Direktiv hva angår visse tilfeller av inndragning av førerett.
EØS-notat vedrørende Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2025/2206 av 22. Oktober 2025 om endring av direktiv (EU) 2025/2205 hva angår visse tilfeller av inndragning av førerett.
Directive (EU) 2025/2206 of the European Parliament and of the Council of 22 October 2025 amending Directive (EU) 2025/2205 as regards certain driving disqualifications
EØS-notat | 10.11.2026 | EØS-notatbasen
Sakstrinn
- Faktanotat
- Foreløpig posisjonsnotat
- Posisjonsnotat
- Gjennomføringsnotat
Opprettet 30.03.2023
Spesialutvalg: Transport
Dato sist behandlet i spesialutvalg:
Hovedansvarlig(e) departement(er): Samferdselsdepartementet
Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg XIII. Transport
Kapittel i EØS-avtalen: II. Veitransport
Status
Kommisjonen la 1. mars 2023 fram forslag til nytt direktiv om inndragning av førerett gjeldende for hele EU. Direktivet om «the Union-wide effect of certain driving disqualifications» ble fremmet som ett av tre forslag til rettsakter som til sammen omtales som Trafikksikkerhetspakken. Disse rettsaktene skal bidra til å nå EUs nullvisjon – ingen dødsfall i trafikken fra 2050.
Det ble politisk enighet om innholdet i direktivet i mars 2025. Det ble gjort enkelte justeringer fra det opprinnelige forslaget, herunder ble det foreslått at direktivteksten vedtas som et endringsdirektiv til det nye førerkortdirektivet i stedet for å vedtas som et selvstendig direktiv. Direktivet ble vedtatt i EU samtidig med nytt førerkortdirektiv 22. oktober 2025, og trådte i kraft 25. november 2025.
Direktivet setter frist for vedtakelse av endringene til 26. november 2028 og bestemmelsene skal tre i kraft nasjonalt 26. november 2029 (gjennomføringsfrist).
Direktivet er under vurdering i EØS/EFTA-landene.
Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2025/2206 av 22. Oktober 2025 om endring av direktiv (EU) 2025/2205 hva angår visse tilfeller av inndragning av førerett.
Directive (EU) 2025/2206 of the European Parliament and of the Council of 22 October 2025 amending Directive (EU) 2025/2205 as regards certain driving disqualifications
Sammendrag av innhold
Innledning
Om direktivet
Formålet med direktivet er å forbedre trafikksikkerheten i hele EU, ved å sikre at inndragning som ilegges som følge av trafikklovbrudd i ett medlemsland, får virkning i hele Unionen – også i det landet som har utstedt førerkortet.
Direktivet gjelder for «driving disqualifications» som følge av alvorlige trafikklovbrudd, og omfatter personer som har fått førerkortet sitt utstedt i et EU-land, men som har begått et alvorlig trafikklovbrudd i et annet medlemsland og fått inndratt føreretten der.
Medlemslandene plikter å varsle hverandre om slike inndragninger, og utstederlandet plikter å inndra føreretten slik at den blir gjeldende i hele EU og ikke bare i det landet der overtredelsen skjedde. All kommunikasjon mellom medlemslandene i henhold til direktivet, skal skje gjennom EUs elektroniske meldingsutvekslingssystem til bruk i førerkortsaker (RESPER).
Innhold
Definisjoner
Direktivets definisjon av «driving disqualification » omfatter enhver inndragelse («withdrawal», «suspension », «restriction » og «cancellation» ) av førerett som skyldes alvorlige brudd på trafikkreglene (handlingene som omfattes er listet opp særskilt), uavhengig av om inndragningen er å regne som straff eller administrativ sanksjon i det enkelte medlemslandet.
Følgende overtredelser omfattes av direktivet:
- «Drink-driving» er nærmere definert i Direktiv (EU) 2015/413 artikkel 3 bokstav g, og betyr å føre motorvogn i påvirket tilstand av alkohol, slik dette er definert i lovgivningen i det medlemslandet der lovbruddet har funnet sted.
- «Speeding» defineres som å overskride gjeldende fartsgrenser i det medlemslandet der lovbruddet har funnet sted, enten for den aktuelle veien eller for den typen kjøretøy som benyttes, jf. Direktiv (EU) 2015/413 artikkel 3 bokstav d.
- «Driving under the influence of drugs» innebærer, etter Direktiv (EU) 2015/413 artikkel 3 bokstav h, å føre motorvogn i påvirket tilstand av narkotiske stoffer eller andre substanser med tilsvarende virkning, slik dette er definert i lovgivningen i det medlemslandet der lovbruddet har funnet sted.
- Av trafikkovertredelser som omfattes av direktivet er også en handling som innebærer brudd på trafikkreglene og som har medført, ved bruk av et motorisert kjøretøy, dødsfall eller alvorlig personskade på en annen person, slik dette er definert i lovgivningen i medlemslandet der lovbruddet har funnet sted.
Overtredelseslandets varslingsplikt
Direktivet fastsetter en plikt for medlemslandet hvor overtredelsen fant sted (overtredelseslandet) til å varsle medlemslandet hvor førerkortet er utstedt (utstederlandet) uten unødig opphold om inndragelsen. Denne varslingsplikten inntrer bare dersom følgende vilkår er oppfylt:
- inndragningen innebærer alt som etter direktivet defineres som «withdrawal», «suspension » eller «restriction »
- inndragningen ble ilagt som følge av et av trafikklovbruddene som omfattes av direktivet (se definisjoner)
- inndragningen kan ikke lengre påklages i det medlemslandet der overtredelsen fant sted (vedtaket er endelig)
- dersom inndragningen er ilagt for en bestemt tidsperiode, må varigheten være minst tre måneder
- det er mer enn én måned igjen av inndragningen på tidspunktet for varslingen
- overtrederen har ikke sitt vanlige bosted i overtredelseslandet og har ikke førerkort utstedt av dette landet
- overtrederen er identifisert som føreren som har begått trafikklovbruddet
Der vilkårene er oppfylt og varslingsplikten inntrer, plikter overtredelseslandet å varsle utstederlandet på et standardisert skjema gjennom EUs elektroniske meldingsutvekslingssystem til bruk i førerkortsaker (RESPER). Direktivet inneholder en detaljert liste over hvilken informasjon skjemaet skal inneholde og dokumentasjon som skal vedlegges.
Overtredelseslandet plikter i etterkant av varslingen å informere utstederlandet om enhver omstendighet som påvirker inndragningen og om eventuelt opphør av inndragningen.
Utstederlandets plikter
Utstederlandet plikter som hovedregel å gjennomføre en inndragning når det mottas varsel fra overtredelseslandet. Slik får inndragningen effekt i hele EU. Utstederlandet skal ikke gjøre en ny vurdering av de forhold som har førte til meldingen om inndragning.
Direktivet etablerer tidsfrister og prosedyrer for utstederlandet til å gjennomføre inndragningen av føreretten. Inndragningen skal gjennomføres uten unødig opphold, og utstederlandet plikter å informere uten unødig opphold til overtrederlandet hvilke tiltak som er fattet eller hvilken unntaksregel som eventuelt er grunnen til at tiltak ikke er iverksatt.
Utstederlandet plikter også å informere overtrederen om at inndragningsprosessen er igangsatt. Hvis mulig, skal dette gjøres senest 20 virkedager etter at varselet fra overtredelseslandet er mottatt. Direktivet angir minimumskrav for hvilke opplysninger det skal informeres om. Det gjelder blant annet informasjon om hvilke rettsikkerhetsgarantier som gjelder i utstederlandet, inkludert retten til kontradiksjon. Videre plikter utstederlandet å informere overtrederen om hvilke tiltak som iverksettes.
Minst seks måneder før gjennomføringsfristen, skal det vedtas en gjennomføringsrettsakt fra Kommisjonen som regulerer formatet og innholdet i varslene nærmere. Dette gjelder både informasjonen som sendes fra overtredelseslandet til utstederlandet, samt tilbakemeldingen fra utstederlandet til overtredelseslandet og varslingen til den berørte.
Unntak
Direktivet fastsetter enkelte unntak fra plikten utstederlandet har til å inndra føreretten på bakgrunn av overtredelser som har skjedd i andre medlemsland. En avgjørelse om unntak skal fattes og oversendes overtredelseslandet uten unødig opphold.
Føreretten skal ikke inndras av utstederlandet dersom standardskjemaet som skal brukes til å melde om en overtredelse er mangelfullt eller åpenbart feil. Det samme gjelder dersom inndragningsperioden allerede har utløpt i overtredelseslandet.
Utstederlandet kan også velge å ikke inndra føreretten i følgende unntakstilfeller:
- der overtredelsen ikke ville ført til inndragning dersom den fant sted i utstederlandet
- der inndragningen kun er grunnet i fartsovertredelse og fartsgrensen ble overskredet med mindre enn 50 km/t
- der overtredelsen er foreldet etter regelverket i utstederlandet
- der overtrederen ikke kan ilegges sanksjoner etter regelverket i utstederlandet
- der det er betydelig grunn til å tro at fundamentale rettigheter eller rettslige prinsipper, som fastsatt i EUs charter om grunnleggende rettigheter, brytes
- der det allerede er iverksatt tiltak med lengre varighet overfor den aktuelle føreretten, på bakgrunn av et tidligere varsel
Utstederlandet kan be overtredelseslandet om nødvendig informasjon for å kunne ta stilling til om det er grunnlag for å gjøre unntak. Overtredelseslandet plikter å oversende den forespurte informasjonen uten opphold.
Medlemslandene skal ikke utveksle flere personopplysninger enn det som er strengt nødvendig for å kunne vurdere om noen av unntakene kommer til anvendelse.
Opplysningene som utveksles i denne sammenheng skal ikke brukes til annet formål.
Rapportering
Direktivet pålegger medlemslandene en rapporteringsplikt innen gjennomføringsfristen, og deretter hvert femte år.
Medlemslandene skal rapportere om:
- antall varslinger mottatt fordelt etter medlemsland der overtredelsen fant sted
- antall ganger unntaksbestemmelsene er brukt, herunder hvilke grunnlag for unntak som ble anvendt, fordelt etter varslende medlemsland
- all nyttig informasjon om direktivets virkemåte og effektivitet, herunder informasjon om rettsmidler
Merknader
Rettslige konsekvenser
Vegtrafikkloven § 33 nr. 4 gir politiet hjemmel til å treffe vedtak om tap av førerett der førerkortinnehaveren «i løpet av de seks siste månedene er ilagt straff i utlandet for en overtredelse som ville ført til tap av retten til å føre motorvogn for en viss minstetid eller for alltid etter regler i eller i medhold av § 33».
Direktivets bestemmelser favner videre enn det vegtrafikklovens bestemmelser gjør i dag. For å implementere bestemmelsene i direktivet i norsk rett, må vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter endres. Vegtrafikkloven § 33 nr. 4 er en kan-bestemmelse, mens direktivet fastsetter absolutte plikter for medlemslandene. Bestemmelsen avgrenser også muligheten til å ilegge tap av føreretten til tilfeller der innehaver i løpet av de siste seks månedene er ilagt straff. Direktivet har ikke tilsvarende tidsbegrensning. Bestemmelsen oppfyller derfor ikke direktivets krav uten lovendring.
Videre inneholder ikke direktivet den tidsbegrensningen som norsk rett i dag oppstiller for når inndragningen av føreretten må være gjennomført i Norge som utstederland, sett i forhold til tidspunktet for den ilagte straffen i utlandet.
Vegtrafikkloven § 33 nr. 4 regulerer at Norge kan ilegge tapstid for ilagt straff i utlandet hvor det ikke har blitt ilagt tapstid i overtredelseslandet. På dette punktet gir bestemmelsen videre hjemmel for inndragning av føreretten enn det direktivet pålegger. Dette omfattes imidlertid ikke av direktivet, og direktivet stenger trolig ikke for denne muligheten.
Det må også tydeliggjøres hvilke overtredelser som omfattes, de prosedyrer som direktivet legger opp til og muligheter for unntak.
Det må vurderes nærmere om og hvordan domstolene skal involveres i slike saker, særlig fordi hovedregelen er at det er domstolene som fastsetter tap av førerett i Norge.
Direktivet har også betydning for norsk rett på forskriftsnivå. Etter tapsforskriften § 1-4 annet ledd gjelder en regel om at tapstiden kan reduseres fullt eller helt dersom rettighetshaveren har hatt førerkortet i lengre tids besittelse etter handlingstidspunktet, dersom rettighetshaveren ikke kan bebreides for at det ikke har vært beslaglagt. Det må avklares om denne regelen også skal gjelde ved tap av førerett etter direktivet. Det kan gå lang tid fra handlingen i utlandet til dommen blir rettskraftig, noe som kan føre til at norske myndigheter ilegger tapstid lenge etter at overtredelsen fant sted.
Videre fremgår det av førerkortforskriften § 11-1 første ledd at den som «har tapt føreretten eller fått sperrefrist for førerkort i en eller flere klasser i Norge eller i utlandet, kan ikke få utstedt førerkort i noen annen klasse så lenge tapet eller sperrefristen varer.» Her bør det vurderes om bestemmelsen må endres slik at den også gjelder for selve tapet av føreretten i utlandet, ettersom den nå kun gjelder for tap av føreretten i Norge.
Videre kan det være naturlig å legge inn den obligatoriske underretningsplikten i førerkortforskriftens § 11-2.
For førerkortforskriften § 11‑3 kan det bli nødvendig å presisere at Norge plikter å varsle og informere utstederlandet/overtredelseslandet i tråd med direktivets varslingskrav og frister.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Kommisjonen legger opp til å bruke RESPER, som er en allerede eksisterende kommunikasjonsplattform for førerkortinformasjon som benyttes av Statens vegvesen. Kommisjonen mener enkelte systemtilpasninger sannsynligvis vil bli nødvendige, men at disse antakelig ikke vil medføre store kostnader. Utover dette er medlemslandene henvist til å dekke egne kostnader og egen administrasjon knyttet til implementeringen av direktivet. Kostnadene til gjennomføring i Norge vil vurderes nærmere i samråd med Justis og beredskapsdepartementet.
Det er ikke utredet hvilke økonomiske og administrative konsekvenser endringene som følger av direktivet vil få for politiet. Det legges til grunn at det må være ett felles kontaktpunkt mellom norske og andre lands myndigheter, både for mottak av meldinger og varsling om inndragning av førerett. Dersom Statens vegvesen skal være kontaktpunkt, må det sikres systemer som gir god informasjonsflyt mellom politiet og Statens vegvesen.
Videre må det utredes om endringene medfører større økning i antall saker til politiet, og hvordan disse kan behandles på mest hensiktsmessig måte. Nødvendige systemer og saksbehandlerstøtte må på plass før endringene trer i kraft.
Vurdering
EØS-relevans
Direktivet var i utgangspunktet ikke merket som EØS-relevant. Etterfølgende kontakt med Kommisjon tyder på at dette skyldes en feil. Direktivet er hjemlet i TFEU artikkel 91(1)(c) om «measures to improve transport safety», som står i traktatens transportkapittel. Transportpolitikk vurderes normalt som EØS-relevant.
Kommisjonen har fastslått at direktivets hovedformål er å forbedre trafikksikkerheten i EU. Direktivet gjelder også uavhengig av om sanksjonen regnes som straff eller forvaltningsvedtak i det aktuelle landet. Norge deler kommisjonens vurdering av at tap av førerett et viktig trafikksikkerhetstiltak. Det taler for at direktivet er EØS-relevant. I motsatt retning drar det faktum at det også omhandler sanksjoner og politi/justissamarbeid. I Norge behandles tap av førerett av domstolene, men anses nasjonalt ikke som straff, men anses som straff etter EMK. Valg av rettslig grunnlag fra EU-siden er ikke ubetinget avgjørende for vurdering av EØS-relevans, men anses i denne saken å ha stor betydning.
Ettersom direktivet er fremmet som et tiltak for å fremme transportsikkerhet anses det som EØS-relevant.
Samlet sett vurderes direktivet som akseptabelt og EØS-relevant.
Helhetlig vurdering av forslaget
Direktivet fremstår som et tiltak som kan bidra til økt trafikksikkerhet fordi det innebærer at personer som har begått alvorlige trafikklovbrudd får føreretten inndratt i hele EU, og ikke kun i det landet hvor overtredelsen har funnet sted. Samferdselsdepartementet stiller seg i utgangspunktet positiv til direktivet, og mener det er akseptabelt.
De juridiske og praktiske konsekvensene av direktivet er foreløpig ikke ferdig kartlagt. Direktivet vil medføre behov for endringer i vegtrafikkloven med forskrifter. Dette vil vurderes nærmere i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet.
Andre opplysninger
Nøkkelinformasjon
| Institusjon: | Kommisjonen |
| Type rettsakt: | Direktiv |
| KOM-nr.: | KOM(2023) 128 |
| Basis rettsaktnr.: | 2025/2205 |
Norsk regelverk
| Høringsstart: | |
| Høringsfrist: | |
| Frist for gjennomføring: |