Sjekkes mot fremføring

Kjære venner,

Velkommen til årets kreftoverleverdag!

Det er fantastisk at vi har fått til en så stor markering for kreftoverlevere her i Norge.

Dette er en dag som har blitt markert helt siden 1980-tallet, men som har vært en større dag i andre land, spesielt i USA.

Derfor er det så fint å se så mange her i dag, for å støtte opp om en så god sak og for å støtte en nær: en far, en datter, en bror, som for kort eller lang tid siden har blitt fortalt av en lege: «du har kreft».

***

Det var en gang i tiden – for ikke lenge siden – at en kreftdiagnose var noe man nærmest hvisket, noe skummelt som føltes som starten på det uunngåelige.

Sånn er det ikke lenger.

Vi tenker på kreft på en ny måte nå.

Kreft er ikke lenger bare en slutt: en endestasjon for livet slik det var, eller for livet selv.

Kreft er, for mange, én del av et lengre liv. Det er noe vi lever med i hverdagen.

Men det betyr ikke at det er lett å være kreftoverlever. Tvert imot.

Ja, tre av fire overlever kreft.

I dag er det over 300 000 av dere, her i Norge, som har overlevd kreft.

Men nesten halvparten av kreftoverlevere i arbeidsfør alder – 40 prosent – kommer seg ikke tilbake i arbeidslivet. De havner på utsiden.

Det vet jeg at dere i Kreftkompasset er opptatt av.

For her er det muligheter for å gjøre så mye mer!

Mange av dem som lever med, og etter, kreft, kan og vil bidra i arbeidslivet, organisasjonslivet og i samfunnet.

Da må vi, som samfunn, legge til rette for det: på arbeidsplassen og i hverdagen.

***

Én av tingene som er viktig – som jeg vet det blir mer av her i dag – er å høre historiene til andre som har gått foran.

Dere som skal snakke, her på scenen, senere i dag, om hvordan dere lever videre:

Kristin Danielsen, som har skrevet bok!

Rakel Sivertsen, som har laget revy!

Og, ikke minst, Christine Koht, som har vist hele Norge hvordan kreftbehandling foregår på nært hold.

Dere inspirerer oss alle!

Vi som er politikere kan vedta strategier og regler for kreftbehandling – men vi kan aldri gå foran med det nære og personlige, sånn som dere gjør.

Tusen takk til dere! Vi trenger dere.

***

Det vi politikere er ansvarlige for, er blant annet kreftstrategien. I fjor lanserte vi en oppdatert kreftstrategi, for årene 2025 til 2035.

Hovedmålene der er at flere skal overleve kreft – og at flere skal leve lenger og bedre, med og etter kreft.

Det betyr forskning for å bedre behandlingen, gentester, persontilpasset medisin, prehabilitering og pakkeforløp hjem for å nevne noe av det som er viktig, for å få et best mulig liv etter kreftbehandling.

Vi er heldige som har en god kreftbehandling her i Norge, og god kreftomsorg. Men det er alltid ting som kan, og bør, bli bedre.

Vi kan bli enda flinkere til å se hver enkelt pasient – og tilpasse behandlingen til enkeltpersoners behov.

Vi kan begynne tidligere med rehabilitering – det som heter prehabilitering.

Derfor har vi nå sagt at alle skal få tilbud om prehabilitering som del av sin kreftbehandling, der det er kunnskapsbasert.

Vi har også sagt at alle som ønsker det, skal få tilbud om pakkeforløp hjem, individuell digital oversikt over pasientforløp og digital oppfølging hjemme.

Sammen med tidligere diagnostikk, og gentester ved behov, legger vi slik grunnlaget for livet med og etter kreft.

Jo tidligere og bedre tiltak vi setter inn, desto bedre sjanse for at flere av dere kreftoverlevere kan være aktive i arbeidslivet og i samfunnet, i lang tid framover.

***

Så vet jeg at dere i Kreftkompasset er opptatt av at pasienter som er ferdig med kreftbehandling, kan slite med å komme tilbake i hverdagen.

Etter endt behandling kan en hverdag preget av et system – tett oppfølging, pakkeforløp og forutsigbarhet – bli erstattet av alenegang og tomhet.

Noen sliter med senskader. Andre sliter med å forklare til kollegaer hva de har vært gjennom.

Andre igjen blir engstelige for å spørre venner og familie om hjelp: «de hjalp jo så mye i løpet av behandlingen, så nå må de få fred», kan man begynne å tenke.

Til dere vil jeg si: Vi ser dere.

Vi vet at det kan være vanskelig å ta tilbake hverdagen. Men det er mulig.

Vi trenger arbeidsgivere som tilpasser arbeidet, så det er mulig å komme tilbake gradvis til arbeidsplassen.

Vi trenger venner og kjente som fortsetter å sende den meldingen eller invitere til den middagen.

Og vi trenger et samfunn som anerkjenner at kreftoverlevere er en stadig større gruppe, som trenger å bli sett.

***

Kjære venner,

Se dere rundt her i dag.

Dere som har kreft, og har hatt kreft, dere er ikke alene.

Dere har pårørende rundt dere. Og dere har et helt samfunn rundt dere, som ser dere og støtter dere.

I dag markerer vi dere på kreftoverleverdagen.

Gratulerer så mye! Jeg håper dere får en god og glad dag!