Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Gratulerer så masse med dagen!

Ingenting gleder meg mer enn å feire nasjonaldagen her i Haugesund: min fødeby – og det flotteste stedet i hele Norge!

Det snakkes jo mye om Eidsvoll på 17. mai, men vi fra Haugalandet vet at det er her Norge egentlig stammer fra.

Dagens kongehus trekker sin kongerekke tilbake til Harald Hårfarge.

Kongeriket begynte her på Haugalandet.

Her vi står nå begynte Norge.

***

Så, kjære venner, har det jo skjedd litt siden slutten av 800-tallet.

Og det vi feirer i dag, er en av de viktigste tingene som har skjedd siden da: at vi i 1814 skrev en moderne grunnlov, for dette gamle landet vårt.

Den grunnloven er like viktig i dag, som den var den dagen den ble skrevet.

Fortsatt går vi i regjeringen på jobb og styrer landet etter Grunnloven.

Grunnloven er rammen rundt alt vi gjør. En sikkerhet for at landet styres på en god og etterrettelig måte, uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten.

Den sikrer borgerne rettsvern fra vilkårlighet og frihetsberøvelse uten lov og dom. Den sikrer rett til helse, til å organisere seg, til ytringsfrihet og til miljø.

Noen rettigheter er gamle, noen er nye. Grunnloven utvikler seg i takt med landet og folket.

Den er en av de aller fineste tingene med Norge. Og en veldig god grunn til å feire en nasjonaldag!

***

I dag er det 212 år siden 1814.

Det virker kanskje som gammel historie.

Men i den verdenen vi lever i, i dag, er det viktig at vi står vakt om arven fra Eidsvoll.

Og, her i solen i Haugesund i dag, vil jeg spesielt trekke fram tre ting fra Eidsvoll-arven fra 1814, som det er viktig at vi tar vare på, og husker på.

***

For det første: I dag ser vi på Eidsvoll-mennene – for det var bare menn som var samlet der – som noe opphøyd og spesielt og høytidelig. Som noe annet enn den daglige politiske debatten vi er en del av.

Men da de samlet seg på Eidsvoll, var Eidsvoll-mennene ikke så ulike dagens stortingsrepresentanter.

De var lokale folk, sendt for å representere sin del av landet, der og da.

Haugesund var representert av Stavanger amt, datidens navn på Rogaland.

Herfra kom det en bonde, en prest og en forretningsmann.

To fra øyer i Boknafjorden, Finnøy og Rennesøy, og en fra Egersund.

Ingen fra Haugesund, men det er ikke så rart, for det bodde ikke så mange her i Haugesund i 1814.

Så sent som i 1839 bodde det bare 12 familier her ved sundet.

Til gjengjeld har det vokst ganske fort siden da, til her vi står nå.

Men de som dro på vegne av amtet i 1814, var uansett helt vanlige folk: Lars Andreas, Christen og Asgaut, het de.

I dag ville vi kanskje sendt Solveig, Ruth og Mimir.

For: Eidsvoll-mennene var folk som du og jeg. Det er ikke sånn at historien skrives av helt spesielle mennesker.

Historien vår, og arven vår, kommer fra folk som oss selv.

***

For det andre: I 1814 var vi uenige om hva som var riktig for landet vårt, akkurat som vi er i dag.

Men vi klarte likevel å finne sammen og skape noe felles.

Det var ikke sånn at alle på Eidsvoll var enige om hva som skulle stå i Grunnloven – eller hva som var riktig vei videre for Norge, etter bruddet med Danmark.

På Eidsvoll ble det dannet to politiske partier, blant de utsendte representantene.

Ett parti ønsket en union med Sverige. Ett annet parti ønsket selvstendighet. Det er en ganske stor uenighet.

To av Eidsvoll-utsendingene fra Rogaland var del av Unionspartiet – mens den eldste, Asgaut, var i Selvstendighetspartiet.

Vi tenker ofte at dagens politiske debatter er splittende og uoverkommelige.

Men i 1814 ble de enige. Og vi krangler i hvert fall ikke, i dag, om vi i det hele tatt skal være et eget land.

***

For det tredje: Våren 1814 skrev vi en grunnlov i Norge, selv om vi visste at uavhengigheten ikke nødvendigvis ville vare.

Vi gjorde det fordi vi mente det var rett – og det beste for landet vårt. Og, ja, vi gikk raskt inn i union med Sverige.

Men Grunnloven bestod.

Høsten 1814 møttes det norske storting for første gang. Siden det har Stortinget fortsatt å møtes, helt fram til i dag.

Det var ikke gitt i 1814 at det skulle bli slik.

Hadde vi ikke skrevet Grunnloven, men sagt at «situasjonen er håpløs, svenskene tar uansett snart over» – ja, da hadde vi ikke hatt noe å feire på 17. mai.

Det forteller oss at det lønner seg å stå for det vi mener er rett. Og bruke de anledningene som kommer til å tenke friskt og nytt.

Selv om det noen ganger kan føles vanskelig.

Det har en verdi å gjøre som Eidsvoll-mennene: Gripe sjansen og ta et standpunkt. 

***

Så: Det er de tre tingene jeg synes vi skal ta med oss i dag, fra 1814:

  1. Vanlige folk er de som skriver historien
  2. Vi er ikke mer uenige nå enn før
  3. Og vi må stå for det vi mener er rett, selv om ting kan føles håpløst.

Og så kan jeg jo også legge til et ekstra fjerde punkt – at vi også må ta vare på den enda eldre arven, fra Norges begynnelse her på Haugalandet.

Vi må ta vare på samholdet som grunnleggerne av det norske riket skapte, for over elleve hundre år siden.

***

Kjære venner,

Snart går startskuddet for barnetoget, for folketoget.

Her fra Byparken skal vi marsjere gjennom byen – og ende dagen på Rådhusplassen.

Selv om ruten i år er litt annerledes enn i fjor, er tradisjonen den samme.

I disse gatene har vi gått i tog i fjor, og året før, og ti år før, og hundre år før.

Og det skal vi fortsette å gjøre neste år, og året etter, og om ti år, og om hundre år.

Slik knytter vi generasjonene sammen og tar vare på tradisjoner.    

Slik går vi, og står vi, sammen i feiringen av nasjonaldagen.

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen – og hipp hurra for landet vårt!