Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 12.10.2026

Spesialutvalg: Indre marked

Dato sist behandlet i spesialutvalg:

Hovedansvarlig(e) departement(er): Nærings- og fiskeridepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg X. Tjenester generelt

Kapittel i EØS-avtalen:

Status

Forslaget til forordning ble lagt frem av Europakommisjonen 4. mars 2026. Norske myndigheter v/Nærings- og fiskeridepartementet gjennomførte like etter et innspillsmøte for blant annet næringslivsaktører og arbeidslivets parter, og det ble avholdt en norsk høring av forslaget, med frist i mai 2026. På bakgrunn av innspill sendte næringsministeren en norsk kommentar til forslaget til Europakommisjonen v/visepresident Sejourné i juni 2026. EFTA-landene sendte deretter en felles kommentar til IAA-forslaget til EU-siden i juli 2026.

Forslaget er per oktober 2026 til vurdering i Europaparlamentet og Rådet. Plenumsbehandling i Europaparlamentet er planlagt i desember 2026.

Forslaget til forordning for raskere industriutvikling (Industrial Accelerator Act, heretter IAA) ble lagt fram 4. mars 2026 av Europakommisjonen. Forslaget er markert “EØS-relevant”.

Bakgrunn for forordningen

Initiativet må ses i lys av siste års geopolitiske spenninger og Kinas økende industrielle dominans, med kontroll over stadig flere verdikjeder. Forstyrrelser i internasjonale handelsstrømmer, eksportrestriksjoner og høy importavhengighet for sentrale innsatsfaktorer har synliggjort sårbarheten i mange europeiske forsyningskjeder, og mindre stabil tilgang til strategiske produkter, som legemidler, klimateknologi og kritiske råvarer. Globalt prispress på en rekke basis industrivarer har også bidratt til å redusere lønnsomheten og investeringsviljen i europeisk industri på området. Konsekvensen risikerer å bli redusert selvforsyningsgrad og svekket strategisk autonomi for EU på sikt (ref. Draghi-rapporten om Europas konkurranseevne).

Europakommisjonen har vært tydelig på at disse utfordringene har en indre markedsdimensjon, og derfor bør besvares med felleseuropeiske virkemidler. I Ren Industriplan (Clean Industrial Deal) fra 2025 presenterer Kommisjonen tiltak for økt konkurransekraft og avkarbonisering av europeisk industri, med vekt på energi-intensiv industri og grønne teknologinæringer. IAA er omtalt som et av «flaggskipsinitiativene» i denne planen. Forordningen er også et tiltak i Europakommisjonens melding om styrking av EUs økonomiske sikkerhet (2025).

Forslaget til IAA oppgis å være utarbeidet med utgangspunkt i innspill fra EUs energi-intensive industri, som lenge har fremhevet utfordringer med høye energipriser, global overkapasitet, kompliserte og langvarige godkjenningsprosesser for offentlige tillatelser, og høye kostnader knyttet til avkarbonisering av produksjon kombinert med lav betalingsvilje for lavkarbonprodukter i markedet.


Formål med forordningen

Forordningen om raskere industriutvikling har som overordnet formål å styrke industriens konkurranseevne og motstandskraft, og bidra til EUs klimamål, økonomiske sikkerhet og arbeidsplasser av høy kvalitet. Mer konkret er målet økt industriaktivitet i EU, med en industriandel av EUs BNP på minst 20 prosent innen 2035, mot 14 prosent i 2024.

I praksis innebærer dette å legge bedre til rette for at europeisk industri kan forbli lønnsom både imens og etter at de har avkarbonisert sin produksjon. Forordningen er også tydelig på  behovet for å skjerme nye «ledende markeder», herunder grønn teknologi, fra konkurranse fra tredjeland.


Sammendrag av innholdet i forordningen

Forslaget inneholder tre hovedkategorier tiltak:

  • tiltak for mer effektive og forutsigbare søknadsprosesser for offentlige tillatelser ifm. industriprosjekter (kapittel 2), gjennom krav til digitalisering og nye tidsfrister. Dette er også kjernen i forslaget om nye «akselerasjonsområder» for industri (kapittel 5).
  • tiltak for å øke etterspørselen etter produkter laget i EU og med lavt karbonavtrykk, gjennom nye krav om EU-opprinnelse og/eller lavkarboninnhold ved offentlige anskaffelser og tildeling av offentlig støtte (kapittel 3 og 6).
  • tiltak for å øke den regionale merverdien av utenlandsinvesteringer i EU, gjennom nye vilkår for investeringer fra dominerende tredjeland i strategiske sektorer (kapittel 4)


Kapittel I fastsetter de generelle bestemmelsene, herunder forordningens formål – å forbedre det indre markedets virkemåte ved å etablere en ramme som sikrer og stabiliserer EUs tilgang på strategiske industriprodukter og tilhørende forsyningskjeder – samt rekkevidde/virkeområde, mål om reindustrialisering i EU, og definisjoner av begreper.

Kapittel II fastsetter bestemmelser om tillatelsesprosesser for industriprosjekter (art. 4 - 6). Formålet er å få mer effektive prosesser for tildeling av tillatelser for å etablere industrivirksomhet. Medlemslandene pålegges å opprette et digitalt kontaktpunkt («single access point») for søknader om slike tillatelser. Bedrifter skal kunne sende inn en enkelt komplett søknad, som skal omfatte alle påkrevde søknader for et prosjekt. Disse skal deretter distribueres automatisk til de relevante fagetatene.

Medlemslandene må opprette/utnevne en koordinerende myndighet for tillatelsesprosessen («competent authority to coordinate the permit granting procedure”) for å sikre vedtak og tilbakemelding til bedriftene innen tidsfristene. Det skal ta maks. 45 dager å få bekreftet at mottatt søknad er komplett/fullstendig. Søkere skal få oppdateringer i sanntid om status for søknaden. I tillegg utvider IAA bestemmelsene for tillatelsesprosesser i NZIA, herunder tidsfrister, til å gjelde alle prosjekter for avkarbonisering innenfor energi-intensiv industri. Dette er definert som prosjekter som gir betydelige og varige utslippskutt fra produksjonsanlegg for papirvarer, kull og raffinerte oljeprodukter, kjemiske produkter, plastikk og plastprodukter, ikke-metalliske mineraler, og metaller.


Kapittel III innfører nye krav om EU-opprinnelse og lavkarboninnhold (lavt karbonavtrykk) for utvalgte produkter ifm. offentlige anskaffelser og offentlige støtteordninger (artikkel 7-16). Kravene gjelder stål, betong/sement og aluminium som brukes innenfor byggebransjen, infrastruktur og transport, og utslippsfrie kjøretøy. For stål fastsettes kun krav til lavt karbonavtrykk. For utslippsfrie kjøretøy settes kun krav til EU-opprinnelse. I tillegg gir Europakommisjonen seg selv fullmakt til å fastsette tilsvarende tiltak for utvalgte kjemiske produkter, gjennom en delegert rettsakt.

Mer om definisjoner knyttet til EU-opprinnelse (‘Union Origin’) og lavkarboninnhold

‘Union Origin’ defineres i artikkel 7 som innhold/produkter med opprinnelse i EU, som definert av reglene for produktopprinnelse i EUs tollkodeks. Samtidig fastslår artikkel 8 at også land som har frihandelsavtale med EU, er del av EUs tollunion, eller del av WTOs rammeverk om offentlige anskaffelser (GPA) skal defineres som ‘Union Origin’ for offentlige anskaffelser. For offentlige støtteordninger omfattes også land med frihandelsavtale eller tollunion med EU av ‘Union Origin’ (artikkel 9). Samtidig setter forslaget en rekke tilleggskriterier som tredjeland må oppfylle for å ikke ekskluderes fra denne listen (eventuell utestengelse skjer gjennom delegerte rettsakter fra Europakommisjonen).

Artikkel 10 omhandler lavkarbonprodukter, som gjelder produkter omtalt i forordningens vedlegg/annex II. For definisjonen av «lavkarbon» viser forslaget til kommende delegerte rettsakter under hhv. byggevareforordningen (EU) 2024/3110 (for byggevarer) og økodesignforordningen (EU) 2024/1781 (for alle andre varer). Klassifiseringen kan bare omfatte produkter som er underlagt aktiviteter innenfor EUs kvotesystem.

Forslaget gir følgende rammer for anskaffelser av produkter fra energi-intensiv industri, fra og med 2029 (ref. vedlegg/annex II):

  • Stål eller produkter som i hovedsak er laget av stål for bruk i bygninger, infrastruktur og sivile kjøretøy: minst 25 prosent av totalt stålvolum skal være lavkarbon
  • Sement/betong eller produkter som i hovedsak avhenger av disse for bruk i bygninger og sivil infrastruktur: minst 5 prosent av totalvolum skal være lavkarbon og ‘Union Origin’
  • Aluminium og produkter som i hovedsak avhenger av aluminium for bruk i bygninger, infrastruktur og sivile kjøretøy: minst 25 prosent av totalt aluminiumsvolum skal være lavkarbon og ‘Union Origin’

Disse nivåene/minstekravene gjelder også for støtteordninger og andre offentlige tiltak lansert f.o.m. 2029 som gir fordeler til husholdninger og bedrifter, ifm. bygging eller renovering av boliger eller næringsbygg, infrastruktur eller leasing eller salg av sivile kjøretøy (målt som andel i produktet eller av prosjekter som mottar støtte).

Det stilles også krav til EU-opprinnelse for utslippsfrie kjøretøy som anskaffes, leases, leies eller kjøpes gjennom avtaler om leiekjøp ifm. offentlige anskaffelser eller med offentlig støtte (art. 13-15). Kravene fremgår i vedlegg/annex III. Noen av kravene gjøres gjeldende seks måneder etter IAA trer i kraft, andre tre år etter.

I tillegg foreslås endringer i Net-Zero Industry Act, (EU) 2024/1735, som innfører nye krav til EU-opprinnelse ifm. offentlige anskaffelser og støtteordninger for utvalgte grønne teknologier; herunder batterilagringssystemer, solteknologi og vindteknologi (art. 34 i IAA, også omtalt under kapittel VI).


Kapittel IV innfører nye vilkår for store utenlandske direkteinvesteringer i EU fra dominerende tredjeland i strategiske vekstsektorer (artikkel 17-24). Vilkårene gjelder investeringer på over 100 millioner euro når investor/selskap er fra tredjeland som kontrollerer over 40 prosent av global produksjonskapasitet på området.

Gjelder investeringer i utvalgte «strategiske vekstsektorer»: produksjon av batterier og energilagringssystemer, utslippsfrie biler, solcellepaneler og kritiske råmaterialer. Europakommisjonen gis også fullmakt til å utvide listen over «strategiske vekstsektorer» gjennom delegerte rettsakter, om visse forhold er oppfylt (ref. artikkel 24)

Investorer må oppfylle minst fire av følgende seks krav før slike investeringer kan gjennomføres (artikkel 18). Kravet om EU-arbeidskraft er obligatorisk å oppfylle.:

  • Minst halvparten av de ansatte skal være lokal europeisk arbeidskraft (obligatorisk)
  • De utenlandske investorene kan ha maksimalt 49 prosent eierskap.
  • Det skal være samarbeid med én eller flere EU-aktører.
  • Det skal inngås avtaler om lisensiering, IP-rettigheter og lignende.
  • Én prosent av årlig global bruttoomsetning skal brukes til FoU i EU.
  • Etterstrebe at minst 30 prosent av innsatsvarene skal være fremstilt i EU.

Medlemsstatene skal utpeke en nasjonal investeringsmyndighet som skal gjennomgå og overvåke overholdelsen av disse vilkårene, med visse tidsfrister (art. 19, 20, 22). Europakommisjonen skal som hovedregel ha en koordinerende rolle, men kan i visse tilfeller ta over vurderingen (art. 21).

Bakgrunnen for dette kapittelet er utfyllende omtalt i forslagets fortalepunkter (28) til (52).


Kapittel V etablerer kriterier for såkalte «akselerasjonsområder» (art. 25 - 27) Dette er områder som skal utpekes av medlemslandene for å legge til rette for nye industriklynger, ved å gi gunstige rammevilkår for prosjekter som etableres der, innenfor energiintensiv industri, bilindustri og/eller nullutslippsteknologi. IAA gir medlemslandene en rekke føringer å ta hensyn til ved valg av områder, knyttet til områdets utviklingsnivå, antall SMB som vil ha glede av området, konsekvensene for natur og lokalmiljø, tilgang på kraft og kompetanse, og tilgjengelig areal (art. 26).

I «akselerasjonsområdet» skal det gå raskere og være enklere for virksomheter å få tillatelser ved at nasjonale myndigheter utsteder en felles «baseline permit» som tillater industriaktivitet på området. Dette skal omfatte alle påkrevde tillatelser, med unntak for de som er installasjonsspesifikke. En «baseline permit» kan utstedes først etter at nødvendige vurderinger er ferdigstilt, herunder konsekvensutredning og planarbeid.


Kapittel VI angir regler for gjennomføring av forordningen, herunder evaluering, overvåking, revisjon, utøvelse av delegert myndighet og sanksjoner (art. 28 - 36). Kapittelet inneholder også endringer i Net-zero Industry Act, EUs forordning om produksjon av nullutslippsteknologi, (EU) 2024/1735, og endringer i byggevareforordningen (EU) 2024/3110 og forordningen om felles digital portal, (EU) 2018/1724.

Endringene i Net-zero Industry Act (art. 34) gjelder primært innføring av nye krav til EU-opprinnelse for visse typer nullutslippsteknologi ifm. offentlige anskaffelser, fornybarauksjoner og offentlige støtteordninger til kjøp av sluttprodukter basert på slik teknologi. Det innføres også krav om EU-opprinnelse for støtte knyttet til produksjon av elektrolysører for hydrogen eller bygging av kjernekraftverk. Det åpnes for å gi unntak fra kravene, slik at offentlige oppdragsgivere, auksjonsarrangører og forvaltere av støtteordninger kan fravike dem ved betydelige prosjektforsinkelser eller uforholdsmessige kostnader (mer enn 25 prosent prisøkning). I flere av tilfellene innføres også krav om å utelukke leverandører som er vurdert å utgjøre en høy risiko (art. 28b), men her gis det ikke unntak fra kravene.

Vurdering

Rettslige merknader

Europakommisjonen har merket forordningen som EØS-relevant. Spørsmålet om EØS-relevans er under vurdering i EFTA-landene.

Forordningen er hjemlet i både EU-traktatens artikkel 114 om tiltak for å etablere og sikre det indre markeds funksjon, og artikkel 207 om EUs felles handelspolitikk. Ifølge fortalen i forslaget er artikkel 207 rettslig grunnlag for bestemmelsene i kapittel 4 om utenlandske investeringer, samtidig som det fremheves at disse bestemmelsene har som primært formål å sikre et velfungerende indre marked.

IAA foreslår endringer i Net-zero Industry Act, i byggevareforordningen og forordningen om felles digital portal. Alle disse er nå i EØS-prosess og ventes gjennomført i norsk rett

IAA er koblet opp mot flere av EUs sentrale regelverk, herunder økodesignforordningen (rammeverket for bærekraftige produkter). Under denne forordningen vil det fastsettes utslippsintensitet og minimumskrav for hva som kan omsettes som «grønne»/lavkarbonprodukter i det indre marked, som vil benyttes i IAA. Også økodesignforordningen er i EØS-prosess og ventes gjennomført i norsk rett.

Videre er IAA-forslaget knyttet opp mot en rekke andre lovforslag som fortsatt er til vurdering i EU. Det gjør det vanskeligere å overskue den faktiske rekkevidden av IAA:

  • Proposal for a Regulation on speeding-up environmental assessments
  • Proposal for a Directive on acceleration of permit-granting procedures
  • Proposal for a new Cybersecurity Act 2
  • Proposal for a Regulation on clean corporate vehicles
  • Proposal for a Regulation amending Regulation (EU) 2019/631 as regards CO2 emission performance standards for new light duty vehicles and vehicle labelling.
  • Proposal for a Public Procurement Act.

Ved en eventuell innlemmelse av IAA i EØS-avtalen må det tas forbehold om Stortingets samtykke, etter EØS-avtalens artikkel 103, fordi forordningen vurderes å få budsjettmessige konsekvenser og kreve endringer i norsk regelverk. Behovet for regelverksendringer vil avhenge av vilkårene for innlemmelse og eventuelle tilpasninger, og avklares når det foreligger en endelig versjon av forordningen (etter vedtak i EU).

Økonomiske merknader

Oppsummering  

Europakommisjonens konsekvensanalyse av forslaget anslår en samlet nettogevinstfor EUs økonomi på ca 8 milliarder euro innen 2030. Økt etterspørsel etter de utvalgte produktene som er beskyttet av krav til «Made in EU» og lavkarboninnhold anslås av Europakommisjonen å bidra til å skape/opprettholde industriarbeidsplasser i EU (148 000 flere eller opprettholdte jobberper 2030).

I tillegg kan økt egenproduksjon gi høyere selvforsyningsgrad av de utvalgte varene og dermed styrket forsyningssikkerhet innenfor strategiske verdikjeder (f.eks. er batterier og aluminium sentrale komponenter i elbiler, vindturbiner og andre grønne teknologier).

På nedsiden kommer utfordringen med at krav til EU-opprinnelse og/eller lavkarbonmaterialer vil gi høyere sluttpriser på produkter som boliger, infrastruktur (veier, broer, kaier o.l.), utslippsfrie kjøretøy og grønne teknologivarer (vindturbiner, solcellepaneler). Europakommisjonen anslår imidlertid en svært beskjeden prisvekst på biler og bygninger.

IAA vil få ulike konsekvenser for de ulike samfunnsaktørene.  

Industrinæringene som er i målgruppen for IAA ventes å oppleve positive effekter i form av økt etterspørsel etter sine produkter, og mer effektive tillatelsesprosesser for nye prosjekter som reduserer administrative byrder. Myndighetene/medlemslandene vil derimot få økte kostnader som følge av dyrere offentlige innkjøp av de aktuelle produktene, omlegging av tillatelsesprosessene for industriprosjekter, og behov for å innføre kontrollmekanismer for enkelte utenlandsinvesteringer som pålegges vilkår.

De delene av næringslivet som benytter offentlige midler eller får offentlig støtte til sin virksomhet, som bygg og anleggsbransjen og bilindustrien, kan i tillegg ventes å få økte administrative kostnader som følge av nye krav til å kunne dokumentere og spore produktenes opprinnelse og karbonavtrykk.

Det fremheves i flere analyser og av Europakommisjonen selv, at det er stor usikkerhet rundt konsekvensene av forslaget på kort og lang sikt (omtalt i fortalen til forslaget). Derfor skal Europakommisjonen etter tre års virketid av regelverket vurdere behovet for å revidere kapittel 3 og 4, og det åpnes også for at forordningen oppheves i sin helhet (art. 29).

Økonomiske og adminstrative konsekvenser for næringslivet

Industrinæringene som er i målgruppen for IAA – kraftintensiv industri (stål, sement og aluminium), grønn teknologi, bilindustrien

Økonomisk vil de utvalgte næringene kunne få betydelig økning i etterspørsel, som følge av innføringen av nye krav til lavkarbonprodukter og EU-opprinnelse i offentlige anskaffelser og støtteordninger (f.eks. krav til innkjøper om minst 25 prosent lavkarbonstål og 5 prosent EU-lavkarbonsement). Som illustrasjon anslår Europakommisjonen at de nye kravene vil øke verdiskapingen i EU med ca 600 millioner euro fra stål-, sement- og aluminiumproduksjon og ca 10,5 milliarder euro i bilverdikjeden innen 2030 (målt som bruttoprodukt).

Administrativt kan de utvalgte næringene spare tid og kostnader som følge av de foreslåtte endringene i søknadsprosessen for å få offentlige tillatelser (nye tidsfrister for håndtering av søknader fra flere kategorier prosjekter og bruk av felles digitale søknadsportaler). For prosjekter som gjennomføres i utpekte industriområder («akselerasjonsområder») skal tillatelsesprosessen bli enda enklere for næringsaktørene.

Samtidig vil produsenter av utvalgte varer pålegges å dokumentere lavkarboninnhold i produktene, men dette antas å være informasjon som allerede er tilgjengelig, og derfor medfører små ekstrakostnader.

Nedstrøms sektorer og øvrig næringsliv – bygg og anlegg, deler av kjemisk industri og underleverandører

Aktører i bygge- og anleggsbransjen, bilprodusenter og næringsaktører som mottar offentlig støtte for leasing eller innkjøp av el-biler eller grønn teknologi må kunne dokumentere etterlevelse av de nye innkjøpskravene («Made in EU» og karbonavtrykk) og sporbarhet av opprinnelse, for å kvalifisere til anbud og/eller offentlig støtte. Det innebærer økte administrative kostnader og økte innkjøpspriser, som følge av at det utelukker leverandører og produkter fra tredjeland som ikke omfattes av «EU-opprinnelse» (ofte de billigste i markedet).

Kravene om EU-opprinnelse og lavt karbonavtrykk gir ifølge Europakommisjonen høyere produksjonskostnader for sluttprodukter, noe som kan gi redusert verdiskaping i nedstrøms sektorer. Dette gjelder særlig for bilprodusenter og byggebransjen (redusert verdiskaping anslått til hhv. 291 mill. og 691 millioner euro). For eksempel anslår Europakommisjonen at prisen på en vanlig fossil personbil kan øke med ca. 70 euro (0,2 prosent) og prisen på en elbil kan øke med 630 euro (2,2 prosent). Byggekostnadene for en bygning antas å øke med 0,45 prosent på grunn av kravene til bruk av lavkarboninnhold i sement, stål og aluminium.

Kravene til EU-produserte solceller og batterier kan også gi høyere kostnader for sluttbruker.

Små og mellomstore bedrifter (SMB)

Forenkling og digitalisering av tillatelsesprosesser vil være en fordel særlig for små og mellomstore bedrifter, som ofte har relativt færre ressurser til å håndtere administrative oppgaver. Bruk av digitale løsninger, herunder European Business Wallets, skal bidra til å gjenbruke data og dermed redusere den administrative byrden. Samtidig vil nye regler som følge av krav til EU-opprinnelse og lavkarboninnhold gi flere administrative oppgaver.

Konsekvenser for investorer og internasjonale aktører

Europeiske investorer vil få økt forutsigbarhet og lavere regulatorisk risiko for prosjekter som omfattes av de nye reglene for tillatelsesprosesser.

Investorer fra markedsdominerende tredjeland vil møte strengere krav for større investeringer i utvalgte strategiske industrisektorer (kap. 4). Forslaget innebærer en obligatorisk melde- og godkjenningsordning, der investeringene som hovedregel må oppfylle minst fire av seks vilkår om lokal forankring i EU. Dette kan øke de regulatoriske kostnadene og usikkerheten for berørte investorer, og dermed påvirke EUs attraktivitet som investeringsdestinasjon..

For næringslivet i land utenfor EU, herunder Norge, er det en økonomisk risiko dersom nasjonale virksomheter ikke likestilles med EU-bedrifter i «Made in Europe»-kravene. Denne problemstillingen har vært et hovedtema i regjeringens og EFTA-landenes innspill til EU.

Økonomiske og administrative konsekvenser for medlemslandene (offentlig sektor)

Europakommisjonens konsekvensanalyse viser at offentlig forvaltning i EU vil få økte årlige administrative kostnader. Dette er hovedsakelig knyttet til gjennomføring av de nye kravene til offentlige anskaffelser og støtteordninger (kapittel 3). Videre vil nye vilkår for enkelte utenlandske investeringer medføre et behov for fastsettelse av krav, overvåking og sanksjonering (kapittel 4). I tillegg vil bestemmelsene i kapittel 2 og 5 om tillatelsesprosesser og akselerasjonsområder øke kostnadene for medlemslandene, særlig ifm. innføring og omlegging av prosesser, men disse kan ventes redusert på lengre sikt, som følge av mer effektive og digitale prosesser.

Om konsekvenser for offentlig sektor av nye krav til EU-opprinnelse og lavkarboninnhold (kap. 3)

De økte kostnadene for medlemslandene skyldes i hovedsak at offentlige innkjøp og byggeprosjekter kan bli dyrere som følge av at anskaffelsesmyndighetene må styre etter lavkarbon- og opprinnelseskriterier fremfor kun pris. Dette innebærer å ekskludere eller nedprioritere leverandører fra land som EU ikke har handelsavtaler med, noe som gir dyrere aluminiumsvarer, stål, sement, el-biler og grønne teknologivarer enn ved fri import.

I tillegg gir mer komplekse innkjøpsregler økt risiko for administrative feil og klageprosesser. Offentlige organer må endre rutiner, for å kontrollere at leverandører oppfyller de nye kravene til opprinnelse og utslipp i alle anbud. Dette vil påvirke alle som er underlagt anskaffelsesregelverket, dvs. statlige etater og virksomheter, helseforetak og kommunesektoren.

Jo flere produkter som omfattes av kravene, desto større blir kostnadsveksten for offentlige innkjøp. Og jo færre land som inkluderes i definisjonen av «Union Origin»/»Made in EU», desto mer begrenses konkurransen mellom leverandører, noe som kan gi desto høyere priser i anbudene.

Hvis prosjekter som omfatter de utvalgte produktene blir dyrere, er det behov for en økning eller omdisponering i offentlige budsjetter for å kunne gjennomføre som planlagt. Alternativet er å redusere eller nedskalere prosjektene for å holde seg innenfor gjeldende budsjettrammer. Denne problemstillingen/konsekvensen av IAA betyr også at økte kostnader ved innkjøp av grønne teknologier kan resultere i færre og/eller mindre klimaprosjekter, og dermed risikerer å bremse den grønne omstillingen (også omtalt i norsk kommentar til IAA-forslaget til Europakommisjonen).

Om konsekvenser for offentlig sektor av kap. 2 og 5 (tillatelsesprosesser)

Hvert medlemsland pålegges å:

  • opprette et nasjonalt digitalt tilgangspunkt for mottak av søknader om offentlige tillatelser ifm. industriprosjekter
  • utnevne én koordineringsmyndighet som skal bidra til at tidsfrister for søknadsbehandling overholdes
  • utpeke minst ett område som «industrielt akselerasjonsområde»

Bestemmelser om tillatelsesprosesser forventes å øke kostnadene for medlemslandene på kort sikt, særlig ifm. innføring og omlegging av prosesser, samtidig som digitalisering og harmoniserte prosesser kan gi besparelser i form av tid og penger på lengre sikt (kap. 2). Myndighetene kan også måtte omorganisere og/eller omprioritere saksbehandlingen sin for å levere innenfor tidsfristene.

Utpeking og gjennomføring av «akselerasjonsområder» for industriutbygging (kap. 5) vil også medføre administrative kostnader for nasjonale myndigheter. De må blant annet kartlegge mulige akselerasjonsområder, få på plass rutiner rundt tildeling av «baseline tillatelse», samtidig som tidsfristene skal overholdes. Konsekvensene av kap. 5 er mange av de samme som av kap. 2 (tillatelsesprosesser). Det gjenstår fortsatt å vurdere i hvilken grad disse tiltakene vil påvirke de involverte fagetatene, herunder miljømyndighetene, og kommunesektoren.

På generelt grunnlag er forslag som fremskynder og forenkler tillatelsesprosesser i tråd med gjeldende norsk politikk. Brede og systemiske forbedringer i prosessene er imidlertid å foretrekke foran favorisering av industriutvikling i spesifikke geografiske områder..

Kapittel 2 og 5 i IAA må ses i sammenheng med andre EU-regelverk som fastsetter regler om raskere tillatelsesprosesser for ulike sektorer. Dette gjelder blant annet forordningen om kritiske råvarer (CRMA), Net-Zero Industry Act (NZIA), Fornybardirektivet (REDIII), EUs nye nettpakke (Grids Package) og forordningen om raskere tillatelsesprosesser for forsvarsberedskapsprosjekter. Det er en risiko for at den økte fragmenteringen av regler om tillatelsesprosesser skaper uforutsigbarhet for næringslivet og forvaltningen, blant annet fordi det kan oppstå tolkningstvil og usikkerhet om hvilket regelverk som gjelder i hvilke tilfeller. Det er også usikkert om regelverkene sett under ett faktisk vil virke forenklende og effektiviserende.

Jo flere kategorier prosjekter som gis rett på rask/prioritert saksbehandling av sine søknader, desto mer sannsynlig er det at gjennomføring av forordningen vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for forvaltningen også mer permanent.

Oppsummering – konsekvenser av IAA for myndighetene

Forslaget vilfå budsjettmessige konsekvenser for medlemslandene. Det vil også gjelde Norge hvis IAA tas inn i EØS-avtalen.

Det er på nåværende tidspunkt ikke mulig å gi gode kvantitative anslag på offentlige merutgifter ved gjennomføring av IAA i Norge. Det skyldes usikkerhet rundt utviklingen i de mange variablene som omfattes (noe som understrekes også i Europakommisjonens konsekvensanalyse), og usikkerhet rundt vilkårene for innlemmelse av IAA i EØS-avtalen. Departementene vil komme nærmere tilbake til dette når endelig versjon av IAA foreligger, og den geografiske og materielle rekkevidden av forordningen er avklart.

Samlet vurdering

IAA har som formål å gjøre det mulig for industrien i EU å kutte utslipp og samtidig forbli lønnsom. Et annet sentralt formål er å styrke Europas økonomiske sikkerhet. Dette sammenfaller med prioriteringer i norsk politikk, der konkurranseevne, utslippskutt og nasjonal sikkerhet står sentralt.

Departementene gjør nå sine vurderinger av hovedlinjene i forslaget, samt av forslagets EØS-relevans og forholdet til Norges internasjonale forpliktelser. Tiltakene som foreslås i IAA har ulike konsekvenser på ulike samfunnsaktører og sektorer, som må veies opp mot hverandre. En første vurdering av forslaget fremgår av norsk kommentar til IAA, oversendt fra næringsministeren til Europakommisjonen i juni 2026.

Når forordningen er vedtatt i EU, vil konsekvensene av de enkelte tiltakene på de respektive sektorene vurderes nærmere, før det konkluderes endelig angående norsk posisjon til forordningen.

Departementene følger også tett den pågående prosessen i EU med behandling av forslaget. Mange bestemmelser er omstridte internt i EU og kan potensielt bli endret i forhandlingene mellom Rådet, Europaparlamentet og Europakommisjonen. Et av de viktigste punktene å avklare for Norges del, er om EØS/EFTA-landene vil omfattes av begrepet «EU-opprinnelse»/ «Made in EU». I lovforslaget fra Europakommisjonen er EØS EFTA-landene omfattet, men vi er kjent med at det er lansert alternative forslag fra aktører på EU-siden som vil endre dette.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon: Parlamentet og Rådet
Type rettsakt:
KOM-nr.: KOM(2026) 100
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart: 27.03.2026
Høringsfrist: 08.05.2026
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker