15 Toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere

Arbeidsgruppens rapport ble sendt på bred høring 27. november 2002 med høringsfrist 18. februar 2003. I brevet til høringsinstansene ba Kommunal- og regionaldepartementet spesielt om en vurdering av tre spørsmål. For det første skulle høringsinstansene ta stilling til valg av modell for statlig toppfinansiering. For det andre var departementet interessert i høringsinstansenes syn på at grensen for å bli regnet som en ressurskrevende bruker (innslagspunkt) settes ved 800 000 kroner per år. Til slutt skulle høringsinstansene ta stilling til to ulike tilnærminger til kontroll med kommunens opplysninger og bruk av midlene.

Departementet mottok 203 høringsuttalelser som fordeler seg mellom de forskjellige høringsinstanser som vist i tabell 15.1 (når flere kommuner har avgitt felles høringsuttalelser, er disse kommunene registrert hver for seg i tabellen).

Høringsinstansenes syn på valg av finansieringsmodell

Av de 203 høringsuttalelsene som departementet mottok, var det 179 som uttalte seg om valg av finansieringsmodell. Blant disse var 145 kommuner, 17 fylkesmenn, 15 interesseorganisasjoner, én fylkeskommune og Helsedepartementet. Tabell 15.2 viser summarisk fordelingen av høringsuttalelsene mellom finansieringsmodellene for ulike typer høringsinstanser.

Tabell 15.2 viser at høringsinstansene er delt i synet på finansieringsmodellene. Ser man på alle 136 instansene som har konkludert under ett, så viser det seg at omtrent 40 prosent av instansene ikke ønsker seg noen av de foreslåtte finansieringsmodellene. En tredjedel av instansene går inn for modell 1, mens omtrent 20 prosent går inn for modell 2. Av de 108 kommuner som har tatt et entydig standpunkt til spørsmålet om valg av finansieringsmodell, ønsker 44 prosent at ikke noen av de foreslåtte modellene innføres. Ellers går noen flere kommuner inn for modell 1 enn modell 2.

Mange kommuner ønsker seg en modell som er utformet som en refusjonsordning og hvor satsene per bruker ligger fast uavhengig av antall brukere. Uttalelsen fra Kommunenes Sentralforbund er representativ for mange av disse kommuner når det uttales blant annet:

«Arbeidsgruppens ulike toppfinansieringsmodeller løser ikke det grunnleggende problem for kommunesektoren - nemlig at tiltakene for ressurskrevende brukere er underfinansiert og er med på å undergrave tilliten til kommunene som en trygg lokal velferdsprodusent. ( . . .) Hovedinnvendingen mot modellene er at de ikke skaper forutsigbarhet for kommunene. Begge modeller krever også betydelig kommunal medfinansiering. Variabel kompensasjonsgrad kan ikke aksepteres. ( . . .) Det må etableres en statlig toppfinansieringsordning som gir kommunene tilnærmet full kompensasjon for flere tyngre brukere. Refusjonsmidler må avsettes i form av anslagsbevilgning som tar hensyn til eventuell økning i antall brukere og kostnader.»

Når noen kommuner likevel går inn for enten modell 1 eller modell 2, er det mulig å se et mønster der kommuner velger den modellen de selv kan tjene mest på. I tabell 15.3 vises det hvordan kommunene med forskjellig innbyggertall fordeler seg på de forskjellige svaralternativene. Det blir tydelig at det hovedsakelig er større kommuner som går inn for modell 1, mens det i hovedsak er mindre kommuner som går inn for modell 2.

Fylkesmennene gir i mye større grad enn kommunene en prinsipiell begrunnelse for deres valg av finansieringsmodell. Fire av fylkesmennene går inn for finansieringsmodell 1. Begrunnelsen for dette er at disse fylkesmennene ser det som positivt hvis de statlige midlene knyttes direkte til de aktuelle brukerne. Det argumenteres for at det, på denne måten, er lettest for ressurskrevende brukere å flytte til en annen kommune, og at det gjør det lettere å initiere interkommunalt samarbeid om et best mulig tjenestetilbud for ressurskrevende brukere. De seks fylkesmennene som går inn for modell 2 gjør det hovedsakelig med den begrunnelsen at økonomien til små kommuner er mer sårbar for endringer i utgiftsnivået. Derfor kan det ha alvorlige konsekvenser for økonomien i en liten kommune hvis kommunen får ansvar for en ny ressurskrevende bruker.

Interesseorganisasjonene foretrekker enten modell 1 eller ingen av de foreslåtte modellene. Begrunnelsen for å avvise de foreslåtte finansieringsmodellene følger stort sett kommunenes begrunnelse for å avvise de foreslåtte modellene.

Høringsinstansenes syn på innslagspunktet

Til spørsmålet om innslagspunkt var det 159 av høringsinstansene som uttalte seg. Blant disse var det 130 kommuner, 14 fylkesmenn, 14 interesseorganisasjoner og Helsedepartementet. Høringsinstansenes syn på størrelsen av innslagspunktet presenteres i tabell 15.4.

40 prosent av de 138 høringsinstansene som har uttalt seg om størrelsen på innslagspunktet går inn for at grensen for å bli regnet som en ressurskrevende bruker, skal være om lag 600 000 kroner. 34 prosent går inn for at grensen skal være på om lag 700 000 kroner, mens 15 prosent går inn for at innslagspunktet skal være lavere enn 600 000 kroner. 11 prosent av høringsinstansene som uttalte seg støtter et innslagspunkt på 800 000 kroner.

Høringsinstansenes syn på kontrollrutiner

Om spørsmålet angående statlig eller kommunal kontroll uttaler 148 høringsinstanser seg. Blant disse var 122 kommuner, 16 fylkesmenn, 9 interesseorganisasjoner og Helsedepartementet. Tabell 15.5 gir en oversikt over høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.

Med hensyn til kontrollrutinene er høringsinstansene samstemte. 96 prosent av høringsinstansene går inn for kommunal kontroll.