Kjære Aina,

Kjære Mie, kjære Herman, kjære familie, venner og alle som er sammen i dag for å ta farvel.

I dag tar vi farvel med én av de største sommerolympierne vi har hatt.

Med et helt unikt og enestående menneske.

Som idrettsutøver var Olaf Tufte en urkraft.

Syv sommer-OL, i fire ulike tiår.

En evig mester.

Å bli én av verdens fremste roere krever både vilje, styrke og målbevissthet, og ikke minst krever det en dedikasjon på et nivå nesten ingen av oss fullt ut kan forstå.

Fordi det fordrer treningsøkter på dager hvor man helst vil være inne.

Dag etter dag, uke etter uke.

År, for ikke å si tiår etter tiår.

Vi vet at det å bli toppidrettsutøver nærmest forutsetter en helt egen form for egoisme.

Men Olaf Tufte var på ingen måte en egoist.

Og det er akkurat derfor hans tragiske bortgang traff nasjonen så hardt.

Fordi vi brått ikke bare mistet én av våre største idrettsutøvere.

Men vi mistet også et helt unikt forbilde.

Ingen som møtte Olaf Tufte var uberørt.

Ikke bare på grunn av hva han hadde oppnådd, men for hans genuine medmenneskelighet.

Han hadde en varme og interesse for menneskene han traff, og hans overskudd og kapasitet var tydelig – både som idrettsutøver, som venn og som familiemann.

Det er derfor forbildet Olaf Tufte alltid vil være større enn alle hans meritter, større enn den største sommerolympier.

Fordi Olaf var en lagspiller.

En som spredte humør, glede og omtanke – både på brannstasjonen, på gården og i deltagerlandsbyen i OL.

På en måte var Olaf Tufte hele nasjonens storebror.

Han stødige som aldri var redd for å ta i et tak, men som også oppfordret menneskene rundt seg til å bidra med det de kunne.

Ikke fordi alle kan bidra med alt, men fordi alle kan bidra med noe.

Selv om medaljene og merittene alltid vil leve – så er det akkurat den læresetningen jeg håper vi alltid vil bære med oss.

Fra en jubileumsbok fra Norges Roforbund fra 1952, så er det en sang hvor en passasje går som følger:

«Så starter vi, alle mann «sitt opp» og «klar».

Spenn ryggen og vis hva du er for en kar».

Og det var akkurat det Olaf Tufte gjorde. Viste oss hva han var for en kar.

En kar som brydde seg om laget.

En kar som så menneskene rundt seg.

En kar som stilte opp.

En kar med engasjement.

De trenger vi flere av.

Og i dag sørger vi over å ha mistet én av de største karene vi har hatt.

På vegne av regjeringen vil jeg rette en siste stor takk til Olaf Tufte.

Takk for alt du var, og takk for alt du lærte oss.