23 Økonomiske og administrative konsekvenser

23.1 Innledning

Lovforslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser både for offentlig forvaltning, for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester og for brukere av slike tjenester.

Gjeldende ekomlov foreslås erstattet av ny lov om elektronisk kommunikasjon. I forslag til ny lov videreføres en rekke bestemmelser fra gjeldende lov. I tillegg foreslås nye og endrede bestemmelser, som i hovedsak gjennomfører ekomdirektivet. Det foreslås også enkelte endringer som følge av nasjonale behov, blant annet ny regulering av datasenternæringen.

Tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester og brukere av slike tjenester berøres av lovforslaget. Ettersom de aller fleste innbyggere, virksomheter og andre organisasjoner bruker telefontjenester og internett, berøres i praksis hele samfunnet av de foreslåtte endringene.

Europakommisjonen la i konsekvensanalysen fra 20161 til grunn at innføring av ekomdirektivet vil bidra til forbedret tilgang til elektronisk kommunikasjon gjennom etablering av nett med svært høy kapasitet og 5G-nett, raskere tilgjengeliggjøring av frekvenser, og til bedre tilbud for innbyggere og næringsliv til rimelige priser. Innføringen vil blant annet også føre til bedre beskyttelse av sluttbrukerne. Det fremgår av konsekvensanalysen at en gjennomføring av de foreslåtte tiltakene i Kommisjonens forslag innen 2020, vil føre til økte investeringer og forbruk, og vil ha en positiv effekt på vekst og sysselsetting innen 2025.

Beskrivelsen av økonomiske og administrative konsekvenser nedenfor begrenser seg til konsekvenser av de bestemmelser i forslag til ny lov som ikke har motstykke i gjeldende lov, eller som er endret sammenlignet med gjeldende lov. Departementet har, på bakgrunn av innspill i høringen, omstrukturert kapittelet for å gi en bedre forståelse for og oversikt over konsekvenser for ulike aktører/sektorer.

23.2 Konsekvenser for markedsaktører og næringsliv

23.2.1 Utvidelse av lovens virkeområde

Definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste er i forslag til ny ekomlov foreslått utvidet til også å inkludere nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester som chattetjenester, tale over IP og alle former for e-post, også kalt OTT-tjenester (over-the-top-tjenester). En utvidelse av virkeområdet vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for tilbydere av nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester og for myndigheter.

Endringen vil medføre at et større omfang av tjenester og tilbydere omfattes av lovgivningen. Likevel vil det ikke bli pålagt like mange plikter for tilbydere av nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester som for tradisjonelle tilbydere. Nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester vil for eksempel falle utenfor registreringsordningen, men vil bli underlagt krav om å gjennomføre tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak knyttet til sikkerhetsrisikoen i nett og tjenester. Det legges til grunn at disse aktørene av egeninteresse allerede langt på vei har tilfredsstillende sikkerhetssystemer. I så måte antas det at disse kravene ikke vil medføre store økonomiske eller administrative konsekvenser for denne typen tilbydere.

Videre vil enkelte tilbydere av nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester etter nærmere angitte vilkår, kunne pålegges å sikre alle-til-alle-kommunikasjon og samvirke mellom tjenester. For disse tilbyderne vil det trolig påløpe økte kostnader i forbindelse med dette. På den annen side vil gevinsten for samfunnet, ved at brukere av ulike tjenester lettere kan kommunisere med hverandre, trolig mer enn overstige eventuelle økte kostnader.

Samlet sett antas ikke den utvidede definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste å ha betydelige økonomiske konsekvenser for den nye kategorien av tilbydere og tjenester, selv om noen økte kostnader vil kunne påregnes.

23.2.2 Kommunikasjonsvern og sikkerhet

De foreslåtte endringene knyttet til bestemmelsene om særskilte krav til sikring av informasjons- og styringssystemer, grunnsikring, beredskapsplanlegging og øvelser og oppfølgingsplikt, innebærer i stor grad en formalisering av krav til systemtenkning og nødvendige rutiner, som de fleste tilbydere allerede i dag har på plass i en eller annen form. Endringene stiller i liten grad krav til implementering av konkrete tiltak utover det som allerede gjelder, og vil etter departementets vurdering trolig ikke ha store økonomiske konsekvenser for tilbyderne.

Den nye adgangen for tilbydere og datasenteroperatører til å kreve utvidet og uttømmende politiattest for personer med tilgang til anlegg, utstyr eller systemer som har vesentlig betydning for sikkerheten i nett eller tjenester, vil etter departementets vurdering ikke innebære økte kostnader av betydning eller særlig økte administrasjonsutgifter for tilbyderne eller datasenteroperatørene. Det legges uansett opp til en frivillig ordning som tilbyderne kan gjennomføre dersom man ser at det vil ha vesentlig betydning for sikkerheten.

Forslaget til bestemmelse om at myndigheten i særlige tilfeller skal kunne pålegge tilbyder sikkerhetsrevisjon for hele eller deler av virksomheten, vil kunne medføre økte kostnader for tilbyderne. Siden sikkerhetsrevisjon kun pålegges i særlige tilfeller, vil dette likevel ikke føre til regelmessige kostnader.

Mediebedriftenes landsforbund viser til at regler om informasjonskapsler m.v. (cookies) påvirker rammevilkårene for norske medier. Dersom kravet til samtykke til informasjonskapsler mv. strammes inn slik som foreslått, vil dette kunne innebære en betydelig reduksjon i norske redaksjonelle mediers annonseinntekter. Mediebedriftene peker på at slike forhold ikke ser ut til å være vurdert og tatt i betraktning ved utarbeidelsen av forslaget til endringer, og understreker at det er avgjørende at slike konsekvenser vurderes grundig før endringer gjennomføres. Departementet anerkjenner at det ikke kan utelukkes at endringen til et mer aktivt samtykke, kan medføre at noen flere brukere vil nekte å gi samtykke til bruk av informasjonskapsler, og at dette vil kunne føre til lavere inntekter for enkelte virksomheter. Departementet viser imidlertid til at det finnes flere alternative måter å finansiere medienes virksomhet på som for eksempler abonnementsinntekter, reklameinntekter som ikke er knyttet til bruk av informasjonskapsler, mediestøtte mv. Etter departementets syn er det derfor knyttet usikkerhet til hvilke økonomiske konsekvenser endringen vil medføre for redaktørstyrte medier.

Presisering av samtykkekravet i forslag til § 3-15 om informasjonskapsler mv. vil videre kunne medføre noe økte kostnader for tilbydere i forbindelse med endring av hvordan samtykke innhentes. Samtidig må det forventes at dette er relativt enkle tilpasninger, og at de fleste tilbydere også behandler personopplysninger som krever samtykke etter personvernforordningen og dermed allerede er kjent med og bruker aktivt samtykke på andre områder.

23.2.3 Krav til sikkerhet og robusthet i datasentre

Lovforslaget inneholder krav til sikkerhet og robusthet i datasentre. Dette er krav som ikke har vært stilt tidligere og antas å kunne medføre noe økte økonomiske og administrative kostnader for datasentre. En rekke datasentre stiller imidlertid allerede strenge sikkerhetskrav av kommersielle grunner, og de foreslåtte kravene antas dermed håndtert i en eller annen form av datasentrene i dag. For de datasentre der det er avvik mellom kravene som stilles og sikkerhetsnivået i dag, vil det kunne påløpe kostnader som følge av innføring av sikkerhetskrav. Departementet legger til grunn at den ekstra sikkerheten som kravene i så fall vil medføre, vil oppveie eventuelle kostnader. Innføring av sikkerhetskrav og myndighetenes tilsyn med disse, vil også kunne gi datasenteraktørene tilgang til informasjon som kan gjøre det lettere å ivareta egen sikkerhet.

Den foreslåtte registreringsplikten for datasentre, herunder oppdatering av registreringen, vil kunne medføre noen administrative kostnader for datasentrene. Hvor store disse kostnadene blir, vil avhenge av virksomhetens art.

23.2.4 Sluttbrukerregulering

23.2.4.1 Leveringsvilkår og offentliggjøring

Plikten til å offentliggjøre leveringsvilkår utvides noe ved at enkelte nye krav innføres og ved at flere tilbydere blir underlagt plikten. For de tilbyderne som allerede i dag har en informasjonsplikt, vil endringene ha svært begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. For de tilbyderne som ikke tidligere har vært omfattet av disse pliktene, kan endringene ha økonomiske og administrative konsekvenser. Mange av disse tilbyderne har imidlertid allerede i dag informasjon på sine hjemmesider som helt eller delvis oppfyller de foreslåtte kravene som disse tilbyderne vil blir underlagt. Kostnadene forbundet med plikten til å offentliggjøre informasjon om leveringsvilkår vurderes derfor til å være små.

Forslag til § 4-5 setter krav til at tilbyder av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester skal gi forbruker de opplysningene forbrukeren trenger for å foreta et kvalifisert og veloverveid valg av tjeneste. Disse informasjonskravene er nye og gjelder krav til opplysninger både før avtaleinngåelsen og i inngått avtale, samt krav til avtalesammendrag. Plikten vil medføre noe økt økonomisk og administrativ byrde for tilbyder ved å etablere og vedlikeholde et system som sikrer at de oppfyller nevnte forpliktelser. På den annen side er det utarbeidet en felleseuropeisk mal for avtalesammendraget som vil kunne bidra til å lette eventuelle administrative byrder noe.

23.2.4.2 Kontroll med kostnader

Myndigheten kan etter lovforslaget pålegge tilbydere å tilby tjenester som gjør det mulig for sluttbruker å kontrollere kostnader. Dette gjelder for eksempel spesifisert faktura, sperring av bestemte typer anrop eller nummer med forhøyet takst, samt sperring for tredjepartsfakturering, mulighet for forhåndsbetaling av tilknytningskostnader over tid og rådgivning om abonnement og priser. Slike muligheter for kostnadskontroll finnes i markedet allerede i dag, både pålagt gjennom regelverket og som frivillige ordninger fra tilbyderne. Etter departementets syn vil derfor ikke de foreslåtte endringene medføre nevneverdig økte administrative eller økonomiske kostnader for tilbyderne.

Når det gjelder fellesfakturerte tjenester, foreslår departementet å utvide dagens regler om fellesfakturerte innholdstjenester til også å omfatte varer og tjenester som ikke er innholdstjenester og som ikke konsumeres digitalt. Samtidig foreslås det at reglene om fellesfakturerte tjenester skal gjelde både internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. For tilbydere som ikke tidligere har vært omfattet av regler om fellesfakturerte tjenester, kan utvidelsen medføre noe økte kostnader fordi det trolig vil medføre endringer i administrative rutiner for tilbyder knyttet til internettabonnement og tekniske løsninger for å tilby sperring for kjøp av varer og tjenester gjennom slike abonnement. Eventuelle økte kostnader knyttet til utvidelsen i hvilke produkter og tjenester som omfattes av regelverket, antas å bli begrenset da det allerede finnes betalingstjenester for mobilkjøp som ivaretar regelverket knyttet til fellesfakturerte tjenester.

23.2.4.3 Prissammenligningstjenester

Lovforslaget innebærer at myndigheten skal sikre at sluttbrukere har tilgang til prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, og godkjenne slike tjenester dersom de oppfyller forhåndsdefinerte vilkår.

I dag er det bare prissammenligningstjenester for mobilkommunikasjonstjenester som er godkjent. Det finnes ingen tilsvarende tjeneste for internettilgangstjenester. Departementet har bedt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å anbefale et konsept for hvordan markedsportal(er) for bredbånd skal kunne innføres.

Dersom det etableres en prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester under markedsportalen, vil tilbydere av internettilgangstjenester kunne få økte kostnader forbundet med å rapportere inn data. På den annen side vil etablering av en slik tjeneste kunne bidra til at sluttbrukerne gis mulighet til å ta informerte valg, og derigjennom til bedre konkurranse mellom tilbydere av internettilgangstjenester. Flere utredninger2 har vist at de samfunnsøkonomiske gevinstene ved en slik tjeneste er betydelige.

23.2.4.4 Tilgang til e-post etter oppsigelse av avtale

Det foreslås i § 4-13 en rett for sluttbruker til å få tilgang til e-post eller til å få e-post videresendt i en periode på tre måneder etter at avtale med internettleverandør sies opp. Mange internettilgangstilbydere tilbyr allerede i dag sluttbruker å beholde e-postadressen ved oppsigelse av abonnement. I de tilfeller der dette ikke tilbys eller er aktuelt, vil det påløpe noen økte kostnader for tilbyder ved en slik plikt. Departementet mener imidlertid at de økonomiske og administrative konsekvensene av en slik plikt vil være svært begrensede, og oppveies av nytteverdien.

23.2.5 Tjenester for sluttbrukere med spesielle behov

Den nye bestemmelsen om likeverdig tilgang er ment å sikre en helhetlig gjennomføring av kravene for likeverdig tilgang til elektronisk kommunikasjon for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne, som følger av både ekomdirektivet og tilgjengelighetsdirektivet. Kravene vil gjelde alle tilbydere av de aktuelle tjenestene. Den tekniske implementeringen av tjenestene, samt andre nødvendige tilpasninger for å sikre at sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne får tilgang til informasjon om tjenestene, avtalevilkår og brukerutstyr, vil innebære økonomiske og administrative konsekvenser for tilbyderne. Kostnadene for tilbyderne antas å variere, avhengig av om tilbyderne velger å utvikle nødvendig funksjonalitet selv eller om de ønsker å utvikle den i samarbeid med tredjepart. I hvor stor grad funksjoner, slik som sanntidstekst, vil følge med håndsettenes operativsystemer, er også uklart. Særlig gjelder dette i forkant av kravfristen i tilgjengelighetsdirektivet som er 2025. Når det gjelder sanntidstekst og eventuelt totalkonversasjon, vil det påløpe kostnader for å sikre at nettet kan bære tjenestene på en sikker måte. Når det gjelder formidlingstjenester, vil det påløpe investeringskostnad for å knytte sluttbrukere med spesielle behov til de aktuelle plattformene, og driftskostnader forbundet med å opprettholde plattformene, både når det gjelder kundebetjening og andre tilpasninger som knytter seg til de nye forpliktelsene.

De økonomiske kostnadene vil særlig knytte seg til etableringen av en formidlingstjeneste for døve, hørsels- og talehemmede og andre som ikke kan benytte vanlig talekommunikasjonstjeneste. Omfanget av kostnadene vil blant annet avhenge av om dette etableres som en fellesløsning mellom tilbyderne eller om det etableres individuelle løsninger.

Departementet viser til Kulturdepartementets høring om gjennomføring av øvrige deler av tilgjengelighetsdirektivet. Kulturdepartementet har innhentet en samfunnsøkonomisk analyse3 over administrative og økonomiske konsekvenser av innføringen av tilgjengelighetsdirektivet der elektronisk kommunikasjon inngår.

For virksomheter som omfattes av tilgjengelighetsdirektivet, vil direktivet medføre kostnader ved at de må sette seg inn i det nye regelverket og etablere rutiner for å sikre overholdelse av regelverket. Videre vil det for produsenter som berøres av direktivet, påløpe kostnader forbundet med å utarbeide teknisk dokumentasjon som bekrefter at forbrukerterminalutstyret som produseres, oppfyller kravene i direktivet. For enkelte virksomheter vil det kunne være nødvendig å innhente ekstern bistand for å få utarbeidet denne typen dokumentasjon. Hvor stor denne kostnaden vil være, vil blant annet avhenge av virksomhetens virkeområde og størrelse. For importører og distributører av forbrukerterminalutstyr vil det være en kostnad forbundet med å sikre at produktene og tjenestene de importerer og distribuerer oppfyller kravene i direktivet. Denne kostnaden anses imidlertid å være relativt liten.

Enkelte virksomheter vil også måtte gjøre større eller mindre endringer i produktene og tjenestene de tilbyr i dag. Hvor stor denne kostnaden vil være, avhenger i stor grad av hvor langt virksomheten i dag befinner seg fra å oppfylle kravene i direktivet, samt om kostnaden forekommer som en engangsinvestering eller i form av økte driftsutgifter.

For noen norske virksomheter vil de nye kravene til forbrukerterminalutstyr kunne føre til at det blir enklere å utvide virksomheten til andre land innenfor EU, som følge av et mer enhetlig regelverk. Videre vil direktivet trolig også føre til at norske virksomheter når ut til en større kundebase enn tidligere, for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne som i dag er ekskludert fra å benytte seg av dagens produkter.

23.2.6 Leveringspliktige tjenester

Store deler av Norge har i dag et godt bredbåndstilbud4. Likevel er det fortsatt områder i landet hvor innbyggere og virksomheter kun har tilgang til bredbånd med lavere hastigheter. Dette gjelder særlig områder med spredt bosetting. Økt tilgjengelighet til bredbånd i slike områder kan etter departementets vurdering ha positive økonomiske virkninger både gjennom å legge grunnlag for næringsutvikling i disse områdene lokalt og ved at de nasjonale markedene for å tilby og utvikle tjenester som krever tilgang til bredbånd, samlet sett blir større.

Det følger av ekomdirektivet artikkel 86 at en leveringsplikt kun kan benyttes når andre løsninger som kommersiell utbygging og andre offentlige virkemidler, ikke har gitt tilstrekkelig bredbåndstilbud til alle. Samtidig skal en eventuell leveringsplikt innrettes slik at den i minst mulig grad virker konkurransevridende. Dette skal sørge for at samfunnet ikke påføres høyere kostnader enn nødvendig som følge av leveringsplikten.

En eventuell innføring av leveringsplikt for bredbånd, enten med hjemmel i lov og/eller gjennom avtale, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for brebåndstilbydere. Bredbåndstilbydere som pålegges leveringsplikt, og som på grunn av denne plikten påføres en urimelig økonomisk byrde, vil i utgangspunktet kunne få kompensasjon for de nettokostnader som de påføres. Det kan imidlertid være tale om (netto)kostnader som ikke anses som urimelige og som leveringspliktige bredbåndstilbydere må dekke selv.

23.2.7 Tiltak som kan fremme utbygging av nye nett med svært høy kapasitet

Den foreslåtte bestemmelsen om saminvestering i nye nett med høy kapasitet, åpner for at myndigheten, under gitte forutsetninger, kan lempe eller deregulere forpliktelser tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges etter loven, dersom den relevante tilbyderen påtar seg forpliktelser om saminvesteringer. Den foreslåtte bestemmelsen vil dermed bidra til å redusere eller avverge de pålagte forpliktelsene som følger av reguleringen av tilbydere med sterk markedsstilling, og vil gi større forutsigbarhet for investorer om at dersom de innretter avtaler om saminvestering og tilgang på en konkurransefremmende måte, vil myndigheten ta nødvendig hensyn til det. Videre vil avtaler om saminvesteringer kunne gi betydelige fordeler i form av deling av risiko og kostnader mellom flere aktører og derfor reduserte kostnader på den enkelte, og kan gjøre det mulig for mindre aktører å investere i slike nett på økonomisk fornuftige vilkår for derigjennom å fremme bærekraftig konkurranse.

Forslag til ny ekomlov § 10-3 gir myndigheten rett til å pålegge enhver tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett og eier av slike nett å gi andre tilgang til nett og tilhørende fasiliteter i og utenfor bygninger. Slik tilgang vil kunne oppfattes som inngripende for den tilbyder det gjelder, men vil trolig ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning for tilbyderen. Infrastrukturen det gis tilgang til er allerede etablert, tilkoblingspunktet er tilgjengelig, og en ren tilkobling for en annen aktør medfører derfor i utgangspunktet ikke nevneverdige kostnader. Noe administrative kostnader vil imidlertid kunne påregnes for tilbyder knyttet til å håndtere anmodninger om tilgang. I den grad tilgang pålegges, vil myndigheten kunne fastsette vilkår om blant annet pris. Eventuelle negative konsekvenser for tilbyder og netteier når det gjelder deres råderett over egen infrastruktur, vurderes oppveiet av bedre konkurranse, særlig i spredtbygde strøk, som igjen vil lede til lavere priser og bedre tilbud for sluttbrukerne.

Reglene som forenkler prosedyrer for oppføring av småcellebasestasjoner, vil legge til rette for raskere etablering av slik infrastruktur og innebære reduserte administrative byrder og lavere kostnader for tilbyderne.

23.2.8 Frekvensforvaltning

Forslaget til nytt kapittel 11 om frekvensforvaltning og satellittsystemer, innebærer i stor grad en videreføring av det materielle innholdet i dagens regulering. Enkelte av bestemmelsene vil imidlertid kunne få økonomiske konsekvenser for tilbyderne som blir berørt av bestemmelsene. Dette gjelder den foreslåtte utvidede adgangen til å nekte frekvenstillatelse, utvidelsen i adgangen til å nekte overdragelse av frekvenstillatelser og endringene i hvilke vilkår som kan stilles for en frekvenstillatelse. Dersom det for eksempel for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn, settes spesifikke krav til hva slags utstyr som kan benyttes, vil dette kunne få visse økonomiske konsekvenser for tillatelsesinnehaver. Videre vil det kunne medføre økonomiske konsekvenser for tilbyderne, dersom tilbyderen blir nektet frekvenstillatelse. Tilsvarende gjelder for tilbydere som blir nektet å overdra frekvenstillatelse, eksempelvis for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn eller dersom det må antas at ny innehaver ikke vil oppfylle vilkårene som gjelder for tillatelsen. Dette vil kunne få økonomiske konsekvenser for både selger eller utleier og kjøper eller leietager. Selger eller utleier får ikke realisert den økonomiske gevinsten som ønskes, og kjøper eller leietager får ikke tilgang til den innsatsfaktoren som er tenkt brukt til tjenesteproduksjonen.

De nye reglene i forslag til § 11-8 om å vurdere forlengelse av tillatelsen dersom varigheten er kortere enn 20 år, og plikten i forslag til § 11-9 om å vurdere om en tillatelse skal fornyes, vil gi tillatelsesinnehaver økt sikkerhet rundt tillatelsens varighet og vil kunne fremme investeringsvilje i både dekning og tjenester.

Når det gjelder den foreslåtte presiseringen i § 17-2 om at vederlaget først bør kreves inn fra det tidspunktet frekvensene kan tas i bruk, forventes det å kunne gi en viss økonomisk lettelse for aktørene sammenlignet med tildelinger hvor vederlaget har blitt betalt før tillatelsene har blitt utstedt. Samtidig vil det å tillate utsatt betaling av vederlag innebære en viss risiko for staten. Særlig gjør dette seg gjeldende dersom det går noe tid fra auksjon til frekvensene kan tas i bruk. Der det tillates utsatt betaling av vederlag for tilgang til frekvensressurser, vil det kunne kreves sikkerhet for betaling, for eksempel i form av bankgarantier som dekker deler av eller hele beløpet.

23.2.9 Nummer, navn og adresseregulering

Forslaget til kapittel 12 om nummer-, navn og adresseregulering viderefører i hovedsak gjeldende regelverk. Det åpnes i forslag til § 12-2 for at myndigheten skal kunne pålegge plikter ved bruk av nummer over landegrensene, for å sikre oppfyllelse av regler om forbrukerbeskyttelse og andre nummerrelaterte regler i det landet hvor nummerressursene brukes. Det er ikke mulig for myndigheten å estimere eventuelle økonomiske eller administrative konsekvenser av et slikt pålegg, før hjemmelen tas i bruk.

23.2.10 Utstyr

Utstyrsreguleringen utvides fra å gjelde radio- og terminalutstyr, til også å omfatte utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Dette medfører at også utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon må oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av loven. Krav til slikt utstyr er allerede fastsatt gjennom regelverk som følges opp av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Utvidelsen i ekomloven innebærer dermed ingen økte økonomiske konsekvenser for produsenter og leverandører, men gir hjemmel til å følge opp med tilsyn av produkter som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Hjemmelen til å gi forskrifter om registrering utvides til også å gjelde forhandlere av annet utstyr enn radioutstyr. Dersom forskriftshjemmelen benyttes, vil dette kunne få både økonomiske og administrative konsekvenser for forhandlere av utstyr og for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

23.2.11 Krav til prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett

Departementet legger til grunn at de foreslåtte endringene i autorisasjonsordningen ikke får negative økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for virksomheter som er ansvarlig for installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett. Kravene om tillatelse er allerede i dag knyttet til virksomheter gjennom autorisasjonsforskriften, og de foreslåtte endringene vil dermed bidra til å klargjøre gjeldende rett på dette området.

De foreslåtte endringene vil få økonomiske og administrative konsekvenser for virksomheter som kun er ansvarlig for prosjektering av elektronisk kommunikasjonsnett. Virksomhetene vil måtte ansette såkalt kvalifisert person som er godkjent etter forskrift om autorisasjon for virksomhet som utfører installasjon og vedlikehold av elektroniske kommunikasjonsnett (autorisasjonsforskriften) og selv bli autorisert, eller inngå avtale med autorisert virksomhet for å utføre arbeidet med prosjektering. Dersom virksomheten velger å selv bli autorisert, må den betale sektoravgift for tillatelsen etter gjeldende forskrift 20. mars 2017 nr. 386 om sektoravgift og gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit. Sektoravgiften for en autorisert virksomhet er pr. i dag kroner 5 640 pr. år, jf. autorisasjonsforskriften § 20. Virksomheter som er ansvarlig for andre deler av prosessen i tillegg til prosjektering, er omfattet av autorisasjonsplikten etter gjeldende rett.

På den annen side vil virksomhetene unngå dagens situasjon, hvor autoriserte virksomheter som påtar seg oppdrag for å installere elektroniske kommunikasjonsnett, overtar ansvaret for eventuelle feil som er gjort i prosjekteringen, og kan bli økonomisk skadelidende når grunnlaget for det planlagte arbeidet ikke har tilfredsstillende kvalitet. Med den foreslåtte endringen vil ansvaret for de ulike prosessene ved etablering av elektronisk kommunikasjonsnett plasseres riktig. Dette er en endring som er ønsket av bransjen.

Kravene til fagmessig utførelse og kvalitet innebærer heller ikke plikter for aktørene som ikke allerede følger av gjeldende ekomregulering, da krav til dette følger av gjeldende forskriftsverk.

23.2.12 Opprettelse av en klagenemnd

Den foreslåtte opprettelsen av en klagenemnd som skal behandle klager på enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i saker som følger ekomloven, forventes ikke å påvirke næringslivets egne saksomkostninger. Klagebehandlingen vil fortsatt være gratis for den som klager, men klager må selv bekoste tilretteleggingen av egne klager. Det er i dag stor variasjon i egne saksomkostninger for ekomaktørene avhengig av sakens omfang og kompleksitet. I enkelte saker er det behov for å innhente eksterne utredninger og innspill fra ulike parter, noe som vil påvirke sakskostnadene. Dette vil imidlertid ikke endres ved at ansvaret for klagesaksbehandlingen flyttes fra departementet til en nemnd.

Forvaltningslovens regler om dekning av saksomkostninger vil gjelde både ved behandling i departementet og ved behandling i den foreslåtte nemnda. Den næringsdrivende vil på visse vilkår ha rett til å få dekket sine saksomkostninger dersom vedtaket blir endret til dennes gunst.

23.3 Konsekvenser for sluttbrukere

Lovforslaget innebærer at myndigheten skal sikre at sluttbrukere har tilgang til prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Prissammenligningstjenesten skal være gratis å bruke for sluttbrukere. En prissammenligningstjeneste vil kunne bidra til at sluttbrukerne gis mulighet til å ta informerte valg, og derigjennom til bedre konkurranse mellom tilbydere av internettilgangstjenester.

Lovforslaget inneholder videre innføring av lovhjemmel for pålegg av leveringsplikt for bredbånd. En eventuell innføring av leveringsplikt for bredbånd vil ha nytteeffekter for sluttbrukerne gjennom økt tilgjengelighet av bredbånd og forbedret bredbåndstilgang. Dette vil gi mulighet for økt bruk av digitale løsninger levert over bredbånd fordi tjenestetilbudet bedres for innbyggere og næringsliv.

De foreslåtte kravene om likeverdig tilgang og utvalg for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne, skal blant annet sikre at flere produkter og tjenester blir tilgjengelige for forbrukerne, herunder forbrukerterminalutstyr. Muligheten til å nyttiggjøre seg av disse produktene og tjenestene vil kunne føre til økt samfunnsdeltakelse og livskvalitet for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette kan også gjøre mennesker med funksjonsnedsettelser mindre avhengige av individuell tilrettelegging.

Økte kostnader for virksomheter som følge av kravene om likeverdig tilgang, kan føre til dyrere produkter og tjenester for forbrukerne. På den annen side vil et mer enhetlig regelverk og harmoniserte dokumentasjonskrav gi reduserte handelshindringer og et mer velfungerende indre marked i EØS. Dette vil også kunne bety økt konkurranse og et bedre og bredere tilbud av produkter og tjenester, og lavere priser for forbrukerne. Nettoeffekten på priser er derfor også usikker, og kan variere mellom ulike produkter og tjenester.

23.4 Konsekvenser for offentlig sektor

Finnmark politidistrikt og Politidirektoratet viser til at den nye adgangen for tilbydere til å kreve ordinær politiattest for personer med tilgang til anlegg, utstyr eller systemer som har vesentlig betydning for sikkerheten i nett eller tjenester, vil kunne medføre en økning i antall søknader over tid. Avhengig av omfanget av en eventuell økning i antall søknader, vil det kunne ha personellmessige konsekvenser. Både Finnmark politidistrikt og Politidirektoratet understreker imidlertid at flere mindre lovendringer i ulike regelverk til sammen kan gi større utslag for den totale saksmengden for politiattestkontoret. Departementet antar at det samme hensynet gjør seg gjeldende for datasenteroperatører som også vil kunne be om politiattest.

Departementet foreslår på bakgrunn av høringsinnspillene fra Politidirektoratet og flere andre politietater at det skal kunne innhentes uttømmende og utvidet politiattesten, jf. punkt 5.3.1, noe som må antas å øke kostnaden noe for det offentlige. Departementet viser til at det legges opp til en frivillig ordning som tilbyderen kan ta i bruk dersom man ser at det har vesentlig betydning for sikkerheten. Departementet antar på denne bakgrunn at økningen i antall søknader om politiattest trolig ikke vil bli omfattende og dermed håndterbar for politiet.

Innlandet fylkeskommune mener fylkeskommunen må bli kompensert for eventuelle økte utgifter til saksbehandling knyttet til de foreslåtte reglene som forenkler prosedyrene for oppføring av småcellebasestasjoner i offentlige bygg og anlegg.

Departementet viser til at de nye reglene er ment å legge til rette for forenklet saksbehandling av slike anmodninger og at disse etter den foreslåtte bestemmelsen som hovedregel skal imøtekommes. Departementet legger til grunn at dette snarere vil bidra til effektiviseringsgevinster enn til økte kostnader for kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. Å legge til rette for bruk av eksisterende fysisk infrastruktur ved etablering av småcellebasestasjoner, vil kunne bidra til reduserte utbyggingskostnader forbundet med etablering av nett med svært høy kapasitet og samtidig redusere samfunnsmessige og miljømessige omkostninger, som visuell forurensing med videre. I tillegg vil det kunne bidra til raskere utbygging av 5G-infrastruktur og derigjennom til bedre og raskere bredbånd for sluttbrukere, lokalt næringsliv og offentlige myndigheter.

IKT-Norge mener at staten bør dekke kostnadene for økte sikkerhetstiltak som først og fremst skal ivareta nasjonale interesser og funksjoner.

Departementet viser til at bestemmelsene i lovforslaget om sikkerhet i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett. Det følger av forslaget § 3-1 at myndigheten skal dekke merkostnaden ved pålegg om tiltak som skal sikre oppfyllelse av nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Departementet viser for øvrig til viktigheten av forsvarlig sikkerhet, og at dette i utgangspunktet er kostnader som skal dekkes av den enkelte virksomhet slik som etter gjeldende rett.

23.4.1 Leveringspliktige tjenester

Forslaget innebærer at en tilbyder som utpekes som leveringspliktig tilbyder etter § 5-1 skal få dekket nettokostnadene dersom tilbyderen påføres en urimelig økonomisk byrde ved å tilby leveringspliktig tjeneste. Kostnadsdekningen kan i henhold til forslagets § 5-2 finansieres ved offentlige midler, ved et finansieringsfond (tilbyderfinansiert), eller ved en kombinasjon av offentlig midler og fond.

Nettokostnaden for en tilbyder ved eventuell leveringspliktig bredbåndstjeneste vil avhenge av hvilke krav som stilles til denne tjenesten, herunder krav til hastighet, pris, oppetid, samt utviklingen av utbyggingskostnader over tid. Dette gjør det vanskelig å anslå det offentlige finansieringsbehovet nøyaktig.

Departementet har utredet5 kostnadene ved 100 prosent dekning for 20 Mbit/s og 10 Mbit/s nedlastingshastighet, samt for 2 Mbit/s og 5 Mbit/s oppstrømshastighet for ulike målgrupper. Kostnadsanslagene er basert på estimater for bredbåndsdekning for 2020. Totalt støttebehov for etablering av tilbud om 20 Mbit/s nedlastings-- og 5 Mbit/s oppstrømshastighet til 100 prosent av husstandene er anslått til å ligge på ca. 65 millioner kroner, jf. punkt 12. Det er grunn til å tro at støttebehovet er lavere nå, blant annet som følge av den betydelige utbyggingen av både fibernett og mobilnett som har skjedd de siste årene, og etableringen av tilbud om bredbånd over lavbanesatellittsystemer i hele Norge. Det er også utarbeidet anslag for støttebehov for å etablere tilsvarende bredbåndstilbud til 100 prosent av hytter eller fritidsboliger, helårlig næringsvirksomhet og sesongbasert næringsvirksomhet, disse fremgår av punkt 12.

Det kan være aktuelt å innføre en egenandel eller et anleggsbidrag fra sluttbruker, for eksempel tilsvarende hva kostnadene normalt er for å få etablert en slik grunnleggende tilgang til telefontjenesten og internett. Egenbetaling fra bruker for lovpålagte tjenester forekommer også i andre sektorer. For eksempel må strømkunder normalt betale en tilknytningsavgift til strømnettet.

23.4.2 Opprettelse av en klagenemnd

Det foreslås opprettet en egen klagenemnd som, med enkelte unntak, skal behandle klager på enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i saker som følger ekomloven. I dag behandles disse klagene av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Basert på estimater fra tidligere år, legges det til grunn at klagenemnda årlig vil få om lag ti materielle saker til behandling. Dette gjelder klager på markedsvedtak, autorisasjon, frekvensbruk, ekspropriasjonsvedtak, sektoravgift, utstyr med mer. I tillegg antas det at klagenemnda vil motta om lag to-tre prosessuelle saker årlig knyttet til anmodninger om utsatt iverksetting. Det understrekes at klagene varierer mye både når det gjelder omfang og kompleksitet. Enkelte klager, særlig klager på markedsvedtak, er svært omfattende og inneholder ofte også eksterne utredninger eller analyser i tillegg til saksdokumentene utarbeidet av partene i saken.

I høringen ble det lagt til grunn årlige driftsutgifter over statsbudsjettet på om lag 5 millioner kroner som følge av opprettelsen av en klagenemnd. Dette inkluderte et sekretariat bestående av to og et halvt årsverk, i tillegg til kostnader for inntil åtte nemndsmedlemmer. På grunn av at klagesakene ofte er svært omfattende og komplekse, vil det være behov for at nemnda består av personer med ulik fagkompetanse. Både juridisk, teknisk og økonomisk kompetanse, i tillegg til bred kompetanse om og forståelse av markedet, vil være nødvendig. Departementet foreslår i lovforslaget på bakgrunn av dette og for å øke kapasiteten, at nemnda skal bestå av inntil ti nemndsmedlemmer.

Enkelte høringsinstanser har hatt merknader knyttet til de anslåtte kostnadene ved den foreslåtte opprettelsen av en klagenemnd. Både RiksTV og TV2 mener kostnadene fremstår som underdimensjonert. RiksTV peker på reguleringens kompleksitet, at det er et stort behov for raskere oppfølgning av reguleringen, at det ikke er hensyntatt at man indikerer at man beveger seg i retning av regulering av regionale markeder, og til at aktørene har stor klagekapasitet.

Departementet understreker at de foreløpige anslagene over kostnader knyttet drift av en klagenemnd som fremkommer i høringsnotatet, er basert på antakelser om antall og omfang av klager en slik nemnd skal behandle og tilhørende ressursbehov. Mer konkrete tall på kostnadene vil avhenge av den nærmere innretningen av klagenemnda, herunder sammensetning, organisering, finansiering, saksbehandling og tidsbruk for klagenemnda. Departementet er enig med høringsinstansene i at kostnadene for nemnda kan bli høyere, og vil komme tilbake med nærmere anslag for kostnadene ved etablering og drift av klagenemnda i høringen av forskriftsbestemmelser om klagenemnda for elektronisk kommunikasjon.

23.4.3 Norsk deltakelse i BEREC

Forordningen om BEREC ble innlemmet i EØS-avtalen 24. september 2021. Ettersom det er behov for å innhente Stortingets samtykke for å innlemme forordningen i EØS-avtalen, jf. punkt 22, har ikke forordningen trådt i kraft for EØS-EFTA-landene ennå, og Norge betaler ingen bidrag til BEREC-kontoret i dag.

Norsk deltakelse i BEREC vil innebære økonomiske konsekvenser i form av finansielt bidrag til BEREC-kontoret etter vanlig fordelingsnøkkel, jf. forordningen artikkel 25 nr. 3 og EØS-avtalen artikkel 82(1)(a) og Protokoll 32 (det vil si finansiering som om BEREC var et vanlig EU-byrå). For 2024 er Norges årlige bidrag estimert til 263 953 euro i henhold til opplysninger innhentet fra EFTA-sekretariatet. Det forventes ingen vesentlige endringer i budsjettet til BEREC i årene som kommer, og det antas derfor å ville ligge på dagens nivå, men med en årlig inflasjonsjustering. Det årlige bidraget for Norge påvirkes videre av eventuelle endringer i proporsjonalitetsfaktoren6.

23.4.4 Særlig om konsekvenser for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

Forslag til ny ekomlov inneholder ny og utvidet regulering på området for elektronisk kommunikasjon, i tillegg til en rekke endringer og justeringer sammenlignet med gjeldende lov. I tillegg foreslås en helt ny regulering av datasenter, der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil være tilsyn. Den foreslåtte nye reguleringen, sammen med endringene og justeringene av gjeldende regler, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Utvidelsen av definisjonen av elektroniske kommunikasjonstjenester til å inkludere nummeruavhengige-person-til-person-kommunikasjonstjenester, antas å medføre noe økte kostnader med hensyn til saksbehandling, henvendelser, tilsyn og liknende for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dette gjelder særlig oppfølging av sikkerhetsregelverket, herunder varsling, og ved eventuelle anmodninger om krav til alle-til-alle-kommunikasjon. Dette vil etter departementets vurdering isolert sett ikke utgjøre en betydelig økning, men må regnes med i den samlede vurdering av belastningen på myndigheten som følge av det nye regelverket.

Bestemmelsen om pålegg av sikkerhetsrevisjon, vil innebære at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet må gjennomgå og følge opp revisjonsrapporter. Ettersom det kun er aktuelt i særlige tilfeller, legges det til grunn at de økonomiske og administrative konsekvensene vil være moderate for tilsynsmyndigheten.

De foreslåtte nye sikkerhetskravene overfor datasenteroperatørene, vil medføre en rekke nye myndighetsaktiviteter. Det vil på overordnet nivå være behov for å opparbeide innsikt i datasentermarkedet, herunder oversikt over aktørene som tilbyr datasentertjenester og som opererer datasentre i Norge, i henhold til definisjonene i loven. Næringen er tidligere uregulert, og det vil være behov for å etablere en effektiv myndighetsdialog og utvikle veiledninger til aktørene når det gjelder registreringsplikt, myndighetsvarsling, sikkerhet og beredskap. Det må også foretas en kartlegging av datasenterinfrastruktur og -tjenester og gjennomføres risiko- og sårbarhetsvurderinger. Videre skal det gjennomføres jevnlige tilsyn og planlegges og gjennomføres øvelser med bransjeaktørene. Den økte arbeidsmengden vil være betydelig, og det kan bli behov for å utvikle egne løsninger for registrering.

Den nye ekomloven har fått en rekke nye bestemmelser som skal styrke sluttbrukernes rettigheter, jf. kapittel 4. Dette er for eksempel knyttet til opplysningskrav før avtaletilbud, forbrukeres tilgang på et kortfattet og lett leselig sammendrag av inngått tjenesteavtale, utvidede rettigheter i tilknytning til koblingssalg og bytte av internettilgangstjeneste. De nye rettighetene vil medføre noe økt ressursbruk i form av veiledning og tilsyn for å sikre at tilbyderne overholder de nye kravene, og det må forventes at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil få flere henvendelser fra sluttbrukere om de nye rettighetene.

Lovforslaget § 4-10 innebærer at myndigheten skal sikre at sluttbrukere har tilgang til prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Forslaget innebærer også at myndigheten skal godkjenne slike tjenester dersom de oppfyller forhåndsdefinerte vilkår.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har en godkjennelsesordning og fører tilsyn med prissammenligningstjenester. I dag er det bare prissammenligningstjenester for mobilkommunikasjonstjenester som er godkjent. Det finnes ikke prissammenligningstjenester for internettilgangstjenester som har fått godkjentmerke fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Etter departementets vurdering vil imidlertid en slik godkjent prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenenester være svært nyttig for sluttbrukerne. Departementet har bedt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å anbefale et konsept for hvordan markedsportal(er) for bredbånd, enten i offentlig eller privat regi, skal gjennomføres. En slik markedsportal vil normalt omfatte en prissammenligningstjeneste.

Dersom det blir nødvendig for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å gjennomføre innhenting og gjøre tilgjengelig adekvate grunnlagsdata for å legge til rette for etablering av prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester, vil det innebære noe økte administrative kostnader for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Det må også påregnes noen økonomiske kostnader forbundet med å etablere et system for overføring av slike data til aktører som ønsker å drive prissammenligningstjenester. En prissammenligningstjeneste vil på den annen side kunne bidra til at sluttbrukerne gis mulighet til å ta informerte valg, og derigjennom til bedre konkurranse mellom tilbydere av internettilgangstjenester. Flere utredninger7 har vist at de samfunnsøkonomiske gevinstene ved en slik tjeneste er betydelige.

De nye bestemmelsene om likeverdig tilgang og utvalg for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne, innebærer nye plikter for tilbyderne som igjen medfører at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet får nye tilsynsforpliktelser. På kort sikt vil dagens tilsyn med brukergruppens rettigheter som følge av gjeldende regler om leveringsplikt kunne videreføres til å omfatte de nye bestemmelsene etter ekomdirektivet. Det kan være aktuelt å etablere et bransjesamarbeid for å utvikle bransjenorm, noe som vil kreve økte ressurser fra myndighetene. På litt lengre sikt vil gjennomføringen av tilgjengelighetsdirektivet påvirke tilsynsforpliktelsene etter ny ekomlov fordi forpliktelsene som gjelder elektronisk kommunikasjon i tilgjengelighetsdirektivet foreslås gjennomført i ny ekomlov.

Det vil påløpe flere administrative kostnader hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved forvaltning av en utvidet leveringsplikt som også inkluderer bredbånd. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet bruker i dag om lag et halvt årsverk for å administrere leveringsplikten for telefontjenesten. En utvidelse av leveringsplikten vil medføre en noe økt arbeidsbyrde for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dersom det utpekes en eller flere leveringspliktige tilbydere, må den nye utvidede leveringsplikten følges opp slik at leveringsplikten overholdes. Det må også påregnes flere henvendelser fra sluttbrukere til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet med spørsmål om hva som er grensene for den nye leveringsplikten som inkluderer bredbånd. På lengre sikt vil imidlertid ressursbruken kunne være på omtrent samme nivå som i dag.

De foreslåtte bestemmelsene om saminvestering i nye nett med svært høy kapasitet og prosedyre for å gjøre tilbud om tilgang og saminvestering bindende, vil kunne innebære en økt arbeidsmengde for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet når det gjelder vurdering av tilbudene og eventuelle vedtak som må fattes for å gjøre tilbudene bindende. Det må også påregnes at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet må følge opp vilkår som er satt for tilbudene, for eksempel knyttet til at tilbudene skal være åpent for alle og at det skal gis tilgang til de aktuelle nettene. Det er også sannsynlig at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil måtte behandle tvister mellom tilbydere for eksempel på bakgrunn av ulik forståelse av vilkårene for tilbudene. Det er noe usikkerhet knyttet til om reglene om saminvestering i høykapasitetsnett vil bli særlig benyttet i Norge da dette frem til nå ikke har vært en vanlig praksis i bransjen. Det er imidlertid sannsynlig at bransjen vil være interessert i å inngå samarbeidsavtaler som gjør særlig plikter etter forslag til § 6-4 overflødige. Det må derfor kunne påregnes at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil motta og vurdere tilbud etter prosedyren i forslag til § 9-3. Dette vil i noen grad erstatte tradisjonelle vedtak der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger en tilbydere med sterk markedsstilling særskilte forpliktelser, men arbeidsomfanget i tilknytning til prosedyren og oppfølging vil sannsynligvis være minst like stort som tidligere.

De foreslåtte reglene om symmetrisk tilgang, vil dersom bestemmelsen tas i bruk, kunne innebære økt arbeidsmengde for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet når det gjelder oppfølging av rettigheter og plikter, herunder å behandle anmodninger om tilgang, fatte eventuelle vedtak og påse etterlevelse av eventuelle vedtak og regelverket generelt. De økte administrative kostnadene vil trolig isolert sett være av begrenset omfang.

Enkelte av endringsforslagene i nytt kapittel 11 om frekvensforvaltning og satellittsystemer vil føre til at det må påregnes noe økt ressursbruk og administrative kostnader for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dette gjelder særlig myndighetenes adgang til å nekte frekvenstillatelse, til å nekte overdragelse av frekvenstillatelse og reglene om tilbakekall og endring av tildelte tillatelser. Forslagene vil samtidig kunne gi ressursbesparelser idet klargjøring av hjemmelsgrunnlag og regelverk er forventet å gi forenklinger i saksbehandlingen.

For tillatelser som er harmonisert innenfor EØS til trådløse bredbåndstjenester, følger det av forslag til § 11-8 at myndigheten skal vurdere forlengelse av tillatelsen dersom varigheten er kortere enn 20 år. Det antas at også dette forslaget kan medføre en viss økning av administrative kostnader knyttet til vurderingen av slike forlengelser. Tilsvarende gjelder for behandling av søknader om fornyelse av tillatelser etter forslag til § 11-9.

Det innføres videre en ny særregel i forslag til § 11-15 som åpner for at andre aktører enn Forsvaret, politi og Kriminalomsorgen kan gis tillatelse til å bruke frekvenser som er tildelt andre. Dette kan gi noe økt ressursbruk for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og berørte, men samtidig er dette en unntaksregel slik at omfanget av slike saker vil trolig være lite.

Når det gjelder vederlag etter forslag til § 17-2, foreslår departementet lovregulering som presiserer at vederlaget først bør kreves inn fra det tidspunktet frekvensene kan tas i bruk. Dette viderefører gjeldende praksis for de siste frekvenstildelingene hvor det har blitt betalt vederlag. Forslaget innebærer at aktører ikke betaler vederlaget før tillatelsene kan utstedes, og er forventet å kunne gi en viss økonomisk lettelse for aktørene i forhold til tildelinger hvor vederlaget har blitt betalt før tillatelsene har blitt utstedt. Samtidig vil å tillate utsatt betaling av vederlag innebære en viss risiko. Særlig gjør dette seg gjeldende dersom det går noe tid fra auksjon til frekvensene kan tas i bruk. Der det tillates utsatt betaling av vederlag for tilgang til frekvensressurser, vil det kunne kreves sikkerhet for betaling, for eksempel i form av bankgarantier som dekker deler av eller hele beløpet.

Virkeområdet i ekomloven § 13-1 om omsetning av utstyr foreslås utvidet til også å gjelde andre typer utstyr enn radioutstyr eller utstyr til elektronisk kommunikasjon. Svært mye av det aktuelle utstyret på markedet i dag har innebygget radiofunksjonalitet og vil dermed allerede være under Nasjonal kommunikasjonsmyndighets ansvarsområde, og utvidelsen antas dermed å få begrenset økonomisk og administrativ betydning for tilsynet. Utvidelse av virkeområdet vil kunne gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet bedre mulighet til å føre risikobasert tilsyn med utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon og gjøre riktige prioriteringer i den forbindelse.

Forslaget om å innføre en egen bestemmelse om utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre elektronisk kommunikasjon, antas å ha positive konsekvenser for samfunnet ved at det synliggjøres et forbud mot denne typen utstyr og det gir myndigheten en klar lovhjemmel til å kunne følge opp enhver form for befatning med denne typen utstyr. Målet er at reguleringen og oppfølging fra myndighetene sin side vil føre til færre forstyrrelser av elektronisk kommunikasjon.

De foreslåtte endringene i ekomloven § 2-7 om prosjektering og installasjon av elektroniske kommunikasjonsnett, vil innebære et utvidet tilsynsområde for autorisasjonsplikten. Det må antas at antall virksomheter som søker om autorisasjon vil øke, noe som vil føre til økt arbeid for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Det har imidlertid vært et ønske fra myndighetene og ekombransjen at prosjekterende blir underlagt autorisasjonsplikt og tilsyn. Det antas at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet med innføring av krav til prosjekterende kan effektivisere og målrette tilsynet med denne bransjen.

Den nye ekomloven innfører nye pliktsubjekter som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal veilede og føre tilsyn med. Det innføres nye bestemmelser om blant annet sikkerhet, rettigheter til sluttbrukere og bestemmelser som skal fremme infrastrukturutbygging. Loven og dermed også antallet bestemmelser som skal følges opp av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har derfor fått et betydelig større omfang sammenlignet med tidligere. Lovens formål er også blitt presisert slik at det skal tas hensyn til både forsvarlig sikkerhet og klima og miljø ved lovanvendelsen. Disse hensynene er også blitt lagt vekt på tidligere, men særlig hensynet til bærekraft, jf. FNs bærekraftsmål, har ikke hatt en sentral betydning i tolkningen av gjeldende ekomlov. I lys av at dette hensynet nå skal være et gjennomgripende tolkningsmoment ved bruk av loven, vil det også kunne føre til en noe økt ressursbruk for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Samlet sett vil derfor de økonomiske og administrative konsekvensene ved ny ekomlov for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kreve økte ressurser.

23.5 Oppsummering

Innføring av ny ekomlov i tråd med lovforslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser både for offentlig forvaltning, for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett- og -tjenester og for brukere av slike tjenester, og for datasenteroperatører.

Offentlige myndigheter må som utgangspunkt kunne finne inndekning for merarbeidet som følger av forslaget innenfor gjeldende budsjettrammer. Skulle det ikke være tilstrekkelig, vil det være opp til den enkelte sektor å finne tilstrekkelige midler som må behandles som en del av den ordinære budsjettprosessen.

For nye tilbydere som blir underlagt regelverket og for tilbydere som blir pålagt nye plikter, vil det nye regelverket kunne medføre økte kostnader. Eventuelle økte kostnader vil imidlertid i hovedsak være begrenset for markedsaktørene.

For Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil det nye regelverket innebære økte tilsynsforpliktelser og ressursbehov knyttet til blant oppfølging og veiledning av markedsaktørene. Samlet sett vil derfor de økonomiske og administrative konsekvensene ved ny ekomlov for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet føre til behov for økte ressurser.

Opprettelse av den foreslåtte klagenemnda for elektronisk kommunikasjon, vil gi årlige driftsutgifter over statsbudsjettet og ha økonomiske konsekvenser for det offentlige. Departementet la i høringen til grunn kostnader på 5 millioner pr. år. På bakgrunn av utvidelse av antall nemndsmedlemmer og høringsinstansenes syn er det grunn til å anta at kostnadene vil bli høyere. Departementet vil detaljere kravene til nemnda ytterligere i forskrift, og foreta nye kostnadsestimater. Departementet vil komme tilbake til Stortinget i den ordinære budsjettprosessen.

Økonomiske konsekvenser av innføring av leveringsplikt på bredbånd vil avhenge av hvilke krav som settes til tjenesten. Foreløpige estimater for etablering av tilbud om 20 Mbit/s nedlastnings- og 5 Mbit/s oppstrømshastighet til 100 prosent av husstandene er anslått til å ligge på ca. 65 millioner kroner, jf. punkt 12. Det er grunn til å tro at støttebehovet er lavere nå, blant annet som følge av den betydelige utbyggingen av både fibernett og mobilnett som har skjedd de siste årene, og etableringen av tilbud om bredbånd over lavbanesatellittsystemer i hele Norge.

Norsk deltakelse i BEREC vil innebære et finansielt bidrag til BEREC-kontoret etter vanlig EØS-fordelingsnøkkel. For 2024 er Norges årlige bidrag estimert til i underkant av 264 000 euro.

De nye og oppdaterte reglene forventes å gi mer effektiv konkurranse i det norske ekommarkedet og bidra til å øke tilbydernes investeringsinsentiver i elektroniske kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet. Dette forventes å kunne føre til reduserte priser og økt tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester til innbyggere og næringsliv.

Harmonisering av ekomregelverket på tvers av EØS-landene vil bidra til redusert usikkerhet for virksomheter som skal foreta investeringer og for brukere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Økt krav til sikkerhet og beskyttelse av sluttbrukerne vil bidra til større tillitt og derigjennom trolig økt bruk av tjenester.

Videre styrkes sluttbrukernes rettigheter og brukere med nedsatt funksjonsevne sin tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester.

Forslaget som helhet forventes å gi positive samfunnsøkonomiske konsekvenser.