Klimakonvensjonen er en av de internasjonale miljøavtalene fra FN-toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992. Konvensjonen legger vekt på føre-var-prinsippet og har som endelig mål en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren som skal forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

Kyotoprotokollen er en oppfølging av Klimakonvensjonen. Den trådte i kraft i 2005. Protokollen inneholder spesifiserte utslippsforpliktelser for industrilandene i perioden 2008-2012. Protokollen dekker imidlertid bare om lag 30 prosent av globale klimagassutslipp. Dette er fordi enkelte store industriland (USA og Australia) står utenfor avtalen, og utviklingslandene (viktigst er de største utslipperne blant dem, som Kina, India og Brasil) ikke har tallfestete forpliktelser. Fra norsk side er vi derfor opptatt av å få til et mer omfattende regime for reduksjoner av klimagasser etter at Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode utløper.

Miljøverndepartementet har det konstitusjonelle ansvar for Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Utenriksdepartementet ved Seksjon for miljø og bærekraftig utvikling har ansvar for utviklingsspørsmålene. Dette omfatter i hovedsak finansieringsspørsmål under ulike klimafond, blant annet til tilpasningstiltak i utviklingsland og konvensjonens forhold til Den globale miljøfasiliteten (GEF).

Lenke: FNs klimakonvensjon (UNFCCC)