgavene har vært ansett som å ha positive bieffekter for andre politioppgaver, blant annet ved å gi god lokalkunnskap. Det er sammenhenger mellom de ulike oppgavene innen den sivile rettspleien på grunnplanet, herunder ved at arbeidet krever opplysninger som fremkommer i tilknytning til andre oppgaver, og at gjeldsordninger gir seg utslag i færre utleggs- og tvangsforretninger. Regler om inndrivelse av uimotsagte krav gir en særskilt sammenheng mellom oppgaven som sekretariat for forliksrådet og namsmannsoppgavene, ved at behovet for behandling i forliksrådet kan være avhengig av om det er innsigelser til en utleggsbegjæring, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Sverige, Danmark og Finland har andre ordninger for de aktuelle oppgavene. Den svenske kronofogden, som siden 2008 har vært en selvstendig forvaltningsmyndighet under det svenske Finansdepartementet, har blant annet som oppgave å inndrive ubetalte fordringer, fastsette ubestridte krav, og behandle søknader om gjeldssanering. I Danmark gjennomføres tvangsfullbyrdelse av sivile krav som hovedregel ved «fogedretterne», som særlige avdelinger av byrettene. Fogedrettens oppgaver omfatter blant annet betalingspåkrav og inkassosaker, utleggssaker, tilbakeleveringsforretninger, utkastelse/fravikelse og tvangsauksjoner over fast eiendom. Fogedrettene bistås i noen tilfeller av politiet. Det er skifteretten som mottar og avgjør søknader om gjeldssanering for privatpersoner. I Finland står det statlige «utsökningsväsendet» for tvangsfullbyrdelse av fordringer, gjennom lokale utmätningsmän. Utsökningsväsendet har siden 2010 ligget under en egen sentral forvaltningsmyndighet – Riksfogdeämbetet. Justitieministeriet har det overordnede ansvaret. Etter den finske gjeldssaneringsloven behandles søknader om gjeldsordning av domstolen.

7.4.5.2 Anbefalingene i politianalysen. Høringsinstansenes syn

Politianalyseutvalget mener det bør utredes om tvangsfullbyrdelse kan legges til Statens Innkrevingssentral (SI). Utvalget foreslår utredet om de oppgaver som politiet har etter gjeldsordningsloven kan overtas av kommunene, NAV eller SI, eventuelt i samarbeid med lokale rettssentra. Sekretariatsfunksjonen for forliksrådet antar utvalget at kan tilbakeføres til kommunene. Videre anbefaler utvalget at politiets oppgaver med å administrere skjønn føres ut av politiet, og at politiet ikke skal ha andre oppgaver tilknyttet skiftebehandling i tingrettene enn det som følger av generelle rutiner for bistand fra politiet til offentlige myndigheter (utvalget viser til «bistandsinstruksen»). Funksjonen som hovedstevnevitne bør etter utvalgets syn fortsatt ligge til politiet, mens oppgavene som notarius publicus bør ivaretas på annen måte enn gjennom politiet.

En del av politidistriktene er positive til å føre oppgavene med den sivile rettspleien ut av politiet. Samtidig peker noen politidistrikter på sentralisering av oppgaveløsingen i politiet som et alternativ til overføring. Enkelte bemerker at disse oppgavene har en positiv effekt for politiarbeidet og at politiets samlede beredskap vil bli svekket dersom de aktuelle stillingene fjernes. Follo politidistrikt viser til erfaring for at de sivile rettspleieoppgavene – når de er organisert i store og bærekraftige avdelinger – ikke stjeler ressurser fra de polisiære oppgavene på den måten som politianalysen beskriver. Sunnmøre politidistrikt antar at det vil medføre store kostnader og dårligere publikumsservice om namsmannsfunksjonen og andre sentrale elementer i politiets oppgaver med den sivile rettspleien skal overføres til andre. Distriktet mener at oppgavene bør utføres av ansatte i politiet uten politiutdanning fra færre tjenestesteder enn i dag.

Finansdepartementet peker på at flere av namsmannsoppgavene krever fysisk handling og tilstedeværelse flere steder i landet, og derfor vanskelig kan utføres fra SIs kontorsted i Mo i Rana. Det pekes også på at oppgaver som fravikelser, arrester og tvangssalg ofte innebærer utøvelse av tvang overfor private, noe som tilligger politiet. I uttalelsen pekes det videre på interessekonflikten om prioritet som kan oppstå i saker der SI opptrer både som kreditor og særnamsmann for offentlige krav, og som alminnelig namsmann ved behandling av private krav. Det stilles spørsmål ved rettsikkerheten ved en slik løsning. Når det gjelder utvalgets beregning av effektiviseringsgevinsten ved overføring av kompetansen til å ta utlegg, pekes det blant annet på at de normative kravene til antall utlegg per årsverk i politiet og hos SI, ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbare.

Flere høringsinstanser peker på at en overføring av politiets oppgaver i den sivile rettspleien ikke er utredet godt nok. Videre nevnes blant annet at det er behov for direkte personkontakt i mange av disse sakene, og at SI derfor ikke kan ivareta dem. I tillegg stilles det spørsmål ved om ikke SI ville kunne få en uheldig dobbeltrolle som både kreditor og namsmann i enkelte saker, og de påpeker at beregningen av den samfunnsøkonomiske gevinsten av en overføring til SI lider av svakheter fordi de utleggsforretningene som i dag ligger der, er langt enklere enn utleggssakene som utføres av politiet. Politijuristene i Norges Justisforbund mener at det er behov for en selvstendig vurdering av hvordan forvaltningsoppgavene og oppgavene innen sivil rettspleie best kan ivaretas.

Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn (SFN) mener at utvalget viser liten forståelse for innholdet i de sivile gjøremålene som foreslås flyttet til andre etater, og savner referanser til tidligere utredninger og omtale av organiseringen av rettspleien på grunnplanet. Høringsinstansen understreker betydningen av at det er staten som har ansvaret for rettspleien på grunnplanet, herunder sekretariatsfunksjonen for forliksrådet, og at dette er oppgaver som er viktige for den enkelte borgers rettssikkerhet. Den finner det meningsløst om oppgavene skal overføres til nye etater eller splittes på flere etater etter at politiet over flere år er blitt tilført kompetanse på området. Høringsinstansen mener at de ulike oppgavene innenfor sivil rettspleie hører sammen både faglig og organisatorisk. SFN mener for øvrig at vurderingene i politianalysen om organisering av politiet ikke er til hinder for at disse oppgavene forblir i politiet. Opprettelse av et nytt organ vil bli kostbart, og kan etter høringsinstansens syn vanskelig tenkes å ville få like høy autoritet og integritet som politiet.

Når det gjelder tvangsinndrivelse, tar Gjeldsofferalliansen til orde for at det bør etableres et nytt, frittstående embete til å utføre disse oppgavene. Høringsinstansen viser til at namsfogden allerede er på plass i de større byene, og at det eneste som trengs er løsriving fra politiet og opprettelse av et sentralt kontor for administrasjon mv. Alliansen mener at SI bør være utelukket av flere grunner, og anser det for øvrig som svært uheldig at tre offentlige etater – SI, NAV Innkreving og kemnerne – har dobbeltroller som både kreditorer og innkrevere. Parat støtter forslaget om å flytte tvangsforretningene ut av politiet, og påpeker betydningen av at disse gjøremålene organiseres slik at ledelsen kan ha full oppmerksomhet mot dem. Høringsinstansen mener at det kan være en løsning med en landsdekkende innfordringsmyndighet med regionkontorer. Organisasjonen er ellers blant dem som påpeker at produksjonen hos SI og hos de alminnelige namsmennene ikke kan sammenlignes, og på behovet for lokal tilstedeværelse i denne typen saker. Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn mener at en om kort tid vil behandle alle utleggsbegjæringer elektronisk, og at det da er liten gevinst ved å sentralisere disse til SI. Bodø kommune støtter utvalgets forslag om å overføre innkrevingsoppgavene til SI.

Når det gjelder gjeldsordning, mener Sogn og Fjordane politidistrikt at det medfører få ulemper om NAV overtar namsmannens oppgaver. Også Vestfinnmark politidistrikt mener arbeidet med gjeldsordningssakene kan overføres til andre. Gjeldsofferalliansen ønsker at gjeldsordningssakene fortsatt skal behandles av namsmyndigheten, men at denne skal skilles ut fra politiet. Alliansen er klart imot en overføring av gjeldsordningssakene til SI eller NAV. Norsk tjenestemannslag (NTL) mener at arbeidet med gjeldsordningssakene bør forbli i politiet, og viser blant annet til at oppgaven innebærer en god del personkontakt. Det pekes også på at ettersom SI representerer mange ulike kreditorer, kan en overføring dit føre til en uheldig rolleblanding og tap av tillit. NTL – Politiet mener at politiet bør beholde oppgavene knyttet til gjeldsordning fordi de har kompetanse og lokal tilstedeværelse, og ikke samtidig er kreditor. Parat mener at oppgaven ikke kan overføres til SI på grunn av den dobbeltrollen innkrevingssentralen vil ha. Også en overføring til NAV vurderes som uheldig ettersom NAV er kreditor i mange av gjeldsordningssakene. Finansdepartementet er blant mange som påpeker behovet for personkontakt i gjeldordningssakene, og nevner at det i disse sakene ofte er personer med begrensede ressurser. Før en kan ta stilling til en ordning som foreslått, mener Finansdepartementet at arbeidsdelingen mellom SI og NAV i slike saker må avklares nærmere, at det må avklares om SI kan komme i en interessekonflikt, og at de ressursmessige konsekvensene av en overføring også må klargjøres. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet peker blant annet på sammenhengen mellom gjeldsordning og tvangsfullbyrdelse, og støtter ikke tanken om overføring av oppgavene med gjeldsordning til SI eller NAV på nåværende tidspunkt.

Når det gjelder funksjonen som sekretariat for forliksrådet, støtter både flere politidistrikter og Gjeldsofferallisansen en utflytting fra politiet. Sekretariatet for konfliktrådene er usikker på om det er en god løsning å tilbakeføre sekretariatsfunksjonen til kommunene. Høringsinnstansen mener man muligens heller bør finne en løsning innenfor justissektoren, fortrinnsvis knyttet til organer som har ansvaret for konfliktløsning, domstolene og konfliktrådet. Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn (SFN) er imot en tilbakeføring av ansvaret til kommunen. Sunnmøre politidistrikt mener at tilbakeføring av sekretariatsfunksjonene til kommunene er et «ensomt og lite faglig» alternativ.

Finansdepartementet nevner at SI i dag utøver systemstøtte for sekretariatsfunksjonen, og at det ikke ses som naturlig at denne oppgaven videreføres dersom sekretariatsfunksjonen tilbakeføres til kommunene.

7.4.5.3 Departementets vurderinger

Slik departementet ser det, er ikke politiets oppgaver med den sivile rettspleien enkeltvis og i seg selv av vesentlig betydning for utførelsen av politiets øvrige arbeid. Men de bidrar til kontakt med innbyggerne, og til det som gjerne betegnes som politiets sivile preg. Ved vurdering av disse oppgavenes organisatoriske forankring blir spørsmålet hva som totalt sett vil være den beste løsningen, hensett både til politiets arbeid med kriminalitetsbekjempelsen og til at alle oppgavene skal ivaretas innenfor en hensiktsmessig ramme. Alternativet til å føre oppgavene med den sivile rettspleien ut av politiet, bør etter departementets syn være å åpne for at oppgaveløsingen kan samles innenfor større enheter i politiet.

Politi- og lensmannsetaten har betydelig kompetanse med hensyn til å utøve sine funksjoner innenfor den sivile rettspleien, og oppfyller i stor grad de målene for saksbehandlingstid som er formulert i de sentrale styringsdokumentene. Dette kan tale for at oppgavene bør forbli i politiet. På den annen side bidrar disse oppgavene til at politiets samlede oppgaveportefølje er bred og uensartet, med de styringsmessige og ledelsesmessige utfordringene som ligger i det. Siden oppgavene gjerne oppfattes som «tilleggsoppgaver», og dermed sekundære i forhold til en del andre politioppgaver, er det dessuten en fare for at oppgavene innen den sivile rettspleien ikke får den ledelsesmessige oppmerksomheten som de bør ha for at arbeidet skal kunne utvikles på en fremtidsrettet måte. For samfunnet som helhet er det viktig å ha både et godt politi og et godt apparat for behandling av sivile krav.

Slik departementet ser det, er det hittil ikke utviklet et gjennomarbeidet alternativ til å beholde namsmannsoppgavene med tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning i politiet. Tatt i betraktning også at dagens løsning (på gjennomgående basis) er bare ca. ti år gammel, ser ikke departementet at tiden er inne for å initiere en helt ny løsning. Utredning og eventuell gjennomføring av en ny løsning vil være tid- og ressurskrevende, og medføre risiko for at man underveis mister verdifull kompetanse på disse fagområdene innenfor politiet. Departementet går derfor inn for at oppgavene med tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning fortsatt skal ligge til politi- og lensmannsetaten. For å sikre god faglig kompetanse i oppgaveløsingen bør det imidlertid åpnes for at oppgavene med tvangsfullbyrdelse kan samles i større enheter enn det enkelte lensmannskontor eller den enkelte politistasjon. Departementet vil derfor sende på høring forslag til lovendringer som åpner for dette. For gjeldsordning er det som nevnt åpnet for en viss samling av oppgaveløsingen. I lovarbeidet vil departementet se disse reglene i sammenheng. Hensynet til innbyggernes rettssikkerhet må ivaretas, siden dette er saker som kan være av stor betydning for den enkelte.

Som nevnt er det sammenhenger mellom namsmannsoppgavene og forliksrådet som tilsier at også funksjonen som sekretariat for forliksrådene bør beholdes i politiet. Samtidig rekrutteres medlemmene av forliksrådet gjennom kommunene. Oppgaven må også ses i sammenheng med kommunereformen, som forutsetter større kommuner med god kapasitet og kompetanse. Departementet vil utrede dette spørsmålet videre.

Funksjonen som hovedstevnevitne krever fysisk oppmøte, og er ikke i politianalysen foreslått ført ut av politiet. Heller ikke departementet går inn for å flytte denne oppgaven ut av politiet.

På basis av lovgivningen administrerer politiet en rekke skjønn (såkalte «lensmannsskjønn»). Både i politianalysen og tidligere er det anbefalt å se nærmere på muligheten for å føre oppgavene med lensmannsskjønn ut av politiet. I politianalysen er det antatt at de fleste eller alle typer skjønn kan overføres til jordskifterettene. Under høringen av politianalysen har blant annet Domstoladministrasjonen og flere politidistrikter støttet anbefalingen.

Det er vedtatt ny lov om erstatning for naturskade. Når denne loven trer i kraft, vil Landbruksdirektoratet behandle naturskadesaker, slik at lensmannsskjønn knyttet til naturskade utgår. Videre vil noen lensmannsskjønn gå over til jordskifteretten når ny jordskiftelov trer i kraft 1. januar 2016. Departementet vil sende på høring forslag til lovendringer med sikte på å flytte flere av skjønnsoppgavene ut av politi- og lensmannsetaten.

Som notarius publicus bekrefter politiet blant annet kopier og underskrifter. I politianalysen uttales det at tjenesten er tilgjengelig ved alle domstoler og gjennom privatpraktiserende advokater, og utvalget mener at den ikke trenger å utføres av politiet. Departementet bemerker at advokater per i dag ikke er tildelt notarialmyndighet. For øvrig finner ikke departementet at det er hensiktsmessig å foreslå en endring for denne oppgaven. Det er tidligere anslått at hvert politidistrikt bruker i underkant av fem dagsverk per år til oppgaven (Prop. 148 L (2012–2013) pkt. 3.2).

Dødsfall skal i dag meldes enten til tingretten eller til lensmann, namsfogd eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver, jf. skifteloven § 12 a. I praksis går meldingene ofte til tingretten i byene og til lensmannen i distriktene. Departementet foreslår ikke endringer i bestemmelsen om hvem dødsfall skal meldes til nå. På noe sikt forventes det å komme på plass løsninger som gjør at politiet ikke lenger vil måtte ha noen oppgaver knyttet til mottak av dødsfallsmeldinger.

Tingrettene administrerer bobestyrere, som forestår skiftebehandling. Tingrettene har mulighet til å be om politiets bistand.