God morgen alle sammen.

Hjertelig velkommen til dette frokostmøtet om ytringsberedskap.

Takk til Knut Olav Åmås, Tellef Raabe og Fritt Ord for samarbeidet om dette møtet.

Takk også til alle dere som har tatt turen hit, og til dere som følger oss på strømming.

Dette temaet engasjerer.

Arrangementet ble raskt fulltegnet, men det er kanskje ikke så rart?

De fleste av oss bruker sosiale medier hver dag. Stadig mer av livene våre foregår der.

Vi bruker dem til nyheter og samfunnsdebatt.

Kontakt med venner og familie.

Til organisering og fellesskap.

Til kattevideoer og underholdning.

Sosiale medier har gitt oss adgang til flere stemmer og erfaringer.

De har gjort det mulig for mennesker å finne sammen på tvers av geografi, bakgrunn og etablerte maktstrukturer.

Men de har også flyttet store deler av den åpne og opplyste offentlige samtalen over i hendene på noen få aktører.

Aktører som ikke nødvendigvis er opptatt av å fremme den åpne og opplyste offentlige samtalen i Norge.

Oppmerksomheten vår er blitt en handelsvare.

Hva vi ser, hvem vi når og hvilke saker som vokser seg store, styres av profitthensyn.

Innhold som får oss til å stanse i strømmen – som trigger følelser og holder oss i kommentarfeltet – er ofte mer lønnsomt enn innhold som gjør oss klokere.

Det ligger en betydelig demokratisk utfordring her.

--- 

Grunnloven pålegger staten å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Det kravet ble skrevet inn i Grunnloven lenge før dagens sosiale medier fikk sin dominerende posisjon.

Så hvordan møter vi denne plikten, når infrastrukturen for den norske offentligheten styres fra Silicon Valley?

Ansvaret forsvinner jo ikke, selv om samtalen har flyttet inn i det digitale rommet.

Og det er et ansvar Arbeiderparti-regjeringen tar på det dypeste alvor.

Vi må sikre et offentlig opplyst ordskifte, der alle kan delta i debatten- og i demokratiet vårt.

Dette er et viktig arbeid, som vi er i gang med gjennom blant annet to strategier: En nasjonal strategi for ytringsberedskap, og en strategi for motstandskraft mot desinformasjon.

Strategiene må ses i sammenheng.

Et sunt ytringsrom – også i den digitale sfæren – handler nettopp om tilgangen til pålitelig informasjon, om tilliten i samfunnet og om hvem som faktisk opplever at de kan delta i offentligheten.

Arbeiderparti-regjeringen viderefører derfor satsingen på Tenk – Senter for kildebevissthet med 20,6 millioner kroner i 2027.

Senteret skal øke kildebevisstheten og motstandskraften mot desinformasjon i hele befolkningen, med et særlig blikk på barn og unge.

Vi har også etablert et nytt forskningssenter for det offentlige ordskiftet ved Institutt for samfunnsforskning.

Senteret skal forske på ytringsfrihet, polarisering, desinformasjon og ulike gruppers mulighet til å delta i offentligheten.

I 2027 foreslår vi 10 millioner kroner til senterets første hele driftsår.

For oss er det viktig å møte utfordringene med forskningsbasert kunnskap.

Det er viktig at tiltakene treffer i den virkeligheten vi befinner oss i nå også.

I den virkeligheten er de redaktørstyrte mediene viktigere enn noen gang.

Redaktørstyrte medier er et avgjørende korrektiv til uredigert, uverifisert og partisk informasjon på digitale plattformer.

Arbeiderparti-regjeringen foreslår derfor å øke mediestøtten med 60,4 millioner kroner, inkludert prisomregning, i neste års budsjett.

Midlene skal gå til å styrke den redaksjonelle utviklingen i lokale medier over hele landet, samt innovasjons- og utviklingsprosjekter for å få flere unge til å bruke redaktørstyrte medier.

--- 

Da den første Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning i 1999, fantes ikke de sosiale mediene som i dag setter rammene for mye av den offentlige samtalen.

Noen av dagens teknologigiganter var ennå ikke etablert. Andre var i spedbarnsfasen.

Da den andre Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning i 2022 ble internett omtalt som den grunnleggende infrastrukturen for ytrings- og informasjonsfriheten.

Det er en ganske sterk formulering.

For i ordet infrastruktur ligger jo det vi bygger samfunnet på.

Veier.

Strømnett.

Vannforsyning.

Faste anlegg og systemer som er nødvendige for at samfunnet skal fungere.

Det helt fundamentale i livene våre.

Og kommisjonen uttalte at tilgangen til å motta og formidle informasjon var revolusjonert.

--- 

Og allerede nå, kun fire år senere, ser verden annerledes ut igjen.

Generativ kunstig intelligens har gjort det langt enklere å produsere overbevisende tekst, bilder, lyd og video.

KI-generert innhold kan lages, testes og spres i et tempo som det var vanskelig å forestille seg i 2022.

Det ser dessuten urovekkende menneskeskapt ut.

Det illustrerer hvor krevende dette politikkområdet er. Teknologien løper fort. Vi vet at den kan løpe løpsk.

Mens det i demokratiske institusjoner ligger en iboende treghet. Krav om grundige utredninger og dyptgående vurderinger.

Og her ligger en utfordring, som det gjør i et hvert teknologisk kappløp:

Avstanden mellom teknologien og demokratiske institusjoner kan ikke bli for stor, slik at vi sitter igjen med et etterslep vi ikke klarer å hanke inn igjen.

Det har blitt en tendens å snakke om sosiale medier som om de var en naturkraft vi bare må tilpasse oss.

Det tror jeg er feil.

Plattformene er bygget av mennesker. De er resultatet av tekniske valg, økonomiske insentiver og politiske rammer.

Det betyr også at de kan bygges annerledes.

At vi kan lage alternativer til dagens plattformmakt.

Jeg tror det ligger både store og interessante diskusjoner i dette skjæringspunktet.

Og de kan i alle fall reguleres. Slik Arbeiderparti-regjeringen nå ønsker å gjøre gjennom å fastsette aldersgrense på sosiale medier.

--- 

Staten skal verken avgjøre hva som er riktige meninger, eller bidra til at den offentlige samtalen blir behagelig og konfliktfri.

Uenighet er drivstoffet i et demokrati.

Det staten har et ansvar for, er å legge til rette for at folk kan delta.

At makten kan holdes til ansvar.

At vi har tilgang til pålitelig informasjon.

Ytringsfriheten kan ikke vedtas én gang for alle og deretter settes på autopilot.

Den må brukes, forsvares og vedlikeholdes.

Heldigvis finnes det allerede mange som holder denne samtalen levende.

Medier, forskere, frivilligheten, kulturinstitusjoner, biblioteker, skoler, film og enkeltmennesker undersøker grensene for ytringsrommet, og løfter fram det som truer det.

Staten skal ikke styre denne samtalen. Men staten bør være en del av den.

Og staten skal legge til rette for den.  

--- 

Møteserien vi nå setter i gang, er et konkret eksempel på tilrettelegging av et åpent og mangfoldig ordskifte, på samme måten som tiltakene i strategiene og forslagene i statsbudsjettet for neste år.

Gjennom høsten og vinteren vil vi invitere til samtaler om spørsmålene som former ytringsfriheten i vår tid, og det skal vi gjøre over hele landet.

Vi skal snakke om unges mulighet til å delta i offentligheten.

Om hat og hets i samfunnsdebatten, der Arbeiderparti-regjeringen snart kommer med en ny strategi mot hatytringer.

Vi skal – kort sagt – bruke det frie ordskiftet til å undersøke det frie ordskiftets vilkår.

For å få flere viktige innspill i arbeidet vårt.

Vi begynner møteserien i dag.

Vi begynner med å snakke om teknologi og makt.

Vi begynner med en av de store demokratiske oppgavene i vår tid: å sikre at infrastrukturen for offentligheten tjener demokratiet, også i den digitale tidsalderen.

Takk for meg.