Svar på spørsmål om hel- og halvautonome våpensystemer

Skriftlig spørsmål nr. 1900 (2017-2018). 
                                      Datert 21.06.2018

Fra representanten Knut Arild Hareide (KrF) til utenriksministeren:

Utviklingen av hel- og halvautonome våpensystemer utfordrer grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. Hva gjør regjeringen for å bidra til å utvikle nye politiske og juridiske reguleringer for å sikre meningsfull menneskelig kontroll over denne type våpen?

Utenriksministerens svar:

Ny våpenteknologi fører med seg nye dilemmaer selv om gjeldende regler i internasjonal humanitærrett også gjelder fullt ut for den nye teknologien. Utfordringen er hvordan reglene anvendes på nye våpen eller krigføringsmetoder, og hvor grensenene trekkes for hva slags våpenteknologi som kan brukes i tråd med reglene.

En ny utfordring er utviklingen innenfor våpenteknologi som introduserer større grad av automatikk eller ‘robotisering’, og etter hvert potensielt fullt ut autonome våpen. Blant de spørsmålene vi står overfor, er om man vil ha tilstrekkelig kontroll over slike våpen til å kunne sikre overholdelse av folkerettens regler, inkludert humanitærrettens krav om at angrep kun blir rettet mot lovlige mål, og ikke mot sivile eller andre som har krav på beskyttelse.

Norge er derfor blant de stater som er skeptiske til hvorvidt det er mulig å utvikle fullt ut autonom våpenteknologi som vil kunne operere innenfor folkerettens rammer. Vårt utgangspunkt er at alle våpentyper som ikke kan anvendes i tråd med humanitærretten, må anses som forbudte.

Norge støttet vedtaket på tilsynskonferansen i 2016 om å etablere en permanent ekspertgruppe om dødelige autonome våpensystemer (Lethal Autonomous Weapons Systems, LAWS) innenfor konvensjonen om visse Konvensjonelle Våpen (CCW). Den kan bidra til å legge grunnleggende føringer for den videre diskusjonen. Hittil har det vært holdt to møteserier. Det er ikke internasjonal enighet om hvordan begrepet autonome våpen skal defineres. Ekspertgruppemøtet i april viste likevel at det er økende enighet om at man må beholde menneskelig kontroll over et våpensystems kritiske funksjoner, og at dette må være sentralt ved utformingen av en definisjon. Dette er i tråd med norske synspunkter. Samtidig er det ulike syn på hva ‘menneskelig kontroll’ og ‘kritiske funksjoner’ betyr i praksis. Dette er en sentral diskusjon der det er viktig å komme fram til løsninger som sikrer full gjennomføring av humanitærrettens regler.

Etter en periode med liten fremdrift i diskusjonen om regulering av autonome våpen er det nå tegn til ny dynamikk i prosessen etter at Tyskland og Frankrike nylig fremmet forslag om å vedta en politisk erklæring om retningslinjer for hvordan stater skal forholde seg til utviklingen av slike våpen.

En slik politisk erklæring vil være et mulig kompromiss mellom de land som ønsker et rettslig bindende instrument, og land som ikke ønsker noen form for regulering. Sistnevnte land peker på at det i første rekke er behov for gode nasjonale vurderinger av våpens lovlighet forut for anskaffelse og produksjon (også kalt artikkel 36-prosesser, ref. kravet om å foreta slike vurderinger i Tilleggsprotokoll I til Genèvekonvensjonene artikkel 36). Norge støtter erfaringsutveksling og informasjonsdeling på dette området.

Norge vil ta en aktiv rolle i diskusjonen om fullt ut autonome våpen, både i og utenfor CCW, for å sikre at grunnleggende prinsipper om menneskelig kontroll og etterlevelse av humanitærrettens bestemmelser legges til grunn. Regjeringen viderefører Norges langvarige pådriverrolle innenfor humanitærretten.