Kjære elever, foreldre, familie og lærere på Dahlske

Kjære alle som er ekstra glade i 2026-kullet vi feirer i dag

Gratulerer med dagen!

For 30 år siden sto jeg akkurat der dere står nå. Her på Dahlske, sammen med venner for livet, som avgangselev og klar for verden.

På torsdag skal jeg stå der foreldrene deres står nå. På en annen skole. Med mitt eget barn.

Da er det ikke rart at jeg har ekstra stor kjærlighet for både Dahlske-elever og for 07ere.

Det viktigste jeg har lyst til å si til dere er egentlig enkelt: Det som begynner her, i dag, det forandrer verden. Kanskje mer i summen av små handlinger enn store omveltninger. Men dere går ikke inn i verden.

Dere bærer den. En liten bit hver.

Sammen med nesten 7 milliarder andre. Dere er viktige for å forme framtida, fellesskapene og løsningene som framtida blir. Det er dere som er framtida.

Dere har heldigvis med dere godt utstyr på veien. Dere har kunnskapen fra de tre årene her på Dahlske i bagasjen. Dere har tilhørigheten og fellesskapene til alle de som er med dere her i dag i ryggen, og dere har oppveksten og røttene her i Grimstad, som anker.

Det er stor forskjell på hvordan verden så ut i 1996, da jeg gikk ut herfra, og 2026.

I 1996 var antallet globale konflikter på vei ned, antallet demokratier på vei opp, internett bare så vidt på vei inn. Vi hadde tettet ozonlaget og vi var lite bekymret for klimakrise.

Vi var optimister.

I 2026 er verden er mer urolig, mer uforutsigbar. Mange er bekymret for framtida.

Men jeg vil begynne lenger bak i tid.
For Grimstad har jo også før deres tid inspirert til store ting.

For eksempel til Norges vakreste dikt.

Terje Vigen er diktet opp av Henrik Ibsen. Kanskje er fortellingen inspirert av en ekte los på Hesnesøy. Men det er uansett et nydelig dikt med mye livsvisdom.

Og livet under Napoleonskrigene, livet på 1800-tallet, for eksempel her i Grimstad, det har Ibsen ikke diktet opp.

Det var hardt og brutalt. Det var få muligheter for den som vokste opp under fattige kår – og det gjorde de aller fleste.

Det var begrensede muligheter til å ta valg og påvirke egen tilværelse.

Men Terje Vigen prøvde med det han hadde.

Han satset alt og rodde til Danmark for å hente korn til kone og barn. Han ble stanset av britiske soldater da han var nesten hjemme, tatt til fange og satt i fengsel, og mens han satt der sultet den lille familien i hjel og han kom hjem til ingenting.

Terje Vigen møtte mye motgang og hadde all grunn til å hengi seg til bitterhet og mørke -og det gjorde han i mange år:

Men så - mot slutten av diktet velger han tilgivelse fremfor hevn. Han møter den engelske soldaten en stormfull natt. Han vurderer å hevne seg. Til han får øye på den lille datteren til den engelske lord. Og han snur. Han redder dem. Og det gjør ham fri. Og glad igjen.

Hvorfor kommer jeg med kortversjonen av dette diktet og denne fortellingen, som dere kanskje er lei av allerede?

Av flere grunner.

For det første fordi både dere og jeg har uendelig mye større muligheter, mye tryggere liv enn Terje.

Terje Vigen levde i en tid der det var lite fattigfolk fra Hesnes fikk gjort med verden.

For det andre fordi Terje Vigen innså at friheten ikke ligger i å være bitter og hevnlysten over det han mislyktes med. Det var ikke det verden trenger fra ham. Og ikke minst: det var ikke det han trengte selv.

For det tredje fordi det som gir Terje sjelefred til slutt, det er det han gjør for andre. For en annens barn.

Det er, som sagt, også en god del forskjell på 1996, da jeg gikk ut av Dahlske, og 2026. Dere skal ut i en verden som er uforutsigbar, splittet, vill.

Men den er også vakker og den er full av muligheter.

Det er en verden med enorme oppgaver, klima og naturkrise, kriger og uro, polarisering. Men også en verden som aldri har visst mer, mestret mer, kunnet få til mer.

Og det er enda større forskjell på 1809 og 2026.

Dere har så mange flere verktøy og muligheter enn Terje Vigen hadde. Dere kan påvirke. Dere har stemmerett, dere kan ta utdanning, dere kan reise på mer hensiktsmessige måter enn å ro i en liten båt. Dere kan snakke og bli hørt.

Med det kommer ansvar. Til å bruke mulighetene til noe godt. Kunstig intelligens er et eksempel. KI kan gi oss enorme muligheter, bedre helse og nye energiformer. Men også større forskjeller, maktkonsentrasjon, sløvere hoder hvis vi lar KI tenke for oss i stedet for med oss. Det er opp til oss.

Vår jobb er ikke bare å overleve å leve i en verden med klima- og naturkrise, ny teknologi, flere konflikter, det er jo også å gjøre det vi kan for å ta bedre vare på naturen, forstå og temme teknologien, forebygge litt flere konflikter. Det begynner jo med oss. Hva gjør vi for å bidra til at våre omgivelser og nabolag er trygge for flere? Hvordan sørger vi som samfunn for at færre havner utenfor, og hvordan tar vi bedre vare på naturen?

Ikke minst: hvordan sørger hver og en av oss for at hat og hets ikke får spre seg. At det blir slutt på å true andre mennesker på sosiale medier. Det er så unødvendig. Så farlig. For ordene som skrives uten at mennesker møtes, de kan også føre til handlinger som er farlige.

Og så er det selvsagt mye som vil skje som vi ikke klarer å påvirke. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi kan ikke spå det. Vi kan bidra. Men noen ganger skjer ting vi ikke ønsker oss. Kanskje til og med ting vi har jobbet hardt for at ikke skulle skje

Til det kan vi forberede oss. Vår jobb er å skape et samfunn som tåler framtida. Selv hvis den blir krevende og gir oss noen overraskelser. Og å være med på å forme det vi kan.

Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe.

Når det er uro verden og mange bekymringer kan det være fristende å vende blikket litt innover. Å ta tak i noe vi tenker vi kan kontrollere – oss selv og kanskje vår egen kropp. Enkelte undersøkelser viser at unge mennesker i dag mer enn noen før dem er opptatt av å trene, spise sunt. Det er fint, og fysisk aktivitet og nok søvn er bra. Men det er vanskelig å bli fornøyd hvis for mye i livet handler om å forbedre seg selv. Det kan være strevsomt å hele tiden skulle lykkes på skole, jobb, trening. Ekstra slitsomt er det å hele tiden sammenlikne seg selv med andre.

Det blir de færreste gladere av.

Det vi faktisk blir gladere av, er å gjøre noe for andre og være sammen med andre. Da stimuleres lykkehormoner i kroppen vår.

Fortellingen om Terje Vigen og forskning på hvordan hjernens belønningssenter virker viser mye av det sammen: Glede i livet handler ikke nødvendigvis om hva dere oppnår, men hvordan dere velger å møte verden og andre mennesker

På Harvard University i USA har forskere i over 80 år fulgt mennesker gjennom livet fra ulike samfunnslag og med ulike livsløp, for å finne ut – hva er det som gjør livet bra? Funnene er tydelige. Det er en ting som er viktigere enn gener, IQ, penger og suksess: det er gode relasjoner til andre mennesker.

Og ikke bare det: det viser seg også at jo tidligere vi lærer å gjøre noe for andre – jo mer får vi til senere i livet og jo bedre har vi det på jobben og i livet.  Forskning på lykke og livskvalitet ved NHH viser at å være generøs, hjelpsom og å ha gode relasjoner er blant de viktigste faktorene for å oppleve dyp livsglede.

Kort sagt: Lykkelige mennesker er mer sosialt forankret. Det vil si at de har en «flokk» de hører til i, som venner, familie og kanskje et parforhold. Men det kan også innebære å være del av et fellesskap i studiehverdagen, på arbeidsplassen, i et idrettslag eller en kulturarena.  Dette er viktige lykkekilder!

Men dette er viktig: Det er selvsagt ikke sånn at dere kommer til å være lykkelige hele tiden. Langt ifra. De fleste dager vil du neppe kjenne på intens lykke. Det er like greit å si det som det er: livet blir ikke perfekt. De fleste dager er helt vanlige, og de fleste mennesker også.

Jeg vil påstå at de beste er de helt vanlige.

Du kommer til å feile
Du kommer til å falle
Du kommer til å føle at du ikke får til det du ville

Jeg tror vi har godt av å minne oss selv på det litt oftere.
For her er hemmeligheten:

Alle har det sånn.

Når du scroller gjennom feeden er det lett å få inntrykk av at de andre får til alt, har det morsommere, har flere venner og bedre liv. Men vi vet jo egentlig at det ikke er sant.

Og det er her jeg skal forsøke å oppsummere det hele med noen råd:

  1. Vær en som rekker opp hånda og vil noe. Det er dere – og vi – som er de voksne nå. Det er våre beslutninger som former litt hvordan verden blir (sammen med 7 milliarder andre mennesker) og mye hvordan vi håndterer det. Vær en del av fellesskapet, stem ved valg, gå på dugnad, meld deg inn i frivillig et eller annet
  1. Rekke opp hånda handler ikke bare om å gjøre noe for verden omkring deg – men også om de små tingene. Vær en for andre. Vær en god venn. Du får det bedre av det.
  1. Innse at du ikke får til alt. Det er det ingen andre som gjør heller. Det går fint. Og prøv igjen. Og igjen.

Dere klarte å skaffe dere vitnemål fra selveste Dahlske videregående skole. Dere klarer mer enn dere tror.

Jeg ønsker dere alle lykke til og gratulerer med dagen!