Fire turbulente år for verden

Vi har fortsatt vår fremtid i egne hender. Men det må gjøres en innsats for å bevare den liberale verdensorden.

De siste fire årene har vært krevende i internasjonal politikk. Etter Russlands ulovlige anneksjon av Krim i 2014, det første forsøket på å flytte grenser i Europa med vold siden 1945, så vi terrororganisasjonen Isil ta kontroll over store deler av Syria og Irak. Britene har stemt for å melde seg ut av EU, og vi har sett fremveksten av populistiske protestbevegelser hos nære allierte i Europa og USA. Stadig oftere blir også europeiske byer hjemsøkt av terroraksjoner med røtter i et Midtøsten som preges av uro og konflikt.

Nå står den liberale verdensorden i fare, både fordi de verdiene som ligger til grunn utfordres direkte, og fordi systemets totale kapasitet til å håndtere kriser er under press.

Regjeringen har søkt å bidra til å styrke det globale fellesskapet gjennom å ta i bruk hele settet av virkemidler som fører til sikkerhet og stabilitet – fra dialog til fattigdomsbekjempelse til militær innsats.

Fredsavtalen i Colombia bekrefter at kompetent og tålmodig norsk innsats for fred kan gi resultater. Regjeringen har styrket det nasjonale forsvaret, tatt initiativer for et bedre Nato og stilt opp for våre allierte med fly, fartøyer og personell. Sammen med våre allierte slo vi ring om folkeretten da Russland brøt dens mest grunnleggende regler. Samtidig har Norge lykkes i å opprettholde det viktige samarbeidet med Russland, som da vi stanset flyktningstrømmen over Storskog vinteren 2015.

Norge har tatt aktivt del i kampen mot internasjonal terrorisme, både gjennom konkrete bidrag til kampen mot Isil i Syria og Irak og har også tatt lederskap i forebyggingen av voldelig ekstremisme.

Vi har også arbeidet for et sterkere FN. Gjennom FN70-initiativet har vi plassert oss sentralt i arbeidet med å gjøre FN mer effektivt. Til tross for sterke motkrefter har Norge samlet stor oppslutning om våre forslag til vedtak som styrker menneskerettighetsforkjemperes posisjon og beskyttelse.

Regjeringen har lagt frem offensive bistandsbudsjetter. Men viktigere enn kvantitet er at regjeringen har økt kvaliteten på bistanden. Vi har ønsket å gjøre bistanden mer katalytisk, altså utløsende for vekst og utvikling i mottagerlandene. Og ingenting er mer katalytisk enn satsing på utdannelse, som regjeringen har doblet de siste fire årene.

I tillegg til konflikt og folkerettsbrudd, trues vår verdensorden av klimakrisen, samt fremveksten av epidemier og pandemier. Norge har gått foran gjennom skogsatsing og klimafinansiering i utviklingsland. Innen helse har vi tatt lederskap gjennom opprettelsen av den nye koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon – Cepi – som skal ha hovedkvarter i Oslo.

Nord-Koreas prøvesprengninger minner oss om betydningen av arbeidet for reell, konkret og varig nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. Norge har vært aktive, blant annet ved at vi i forbindelse med Iran-avtalen fremmet en resolusjon i FN som fikk nesten unison oppslutning.

Vi står overfor globale og regionale utfordringer som krever at vi har mulighet for politisk dialog med alle de sentrale aktørene på arenaer av betydning for Norge. Som verdens nest største økonomi, global politisk aktør og fast medlem av FNs sikkerhetsråd er Kina en nøkkelspiller nesten uansett hvilket spørsmål man ønsker å drøfte.

Derfor var gjenopprettelsen av vårt forhold til Kina en prioritet fra første dag. Det tillitsskapende arbeidet som førte til normalisering legger grunnlaget for det fremtidige samarbeidet. Det dreier seg om viktige spørsmål som global institusjonell arkitektur, miljø og klima, fred og forsoning, handel og økonomi samt internasjonale normer og verdier.

Samtidig har regjeringen lagt vekt på å styrke våre bånd til våre nærmeste naboer og partnere i Europa. Jeg la allerede i 2015 frem en Tyskland-strategi som har bygget videre på vårt brede samarbeid innen forskning, industri, samfunnsliv og kultur. I år har Norge på invitasjon fra Angela Merkel vært gjesteland i det viktige G20-samarbeidet og Erna Solberg har benyttet denne unike muligheten til å løfte problemstillinger som er viktige både ute og hjemme, som antibiotikaresistens, internasjonal epidemiberedskap og behovet for flere nye, trygge jobber.

Norges svar på en verden preget av stadig mer uforutsigbarhet, må være en utenrikspolitikk som er forutsigbar og tydelig. Verdiene og målene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Men når verden endrer seg raskere enn noen gang, må vi samtidig finne nye løsninger og virkemidler.

Politikken må tuftes på det vi har kalt ansvarlig realisme. Vi skal ta verden på alvor, ha et realistisk forhold til hvordan den ser ut, og prioritere sikkerhet og trygghet for norske borgere aller høyest. Samtidig skal vi gjøre det på en ansvarlig måte, i pakt med de felles interesser vi har med våre venner og allierte over i å investere i internasjonal sikkerhet, fred og bærekraftig økonomisk vekst. Sammen må vi sørge for at vår liberale verdensorden tåler all turbulensen som den krevende verdenssituasjonen utsetter den for.