Tamima var en datter.

Tamima var en søster. En tante.

Et lys i en familie

Tamima var en kollega. Hun var en venn.

Et lys i et fellesskap.

Hun var noens fortrolige. Noens støtte i livet.

Et lys i et samfunn.

 

Tamima viet livet sitt,

innsatsen sin,

kreftene sine,

og smilet sitt til å hjelpe.

Hun møtte mennesker med seg selv.

Med varme.

Med omsorg.

Tamima var drømmene sine,

båndene sine,

håpet hun hadde for fremtiden,

og planene hun hadde for livet.

Tamima var et menneske, som oss.

Hun var en av oss.

 

Tamima var på jobb for å hjelpe gutten som drepte henne.

Han så ingen av disse tingene. Han så bare hatet.

Og hatet ser bestandig forbi mennesket.

Tamima ble drept av det hatet. 

Drept fordi hun var muslim. Fordi hun var mørkhudet. Fordi hun var kvinne.

Drept av intoleranse.

Tamima ble drept av rasisme.

Det er ikke til å holde ut.

Det er ikke til å bære.

Men vi må holde det ut.

Vi må bære det.

For dette hatet er sultent.

Dette hatet reduserer andre mennesker,

forminsker andre mennesker,

grupperer andre mennesker.

Dette hatet dehumaniserer andre mennesker.

Og dette hatet kamuflerer seg selv som harmløst.

Trivielt.

Men vi vet – vi har opplevd – hva som skjer her;

Dette hatet er en hamskifter som suger til seg næring.

Hatet næres av ord og det næres av språk.

Det har fått lov til å krype ut av de mørkeste krokene.

Tatt plass lenger fremme. Fått plass lenger fremme. Nesten i fullt dagslys. 

Fått plass på nettet. Fått plass i debattene. Fått plass i politikeres munn også.

Dette hatet har gjenoppfunnet seg selv med mer tekkelige navn og begreper.

Lagt bort hundefløytene og begynt å snakke med utestemme.

Med megafon.

Som om intoleranse er stuerent?

Som om intoleranse er kontrært?

Som om intoleranse bare er å se saken fra en annen side?

Det er det ikke.

Vi nekter å være med på at det er det.

 

Hva skal vi bære?

Hva skal vi gjøre?

Vi skal fortsette å konfrontere det hatet,

den intoleransen,

den rasismen,

slik vi gjorde i fjor, med tusener av gule roser.

Vi skal være tydelig ovenfor minoritetene som kjenner på utrygghet at vi står sammen med dere, mot dette hatet.

Det store fellesskapet står sammen med dere.

Alle skal kunne gå på jobb uten frykt.

Alle skal kunne gå på skolen uten frykt.

Alle skal kunne tilbe den guden de vil.

Og vi skal være tydelige på at VI rommer oss alle.           

Vi skal ta språket fra hatet igjen.

Kalle hatet ved sitt rette navn.

Tørre å tre inn i det ukomfortable.

Konfrontere hatpratet på nett, men også det hatet som kommer pakket inn i mildere vendinger; fra en nabo, en tante eller en klassekamerat.

Hatet er en hamskifter, som vi må kjenne igjen og møte.

Med klare ord.

Med tydelige ord.

Med utvetydige ord.  

 

Våre varmeste tanker går i dag til Tamimas familie. Til hennes venner og kollegaer. Til de som var heldige nok til å kjenne henne.

For dere er dette et uerstattelig tap.

Dere mistet et vakkert menneske.

Hatet ser bestandig forbi mennesket.

Men vi skal huske mennesket.

Det er vårt løfte.

Vi skal huske Tamima