Innhold:

Artikkelen vil kunne utvides med flere stemmer etter hvert.

Ytringsfrihet: Et uregjerlig barn av sin tid, Kjersti Løken Stavrum

 «Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag.»

Ytringsfrihetskommisjonens konklusjon var overraskende for mange.

Hvorfor? Hvordan kunne Ytringsfrihetskommisjonens konklusjon være uventet når Norge topper globale målinger av både demokrati og pressefrihet, og dessuten er et land der samfunnsaktører i all hovedsak følger innarbeidede demokratiske spilleregler.

Pussig nok syntes konklusjonen vår også å komme som en skuffelse på flere.

Kanskje fordi en rekke aktører bruker mye tid og krefter på å fremme bekymring og urovekkende tilstander for bruken av ytringsfrihet i Norge.

I vårt liberale demokrati har vi en stor mengde organisasjoner, fagforeninger, aktivister, politikere, medier, bloggere, også statlige organer. Disse er avhengig av retten til en vid ytringsfrihet og tilgang på informasjon og av at vi beholder et åpent og transparent samfunn. Likevel har mange av disse investert mye – både prestisje og penger – i å hevde at det er problemer med bruken av ytringsfriheten vår. At vi undergraves av hat, hets, trusler og desinformasjon. Slik har ytringsfriheten blitt omsluttet at av problem-industrielt kompleks som også gjerne bekrefter hverandres fremstillinger. Det er et paradoks.

Lykkes dette problem-komplekset i å fremstille ytrings-tilstandene som uakseptable, vil det over tid legge til rette for begrensninger, sanksjoner og dessuten strengere straffer for ytringer som bryter loven. Mot en slik definisjonsmakt vil det frie ord bli sårbart, og vi risikerer at det blir mindre fritt.

Ytringsfrihetskommisjonen advarte i NOUen mot en overdreven negativ fremstilling av offentligheten. Vi oppfordret til metodisk og begrepsmessig nøyaktighet ved bruk av meningsmålinger og en balansert refleksjon når disse brukes i offentligheten. Vår pågående debatt om desinformasjon synes uberørt av disse advarslene. Nå er det grunn til å bli bekymret over hvordan gjentatte og generelle påstander om at vi omsluttes av «desinformasjon» vil påvirke folks generelle tillit til samfunnet. Det er også et paradoks.

Ytringsfriheten vil alltid være under press. Den vil alltid være et uregjerlig barn av sin tid der den stadig gir seg i kast med det siste innen det usagte og uhørte. Det ligger i denne rettighetens natur. Ytringsfrihet utfordrer og provoserer. På sitt beste er ytringsfrihet forutsetningen for innovasjon og utvikling. På sitt mest ubrukelige, er den bare vond og vanskelig. Da kan den også tråkke over streken for det straffbare. I praksis er den alt på en gang, på ulikt vis og ulike plattformer.

Under alle forhold gjør vi lurt i å passe godt på denne uregjerlige ytringsfriheten. Den trenger kloke og reflekterte voktere.

Hvis selv vi i Norge synes ytringsfriheten er så utfordrende at den må temmes med begrensninger, sanksjoner og straff, da viser vi også vei for alle verdens autokrater som hverken ønsker å være liberale eller demokratiske – men som mer enn gjerne slår hardt ned på det frie ord.

Et bedre ytringsrom – for alle, Jørgen Watne Frydnes (Norsk PEN)

Ytringsfriheten er truet verden over. Sensur og frihetsberøvelse har alltid vært virkeligheten for dem som utfordrer autoritære regimer, men de siste årene viser at heller ikke demokratiske land er immune. Også i Norge må vi ta utfordringene på alvor – ved å løfte frem verdien av meningsmangfold, styrke unge stemmer, fremme god ytringskultur og tilby en trygg havn for forfulgte ytrere.

Ytringsfrihet er det første som angripes når autoritære krefter får makt. Nå skjer det samme i mange liberale demokratier, der menneskerettigheter, fri presse og uavhengige institusjoner utfordres. Desinformasjon, propaganda og ensretting truer gjennom stadig nye kanaler, og veien fra uenighet til polarisering er kort.

Heldigvis står ytringsfriheten fortsatt sterkt i Norge. Men ytringsklimaet viser alvorlige svakhetstegn. Enkeltpersoner og grupper trekker seg tilbake fra offentligheten på grunn av hets og rasisme. Andre klager på at takhøyden er for lav. Ikke minst settes vi på prøve av algoritmer og KI som påvirker informasjonstilgang, skaper ulike virkelighetsforståelser, og svekker tillit – til institusjoner og mellom folk.

Det må vi ta på alvor, for et trangere ytringsrom har alvorlige konsekvenser. Det hindrer enkeltpersoners utfoldelse, skaper utenforskap, og gjør offentligheten fattigere. Hvis få tør å si sin mening eller snakke sammen, kan aksepten for sensur og undertrykking øke. Derfor må vi stille opp for dialog, for retten til å ytre seg, og for evnen til å lytte. Vi må øke bevisstheten om den positive verdien av fri ytringskultur, ikke minst blant unge.

Norsk PEN og andre organisasjoner i feltet fortsetter å vokte, reagere og aksjonere der ytringsfriheten kommer under press – i og utenfor Norge. Det trengs mer enn noen gang, ikke minst når sivilsamfunn over hele verden utsettes for press og kutt i finansiering.

Gjennom Fribyordningen, koordinert av Norsk PEN, har 26 norske kommuner de siste 20 årene tilbudt trygge havner for forfattere, kunstnere og journalister som forfølges – kun for å bruke stemmen sin. For at det skal fortsette å være håp for demokrati i deres hjemland, er det avgjørende at land som Norge tar på seg ansvaret med å gi dem beskyttelse. Gjennom satsninger som «Ung Ytring 2030» øker vi bevisstheten om verdien av ytringsfrihet og et større ytringsrom blant unge her hjemme. Fordi mangfoldig og uavhengig presse er en forutsetning for et velfungerende demokrati, forsvarer, fremmer og overvåker vi pressefrihet i Norge og internasjonalt, og vi støtter fengslede journalister gjennom kampanjer, politisk press – og ikke minst Fribyordningen.

Samtidig må vi følge opp arenaer vi vanligvis ikke snakker om når vi snakker om ytringsfrihet. Ifølge Ytringsfrihetskommisjonen er arbeidslivet den største enkeltutfordringen vi har. Norsk PEN jobber for at flere arbeidslivsledere og bedrifter investerer i en bedre ytringskultur på norske arbeidsplasser gjennom å tilby økt kompetanse, kunnskap og trening.

For en åpen, opplyst offentlig samtale kommer ikke av seg selv – den må beskyttes, og holdes levende. Norge er ikke et polarisert land i dag, og det er en styrke vi må ta vare på, men ikke ta for gitt. Vi må øve oss og trene – på å bruke stemmen vår, å lytte til andres perspektiver og å tåle uenighet. Kun slik kan vi bevare et ytringsklima som ikke frykter forskjeller, men dyrker dem – fordi mangfold og meningsbrytning er selve drivkraften i et levende demokrati.

Tre ytringsproblemer i et privilegert land, Knut Olav Åmås (Fritt Ord)

I Norge har vi en veldig privilegert situasjon: sterk lovbeskyttelse av ytringsfriheten, et mangfoldig medielandskap med ca. 245 aviser, to store allmennkringkastere - og en samfunnsdebatt som er åpnere og mer omfattende enn de fleste andre steder.

Ja, Norge skiller seg virkelig fra utviklingen internasjonalt, der pressefriheten i veldig mange land er blitt redusert hvert eneste av de siste 15 år.

Tross den privilegerte situasjonen har vi noen problemer her i landet også. La meg nevne det jeg mener er de tre største ytringsfrihetsproblemene i Norge i dag. 

  • Det ene er den forverrede ytringskulturen på arbeidsplassene, som potensielt angår millioner av nordmenn. Dette er det mest undervurderte ytringsproblem vi har. Særlig står det kritisk til i offentlig sektor. Jeg har møtt flere varslere som forteller at det har kostet så enormt mye at de aldri, aldri ville gjort det igjen. Stiftelsen Fritt Ord har finansiert deler av Fafos forskning på ytringskulturen på arbeidplassene i et tiår. Det gjør det mulig å vurdere utviklingen over tid. Og den er utrolig nok negativ. Det går i helt feil retning, med mer av sanksjoner og represalier mot varslere – og en økende mengde med interne og lokale regler som begrenser ansattes ytringsmuligheter både i kommunene og andre steder. Så ordet er alt annet enn fritt i norsk arbeidsliv. Og spesielt beklagelig er det at offentlig sektor, som er vårt felles eie, strammer sånn til. Vi har sett så mange saker de siste årene om ytringskulturen i kommuner, skoler, helse og omsorg, forsvaret og politiet.
  • Det andre ytringsfrihetsproblemet jeg vil nevne er hvordan trusler, hatefulle ytringer og sjikane kan skade og ekskludere utsatte grupper som etniske og andre minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser. Det er voksne mennesker som står for det meste av netthatet, viser en del undersøkelser. De er relativt vanlige borgere, ofte i 50- og 60-årene, ofte menn. Nettrakasseringen er alvorlig. Fortsatt mener jeg likevel at de sosiale mediene er det mest fantastiske som har skjedd i offentlig kommunikasjon de siste to tiår. Det er så mye å lære, så mye kunnskap. Men enhver god offentlighet trenger noen som er ansvarlige, sørger for at feil blir avslørt og fakta brakt frem. Offentligheten må redigeres og modereres. Ellers blir den for brutal for mennesker vi trenger å høre - de som står mest alene. Det er de som forsvinner først.
  • Den tredje typen av dype ytringsproblemer er strukturelle og globale. Gigantiske plattformselskaper som Alphabet, Amazon, Apple, Meta og Nvidia står for en maktkonsentrasjon historien aldri har sett før. Den må møtes med motmakt og reguleringer av den infrastrukturen som produserer både desinformasjon og total overvåking av folks digitale privatliv. Her er vi mange som har forhåpninger til EUs nye Digital Services Act, som har potensial til å være den kraftigste innskrenkning av teknomakt noensinne. Det finnes per i dag ikke så mange andre like lovende prosesser.

Meningsbrytningens maskineri, Vidar Strømme (Norges institusjon for menneskerettigheter)

Ytringsfriheten er friheten til å ytre seg og å motta ytringer slik man selv vil. Ytringsfrihet er en menneskerett, og er blant annet beskyttet i Grunnloven. Friheten gjelder uansett form og medium. Poenget med ytringsfrihet, er at ulike meninger skal kunne brytes mot hverandre i samfunnet. Slik meningsbrytning er en grunnforutsetning for demokrati, sannhetssøken og vår personlige dannelse som mennesker.

Derfor skal det mye til før staten kan gripe inn i ytringsfriheten vår, og unntak må være godt begrunnet og vedtatt av Stortinget.

Ytringsfriheten legger ansvaret for offentlighetene og meningsbrytningene på alle oss borgere. Ordskiftet vårt kan og skal ikke reguleres ovenfra, av staten. 

Myndighetenes plikt til å ikke gripe inn i ytringene våre, følges av en plikt myndighetene har etter Grunnloven til å «legge til rette for en åpen og opplyst samtale». Denne plikten kalles et infrastrukturkrav. Det innebærer at myndighetene skal pleie det samfunnsmessige maskineriet som gjør at ytringer kan fremsettes og både gode og mindre gode samtaler finne sted. Noen måter staten gjør dette på, er ved å gi oss tilgang til utdanning, biblioteker og et visst mediemangfold. 

I mange år har Norge tronet øverst på rangeringen av pressefriheten i verdens land. Den norske lovreguleringen på området er velfungerende, og domstolene ivaretar ytringsfrihet og kildevern på en god måte. Men alt er ikke perfekt. For ytringsfriheten vår påvirkes i praksis både av sosiale normer og våre personlige forutsetninger. Arbeidslivet fremheves ofte som et område hvor den reelle ytringsfriheten kunne vært bedre – det er mye vi ikke vil eller tør å si, fordi vi frykter for å bli upopulære på jobben. Likevel: Den rettslige reguleringen av tradisjonelle ytringsfrihetstemaer fungerer bedre i Norge enn de fleste andre land.

Det siste tiåret har maskineriet som muliggjør meningsbrytning endret seg vesentlig. Verden er samtidig blitt et mye mer urolig sted. Vi står i en brytningstid, som påvirker ytringsfriheten fra mange retninger samtidig. Det er avgjørende at den suksessen vi til nå har hatt med ytringsfrihet, ikke blir en hvilepute.

Internett er hovedmotor i den nye ytringsinfrastrukturen. På internett mottar og sender vi informasjon via sosiale medier. De får sin energi fra plattformenes forretningsmodeller og algoritmer og våre emosjoner, og effekten gires opp av kunstig intelligens. Med på ferden følger ubudne passasjerer som påvirker eller feilinformerer oss av økonomiske eller politiske grunner.

Gjør infrastrukturkravet at vi må regulere infrastrukturen? Ytringsfrihetskommisjonen av 1999 svarte nei. Deretter endret maskineriet seg og Ytringsfrihetskommisjonen av 2022 svarte ja. Selv om prinsippene for ytringsfrihetsvern forblir de samme, må reguleringer for å sikre ytringsfriheten tilpasses den teknologiske utviklingen. Ellers vil begrunnelsene for friheten - demokrati, sannhetssøken og individuell meningsdannelse – kunne bli skadelidende. Det gjør at europeiske regler og nye måter å tenke om hvordan ytringsfriheten fortsatt kan vernes, er i ferd med å komme på plass også hos oss. Andre regler som påvirker ytringsfriheten i praksis, har i mellomtiden kommet litt stykkevis og delt. Ikke minst har forskjellige kontrollører, som politiet, skrittvis fått utvidede fullmakter til å overvåke og innhente elektronisk informasjon. Alltid med de beste hensikter, som regel fordi akkurat deres område er spesielt viktig, men sjeldent sett i sammenheng med det samlede trykket av slike reguleringer. 

Utfordringen er å balansere reguleringene samlet sett, slik at vi ikke skader demokratiet og ytringsfriheten i vår iver etter å beskytte de samme verdiene. Det kan skje. Balanseringen er krevende; Norske ytringsregler har til nå vært enkle. Det har vært deres styrke. Nå blir både jussen, teknologien og strategiene kompliserte. I tillegg må alt det kompliserte forstås samtidig, og over landegrenser.

Dårlige reguleringer kan ha nedkjølende effekt. Det samme gjelder hvis de oppfattes som dårlige, typisk av de som vil gi uttrykk for motstrøms ytringer, og opplever seg som mulige mål for nye reguleringer. Altså nettopp de som ytringsfriheten særlig er til for. Mistanke om kneblingsmotiver kan føre til skyttergravskrig, allerede før reglene blir til, hvis prosessene ikke er åpne og gode, og hvis nyanser og nysgjerrighet kommer i bakgrunnen både på reguleringssiden og hos de regulerte.

Infrastrukturkravet er altså blitt viktigere enn før, det er blitt vanskeligere å oppfylle, og det må tenkes på tidligere.