Parallellsamfunnet - er det oss?

Alle skal ha like muligheter

Åpningsinnlegg på Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets oppvektskonferanse på Det norske teatret i Oslo. Direktør i Bufdir, Mari Trommald, introduserte statsråden.

God morgen,

Takk, Mari, og takk for arbeidet med denne konferansen.

En viktig grunn til at vi er ett samfunn i Norge er at vi ikke godtar at noen barn og unge får færre muligheter enn andre. Skal vi lykkes i det arbeidet må vi sikre det sosiale sikkerhetsnettet, og skape trygghet for barna og familiene.

Jeg vil derfor først få takke dere alle for det arbeidet dere gjør hver dag for barn og unge som faller utenfor.

Som det står i Oppvekstrapporten 2017 fra Bufdir, så viser analyser at investeringer i tidlig innsats er det som gir størst avkastning for samfunnet som helhet, og for barn og unges liv.

Forebyggende arbeid og tidlig innsats er grunnleggende. Men det er vanskelig fordi forebygging roper ikke. Jeg vet fra min tid som lokalpolitiker at det å bruke penger på noe du ikke ser resultater av på mange år, er vanskeligere enn å reparere. Samtidig vet vi at det er bedre å hjelpe barn enn å reparere voksne.

Derfor må vi samarbeide på tvers av de familienære tjenestene for å nå sårbare barn og familier tidlig. Vi må se hele mennesket og hele familien. Jeg er opptatt av at det skal være "ei dør inn".

Hvert barn og hver familie som kommer i kontakt med det offentlige skal bli møtt på en mest mulig helhetlig måte, og få den hjelpen de trenger innenfor denne døra. Systemet skal tilpasses barna og familiene, ikke omvendt. Vi skal gi bedre hjelp der barna bor.

Fattige familier

Det er hjerteskjærende når ei 14 år gammel jente forteller hvordan en barnefamilie med dårlig råd har det: ”Familien begynner å bekymre seg for hverandre og tenker kanskje at det var feil å få barn fordi de ikke har et godt liv”.

I dag er det over 98 000 barn som lever i lavinntekstfamilier. Andelen barn med innvandrerbakgrunn øker, og utgjør over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen. Dette er bekymringsfullt.

Det handler om barnet som ikke kan gå i bursdag, feire sin egen bursdag eller være med på fritidsaktiviteter. Det er vanskelig å leve i fattige familier i et land som har alt. Det er skambelagt og et problem barn ofte skjuler for omgivelsene sine.

Regjeringen har en strategi mot barnefattigdom. Det er den første i sitt slag og inneholder 64 tiltak. Målet med strategien er å forebygge at fattigdom går i arv og ikke minst bedre hverdagen for barna her og nå.

At foreldrene er i arbeid er den viktigste faktoren for at barn ikke vokser opp i lavinntekstfamilier.

For å bistå kommunene med å finne ut hvilke familier som sliter økonomisk, lanserte Bufdir i fjor høst et nettverktøy. Nettverktøyet gir hver enkelt kommune oversikt over hvor mange barnefamilier de har med levekårsutfordringer. Dette kan være med å lette kommunens arbeid med å få på plass tiltak som treffer de barna og familiene som trenger det.

Regjeringen deler med KS, idretten og frivillige organisasjoner et ambisiøst mål om at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre. Vi har derfor gått sammen om Fritidserklæringen. Det er et samarbeid lokalt og nasjonalt om å fremme betydningen av å satse på, og samarbeide med lokale lag og foreningers aktivitetstilbud for å inkludere barn og unge i lokalsamfunnet.

Vi har sammen med samarbeidspartiene satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom. Vi har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt fra de er tre år.

Jeg er stolt av at tilskuddsordningen mot barnefattigdom er på 193 millioner kroner i år. Den hjelper mange barn og familier til fritidsaktiviteter og ferier. Ordningen er noe av den mest konkrete hjelpen vi kan gi her og nå til familier med dårlig råd.

Vold

Hver dag skjer det overgrep mot barn i Norge.

"Det er ikke noe å være stolt over, men du er stolt fordi du har overlevd. Jeg visste ikke hva som ville skje, så jeg ble usikker på meg selv". Det sa den voldsutsatte 11-åringen til meg da jeg møtte ekspertgruppa til Barneombudet.

Vold og overgrep er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem som krever helhetlig innsats. Vold mot barn er en de største truslene mot en god oppvekst.

Vi har løftet arbeidet mot vold i denne perioden gjennom flere viktige planer, som handlingsplanen En god barndom varer livet ut. Vi har satset på helsestasjonene og familievernet, på kompetansebygging og informasjonsopplegg.

I fjor høst la vi frem den første opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Vi vil satse enda mer i årene som kommer på forebygging, på behandling, på etterforskning og på oppfølging av de barna som er utsatt for vold og overgrep. Samlet styrking i år er på cirka én halv milliard kroner.  Dette kommer i tillegg til at vi sammen med samarbeidspartiene har økt innsatsen mot vold og overgrep betydelig i løpet av perioden.

De voldsutsatte barna sitt tydeligste råd til meg er at voksne må tørre å spørre.

Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for at vi skal våge og se, og tørre å handle. De som jobber med barn må kunne stille de viktige spørsmålene, og ha kompetanse til å vite hva de skal gjøre med svarene de får.

Nylig besøkte jeg en barnehage sammen med Unicef. De har laget egne rettighetskort for at barna blant annet skal kunne si sin mening og bli beskyttet mot vold og overgrep.

Fra i fjor høst er kunnskap om vold og overgrep mot barn en obligatorisk del av barnehagelærerutdanningene.

Barnevernsreformen

Barnevernet vekker følelser. Barnevernet handler om mennesker.

Over 50 000 barn og unge får hjelp fra barnevernet hvert år. Barnevernet er en av de viktigste velferdstjenestene vi har. Men alle får ikke god nok hjelp.

Målet med barnevernsreformen som jeg legger frem i morgen, er at vi skal forebygge mer, bruke familie og nettverk mer, styrke kompetansen i barnevernet, øke samarbeidet mellom tjenestene i kommunene og at kommunene skal få mer ansvar og større valgfrihet.

Barnevernsreformen gir mer ansvar både faglig og økonomisk til kommunene. Endringer skal bidra til økt vekt på tidlig innsats og forebygging.  Kommunene må komme tidlig inn med enkle tiltak, som ikke nødvendigvis behøver å komme fra barnevernet, kanskje kan helsesøster eller en familieterapeut være en av dem som hjelper.

Skal vi gi grunnlag for et godt voksenliv må vi satse på barn og unge slik at de er rustet til å møte livet som voksen.

Avslutning

Det viktigste vi kan gjøre er å forebygge. Samarbeide på tvers. Hindre at noen ikke deltar. Sikre at alle har like muligheter. Sikre hjelp tidlig, og at vi ser og hører barna.

Det gjøres mye godt arbeid i dag.

Dere er viktige i arbeidet for å hindre at barn faller utenfor.

I boka Hvem skal trøste Knøttet? skriver Tove Jansson:

Han gikk og gikk, men ikke noe hendte,

skjønt det var fullt av folk på alle hold.

Og knøttet møtte ingen som han kjente,

for knøttet var et meget ensomt lite troll,

og altfor sky og blyg til å si: Hei!

Kan jeg få snakke litt med deg?

 

Lykke til med konferansen.