Hvorfor er Norge i Afghanistan?

Engasjementet i Afghanistan er et av de viktigste og mest krevende områdene i norsk utenrikspolitikk. Vi har militære styrker i landet og Afghanistan er et av de største mottakerlandene av norsk bistand.

Norge er i Afghanistan for å:

  • Hindre framvekst av internasjonal terrorisme og bidra til fred og stabilitet i samsvar med resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd
  • Bidra til utvikling for å stabilisere landet og til å lindre nød

11. september 2001. Sporene peker mot Afghanistan

For å forklare hvorfor Norge prioriterer Afghanistan så høyt, er det nødvendig å ta et tilbakeblikk til 2001: Landet var det femte fattigste landet i verden, og hadde vært herjet av krig i flere tiår. Taliban hadde tatt styringen i størstedelen av landet. Hele verden ble sjokkert over de svært alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter, som blant annet systematiske overgrep mot kvinner, utelukkelse av jenter og kvinner fra utdanning og offisielt liv, offentlige utenomrettslige henrettelser, forbud mot fjernsyn og andre moderne kommunikasjonsmidler. De bevisste ødeleggelsene av historiske og religiøse monumenter førte også til sterke fordømmelser.

Afghanistan hadde i denne perioden også blitt et fristed for terrororganisasjoner som Al Qaida, som med Talibans velsignelse brukte landet som base for planleggingen av terrorhandlinger i andre land. De største terrorangrepene fant sted 11. september 2001, mot New York og Washington DC. Angrepene kostet nærmere 3000 mennesker livet. Med grunnlag i FN-paktens rett til å utøve selvforsvar gikk USA  til angrep mot Taliban-regimet i oktober 2001, og etter kort tid mistet regimet kontrollen. 

Veien mot en internasjonal styrke under FN-mandat

Allerede 12. september 2001 vedtok Nato at terrorangrepene 11. september hadde utløst artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Dette innebar at angrepet 11. september ble ansett som et angrep på alle Natos medlemsland, og at alle medlemmene hadde plikt til å bistå USA.

USAs motangrep i Afghanistan, som ble kalt ”Operation Enduring Freedom” var i tråd med retten til selvforsvar som er hjemlet i FN-paktens artikkel 51. Norge bidro til ”Operation Enduring Freedom”  med mineryddere, spesialsoldater, transportfly og F16-fly.

I desember 2001 ble det holdt en internasjonal konferanse i regi av FN i Bonn i Tyskland om situasjonen i Afghanistan. Ut av konferansen kom en avtale som la grunnlag for en midlertidig styring av Afghanistan inntil ny grunnlov, et folkevalgt parlament og en ny regjering var på plass.  En midlertidig regjering ble valgt av et nasjonalt råd (Loya Jirga) i Kabul vinteren 2002. Grunnloven ble vedtatt i 2004 og det ble gjennomført presidentvalg samme år. Nytt parlament ble valgt i 2005. Dette var det første folkevalgte parlamentet i Afghanistans historie. Senere er det blitt avholdt både presidentvalg (2009), hvor president Karzai fikk fornyet mandat til 2014, og parlamentsvalg (2010).

Etablering av sikkerhet og stabilitet var en av de største utfordringene i vakuumet som oppsto etter Talibans fall. Bonn-avtalen anerkjente at det ville ta tid før nye afghanske sikkerhetsstyrker og militære styrker ville være fullt etablert og operative, og den anmodet FNs sikkerhetsråd om en militærstyrke med FN-mandat.

 
ISAF blir etablert

I resolusjon 1386 som ble enstemmig vedtatt 20. desember 2001 betegnet FNs sikkerhetsråd situasjonen i Afghanistan som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. På bakgrunn av Bonn-avtalen og etter ønske fra afghanske myndigheter vedtok Sikkerhetsrådet gjennom samme resolusjon å opprette en internasjonal stabiliseringsstyrke - International Security Assistance Force (ISAF).

Den første ISAF-styrken begynte å operere i februar 2002 under britisk ledelse. Til å begynne med var ISAFs operasjonsområde begrenset til Kabul-regionen, men senere ble operasjonsområdet utvidet i tråd med årlige fornyelser av ISAFs FN-mandat.

Norge har bidratt med tropper til ISAF siden opprettelsen. Etter at NATO på anmodning fra FNs generalsekretær i august 2003 tok over ansvaret for ISAF økte Norges bidrag til operasjonen betydelig.  ISAF er fortsatt under Natos ledelse, men også mange land som ikke er medlemmer av Nato bidrar med styrker. I dag bidrar 50 land til ISAF. At om lag en fjerdedel av FNs medlemsland deltar, viser den klare legitimitet Afghanistan-engasjementet har internasjonalt.

Det går nå mot avslutning av ISAFs militære operasjon i Afghanistan. Målsetningen om å hindre terroristbevegelser fra å få et fristed i Afghanistan er langt på vei oppnådd. NATO/ISAF har, i samarbeid med afghanske myndigheter, lagt en strategi hvor målsetningen er at afghanske myndigheter gradvis skal overta sikkerhetsansvaret i sitt eget land. Denne prosessen blir kalt transisjon.

Sikkerhetsansvaret for de sju første områdene ble overført til afghanske myndigheter i juli 2011. Deretter vil nye provinser og distrikter overføres to ganger årlig fram til utgangen av 2014. Etter 2014 er det afghanerne selv som har ansvaret for sin egen sikkerhet.

Politisk løsning og utvikling

For å forhindre at Afghanistan på ny blir et fristed for grupper som driver med internasjonal terrorisme, bidrar Norge og mange andre land til oppbygging av afghanske myndighetsstrukturer og til sosial og økonomisk fremgang i Afghanistan. Dette er viktige bidrag til en fredelig utvikling i landet.

Det er også bred enighet om at det ikke finnes en militær løsning på konfliktene i Afghanistan. En varig stabilisering av landet må baseres på en politisk løsning, og komme som et resultat av en bred og representativ forsoningsprosess som omfatter alle de viktigste gruppene i Afghanistan, inkludert kvinner. Det er viktig at det blir utviklet et politisk system i Afghanistan hvor alle grupper føler at deres viktigste interesser blir ivaretatt.