Avslutter en lang Schengen-karriere

Av Anders Aalbu, EU-delegasjonen

I 1991 ble Stein Ulrich den første norske politimannen som begynte å jobbe med Schengen-spørsmål. Han legger ikke Schengen fra seg når han nå går av med pensjon heller.

I løpet av de siste åtte årene har Stein Ulrich vært på møter i Brussel omtrent 80 ganger. De har i all hovedsak funnet sted i rådsbygningen Justus Lipsius (Foto: Anders Aalbu, EU-delegasjonen).

I 1991 ble Stein Ulrich den første norske politimannen som begynte å jobbe med Schengen-spørsmål. Han legger ikke Schengen fra seg når han nå går av med pensjon heller.

Det var daværende ekspedisjonssjef i Politiavdelingen i Justisdepartementet, Ingelin Killengreen, som kom til Ulrich på begynnelsen av 90-tallet. Hun ønsket å hyre ham inn for å være såkalt Europa-rådgiver. Norge skulle starte forhandlinger om EF/EU-medlemskap, og samarbeid innenfor justis- og politiområdet ville bli et tema. Ulrich takket ja.

– Jeg ble vist inn til et kontor som var fullstendig tomt. Det var en PC der, men da jeg åpnet den for å finne stoff om Schengen så var det ingenting. Jeg gikk da ned på arkivet og ba om å få det stoffet de hadde om EF, Schengen og europeisk politisamarbeid. Da fikk jeg til svar: Mener du Interpol?

Takket være danske kolleger som Ulrich kjente personlig fikk han tak i de grunnleggende dokumentene, nemlig Schengen-konvensjonen fra 1990 og Schengen-avtalen fra 1985.

– Jeg tror jeg var den første nordmannen som leste dem. Da jeg forlot det samme kontoret i 1994 var det alt annet enn tomt. Det var fulle hyller med utredninger og rapporter om Schengen-samarbeidet, Europol og mer til. Dette var en veldig aktiv periode med medlemskapsforhandlinger og det skjedde mye innenfor EU og Schengen på den tiden. Det ble også min første runde med hyppige møter i Brussel, forteller Ulrich, i dag vel vitende om at det skulle bli flere runder med hyppige møter i Brussel.

Norden sammen inn i Schengen
Folkeavstemningen endte med at Norge ble stående utenfor EU og en nokså stille periode fulgte. Det gikk imidlertid ikke mange år før Norden måtte ta stilling til Schengen.

– Danmark, og til en viss grad også Sverige og Finland, var lite interessert i å avsondre seg fra det øvrige EU, så det ble besluttet politisk at Norden skulle forsøke å gå samlet inn i Schengen. Da var det bare å brette opp ermene og begynne å jobbe. Den første avtalen om norsk Schengen-medlemskap ble inngått i 1996, mens Schengen fremdeles var et mellomstatlig samarbeid. I 1999 ble ny avtale inngått, denne gang med EU, etter at Schengen-samarbeidet var blitt en del av EU ved vedtagelsen av Amsterdam-traktaten. Samtidig ble det opprettet et særskilt ministerråd for Schengen-saker, der Norge og Island fikk plass. Dette er kjent som fellesorganet COMIX (Mixed Committee).

I mars 2001 gikk Norge og de andre nordiske landene samlet inn – etter en forhåndsevaluering. Også den med Ulrich i en av rollene.

– Den første evalueringen foregikk året før, og den var jeg med på som norsk liaisonoffiser for inspektørene fra EU. Inspeksjonene ble en vekker – særlig da vi kom opp til grensen mot Russland. Det gikk opp for meg at Norge og norsk politi var inne i en ny æra. Det å bli inspisert utenfra, vurdert, gransket, utspurt og studert ned til minste detalj var noe helt nytt for oss, forteller Ulrich.

Norge evaluert tre ganger
Det er nettopp evaluering av Schengen-samarbeidet Ulrich har viet mye av sin tid til. I tillegg til forhåndsevalueringen i 2000 har Norges innsats i Schengen-samarbeidet blitt evaluert i 2005-2007 og i 2011-2013. Begge disse gangene har Ulrich deltatt i det som heter Schengen Evaluation Working Party – en arbeidsgruppe med representanter fra alle Schengen-landene, som kommer sammen og diskuterer og godkjenner evalueringsrapportene. Når alle rapporter er godkjent, sender arbeidsgruppen forslag til Rådet for den europeiske union om å vedta rådskonklusjoner med anbefalinger til hvert enkelt Schengen-land. Det er med andre ord Rådet for den europeiske union som setter punktum for evalueringene.

– I evalueringene har Norge for eksempel jobbet hardt og lenge for å få forståelse for at vår ordning med militær grenseovervåkning av landegrensen mot Russland er akseptabel, kostnadseffektiv og forsvarlig ut fra de oppgaver som skal løses. Vi har fått stadig bedre attest for vår norske modell, men det har vært en prøvelse. Vi på norsk side har vært nødt til å tenke gjennom hele vårt system med at vernepliktige soldater skal kontrollere og i ytterste konsekvens pågripe sivilister. Det er så vidt jeg vet ingen andre land innenfor Schengen som har et slikt system, sier Ulrich og tilføyer at evalueringene av Norges landegrense mot Russland utvilsomt har bidratt til å strukturere samarbeidet mellom Forsvaret og politiet på grensen

Han har fulgt evalueringene av Norge med stor interesse, men interessen har ikke vært mindre når andre Schengen-land har blitt evaluert.

– Inkluderingen av Øst-Europa i Schengen-området, det har vært en stor ting å være med på. Å følge med på standardhevingen i Øst-Europa innenfor politiet og grensekontrollen har vært et høydepunkt for meg. Alt var jo annerledes under de kommunistiske regimene fram til muren falt.

En solskinnshistorie i øst
Ulrich forteller om de baltiske statene som hadde vært en del av Sovjetunionen. De hadde hverken noen grensekontroll eller grensevaktorganisasjon. Det måtte de opprette, og i løpet av få år kom de opp til et nivå, både kunnskapsmessig, teknologisk og ressursmessig, som gjorde at de kunne godtas som Schengen-stater. Også andre øst-europeiske stater måtte legge om hele sin grensekontroll og viktige deler av sitt politi for å kunne bli med i Schengen. Nytt lovverk måtte også innføres, etter vest-europeisk modell.

– Det synes jeg virkelig er en solskinnshistorie. Det legger grunnlaget for at vi i dag kan reise fritt mellom for eksempel Norge og Polen uten passkontroll, samtidig som vi vet at den polske østgrensen er solid kontrollert, og at politisamarbeidet mellom våre to land fungerer godt

Ulrich minner om at dette dreier seg om land som ikke mange år i forveien hadde vært bak jernteppet. I 2004 ble de med i EU og i desember 2007 ble de fleste av dem med i Schengen-samarbeidet. Kun Romania og Bulgaria står fortsatt utenfor.

– De var altså ikke bare blitt en del av EU, men også en del av et stort område uten indre grensekontroll – altså med reisefrihet. Det er en veldig viktig begivenhet i EUs historie.

Og ikke overraskende, også i denne perioden deltok Ulrich i evalueringsarbeidet.

– Jeg kom inn i september 2006 da Schengen-evalueringen av de nye EU-medlemslandene i Øst- og Sør-Europa var i full gang, men jeg var med på den siste delen av det løpet.

Omfattende samarbeid
Hensikten med evaluering av Schengen-samarbeidet er at medlemslandene, som gransker hverandre, skal sørge for at kontrollen av de felles yttergrensene ligger på et akseptabelt og mest mulig likt nivå, innenfor rammen av de rettsregler som regulerer grensekontroll, politisamarbeid, visumsamarbeid og personvern knyttet til Schengen Information System, det såkalte «Schengen Acquis» Intensjonen er å tilstrebe hevning av standarden over hele linja. Gjennom evaluering avdekkes også utfordringene i samarbeidet – for eksempel utviklingen i migrasjonspresset.

– Da Schengen ble opprettet, var det ingen som kunne forutse at det skulle bli så stort press på Europas yttergrenser, mener Ulrich.

Det som kanskje har gjort størst inntrykk på ham negativt, er at EU ikke grep inn på et tidligere tidspunkt til støtte for Hellas. Han mener at det allerede tidlig på 90-tallet var tydelig at Hellas var utsatt for et migrasjonspress som landet ikke kunne håndtere.

– Det skulle likevel gå 20 år før Hellas fikk nevneverdig støtte. Det har de fått gjennom Frontex, yttergrensefondet, og flere instrumenter som har kommet til. Hellas ble grundig evaluert før de kom inn i Schengen i år 2000, men man tok ikke konsekvensen av det som ble avdekket i evalueringene, sier Ulrich.

Schengen Evaluation Working Party møtes i Brussel, men selve inspeksjonene som danner grunnlag for evalueringene foregår naturlig nok langs Schengens yttergrenser. I tillegg inspiseres politiets og grensevakttjenestens hovedkvarter, utenriksstasjoner som utsteder visum og nasjonale datatilsyn. Her deltar Norge med Schengen-inspektører, og Ulrich har bidratt.

– Det skal jeg si var en bratt lærekurve. Det var på de polske landegrenser, mot henholdsvis Den russiske føderasjon, Hviterussland og Ukraina. Men det var veldig interessant. Vi har en pool av norske politifolk som er kompetente til å drive med Schengen-inspeksjon, forklarer Ulrich, og legger til at det også deltar norske eksperter fra Utenriksdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Datatilsynet.

Kommisjonen overtar
Norge skal fortsette å stille med Schengen-inspektører fremover også, selv om evalueringen av Schengen fra 2015 går inn i en ny fase. Schengen Evaluation Working Party blir erstattet av New Schengen Evaluation Mechanism, ledet av Kommisjonen.

– Det er grense for hvor mye medlemsstatene kan passe på hverandre. Med Kommisjonen i førersetet får vi en fastere hånd om det hele, inkludert oppfølgingen. For eksempel stilles det nå krav om en Action Plan for å bøte på manglene som avdekkes i evalueringene, sier Ulrich.

Politiveteranen mener hans etat har lært   mye av å være med i Schengen. Norsk politi har også vært nødt til å skjerpe seg på en del områder.

– Det er det som er det interessante med dette her. Du er nødvendigvis dårlig på noen områder. Også Norge. På noen områder har vi ligget bak de andre landene, mens på andre områder har vi ligget foran og kunnet være modell. Og det er jo det fine med Schengen-samarbeidet – vi drar hverandre opp, og det er hele tiden interessant å sammenligne seg med andre.

Ulrich mener det er langt på vei umulig å tenke seg Norge   utenfor politisamarbeidet og grensesamarbeidet i Schengen nå.

– Dessuten jobber Norge godt i Schengen. Vi er aktive, vi deltar i   alle grupper som finnes innenfor rammen av Schengen, forteller Ulrich.

Historien om Norge i Schengen
Det er med all denne erfaringen Ulrich nå går i gang med et nytt prosjekt. Han skal sammenfatte en historisk fremstilling av Norge i Schengen.

– Lenge før jeg nå nådde min pensjonsalder har jeg gått og tenkt på dette, at denne historien bør skrives, og den bør skrives før det går altfor lang tid. For det er jo også snakk om å bruke mennesker som muntlige kilder her. Det er snakk om å samle materiale før det blir borte. Derfor foreslo jeg for Politidirektoratet at jeg skulle påta meg den oppgaven. Og det sa de ja til, så jeg begynner med det dagen etter at jeg slutter i Politidirektoratet.

Bakgrunnen er at Schengen-samarbeidet har hatt, har og vil ha stor betydning for norsk politi, kriminalitetsbekjempelsen, grensekontrollen og  migrasjonen til Norge. Ulrich ønsker å bidra til at denne delen av norsk politihistorie blir tatt vare på.

– I tillegg må det sies at politi- og grensesamarbeidet er en utrolig interessant del av hele EU-samarbeidet, og Norges plass i Europa har i stor grad blitt påvirket av at vi er et Schengen-land, avslutter Ulrich, som utvilsomt har erfaringen som gjør ham til rett mann for også denne oppgaven.