Tale til Forskningsinstituttenes fellesarena

Åpningsinnlegg på årsmøte til FFA

(sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen.

Det er veldig hyggelig å være her igjen, og i dag skal det handle om langtidsplanen.

Norges første langtidsplan ble lagt frem i 2014. Etter min mening var det et taktskifte i forskningspolitikken som ga oss bedre forutsigbarhet, og langsiktighet.

Og jeg tror vi kan være enige om at den langtidsplanen vi har nå, har tjent oss bra.

Dere har vært, og er, en viktig del av dette.

I fjor la vi frem instituttstrategien. Det var første gang instituttpolitikken ble gjennomgått bredt og hvor vi fikk en felles plattform og en felles strategi for en mer helhetlig instituttpolitikk. 

I år sparker vi i gang arbeidet med langtidsplanen. Det er et arbeid jeg gleder meg til å sette i gang med. Fordi det er ingen tvil om at forskningen er helt avgjørende for å løse de store utfordringene vi står ovenfor, og at den akademiske friheten helt grunnleggende for å få det til.

Jeg mener et viktig poeng med å ha en langtidsplan er å sikre kontinuitet. Det betyr at vi skal bygge videre på det gode grunnlaget som ligger i dagens langtidsplan. For selv om vi oppdaterer den hvert fjerde år, er det helt naturlig at vi viderefører det som fungerer bra.

Samtidig som vi beholder det som virker, må vi ta inn over oss at samfunnet endrer seg. Derfor mener jeg det er et par ting vi må vurdere.

For det første mener jeg vi må ta en vurdering av om vi skal legge til rette for samfunnsoppdrag, såkalte Missions, også her i Norge.

Jeg syns det er en spennende måte å tenke forskningspolitikk på.

Jeg vil derfor nevne tre eksempler på mulige områder som kan være et slags bilde på hvordan jeg tenker, uten at det er noen fasit. Jeg vet at det er farlig å stå her og fremføre eksempler, men jeg tar sjansen allikevel og håper dere tar det for det det er, også ser jeg frem til å ha en god diskusjon på hva som faktisk skal være samfunnsoppdragene i tiden som kommer.

Det første eksempel er klima.

Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer. Hvis vi ikke gjør nok for å få ned utslippene av klimagasser er alternativet en global klimakrise som fratar fremtidige generasjoner de samme mulighetene vi har hatt.

Norge har gode forutsetninger, og vi skal ta en lederrolle med å kutte utslipp både nasjonalt og internasjonalt. Vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen. Det betyr at vi må fortsette å skape nye verdier og jobber gjennom grønne arbeidsplasser. Og for å få til det så trenger vi de smarte løsningene, både store og små. Her mener jeg den sterke norske instituttsektoren er en viktig forutsetning for å lykkes.

Helse er et annet eksempel.

Vi lever stadig lengre og holder oss lengre på beina. Helse- og omsorgstjenesten må med andre ord betjene både en større og en eldre befolkning. For å håndtere dette må vi finne smartere måter å jobbe på.

Velferdsteknologien kan tjene oss godt på mange måter. På det første kan det bidra til å redusere den fysiske belastningen for de som jobber i tjenesten i dag. Det kan bidra til at flere eldre opplever trygghet, trivsel og kvalitet på tjenestene. Og det kan frigjøre tid til det mellommenneskelige.

Dette var to ganske vide eksempler. Et mer konkret eksempel innenfor helseparaplyen er kreftgåten. Vi kjenner alle noen som har, eller har hatt kreft og den tar alt for mange liv hvert eneste år. Det foregår mye spennende forskning på dette også i Norge.

SINTEF er med i et prosjekt som forsøker å bruke nanosonokjemoterapi som behandlingsform mot en aggressiv hjernesvulst som hvert år rammer 300-400 barn i alderen fra 6 til 10 år i Europa.

SIMULA forsøker å bruke all den kunnskapen vi har om kreftsykdommer, all tilgjengelig data og moderne teknologi til å lage screeningsprogrammer som treffer bedre. Målet er at det skal gi  bedre forebygging av kreft, samtidig som det redusere kostnadene ved screeningprogrammer.

Dette var igjen bare eksempler.

Enten vi snakker om grønt skifte, velferdsteknologi eller kreftgåten så er dette tre eksempler på hvordan vi kan vurdere å koble forskningen enda tettere til samfunnets behov gjennom såkalte samfunnsoppdrag eller missions. 

Som jeg nevnte innledningsvis så er akademisk frihet helt grunnleggende. Jeg vil si at det en grunnstein i et hvert demokratisk samfunn og helt avgjørende for både økonomisk og sosial utvikling.

Derfor er det viktig at vi verner om slike verdier. Vi har alt for mange eksempler på at forskere opplever trusler, sjikane og hatmeldinger på bakgrunnen av forskningen de publiserer. I Sverige sluttet en erfaren forsker å uttale seg om korona fordi trykket ble så massivt. I andre land ikke langt unna oss selv er det skremmende eksempler på politikere og nasjonale myndigheter som forsøker å styre forskningen.

Samtidig ser vi at det også er andre former for press mot den akademiske friheten. Det kan være press fra en oppdragsgiver mot for eksempel en forsker som har et oppdrag på et kontroversielt område. Og det finnes former for ensretting og press som utøves ved institusjonene, blant fra akademikerne selv, og som kan gjøre det vanskelig for den enkelte ansatte å forske, og undervise fritt. 

Dette er utviklingstrekk som bekymrer.

Derfor har regjeringen bestemt at vi skal sette ned en ekspertgruppe som skal se på den akademiske friheten. Dette er et arbeid jeg mener blir utrolig viktig og interessant, som jeg gleder meg til å diskutere med også dere.

Jeg skal begynne å gå inn for landing. Bare et par siste ord: Arbeidet med neste langtidsplan er altså i gang. Jeg kommer til å invitere dere til et oppstartmøte 21. mai. Så skal jeg følge opp med egne regionale innspillsmøter videre utover våren, og en skriftlig innspillsrunde med frist 10. september. Vi både trenger, og ønsker innspill fra dere.

Også ser jeg frem til å diskutere hvordan gjeldende langtidsplan har fungert, og hvordan vi ser for oss det neste kapittelet.

Takk for oppmerksomheten.