Sårbare stater, konflikt og utvikling
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Utenriksdepartementet
Artikkel | Sist oppdatert: 01.08.2013
Et kjennetegn ved sårbare stater er at institusjonene ikke har institusjonell kapasitet, verken til daglige oppgaver eller plutselige sosiale eller fysiske sjokk. Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Haiti, Afghanistan, Liberia og Pakistan er eksempler på sårbare stater Norge engasjerer seg i.
En og en halv milliarder mennesker lever i sårbare stater, og sytti prosent av disse landene er eller har vært i konflikt mellom 1989 og nå. Risikoen for konflikt er større i fattige land enn i mer robuste stater. Konflikt er også et hinder for god utvikling. Sårbare stater ligger dårligst an i arbeidet med å nå FNs tusenårsmål innen 2015.
Regjeringen vil prioritere områder hvor vi mener å ha erfaring og kompetanse. Freds- og statsbygging, forvaltning av naturressurser og fordelingspolitikk er blant dem. Disse politiske prosjektene får gjerne størst oppmerksomhet, men også i sårbare stater brukes hoveddelen av norske bistandsmidler på tradisjonelle utviklingsfelt, som humanitær hjelp, sivilt samfunn og helse- og skoletilbud.
Engasjement i sårbare, konfliktfylte stater krever utholdenhet og risikovillighet. Utviklingen fra sårbarhet til robusthet er ikke lineær, og norsk bistand skal ha fleksibilitet til å handle i tråd med landenes og menneskenes behov.