Rapport om oppfølging av pasientrettighetsdirektivet

Rapport fra råd for helse og mattrygghet, Ingrid Vigerust, EU-delegasjonen

Europakommisjonens generaldirektorat for helse og matsikkerhet, DG Sante, offentliggjorde fredag 4. september den første omfattende rapporten om hvordan pasientrettighetsdirektivet virker i medlemslandene. Rapporten viser at pasienter i EU i liten grad benytter seg av muligheten til å få behandling i et annet land enn hjemlandet. Mangel på informasjon er en av hovedutfordringene.

Pasienter i EU har mulighet til å benytte seg av helsetjenester i et annet EU-land enn hjemlandet. Foto: European Union 2015

Pasientrettighetsdirektivet (2011/24/EU) trådte i kraft 24. april 2011. EU-landene fikk frist til 25. oktober 2013 til å gjennomføre direktivet.

Hovedpunkter:  

  • Få pasienter i EU benytter seg av muligheten til å få behandling i et annet land enn hjemlandet
  • Gjensidig godkjenning av resepter og pasientens styrkede innsynsrett i egen journal er viktige effekter for pasienten
  • Mange land har omfattende system for forhåndsgodkjenning av behandling i utlandet
  • Noen land gir mindre refusjon for behandling gitt i utlandet
  • Informasjon til pasientene om ordningen og sykehusenes informasjon til pasientene om behandlingstilbud er noen av hovedutfordringene  

Bakgrunn

Pasientrettighetsdirektivets artikkel 20 gir kommisjonen plikt til å rapportere til Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union hvordan direktivet blir anvendt. En slik rapport må leveres innen 25. oktober 2015 og deretter hvert tredje år.  Den aktuelle rapporten kommer som en følge av dette kravet. Rapporten i sin helhet kan leses her

Forhåndsgodkjenning

Mange land har omfattende system for forhåndsgodkjenning. Kommisjonen stiller i rapporten spørsmål om behovet for slike omfattende restriksjoner, når evalueringen viser at det er svært få som søker forhåndsgodkjenning. Kommisjonen omtaler og problematiserer også den varierende graden av tydelighet for hva som krever forhåndsgodkjenning i de forskjellige landenes informasjon og lovgivning. En rekke medlemsstater knytter "overnight stay" (Art. 8 nr 2 bokstav a alternativ i) til om behandlingen krever overnatting på institusjon i behandlingslandet. Etter kommisjonens rettsoppfatning er det avgjørende om behandlingen krever overnatting i landet som skal refundere utgiftene. Det er dette landets planleggingsbehov som er avgjørende.

Refusjon og administrasjon

Flere land har redusert refusjon for behandling mottatt ute i forhold til hva behandlingen ville kostet medlemsstaten dersom den var ytt hjemme. Artikkel 7 nr. 9 og 11 gir en viss adgang til slik begrensning dersom det er påtrengende nødvendig av allmenne hensyn i medlemsstaten. Det skal da i tilfelle meldes og begrunnes overfor kommisjonen. Ingen land har sendt slik melding.

Mange land har omfattende administrative krav for å behandle en søknad om refusjon, som for eksempel krav til translatørbekreftede oversettelser av journal, regninger, mm. Noen land stiller krav til at bare en lokal lege i refusjonslandet kan godkjenne behovet for behandlingen (dette anses som en form for forhåndsgodkjenning til behandlinger). Administrasjonen i kommisjonen mener det i utgangspunktet ikke er i overensstemmelse med direktivet at det stilles krav om at henvisning fra fastlege i refusjonslandet.

Pasientflyten

Det er generelt liten bruk av rettighetene under pasientrettighetsdirektivet. Det ble innhentet tall fra medlemslandene for 2014, men disse er mangelfulle. 14 av 21 land som hadde innført en forhåndsgodkjenningsordning kunne rapportere om antall søknader. Det var 560 pasienter i disse landene som søkte om forhåndsgodkjenning. 7 land med forhåndsgodkjenning har altså ikke rapportert. I tillegg er det 7 land som ikke har forhåndsgodkjenning.

Et annet forhold er at mange land ikke hadde implementert ordningen ved årsskiftet til 2014.

Nasjonale kontaktpunkt

Medlemsstatene har organisert nasjonale kontaktpunkt på mange forskjellige måter, noen med ett kontaktpunkt for innkommende og ett for utgående pasienter, noen sentrale, noen lokale, noen godt bemannet og noen tynt bemannet. Rapporten viser at det er dårlig kunnskap i befolkningen om ordningen (Eurobarometer survey) og om kontaktpunktene.

Resepter

Artikkel 11 i direktivet gir kommisjonen rettslig grunnlag for å iverksette tiltak for gjensidig anerkjennelse av resepter. 21 medlemsstater overholdt ikke fristen for implementering av artikkel 11 og Direktiv 2012/52/EU som etablerer en liste over elementer som må være på en resept som skal kunne godkjennes over landegrensene. Det er grunn til å tro at dette nå fungerer i mange land i stor grad, men dette må følges opp nærmere.

Europeiske Referansenettverk

Referansenettverk av behandlere og ekspertisesentre fikk sine lovmessige rammer i mars 2014. Aktuelle institusjoner kan søke om å bli referansenettverk, og de første skal etter planen være i gang fra våren 2016.

eHealth

Det foreligger en eHealth handlingsplan 2012-2020. eHealth nettverket skal bidra til samarbeid mellom medlemsstatene og møtes to ganger årlig. Støttes i arbeidet av en Joint Action. Det jobbes for tiden med retningslinjer for effektive metoder for å tilrettelegge for bruk av medisinsk informasjon til bruk i folkehelsearbeid og forskning, pasientoppsummeringer og e-forskrivning.

Health Technology Assessment

Nettverk som møtes hvert 2. år.  Skal også bidra til samarbeid mellom medlemsstatene. Jobber med effektivitet og effektvurderinger av helseteknologi i en bred forståelse av begrepet. Støttet av joint action. Kommisjonen vurderer mulige tiltak for å sikre at dette kan videreføres på lang sikt, etter oppfordring fra medlemsstatene.

Cross-border collaboration

Pågående arbeid med å finne aktuelle områder faglig og geografisk som er egnet, krever lokalt engasjement.

Lite bruk kan skyldes forskjellige faktorer, hvor sen implementering og dårlig informasjon er to av dem.

Erfaringer fra Norge med fritt sykehusvalg viser at folk i stor grad ønsker å bli behandlet i nærheten av der de bor, selv om det betyr lengre ventetid. Det samme gjelder også i EU. Medlemsland har også gjort det vanskeligere for pasienten ved å stille en rekke krav til forhåndsgodkjenning og ha kontaktpunkt som er vanskelig tilgjengelig.

Direktivet bidrar likevel til økt faglig samarbeid og bedre informasjon til pasientene. 

Fra 1. august i år gjelder også pasientrettighetsdirektivet for EØS landene og Norge har som ledd i gjennomføringen av direktivet foretatt endringer i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Endringene i forskriften trådte i kraft 1. mars 2015. Les mer her