Norsk økonomi tåler juling

Innlegg i VG

Norsk økonomi er i røft farvann. Jeg kan ikke si «slapp av», men jeg kan love at skuta tåler en støyt. Hvorfor det? Fordi Norge har et økonomisk forsvarsverk som er tredelt, hvor regjeringen, Norges Bank og partene i arbeidslivet har mål og oppgaver som virker sammen på en god måte. Slik har det ikke alltid vært.

På 1990-tallet var det ikke så mange unge jenter som brydde seg om styringsmålet for Norges Bank og arbeidsdelingen i den økonomiske politikken, men jeg var en av dem. Mitt aller første lovforslag i Stortinget handlet nemlig om å innføre inflasjonsmål for pengepolitikken. Forslaget gikk ut på at Norges Bank skulle sette renten for å stabilisere inflasjonen og økonomien i stedet for å stabilisere kronekursen. I dag er inflasjonsmål vanlig for de fleste sentralbanker, men den gang ble forslaget stemt ned.

I den økonomiske politikken er vi som regel mest opptatt av de årlige budsjettene, av hvilke poster som skal økes, og hvordan skattene skal settes. Det er viktig, og det vil det fortsatt være. Ikke fullt så synlig, men likevel enda viktigere, er de valgene vi tar om hvordan den økonomiske politikken skal organiseres – hvilke mål vi setter og hvem som skal ha ansvaret for hva.

Den økonomiske politikken i Norge på 1980- og 90-tallet var bygd på en idé om at fast valutakurs mot et gjennomsnitt av andre land var bra for det konkurranseutsatte næringslivet. Når norsk økonomi fikk problemer, måtte partene i arbeidslivet true ned lønnsveksten for å bedre konkurranseevnen, slik som under «solidaritetsalternativet» på 1990-tallet. Det tok lang tid. Når det gikk dårlig i økonomien, måtte renten settes opp for å forsvare kronekursen. Da gikk det enda dårligere. Og når det gikk bra i økonomien, måtte renten settes ned. Pengepolitikken forsterket dermed svingningene i økonomien, og statsbudsjettet måtte brukes til å motvirke dette. Byrdene både på Norges Bank, på regjering og Storting og på partene i arbeidslivet ble store.

Men vi visste om et bedre system – og til slutt kom flertallet etter. I dag har Norges Bank et inflasjonsmål for pengepolitikken. Når de bruker renten for å styre inflasjonen, kan renten vanligvis også settes fornuftig ut fra konjunkturene. Går det dårlig i økonomien og inflasjonsutsiktene faller, settes renten ned – ikke opp. I dag er derfor pengepolitikken førstelinjeforsvaret ved konjunkturomslag.

Statsbudsjettet bestemmer statens utgifter og inntekter, og kan ha en mer langsiktig forankring. Det er også fornuftig. Da kan vi ta hensyn til at det må være en rimelig balanse mellom offentlig og privat sektor over tid. For denne regjeringen har det vært et mål at offentlig sektor ikke skal bli for stor. Derfor har vi brukt en del av det finanspolitiske handlingsrommet på skattelettelser. Det styrker den langsiktige konkurranseevnen.

Partene i arbeidslivet har også en rolle. Når de er rimelig trygge på hva inflasjonen blir, er det lettere å forhandle lønn. Og de vet at når de avtaler lønnstillegg, bestemmer de i realiteten om sysselsettingen over tid blir høy eller lav. Det gir riktige signaler.

På en helt annen måte enn tidligere har vi derfor kunnet møte oljeprisfallet og tilbakeslaget i norsk økonomi med lav rente og en aktiv finanspolitikk. Og kanskje viktigst - kronekursen har svekket seg mye på kort tid. Dermed har norsk næringsliv raskt gjenvunnet viktig konkurranseevne. Det har vært en god og riktig økonomisk politikk for å møte de omstillingsutfordringene vi nå står overfor.

Når rammeverket for den økonomiske politikken er solid, kan vi rette oppmerksomheten mot dagens utfordringer. Vi må skape mer nytt. Flere må etablere nye bedrifter. Og flere nystartede bedrifter må vokse mer. Da blir prioriteringene i budsjettet viktig. Vi må ikke øke kostnadsutfordringene i næringslivet og sette bedriftenes konkurranseevne på spill. Og vi må tenke lenger enn bare ett år. Et sentralt grep i budsjettet for 2016 er langsiktige tiltak som gir vekst i norsk økonomi, ikke bare neste år, men i flere år fremover. 

Oljevirksomheten har vært avgjørende for norsk økonomi de siste tiårene og vil fortsatt være viktig. Men oljevirksomheten vil ikke lenger kunne være den samme vekstmotoren. Vi må forberede oss på en ny normal, og oljeprisfallet har fremskyndet omstillingene som må komme.

Regjeringen kan ikke og bør ikke fortelle hva næringslivet skal leve av fremover. Men vi lytter. Vi kan og bør gjennomføre tiltak som kan øke produktiviteten og vekstevnen i økonomien og som vi vet virker. Derfor satser denne regjeringen på lønnsomme investeringer i samferdsel, forskning, innovasjon og kunnskap. Og vi setter skattene ned. Vi har brukt mye mer av handlingsrommet i budsjettene til disse vekstfremmende formålene enn den forrige regjeringen gjorde. Vi har satt i gang store, viktige reformer innen kommunene, politiet, universitets- og høyskolesektoren og samferdselssektoren. Og vi har lagt frem forslag til en skattereform som styrker næringslivet.

Så hvorfor har det gått bedre denne gangen enn da oljeprisen falt på 1980-tallet? Jeg mener svaret i stor grad ligger i at vi har lært av historien og fått etablert et system og en arbeidsdeling i den økonomiske politikken som virker godt. Et fornuftig samspill i den økonomiske politikken gir seg ikke selv, men er et resultat av de valgene vi har tatt. Skiftende konjunkturer og økonomiske forstyrrelser er likevel krevende. Men vi vet at norsk økonomi må omstilles. Det skal vi klare sammen.