Blå økonomi langs kysten

Statssekretær Roy Angelviks innlegg om regjeringa sin politikk for planlegging og utvikling av verdiene langs kysten, Molde, 15. november 2017.

                                                                                      Sjekk mot fremføring

Havbruksnæringa er en av de viktigste motorene for vekst langs kysten.

Det er bra, for dette er ei næring med høye ambisjoner om vekst. 

Men skal næringa kunne vokse, har den behov for større tilgang på sjøarealer langs kysten. 

Derfor er gode planleggingsprosesser for sjøareal helt nødvendige. 

Kommunene sin praksis viser at det er store forskjeller når det gjelder å planlegge helhetlig i kystsona. 

Det er også stor variasjon i den lokale viljen til å åpne for havbruk i egen kystsoneplan. 

Arealet som settes av til å etablere lokaliteter i kommunene, er ikke bare er et resultat av konkurranse om den fysiske plassen. 

Vi må slutte å late som om det bare dreier seg om fysisk plass. Det handler også om frykt for miljøutfordringer lokalt. 

Oppdrett foregår i åpne merder. Med det hører utslipp, lus og risiko for rømming.

Både areal og frykt må tas på alvor. Det går ikke uten. 

Når det gjelder frykt for miljøutfordringer, så må hele næringa brette opp ermene og ta seg selv litt i nakken. Næringa vil ha mye å tjene på å ta i bruk teknologi som løser miljøutfordringene.  

Lokale myndigheter og andre interessenter langs kysten trenger å vite at det også er miljømessig trygt å sette av arealer til akvakultur. 

Få bukt med lus og få bukt med dødelighet! Drive mer bærekraftig, rett og slett! 

Økonomien i havbruksnæringa er god. 

Det gjør at næringa nå har en alle tiders mulighet til å løfte seg opp på det neste nivået.

Med en klar og forutsigbar politikk for vekst vil næringa kunne få frem kreative og gode investeringer. 

Med det mener jeg at næringa har rammer som kan styrke konkurranseevnen og samtidig som de bidrar til å løse miljøutfordringer. 

Oppdrett har etter hvert blitt ei svært kapitalintensiv næring. Skal den lykkes globalt, kreves det store investeringer. 

Å gjøre en feilinvestering vil kunne være dramatisk.  Det samme gjelder hvis vekstpolitikken er lite forutsigbar.

Når næringslivet vurderer om de skal investere i ny teknologi, veier de risiko mot mulig avkastning. 

Er det ikke en politikk for vekst på plass, kan det
også hindre utviklinga. 

En politikk for forutsigbar vekst fremover fremmer flere viktige effekter:

  • Norsk oppdrettsnæring kan fortsatt være verdensledende 
  • Mulighetene for feilinvesteringer blir redusert
  • Investorer med både penger og teknologi vil se på næringa som utfordrende og spennende. 
  • Det er her vi finner grunnlaget for innovasjoner. Innovasjoner som kan tjene både norsk laksenæring og kystsamfunnene våre. 
  • I tillegg kan ny teknologi bli et eksportprodukt og være utgangspunkt for oppdrett av andre arter i Norge.

[Den midlertidige ordninga med utviklingstillatelser]

Interessen for utvikling av ny havbruksteknologi er stor. Det bekrefter ordninga med utviklingstillatelser. 

Den har nå fungert i to år. 

Utviklingsordninga omfatter store teknologiske løft som trenger drahjelp for å kunne realiseres. 

Vi snakker da om ny havbruksteknologi som kan bidra til å fremme miljø og arealtilgang. 

Resultatet vil bli til spennende og nytenkende prosjekter. 

I perioden denne ordninga har virka, har oppdrettere og andre hatt god mulighet til å få frem sine søknader. Nå er tida kommet for å avslutte den midlertidige ordninga.

Siste mulighet for å levere søknad blir fredag 17. november. 

Men det betyr ikke slutten på fortsatt å følge opp ny havbruksteknologi. 

Det kommer til å skje via ei "Demo 2000"-ordning for marin og maritim næring. "Demo 2000" er omtalt i regjeringa sin havstrategi. 

[Hva har kommunene fått tilbake for å legge til rette?] 

Over til et viktig spørsmål for kommunene. Hva har de fått tilbake for å legge til rette for ny oppdrettsteknologi? 

La oss ta de grønne oppdrettskonsesjonene som eksempel. Målet med disse konsesjonene var å stimulere til å utvikle ny teknologi eller nye måter å drive på. Hensikten var å minske miljøavtrykket fra havbruksnæringa. 

Hva har så kommunene høsta? Svaret er at kommunene har fått inn over 250 millioner kroner. 

Ja, de jubler over pengene som kommer inn fra grønn oppdrett. 

Totalt har næringa betalt inn 1,2 milliarder kroner i vederlag for de 44 grønne konsesjonene som er tildelt. 

40 prosent av vederlaget går til vertskommunene. 

[Behovet for tilrettelegging i kommunenes arealplanlegging, nok areal og miljømessig gode lokaliteter] 

Det er mange som vil ha plass for sine behov på sjøarealene.

Konkurransen er skjerpa. Interessentene er mange.

Enten det dreier seg om anlegg for havvind, kystfiske, farleier og infrastruktur, forsvarsinteresser, vernetiltak, mineralutvinning, havbruk eller andre industritiltak. 

Derfor er det helt nødvendig å få til gode planleggingsprosesser i kystsona. 

Det gjelder uansett om oppdrettsproduksjonen i fremtida også kan komme til å foregå både på land og lenger til havs. 

Da må rammeverket være oppdatert og godt.

Det er helt klart behov for nye veiledere for kystsoneplanlegging.

Heldigvis er dette arbeidet godt i gang. 

Kommunal- og moderniseringsdepartementet utvikler nå nye veiledere i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet og andre departementer. 

[Trafikklysene er slått på] 

Den største nyheten i norsk havbruksnæring nå er at trafikklyset for vekst er slått på.

Med trafikklys-systemet har vi nådd en viktig milepæl for å kunne tilby oppdretterne nettopp forutsigbar vekst.

Forutsetninga er at veksten skal ta hensyn til miljøet.

Åtte produksjonsområder settes til grønt. Det betyr at godt over halvparten av alle de tretten produksjonsområdene har fått grønt lys for vekst.

Tre produksjonsområder settes til gult, og to produksjonsområder settes til rødt.  Samla sett gir fargelegginga av kysten ei forsvarlig tilnærming for å kunne justere kapasiteten i havbruket. 

Mange har kastet seg inn i debatten om statusen områdene har fått. Er dette riktig og rimelig?  Det være seg grønt, gul eller rødt lys. Vi mener at balansen vi har funnet med det nye trafikklyssystemet, er god. Vi har fulgt styringsgruppas råd på alle områder – utenom for produksjonsområde syv, i Nord-Trøndelag.

Dette produksjonsområdet har da også gått i en meget positiv retning.

I de områdene som settes til grønt, vil oppdretterne få tilbud om å øke produksjonskapasiteten. Det samme tilbudet får oppdrettere som tilfredsstiller vilkårene for unntak.

Som kjent skal kapasiteten i de røde områdene ikke reduseres i denne runden. Denne beslutninga ble tatt tidligere.

Nedtrekk vil først skje i de områdene som blir røde i neste vurderingsrunde i 2019.

Samla kan beslutninga bety en vekst på i underkant av 3 % av den samla tillatte biomassen til næringa. 

Så vil jeg kommentere det Villaksalliansen hevder, at lakselus kan ta livet av inntil 30 prosent av laksesmolten før det får konsekvenser for oppdrettsnæringa. 

Det er feil, for det får konsekvenser. Alt over 10 prosent betyr frys eller reduksjon.

Trafikklyssystemet betyr ikke at det er fritt frem. 

Mattilsynet vil fortsette å føre tilsyn og treffe vedtak. De vil kunne redusere produksjonen hos de selskapene og anleggene som ikke har orden i sysakene. 

Så konstaterer jeg at noen oppdrettere i røde områder sier de vil gjøre alt for å snu røde områder til grønt. 

Det synes jeg er flott. Da har de skjønt at de har en jobb å gjøre frem til neste beslutning i 2019.

Regjeringa har nå sendt forslaget på høring om hvordan veksten skal gjennomføres i praksis.

[Eksportavgiften]

Så må jeg si noen ord om anmodningsvedtaket om en eksportavgift. Debatten rundt den er i gang, og det har nok oppstått en del forvirring. 

La meg rydde litt her.

Stortinget vedtok aldri en produksjonsavgift eller arealavgift. Det Stortinget har anmodet regjeringa om, er å utrede en eksportavgift for ubearbeida oppdrettsfisk.

En eksportavgift på ubearbeidet oppdrettsfisk innebærer en rekke utfordringer – både prinsipielle, økonomiske, rettslige og administrative utfordringer. Ei slik bruttoavgift vil klart bryte med prinsippene for et vekstfremmende skattesystem.

Et hovedformål med det nye vekstsystemet var jo nettopp at næringa skulle få forutsigbarhet.

Det bidrar neppe til forutsigbarhet at flertallet vil pålegge næringa ei ny avgift før vi har latt det nye vekstsystemet fått tid til å virke. For det er en ny avgift vi eventuelt vil måtte innføre.

Selv om Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne Ingrid Heggø på Stortinget uttalte at det gjaldt en avgift som er per i dag.

Ei ny eksportavgift på ubearbeidet laks, ørret og regnbueørret vil være i strid med Norge sine forpliktelser under EFTA-konvensjonen. 

[Eksportavgiften og EFTA] 

Norge har, gjennom EFTA-avtaler med 38 land, forpliktet seg til ikke å innføre eksportavgifter. La meg sitere fra artikkel 3 i EFTA-konvensjonen:

"Toll på import og eksport, og avgifter med tilsvarende virkning, skal være forbudt mellom medlemslandene". Selv om ordlyden i de ulike avtalene kan være forskjellige, er eksportavgifter i praksis forbudt.

Norge er et lite land, og vi eksporterer 95 prosent av all sjømaten vi produserer. Da er vi nødt til å støtte opp under at de internasjonale kjørereglene overholdes. Ingen har mer å tape på å ikke følge de handelsrettslige reglene enn oss. Det er regjeringa sitt standpunkt at Norge er best tjent med frihandel i sjømatnæringa.

Det gjelder for alle i verdikjeden – de som produserer, de som eksporterer, de som importerer, de som transporterer, detaljistene og sist, men ikke minst gjelder det forbrukerne.

Målet må være at vi skal bygge ned handelshindringer. Enten det dreier seg om tollsatser eller handelsvridende avgifter.

Jeg syns ikke vi skal forfekte en politikk som for eksempel Færøyene fører med sin eksportavgift. I praksis medfører den at pelagisk råstoff blir ulønnsomt å lande andre steder enn på Færøyene.

Som følge av dette har det knapt var noen færøyske landinger av sild og makrell i Norge i 2014, og ingen i 2015, 2016 eller hittil i 2017.

Dette er et brudd på den bilaterale frihandelsavtalen, men det er også direkte konkurransevridende. Regjeringa vil derfor ikke foreslå en særskilt eksportavgift for oppdrettsnæringa.

[Havbruksfondet]

Kommunene som legger til rette for oppdrett, skal få noe direkte igjen til egen økonomi.

Når det nå gis tilbud om vekst, skal næringa betale for det.

Som dere vet, skal disse pengene fordeles gjennom havbruksfondet.

At inntektene vil være betydelige, er det all grunn til å tro.

Dersom alle takker ja til tilbudet, kan det gi det offentlige inntekter på rundt 1 milliard kroner. Av dette vil 80 prosent gå til havbruksfondet. 

Det vil i så fall gi nesten 800 millioner til kommunene og fylkeskommunene.  I tillegg vil kommunene få inntektene fra de nye tillatelsene. De vil bli tildelt senere gjennom auksjon. Samla gir dette oppdrettsnæringa en betydelig mulighet for til å øke produksjonen sin.

Forslaget som nå går på høring, innebærer at de som driver i grønne produksjonsområder, får tilbud om å øke kapasiteten med to prosent på sine tillatelser.

Dette innebærer et samlet tilbud på om lag 8 000 tonn. Prisen er 120 000 kroner per tonn som tillatelsen blir utvida med. Grønne områder får tilbud om totalt seks prosent vekst. Forslaget om tildeling av nye konsesjoner vil Nærings- og fiskeridepartementet sende ut på et senere tidspunkt.

Høringsfristen er satt til 8. desember i år.

Da skal jeg avrunde.

Havbruksnæringa har gitt oss en av Norges sterkeste merkevarer – laksen. Ja, den representerer kanskje den sterkeste nasjonale merkevaren vi har.

En merkevare som har sin opprinnelse i en kystsone som er verdens beste for fiskeoppdrett. Dette er ei næring vi skal fortsette å leve av, og være ledende på. Jeg er spesielt opptatt av at kystsoneplanlegginga legger til rette for å gi rom for å øke sjømatproduksjonen. 

Skal oppdrettsnæringa også i fremtida trone som en av de aller viktigste norske eksportnæringene, er areal ei forutsetning. Det er gjennom god tilrettelegging i kystkommunene man skaper grunnlag for produksjon og videre suksess internasjonalt. Jeg minner om at bidraget fra sjømatnæringa er viktig for å opprettholde velferden her i landet. 

I gjennomsnitt har bidraget til bruttonasjonalprodukt vokst med åtte prosent i året over ti år frem til 2014.

Dette er penger vi trenger. 

I tillegg har vi ringvirkningseffektene fra sjømatnæringa. De vokser fortsatt. Hvert årsverk i sjømatnæringa skaper ett til årsverk i form av ringvirkninger til anna næringsliv.  

Ikke minst er sjømatnæringa viktig for livet langs hele Norges kyst.

I 2016 var det om lag 7 850 personer i arbeid med oppdrett av fisk og skalldyr.

Det er hele 14 prosent flere enn året før. Av disse arbeider 819 personer her i Møre- og Romsdal.

Det er mange grep som er tatt og som skal tas, for å legge best mulig til rette for ei næring som kan vokse.

Trafikklyssystemet, ny havbruksteknologi, havbruksfondet og helt avgjørende arealplanlegging. Dette gir ei fremtidsnæring som havbruk mulighet til vokse. De kommunene som legger godt til rette, vil vinne på dette fremover. Inntektene fra havbruksfondet skal spres ut til hele kyst-Norge. Det er fantastiske muligheter som ligger her nå. Ikke minst fordi man får det etterlengtede bidraget fra næringa til de kommunene som legger til rette for havbruk.

Bidraget er penger som er til fri bruk. De kan gå inn å bruke dem til det kommunene selv mener er fornuftig.

Takk for oppmerksomheten!

Til toppen