Bakgrunn og de viktigste endringene

Det har vokst frem et behov for å modernisere forskriften
Forskriften for pengepolitikken har ligget fast siden inflasjonsmålet ble innført i 2001. Den er preget av de utfordringene som var aktuelle den gangen. I løpet av de 17 årene som har gått, har tenkningen om pengepolitikken og måten den praktiseres endret seg.

Over tid har det oppstått en avstand mellom ordlyden i forskriften og hvordan pengepolitikken er utøvd. Det har vært bred tilslutning til måten pengepolitikken er blitt praktisert, blant økonomer, partene i arbeidslivet og fra Finansdepartementet.

Våren 2016 satte Finansdepartementet i gang et arbeid med å modernisere forskriften. Det har vært lagt vekt på at prosessen skulle være åpen og involvere relevante fagmiljøer.

Målet med pengepolitikken er en stabil pengeverdi. Det lå til grunn for forskriften fra 2001 og ligger også til grunn for den ny forskriften.

Inflasjonsstyring har vært en god erfaring
Erfaringene med inflasjonsmål som styringssystem for pengepolitikken har vært gode. Lav og stabil inflasjon er det beste bidraget pengepolitikken kan gi for å fremme høy velferd og økonomisk vekst over tid.

I løpet av årene med inflasjonsstyring har penge­politikken bidratt til å dempe konjunktur­svingningene i norsk økonomi, og pengepolitikkens rolle i konjunkturstyringen er gradvis blitt tydeligere. I 2001 het det at pengepolitikken skal understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Forståelsen i dag er snarere at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen.

Den moderniserte forskriften bygger på lærdommene fra de siste 17 årene og gjenspeiler gjeldende oppfatning av pengepolitikkens rolle og hvordan den i dag blir utøvd.

Inflasjonsmålet er endret til 2 prosent
Da inflasjonsstyringen ble innført, sto vi foran en periode der vi skulle fase betydelige oljeinntekter inn i norsk økonomi. Den reelle verdien av kronen ville dermed styrke seg gradvis, og vurderingen var at det best kunne skje med noe høyere prisstigning enn i andre land. Det var en viktig grunn til at inflasjonsmålet ble satt til 2,5 prosent. Nå er perioden med innfasing av oljeinntekter i hovedsak bak oss. Et sentralt argument for å ha et høyere inflasjonsmål enn andre land har dermed falt bort. På bakgrunn av dette settes måltallet for inflasjonen til 2 prosent, på linje med de fleste andre sammenlignbare land.

I den nye forskriften heter det:
Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Formuleringen å bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samsvarer med målbeskrivelsen for Norges Bank i Gjedrem-utvalgets forslag til ny sentralbanklov. Den erstatter formuleringen fra forskriften i 2001 om å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Ordet «høy» er nytt sammenlignet med den tidligere forskriften. Pengepolitikken kan likevel ikke ta et hovedansvar for høy sysselsetting, men den kan bidra sammen med en vel­fungerende lønnsdannelse, gode rammevilkår for arbeids­markedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og stabilitet. 

Det er også nytt at hensynet til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser er tatt inn. Norges Bank har selv lagt vekt på dette i gjennomføringen av pengepolitikken, og det synes å være bred enighet i det norske økonomiske miljøet om denne praksisen. I perioder med sterk vekst i formuespriser og gjeld øker sårbarheten i økonomien, og faren stiger for kriser og alvorlige tilbakeslag frem i tid. Regulering og tilsyn av finansmarkedene er de viktigste virkemidlene for å sikre finansiell stabilitet, men pengepolitikken kan også bidra til å motvirke at ubalanser bygger seg opp.

Stabil valutakurs og stabile kursforventninger sto sentralt i den gamle forskriften, og var med å bygge bro fra det tidligere fastkursregimet. I en liten, åpen økonomi som den norske, betyr  valutakursen mye for både inflasjon, produksjon og sysselsetting. Den vil derfor alltid veie tungt i de pengepolitiske vurderingene. Likevel er det gode argumenter for å tone ned kronekursen og kurs­forventningene som mål i seg selv. Erfaringer har vist at kronen kan være en nyttig støtdemper når økonomien blir truffet av forstyrrelser.  Etter oljeprisfallet i 2014 svekket kronen seg kraftig – til god hjelp for norsk næringsliv som konkurrerer med utlandet. I den nye forskriften er det ingen henvisninger til kronen, men Finansdepartementet legger til grunn at unødige svingninger i kronekursen kan medføre kostnader som Norges Bank vil hensynta i utøvelsen av pengepolitikken.

Finansdepartementet har i dag orientert Stortinget om den nye forskriften i egen Stortingsmelding. Norges Bank har uttalt seg om den nye forskriften før den ble fastsatt, i tråd med bestemmelsene i  sentralbankloven. Bankens brev er vedlagt i meldingen til Stortinget.